Mat. 6, 5-8. Bøn.
.
Desse versa
kjem før Fadervår og danna rein bakgrunn for den bøna. Bøna er vårt
inderlegaste forhold til Gud – den Allmektige. Tenk, eit menneskekryp får lov å
tala med Skaparen. Det er stort.
.
Men det er
ikkje sjølvsagt. Bøna er eit under – og ei gåve frå Gud. I dette avsnittet ser
me klart at det er fleire slags bøn. Og ikkje alle bøner når fram til Faderen.
For også andre enn dei kristne kan be. Men heller ikkje me ber alltid rett.
.
Det hadde
læresveinane skjøna. Difor kom dei til Meisteren ein dag og sa: Lær oss å be.
Luk. 11. For det er slik at ingen kan be av natur eller av seg sjølv. Me
snakkar ofte i bøna utan at det vert bøn. For bøna er sjela sitt andedrag. Me
lever med Gud på ein måte ved bøna.
.
Nå skal me
stansa for tre slags bøn.
.
1. Hyklarane, v. 5.
Dei ber!
Dei brukar ord, men bøna blir feil. Nå
er det mange slags hyklarar. Men i hovudsak er det slike menneske som seier noko
anna enn det dei er. Ordet for hyklar (hypokrites) tyder ein som gir svar, ein
skodespelar. Han spelar ei rolle og lever seg inn i noko han ikkje er. Slik er
hyklaren. Han seier og meiner han er ein kristen, utan å vera det. Slik er han
og i bøna! Tenk å hykla i det finaste me har: å tala med Gud. Her får me tre
kjennemerke på ei slik bøn:
.
a) Han ber for å visa seg. Han er oppteken
av kva andre meiner om han. Då vil han hausta ros og applaus om lag slik: Du er
ein god kristen og varm i bøna. I Mat. 23, 5 talar Jesus tydeleg om det:
Hyklarane gjer alle gjerningane sine for at folk skal sjå dei. Og det er ikkje
rett. Og kvifor tenkjer dei slik?
.
b) Dei ber ikkje for Guds ansikt. Dei ber
eigentleg for menneska, og då er det ikkje bøn, v. 5. Farisearen i Luk. 18,
11ff var ein av dei. Han fortalde Gud kor god han var og viser at han var nøgd
med seg sjølv. Difor hadde han ingen ting å be om. Hjarteinnstillinga hans var
feil og usann. Hallesby seier noko klårt her: ”Bønnens kjennetegn er hjelpeløsheten.”
Det mangla farisearen – og me merker vel det i vår tid også. Mange vil hjelp
til å bli friske og få goder i livet. Men dei kjenner ikkje på sjelenaud, og
bøna blir ord om jordiske ting. Salme 50, 15 er lærerik: Kalla på meg den dag
du er i naud. Det er ikkje først og fremst økonomi og sjukdom som er nauda vår
– men vår synd. Den ser me best når me står for Guds ansikt og let hans blikk
ransaka oss.
.
c) Dei får ikkje løn og bønesvar. Bøna
vert med andre ord utan resultat og rett svar. Dei har har fått løna si her.
Det tyder ros og at folk ser opp til dei. Dette ligg svært djupt i kvar einaste
menneske. Også kristne kjenner at denne synda lokkar. Det er så besnerande at
ros frå menneske skal tyda at vår kristendom er god. – Må Gud hjelpa oss til å
vera redd den fariseiske ånda. Den fører folk i fortapinga. Og Jakob skriv: De
får ikkje, for de be ille. Jak. 4, 3.
.
2. Heidningane.
Heidningane
er dei som ikkje kjenner Gud og frelsa i Kristus, v. 7. Men har og eit
bønneliv, og dei ber til avgudar som ikkje kan hjelpa. I India såg eg ein gong
at menneske laga avgudar til ein bestemt festdag som nærma seg. Kva er då gudar
som er laga og malt fine av menneske- kan dei hjelpa i naud?
.
Jesus seier
dei brukar mange ord og ber lenge, ofte utan tanke på innhaldet. I Islam ber
dei fem gonger dagleg og vender seg då til Mekka. Katolikkane brukar
Rosenkransen og ber Ave Maria 150 gonger og Fader vår 15 gonger. Er tanken at
dei mange gongene skal vera til hjelp i bøna. (Nå er ikkje katolikkane
heidningar etter definisjonen ovafor, men dei har altså noko likt.)
.
Og det er
ein stor freistnad for alle: Å halda tale for Gud. Me skal fortelja han kva me
vil og difor kva han må gjera. Mange meiner nok at sjølve orda er viktige, det
å seia dei fram. Ordtaket eller regla: Å ramsa opp Fadervår talar litt om det.
– Me har alt sagt det, men bøn er å ropa for livet når ein er i naud.
.
3. Guds folk.
Når de bed,
seier Jesus, v. 6. Her kjem han til dei truande, Guds born her på jorda. Vår
bøn er nok uforståeleg, som eit mysterium. Gud veit alt og han vil oss vel –
likevel skal vi be.
.
Me kan
ikkje innynda oss hjå Gud, eller å få Gud til å ombestemma seg. Det er
nyttelaust og eigentleg ein spott. Men bøna kan endra oss, gjera oss meir
mottakelege og avhengige av Gud. Og så er det slik at du kritiserer ikkje den
som du ber mykje for. For bøna er eit uttrykk for kjærleik. Den du elskar, vil
du hjelpa og vera saman med. Slik er også bøna eit uttrykk form personleg
samfunn mellom ein frelst syndar og Gud. Det er ikkje ritual eller tillærte
reglar- Det er samtale og tillit.
.
Og då kjem
Jesus med råd:
a) Bruk
lønnkammeret. Det tyder at me skal vera åleine med Gud. Me skal ikkje
ha publikum. Nokre gonger er det godt med felles bøn både i forsamling og i
heimen. Men det kan aldri erstatta dei stundene me har åleine der ingen andre
enn Jesus høyrer på.
.
Ordet for
”lønnkammer” (”tameion”) tyder lager, skattkammer, forrrådsrom – og det hadde
ikkje vindauga. Med det ville Jesus seia at me skulle stenga alt og alle ute,
og ha disiplin over tanke og tid. Det er ikkje lett. Det veit me alle. Men
dette var kanskje og med i ordet: Øv deg i gudsfrykt (1. Tim 4, 7).
.
Så skal me
hugsa at me bør ikkje fortelja andre kor lenge me har vore i lønnkammeret! For
då er det ikkje lenger eit lønnkammer. Du har opna døra. Difor vert me litt
misstenksame når folk fortel på møte eller andre stader at dei har vore i bøn
3-4 timar den dagen. – Det skal du ikkje seia.
.
Lukk døra,
sa Jesus. Det er då du kan syngja og tenkja frimodig: Når eg og Jesus åleine
er, då ynskjer eg ikkje meire her! Er det sant om oss? Eller prioriterer me
travelheten?
.
Tek du deg
til åleine med Jesus, vil du oppdaga at dette rommet verkeleg er eit
skattkammer. Der ligg krafta, og der finn du skattar løynt i mørke. Mange taper
nok velsigning av di dei ikkje er der inne. Dei jordiske ting kveler dei og
lukkar døra til Guds skattkammer.
.
En stille stund med Jesus, den
bringer kraft med seg.
Den gir meg mot å vandre på Herrens
gode vei.
.
Jeg har så lun en hytte i bønnen med
min Gud,
Vi synd og nåde bytter, og jeg er
Jesu brud.
.
Er det sant?
.
b) Dinest: Gud ser i det skjulte. V. 6.
Han veit om
dine tunge, einsame timar. Han kjenner kvart sukk og lengt i hjarta. Og han
veit det før me byrjar å be. Alt ligg ope og bart for han.
.
Hvert bønnesukk som i ditt hjerte
røres,
Det høres klart i himlens helligdom.
.
c) Gud skal løna dei som ber.
Det tyder i
første rekke at han høyrer og svarar på bøna. Han har gjeve lovnad om det, kap.
7,7-8. Du finn noko når du ber. Dører vert opna av ei naglemerkt hand.
Bønesvaret er frukt, og ho kjem i rett tid. Og svaret kjem slik som Han ser det
gagnar mest og best. Difor skal me venta på svar – sjølv om det tek tid og det
røyner på tålmodet!
.
Det er svar underveis, engler kommer
med bud,
Om det drøyer det fram då skal nå!
---
Mat. 6, 19-24.
Her
handler det om de sanne verdiene både her i livet og i evigheten. Vi har alle
tanker om verdier, men de spriker ganske mye fra mann til mann. Våre interesser
er forskjellige, og dermed blir våre valg også ulike.
Når Gud
taler om verdier, er det ut fra et evighetsperspektiv. Da blir det ikke de
jordiske ting som kommer i forgrunnen. Det blir den store forskjellen. Vi
skulle lytte til Guds tale og innrette livet vårt mer etter du verdsetter. Han
er vår Herre og Mester og Frelser.
Det er
ikke selvsagt at en kristen alltid vurderer livet slik Gud vil. Også en kristen
kan bli så blendet av denne verden og verdiene der, at han nesten ubemerket
prioriterer mer jordisk enn åndelig. – La oss nå se på det Jesus sier til oss
her – i en del av Bergprekenen.
1. Skatter på jorden.
Etter at
han har talt om bønn og faste, gir han oss en sterk oppfordring: Samle dere
ikke skatter på jorden. Skatter på jorden er trolig alt det verdifulle av
jordiske ting og tanker. Utviklingen i verden gjør at det faktisk blir flere
slike «skatter».
Her kan
vi nevne penger som en av skattene.
Det har alltid vært en fristelse for folk, og mange har falt i dype grøfter på
grunn av økonomi. Penger har vært en hengemyr for mange. De skulle være en
snarvei til velstand, og de ble hengende fast uten å komme løs. Det ble deres
ruin. Skattene på jorden er kortvarige og utrolig farlige for sjelen.
En annen
skatt er makt og ære her i verden.
Ja, noen søker også ære i Guds rike og lar det være en plattform for deres egen
vilje og ambisjoner. Makt og ære går som regel på bekostning av andre. Oftest
er det også deres egen vilje er drivkraften og ikke tjenesten i Guds rike. Det
kan lett bli til skade for sjelen og undergang.
Bibelen
advarer også mot havesyke. Og det
ligger nettopp i ordet «samle» her. Og da gjelder ikke bare pengene i og for
seg, men alt det penger kan brukes til og som verden ellers har å by oss. Det
kan lett bli en mani å ha, å eie mest mulig av alle slag. Derfor sier Jesus her
at vi ikke skal samle på alt. «Det er bare døde ting,» som en kone sa. Alt her
i verden vil forgå.
Problemet
med slike skatter er det Jesus sier i v. 21: «Der hvor din skatt er, der vil
også hjertet ditt være.» Det åndelige liv blir konsentrert om det jordiske og
synlige. Da har tanken på himmelen og det evige liv lett for å svinne bort. Det
er altså ikke pengene og makten i seg selv som er farlige, men hvordan vi ser
på dem. Og er det egentlig vårt eget? Er det ikke alt sammen lån fra Gud?
2. Skatter i himmelen.
Jesus
har et godt råd mot alt dette. Det er å bli opptatt av og leve for det
himmelske. Han vi vi skal konsentrere oss som kristne om de åndelige verdier,
det Gud og himmelen betyr for oss.
Prof.
Sigurd Odland har nok rett når han sier at det ikke er noen annen måte å samle
disse skattene på «enn ved å leve således som Jesus i Bergprekenen lærer sine
disipler». Det er ikke mulig å gjøre noen ekstrainnsats for å få mange skatter
der. Det blir også en verdslig og syndig tanke. Vi skal leve her som kristne
etter Guds ord og veiledning.
Og
spørsmålet er da: Hvilke skatter taler Jesus om? Det kan ikke v ære noe annet
enn det Jesus kom for å gi oss. Vi har flere ord og uttrykk for det: Det er en
fullkommen frelse. Det er syndenes forlatelse hver eneste stund. Det er nåde og
Guds fred over hverdagslivet, hans velsignelse og hjelp gjennom dagen og alt
det han har å gi et Guds barn.
3. Lyset.
I denne
samtalen peker Jesus nå på lyset. Hva har det med verden og himmelen å gjøre?
Kanskje S. Odland sier det tydelig nok: Det viser «hva skade det medfører for
hele menneskets indre liv hvis hjertet bindes til de jordiske skatter». Det er
med andre ord hjertets tilstand det kommer an på. «Lyset i deg» er hjertet
eller sentrum for det åndelige liv. Hvis det er «sykt», eller opptatt av de
jordiske ting, vil man ikke være i stand til å se det åndelige. Da er man
åndelig blind som verden er, jfr. 2. Kor. 4, 4.
I neste
vers fører han tanken videre med talen om to herrer.
4. To herrer.
I det
siste verset i teksten setter han problemet enda mer på spissen og sier: Du må
velge det ene eller det andre. Det er umulig å tjene to helt forskjellige
ledere. Du kan ikke være lydig mot begge når de står på hver sin side i kampen.
Under krigen (1940-45) var det noen som ville være venner både med tyskerne og
nordmennene. De var lojale mot tyskerne og ville samtidig være gode nordmenn.
Da hadde folk et eget ord for dem: de var stripete. Og de mistet all respekt og
tillit.
Det er
en umulighet i den åndelige verden. Og de to motpolene er etter Jesu ord: Gud
og mammon. Det siste står som uttrykk for alt det verdslige. Det kan ikke
forenes med Guds rike og kristendom.
