Kristus malt som korsfestet.
Gal. 3, 1.
Paulus undret seg over galaterne. De hadde vendt seg bort fra evangeliet og gikk tilbake til lovtrelldommen. De var forhekset og uforstandige ved å forlate Kristus og evangeliet for å gå til noe som var dårligere. Slik kan det gå for en kristen og i en kristenflokk.
Her blir vi også minnet om en annen sannhet for oss kristne. Selv om Kristus er blitt forkynt rett og godt, slik Paulus hadde gjort, kan det gå galt. Vi skal ikke alltid skylde på predikantene, selv om de står i en nøkkelposisjon.
Paulus hadde forkynt Kristus på en særlig levende måte. Han hadde malt Kristus for øynene på leserne. Han hadde talt om synd og nåde, helliggjørelse og frelse fra dom og evig død. De hadde nok skjønt budskapet, for de hadde begynt rett, v. 3.
Frelsen formidles og skjer ved forkynnelsen av Guds ord, ikke ved kunst og opptrinn og underholdning av ulike slag. Og forkynnelsen skal være enkel og lettfattelig, men ikke uten salt. Luther har sagt noe treffende om dette: ”Når jeg ville ta hensyn til Melanchthon og andre doktorer i mine prekener, utrettet jeg ingen ting godt. Men jeg taler enkelt for de ulærde, og det behager alle.” (Forordet til hans Huspostill, dansk.)
Paulus viste også hva Guds ord sa. Han bruker noen ganger Israel som eksempel: Slik Gud handlet med dem, slik vil han handle med oss. Slike hendelser i GT er også gode illustrasjoner på frelsen. Det er ”anskuelsesundervisning” som forteller at slik gjør Gud.
Hva sier Det gamle Testamentet om Jesus frelse? Her tenker vi på Messiasprofetiene og andre bilder på frelsen. Plassen tillater bare noen få slike her. Men mon ikke Paulus har brukt noen av dem?
1) Skinnklær.
1. Mos. 3, 21.
Dette skjer etter syndefallet og etter at menneskene ble vist ut av Edens hage. Nå var de overlatt til en helt annen verden. Inne i hagen hadde de vandret omkring nakne uten å skamme seg over noe. Etter syndefallet skjønte de straks at de behøvde å skjule seg, selv om de bare var to. De forstod at de også var nakne for Gud, åndelig talt. De hadde gjort Gud imot og syndet og hadde derfor skyld og skam innfor Den hellige.
Dermed gjorde de i stand noe å skjule seg med – av fikenblad (1. Mos. 3, 7). Men det var for lite. De måtte ha en annen kledning enn den de selv hadde laget. Da er det Gud griper inn – og gjorde kapper av skinn, står det, v. 21. Det må jo bety at et dyr måtte dø, etter vår egen erfaring og tanke. Om det ikke er en profeti om Messias, er det i alle tilfelle et godt bilde på det Jesus gjorde: Han skaffet oss en rettferdighet som gjelder for Gud. Der kan vi skjule oss og være frimodige.
Og Bibelen sier direkte at Jesus var et lam – likesom slaktet. Åp. 5, 6. Så kunne Adam og Eva skjule seg i det som Gud hadde gjort. Jesus er vår kledning og vår rettferdighet. Det ville gjerne Paulus fortelle til galaterne – de som prøvde å gjøre noe selv til frelse.
2) Et menneskeoffer.
1. Mos. 22.
I dette kapitlet leser vi om Abraham som Gud ber om å ofre sin egen sønn, Isak. Han skulle dø. Derfor går han tre dager til Moria berg i Jerusalem. Alteret ble laget i stand, og gutten ble bundet og gjort klar for et offer.
Det var en alvorlig stund, og Abraham har nok hatt sine tvil og tanker om dette. Men var lydig – og trodde Gud. Og det var troen som reddet Isak. Gud grep inn i siste øyeblikk. Og da så også Abraham redning: en vær stod faktisk tett ved dem. Gud hadde nok plassert ham der.
Nå skulle dyret bli ofret, og han var stedfortreder for Isak. Han døde på alteret, og Isak gikk fri. Det må være et av de vakreste og mest tydelige bilder som GT har på frelsen ved siden av det neste vi skal se på. Bibelen taler mye om at Jesus Kristus døde i vårt sted og for oss. Og det gjelder alle mennesker på jord. Paulus sier i 2. Kor. 5, 14f at han døde for alle. Det er en bibelsk hovedtanke.
”Han tok din plass den gang dødsdommen falt, og derfor er nåde for deg.”
Da er du og jeg fri. Grunnen er ikke at vi er bedre enn andre eller har gjort noe som fortjener frihet. Det er alt sammen av nåde.
Isak gikk nok hjem med takkesang i hjertet, og kanskje sa han noe til faren også. Også Abraham var nok glad ved denne tanken. En annen var død i stedet for gutten! Det ville Paulus at galaterne skulle vite og bygge sin frelse på.
3) Påske.
2. Mos. 12.
Israels folk hadde vært i Egypt i mange, mange år. I den første tiden hadde de hatt det godt. Det var redningen for dem å komme dit fra hungersnøden i deres eget land. Men en ny konge behandlet dem strengt og gjorde hele folket til slaver, med unntak av Moses.
Men Gud hadde ikke glemt sitt folk. Israel var skapt og utvalgt på en spesiell måte til å være hans eiendomsfolk. Derfor ville han sørge for en utfrielse fra fangenskapet og hadde planen klar: De skulle til Kana’ans land der Abraham hadde bodd.
Og redningen var ganske enkelt et lam. De skulle slakte det og stryke blodet på dørstolpene. Når dødsengelen gikk gjennom dette syndens land, skulle blodet være tegn på at de gikk fri. Ordet påske betyr forbigang, og nå skulle døden og dommen gå forbi Israels folk. Når jeg ser blodet, sa Herren, v. 13. Da slo frihetsklokkene.
Her er vi midt inne i vår påske og ordet om Jesu blod som renser fra all synd, 1. Joh. 1, 7. Og det kan han gjøre fordi han kjøpte oss fri med sitt eget blod, Åp. 5, 9. Mange sanger taler om dette, slik som denne: Du gikk for meg en blodig sti, og jeg som skyldig var, slapp fri.
Dette hadde galaterne hørt, og Paulus hadde nok talt om dette til dem. Hvordan kunne de gå bort fra sin frelser da? Det er rett og slett uforståelig. Det er jo selve kjernen i den kristne tro, uten den er vi ingen ting. Da sitter vi alene igjen med vårt eget liv og alle skrøpeligheter og synder. Kjære galater: Hvordan kan du for late det?
4) En knust Frelser.
Jes. 53.
Jeg tror ikke vi tar feil om vi sier at Paulus også hadde talt over Jes. 53 i Galatia. Det er et vidunderlig kapittel, nesten som om vi står ved Golgata langfredag. Der står mye om frelsesverket. Her stanser vi bare ved uttrykket: Han ble knust for våre misgjerninger, v. 5, og: det behaget Herren å knuse ham, v. 12.
Å knuse er å ødelegge, slik vi kan knuse en vakker skål. Jesus kom som Guds Sønn, feilfri og syndfri på alle måter. Men han ble gjort til synd ved å ta på seg våre synder. Som Luther sier: Jesus var den største synder i verden. Det behaget Gud å behandle ham slik, fordi det var en eneste måte vi kunne bli frelst på. Jesu død er den eneste utvei fra fortapelsen for oss. Derfor måtte han bli forbannet i vårt sted, Gal. 3, 13.
Jesus gjorde det på korset da han ropte: Det er fullbrakt! Joh. 19, 30. Nå var veien åpnet. Og dette sa galaterne nei takk til! De hadde mer tillit til sine egne gjerninger og sin lovoppfyllelse.
Det er vel ikke slik med noen av oss?
Da må vi gå tilbake til begynnelsen, der vårt liv med Gud begynte. Det var ved bekjennelse av synden og tro på Jesus. Ikke noe annet kunne hjelpe oss da. Slik er det også gjennom hele livet. Vi blir bevart som kristen ved denne avhengighet av Jesu død og blod.
Takk, Fader, at du var så god,
Mot Adams falne ætt.
Du frelste oss ved Lammets blod
Og gav oss arnerett.
.
