Guds og vår frelse.
Gal 3, 10-14.
Her har vi noen kraftige ord av Paulus. Det handler om Guds frelse. Det er viktig i dette brevet. Den tyske presten W. F. Besser kaller Galaterne for ”reformasjonsbrevet”, og Luther holdt to ulike forelesningsrekker som ble kommentarbøker over brevet. Hovedoverskriften hans over dette brevet er: ”Den rettferdighet som gjelder for Gud.”
Da leser vi altså om veien til frelse i dette brevet. I de versene vi skal tale om her, ser vi noe viktig om vår frelse. Det skal vi samle oss om en stund nå.
1) Vår skjebne, v. 10.
Her taler han om lovgjerninger. Det er noe vi gjør for å behage Gud og på den måten blir antatt av Ham og frelst. Det kan være et fint og godt moralsk liv, mye bønn og bibellesning, offer til Guds rikes sak, kirkegang av plikt og mye annet. Dersom vi tror at noe av dette skal hjelpe oss til himmelen, er vi på feil vei.
Galaterne gikk lenger og mente de måtte holde hele Mose lov med ofringer og omskjærelse m.m. for å være rette kristne. Det var aldri Guds mening.
Derfor er dommen så streng over alle slik ”gode” forsetter og handlinger: Du er under forbannelse. For å understreke og bevise det, siterer han fra 5. Mos. 27, 26 og skriver: ”Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.” Å holde fast ved loven er å gjøre og leve etter den.
Syndens lønn er døden, og vi kan gjerne si: Lovgjerningenes lønn er forbannelse. Og det går i sak ut på det samme. Linjene går her tilbake til Edens hage og syndefallet. Gud hadde sagt at de ikke skulle ete av kunnskapens tre. Då ville de dø bort fra samfunnet med Gud. 1. Mos. 2, 17. Da stiger djevelen inn i hagen i form av en slange. Han lokker dem til å bryte Guds påbud. Og fordi det var han som var årsak til fallet, ble han nå forbannet (1. Mos. 3, 14). Slik handler Gud.
I Rom. 5, 18 skriver så Paulus: Ens fall ble til fordømmelse for alle mennesker. Vi er alle syndere og gjør det vonde hver dag. Ingen er god nok i seg selv. Vi holder ikke mål for Gud og mangler hans anerkjennelse og herlighet. Rom. 3, 23 og 5, 12. Og når det gjelder hvert eneste menneske på jord, så ligger også Guds vrede og forbannelse over alle mennesker. Resultatet av den er den evige straff og pine i fortapelsen.
Selv om mange mennesker ikke liker denne talen og ikke vil tro at det er sant, er det slik likevel. Men det er også sant at Guds kjærlighet ligger over alle. Gud elsker menneskene i verden, men ikke deres gjerninger. Og han vil at alle skal bli frelst. Det er ingen motsetning mellom Guds vrede og Guds kjærlighet på denne måten.
2) Vårt håp.
Paulus bruker Abraham som eksempel når han skal forklare frelsen. 1. Mos. 12ff. Abraham trodde Gud, og slik ble han rettferdig for Gud. Gal. 3, 6. Og i v. 11 kommer et sitat fra Hab. 2, 4: Den rettferdige av tro, skal leve. Det utelukker alle våre gjerninger og vårt strev. Hvis vår kristendom og kristenliv blir en gjerning og noe vi gjør for å behage Gud, setter vi oss selv utenfor livet med Gud. Her sier Paulus: Ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven. Hvis troen bare består i at vi holder Guds ord og hans sak for sant, at det er historisk og rett, er ikke det en levende og frelsende tro.
For loven har ikke noe med troen å gjøre, v. 12. For i loven heter det alltid: å gjøre. Men ved troen heter det: å høre. Og i v. 7 står det: De som har tro, de er Abrahams barn. Og han gjorde ikke noe for å bli salig hos Gud. Han trodde. For han hadde innsett at han ikke kunne gjøre noe. Testen var jo at Sara skulle ha barn, en arving som skulle føre slekten videre. Men det skjedde ikke, hun fikk ikke barn etter flere tiårs ekteskap. Og nå var begge så gamle at de ikke kunne få barn etter naturens lov.
Nå hadde han bare ett håp igjen: Gud selv. Han måtte gjøre et under om de skulle få barn. Og det hadde Gud lovet ham. Da trodde Abraham på det Gud sa. Derfor ble han rettferdig. Han hadde ingen ære av det selv. Gud hadde gjort alt sammen.
I den stilling må hvert eneste menneske komme om de skal være med i den store, hvite flokk i himmelen.
Ingen gjerning og bønn eller offer. Alt det skal vi regne for ubrukelig i Guds verden. Bare ha tillit til det gud har sagt om Kristus i vår Bibel. Og leve på det. Regne med det. Paulus skriver i Rom. 4, 5: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Det betyr ikke at troen er stor og kraftig, men at han som vi tror på er stor. Og det er Guds elv.
Det eneste håp jeg nu eier,
Det har jeg, o Jesus, i deg.
Jeg bringes til ro ved enkelt å tro,
At du døde på korset for meg.
Pontoppidan sier om troen: En sann og levende tro består i at en botferdig sjel tar sin tilflukt til Guds nåde i Kristi fortjeneste, - tar imot og tilregner seg den med iver, og bygger på den md inderlig tillit. Og Luther sier om troen: Troen er en levende og freidig fortrøstning om Guds nåde.
3) Vår grunnvoll.
Det er grunn til å spørre: Hvorfor kan Gud gjøre dette? Han kan ikke bare si at en som er skyldig til døden, plutselig skal være frikjent. Vi synes ikke det rimer godt. Men Gud har en god grunn til å kunne gjøre det, slik at han selv handler rettferdig når han gjør syndere rettferdige. Rom. 3, 26.
I denne sammenhengen gir Paulus oss ett av de sterkeste ord om Jesu frelsesverk i Bibelen. Han sier i v. 13: ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.” Det er en dyp tanke og et veldig budskap. Vi som lå under forbannelsen og fortjente den, ble kjøpt fri. Noen var villig til å betale for vår skyld. Kristus, Guds Sønn, gjorde alt det som var nødvendig.
Og hva var det? Noen måtte bli forbannet i vårt sted. En som ikke var skyldig, måtte ta straffen og dommen. Bare en eneste var i stand til det. Gud lot sin sønn bli menneske for å bære vår skyld. Og når dommen og forbannelsen var tatt, da var vi også fri. Det eneste som stod igjen var at vi tok imot det. Det er troen. Da løser han oss fra vår fortid og gjør oss fullkomne for Gud.
Luther sier om den andre artikkelen: ”Jeg tror … at han er min Herre, som har gjenløst meg, som var fortapt og fordømt til den evige død, og som har fridd meg fra synd og fra død og fra Satans rike, verken med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og med sin uskyldige lidelse og død.”
Lovens forbannelse er både at ingen av våre gjerninger er gode nok, og den dommen som hviler over synden. Det er en evig forbannelse borte fra Gud. Ingen av oss er i stand til å løse oss fra den. Det måtte Gud selv gjøre ved sin Sønn.
På korset langfredag ser vi det. Jesus ble alene der. Til og med hans Far forlot ham, og Sønnen kjempet alene med straffen. Det var en ufattelig lidelse. Profeten Jesaja så dette 700 år før og skrev: Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Og: Det behaget herren å knuse ham. Jes. 53, 6 og 12.
Så alvorlig er synden. Så dypt er vi falt. Gud selv måtte ta seg av oss på denne måten. Ellers var vi fortapt.
4. Skriftbevis.
Paulus bruker som ofte ellers bibelord for å vise at det han sier, stemmer med Guds vilje og tanke. Her siterer han 5. Mos. 21, 22-23: Forbannet er hver den som henger på et tre, eller som blir hengt. Deretter viser han igjen til Abrahams velsignelse, v. 14. den skulle ikke bare gjelde jøder, men også hedningene, og det betyr alle folkeslag i verden. Frelsen er universell.
Når en sak er bekreftet av Skriften selv, er det sikker og viss. For vi tror at Bibelen er Guds eget ord. Den er et fast holdepunkt. ”Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mer i hu.” Derfor er det godt og trygt å være et Guds barn.
.
