11. Del VII
Etter reformasjonen
I dette avsnittet må vi først
si noe om en spesiell gruppe protestanter, nemlig
Kampen mot hugenottene.
Det har enkelt sagt vært et
fellesnavn på protestantene i Frankrike i tida etter reformasjonen. Fra først
av var de i grunnen lutheranere, men de fleste gikk over til kalvinismen etter
som den hadde større og større fremgang der. Noen år etter reformasjonen talte
hugenottene flere tusen medlemmer i landet. Det katolske kongehuset kunne ikke
se med ro på denne utviklingen. Og i Paris brygget det opp til uro. Slik ser vi
at hugenotterkrigen var en politisk strid så vel som religiøs. Og dette er
tilfelle i flere av religionskrigene. Ordet hugenott kommer kanskje av det
tyske ordet Eidgenosse, som betyr
forbunnsfelle.
Det begynte i 1562 og skulle
vare i 40 år.
En av katolikkenes fører,
hertug Frans av Guise, fikk høre at en katolsk prest var gått over til
protestantene i byen Vassy i Sør-Frankrike. Han ledet hugenottergudstjenester
der i byen. Det var riktignok tillatt hvis de holdt til utenfor bymuren. Men
presten fant en låve som stod like innenfor bymuren. Der holdt de sine
gudstjenester. Men en slik tross og frekkhet kunne ikke hertugen tåle. Og
dermed dro han like til Vassy med en bevæpnet tropp.
Den 1. mars kom de fram. Da
var 500 mennesker samlet til gudstjeneste i låven. Først oppfordret Guise dem
til å fjerne seg. De hadde ikke lov til dette. Men det nektet de, og dermed
gikk soldatene løs på dem. Et fryktelig slag oppstod med en nedslakting uten
like både i byen og i vid omkrets. Med rette er det kalt «blodbadet i Vassy».
Et samtidig kobberstikk viser kvinner og barn bli hogget ned sammen med
mennene. Noen forsøkte å flykte gjennom taket og over bymuren, men blir skutt
ned. Hertugen selv leder det hele, mens broren, kardinalen av Lothringen, står
på avstand. Hvor mange som døde er uklart. Det oppgis flere tall.[i]
I flere år ble det nå kjempet
og liv gikk tapt. Det største slaget var kan hende den berømte
«Bartholomeus-natten», 24. aug. 1572.
Det hadde da vært stille en
tid, og alt tegnet til en forsoning mellom katolikker og protestanter. I Paris
skulle det være et kongebryllup mellom den protestantiske prins Henrik av
Navarra og søster til den franske kongen som var katolikk. Prinsesse Margrete
ante lite om hva som skulle skje bare noen dager etter bryllupet. Kong Karl 9.
var svak og ung og dertil dominert av moren, dronning Katarina. I den siste
tiden hadde kongen blitt av hugenotten admiral Coligny.
Bryllupet fant sted 18.
august 1572. Colligny sammen med en stor mengde protestanter var innbudt. I
fire dager skulle de feste til ære for det nye paret.
Men så skjedde det. Om
formiddagen den 22. august ble det gjort forsøk på attentat mot Coligny. Det
var selveste dronningen som stod bak. Hun hadde fått høre at kongen var
påvirket av hugenottene, og det måtte stanses. Det endelige angrep ble grundig
forberedt, og soldatene ble så samlet i og ved slottet.
Hertugen av Guise ledet selv
angrepet mot Coligny den 24. august. Han sendte en leiesoldat opp på hans
værelse. Er du admiralen? Ropte han. Ja, det er jeg, var svaret. Ha ærbødighet
for min alder. Men soldaten støtte spydet i ham og drepte ham. Hertugen sto
utålmodig nede på gaten og ropte: Er du ferdig? Ja, sa han. Kast ham ut av
vinduet! Det varme liket lå snart i sølen nedenfor, og Guise sparket til ham.
Det var det endelige signal.
Dronningen hadde overtalt kongen til å gi sin tillatelse til at hugenottene
skulle utryddes. Og hans ordre var at de skulle ta alle. «Det må ikke bli en
hugenott tilbake som kan hevne seg på meg,» sa han.
Klokken to om natten til den
24. august begynte kirkeklokkene i Paris å ringe. Det var tegnet. Soldatene
stormet ut i byen for å finne sine offer. De bar et hvitt bånd på armen og
hadde et kors i hatten.
«Blodbryllupet i Paris» var
begynt. Som rasende dyr for soldatene gjennom gatene i byen og drepte hvem de
møtte. De visste nøyaktig hvem de skulle ta – det var satt opp lister over
kjetterne. Soldatene og pøbler i Paris fikk fritt spillerom. De trengte seg inn
i husene og drepte ofrene mens de lå i sengen og rev klærne av dem og slepte
dem gjennom gatene. Noen ble dratt ned til elva og druknet, mens andre ble
hengt på tradisjonell vis. Til og med barna ble tatt.
I to dager varte myrderiet.
Bare prinsen ble skånet. Ellers kom ingen seg unna da portene var stengt.
Deretter spredte det seg ut
over hele Frankrike. Bartholomeus-natten ble en landsomfattende aksjon. Ingen
vet hvor mange som ble drept denne høsten. Men historikere oppgir bortimot
10.000 bare i Paris, og omkring 30.000 i hele landet. Andre setter tallet langt
lågere.
Det skammeligste ved
ugjerningen er kan hende det som hendte i etterkant: Paven godkjente det. Det
ble feiret takkegudstjeneste i Paris for «seieren» den 24. august. Paven lot
slå en mynt til minne om dagen. – men ikke alle ble tatt. Hugenottene fikk nye
ledere, og krigen fortsatte i 20 år.
I Holland raste en
tilsvarende kamp mot protestantene. Hertugen av Alba var stolt over å ha
henrettet 18.000 kjettere. Mange rømte fra landet under de verste
forfølgelsene, og slik var det i de fleste land der motstanden var stor. I
Frankrike var det forbud mot utvandring i mange år. Likevel regner en med at
over 300.000 hugenottere klarte å komme seg bort. Mange av døperbevegelsen
måtte også flakke om fra land til land i lange tider.
Offisielt ble det slutt på
hugenottkrigene i 1598 da Nantes-ediktet ga de evangeliske religionsfrihet. Men
i 1585 ble det opphevet og den reformerte tro avskaffet. De fleste hadde enten
rømt fra landet eller gått over til katolisismen.
England
Reformasjonen i England
fulgte stort sett andre baner enn i andre land. Det var i selve kongefamilien
striden ofte stod. Skiftevis fikk de katolske og protestantiske regenter. Ikke
før hadde en innført reformasjonen i landet, før en ny kom på tronen som
forfulgte protestantene og ville føre kirken tilbake til Roma. I slike tider
måtte mange bøte med livet på de britiske øyer. Beretninger om martyrene her er
mangfoldige, og vi kan bare ta med et par av dem. Fox bruker mye av sitt store
verk til å fortelle om de mange helter i den engelske historie. (Et par eldre bøker
viser detaljene her: H. O. Wakeman: The History of the church of England 1904; H.
L. Clarke: Studies in the English Reformation. 1912.)
Vi vil ikke ta plass til å fortelle om den historiske utviklingen her.
Til sine tider er den også innfløkt. Men
ett av de store navn i denne tiden er utvilsomt
Thomas Cranmer.
Han var blant de vel 300 fra
Sør-England som led døden for sin tro. Han var født nær Nottingham 2. juli
1489. Slekten kom fra Normandi til England med Wilhelm Erobreren. Da han var 14
år gammel begynte han på universitetet i Cambridge der han studerte språk og
teologi. Han leste mye i bøker av Erasmus av Rotterdam, Luther og J. le Fevre
(fransk humanist og protestant d. 1536). Han giftet seg da han var 23 år
gammel, men hans hustru døde året etter. I 1523 ble han lærer i teologi og var
med på å oversette Bibelen. I virkeligheten var han den bærende kraft i
reformasjonsarbeidet i England. Det var han som for det meste skrev den
engelske kirkes liturgibok «The Book of Common Prayer». Han stod også bak Trosartiklene
i kirken der. I tillegg skrev han flere prekenbøker. På denne måte så det lyst
ut for den evangeliske tro og kirke.
Så kom omslaget i 1553. Den
katolske Mary ble dronning, og Cranmer forstod hva som ventet protestantene.
Derfor ba han dem om å forlate landet, men selv ville han bli for å forsøke å
redde noe. På den tiden var han erkebiskop i Canterbury – i virkeligheten den
første protestantiske erkebiskop i England.
I 1554 ble han sammen med
Ridley og Latimer fengslet i det berømte Tower of London og senere flyttet til
Oxford. En lang og omstendelig prosess begynte med forhør og vitneforklaring.
Men fiendene hans var fast bestemt på å slå ham.
Den 21. mars 1556 ble han
ført til bålet utenfor Balliol College. Doktor Cole holdt en lang tale til
forsamlingen og Cranmer. Til slutt fortalte han den dødsdømte at straks han var
død, skulle det holdes messe for ham i alle kirkene i Oxford for å hjelpe
sjelen hans.
Deretter fikk Cranmer lov til
å tale. Han skulle bekjenne at han var en sann katolikk. Han hadde vaklet den
siste tiden i fengslet i håp om å bli fri. Nå stod han åpenlyst fram og
bekjente sin sanne tro. Fox gjengir hele talen han holdt ved bålet. Han var jo
Cranmers samtidige og snakket siden med folk som hørte ham. Mot slutten sa han:
«Jeg gjorde en stor synd da
jeg skrev erklæringen om mitt frafall … Men jeg fornekter paven, han er Kristi
fiende og Anti-Krist, med all hans falske lære.»
Nå strømmet tårene nedover
kinnet hans, og noen av dem som stod nær ham, ropte: «Stopp munnen hans – få
ham bort!» Og dermed drog de ham bort til bålet og truet med at snart skulle
han være i helvete. Så lenket de ham fast og tente bålet. Da det begynte å
brenne nær ham, rakte han ut sin høyre hånd, som han hadde undertegnet
frafallsbrevet med, for å brenne den først. De som stod nær ved, hørte ham si:
«Min uverdige hånd.» Og før han segnet om og oppgav ånden, hvisket han: «Herre
Jesus, ta imot min ånd.»
Cranmers martyrium skapte en
veldig opposisjon mot katolisismen blant folket. Det viser også den tittel
dronningen fikk: «Mary den blodige.»
Fem måneder før dette hendte
hadde to andre store menn i England lidd den samme skjebne, nemlig biskopene
H. Latimer og N. Ridley.
Cranmer hadde da vært til
stede i fengslet og ropt til dem mens de ble satt på bålet: «Å, Herre, styrk
dem!» Det skjedde 16. okt. 1555. Ridley ble først ført fram og deretter
Latimer. Da de kom til bålet, omfavnet de hverandre og kysset hverandre. «Vær
ved godt mot, bror,» sa Ridley. Og dermed knelte de begge ned og bad. Ridley sa
til dommerne da de ba ham om å forsvare seg: «Vel, jeg overlater vår sak til
den Allmektige Gud som skal dømme alle.» Og Latimer føyde til: «Det er intet
skjult som ikke skal bli åpenbart.»
Begge ble festet til en påle,
og en pose krutt ble hengt på nakken til hver av dem. Og da flammene omspente
dem, ropte de: «Ta imot min sjel.» Nye navn var føyd til vitneskaren der oppe.
Slik kunne vi fortsette å
fortelle om engelske martyrer og andre. De gir oss det bestemte inntrykk at de
visste hvordan og hvorfor de skulle dø. For de visste hva de levde for. De
hadde en sak som hjertet brant for, noe de trodde på og var villige til å ofre
alt for.
I vår tolerante tid gir det
oss visse refleksjoner. Er vi så overbevist om det vi tror på at vi kan ofre
alt for det? Har troen på Jesus blitt ett med oss så vi ikke kan skille oss fra
ham. Da må vi heller dø.
Forfølgelsene ble ikke slutt
selv om protestantene seiret. Det var nok slutt på katolikkenes strenge inkvisisjon.
Men anglikanerne ville heller ikke tåle andre avvik. De som nå særlig fikk
gjennomgå, var puritanerne (de rene). De var imot høykirkelighet og katolske
elementer, og de ville tro og leve et rent liv. Den mest kjente av dem er
kanskje forfatteren av «En pilegrims vandring», John Bunyan. Han satt i fengsel
i mange og skrev en rekke bøker. Mange puritanere led mye på den tiden.
I denne tiden flyktet mange
over til den nye verden, Amerika. Den første ferden med puritanere med båten
«Mayflower» i 1620 er ikke glemt. De slo seg ned på Østkysten av det senere USA
og skapte et nytt rike for seg – New England.
Med rasjonalisme og toleranse
i de senere år har også forfølgelsen stilnet av mange steder. De troende får
stort sett være i fred. Enkelte grupper som pietister blir fremdeles hånet i
flere land. Men massenedslaktingen var det slutt på så langt. Men vi må besøke
ennå et land i Europa -
Skottland
Her var det også martyrer i
reformasjonstiden, delvis fordi de var nær knyttet til England i perioder. Den
reformerte kirke hadde særlig framgang her nord, og noen måtte lide.
Den første lutherske martyren
ble Patric Hamilton i byen St.
Andrews. Han studerte teologi ved universitetet i byen før han reiste til
kontinentet der han møtte og lærte reformasjonstankene. I 1527 møtte han f.
eks. Luther, Melanchthon og den engelske bibeloversetteren Tyndale. Nå skrev
han også sin eneste bok, «Commonplaces». Der skriver han om
rettferdiggjørelsen. Denne boken ble grunnleggende for protestantisk teologi i Skottland
og England.
Året etter kom han hjem
igjen, men ble straks fengslet av erkebiskop J. Beaton. Mens han satt i
fengslet, kom en katolsk prest, Aless, til han for å overbevise ham om den
sanne tro. Men det motsatte skjedde: Aless ble overbevist om evangeliet og
omvendt. Da dette ble kjent, ble han straks ført bort og brent.
Da Hamilton kom til bålet, sa
han til tjeneren sin: «Det jeg skal lide nå, min kjære venn, synes å være
fryktelig og bittert for kjødet. Men husk, det er inngangen til det evige liv.
Ingen som fornekter Herren får eie det.» Han ble sakte brent på bålet, men bar
smertene tålmodig, noe som vakte sympati over hele landet. Før han døde, løftet
han sine øyne mot himmelen og sa: «Hvor lenge, Gud, skal mørke dekke dette
landet? Hvor lenge vil du tåle menneskenes tyranni?» Og mens flammene dekket
kroppen hans og fortærte kjøttet, var hans siste ord: «Herre Jesus, ta imot min
ånd.»
Flere
og flere kjettere ble tatt i årene etter, både prester, munker og lekfolk. Thomas Forrest var en av dem som døde i
1540. Han var prest, men talte evangeliske sannheter fra brevene og evangeliene
i Det nye testamentet. Derfor ble han innkalt til biskopen og dømt til døden
som kjetter. Han ble brent på en høyde ved Edinburgh sammen med noen andre.
Først trøstet han de som kom etter ham, før også han oppga ånden.
Maria
Stuart ble nå dronning. Og med henne kom et nytt omslag i favør av
protestantismen. Presteskapet var imidlertid sterkt, og flere måtte dø for
Jesus. Georg Wishart var en av dem
som ble tatt. Allerede i 1538 måtte han reise fra landet mistenkt for å være
kjetter, men kom tilbake 1544. Da prekte han frimodig om evangeliske tanker på
flere steder. Samme år herjet en pest i Dundee, og Wishart fikk tiltro blant
folk ved å gjøre en stor innsats blant de syke. Katolikkene fengslet ham
imidlertid og anklaget ham for 18 kjetterier.
1.
mars 1546 ble han både hengt og brent! Da han kom til bålet, knelte han ned og
ropte: «Å, verdens Frelser, ha barmhjertighet med meg! Far i himmelen, jeg
overgir min ånd i dine hellige hender!» Deretter vendte han seg mot folket og
holdt en tale til dem. Han sa bl. a.: «Jeg formaner dere at dere må elske Guds
ord og lide tålmodig for Ordets skyld.»
Bøddelen
stod nå klar til å få ham på bålet. Han ble så grepet av talen at han knelte ned
ved siden av Wishart og sa: Tilgi meg, for jeg er ikke skyldig i din død.
Wishart svarte: Kom hit til meg. Og deretter kyste han ham og sa: Dette er
tegnet på at jeg tilgir deg. Gjør nå din gjerning.
Og
så var han ved himmelens port. Men den katolske kardinalen D. Beaton frydet seg
da martyren døde, forteller Knox.
Fire
år etter lyste et nytt kjetterbål i Edinburgh. Denne gang var det Adam Wallace som skulle dø. Han ble
forhørt i en kirke i Edinburgh, anklaget for å ha talt om Gud. Til det svarte
han frimodig: Men jeg må tale, ettersom Gud gir meg nåde. Jeg tror ikke at jeg
har sagt noe ondt som kan skade noen. Det ble nå en lang diskusjon om nattverden
og andre trosspørsmål. Wallace kunne ikke gå tilbake på sin overbevisning og
ble så dømt til å brennes utenfor byen. Han fikk ikke lov til å tale til folket
før han døde. Han sa bare: La det ikke støte dere at jeg må lide døden for
sannheten i dag, for disippelen er ikke større enn sin mester.
Den siste lutherske martyren
var visstnok Walter Mill. Han var
protestantisk prest, og hans bål ble tent i april 1558. Da han ble martyr, skal
mange ha fått mot til å bekjenne troen. En stor skare stod rundt bålet hans og
gråt da han døde. Ifølge Tytler skal han ha sagt før han døde: Jeg tror jeg er
den siste som skal dø i Skottland på grunn av dette.[ii]
Og det ble han også.
John Knox
var den store reformator i Skottland, og han var talsmann for den reformerte kirke
der. Han var fange i Frankrike i 18 måneder for evangeliets skyld. Men han fikk
arbeide i mange år og døde utslitt i 1572.
Mange kvekere har også lidd
for sin tro på 1600-tallet. Omkring 450 døde i fengsel og lederen, George Fox,
satt lenge i fangenskap.
---
Del VIII
Misjon.
Nå beveger vi oss inn i mer
moderne tid. Vi skal nå se på den delen som kalles misjonstiden. Noen reiste ut
til andre land for å bringe budskapet om Jesus til folkeslag som ikke hadde
hørt om Jesus. Her ble det også flere «blodvitner».
Misjonen i nyere tid begynte
i 1792 da William Carey holdt sin berømte tale på et misjonsmøte i England. Han
gjentok av avsluttet sin tale med ordene: «Vent store ting av Gud og våg store ting for
Gud.» Carey selv reiste til India som misjonær. Og da begynte en helt ny tid
for misjonen. Det ble en hjertesak for mange kristne. Det kunne de ofre liv og
helse for om det var nødvendig. Men noen måtte også betale for en slik
tjeneste.
Mellom dem som gav livet der
ute, var engelskmannen
John Williams.
Han er kalt «Sydhavsøyenes
apostel». 21 år gammel dro han ut for å forkynne evangeliet på sydhavsøyene i
Stillehavet. Lenge gikk det bra. Han reiste fra øy til øy og talte om Jesus
Kristus som kunne frelse dem fra frykt og tvil og alle synder. Underlige
opplevelser fikk han også, som f. eks. på øya Samoa.
Han var ikke før kommet i
land der før folket kom løpende ned mot stranda og ropte: «Vi er kristne, og vi
venter på en båt som skal bringe oss snoen som kalles misjonærer. De skal
fortelle oss om Jesus. Er det dere som skal komme?»
Og John Williams kunne svare
ja – med tårer i øynene. Det var det han mest av alt ville: å fortelle dem om
Frelseren.
