5.
Del 4.
Del 4.
6. Keiser Maximinus. Den sjette forfølgelse.
Den sjette delen av denne martyrtiden
kom i år 235 under keiser Maximinus. Den var kortvarig og særlig rettet mot
kristne ledere og lærere. Dette var en strategi mange forfølgere har fulgt
siden. Når lederne tas bort, blir ofte flokken villedet.
Keiseren ga fritt leide for folket
til å rydde ut de fanatiske kristne. De var jo fiender av statens guder. Dette
ble kraftig understreket av et jordskjelv i denne tiden. Da ga han ordre til at
alle biskoper skulle utrydde og en mengde prester. Keiseren var så barbarisk at
han også plyndret hedenske templer.
En legende forteller at det var i
denne tiden en engelsk prinsesse, St. Ursula, ble myrdet. Hun hadde vært på
pilegrimsreise sammen med elleve andre kristne jomfruer til Roma. I nærheten av
Cologne (Køln) ble de myrdet av hedningene da de var på hjemveien. Det har vært
en misforståelse av romerske tall her, slik at noe har trodd det var elleve
tusen jomfruer.[i] Om
forfølgelsen var kort, skal den ha vært den verste inntil da.[ii]
På ett punkt ble den i alle fall til
«gode» for kirken. To biskoper var blitt uvenner om makten i Roma. Hippolytus
var biskop for en menighet io selve byen, mens Pontianus hadde flyktet til
Sardinia. Under forfølgelsen ble de ført sammen og ble venner igjen. Slik
bruker Gud ofte det onde til det beste for sitt folk. Jfr. 1. Mos. 50, 20.
De to neste keiserene lot kirken få
fred. En av dem sies å ha vært en kristen, og Origenes skrev brev til ham.
Men kirken ble kald og sløv i slike
medgangstider. De navnkristne øker da. Det har vist seg at Tertullians ord ofte
er sanne: martyrenes blod er kirkens sæd.
7. Keiser Decius. Den sjuende forfølgelse.
Decius Trajan ble keiser år 249 og
var på tronen til 251. Og det var i år 250 at han sendte ut er edikt til alle
guvernører i hele riket at alle skulle nå vende tilbake til den gamle hedenske
religionen. Det betydde at alle innbyggere i riket måtte ete offerkjøtt og ofre
røkelse til keiserens bilde. For dette fikk de en kvittering. Da de kristne
selvfølgelig måtte nekte dette, ble det årsak til en systematisk forfølgelse av
dem. Dette er første gang det blir et virkelig system i forfølgelsen i
Romerriket. Planmessig blir ledere og betydningsfulle kristne tatt bort.
Hyrdene skulle nå tas fra kristenflokkene. Derved håpet staten at kirken skulle
bli oppløst og renne ut i sanden.
Det var heller ikke snakk om en lokal
forfølgelse. Hele imperiet ble gjennomsøkt. Det er kanskje grunnen til at
Eusebius kalte denne forfølgelsen et «uhyre av ondskap». Keiserens tanke var at
ikke bare enkelte kristne skulle utryddes, men selve kristendommen skulle
knuses.
Bakgrunnen for dette var utvilsomt
1000-årsjubileet for byen Roma i år 248. Det ble feiret med pomp og prakt, og
rikets glanstider ble gjenopplivet. Keiser Decius passet nettopp inn i dette
bildet: Han satte seg som mål å gjenopprette det gamle – og særlig religionen.
Da måtte kristendommen bort. Og den ble hardt rammet. Det så ut til å bli
dødsstøtet for den.
De kristne lederne ble altså
henrettet etter hvert som de bekjente kristen tro og nektet å ofre. Alt gods og
verdisaker ble konfiskert hos alle kristne i høyere stillinger. Og deretter ble
de oppsagt. På denne tiden var det mange kristne senatorer og hoffmenn. Alle
disse ble utryddet om de ikke ofret. Helt fra Paulus’ dager hadde det vært
kristne blant de høyere kretser i folket i Roma. Paulus satt i fengsel og skrev
brev til menigheten i Filippi. De kristne ba han om å hilse, og «især de som
hører til keiserens hus» (Fil. 4, 22). Nå skulle det bli et renset hedenskap i
rikets ledelse og videre utover. Det var dette som skjedde ved nyttårstider år
250.
Og resultatet av dette ediktet ble
overveldende. På flere måter. Vi tenker først og fremst på de mange martyrene.
Det var store og små, kvinner og menn i Guds kongerike som ble kastet på bålet
eller for de ville dyr. Ofte ble de pint på forferdelig måte i forkant. Hvor
mange som ble dyremat i Colosseum og andre arenaer, vet vi ikke. Kanskje det
var flere enn vi tror. Likevel regner noen kirkehistorikere med at en annen
flokk var større: de som fornektet og falt fra den levende Gud. Og dette
resultatet var det verste. Den største skade for kirken har ofte vært de
frafalne. Deres eksempel smitter noen ganger mer enn de trofaste.
De frafalne blir delt i to grupper:
Noen fornektet og ofret til keiseren straks. Man har vel lov å tro at dette i
mange tilfelle var navnkristne. Noe direkte tap for selve forsamlingen av den
kristne kirke var det ikke, selv om det ser slik ut. Denne skaren kan altså ha
vært stor. De var redde for sitt liv og hadde ikke sett dypt nok inn i evangeliets
hemmeligheter: at det viktigste her i livet er å få en frelst sjel. De var ikke
forberedt på å lide for Kristi skyld. Disse var det trolig Jesus tenkte på da
han fortalte lignelsen om den jorda såkornet falt in. Det var noe som falt på
stengrunn. «Det er de som hører ordet og straks tar imot det med glede. Men de
har ikke rot i seg, og holder bare ut til en tid. Blir det trengsel og
forfølgelse for ordets skyld, tar han straks anstøt,» Mat. 13, 20-21.
Den andre flokken var de som ikke
ofret, men skaffet seg attest (libellus) på at de hadde ofret ved å bestikke
øvrigheten. De gikk altså på akkord med seg selv og Kristus. Tanken var vel at
det ikke var nødvendig å skape flere martyrer enn de var nødt til. De ville vel
skape ro og orden i riket ved dette. Den egentlige grunn var heller svik og
uvillighet til å lide.
Da forfølgelsen var slutt, oppstod et
nytt problem. Skulle de som falt fra på ny opptas i menigheten? Kunne de opptas
i Guds menighet etter et slikt frafall selv om de ønsket det? Dette var et
alvorlig problem for kirkens ledere. Mange svarte nei. Det er årsaken til at
noen sekter oppstod.
Men la oss se på noen av dem som måtte
lide for troen.
Biskopen i Roma hette Fabian. Han ble
halshugget i 250. Dette innledet fordølgelsen da han var det første offer. Han
var en elsket og avholdt mann i vide kretser, og hans fall kom som et sjokk på
kristenfolket i januar 250. Foxe mener at grunnen til forfølgelsen og Fabian
død var at keiserens skatter var blitt betrodd Fabian. Decius ville øyensynlig
ikke at en kristen biskop skulle stelle med hans skatter.
Men forfølgelsen raste videre til
andre land. Nicophorus skriver om den at det er lettere å telle sanden i havet
enn martyrene under Decius. Vi finner merker etter martyrblodet i Jerusalem, Antiokia,
Frygia, Kappadokia, Spania og Egypt og Nord-Afrika.
Biskop Alexander i Jerusalem ble
fengslet og ført til Cæsarea. Der avla han bekjennelse om Kristus for
myndighetene før han døde i fengslet. Biskop Babylas i Antiokia ble også martyr
nå, og det foregikk slik: En av keiserne hadde sluttet fred med en annen
nasjon. Som gissel hadde keiseren fått kongens sønn, en ung, vakker mann.
Betingelsen var at han ikke skulle lide overlast, og det skulle være fred
mellom nasjonene. Men keiseren holdt ikke ord og drepte ham innen kort tid. Da
det var gjort, forsøkte keiseren å trenge inn i de kristnes tempel (kirken).
Men biskop Babylos nektet ham det. Han mente at den ugudelige keiseren ikke
hadde lov å nærme seg alteret. Keiseren ble ikke lite arg over dette og sendte
ham straks i fengsel med så mange jern på seg som han var i stand til å bære.
Kort etter ble han drept. Men Babylas gikk frimodig martyrdøden i møte. Hans
siste ønske var å få bli begravet med alle de jernlenkene han hadde båret i
fengslet. Og det ble han.
Et slående trekk ved forfølgelsen var
at det ikke alltid var samarbeid mellom staten og folket. Både hatet mot de
kristne og løgnene mot dem forsvant snart. De kristne ble betraktet som gode
naboer nesten over alt. Mange hedninger hjalp de kristne i deres tunge tider.
En av dem som ble hjulpet, var
biskopen i Alexandria – Dionysius. Han ble arrestert i sitt skjulested, men ble
ført bort av en flokk bønder. Selv mente han at han skulle gjøre mer nytte for
seg ved å leve skjult og styre menigheten derfra, enn å dø.
Herfra skrev han også et brev til
Fabius og fortalte om det som foregikk i byen:
Denne forfølgelsen begynte ikke da
keiseren proklamerte den, men ett år før. Da kom en dårlig person, en sannsier,
og hisset hedningene opp mot oss og egget dem til å holde fast ved sin gamle
overtro. De erklærte at all deres religion bestod i djevledyrkelse og i å
ødelegge oss. Først grep de en av våre prester, Metra. Han nektet å spotte Gud,
og derfor slo de ham med staver og klubber, og med skarpe piler stakk de ham i
ansiktet og øynene. Deretter dro de ham utenfor byen og steinet ham i hjel.
Deretter tok de en trofast kvinne, kalt Quinta, og førte henne til deres
avgudstempel for må tvinge henne til å ofre sammen med dem. Hun nektet dette og
foraktet gudene deres. Derfor bant de føttene hennes og dro henne gjennom hele
gaten i byen på de hårde steinene. Så kastet de henne mot møllesteiner og
pisket henne med sveper. Til slutt dro de henne utenfor byen og steinet henne i
hjel slik de hadde gjort med Metra.
Da de hadde gjort dette, dro en stor
skare rundt i husene til de kristne og tok alt de kunne finne av verdi. Det som
var av mindre verdi og tre, dro de sammen på markedsplassen og satte fyr på
det.
Mellom dem som ble tatt, var en
kvinne ved navn Apollinia. De brakte henne fram og slo alle tennene ut på
henne. Så laget de i stand et stort bål ved byen og truet med å kaste henne dit
om hun ikke var med dem for å spotte og fornekte Kristus. Da stanset hun en
liten stund for å tenke seg om. Men plutselig sprang hun rett inn i ilden og
ble brent.
Serapion tok
de i hans eget hus. Etter at de hadde angrepet ham med atskillige pinsler og
brutt i stykker nesten alle ledd i kroppen hans, kastet de ham ned fra det
øverste loftet. På den måten ble hans martyrdom fullbyrdet. Det var ingen utvei
for oss verken privat eller offentlig, natt eller dag til å unnfly….
Kort etter dette kom keiserens edikt,
som var så fryktelig at de utvalgte kunne bli ødelagt om mulig. Det har Herren
varslet oss om. Ved dette ediktet kom det stor frykt over oss alle, og mange,
særlig de rike, ofret til avgudene. Noen gjorde det av frykt og noen ble dradd
av sted av naboene. Andre kom så skjelvende som om de selv skulle bli ofret,
men folket lo av dem. Andre igjen kom freidig til alteret og sa de aldri hadde
hatt noe å gjøre med de kristne. Noen flyktet mens andre ble tatt. Noen
fornektet troen etter lange fengselsopphold, mens andre var sterke i troen og
ble trofaste martyrer for Guds rike.
Den første av disse var Julian, som var nedbrutt av gikt så han
ikke kunne gå. To menn bar den gamle mannen som bekjente Herren med en
fullkommen tro. Han ble lagt på kameler og deretter pisket. Til slutt kastet de
ham på ilden hvor han ble oppbrent.» Så langt Dionysius.[iii]
Det finnes hundrevis av andre
eksempler. Det samme skjedde igjen og igjen i mange land. «De stille i landet»
ble plutselig betraktet som statens fiender. De som av hjertet ønsket å gjøre
godt, ble betraktet som farlige. Det er med sorg vi leser om de mange som ikke
bestod prøven. De valgte heller en «kortvarig nytelse av synden» enn å lide
sammen med Guds folk. Hebr. 11, 25.
Da Decius døde i 251, ble Gallus leder av Romerriket. Snart sendte
også han ut et edikt hvor han fordømte de kristne. Denne gangen var det særlig
biskopene og lederne som ble tatt. Rett etter dette kom en stor pest, som
gjorde at lederne i Riket ble opptatt med andre ting. Men snart fikk de kristne
skylden også for dette, og forfølgelsen fortsatte. I denne tiden ble de
romerske biskopene Cornelius og Lucius forvist og dømt til døden.
En gammel legende forteller fra den
sjuende forfølgelsen om de såkalte «sjusoverne». Det var sju fromme kristne i
Efesus som under forfølgelsen søkte tilflukt i en hule utenfor byen. Der sovnet
de inn – og sov i to hundre år. Da de våknet, trodde de at det bare var gått en
natt. Derfor ville en av dem ut i byen får å kjøpe mat. Klærne hans vakte
oppsikt, og handelsmennene ble forbauset da han betalte med så gamle penger. Han
ble derfor brakt til stattholderen som sammen med en biskop gikk til hulen. – Men
de sju sovnet snart igjen og har ikke våknet siden. (Men det er altså bare en
legende!
