Kristi kors.
Gal. 2, 20.
Her er en mektig forkynnelse av Kristi kors, og om vårt eget liv i forhold til det. Det handler om hva Gud har gjort i Kristus og om oss som Guds folk. Men det er egentlig et vitnesbyrd av og om Paulus – ja, om slik alle troende har det.
1. Kristi kors.
Det som skjedde med Jesus Kristus der, det skjedde også med deg og meg i overført betydning. Jesus døde på grunn av synden og var ferdig med den. 1. Pet. 4, 1. Vi har mange bibelsteder som sier det. I Gal. 3, 13 står det f. eks. at han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved å bli en forbannelse for oss. Det er sterke ord. Og i 1. Pet. 1, 18-19 skriver Peter at vi er løskjøpt med Kristi blod, som blodet av et lyteløst lam.
Korset var offerstedet der Guds sønn ble ofret for våre synders skyld. Friheten i Kristus er vår mest dyrebare skatt, kap. 5, 1.
Da Jesus døde, tok han vår synder på seg. Han gav seg selv for våre synder, kap. 1, 4 og 2, 20. Da skjedde forsoningen. Ordet betyr et dekke eller skjul. Jesus ble dømt for vår synd og tok dem bort og fjernet dommen fra oss ved å bli dømt selv. Slik var han vår stedfortreder. Og på den måten er synden nå skjult.
Dette er vår frelses grunnvoll. Det kostet has liv og død. Og i Sangboken står det slik: Det kostet Jesus dyre blod å frelse meg en dag. Det er vårt vitnesbyrd og vår trygghet.
2. Vårt liv.
Jeg lever ikke lenger selv, sier Paulus. Han har fått et nytt liv, det er Kristus som lever i meg. 2. Kor. 5, 14f. Han må også leve selv, men det livet lever han i troen på Kristus. Da er det hans gjerning som teller, ikke hans eget strev. Men her taler han bare om sitt forhold til Gud og dermed sitt evige ve og vel.
Når det gjelder vårt liv sammen med mennesker, har vi et ansvar. Og det er flersidig. Vi skal leve rett som en kristen, og vi skal vitne for dem om troen og prøve å vinne dem for Gud.
Vårt liv her i verden er ikke alltid lett. Her er mange farer i verden og fristelser til synd og verdslighet. Men det er ikke likegyldig hvordan vi lever. Slik har vi et ansvar for vårt hverdagsliv. Slik var det nok også for de første kristne. Det ser vi av de mange formaninger i hvert eneste brev i Bibelen. Det hadde ikke vært nødvendig om kristenlivet var perfekt og det gikk liksom av seg selv. Ef. 4, 1ff er et slikt eksempel.
Men vi ser også at Paulus og andre forfattere i Bibelen viser til Jesu gjerning på korset, også som kraft til livet i verden. Det ser vi av Rom. 12, 1ff. Der formaner han leserne ”ved Guds miskunn”. Det er grunnlaget og det er måten vi lever på.
I tillegg til vårt eget liv, har vi et ansvar for hele verden. Det høres veldig alvorlig ut. Og det er det. For hele verden ligger i det onde, står det. Og denne ufrelste verden er på vei mot fortapelsen. Jesus sa før han forlot verden at vi var vitner for dem og skulle vinne noen for himmelen. Det er misjonsoppdraget. Alle folkeslag er innbefattet i det, Mat. 28,19. Her er vi sendebud i Kristi sted, 2. Kor. 5, 20. Det vil vi også minne hverandre om nå.
Kristus lever i meg, og jeg lever i troen. Slik er en kristen.
