Fjellstedt: Efeserbrevet.

Paulus’ brev til efeserne.

Av Peter Fjellstedt.

Oversatt av NDH.

Innledning.

Efesus var en meget stor, rik og kjent handelsby i Lille-Asia. Den lå ved en vik i Middelhavet.. Der var det berømte Diana-templet, og avgudsdyrkelsen skjedde med stor prakt og herlighet(?). Denne byen var også berømt som lærdomssete. Handel og kunnskap førte der mange mennesker sammen. Hellas og Østerlands ulike utdannelse, avgudsdyrkelse, sed og skikk kommer her i berøring med hverandre mer enn på noe annet sted i hele den gamle verden.

        På sin reise fra Korint til Jerusalem, som beskrives i Apg. 18, 19-22, forkynte Paulus evangeliet i Efesus. På sin neste reis var han i Efesus i nærmere tre år fordi denne byen var et viktig midtpunkt. Fra denne byen kunne de sende evangeliet til mange folk. Men her var også evangeliet særlig utsatt for faren for å bli forfalsket ved sammenblanding med verdslig visdom og hedensk lære. Ved forkynnelsen av evangeliet oppstod her en stor kristen forsamling. Både jøder og hedninger ble omvendt, Apg. 18, 19-28; kap. 19.

        De kristne som først hadde vært jøder, ville også i Efesus ha en førsteplass framfor de som hadde vært hedninger. Slik var det også i Galatia, og de ville blande jødedom inn i kristendommen. Dessuten oppstod det visse vranglærer i Lille-Asia, særlig i Kolossæ. Og de påstod at man ikke kunne komme i samfunn med Gud bare ved Kristus, men også ved engler.

        For å befeste de kristne i deres tro på frelsens rene ord, ville han gi dem et klarere ord om Kristus i et brev. Han ville også skrive om menighetens salige samfunn med Kristus og advarsel mot all villfarelse og alle synder. Derfor skrev han dette brevet til forsamlingen i Efesus i løpet av de to årene han var fange i Rom, Apg. 28.

        Apostelen beviser at de omvendte hedningene hadde like mye del i nådens rikdommer i Kristus, som de omvendte jødene, og Åndens enhet mellom de troende blir forklart for dem. I motsetning til avgudsdyrkelsens forfengelige, ytre glans, framstiller apostelen Kristi forsamlings indre herlighet og åndelige rikdom. Mot den verdslige visdommens forførende skinn stiller han opp den himmelske visdom, som åpenbarer mye av de guddommelige og evige hemmelighet for oss.

        Brevet slutter med en lang og utførlig advarsel mot de synder og fristelser som de kristne er utsatt for ved sitt naturlig fordervelse, verdens eksempel og fristelser og gjennom satanisk innflytelse. Disse fristelser var ganske store og kraftige, særlig i Efesus. Apostelen viser da at bare ved Guds nåde og Åndens våpen er det mulig å vinne seier over åndelige fiender.

_____________________

 

1.    kapittel.

Apostelen takker Gud for hans nåde i Kristus og ber for menigheten der.

V. 1-2: 1. Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel - til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus. [Apg 18: 19 ff. 19: 1 ff. 1Kor 1: 1. 2Kor 1: 1. Kol 1: 1.].  2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! [Rom 1: 7. 1Kor 1: 3. 2Kor 1: 2.]

Disse kristne kalles hellige og troende! De som i troen er forent med Kristus, har fått del i hans rettferdighet og hellighet. Denne apostoliske hilsen gjelder ikke bare de troende i Efesus, men alle rette medlemmer av Kristi kirke til alle tider. Du som i troen leser dette, til deg sier Den Hellige Ånd: Nåde være med deg og fred osv. Paulus innskjerper her særlig den sannhet at han var Jesu Kristi apostel ved Guds vilje til å forkynne evangeliet. Ved det var de blitt kristne, og derfor talte Kristi Ånd nå gjennom ham i dette brevet.

V. 3: I det himmelske, egentlig står det: i de himmelske (rom), det er i himmelen. De som i troen er forent med Guds Sønn, har Gud til far ved ham, og de er i ham også forent med himmelen samt med himmelske ting og det himmelske vesen. I troen på Jesus er sjelen liksom løftet opp fra jorden til himmelen og lever i en himmelsk verden.

        Den åndelige velsignelse består i kunnskap om frelse, troens rettferdighet, det nye livet i Kristus, Den Hellige Ånds nådegaver, det nye sinn, den nye vilje, de nye krefter, Åndens frukt, den sanne kjærligheten, frelseshåpet, fred og glede i Den Hellige Ånd osv. Alt dette får de troende av nåde. Denne åndelige velsignelse tilhører de troende ved Kristus, og den fulle nytelse av dem er gjemt i himmelen for dem. Mat. 6, 20; Kol, 1, 5; 2. Tim. 1, 12.

        Og disse himmelske skatter som beskrives videre i det følgende, skulle de troende velsigne, takk og love Gud for. Abraham fikk velsignelsen ved tro, og i Kristus går løftet om velsignelse i oppfyllelse.

V. 4: Før verden var skapt, forutså Gud at mennesket skulle falle i synd. Og selve skapelsen kunne ikke skje, om ikke Guds Sønn i det guddommelige råd hadde blitt ”løftesmann” og påtatt seg og gjenløse den slekten som skulle blir skapt og falle i synd, og føre den tilbake til Gud. I denne forløser, den enbårne Sønnen, forutsåg Gud alle som skulle bli frelste ved ham og utvalde dem i ham, før verdens grunnvoll ble lagt. Etter denne utkåring kalles og samles sjelene til Kristus. Dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt at de skulle være lik hans Sønns bilde. Og dem han har forut bestemt, dem har han også kalt, og dem har han også rettferdiggjort osv. Rom. 8, 20-30. I denne rettferdighet i Kristus er de hellige og ustraffelige for hans åsyn.

V. 5-8: Utkåringen og gjenløsningens høyeste mål er Guds ære og pris for hans nådes herlighet. Det skjer ved at hans evige kjærlighet blir åpenbart ved at syndere blir frelst. Og det skjer på en ny og uventet og forståelig måte, til og med for englene. Se 1. Pet. 1, 12. Dette mål innbefatter slik menneskenes frelse. Og Guds kjærlighet og vilje til meddele seg til skapningen blir derved tilfredsstilt på den herligeste måte. Syndere blir benådet i den elskede Sønnen og blir Guds barn gjennom ham. I ham har vi forløsningen (løskjøpelsen) ved hans forsoningsblod, som er løsepengen. Gjenløsningens frukt for oss er syndenes forlatelse, og ved den er hans nådes rikdom åpenbart på oss. Åndelig visdom og forstand som gis oss gjennom ordet ved Den Hellige Ånd, er liksom veiledningen til alle andre åndelige rikdommer. Alle disse rikdommer blir gitt oss bare av Guds nåde for Kristi skyld alene, uten vår skyld og verdighet. Nettopp derfor kalles den Guds nådes rikdom, de flyter ut fra den evige kjærlighetens uendelige fylde.

V. 9-12: På den måten har Gud gitt oss sin nådes rikdom med all visdom og forstand, ved at han i sitt ord har kunngjort oss det som før var en hemmelighet og skjult i hans vilje, nemlig beslutningen om gjenløsningen. Loven og profetene innholdt mye av Guds viljes hemmelighet, men denne hemmelighetsfulle, herlige åpenbaring er gitt oss da Sønnen kom i kjøt. Han har gitt den etter sin gode vilje, det er en fri ufortjent nåde, som det ikke finnes noen grunn til i oss, men bare i ham selv, i hans evige kjærlighet. –

        Ordene i v. 9: som han forut fattet hos seg selv, uttrykker kraftig at beslutningen om frelsen har gått ut fra Gud alene av bare nåde. I v. 10 bestemmer apostelen hva endemålet er med denne nåde i Kristus. Ved synden er den falne menneskeslekt skilt fra Gud og har satt seg selv under et annet overhode, nemlig slangen. 1. Mos. 3, 1-6; Joh. 8, 44. Men også før syndefallet var gjenløsningen bestemt i Guds råd. Etter fallet ble gjenløsningen lovet oss, og da tiden var fullkommen, kom Kristus og ble en forsoning for våre synder. Han ble vår profet, øvsteprest og konge. Ved troen blir vi lemmer på ham, og han er vårt hode. Og så blir vi gjenforent med Gud og trer igjen in forbindelse med de hellige engler. For Kristus er også deres overhode, om ikke han er deres frelser for de behøvde ingen frelser. Hele Guds skaperverk er et eneste stort rike, og dette store rike ble ødelagt ved syndefallet. Det galdt alt han skapte og hadde slik en ødeleggende innflytelse både på himmel og jord. Gjennom Kristus oppheves denne ødeleggelse, og alt skal igjen bli til enhet, bli fullkommen og forherliges i ham. Og på ham hviler løftet om en ny himmel og en ny jord.

        Om utkåringen etter hans beslutning, se v. 4. Det er gjennom denne utkåring de trofaste har fått arvedel i Kristus Jesus. Og beslutningen om denne utkåring har også blitt iverksatt gjennom Guds frie nåde og hellige velbehag. I Kanaans land hadde Israels stammer og familier sine bestemte deler. Og som det lovede land var et forbilde på nådens og herlighetens rike, så er hver og ens arvelodd i det landet et forbilde på alle troendes uforgjengelige arv i nåderiket og herlighetsriket. Hver frelst sjel blir til pris for Guds nådes herlighet, se v. 6. De som før sin omvendelse var jøder, som apostelen, hadde alt før håpet på Messias, men nå hadde de ved troen på ham fått dette håp oppfylt.

V. 13-14: Også dere som før var hedninger, har fått frelse etter at dere fikk sannhetens ord. Og da dere trodde dette, har dere fått Den Hellige Ånd som var lovet. Den Hellige Ånds gave er et pant og et bevis på at forløsningen er endelig fullført og også at dere er blitt forløst. For det er Den Hellige Ånd som har ført dere til Kristus og gjort dere delaktige i hans rettferdighet. Det er Den Hellige Ånds gave i dere som er pantet på at dere alt nå har forløsningen og skal få en fullkommen forløsning og den evige arven. Med Den Hellige Ånd er de troende beseglet som Guds eiendom. Og denne besegling består i Den Hellige Ånds vitnesbyrd at de er Guds barn ved troen på Kristus. De bør også prise Gud for denne besegling.

V. 15-23: Visdommens og åpenbaringens Ånd (v. 17) har disse kristne alt fått, for de levde i troen på Guds Sønn. Og evangeliets hemmelighet var blitt åpenbart for dem, men apostelen ber om at de må få ennå mer av disse himmelske gaver.

        I denne bønnen kaller han Gud Herlighetens Far, som den evige kilde av lys og liv og alt herlig. Det gjelder både den usynlige og den tilkommende verden. Av seg selv kan menneskene aldri har en rett kunnskap om Gud, for til det behøver vi en åpenbaring av Gud selv og opplysning av Guds Ånd (v. 18). Vi må få hjertets opplyste øyne. Det er ikke en opplysning som bare gjelder forstanden, for den gjør hjertet mørkt og kaldt. Det naturlige lyset i oss, forstanden, fornuften og hjertet, er ved synden forblindet ig åndelige ting og behøver å bli salvet med Guds Ånds øyensalve. Åp. 3, 18. Og hans lys må lyse inn der om mennesket skal få kunnskap om frelsen. I dette lyset lærer sjelen Gud å kjenne, og den han har utsendt, Jesus Kristus, synden og nåden, forsoningen, den nye fødsel, helliggjørelsen, Guds kraft og rikdommen i den himmelske arven.

        Begynnelsen av denne herligheten har de hellige allerede. Hellige kalles de som lever i troen på Kristus, selv om arvesynden og mange skrøpeligheter henger fast ved dem. V. 19. Troen er slik en virkning av Guds sterke og mektige nåde, og dette verk forsetter i den sjel som lever i troen. Det skjer ved at hans nådes Ånd forstetter å virke på den troende, for å berede dem for den evige herligheten. V. 20.

        Et en synder blir vakt, tror på Kristus og fornyes i ham, er en virkning av den samme mektige kraft, som Gud viste på Kristus da han reiste ham opp fra den legemlige død og opphøyet ham på herlighetens trone i himmelen. V. 21. Her forklarer Paulus nærmere hva det betyr at Kristus sitter ved Faderens høyre side. Han er i den menneskelige natur ikledd Guds allmakt, opphøyet til Herre og konge ikke bare over den gjenløste menneskeslekten, men også over alt herredømme, velde, makt og myndighet i himmelen (kap. 3, 10; Kol. 1, 16). Han er også satt over alle usynlige åndemakter i himmelrommet (Ef. 6, 12), og over alt som kan kalles høyt og herlig både i denne og den kommende verden skal Kristus regjere. V. 22. Kol. 2, 10.

        Slik er Guds råds beslutning om Kristus slik utført (v. 10) at han er satt til hode over forsamlingen (menigheten) og til herre over alle ting, over alle himler og himmelske hærskarer, samt over denne verden og over djevelen og hans engler. Alle hans fiender er lagt og skal legges under hans føtter, og i Jesu navn skal alle kne bøye seg, deres som er i himmelen, på jorden og under jorden. V. 23. Fil. 2, 10.

        Menigheten (forsamlingen), som er Kristi åndelige legeme, kalles hans fylde, dvs. at hans herlighet, alle hans guddommelige egenskaper åpenbares i den. Den er alt hans synlige åpenbaring på jorden, men han oppfyller den med fylden av sine egenskaper, gaver og kraft, og seg selv både med sin guddom og menneskelighet, med hele sin Ånd og med sitt forklarede legeme og sitt forklarede blod lever i de troende og oppfyller dem, slik at han er deres liv. Derfor kalles menighetens hans fylde.

        Dessuten er Kristus også med hensyn til den menneskelige natur alle steds nærværende. Det menneskelige er opphøyet til fullkommen forening med guddommen og har del i alle guddommens egenskaper. Han regjerer over alt og oppholder alt, som det forklarede allmektige gudmennesket. En slik konge er det som de troende tilhører og tjener, Jesus Kristus, Herren allmektig, høylovet i evighet.

2. Kapittel.

Jøder og hedninger er like delaktige i Kristi forsoning.

V. 1-5: Også dere som nå har fått åndelig liv ved troen, så vel som oss, har Gud gjort levende med Kristus, Gud er den som oppvakte Kristus fra de døde, v. 5. Før var dere åndelig døde ved deres overtredelse og synder. Menneskenes tilstand i synden er åndelig død, for sjelen er vendt bort fra Gud. Den lever ikke i ham og verken kan eller vil bli hellig og ren fra synden og gjøre Guds vilje.

        Denne tilstand er begynnelsen til den evige død, om mennesket ikke blir født til åndelig liv

Ved troen på Kristus. Før (v. 2), nemlig før deres omvendelse, levde dere etter denne verdens skikk eller på verdens vis. Denne vandring var etter ham som er fyrste over luftens makter, over vantroens ånd, slik at dere adlød hans vilje og var underlagt ham, han var deres herre, og dere var hans undersåtter. Denne fyrste er djevelen, og han omgir oss som den luften vi lever i, og han er med sine onde ånder nærværende over alt på jorden. Han rike strekker seg så langt som luften rekker, slik at intet menneske kan finne noe sted i verden der den onde åndsmakt ikke er.

        Synden er hans verk, og gjennom synden har mennesket kommet under hans velde. Han har gjennom syndefallet plantet inn i mennesket synden og døden, en vond vilje og en syndig natur. Når evangeliet blir forkynt, virker han vantro så langt han formår hos de åndelig døde, slik at de ikke skal bli omvendt til Kristus og få lys og liv i ham. V. 3.

Ikke bare de som var hedninger, men også de som var jøder og navnkristne, men blir omvendt til Kristus, de har også før vandret i sitt kjøds og den falne naturs lyster. Av natur eller ved den naturlige fødsel er intet menneske Guds barn, men de er født av syndig sæd som syndere. Og alle er vredens barn og derfor under lovens forbannelse. Gal. 3, 10. Mens Gud er ånd, hellig og rettferdig, så strider den åndelige død og en syndig tilstand og alle de onde fruktene av dette fordervet, at kjærlighetens ild blir en vredens ild for de åndelig døde. Gud var ikke hellig og rettferdig om han ikke var vred over synden og straffet den. Et vredens barn er hver og en som er død i vantro og synd, selv om han er døpt og kalles en kristen. Har du ikke tatt imot Jesus i ditt hjerte og blitt et Guds barn (Joh. 1,12), så er du ennå et vredens barn. V. 4.

        Ved Guds uendelige barmhjertighet og kjærlighet har gjenløsningen skjedd. For så elsket Gud verden at han gav sin enbårne Sønn. Og ved samme barmhjertighet gjør han alle de som tar imot frelsens nåde til Guds barn. Han gjør dem levende i Kristus og vekker dem opp fra åndelig død til åndelig liv. V. 5.

        Gjenløsningen var bestemt i Guds råd før verden var skapt, den ble fullbyrdet på Golgata før vi var født, og mens vi ennå var døde i synden ble vi grepet av nåden. Alle gjenfødte har fått åndelig liv i Kristus, som en helt fri og uforskyldt nådegave ved den nye fødselen. Og den er Guds Ånds gjerning og ikke vår egen. Slik beror vår frelse på Guds barmhjertighet. Vi har ikke først elsket ham, men han har elsket oss først. 1. Joh. 4, 10. At Gud oppvakte Kristus fra de døde var det herligeste av alle underverk. Men det er også et under og en ny skapelse når Gud vekker opp åndelig døde mennesker til åndelig liv og forener dem med den oppstandne Kristus, slik at de har evig liv i ham. Dette nye liv i Kristus ved troen er allerede her i tiden et salig liv i håpet om den fullkomne forløsning og den evige herligheten.

V. 6-7: Ved syndefallet ble menneskenaturen syndig. Alt det som innbefattes i uttrykket: Guds bilde, ble fordervet og vanstelt. Og i stedet fikk mennesket noe av slangens art og bilde, en formørket forstand, vond vilje og åndelig død osv. Samfunnet med Gud og den himmelske verden ble avskåret. De som ble åndelig oppvakt og kommet til liv i Kristus, er i dette samliv med ham innsatt igjen i himmelen. De er blitt gjenforent med Gud. Han gir dem himmelske gaver og krefter. I troen og kjærligheten er de vendt mot himmelen, deres samfunn og borgerskap er i himmelen, de har fellesskap med de fullkomne rettferdige ånder og den utallige engleskaren. Hebr. 12, 22f.

        Guds barn har samfunn med alt dette himmelske ved Kristus, som er hodet over alle ting. Vantroens barn tilhører bare jorden med hjerte og sinn, og lever bare et jordisk liv. De som dør i sine synder, faller i den evige død. Guds vilje er å åpenbare og bevise sin nådes uendelige rikdom ved det falne menneskes frelse i Jesus Kristus. . Kap. 1, 6-7. Og denne nådes rikdom får vi en begynnelse på nå, men i den kommende herligheten skal den bli åpenbart og meddelt i uendelig fylde. Gal. 4, 1-7.

V. 8-9: Ennå tydeligere enn før viser apostelen her at det er av bare nåde frelsen er skjedd i Kristus, og at til og med troen er en Guds nådegave. Er nå frelsen ikke fullbyrdet av og i oss, men av Gud i Kristus, så er den et verk av Guds nåde alene. Og det får mennesket bare ved troen. Men mennesket er døde i synden, og kan like lite virke tro hos seg selv, som en legemlig død kan gjøre seg selv levende, uten at Den Hellige Ånds gjerning skjer ved ordet om Kristus.

        Våre naturlige egenskaper og naturlige dyder og gode gjerninger kan slik aldri bli grunn eller middel til vår frelse. Med gjerninger menes her alt det et menneske kan gjøre ved egne krefter og møye. Hver og en kan slik bare takke Herren alene for frelsen, og alle menneskers ros er utelukket. Se Rom. 11, 6.

V. 10: Alle gjenfødte mennesker er Guds verk og en ny skapning i Kristus. Å gjøre det åndelig døde menneske levende og gi det et nytt sinn, ny vilje, nye krefter og åndelig samfunn med Gud, er en skapelse både av Guds allmakt og av Guds kjærlighet og nåde. Den nye skapningens grunn og livskilde er Kristus. Så lenge mennesket ikke lever i Gud ved troen og virker i kjærligheten, kan det umulig gjøre noe som er godt for Gud. For alt det mennesket gjør, flyter fra en uren kilde, fra dets egen vilje og ikke fra Guds Ånd. Alt det mennesket gjør i denne tilstand er døde gjerninger, mens livet i Kristus mangler. For uten tro er det umulig å tekkes Gud.

        Men de som har det nye livet, er av Gud selv ved den nye fødselen skapt til gode gjerninger. De er bestemt til det gjennom utvelgelsen, kap. 1, 4. Og når de lever i Kristus, blir de drevet av Guds Ånd til å gjøre det han vil. Og da blir gjerningene gode, for de er virket av Kristi Ånd i Guds barns hjerte. De er hans eget verk og innsvøpt i Kristi fullkomne fortjeneste. Gud ser de troende og også deres gjerninger som innesluttet i Kristus.

V. 11-13: I kjødet, v. 11, er etter den ytre avstamming. Den ytre omskjærelsen var tegnet på nådepakten med Gud. Og denne pakten har nettopp sin grunn i Kristus, og derfor fikk man del i den ved troen også i Det gamle testamentet. For Abraham som fikk løftet og omskjærelsen som tegn, innsegl og bekreftelse på troens rettferdighet (Rom. 4,11), ble rettferdig ved troen på løftet, og løftet viste til Messias.

        Omskjærelsen avbilder den nye fødsel, som ved Kristus liksom skjærer bort det gamle menneske, synden og fordervelsen, og det nye menneske blir født. Det er hjertets omskjærelse. Ved denne omskjærelse er også dere nå i den hele åndelige pakt med Gud, dere som er i Kristus Jesus, selv om dere før ikke var jøder, men hedninger, og selv om dere før var som fremmede uten samfunn med Kristus, uten Gud og uten håp.

        Den som ikke er et Guds barn i Kristus, kjenner ikke Gud, frykter ikke Gud og elsker ikke Gud. Han har heller ikke håp om den evige frelse. Nærheten eller fellesskapet med Gud er grunnet på Kristi blod. Den er en blodspakt, og Kristi blod er også Guds barns livskraft, som de lever ved i Gud og har del i Guds natur. 2. Pet. 1, 4.

V. 14-16: Kristus er ikke bare fredsstifter, men han er selv vår fred: i ham har vi fred med Gud. Guds fredstanker over oss og ikke tanker til ulykke. Jer. 29,11. I ham er våre synder forlatt og utslettet, i det at hans død drepte fiendskapen, dvs. Guds vrede og forbannelse. Vi hadde brutt Guds lov, og derfor taler den dom og forbanning over oss. Den forkynner bare fordømmelse, 2. Kor. 3,9, og var den skillemur som stengte for adgangen til Guds kjærlighet og nåde, slik som skyldbrevet (Kol. 2, 14) vitnet og anklaget oss.

        Dette skyldbrevet (handskrift), er budets lov i forskrifter som fiendskapet kom av. Den har han gjort til intet og opphevet den ved sitt kjød, dvs. sin offerdød i vårt sted, slik at loven som fikk sin rett i Kristi lydighet og død, ikke nå står over oss og befaler oss, truer og dømmer oss. Dermed har Kristus åpnet en vei for oss til Guds nåde, uten at loven hindrer oss. Og han selv er denne åpne veien. Jeg er veien, sier han. Joh. 14, 6. Dette har han gjort for at han skulle skape ett eneste menneske av de to, jøder og hedninger.

        Denne skapelsen skjer ved troen, der vårt fiendskap mot Gud tas bort fra vårt hjerte, slik ar vi kan elske Gud, som først elsket oss. 1. Joh. 4, 19. Og det gjorde Kristus ved å stifte fred mellom Gud og oss. Slik har han forsonet dem begge, jøder og hedninger, i ett nytt legeme. Det var i hans eget legeme som døde, og i en forsamling, fordi forsamlingen er Kristi legeme som han forsonet med Gud. For han utslettet både Guds fiendskap, vrede, forbannelse og skaffet dem Guds nåde og Åndens gaver. Ved dem fødes en ny slekt av jøder og hedninger ved troen, som er ett i Kristus og de har Guds fred i ham og fred innbyrdes.

        Dette skjedde på korset, v. 16, dvs. ved hans blod på korset. Der drepte han fiendskapen og stiftet fred mellom Gud og oss. Dette skjer videre når han dreper fiendskapen i våre hjerter og skaper fred mellom oss som tror og Gud. Slik er Kristus vår fredsgrunn og fredskilde. Her skjer foreningen mellom jøder og hedninger til et åndelig broderskap og et Guds husfolk. Hedningene har slik ved Kristi forsoningsdød trått inn i samfunn med Israel. Dette Paulus framstille her.

        Loven som skillemur, så vel mellom Gud og den syndige menneskeslekt, og mellom jøder og hedninger, er avbildet i templet gjennom forhenget mellom det hellige og det aller helligste. Dette forhenget stengte inngangen til nådestolen. At dette forhenget revnet ved Jesu død, og derved gjorde synet på nådestolen fri, var et synlig tegn på at nå var adgangen til Gud fri gjennom Jesu offerdød for det syndige menneske. Alle, både jøder og hedninger, som ved troen på ham ble skapt til et nytt menneske, utgjør et åndelig legeme, som han hodet for.

V. 17: Dette fredsbudskapet er et evangelium som forkynnes for jøder og hedninger og ikke gjør forskjell på noen om de er nær eller langt borte fra Guds rike i sin naturlige tilstand. Frelsen av nåde tilbys alle.

V. 18: Gjennom Kristus som vår mellommann er adgangen til Faderen åpen for både jøder og hedninger. Til de siste hører også alle som nok kalles kristne, men som ennå har hedenskapen i hjertet. De er alle kjøpt med Kristi blod, og blir kalt til å komme til Gud i Kristus for å bli ett legeme og en ånd med ham.

V. 19: Kristi åndelige legeme er en ny slekt, som tilhører den nye stamfaren Kristus. De er Guds husfolk og ikke gjester og fremmede slik som noen bodde blant Israels folk, men de hadde ikke del i pakten, gudstjenesten og i Israels håp.

V. 20: Kristi forsamling blir flere steder sammenlignet med et tempel, et åndelig hus som blir oppbygd til en Guds bolig. Se 1. Pet. 2, 5; Ef. 2, 22. Kristus er hjørnesteinen eller grunnvollen. Den hellige Skrift som menigheten i Kristus er bygd på, kalles profetens og apostlenes grunnvoll. Åpenbaringens ord blir gitt gjennom dem.

V. 21: Herrens åndelige tempel er en levende bygning, som uopphørlig bygges og vokser i livssamfunn med hjørnesteinen. På den hviler alle troende som levende steiner.

V. 22: Som tabernaklet i ørkenen og templet i Jerusalem var en Guds bolig og et bilde på forsamlingen (menigheten), slik kalles også her menigheten selv en Guds bolig som han bygger for seg selv. I denne bolig bor han selv ikke bare der i sin alminnelighet, men han bor i alle gjenfødte mennesker personlig. Vet dere ikke at dere er et Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? 1. Kor. 3, 16; 2. Kor. 6, 16. ”Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Joh. 14, 23.

3. kapittel.

Apostelens tjeneste (embete) mellom hedningene. Forbønn og takk.

V. 1: Paulus var fange i Rom, og dette led han for evangeliets skyld, og han forkynte særlig for hedningene. Dette henger nær sammen med v. 14.

V. 2: Om dere ellers har hørt, dvs. om dere har forstått det rett.

V. 3: Hva denne hemmelighet består i, ser vi i v. 6.

V. 4-5: Den – er Kristi hemmelighet. Også lærere (forkynnere) i det nye testamentets tid kalles profeter, kap. 4, 11. Ikke bare apostlene, men også andre lærere i Kristi kirke fikk Den Hellige Ånds gave til gjerningen, om i ulikt mål. Alle evangeliets lærere (forkynnere) til alle tider må ha tatt imot Den Hellige Ånds gave til sin tjeneste. De må eie det nye livet, det åndelige lys og et indre kall av Herren selv. Ellers kan de ikke være rette lærere, men blir leiehyrder.

V. 6-7: Dette var hemmeligheten som var åpenbart nå, at hedningene også er medarvinger til frelsesløftet i Kristus. Så vel hedninger som jøder kalles ved evangeliet til å få den samme rettighet til den himmelske arven og å bli lemmer på det samme åndelige legemet det Kristus er hode. I ham blir alle som tror, delaktige i hele det store nådeløftet.

        Apostelembetet var en gave av Guds ufortjente nåde, slik frelsens gave er. Ved Guds kraft ble forfølgeren Saulus en Jesu Kristi apostel til hedningene.

V. 8: Paulus kaller seg den aller ringeste, den minste. For jo mer Gud opphøyer, jo dypere blir et menneske ydmyket. Det vonde det finner i seg, er alltid større og verre i menneskets eget øyne, enn det det ser hos andre. Derfor kan det ikke tro at noen er verre enn en selv, og derfor kan det med sannhet sette seg under alle andre. Se 1. Kor. 15, 9-10; 1. Tim 1, 12-14. Kristi uransakelige rikdommer er hele forsoningsnådens uendelige skatter med Den Hellige Ånds gaver og krefter og hele den tilkommende herlighet.

V. 9: Gud som har skapt alt ved Kristus (Joh. 1,), har også i Kristus før skapelsen bestemt gjenløsningens hemmelighet. Guds Sønn som Menneskesønn skulle senere fullføre den, og ved evangeliet bringes det fram i lyset for alle mennesker, for at de som tror dette budskapet skal bli frelst. På denne måten er den nye skapelsen grunnlagt, og er liksom kjernen og livet i den ytre skapelsen. Og gjennom den skal hele allmaktens rike fullendes og forklares, når Guds barn blir åpenbart. Rom. 8, 18-22; 2. Pet. 3, 13.

V. 10: Ved Kristus som vår mellommann, som Gud og menneske, som offerlam og seiershelt, øvsteprest og konge har Guds uutgrunnelige visdom blitt åpenbart ikke bare for menneskene, men for herredømmet og maktene i himmelen, nemlig de høyeste og mektigste englemakter og engleskarer. For heller ikke disse kunne aldri forestille seg denne uendelige visdom og kjærlighet i guddommen, som ble åpenbart da Guds Sønn ble menneske og led døden for å frelse syndere. 1. Pet. 1, 12.

        Denne visdommen åpenbarer seg i menigheten på mange måter. ”Selv om englene i himmelen er oppfylt av Gud, erfarer de daglig i kristenheten nye nådegaver som Gud daglig gir. Kristus sier også at englene gleder seg over en eneste synder som omvender seg. Luk. 15, 10” (L.).  (Luther).

V. 11: Etter det forsett som Gud fattet i Kristus, måtte alt dette nå bli kunngjort, v. 10. Kristus og forsoningen og den nye skapningen i ham var innholdet i dette evige råd.

V. 12: I troen på Kristus har vi tilgang til Faderen og til hans nådes rikdommer med all tillit og glad frimodighet. Kap. 2, 18; Hebr. 4, 16.

V. 13: Derfor, etter at jeg har fått apostelembetet av Kristus, ber jeg om at dere ikke blir motløse og tvilrådige, om jeg må lide for hans skyld. Jeg lider også for deres skyld, for det skjer for min og deres felles tro og bekjennelse. Min lidelse gjelder derfor også dere og fører til deres ære eller herlighet, da det beviser at vi har del i Kristus. Mat. 5, 11.

V. 14: Her tar apostelen opp på nytt det han begynte med i v. 1: at han i sitt fangenskap for evangeliets skyld bad inderlig at hans lidelse ikke måtte gjøre Kristi forsamling motfallen og føre til skade for den. Ingen måtte tenke at apostelens lidelse var et tegn på Guds mishag mot ham. I fristelsens stund kunne den tanken oppstå, at om han var en Herrens apostel, så skulle den allmektige Herre ikke latt han komme i fangenskap og lide så mye.

V. 15: ”Alt det som fra faderen kommer” (sv.). Grunnteksten har: Av hvilken all slekt i himmel og på jord er nevnt, som Luther fritt gjengir slik: ”Som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden” (slik også norsk. O.a.). Slik har engler og mennesker sin opprinnelse fra ham. Den himmelske Far er også som skaper far for alle.

        Men på en særlig måte sikter Guds herlige fadernavn på at han i den enbårne Sønnen er alle de troendes far. Han er vår Herre Jesu Kristi Far, når vi er lemmer på Kristi åndelige legeme. Da blir vi drevet av Guds Ånd og er Guds barn, og da kan barmhjertighetens Far ikke glemme oss.

V. 16: Det innvortes menneske er det nye livet i Kristus, den nye vilje, den nye skapning som er virket av Den Hellige Ånd ved forkynnelsen av evangeliet hos dem som tror. At dette innvortes menneske må styrkes hos de troende ved Den Hellige Ånd, er apostelens bønn. Og dette må skje etter Guds herlighets rikdom, i så rikt mål som hans allmakt, kjærlighet og visdom kan gi oss.

V. 17 : Det er nettopp ved troen at sjelen tar imot Jesus Kristus, slik at hjertet blir hans tempel og bolig. Skal Kristus fortsatt bo der, må også troen fortsette. Og det er nødvendig at det indre menneske blir styrket og vokser, for ellers svinner den bort. Troen er selve roten, som Guds barn er vokst inn i Kristus ved, Joh. 15, 1-10.

        Og kjærligheten, som er troens ypperste frukt eller livsytring, strømmer ut av den himmelske kraft som troen alltid henter fra ham, slik som grenen syger kraft fra stammen. Denne kraften drar sjelen alltid tilbake til Kristus, som er livsgrunnen. Men han drar også sjelen til alle som Kristus har gjenløst, for om mulig å lede dem til ham. For de er hans dyrkjøpte eiendom. Om vi ikke vokser i kjærligheten så vi ikke blir grunnfestet i den, så svinner også troen. Jo mer vi vokser i Kristi kjærlighet, desto mer får vi del i hans gaver og krefter.

V. 18: For at dere skal kunne forstå, som alle de hellige bør forstå: bredden, lengden, dybden og høyden av Guds kjærlighets råd i Kristus. Bredden omfatter alle mennesker over hele jorden. Lengden strekker seg gjennom alle tider, helt til dommedag. Dybden innebærer uransakelig visdom i utførelsen av Guds råd, og høyden eller endemålet er en uendelig herlighet. Er Guds kjærlighet plantet inn i våre hjerter, så må den også være et bilde av hans kjærlighet. Den er da med forbønn og inderlig velvilje for alle mennesker på hele den vide jord, og i lengden slik at vi ikke går trett av å gjøre godt. Den strekker seg i dybden til de dypest falne og de aller ulykkeligste og våre medforløste, og vi har det høye mål igjen at om mulig å lede dem til høyden av evig salighet og herlighet ved Guds nåde i Kristus.

V. 19: Kristi kjærlighet overgår kunnskapen, for den er uendelig. Men når sjelen ved tro tar imot hans kjærlighet og lar troen virke i kjærligheten, da lærer den å kjenne kjærligheten av erfaring slik man kjenner og nyter solens lys og varme uten å ha en fullkommen kunnskap om det. I kjærligheten ligger et høyere mål av lys og kraft enn mennesket noen gang med sin fornuft og med sitt vett kan forstå, selv om den er blitt opplyst av Guds Ånd. ”Å elske Kristus er noe høyere enn å kunne preke mye” (Luther). 1. Kor. 8, 1: ”Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger.”

        Guds fylde, kap. 1, 23, er fylden av hele hans guddomsvesen, som nå i Kristi forklarede menneskenatur vil meddele seg til menneskene, slik at de som er i Kristus får del i Guds natur. Gud vil at Åndens mange gaver og krefter, livet, lyset, nåden, kjærligheten, freden osv. rikelig må strømme inn i de troendes hjerter og oppfylle dem, slik Guds herlighet før fylte tabernaklet. 2. Mos. 40, 34-35. Alt dette er apostelens ønske og bønn.

V. 20-21: Apostelen lærer oss her at vi ikke bare skal be om nådens gaver og krefter og alt det vi behøver av Herren, men også takke og love ham for barmhjertighet og rikdom.

4. Kapittel.

Menighetens enhet. Vi skal avlegge det gamle mennesket og ikle oss det nye.

V. 1: Se kap. 3, 1. De kristnes vandel må stemme overens med deres høy og herlige kall: de er de helliges medborgere og Guds husfolk i Kristus. Apostelens fangenskap for Herrens skyld og i hans tjeneste skulle vise dem hans dype og inderlige alvor, og hvordan vi i Kristi etterfølgelse skal forsake oss selv og lide tålmodig for hans skyld.

V. 2-3: På denne måten skal den sanne kjærligheten vise seg virksom, se kap. 3, 17-19. De skal elske hverandre i Kristus, bære over med hverandre i deres feil og svakheter, vise ydmykhet og mildhet i hele sin omgang og beflitte seg på den enhet som Den hellige Ånd ved troen på Kristus har skapt. Slik kan de bli forent i sannkjærlighet ved sannhetens og fredens sterke bånd.

V. 4-6: De sanne kristne er Kristi åndelige legeme. Og slik et legeme har ånd, har de kristne Kristi Ånd, Rom. 8, 9 og 14, og en og samme herlighet er målet for deres salige håp. De har en og samme herre., en og samme tro, en og samme dåp, og Gud er deres felles Far. De er hans barn ved troen på Kristus og ved dåpen til Kristus. Han er over alle, slik at dere er under hans hellige beskyttelse og ledelse. Han virker gjennom dere alle, slik hodet virker gjennom lemmene, og hans Ånd bor i dere, han selv har sin bolig i deres hjerte. Og alt dette bør hos dere virke enhet, enighet, kjærlighet og fred. For Gud kan jo ikke være uenig med seg selv, og lemmene på samme legeme kan jo ikke kjempe mot hverandre. Om det blant Guds folk er strid og tvister, uenighet, kritikksyke og ukjærlighet, så er det ikke Guds Ånd, men deres egen ånd som driver dem. Rom. 8, 14.

V. 7: Skjønt gavene er mange, og nåden viser seg på ulik måte og i ulike grader hos de sanne kristne, kommer de likevel fra samme ånd. Derfor bør de aldri lede til å skille Guds barn fra hverandre, men forenes til et hellig samvirke, slik legemets lemmer hver på sin måte tjener hverandre, se 1. Kor. 12. Ettersom Kristus selv bestemmer gavens størrelse, bør ikke de som har fått en stor gave, bli hovmodige. Heller ikke må de som har fått en mindre gave, bli misunnelige.

V. 8: ”Derfor sier Skriften,” nemlig David i Salme 68, 19. Denne profeti om Kristi himmelferd og om hans opphøyelse ved Faderens høyre hånd, hans seier over våre fiender og hans gaver til menneskene, seier apostelen er bevis på at alle de åndelige gavene i deres ulike mål har Kristus selv delt ut, v. 7. Kristi opphøyelse på Guds trone, kap. 1, 19-22, så vel som hans oppstandelse, beviste hans seier og at hele forsoningen er fullført. Hans menneskelige natur er forklaret og fullkommen opptatt i den guddommelige. Som mennesker er han da innsatt i allmektig kongemakt. Salme 2.

        Med sin seier overvann han synden, døden, djevelen og helvetet. Menneskeslekten lå i fangenskap under disse fiender ved syndefallet. Ved sin fortjeneste og godtgjørelse har Kristus forvervet og i sin forklarede menneskenatur mottatt en uendelig fylde av Åndens krefter og gaver. Disse gir han til alle de mennesker som vil ta imot dem. Og ved dem fødes mennesker på nytt og blir Guds barn og har ulike nådegaver og tjenester i menigheten.

V. 9: Ordet om at han fór opp, viser at han før har kommet ned. Ved å bli menneske fór han ned fra himmelens herlighet til vår ringe syndige jord, Fil. 2, 8. Han kom ned i fornedring, ja, ned i døden og graven og til åndene i fengslet, 1. Pet 3, 19.

V. 10: Han som kom hit ned, nemlig Kristus, Joh. 3, 13, er også etter atgjenløsningen er fullført blitt opphøyet over alt. Han er over alle himler og alt som er der, for at han skal oppfylle hele skapelsen med sin forklarede menneskenatur. Og med Åndens gaver skal han oppfylle alle de mennesker som tar imot ham, slik at de ved at han ble menneske, skal også få del i guddommens fylde, kap. 3, 19. Og på den måten blir de rede til å gå inn i Guds evige herlighet.

V. 11: Slik som nådegavene er mange og av ulikt mål, v. 7-8, så er det også mange tjenester i forsamlingen. Kristus, som er hodet, bruker lemmene på ulik måte, alt etter skapelsens og nådens ulike gaver. Her omtales ulike tjenester i forsamlingen. Apostlene var også profeter og evangelister, men det var andre som var profeter og evangelister, men som dog ikke var apostler.

        Apostlene var Kristi høyeste sendebud. Profeter var slike lærere som umiddelbart fikk en åpenbaring ved at Den Hellige Ånd gav dem budskapet. Slik stod de nærmest apostlene. Evangelister var de lærere som forkynte evangeliet så langt ut som de kunne, både i og utenfor forsamlingen. De var misjonærer som reiste omkring.

        Spesielt kaller vi de som skrev evangeliene for evangelister. To av dem var ikke apostler, nemlig Markus og Lukas. Hyrder og lærere hadde egne forsamlinger som var dem betrodd. Hyrdene hadde det egentlige ansvar for sjelesorgen, og lærerne hadde mer undervisning om kunnskap i evangeliet.

V. 12: Alle de tjenestene vi har nevnt har til formål å hjelpe de hellige til å bli fullkommen og ta vare på Kristi åndelige legeme og hjelpe det i vokster og oppbyggelse. I tillegg må lærerne selv ved Kristi gaver (v. 7-8) dyktiggjøres, de må selv være omvendt til Kristus, de må være gjenfødte mennesker som ved troen har nytt liv i Kristus og vandrer i helliggjørelse. Det er umulig å være en rett prest og sjelehyrde om en selv er uomvendt. Den som selv går på den breie veien, kan umulig lede sjeler inn på den smale veien til det evige liv. Derfor bør alle alvorlige kristne be mye om at slike blinde ledere blir opplyst og omvendt, eller at Herren vil sende troende arbeidere i deres sted.

V. 13: ”Til manns modenhet”, sv.: ”Till fullkommen man”, dvs. til full mannsalder. Forsamlingen skal alltid streve etter det, og dens tjenere skal alltid arbeide for det i de ulike tjenester, for hele Kristi åndelige legeme. Hver enkelt sjel må komme til den rette enhet, v. 4, ved tro på Guds Sønn og vokse i inderlig kunnskap og kjennskap til ham.

        Kristi åndelige legeme, som er forsamlingen, skal pleies, passes og næres med den åndelige melk, 1. Pet. 2, 2. Det må skje til den blir en moden mann i Kristus. Dette kan ikke skje på en fullkommen måte her i tiden, men de troende skal hele tiden jage etter målet, Fil. 3, 14. Og mens hele forsamlingen ikke blir fullendt før i oppstandelsen, så har apostelen i disse vers gitt til kjenne at Åndens tjeneste i forsamlingen skal fortsette inntil enden.

        ”Aldersmålet for Kristi fylde” betyr at forsamlingen og alle medlemmene der må vokse og aldri stanse eller la seg nøye med noe mål, før den når Kristi fylde og blir fullkommen. De som taler om et visst mål i troen og i kjærligheten, i helliggjørelsen og i Kristi etterfølgelse, har ennå ingen rett kunnskap om Kristus.

        Kunnskapen om Guds Sønn er ikke bare å vite om ham, men den består i erfaring av hans Ånd og kraft i sjel og hjerte. Slik er det ikke mulig å ha en rett åndelig kunnskap uten sann omvendelse.

V. 14: Denne vokster må skje for at vi ikke skal fortsette å være svake barn i åndelig kunnskap og kraft, i troen og i kjærligheten. I motsetning til Guds Sønns inderlige, kraftige kunnskap omtaler apostelen her en slik lærd0om som ikke kan hentes fra Guds åpenbarede ord og i Den Hellige Ånd, men bare fra fornuftens tanker om Gud og usynlige ting og egne påfunn om frelsesveien.

        All slik lære kaller apostelen lærdoms vind, menneskers spill og knep. Hjertets list forblinder og villeder deres fornuft, slik at selvbedrag blander seg inn i forstanden og tankene om de åndelige ting. En slik falsk lære er tom som vind, men fører sjelen vill som er stormvær driver et skip omkring på havet.

        Ordet ”spill” betyr egentlig terningspill. ”Som noen bruker terninger, slik bruker de Skriften som en menneskelærdom.” L. De bruker list og sluhet for å vinne menneskesjeler med et spill til å følge med dem på fortapelsens vei. Og han som leder spillet, er den samme som kalles en løgner og en drapsmann fra begynnelsen. Joh. 8, 44.

V. 15-16: Hele legemet vokser, i det det mer og mer føyes sammen med hvert støttende bånd, dvs. ved ordet, sakramentene, bønnen, formaningen og alle andre kjærlighetsgjerninger. Men her gjelder det i alt å holde fast ved sannheten. Sannheten er uunnværlig og over alt annet dyrebar. Og det er aldri lov å prøve å jenke seg mellom sannheten og villfarelsen, mellom rett og urett i den misforståtte oppfatning at man bør gi etter for kjærlighetens skyld eller for fredens skyld.

        Men det er ikke bedre, som mange gjør, ha ordene sannhet og ren lære osv. i munnen, men er uten kjærlighet, bitre og hovmodige i hjertet. De har altså en ulik holdning i tale, skrift og i sitt liv. Sannheten og kjærligheten må forenes, og bare på den måten vokser hele Kristi åndelige legeme. Hvor nødvendig kjærligheten er viser apostelen ennå mer utførlig ved den inderlige forening som lemmene er knyttet sammen med hodet Kristus og med hverandre innbyrdes. Det er som det naturlige legemet er sammenføyd med ledd og støttende bånd. Derfor bør også Kristi lemmer tjene hverandre innbyrdes. Gjennom slike håndsrekninger og virksomhet i kjærligheten blir voksteren og oppbyggelsen fremmet. Så vel hele forsamlingen som et legeme, som hvert enkelt medlem vokser de i kunnskap om sannheten, i troen, nåden, og endog i ydmykhet, lydighet, forsakelse, renhet osv. Og dette skjer i kjærlighet, slik at kjærligheten er som et jordsmonn hvor denne vokster og framskritt skjer.

V. 17-18: Ved synden er først og fremst hjertet forblindet, og derigjennom er også forstanden formørket i alle åndelige ting. Det er den av Gud i Kristus og sannheten i det åpenbarede ord, som er det rette lyset. Og de som ikke har dette lyset, er formørkede og forblindet både i forstand og hjerte. Det rette lyset finnes aldri hos mennesket så lenge det ikke er kommet til åndelig liv ved forening med Kristus. For i ham er livet, og dette liv er menneskenes lys.

V. 19: Etter som de er blitt sløve og følelsesløse for den smerte som kommer av en vond samvittighet, har de gitt seg over til tøylelsesløshet, gjerrighet og urenhet. Sanselig lyst kan aldri tilfredsstilles, men hungrer stadig etter nye nytelser. Rom. 1, 24.

V. 20-21: Dere har ikke lært Kristus å kjenne slik at noen av dere kan tro at det går an å være en kristen og likevel leve i synden. Kristus er veien, sannheten og livet. Kristendom er sannhet og ikke et tomt skinn. Sann tro må bevise seg ved kjærlighetens og rettferdighetens frukt, i renhet og hellighet i livet.

V. 22-24: Det gjenfødte mennesket skal uopphørlig legge av seg og døde det gamle mennesket, nemlig syndefordervet, den syndige naturen. ”De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster” (Gal. 5, 24).

        De syndige lyster medfører blindhet og villfarelse, og fordervet øker jo mer lystene får sin vilje. De gjenfødte skal bli fornyet i sitt indre, i selve ånden, ved foreningen med Kristi Ånd, slik at deres ånd blir mer og mer gjennomsyret, gjennomstrålet og forklaret ved hans Ånd. Dette er å ikle seg det nye mennesket, og bli innført igjen i sjel og sinn i livssamfunn med Gud, slik at hans bilde og blir innplantet og preget i oss.

        Det er sannhetens rettferdighet og hellighet når sjelen lever i Kristus, er ikledd hans rettferdighet og drives av hans Ånd bort fra alt det vonde, og til det som er sant og rett og godt og vakkert og edelt og leder til Guds ære. Det fører også til vår og andres velferd for tid og evighet.

V. 25: Her tillemper apostelen den lærdom som er gitt i v. 15, særlig om den innbyrdes kjærligheten mellom de kristne, og viser at oppriktighet og sannferdighet er så nødvendige, at den rette kjærligheten nettopp må bevise seg i sannhet. ”La oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet” (1. Joh. 3, 18).

        En kristen skal ikke ha slik overbærenhet med feilene hos sin enste, at han er likegyldig med dem, men han skal formane til omvendelse i sannkjærlighet, og i det minste med et sukk og et bedrøvet blikk om han ikke kan gjøre det med ord. All smisking og ellers det som kan tjene som næring for hovmod og syndige begjær, må man omhyggelig unngå.

V. 26: Vrede betyr her en syndig oppbrusing. I v. 31-32 sier han at de ikke skal bli vrede, men det skal være langt borte fra dem. Da skulle de akte seg for alle syndige gjerninger som kommer av vreden, holde den tilbake og derved bli i stand til snarere å bekjempe den, slik at dagen ikke slutter mens vreden ennå varer. Rom. 12, 18-21.

V. 27: Når et menneske overgir seg til vrede, som også andre utbrudd av det gamle mennesket, da gir vi djevelen rom. Det betyr her anledning og makt til å utføre sin gjerning og bruke den i sin tjeneste.

V. 28: Dovenskap og lediggang leder ofte til tyveri, bedrageri og andre synder. Ørkesløshet fører til mye vondt. Her viser også apostelen at man ikke bare skal oppgi det vonde som tyveri og andre synder, men viser også det rette målet som man skal arbeide for. Det er ikke for å samle og eie mye, men for også å gi til den som trenger det.

V. 29: ”Råttent snakk” er på svensk: dårlig tale. Utuktig, lettsindig tale, å sverge og misbruke Guds navn, banne, trette, spott osv. viser en råttenskap i sjelen og er som en utflod fra en uren kilde. Jak. 3, 11. Råttent snakk er skadelig både for den som sier det og andre og blir et vitnesbyrd mot dem på dommedag og fører til fortapelse. En kristens tale og gjerninger skal tjene til oppbyggelse. Rom. 1, 11.

V. 30: Den Hellige Ånd er så nær forent med den gjenfødte menneskesjel at den er med i alt som angår sjelen og blir bedrøvet når vi synder. Syndig tale er et ytre bifall til synd i hjerte. Ved Den Hellige Ånd er de gjenfødte i samfunn med Gud. At han bor i oss er som et innsegl som viser at de er Guds eiendom og er som et avtrykk av Guds vesen i den troende. Sjelen bør akte på dette innsegl, slik man akter på seglet på et viktig testamente.

V. 31-32: Alle disse troens frukter virker Den Hellige Ånd der han bor, og alt er innbefattet i det herlige ordet kjærlighet. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud og Gud i ham. 1. Joh. 4, 16. De troende skal alltid ha for øye det Gud i Kristus har gjort for dem og i dem. Dette skal bevege dem til å gjøre det samme mot sin neste.

5. kapittel.

V. 1-2: Strevet etter fullkommen kjærlighet viser seg kanskje i å vandre i kjærlighet, nemlig først og fremst i kjærlighet til Gud, slik at man er villig til å lyde Guds bud og frykter å gjøre Gud imot. Denne kjærlighet virker kjærlighet til Guds barn, og i denne broderkjærlighet er også alminnelig kjærlighet eller kjærlighet til andre mennesker. 2. Pet. 1, 7.

        Ved at Kristus har elsket oss og gitt seg selv for oss, har han gitt oss et eksempel på hvordan vi skal elske vår neste. Hele hans liv og hans død var bare kjærlighet. Han gav seg selv som en gave og et offer. Takkoffer og brennoffer var de viktigste offer i det gamle testamentet. Han ofret seg som syndoffer for oss, for å betale vår syndeskyld, slik at vi ved troen på ham slipper både skyld og straff. For både skyld og straff ble lagt på ham. ”Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud”. 2. Kor. 5, 21.

        Ved sin fullkomne lydighet og fyllestgjørelse da han ofret hele sin vilje, hele sin person, hele sitt liv til faderens vilje, ble han en offergave for oss, Gud til behag. Slik kom han med gaver til menneskene. Disse himmelske gaver er i ham selv og blir gitt til mennesker gjennom hans Ånd, slik at de blir Guds barn. De vil så med et barns kjærlighet gi seg selv som offergaver til Herren. Det er et levende, hellig og Gud velbehagelig offer. Rom. 12, 1.

        Røyken fra offer i Det gamle testamentet kalles en velbehagelig duft for Gud, fordi de sikter mot Kristi offer og gave. For Faderen vitner om ham: Dette er min elskede Sønn, som jeg har velbehag i. I den enbårne, elskede Sønnen er de troende hans elskede barn, og røyken fra deres bønner og lovoffer stiger opp til faderens trone i røyken av Kristi gave og offer. Åp. 8, 3-5.

V. 3-4: Da Guds folk i Kristus skal vandre i kjærlighet og alltid gi seg selv som et levende offer, så er det viktig og nødvendig å våre våken og streng mot alle fristelser til urenhet. Med hor (NB-88) menes utukt mellom ugifte mennesker. Blant hedningene ble det ikke bare ansett som tillatt, men noen ganger var det en del av avgudsdyrkelsen. I en frafallen kristenhet er også denne last meget allmenn. Urenhet betyr all slags utukt i lyster, ord og oppførsel. Gjerrighet (pengegriskhet) er lys etter vinning som gjør en uren og fengsler sjelen like mye som utukten. Slike synder må de kristne ikke engang nevne. De kristne skal helliges ved Kristi Ånd. Gal. 5, 24. Utuktige ord, lettsindig moro og det uanstendige som egger kjøttest lyster, må kristne heller ikke gjøre, og ennå mindre være tillatt. En kristens hjerte. Munn og tunge skal ofres i Kristus som takkoffer til Gud. Og talen skal være hellig så at den leder til Guds ære, takk og lov. V. 19-20.

V. 5-6: Her innskjerpes videre advarselen mot de nevnte synder, da de skjærer av båndet mellom Gud og sjelen og skiller synderen fra Kristi rike, som også er Guds rike. Tomme ord er alt det som går ut på å forsvare synden, lasten og urenheten, og å framstille slike synder som om de ikke var farlige, men enten tillatt og uskyldige, eller ubetydelige feil. Slik blir de fleste synder forsvart nå.

        Misbruk av Guds navn, eder og sverging, utuktig tale og uanstendige vittigheter, urene bøker osv, er så vanlige at det anses for urimelig når noen prøver å vise at de strir mot kristendommen. For slike synder og lasters skyld kommer Guds vrede noen ganger alt i dette livet og hjemsøker de vantro. Vantroens barn heter egentlig ”ulydighetens barn”, d. e. over alle som i vantro gjør motstand mot sannheten.

V. 7-10: Gjennom troens samfunn med Kristus og Den Hellige Ånds opplysende nåde er Guds barn som lys. For de har hans lys i hjertet og oppfordres til å la sitt lys skinne for menneskene og være som lys i verden. Fil. 2, 15. Uten denne opplysning av Herren er hvert menneske formørket av naturen. Ja, de er bare mørke, for både forstand og hjerte er forblindet ved synden. Sjelen er vendt bort fra Gud, så guddomslyset ikke lyser der, og kan ikke lyse før sjelen blir vendt til Herren. Og det skjer ved troen. Vantroens barn vandrer slik i mørket, de har ikke forstand eller innsikt i åndelige ting og vet ikke hvor hen de går. Men de som har fått lys fra Herren, skal vandre i dette lyset, lyde hans ord, fly synden, søke rettferdigheten og vise seg som lysets barn.

        Det er Herrens Ånd som gir dere lyset, og han vil virke all godhet og rettferdighet og sannhet hos dere. Med godhet menes her renhet i sjelen, kyskhet og ren menneskekjærlighet. Rettferdighet betyr her livets rettferdighet, og sannhet betyr det indre livets og det ytre livs rette overensstemmelse med troen, med lyset i Herren, slik at intet hykleri, ingen uredelighet eller forstillelse tillates. For alltid å streve etter disse Åndens frukter er det nødvendig å prøve hva som er til behag for Gud etter Guds ord.

V. 11: Det skal være langt fra oss å ta del i deres gjerninger som vandrer i mørket, v. 3-8. Vi skal mer og mer vitne med et rent liv og med ord og bekjennelse imot det som er synd. De beste gjerninger som kan gjøres av dem som vandrer i mørket, blir i åndelig henseende ufruktbare, og så mye mer gjelder dette når de synder i gjerning.

V. 12-13: For Herrens ord er en dom over alt som heter synd, og slik mot synden i alle dets former. Den som da lar lyset straffe seg, han angrer synden og vender seg ved Guds nåde fra mørket til lyset og kommer til tro på Kristus og blir lys i Herren, v. 8. Synden blir da selv et lys på den måten at den framstår i sin farlige, sanne og avskyelige skikkelse, når den blir belyst av Guds ord. Det går som når han blir forskrekket over en orm når man ser den i dagslys.

V. 14: Han, nemlig Gud, taler dette vekkerop ved profeten Jesaja, kap. 26, 19; kap. 51, 17; kap. 52, 1; kap. 60, 1-2. Tilstanden i sikkerhet i synden og tankeløshet om sin frelsessak er åndelig søvn som fører til døden. Ef. 2, 1-5. Synderen kan ikke våkne fra denne dødssøvn uten ved et vekkelsesrop fra Herren selv. Men dette ropet kommer til alle gjennom Guds ord, ved samvittigheten og ved nådens tale til hjertet. Det kommer ved mange hendelser som blir advarsler for menneskene. Og de som da ikke forherder hjertet mot denne røsten, men vil lytte og lyde, de vil Herren Jesus opplyse og hjelpe.

        Når han kaller, får den åndelig døde lyst og kraft til å lyde røsten. Så snart denne lysten tennes, lar Kristus sitt lys stråle i hjertet. Han står for døren og banker og vil gå inn til den som hører hans røst og åpner døren. Da han sa til den syke ved Betesda: Stå opp, ta din seng og gå, da trodde den syke ordet. Da var han lydig og stod opp, og i det samme ble han helbredet.

        Men hadde mannen ligget stille og ventet på at Kristus først skulle gjøre ham frisk på en eller annen måte, da hadde han blitt liggende der i sin sykdom. Vil du som sover, lyde vekkelsesropet fra Herren, da gir han deg lys og liv og gjør deg til et lysets barn, v. 8.

V. 15-16: Å vandre varlig betyr egentlig å vandre nøye og samvittighetsfullt. – Da det vonde har så mye makt i tiden, skal Guds folk bruke hver dag og stund nøye etter Herrens vilje. Framfor alt skal de gi akt på tiden da vekkelsesropet fra Herren kommer, er nødvendig for mennesket. Ellers kan det vonde få overhånd, slik at de aldri hører vekkelsesropet mer.

V. 17: Gi nøye akt på hva som er Herrens vilje, ikke bare i alminnelighet, men i hvert enkelt tilfelle, tid, sted og omstendighet.

V. 18-20: Drukkenskap har alltid sin innerste grunn i tomhet i sjelen, en indre lidelse som det ikke kjenner noe bedre hjelpemiddel mot. De har et behov som de ikke kan tilfredsstille på en høyere og bedrev måte. Slike tomme, åndsfattige sjeler søker da ved rusmidler å fylle tomheten, lindre bedrøvelsen, drive sorgen bort, kvele samvittighetens røst, glemme ulykken og elendigheten, og gi kraft til den matte ånd, mot, glede og håp til det gledeløse, håpløse hjerte.

        Å, hvilket sørgelig og forstyrrende middel er rusen. Så mange forblinda ulykkelige mennesker har brukt det. Apostelen åpner derimot en helt annen kilde til glede for Guds barn: Det er å fylles med Den hellige Ånd og hans gaver, lys og liv, nåde og trøst fra Herren. Det er videre himmelske livskrefter fra all frelses Gud, rettferdighet og fred og fryd i Den Hellige Ånd, troens frimodighet og frelsens håp ved samfunn med Gud i bønn, lov og takksigelse.

        Vi får det også ved innbyrdes åndelig fellesskap med dem som vandrer i sannhetens lys. Alt dette er en så høy og herlig løftning for menneskesjelen og gir den en slik overstrømmende fornøyelse, kraft og frimodighet, at den ikke vil drikke av syndens usle brønner for å slukke sin tørst. Verden vil bare øke tørsten og forhøye den til en plagsom brann.

        Å synge og spille til Herrens ære skal ikke bare skje med munnen, men også med hjertet. Å tale til hverandre er et uttrykk som beviser at de kristne ikke bare skal samles offentlig i kirken, men også ha åndelig samfunn med hverandre. Det kan være med samtale, salmer, lovsanger og åndelige viser, og alt sammen med stadig takksigelse. For alt det som Herren sender sitt folk, bør hjertet alltid takke ham i Jesu Kristi navn. For Gud er Far for sitt folk i Kristus, slik at alt det han gjør det gjør han bare av faderlig kjærlighet. Når Guds barn ber, takker og lover i troen, så er det Den Hellige Ånd i dem som ber, takker og lover. Og da er det i hans navn de gjør det.

V. 21: I det jordiske liv må det være slik at noen må befale og andre lyde. Undersåttene skal lyde øvrigheten, tjeneren sin herre, barna sine foreldre osv. Og dessuten er ofte gjensidig ettergivenhet nødvendig i alle livsforhold, alt ettersom sannheten og kjærligheten krever det. ”Kappes om å hedre hverandre,” Rom. 12, 10. Slik står Gud, sannheten og samvittigheten over all menneskelig myndighet.

V. 22: Hustruen skal lyde mannen, som om det var å lyde Herren Jesus selv. Det samme gjelder også om lydighet mot øvrigheten, foreldre, husbond osv. Den er bare en rett lydighet når den skjer for Kristi skyld.

V. 23: Se 1. Kor. 11, 3. ”Han som er sitt legemes frelser”. Dette tillegget forklarer hvorfor Kristus er menighetens hode. Nettopp derfor at han er menighetens frelser, er han dens hode.

V. 24: Her forutsettes at mannen ikke krever noe av hustruen som er imot Guds bud, slik som Kristus ikke krever noe annet av menigheten enn det som er den himmelske Fars hellige og kjærlige velbehag.

V. 25-27: Kristus elsket menigheten (forsamlingen) slik at han gav seg selv og ble dens frelser ved sitt liv og sin død. Av denne kjærlighet bør mannen lære hvordan han skal elske sin hustru. Da vil han med inderlig velvilje, mildhet, fordragelighet og offer omfatte henne som en del av seg selv. Han bør særlig sørge for hennes åndelige vel og bidra til at hun blir helliget Herren. Kristus har gitt seg selv for menigheten, for å gjøre den rettferdig, ren og hellig. Begynnelsen på denne renselse har skjedd i vannbadet eller dåpen, og det er Herrens ord som gjør dåpen til fornyelsens bad, se Gal. 3, 27; Joh. 15, 3; Jak. 1, 18.

        Menigheten som Kristi brud er herlig, for den er pyntet med hans rettferdighets bryllupsklær. Den er renset i hans blod og derfor uten flekk, Høys. 4, 7. Menigheten er uten rynker, for den har evig liv i ham og evig ung og vakker. Den er hellig for den er kledd i hans hellighet. De helliges rettferdighet som er hans gave, er det hvite skinnende silke som Kristi brud er kledd i. Den er fri fra straff og dom i denne bryllupsskrud. For den som er i Kristus, fins det ingen fordømmelse. Rom. 8, 1.

V. 28: For de to er ett, de er som ett legeme ved ekteskapet, v. 31. Det er tydelig at denne beskrivelse av ekteskapet ikke har noe fullstendig motstykke i virkeligheten om ikke begge er sanne kristne.

V. 29-30: Ved mannens forhold til hustruen viser apostelen hvor nær menigheten er forent med Kristus. Den er tatt av ham selv slik at hun utgjør som en del av hans vesen, slik kvinnen ble tatt av mannen i skapelsen. Kvinnen er ved skapelsen en del av mannens kjøtt og bein. Slik har menigheten sin opprinnelse og herkomst i Kristus. Den er ånd av hans ånd, sjel av hans sjel, og legeme av hans forklarede legeme i det indre menneske. Dette gjelder også hver og en av menighetens rette medlemmer, jfr. 1. Mos. 2, 2.

        Og av sitt eget vesen, av sitt eget forklarede legeme og av sitt blod gir Kristus næring og livskraft til menigheten og gjør den rede til fullendelsen av det salige bryllup. Åp. 19, 7-9; Joh. 6, 53. Det største ved denne foreningen her i tida skjer egentlig i den hellige nattverd. Det legeme som de frelste får i oppstandelsen, er tatt eller bygd av Jesu legeme. Det er ikke av hans kjøtt og bein, men det grunnlegges her i tida ved den nye fødsel og næres ved ordet og sakramentene.

V. 31: Disse ord om ekteskapet skriver apostelen for å gjøre foreningen mellom Kristus og menigheten tydelig.

V. 32: Ekteskapet er slik et bilde av en stor hemmelighet, en åndelig forening mellom Kristus og menigheten, som overgår all menneskelig fornuft. ”Slik er ekteskapet et bilde på et av de største mysterier: Herrens samfunn med sin forsamling. – En hemmelig og skjult sak kalles et mysterium. I det ytre har den sin betydning. Altså er Kristus og hans menighet en hemmelighet, en stor, hellig og skjult sak, som man må tro og ikke kan se. Men ved mann og hustru som et ytre tegn viser det at slik mann og hustru er ett legeme og har alle eiendeler felles, slik har også menigheten alt det Kristus er og har. Kol. 1, 20.” (L.)

V. 33: Her vender apostelen seg igjen til den formaning som han begynte med, v. 22 og 25, og avslutter den med disse ordene. Her er en fullkommen undervisning som er gitt av Gud. Han viser hvorledes et kristent ekteskap skal være, og hvordan den rette salighet, huslige lykke og andre viktige ting som en rett barneoppdragelse og et godt samliv skal oppnås. – Den som ber, han får!

6. kapittel.

Barns og foreldres, tjeneres og herrers plikter. Formaning til å kjempe mot mørkets makter. Hilsen til slutt.

V. 1: ”I Herren”, er i troens samfunn med ham, for hans skyld og i alt som ikke strir mot hans vilje, skal barna med kjærlighet lyde sine foreldre. Om både foreldre og barn er i Herren, er denne lydighet lett. Men lever barna ikke i samfunn med Herren, så vil de ikke lyde foreldrene av hjertet. Og om foreldrene ikke lever i Kristus ved troen, så blir lydigheten noen ganger umulig for kristne barn. For da kan foreldrene kreve det som strir mot Herrens vilje. Dette ordet: I Herren, viser slik den rette grunnen og muligheten for all rett lydighet hos dem som skal lyde. Og det gjelder endog ved lydighet mot staten, herrer og andre som er satt over oss.

V. 2-3: Det fjerde budet i Mose lov innskjerpes spesielt med det vakre løftet om en langvarig velsignelse i landet Kanaan, som Gud gav Israel. Men denne jordiske velsignelse, dette lykkelige liv i Kanaan under Guds eget septer, er et forbilde på Guds barns evige liv i det himmelske Kanaan.

        I denne betydning gjelder løftet til alle kristne barn som er lydige i Herren og hedrer far og mor. Men det er i Herren de får denne arven av nåde, og ikke etter fortjeneste ved lydighet. Løftet gjelder også med hensyn til jordisk lykke og velsignelse. For samfunnslivets fasthet og ordning, velstand og lykke beror på at foreldre og barn er i Herren. Da vil barna bli oppdradd i sann tro og lydighet etter Herrens ord. Det er på denne grunnvoll Kristi rike består og skal til slutt vinne herredømme over hele jorden, og det skal gå alle de barn vel som hedrer far og mor i Herren. Som barna har sitt legemlige liv ved far og mor, så har Herren bundet legemlige framgang til å holde dette budet.

V. 4: Barnas oppdragelse bør skje i Herren, v. 1. Foreldrene skal behandle dem som hans barn. All undervisning og formaning bør da gå ut på å lære dem å kjenne ham og hans vilje. Her er det nødvendig at foreldrene ikke gjør barna bitre ved hardhet, sinne og skrik, og på den måten lukke deres hjerte og slukke ut kjærligheten deres. Men de skal lede dem til Herren Jesus med undervisning i Guds ord, bønn og forbønn, tukt og Herrens formaning. Tukten og formaningen kalles Herrens, for den er gått ut fra Herren ved foreldrene. Tukten må da utføres med Herrens sinnelag og formaningen hentes fra Herrens ord.

V. 5-8: Her lærer apostelen oss hvordan tjenere skal tjene og lyde sine jordiske herrer i Kristi kjærlighet. De bør tjene og lyde med en slik enfoldighet, oppriktighet og kjærlighet, som om de tjente Kristus selv. Alt det som ligger for hånden deres, bør de gjøre som om det var for Kristus selv. Og med frykt og beven skal de fly all utroskap, uredelighet, øyentjeneste, latskap, forsømmelse og alle synder. For Kristus selv er deres Herre og dommer. Det gode, v. 8, er alene det som gjøres i troen på Kristus, av kjærlighet til ham og for hans skyld. Alt det som da gjøres, er godt. For det er Åndens verk i vårt hjerte. Og den gjør det gode for den lever i ham og har vilje og kraft fra ham. For alt slikt godt har vi løfte om en nådelønn, ja, endog for et glass vann som blir gitt av kjærlighet til Kristus. Mat. 10, 42.

V. 9: ”Gjør likedan”, nemlig det gode, v. 8, slik herrene skal behandle sine tjenere som Kristi tjenere og hans eiendom, vise dem godhet og kjærlighet for hans skyld. De skal ta seg av dem til kropp og sjel slik at de får tilstrekkelig åndelig og legemlig næring, og se til at de ikke får mer arbeid enn de har krefter og helse til i lengden. De skal også så langt det er mulig se til at de holder seg borte fra dårlig selskap og fra anledninger til synd og last. En kristen husbond må aldri tenke at tjeneren er ring, for i himmelen er Herren over alle. Men husbonden bør motarbeide all vold, trass, forsømmelse og andre synder hos tjeneren. Og det skal han gjøre med strenghet og mildhet og dypt kristent alvor.

V. 10: Apostelen slutter nå dette brevet med en inderlig formaning til alle kristne uten hensyn til stand og alder. Han har allerede før undervis forsamlingen i Efesus om de store farer som lå for hånden og om nødvendigheten av å kjempe alvorlig mot dem i Herrens kraft. Se Apg. 20, 29-31. 1. Tim. 1, 19; kap. 6, 3-5; 2. Tim. 2, 1-18.

V. 11-12: Til striden mot de åndelige fiendene behøver Guds folk både kraft og våpenrustning fra Herren. Striden er ikke en strid mot svake dødelige mennesker av kjøtt og blod, men mot djevelen og mot makter og myndigheter som er hans redskap som han virker gjennom, kap. 2, 2.

        Guds folk har ikke bare kamp mot kjøtt og blod, og ikke bare mot lystene i den forderva naturen. Men de har kamp mot sterke fristelser som kommer fra Satan, samt svære anfektelser. De kommer som blødende piler fra mørkets fyrste.

        Først nevner apostelen de vonde ånders overhode, v. 11, og deretter i v. 12 de vonde åndemaktene som kalles makter og myndigheter. Disse englenavn, Kol. 2, 15, brukes her også om de falne englene, for de har ennå stor makt. De kalles her verdens herskere i dette mørke. For det er gjennom det åndelige mørke, ved synd og åndelig blindhet, de har så stor makt over menneskene. De kalles vondskapens åndehær i himmelrommet, på gresk: i de himmelske. De omgir oss nemlig i lufthimmelen, kap. 2, 2.

        Vi har slik ikke bare kamp mot den syndige natur og det medfødte fordervet i oss, men mot en vond, åndelig verden som omgir oss. Den frister til synd, plager Guds folk, når Herren tillater det, og anklager de troende dag og natt for deres feil, Åp. 12, 10. Den hersker og styrer så langt Herren tillater, og leder verdensbegivenhetene derved at fristeren virker i de mektige blant menneskene, når de er vantroens barn.

        Det er fra denne usynlige verdens fyrste, Joh. 12, 31, som også kalles denne verdens Gud, 2. Kor. 4, 4, at den falske og vonde tidsånd, en ukristelig, opprørsk folkeånd, vantro, dårlige seder, sanselighet og falskhet og urette tanker har sitt opphav. Men selv om den allmektige konge enn tillater at denne verdens fyrste får virke med så stor makt, styrer likevel Gud slik at alt det som skjer må medvirke til at Kristi kirke vokser, blir oppbygget og moden slik at Guds rike seirer.

        Alle stormer, alle farer, alle brytninger i verdensutviklingen og all lidelse må medvirke til at Kristi menighet har det godt. Rom. 8, 28. Når vonde mennesker hater, håner og forfølger alvorlige kristne, så er de  egentlig redskap fro verdens fyrste. Og derfor bør Guds barn så mye mer be for disse ulykkelige motstanderne at de må bli omvendt og løst fra mørkets makt. For de er også gjenløst av Kristus så lenge de lever i nådetiden. Vil de aldri omvende seg til Herren, så virker denne forbønn slik at Gud handler med disse motstanderne etter sin rettferdighet, fordi de ikke ville ta imot hans barmhjertighet i Kristus. Når de ikke vil ha nåde, så må de ha straffen, etter Kristi profetiske bønn, Salme 69, 25.

V. 13: Da vi har så mange fiender, er det nødvendig å være sterke i Herren, v. 10. Vi må ikle oss hele den åndelige våpenrustning som nå blir beskrevet utførlig. Da kan vi vinen seier i fristelser og i døden. 2. Tes. 2, 9; Åp. 12, 17.

V. 14: Den åndelige våpenrustning blir beskrevet som den rustning som soldatene hadde på den tida. De hadde belte om lendene både for å styrke kroppen og holde klærne sammen slik at de ikke ble et hinder i kampen. Slik skal hvert medlem i Kristi menighet, som er hans hær, ha Guds ords sannhet tett omkring seg som et belte som gir kraft og holdning i striden. Sannheten beskytter oss mot de åndelige fiender, slik beltet var beslått med metallplater. Jes. 5, 27; 22, 21.

        Djevelen er løgnens far, og ingen ting annet enn sannhet kan overvinne ham og hans angrep. Den som har noe usant, hykleri og falskt i sitt vesen, er svak i fristelsen og redd i striden. Kristi rettferdighet ved troen beskytter selve hjertet hos en kristen og er som en brynje eller brystvern og panser. Der dekte metallplatene delvis hverandre som skall på et skalldyr. Kristi rettferdighet som ved troen er vår rettferdighet innfor Gud, gir både frimodighet og kraft i striden, for Satan har da tapt sine krav. For det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, Rom. 8, 1.

V. 15: Soldatene hadde sko av metall på føttene, så vel som den nedre delen av kroppen på framsiden for å verne seg mot fiendens våpen. Den fortapte sønn fikk sko på føttene, Luk. 15, 22. Jesu stridsmenn som alle har hans Ånd, må ha sko på føttene, til og med de små barn. Det er Guds Ånds gave og kraft til å vandre på den smale veien og være rede til å bekjenne sannheten for alle. Kristi soldater skulle også alltid med kjærlighet, mildhet og fred vise at de ved fredens evangelium gjerne vil føre mennesker til fred med Gud. Det gjør de også ved å kjempe mot satan, mørket, løgnen og urettferdigheten.

V. 16: Soldatene hadde i gammel tid skjold som de holdt framfor seg i venstre hånd for å beskytte seg både mot sverdhogg, kastespyd og piler. Kastespyd og piler hadde noen ganger pigger dyppet i gift. Om de såret en person, førte det til glødende feber og død. Noen ganger var det et brennbart materiale på pilene som f. eks. stry duppet i tjære. Før pilene ble skutt ut, satte man fyr på dem.

        Slik er Satans fristelser og anfektelser. De er duppet i ormegift som Eva ble forført ved, slik at brennende og fortærende syndelyster møter oss. Eller pilene fører med seg forskrekkelse og fristelse til å bli fortvilet, en inntrengende glød som enten åpent eller skjult herjer og ødelegger oss. Mot alt slikt skal en kristen holde troens skjold, dvs. dekke seg med Kristus selv og hans fortjeneste og nådeløfter. Så snart en kristen holder korset og den korsfestede fram for seg, så mister alle fristelser og forskrekkelser sin makt og gløden slukkes ut.

V. 17: ”Frelsens hjelm”, eller frelseshåpet som hjelm, 1.Tes. 5, 8. Håpet om evig frelse i Kristus Jesus sammenliknes med en hjelm som var av et dekke av metall på hodet. De frelste har et fast håp om evig liv, og de behøver ikke å frykte for de som bare kan skade legemet og drepe dem. Men de har ingen makt over sjelen. I alle forfølgelsestider når de troende er forfulgt og kanskje må dø for sannhetens skyld, er frelseshåpet en sikker beskyttelse mot menneskefrykt, døden og frykt for alle slags lidelser.

        Åndens sverd er Guds ord. Det er Åndens angrepsvåpen som seirer over all motstand til slutt. I ordet er løftene som troen lever av og får styrke av. Det gir kraft og frimodighet til å bruke sverdet. Ordet selv er eggen på sverdet som skjærer gjennom og avslører all løgn, falskhet og forførelse, som fienden vil forville Guds barn med. Med dette sverdet seiret Kristus over fristeren. Mat. 4, 4, jamfør Hebr. 4, 12.

V. 18-19:  Ingen av de våpen som er nevnt foran kunne brukes uten ved inderlig bønn og påkallelse, ved årvåkenhet mot fristelsene ved bønnen. I bønnen må man ikke glemme forbønnen, for troens fellesskap i bønn med andre troende bidrar mye til å gi frimodighet og kraft i striden. Apostelen selv, som var så høyt benådet, ber om de troendes forbønn for at han kunne forvalte sin høye gjerning med kraft og velsignelse. Gud hadde gitt ham denne oppgaven. Hvor mye mer må ordets tjenere nå be om de troendes stadige forbønn for at de skal kunne utføre sin gjerning rett! Om evangeliets hemmelighet, se kap. 3, 4-6.

V. 20: Apostelen var ikke bare fange, han var også bundet for evangeliets skyld. Han var bundet med den ene armen til en vakatsoldat, og i dette fangenskapet skrev han dette brevet ved hjelp av en troende medarbeider. Paulus dikterte hvert ord som han skulle skrive. Dette fangenskapet og all den lidelse apostelen gikk gjennom for evangeliets skyld, burde så mye mer vekke de troende til inderlig forbønn.

V. 21-24: Om Tykikus se Apg. 20, 44-5; Kol. 4, 7-8; Tit. 3, 12.

V. 22-23: Til og med i sin merknad til slutt formaner han til kjærlighet og ber om at Herren må gi dem kjærlighet med tro. 2.Tim. 2, 22.

V. 24: I uforgjengelighet (sv.: i evighet), slik at denne kjærlighet er begrunnet i evangeliets uforgjengelige sannhet og i en uforgjengelig forening med Kristus. 2. Tim. 1, 10. Til alle som slik elsker Kristus, ønsker apostelen fred og nåde, selv om de flere uvesentlige ting har forskjellige meninger. Troen på sannheten og kjærligheten til Kristus utgjør båndet mellom lemmene på Kristi legeme. Og han sier til dem alle: Dette er mitt bud, at dere skal elske hverandre, slik jeg har elsket dere. Luk. 15, 12.

___________________