Lærdommer fra
Jesaja kap. 1.
Del II.
4 Ve det syndige folk, det folk med tung
misgjerning, den yngel av ugjerningsmenn, de vanartede barn! De har forlatt
Herren, har foraktet Israels Hellige, er veket fra ham.
Når Gud roper VE over noen, er det ikke et positivt ord,
slik noen har gått inn for. Det ligger nok et ønske og en mulighet for et nytt
liv og ny nåde, men domstanken er sterk.
Jesus ropte VE over hyklerne i sin tid, Mat. 23, 13ff. Og han sier
direkte at det har med dom å gjøre, v. 14.
Her gjelder det nettopp synden hos folket. Og da kommer
alltid dom om ikke synden blir gjort opp, Jes. 1, 18ff. «Ve det syndige folk,»
sier han. Her bruker han et samleord om all synd. Senere vil han taler mer om
enkeltsynder. Og vi ser at det ikke bare gjelder lderene, men selve folket. Gud
følger nøye med det som skjer i verden, og ingen ting unngår hans blikk. Det
ser vi f. eks. av Salme 14, 2: Han skuer ned fra himmelen på menneskenes barn
for å se … Det gjorde han med det gamle Israels folk, og det gjør han i dag.
Hva ser Herren? Et syndig folk, et folk tynget av
misgjerning. Synden er tung å bære – for enkeltpersoner som for et helt folk.
Men det er først når vi ser at synden er synd at den blir tung. Den blir en
byrde for samvittigheten og tankelivet. Vi kan stri med slike synder gjennom
mange år hvis vi ikke får gjort opp og tatt imot tilgivelse. «Et syndig folk»
kan også bety en stadig og vedvarende handling som er blitt til vane for dem,
som Edw. Young peker på. Det står i skarp kontrast til det kallet og den
oppgaven folket hadde fått av Gud.
Det er også – som Gullgruben peker på- en byrde for Gud. Det
er tungt for ham å tukte sitt folk. Han roper ikke VE over folket med glede.
Det var tårer hos Jesus da han så Jerusalem som vendte ham ryggen. Og det er
sorg for Guds eget folk på jorden når verden synder og forakter Gud Herren.
Likevel må det skje. Guds rettferdighet krever det.
Ætlinger av ugjerningsmenn, sier han videre. Det taler om
forfedre som også hadde syndet. Og her taler vi ikke om såkalte «uunngåelige
synder» i tankeliv m.m. Her er synd virkelige og konkrete onde handlinger mot
Gud og mennesker. Og det står i skarp kontrast til det folket skulle være etter
pakten med Abraham og Moses. De skulle være til velsignelse, ja, for alle folk.
Likevel er de barn! Gud vil kjennes ved dem selv om de nå er
vanartede og korrupte. Gud er alltid trofast mot sitt kall, selv om
enkeltpersoner kan gå bort fra Gud. Han velger seg ut en rest som vil følge
ham. Slik er det til alle tider. Det er vår sorg at så få ser ut til å se
alvoret i sin egen tid. Det er lett å tenke tilbake på historien og synder som
ble gjort da.
Men det Jesaja skriver er ikke folkets egen vurdering. Noen
enkelte kan ha sett det og sørget over synden. Det Jesaja skriver er Guds vurdering
av Israel. Den er alltid korrekt.
Det samme gjelder de tre neste karakteristikker: «De har forlatt Herren, har foraktet Israels
Hellige, er veket fra ham.» Å forlate noen er en frivillig handling. Som
Luther sier er det å «forlate den sanne tilbedelse av Gud, nemlig troen og
kjærligheten». I Guds rike er alt bygget på tro som Paulus sier så klart både i
Galaterbrevet og Romerbrevet. Da er det ikke en ytre form for gudstjeneste og
tilbedelse de har sluttet med. De har forlatt den Hellige Israels Gud. Da eier
de ikke lenger frykten for Herren, men har derimot vanhelliget ham. Og det
kommer av at de ikke lenger har troen og tilliten til sin Gud. Da er frafallet
inntruffet og kommet bort fra ham.
5 Hvorfor vil dere la dere slå fremdeles?
Hvorfor øker dere deres frafall? Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt.
Nå kommer spørsmålet: Hvorfor? Det er egentlig uforståelig
at et Guds folk kunne være slik og handle slik med sin Gud. Gud forstår det
nok, men han stiller spørsmål for å vekke tilhørerne.
Hvis de fortsetter å fornekte sin Herre, vil dommen komme.
Han må «slå» dem. Og ved å fortsette vil de øke sitt frafall. Det vil aldri
stanse av seg selv, men hele tiden legger mer frafall til frafallet – altså
akkumuleres.
Dette ser ut som en åndelig «konflikt» mellom Guds
barmhjertighet og hans rettferdighet, hvis vi tenker menneskelig. Men folket
forstår det ikke. De skjønner ikke at de stadig kommer lenger bort fra sin Gud,
og dermed vil ny straff komme over dem.
Hele folket er åndelig sykt: Hvert hode og hvert hjerte. Det
er to viktige deler av vårt legeme og liv. De taler om liv og død – hjertedød
og hjernedød. Og dette er de viktigste deler av legemet. Uten dem er det bare
død. Og det er hvert hode og hvert hjerte. Egentlig uttrykker det hele det jødiske
samfunn på Jesajas’ tid. Det er ikke fullstendig ødelagt, men sykt og svakt.
For folket har mistet kontakten med sin Gud.
Ordene hode og hjerte kan også bety det ytre og det indre,
som Young peker på. Selv om det ytre livet kan synes bra, behøver det ikke være
rett i Guds øyne. Vi skal aldri la oss blende av en fin fasade. Ellers er det
hjertetilstanden som er avgjørende om vi har det rett med Gud. Her er alt galt,
og derfor blir folket som folk rammet av Guds dom.
6 Fra fotsåle til hode er der intet helt på
det; sår, buler og friske slag! De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke
utbløtt med olje.
Dette verset går videre med å konkretisere situasjonen. Med
talende uttrykk og ord viser han at hele folkelegemet, Israel, er kommet bort
fra sin Gud og Herre. Det er ikke ødelagt på noen punkt eller deler av folket.
Alt er skadet, fra hode til fot. Det er dette uttrykket Per Nordsletten bruker
i en sang: «I fra hode til fot, hjertets innerste rot kun en eneste masse av
synd.» Der bruker han uttrykket om det enkelte menneske slik vi er av naturen –
det NT kaller «kjødet».
Jesaja bruker det om hele Israels folk. Det var Guds eneste
utvalgt folk på profetens tid. Men det er like sterkt her. Men her tenkes ikke
på enkeltmennesker, men på hele folket. Profeten vil på Guds bud vise hvor
sørgelig situasjonen for folket er just da. Hele Israel var altså åndelig sykt
– fra den laveste (fot) til den høyeste (hode). I Guds rike har ingen fordeler
om de står «høyt på strå».
Deres åndelige sykdom blir beskrevet med flere ord: Ingen
ting er helt, der er sår, buler, slag. Det er alt bilder på noe som er ødelagt
og ikke slik som det skulle være. Noen tenker at dette er Herrens straffedom
over dem, både eksilet i Babel og andre ulykker. Kanskje kan det også være sår
som synden og deres ulydighet har gitt dem. Gud bruker mange ting for å stanse
folk for å føre dem tilbake til seg.
Neste steg i beskrivelsen er at folkets ulykke ikke er blitt
behandlet og dermed helbredet. De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke
utbløtt med olje. Bildet er fra sykepleien. Et sår med betennelse ble før i tiden
presset sammen slik at materien kom ut og såret ble renset. Det er nødvendig om
det skal bli friskt. Deretter må det legges forbinding på såret for å bevare
det rent. Her er det åndelig ment, og vi kjenner til det fra kristenlivet. Det
er unyttig legge plaster på et urent sår – det kan føre til f. eks.
blodforgiftning og til og med død.
Det siste uttrykket «å bløte med olje» Yri (Bibelen – Guds
ord) oversetter dette med «lindre med olje». Olje ble brukt til å behandle sår
og gjøre det mykt så det lettere kunne gro. Det tales altså her om behandling
av syke og helbredelse og samtidig lindre smertene. Som eksempel kan nevnes at
de gav kong Herodes den store et varmt oljebad da han ble dødssyk.
Anvendt på Israel er ikke dette blitt gjort. Når man ikke
omvender seg fra synden, renser sårene og lever med utilgitt synd, kan vi
heller ikke unngå konsekvensene. Det vil Jesaja viser her, og det gjelder også
vår egen tid.
7 Deres land er en ørken, deres byer oppbrent
med ild; deres jord oppetes av fremmede for deres øyne, og en ørken er der, som
etter fremmedes herjing.
Situasjonen blir videre forklart og gjort tydelig for oss.
Det gjelder hele landet, byene og jorden. Alt er berørt av den dommen som
venter folket og som kanskje delvis er skjedd i mindre skala. Versene står i
nåtid (presens). Men profetisk strekker budskapet seg inn i fremtiden.
Nord-riket (Israel, eller ti-stammeriket) ble bortført til Assyria i 722 f. Kr.
Men heller ikke sør-riket, Juda eller to-stammeriket var trygg. De ble senere
bortført til Babel og Jerusalem falt i 587 f. Kr. Dette var i første omgang en
endelig dom for folket.
Men allerede før Assyria tok nord-riket gjelder altså disse
uttrykkene om landet: Det er en ørken og byene er brent og fremmede folk tar
grøden. Dette er som et dødsrike det ikke er mulig å leve i. Når profeten maler
bildet så tydelig, skulle vi tro at folket våknet. Men det gjorde de ikke.
Synden satt så fast i dem at de fortsatte på den samme vei. Det er en av farene
ved å leve i synd.
De levde i en ørken som når en fremmed hær hadde rast
gjennom landet og brukt «den brente jords» taktikk. Da er det ikke mye igjen.
Derfor er det et håpløst bilde profeten tegnet av sitt folk. Og hvordan er det
med vårt eget folk just nå?
8 Bare Sions datter er blitt igjen som en
løvhytte i en vingård, som en vekterhytte på en agurkmark, som en kringsatt by.
I den mørke tiden var det likevel en solstråle som trengte
gjennom. I håpløsheten var det et glimt av liv i ørkenen, som en oase i Sahara.
Bare Sions datter er igjen, sier han. Det er en svært liten del av Israels
folk, noen trofaste som holder fast ved Herrens ord og følger hans veier.
Vi må antagelig ikke forestille oss disse som en samlet
flokk på et geografisk sted. Trolig var det mange enslige blant dem, også små
familier som var alene som troende i en landsby eller et distrikt. Ofte er det
slik åndelig talt.
Men de hadde lite åndelig kontakt med andre og følte seg nok
ensomme. De hadde åndelige motstandere omkring og var som en kringsatt by. De
bodde i en ensom vekterhytte ute på marken og i en løvhytte i vingården. Bare
Sions datter levde et sant og rett liv med sin Gud. – Slik har det nok ofte
vært omkring i Norge også. Jeg var selv alene som kristen i hele vår del av
bygda i ungdomsårene. I slike tider har vi mye bruk for Frelseren. Han er vår eneste
tilflukt.
– Profeten fortsetter i neste vers med samme tanke:
9 Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, levnet
oss en liten rest, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra.
Når kaller
han denne lille flokken for en «rest». Det er uttrykk for Guds folk og Guds
rike på jord. Her gjelder det jødefolket, Israel. Det er den troende del av
folket. De har bevart troen gjennom og lever med sin Gud. Men det er viktig å
se her at dette er Guds gjerning: Herren har levnet oss en rest. Å være et Guds
barn er alltid nåde. Ingen er det av egen fortjeneste.
Det er også
sant at Gud har gitt Israel et løfte om at det alltid skal være en slik rest
igjen av folket. Selv om mange faller fra i verdslighet og synd, vil det være
noen som går på Guds veier, som dikteren sa. Fortolkeren Fr. Delitzsch sier det
slik: «Israel som folk er uutslettelig i kraft av Guds løfte» (sitert etter A. Hoaas’
fortolking i «Bibelverket», s. 74).
Dette har vi
også sett i historien. Noen ganger så det ut som om folket skulle bli totalt utslettet.
Det har skjedde mye gjennom forfølgelsene ned gjennom tidene, i Spania,
Russland, Tyskland m.m. I dag er det vel mest i islamske land og i noen
kommuniststater og totalitære regimer det skjer. Men det fins antisemittisme i
mange andre land. Noen trodde de kunne og skulle utrydde jødene totalt, som
nazi-Tyskland.
Men det har
ikke lykkes. Guds løfte sier at jødene skal bestå, for de er Guds utvalgte og
spesielle folk.
Likevel – ved
siden av de sanne jøder har det trolig til alle tider vært verdslige jøder slik
som på Jesajas’ tid. De blir nå sammenlignet med noen i Israels historie som
alle kjenner, nemlig Sodoma og Gomorra. Uten den troende rest, ville de altså
fått samme skjebne som disse Dødehavs-byene.
I 1. Mos. 19
finner vi historien om dem. Lot bodde der sammen med sin familie. Han og
døtrene ble berget av Herren, mens kona og svigersønnene ble igjen. Konas
hjerte og sinn var i byen, og hun snudde seg og så seg tilbake tvert imot Guds
befaling.
«Da lot Herren
det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han
ødela disse byene og hele sletten, alle som bodde i byene og alt som grodde på
marken.» v. 24f. Grunnen var at de levde i åpenbare synder.
Slik var også
folket på Jesajas’ tid. Og de ville fått samme skjebne om ikke Herrens nåde
hadde reddet dem. I de enste versene fortsetter han å beskrive tilstanden i
folket.
