Et vitnesbyrd.
Gal. 1, 13-17.
Paulus taler om sin omvendelse og sitt liv. Det er bilde på all omvendelse på noen områder. Om dette forteller han flere ganger, og kommer slik med et personlig vitnesbyrd. Det har sin plass i alle forsamlinger. Og noe av det Paulus opplevde eller var med på, vil skje med alle som blir kristne. Det ser vi f. eks. i 1. Tim. 1, 16: Der sier han at noe ved hans omvendelse var et forbilde for de som skulle komme til tro senere.
1. Hans fortid.
Først taler han om sin fortid. Det gjør han flere ganger i livet. Han skammer seg over den, men han er likevel villig til å tale om den for å vise hva han er frelst fra,
Hans spesielle synd var at han forfulgte Guds menighet, de kristne. Han var radikal på dette området og sier: Jeg forsøkte å utruydde den. Det var tiden før han møtte Jesus Kristus som frelser.
Vi har alle en fortid, og dypest sett er alle utenfor Kristus slik som Paulus var, selv om de ikke gjør samme gjerninger som ham. Men de er utenfor samfunnet med Gud og dermed hans fiender åndelig talt. Alle har syndet og fattes Guds ære, Rom. 3, 23.
Han gikk lenger i jødedom enn mange jevnaldrende, og var mer nidkjær for overleveringene fra fedrene. Det viser at det var forskjell på folk i ytre handlinger. V. 14. De ytre ting er aldri avgjørende i Guds rike. Der handler det stadig om hjerteforholdet til Gud.
Men Paulus dveler ikke ved sin fortid, han lar den bare ligge som en nødvendig bakgrunn for frelsen og nåde. Og dermed gjør det ham ydmyk og takknemlig.
2. Hans kristne tro.
Da kommer han til vitnesbyrdet om sin tro på Kristus. V. 15. Også dette taler han om flere ganger i brevene og da han stod til rette for øvrigheten, i Apgj. Og i galaterbrevet vitner han altså i et brev der troen skal forsvares og vranglæren bekjempes. Der har vitnesbyrdet sin plass. Det har alltid overbevisningskraft. Det var ofte vitnesbyrdene som førte vekkelsene fram. For det er en bekreftelse på at forkynnelsen er sann, og at kristendommen dermed er en realitet. Derfor trenger vi mange slike vitnesbyrd.
Hva vitner Paulus om her?
a) Gud utvalgte ham fra mors liv, v. 15.
Gud hadde en spesiell plan med Paulus. Han skulle være et utvalgt redskap og føre den kristne tro videre ut i verden. Egentlig er det slik med oss alle. Gud har en plan med hver enkelt av oss. Han ser alt på forhånd, hvordan det vil gå med oss. Så vil han lede oss framover på veien.
I Ef. 1, 4 sier han: Han utvalgte oss (alle) i Kristus. Og det skjedde før verdens grunnvoll ble lagt. Hovedplanen med alle mennesker er at vi skal til himmelen. Det er målet Gud har satt for hver enkelt. I tillegg vil han bruke oss her i verden på sin måte. Noen får en ekstra oppgave som er synlig for alle. De fleste av oss lever i det stille. Hovedsaken er at vi da lever livet for Gud!
Utvelgelsen viser også bl.a. at det er Gud som begynte. Han valgte oss. Vi valgte ofte synden og verden. Men Gud elsket oss og ville ha oss hjem til seg. Livet er jo som en parentes, kort og av mindre betydning enn evigheten. Den tar jo aldri slutt.
b) Gud kalte ham.
Det kommer som en følge av Guds kjærlighet og utvelgelsen. Paulus møtte kallet ved Damaskus da han var på vei til å forfølge de kristne der. Apg. 9. Da fikk han et personlig møte med Jesus, og dermed fikk han valget. For det er slik at vi kan bare velge å følge Jesus når han kommer og velger oss først. Vi kan ikke bestemme det selv. Og Paulus forlot sin syndige vei og ble en Jesu disippel.
Slik må vi alle få et personlig møte med Jesus der han får ta oss inn til seg. Det skjer ved omvendelse og tro på ham. Gud kaller alle som hører Ordet. Derfor er misjonens viktigste oppgave å forkynne Guds ord. kallet er en innbydelse, Gud tvinger ingen. Selv om vi ikke har en fri vilje til å bli et Guds barn når det passer oss, må vi svare ja når Guds Ånd er nær med kallet.
Og kallet er av nåde, sier han. Gud hadde besluttet at det skulle være slik. Grunnen er ganske enkelt at ingen av oss har noe å betale med. Vi har ikke fortjent noe, vi er konkurs og er uten ”betalingsevne”. Selv om vi prøvde å gjøre noe godt, ville det ikke være godt i Guds øyne. Vi er smittet av synd i alt vi har. Derfor besluttet Gud å kalle oss og frelse oss av nåde. Kjærligheten drev ham til det.
Gud kaller på mange måter, men alt har dette samme mål. Nå er spørsmålet: Hva har du gjort med kallet?
c) Gud åpenbarte seg for Paulus, v. 16.
Frelsen består i å møte Jesus. Det kan ikke skje ved kunnskap eller eget strev. For her taler vi om åndelig saker. Skal vi møte Jesus som vår egen frelser, må det skje ved en Guds åpenbaring. Hans Ånd må vise oss Kristus slik han i virkeligheten er.
Praktisk skjer det ved forkynnelsen av evangeliet. Derfor fikk Paulus straks den oppgaven av Gud: ”For at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene”. Han fikk selv se Jesus som frelser ved ordet om Jesus. Deretter skulle han vitne og forkynne for andre det samme evangeliet om ham. Det går som en kjede gjennom alle tider: Ledd for ledd kommer nye forkynnere og taler det samme budskap. Hvis noen bryter ut av kjeden og taler noe annet, stanser frelsesbudskapet der.
Frelse er å eie Jesus som sin eneste redningsmann i liv og død og evighet. Derfor er det så viktig at talen om Jesus er klar og tydelig og bibelsk. Evangeliet skal være rent og ikke oppblandet med menneskelig tanke og mening. Den som har Sønnen, har livet. Det er hovedbudskapet her.
Å oppleve frelse betyr ikke syner og ekstase. Det er å tro ordet om korset, at Jesus døde for mine synder – og det er min frelsegrunn. Alt det andre må jeg da gi slipp på. Og først da – når han er blitt alene med oss, da blir han stor.
3. En ny tjeneste.
Gud gav ham en oppgave: Å forkynne. Det har vært kirkens hovedsak til alle tider. Og ve den kirke og organisasjon som gir slipp på det. Paulus skulle bli misjonær og forkynner – ja, den største som har levd.
Men alle får en oppgave og et nytt ”yrke” når de blir frelst. Vi skal vitne om det vi har fått og det livet vi fikk leve av nåde. Det var ikke alltid lett, og det gikk ikke alltid så godt for oss. Men gjennom alt var Jesus den eneste vi stolte på. Han ble vår tilflukt og vår klippe. Der er vi trygg.
Paulus var lydig. Han gikk ut i arbeidet for sin Mester. Hvordan er det med oss?
