fredag 17. januar 2014

4. Vekkelse. Eneboere.



III. Klosterbevegelsen.

Middelalderen var en mørk tid for kirken og kristenlivet. Det er det vel ingen tvil om. Behovet for vekkelse var stort. Men lite skjedde i den offisielle kirke. Likevel var det noen som var våkne og som ville leve og tro på Bibelens ord. To grupper kan vi i alle fall nevne nå.


1. Eneboere.

Den offisielle kirken ble mer formalistisk med årene. Men mange ønsket å leve mer helt for Gud i sitt personlige liv. Det var trolig et ærlig ønske hos mange om å skille seg med verden og dermed de syndige ting. Det begynte visstnok i Egypt og spredte seg fort over et stort område. Ørkenen ble tilholdssted for tusener på 2-300-tallet.

Den første eneboer var en koptisk bonde – Antonius f. ca. 250 e. kr. Han ble signalet til det såkalte eremittlivet. Han flyktet ut i ørkenen for å leve i ensomheten: der ville han møte Gud og leve i kontakt med ham. Fra ca. år 305 kom så flere og flere for å leve det samme livet. Antonius var forbildet og han ble høyt aktet. Under den diokletianske forfølgelsen besøkte han en gang Alexandria for å styrke de kristne. Denne underlige støvete mannen fra ørkenen i de grove klærne og med sitt lange hår og skjegg vakte oppsikt. Selv hedningene ble forundret og grepet av hans alvor og nidkjærhet. Og eksemplet virket. Mange fulgte med ham ut i ørkenen. Særlig etter hans død i 356 kom mange nye. Det ble nesten en motesak å bo for seg selv.

Snart begynte det å bli system i dette også. Rundt Antonius vokste det fram en hel liten eremittby. De bygde seg små hytter eller gravde seg inn i fjellet. Smale veier ble anlagt mellom hyttene, og hver eremitt hadde gjerne en liten hage der de dyrket mat. Senere ble det et slags munkeliv med kloster og egne lover og forstandere. Den første som fikk dette i stand var egypteren Pachomios som levde som eremitt nord for Thebe. Her samlet han en del eneboere i et felles hus med mur omkring. Her var det et fellesskap mellom dem. De måtte ikke gi bindende løfter for livet som i senere kloster, men de skulle være absolutt lydige mot sin forstander.

Fellesskapet ble tydelig også ved at de spiste sammen, hadde like klær m.m. Huset ble snart fullt og ny slike klosterhus oppstod. Ja, en hel organisasjon av kloster og eremittkolonier fantes nå i Egypt. Og det spredte seg til andre land også. Klosterlivet i denne form kom til Palestina, Syria og videre til Lille-Asia og Europa.

Det gikk imidlertid med dette som med så mange andre bevegelser: det utartet seg. Djevelen flyttet også med ut i ørkenen med sine fristelser. Og for enebeoerne ble eremittlivet og fromhetsøvelser et kjennetegn på sann kristendom. Den som drev flest fromhetsøvelser og gjerninger var den beste kristen. Dette utviklet seg til askese som kunne få helt fantastiske former og utslag.

Best kjent er Simon Søyleboeren, død 459. Han bodde på søyler nesten hele sitt liv, de siste 30 år på en 20 meters høy søyle og 4 kvadratmeter stor på toppen. Han var stadig i bønn og rytmiske øvelser. En dag skal han ha bøyde seg ned om lag 1244 ganger. Men da stoppet de å telle. Andre krøp omkring på alle fire og spiste gress. Og noen dro fra sted til sted som tiggere. Slik kunne altså en slags vekkelse utvikle seg i gal retning.

Flere ting virket med til at eremittlivet oppstod. Verdsligheten i kirken var en viktig faktor. Og det er dette som bl.a. gjør at en kan kalle det en vekkelse: De ønsket å leve helt for Gud og være i nær kontakt med ham. De mente at dette kunne de best gjøre i ørkenen. Men ønsket om å flykte fra denne verden har også virket med. Det har vel sitt utspring i den kristne lære om at vårt egentlige hjem er i himmelen. Dette livet er bare venterommet til det evige.

Vi bør også merke oss at en viss trang etter mysteriefromhet, påvirket av orientalsk religion, har vært en faktor. Dette hadde også som følge askese, for mysteriereligionene lærer at materien er av det onde. Historikere har også pekt på at den sosiale nød var stor i Egypt på denne tiden, og forfølgelsene av de kristne under keiser Diokletian.

Vi bør imidlertid ikke få inntrykk av at det bare var eremitter på 2-400-tallet, og at kristendommen i det hele var unaturlig og verdensfjern. Det var en mektig misjonsperiode og Guds rike vokste mye. Vi kan kanskje vanskelig tenke oss slike vekkelser i vår tid. År 225 var det over 20 bispedømmer øst for Syria og Palestina (Israel). Armenia fikk kristendommen som statsreligion ca. år 300. Da var også kristendommen kommet til Persia, slik at keiser Konstantin kunne si til kongen av Persia: «Jeg er henrykt over å høre at Persias fagre områder blir smykket av de kristnes nærvær».

Allerede i år 635 er kristendommen kommet til Kina – under Tang-dynastiet. Den ble mottatt av keiseren og kom til å blomstre i ca. 300 år der. 35 kristne skrifter ble oversatt til kinesisk, og vi har vel lov å tro at mange fant fred med Gud der. Mange mener at apostelen Tomas dro til India og forkynte evangeliet der ca. år 50. De såkalte Tomas-kristne i Sør-India hevder at det var slik. Jeg har selv vært i området og hørt om det.

Vi vet også at kristendommen i de første århundre etter Kristus var en mektig faktor i Nord-Afrika. Kirkefaderen Augustin var f. eks. derfra. Store forfølgelser raste i Egypt på 22-300-tallet som viser at det var kristne der. Den koptiske kirke i Etiopia er også vitnesbyrd om kristendommens framgang i det området.

Slt dette viser med all tydelighet at den kristne tro bredte seg ut med veldig kraft i den første tiden. Vi undervurderer visst ofte dette og mener at v å r  misjonstid er enestående. På tross av kjettere, lærestrid og kanskje svalt kristenliv gikk den nye lære fram med stor fart. Massene ble omvendt – selv om vi ikke vet om de fikk et bevisst og personlig møte med Herren Jesus. Det skjedde i alle fall noe.