mandag 28. oktober 2013

8. Etter Konstantin.



Del IV.


8. Etter Konstantin.

Kristendommen hadde hatt en rolig periode under og etter keiser Konstantin den store. Han døde i 337, men de kristne hadde fremdeles sine rettigheter og hadde fremgang. Det var sønnene hans som regjerte etter hans død.

Men i 361 kom en kraftig anti-kristen reaksjon. Da kom keiser Julian på tronen. Han var Konstantins nevø. Han var også opplært i den kristne tro og hadde til og med gått i lære hos biskop Eusebius, som er kjent for sin kirkehistorie.

Han brukte sitt liv til å utrydde de kristne. Den gamle martyrtiden kom tilbake for en stund. Derfor har han også fått tilnavnet den frafalne.

Han brukte samme metode som de gamle hedenske keiserne hadde brukt: å gjenopplive den gamle religionen. Også denne gang viste det seg at det er vanskelig. Han utstedte ikke noe edikt mot de kristne, men skrev bøker hvor han angrep dem som dumme og farlige for staten. Ved siden av at han åpnet mange templer for avgudene, tok han fra de kristne rettigheter de hadde hatt. Nå kunne ingen kristen bli offiser eller få høye stillinger i staten.

Julians hedenskap ble ikke noen «vekkelse». Vi kan godt tenke oss hans reaksjon da han kom med hele sin keiserlige pomp og prakt til Apollo-festen i Daphne-templet. Han hadde vel ventet å finne hele byen og landet omkring samlet der. Men da han steg inn i templet, fant han en eneste mann – en prest som var i ferd med å ofre en gås han selv hadde kjøpt.[i]

I begynnelsen var keiseren moderat og tolerant. De kristne undret seg nok over det. De hadde lest og hørt om tidligere forfølgelser, og en og annen ventet nok at det skulle snu.

Det skjedde også. De kristne ble kalt galileere og fratatt all sin eiendom. For å prøve dem, kunne han si: Formaner ikke deres lov dere til å underkaste dere også en falsk ed og å fornekte verdens god? Vel, derfor tar jeg vare på rikdommen deres så jeg kan gjøre vandringen deres lettere til himmelen. Det var ikke lett for en kristen å motsi dette. Gjorde han det, ble dommen enda strengere.

En hel del fikk slik dom over seg.
En av dem var Donatus, biskop i Arezzo. Han ble halshugget mens Hilarinus som var eremitt, ble pisket i hjel. En av de romerske dommerne, Gordian, skulle dømme en kristen. Han ble så grepet av vitnesbyrdet at han ikke bare frikjente ham, men ble selv en kristen. Den romerske høvedsmannen ble så forarget da han hørte dette, at han dømte ham til å bli pisket og deretter halshogget.

To brødre som ble kalt Johannes og Paulus, hadde høye stillinger i staten. De ble anklaget for å være kristne, men fikk ti dager til å tenke seg om. Ville de fornekte Kristus, kunne de bli fri. Fastholdt de sin tro, ble de martyrer. Begge ble halshogget.

Igjen og igjen møter vi vitnesbyrdet om at troen på Jesus er sterkere enn frykten for døden. De valgte den gode del, i egentlig mening. Martyrblodet ble den gode sæd.

Mot slutten av året 363 raste forfølgelsen med særlig styrke. I Israel ble mange brent levende, mens andre ble dradd gjennom gatene etter føttene til de døde. Noen ble kokt levende og andre steinet i hjel ble knust med store klubber. I Alexandria var det særlig mange som ble martyrer, ved steining, brenning eller korsfestelse.

Theodorus var en av dem som ble lagt på «pinebenken», men ble tatt ned før han døde. Da spurte de ham hvordan han kunne lide så tålmodig slike fryktelige pinsler. Da svarte han: «I begynnelsen følte jeg litt smerte, men senere så jeg en ung mann ved siden av meg. Han tørket svetten fra pannen min og ga meg kaldt vann for å styrke meg.»

Markus var biskop i Arethusa. Han hadde ødelagt et hedensk tempel i byen og opprettet en kristen kirke der. Derfor ble han anmeldt til keiser Julian som en kristen. Forfølgerne hudstrøk og slo ham. Deretter satte de ham ned i en skitten kloakk til han ble nesten kvalt. Så drev de ham fram med spisse staver, og til slutt ble han hengt opp i ei korg i et tre midt i sola. Men først smurte de han inn med honning, slik at han også skulle bli pint av veps. På den måten ble han martyr. I Gasa ble flere kristne dradd gjennom gatene og myrdet av hedningene der.

Da Julian dro mot perserne for å legge dem under seg, utstedte han en stor avgift til dem som nektet å ofre til avgudene. På den måten fikk han en stor sum penger av de kristne til å betale ekspedisjonen. Mange av offiserene tok mer enn de skulle og truet de kristne som vegret seg for å betale. Noen av offiserene sa at de burde være tålmodige når de led, for det hadde Gud sagt. Alle midler ble slik brukt for å skade og torturere de troende.

I Frygia hadde guvernøren opprettet et stort tempel for avgudene. Noen kristne brøt seg inn om natten og ødela avgudsbilder m.m. Neste dag ble alle kristne som viste seg på gatene tatt. Guvernøren ville statuere et eksempel, da han ikke fikk tak i dem det egentlig gjaldt. På den måten ville han ha drept mange uskyldige mennesker. Men de som virkelig hadde gjort det, kom frivillig og meldte seg. De ble slått og pint før de møtte en langvarig død.

Keiser Julian døde på felttoget mot perserne i 363. En legende forteller at han sa før han utåndet: «Så har du da seiret, Galileer!» Noen ser i dette en virkelig erkjennelse av at Kristus var ham overlegen: Julian ble virkelig omvendt i siste øyeblikk. Andre ser det som den verste gudsbespottelse. Det er heller ikke historisk bevist at han sa det.

Jovian ble den neste keiser, og han ga de kristne full frihet igjen. I år 380 kom den endelige seier for den kristne tro. Da gjorde keiser Theodosius kristendommen til statsreligion. Fra nå av skulle alle i riket ha den samme religion. I virkeligheten ble det nå slutt på religionsfriheten. Det er et faktum at kirken fra nå av ikke tålte noen avvikelser fra sin lære. I mange tilfelle var det av det gode: Det bevarte den sanne og rette tro. I forbindelse med slike oppgjør, blir noen av kirkens symboler til, dvs trosbekjennelser. I 381 ble et stort kirkemøte holdt i Konstantinopel hvor grunnen ble lagt til den kjente «Nikenske trosbekjennelse, som nå er felles for de evangeliske kirkesamfunn.

Men det er også nå den romersk-katolske kirke stiger fram og blir etter hvert den eneste lovlige kirke. Og med den kom også forfølgelse av de evangeliske kristne som ikke kunne og ville innordne seg under den katolske lære. Det vil vi se på senere under avsnittet om Middelalderen.

Katakombene.

Vi må si noen ord om katakombene, ettersom de oppstod i forfølgelsestiden under de romerske keiserne. Men de har kanskje ikke noe særlig med selve forfølgelsene å gjøre slik man har trodd før.

De kristne hadde heller sin egen måte å gravlegge sine døde på. Mange hedninger brente sine døde – altså ved kremasjon som er hedensk skikk. Men vi vet at jødene begravde sine døde, slik også Jesus ble begravd. Og det var mange jøder blant de kristne i den første tid. Nå gravde de kristne ut huler i det løse fjellet som var lett å grave i. Det finnes mange slike gravplasser, særlig ved de store byene. Jeg har selv vært i en slik katakombe ved Roma. Der kan man gå flere kilometer i ganger under jorda. På hver side var det gravd ut hyller der det fremdeles ligger bein av de døde.

Den 31. mai i 1578 kom det lys over mange ting om dette. Noen arbeidere i en vingård Via Salaria utenfor Roma falt plutselig ned i ei hule. De undersøkte den nøyere og fant at det var en underjordisk gang med mange gater og mindre huler. Mange steder finner de greske og latinske innskrifter samt helgenbilder og symboler. Det ble snart klart for dem at det var gamle ting de hadde funnet: kristne gravsteder. Arkeologene begynte nå å grave fram et glemt kapittel i historien.

De har målt mer enn 1000 km med slike «gater». De lå i flere etasjer under hverandre og dannet et mektig nettverk under jorden og landet omkring. Noen steder har de gravd ut mer og utvidet gangene til små «saler» der man mener de kristne holdt sine gravmesser.

Katakombene var også et håp i mørket og håpløsheten på arenaen med de ville dyr. Her under jorda kunne de synge om frelse og oppstandelse og himmelen. Kirkehistorikeren Ph. Schaff sier at katakombene er, med noen få unntagelser, av kristen opprinnelse. De skulle være gravsteder for de kristne.[ii]



[i] Lockyer: The man who changed the world, vol. I p. 119.
[ii] Schaff: History … II p. 289.