To pakter.
Gal. 4, 22-31
I dette avsnittet er det tale om to historiske kvinner og to barn, som Paulus her bruker som bilde på to slags "kristne". Han taler altså om åndelige sannheter som også gjelder nå, dvs. i den nytestamentlige tid.
1. Likheter.
Paulus viser til Sara og Hagar med barna Isak og Ismael. Den ene kvinnen var ekte hustru og den andre ikke. Det ene barnet hadde dermed arverett og ikke det andre. Dette bruker Paulus allegorisk om åndelig arverett. Men noe var likt for disse guttene.
a) Begge hadde Abraham til far, v. 22. Historisk sett er slektene etter den blitt jøder og arabere. Som vi vet har disse slektene eller folk stått i strid med hverandre i lange tider. Åndelig taler dte om to slags kristne. "I dette ligger en dypere mening," v. 24a.
b) Åndelig sett er begge disse kristne gruppene "fodt", v. 23-24. Trellkvinnens sønn ble født - den frie kvinnes sønn ble født. Det taler om at det skjedde enoe med dem, det ble en forandring i livet deres.De er ikke hedninger eller verdslige mennesker. De tror på Gud og er "kristne". Begge tror at de er på rett vei. De har en gang vært "vakt", men ble de sanne troende mennesker? Det er spørsmålet.
2. Tre veier.
Et menneske som blir "vakt" og kalt av Gud, står i en farlig stilling. For da arbeider djevelen intenst for å få dem tilbake til seg og bort fra Guds påvirkning. Han kan lede dem ut i synden og verden og dermed bort fra Gud. Men han kan også lede den vakte inn i en falsk kristendomsform der man er fornøyd med seg selv og sin tro.
a) En vakt kristen kan med andre ord gå tilbake til verden. han gir opp, det koster kanskje for mye for ham å bli en kristen. Samvittigheten slår seg til ro med at det er best. Og til slutt vil det nok gå godt likevel. I 1. Tim. 1, 19 skriver Paulus om noen som kaster samvittigheten fra seg, og dermed lir de skibbrudd på troen. Og det betyr at han er fortapt. Paualus selv legger vekt på at han har en uskadd samvittighet, Apg. 24, 16. Han kan avlegge det vitnesbyrdet for det Høye Råd at han har levd med en fullgod samvittighet like til den dagen han stod for Rådet, Apg. 23, 1.
b) En som er vakt kan også komme inn i en religiøsitet som ikke er sann kristendom. Han blir ikke verdslig, men heller ikke frigjort. Han har fått litt kristendom, men beholder litt av sine egne gjerninger. Hans religiøse liv er et lappeteppe av hans egne gjerninger og Gud. Han tror på Gud og Jesus, men mener at han må gjøre noe selv for å være en skikkelig kristen. Det kan være mange bønner, et fint moralsk liv, en del offer til gode formål og han deltar gjerne i arbeid f. eks. i kirken og på bedehuset. - På den måten går han egentlig lovens vei. Han gjør sitt beste og håper på Guds nåde der han selv kommer til kort. Men det er ikke bibelsk kristendom.
c) Han kan også bli ledet inn i Guds nåde. Og da gjelder bare nåden. Alt hans eget strev blir stengt ute. Og han må være villig til å akseptere det. Det er her porten blir trang. For da må et menneske erkjenne at alt i ham er synd, og hans eget strev er mislykket. Ved nådens port er det bare en bønn som gjelder: Herre, vil du tilgi meg, jeg har ingen ting selv. Jeg har heller ingen gode gjerninger, for alt er smittet av synd.
En søkende sjel forstår til slutt at det bare er evangeliet om Jesu fullbrakte verk på korset som kan berge ham. Jesus blir nå ikke en hjelper i nøden som går sammen med synderen. Jesus blir nå en stedfortreder. I en slik stilling kan han ta imot frelsen uforskyldt av nåde. Han er blitt fri i bibelsk betydning og synger av hjertet: Han er min sang og min glede... Fariseeren og tolleren i templet er også bilder på disse to slags mennesker. Luk-. 18, 11ff.
[Nå skal vi være oppmerksom på at ikke alle mennesker følger dette skjema på den måten som er vist her. Det kan også skje på andre måter. Troen er skjult, men en troende kan ikke i lengden leve skjult. "En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules." Slike ord skal hjelpe oss til å ikke bli dømmesyke, men overlate avgjørelsen om andre til Gud. Her gjelder det oss selv.]
3. Forskjellen.
Nå vil det bli forskjell på trellen og den frie. Ikke alle ser det like tydelig, det har litt med en egen åndelige forstand å gjøre, og et nøye kjennskap til menneskene. Og ingen kan nok se alle slike forskjeller, det kan bare Gud. "La dem begge vokse sammen inntil høsten." Men her ser vi noe av det som skjer når to slike personer eller grupper skal leve nær hverandre.
a) Trellen forfølger den frie kvinnes barn, v. 29. Det blir motstand og strid mellom dem. For trllen forstår egentlig ikke friheten, og vil derfor dømme de andre. Trellen lar ikke den frie få leve sitt eget liv og er fornøyd med seg selv. Han blander seg opp i de sanne troendes tro og liv.
b) Den troende får her en oppfordring og formaning som Paulus henter fra GT (som var Skriften for ham): Driv ut trellkvinnen og hennes sønn. 1. Mos. 21, 10 og 12. Abraham drev Ismael ut i ørkenen. Bildet er trolig at vi ikke må la oss påvirke av en usann kristen tro. Den beste måte å gjøre det på, er å hele tiden holde oss til Bibelen. Det er nok ikke tale om å lage en ren menighet på jord. Den ville ganske snart blir uren. Men hver enkelt må heller leve tett inntil sin Frelser og ikke følge de råd som andre gir når de ikke er basert på Guds ord.
