mandag 16. januar 2012

Tekstrekke 2 -nye tekster.


Tekster 2. rekke.


Innhold

Innholdsfortegnelse


















































































































1) Luk 4, 16-22a. 1. advent.
Forkynnelse.


Jesus er i synagogen i Nasaret og blir bedt om å lese fra Skriften. Da åpner han bokrullen og møter stedet i profeten Jes 61, 1ff. Dette leser han og sier: Det handler om meg. Slik viser Jesus at profetordet ble oppfylt i ham. Og det står også andre steder. Dette ordet er så sentralt og viktig at vi må stanse for det i lys av overskriften: Jesu forkynnelse.
.
I dette avsnittet hører vi altså litt om Messias' forkynnelse, og det er også en rett kristen forkynnelse. Ikke allslags kristen religiøs tale er sann evangelisk forkynnelse. Mange ganger hører vi en vag og uklar veiledning i de alvorligste kristne spørsmål. Og enhver kristen forkynner skal en dag stå til rette for sin tale. Det blir en alvorlig stund for lek og lærd.
.
Om dette avsnittet har vi klare ord i NT om at det handler om Jesus. Jesus står fram i synagogen i Nasaret og sier: I dag er dette skriftens ord oppfylt. Dermed har vi litt av Jesu programtale her.
.
Det første vi må merke oss er at Herrens Ånd var over ham. I første rekke var profeten salvet av Herren, men i enda større grad var Messias det. Han kom ikke i verdslig prakt og makt, men med et åndelig rike som han vil opprette i menneskenes hjerte. I den tjenesten var han ikledt en ufattelig åndskraft fordi han selv var Gud. "Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike…"
.
Noe av dette må enhver forkynner ha - om han skal være en sann og rett prest og predikant for Gud. Uten åndskraften blir han en talemaskin som ikke har noe budskap til menneskehjertet, selv om han fornyer seg aldri så mye i taleteknikk og bibelsk bakgrunn for tekstene. Vi trenger åndskraft fordi vi står i en åndskamp. Det er ikke nok å vinne gunst hos mennesker eller skaffe oss tilhengere..
.
I vår tid har vi nok et særlig behov for talere som er sendt av Gud med et evig budskap, selv om det ikke er "tidsriktig". Derfor må Guds barn gjøre som Jesus bad oss om: Å be at Han vil drive ut noen som han selv har utrustet og kalt…
.
Hva er så budskapet som må forkynnes?
.
Profeten regner opp 5 deler av budskapet, og alt er like aktuelt i vår tid. Og vi skal merke oss at alt dette må lyde i Guds forsamling om det skal være rett. Det er ikke nok å velge seg ut noen "yndlingstekster" og bruke dem flittig. Vi skal forkynne hele Guds råd.
.
1. Vi skal forkynne evangeliet.

Dette er det første kjennetegn på en sann forkynnelse og at Jesus er nærværende. For dette er forkynnelsen av Guds rike, det glade budskap fra Gud selv til en syndig verden.
.
Men Guds rike skal forkynnes fram! Det skal ikke presses fram med makt eller verdslige virkemidler. Det er Guds ord som skal vinne. Det skal nå hjertet. Og bare så langt kommer Guds rike.
.
Evangeliet er ordet om Jesus, hans død og oppstandelse, om nåde og frelse og syndenes forlatelse. Det har makt i seg og det skal omskape hjerte og liv i denne nådens tid. Slutter vi å tro på dette virkemidlet, har vi gitt opp og tapt kampen.
.
For de saktmodige, sier profeten. Lukas sier: for de fattige. Bibelen Guds ord (1997) oversetter også: for fattige. Men her menes ikke fattige på jordisk gods, men slike som er små i seg selv, ydmyke og saktmodige i egne øyne. De ser og erkjenner sin synd i all dens gru og vet så inderlig vel at de er skyldige for Gud. Ingen ser nok all sin synd på denne jord, men de ser nok til å vite at de er fortapt.
.
Og så går de til Jesus med synden, bekjenner den for Gud og føler seg ydmyke og små i egne øyne. De er "knust og nedbøyd i ånden" (Jes 57,15) og er "forferdet over Guds ord" (Jes 66,2).
.
På kne for Frelseren får Guds Ånd åpenbare evangeliet for et slikt hjerte. De får lov å tro syndenes forlatelse, blir kjent rettferdige fordi Jesus gjorde alt for dem. "Når Jesus kommer, kjært at sige, det blir et ganske annet liv…"
.
2. Frihet for fanger.

Det er en del av budskapet. Men han mener ikke politisk frihet eller at alle fanger skal slippes ut av fengslet. Her gjelder det mennesker som er bundet i synd, der lyder frihetsbudskapet. Den som gjør synd, er syndens trell, sa Jesus (Joh. 8,34). Og noen er fanget i djevelens snare, skriver Paulus (2. Tim, 2,26). Og verst av alt er det at folk er fanget i synd uten at de vet det eller forstår alvoret i det.
.
For slike kom Jesus. Han vil løse den bundne og sette fanger i frihet. Det er gode uttrykk for frelsen. Vi finner det også i Salme 124,7: "Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsluppet." Det som ingen andre kunne gjøre, det kunne Jesus. Den verste synder kan bli fri, den dypest falne bli oppreist. Jesus har all makt til å frelse. "Får da Sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri," sa han (Joh. 8, 36). Og Paulus roper det ut: "Til frihet har Kristus frigjort dere!" (Gal. 5,1). Og det skjer enkelt ved troen på Kristus.
.
3. Han skal forbinde såret.

Mange går med et såret hjerte, knust og sønderbrutt. Det kan ha menneskelige årsaker, de er sveket og misbrukt på forskjellig måte. De har mistet troen på mennesket og ofte på Guds makt. Her er ufattelige lidelser i mange hjerter. Porten er ofte stengt slik at våre ord aldri når innenfor muren.
.
Også der lyder Åndens stille sus, med legedom og salve. Salomo har erfart noe av dette. Han skriver det slik: "Ditt navn er en utgytt salve," (Høys. 1,3). Jesu navn er slik. Det kan lege de største sår. Legedommen er en tilgivelse for all synd og så får vi del i Jesu sinn. Vi lærer å tilgi og legge bort alt det vonde. Det er en god salve.
.
4. Han skal rope ut et nådens år.

.
Nåde er et kjennetegn på kristendommen. Alt i Guds rike er nåde. Vi får alt, og alt er ufortjent. Som kristne lever vi i et nåderike der Gud gir oss alt. "Han giver og giver og giver igjen." Og et Guds barn synger frimodig: "Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei." Og han vet så godt: "Av nåde alt jeg får av Gud fra først til sist." Uten denne nåde var vi alle fortapt.
.
I den gamle Bibelen stod: et velbehagelig år fra Herren. Det er velbehagelig for Herren å ta imot en synder på Kristi regning, og han har gitt oss en tid å søke ham - det er nettopp i nådens år.
.
Ordet her viser sikkert til sabbatsåret eller jubelåret i Israel. 5. Mos. 15. Hvert 7. år var det et "ettergivelsesår" (eller sabbatsår) i Israel da alle slaver ble frigitt og all gjeld slettet. Og hvert 7. sabbatsår kom et jubelår (3.Mos. 25) da alle fikk frihet, all eiendom og jord ble ført tilbake til slekta osv.
.
Dette er et godt bilde på evangeliets tidsalder. Åndelige fanger blir satt fri, det er fred i hjerte og jubel i sjelen. Og i evigheten skal alle ting gjenopprettes på en fullstendig og fullkommen måte. Da blir Sef. 3,9 oppfylt til punkt og prikke: "Da vil jeg gi folkene nye, rene lepper, så de påkaller Herrens navn og tjener ham med et nytt sinn." Og det begynner allerede her i nådens tid.
.
Dette skal Messias og alle forkynnere rope ut til folkene. Så lenge det er dag.
.
5. En hevnens dag.

Da Jesus leste fra Skriften i synagogen, stanset han ved nådens dag. For han var kommet for å forkynne det og opprette Guds rike i våre hjerter. Jesus kom ikke som dommer og hevner da han lå i krybben i Betlehem. Da var han frelser.
.
Men Gud har mer å si til menneskene. Det ser vi av hele Bibelen. Jesaja ser helt fram til siste dag: Da vil Gud dømme og straffe de som ikke tok imot. han har ikke glemt dommedag, selv om mange mennesker prøver å glemme den eller å bortforklare den.
.
Det er nok upopulært å tale om dette, men det må forkynnes. Dagen nærmer med raske skritt. Da skal alt fram i lyset - det som ikke allerede er skjult av forsoningsblodet. Derfor blir dommen en fryktelig dag for mange. Det blir en regnskapens dag der alle bortforklaringer kommer for sent. da er det bare Guds egen mening som teller.
.
Vi må regne med dette.
Men ennå er det nådetid på jord.
.
Du kan komme og ta imot en fullkommen frelse - der du også blir fri dommens dag.

Amen. –



42. Luk. 21, 27-36. 2. advent.

2) Luk. 21, 27-36. 2. advent.


Tegn på Jesu komme.




Jesus skal komme igjen til denne jord. Det vet vi fra Bibelen. Og den er vår læremester i åndelige spørsmål. Tegnene skal varsle om hans komme. De troende skal bli klar over at slutten nærmer seg for denne jord og denne tidsalder. De som ikke tror på Jesus og Bibelen, vil nok ikke være så overbevist om dette. Men de troende tror.

.

Jesus regner opp flere ting som skal skje før han kommer igjen. Noe av dette har nok vært sant tidligere også. Men på den siste tid skal tegnene bli sterkere, og alle skal skje samtidig. Det skal være mange tegn som samlet skal lyde som et kor på jorden. – Det er en slags dobbelt bunn i dette kapitlet. For Jesus taler også om Jerusalems ødeleggelse – det skjedde i år 70, v. 5f. Men ordene i fortsettelsen må tale om noe som skal hende senere. Både historien og selve teksten viser at det mye mer omfattende enn Jerusalem, f. eks. v. 27.

.

1. Naturtegn, v. 25.

”Det skal vise seg tegn…”, står det her. Selve naturen og jorden skal tale om Jesu gjenkomst. Det gjelder jordskjelv og hungersnød, forandring i sol og måne. Det har alltid vært ”unormale” tilstander noen steder i naturen, men mot endetiden vil de øke i antall og intensitet. Kanskje vi ser noe av det allerede i de mange jordskjelv og f. eks. sunamiene som har gjestet jorden. Hav og brenninger bruser, står det. Det må trolig bety ekstremt uvanlig uvær som nå påvirker folk, v. 26f.

2. I folkelivet, v. 25-26.

Her taler Jesus om vanskeligheten for mennesker, både enkeltpersoner og samlet. De faller i avmakt av redsel og gru og blir grepet av angst og fortvilelse når de ser det som skjer i naturen, v. 25. Det ser ut som at stabiliteten blir borte, og uventa ting skjer. De ser at himmelens krefter rokkes. ”En levende bibel” omskriver det slik: ”Mange kommer til å tape motet, for de har ikke lenger kontroll over det som skjer. Det virker som en veldig katastrofe kommer til å ramme jorden.” I dette ligger trolig også krig som Jesus har talt om i Mat. 24, 6-7.

.

3. Israel, v. 29-30.

Jesus taler om fikentreet – og alle trær. Spiringen om våren bruker han i første rekke som et bilde på tegnene forut for hans komme. Guds rike er nær når natur-og folketegnene skjer.

.

Med tanke på Israels folk og nasjon skjedde det noe helt enestående i 1948 da Israel ble proklamert som egen stat 14. mai. Da ”sprang” det ut som et land, slik det gjorde f. eks. i USA, og senere i India og afrikanske land. Men fikentreet har fra gammelt av stått som et symbol på Israels folk.

.

Når Israel springer ut, kommer Guds rike. V. 31. Da kommer forløsningen, v. 28.

.

4. Frafall, v. 34.

Her begynner noen sterke formaninger til Guds folk i forbindelse med de siste tider. Bak dette ligger tanken på frafall, som Jesus har talt sterkt om i Mat. 24, 4-5. 10-11. Jesus gjør hva han kan for å forberede dem på muligheten for frafall. Derfor formaner han dem til å være våkne og ta seg i vare. Han vil vi skal forstå når faren kommer slik at vi kan unngå fallet. Han ber oss om å være rede.

.

Han bruker noen viktige ord om hvordan vi skal leve.

.

Vårt hjerte må ikke tynges av rus og svir. Konkret betyr det alle former for rusmidler. De sløver som kjent tanke og sinn og gjør at folk ikke skjønner helt hva som foregår. I overført betydning blir det derfor alt som gjør oss uoppmerksomme og våkne. Og djevelen er flink til å gi oss vin som smaker godt, men ødelegger tanken.

.

En slik ”vin” er ”timelige bekymringer” og denne verden som gjør folk 100 % opptatt. Det blir ikke tid til Guds rike. Det gjelder også Guds barn. I en annen sammenheng sa Jesus at det jordiske kveler Guds ord i vårt sinn slik at det ikke får spire fram til evig liv. Mat. 13, 22. det er som en snare som ligger skjult og plutselig fanger oss. Da vil nok Jesus komme uventa på mange mennesker.

.

Derfor må vi våke. Alltid. En del av dette er også bønnen. Den kan holde oss våkne. Her sier han at vi må be om å bli aktet verdige til å være med ham og bli stående som et Guds barn når han kommer igjen. Verdige er vi bare ved troen på Ham og hans forsoning på korset. Derfor må vi stadig holde oss der og leve med ham.

Amen.

.



3) Luk 3, 7-18. 3. advent.


Bibelsk vekkelse.




Døperen Johannes’ virksomhet var den første vekkelsen i NT. Han fikk stor og avgjørende betydning i Israel. Dette er tiden før Jesus steg fram offentlig, Johannes var ca. ½ år eldre enn Jesus og begynte sin virksomhet først. Det var rimelig ettersom han skulle være Jesu forløper og rydningsmann. Store folkemengder samlet seg ved Jordanelva der Johannes forkynte og døpte.

.

I Mat. 3, 5 leser vi at Jerusalem og hele Judea og hele landet kom til ham der. Det var altså en folkebevegelse Johannes stod midt oppe i. Mark 1,5 sier også at alle i Jerusalem kom. Hovedstaden må ha vært en tom by i disse dagene. Og vi kan tale om storvekkelse. Dette må ha vist igjen og satt merke i folket og deres historie. Det er ikke ofte vi ser det slik. Derfor ser vi også at den jødiske forfatteren Flavius Josefus nevner han i sin ”Jødiske Historie”, bok XVIII, kap. V.2. Han sier at Johannes var en god mann som folket om å leve rett, og at mange kom til ham og var sterkt beveget over å høre hans ord.

.

Og vi kan spørre: Hvorfor kom han nettopp da? Hvorfor var denne tiden den rette, ”tidens fylde” så å si? Vi skal ikke gå inn på de historiske forhold på den, men si noe om det ut fra Bibelen.

.

1. Det var Guds time.

Gud hadde bestemt at Messias skulle komme, og Paulus kaller denne tiden for ”tidens fylde”, Gal. 4, 4. Alt lå nå godt til rette, en ny tid var faktisk kommet med Romerriket. Det hadde vært en lang ventetid på 400 år etter den siste profet i GT (Malaki).

.

Det var tydelig sagt i GT. Jes 40, 3 sier: Rydd vei. Mal 3, 1: Se, jeg sender min budbærer. Og i kap. 4, 5 sier den samme profeten: Jeg sender Elia, profeten, før Messias kommer. Dette sendebudet var Johannes døper. Messias kunne ikke komme før, det måtte skje i Guds egen time. Slik må vi være villige til å vente på Guds dag i vårt liv som kristne. Vi skal ikke løpe hit og dit i stadig uro etter å finne noe å gjøre for Gud. Det blir aldri vellykket om vi går foran Gud etter vår egen tanke og mening.

.

Gud er suveren. Han har sin egen klokke og timeplan. Og det er den som gjelder i Guds rike. Selve innholdet i Guds plan må også han bestemme.

.

Men jødene misforstod dette. En del ønsket en politisk fører som kunne befri dem fra Romerriket. Dermed kunne de ikke forstå Jesus da han kom. Han passet ikke inn i deres tanker om Messias. Og slik går det når folk fortolker Guds ord etter sine egne tanker og ønsker. Trolig har det skjedd mange ganger.

.

Jesus satte en stopper for den tankegangen. I Luk. 19, 10 sier han f. eks. ganske sterkt i deres ører: Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Og i Luk. 5, 32: Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. Det var ikke gode ord for en del jødiske ledere og aktivister, som f. eks. saddukeerne.

.

Folk har alltid misforstått kristendommen. Og det skjer alltid når de bruker sine egne oppfatninger og tanker til å tolket Bibelen med. Da finner de belegg i Guds ord for det de selv mener er rett.

.

Men nå grep Gud inn og satte folkets tanker til side. Frelseren steg fram med sin egentlige gjerning: at syndere måtte bli frelst og komme til himmelen. Dette er stadig vekk det Gud ønsker og arbeider for. – Nå ber vi i Jesu navn at en slik Guds time måtte komme over oss nå.

.

2. Gud hadde et villig redskap.

Gud behøver mennesker som sine tjenere. Tanken er i grunnen ufattelig: Den eneste allmektige Gud som eier alt trenger hjelp! I sjelevinnerarbeidet har han på en måte gjort seg avhengig av oss troende. Han er suveren og griper noen ganger inn i verden uten vår hjelp. Men misjonsbefalingen står likevel ved makt. Gud behøver og bruker både ”store” og ”små” predikanter. Noen får bruke skurtresker i den åndelige høsten, andre får hente inn ett eneste aks. Men alle var like verdifulle or Gud.

.

a) Johannes var lydhør for Guds ord, v. 2. Han var i ørkenen, og da kom Guds ord til ham, står det. Det var i stillheten og ensomheten det skjedde. Det er når vi lukker verden og alt på jord ute, at ordet kommer til oss. Sant nok er det ikke lett å lukke alt ute. Men ørkenen er et symbol på den ensomhet som en troende trenger, særlig en ordets forkynner. For da er i alle fall de verdslige gjøremål og travelheten utenfor rekkevidde.

.

Og da spør vi: Hva vil du, Gud? Det må alltid være hovedsak for oss. Det vi vil er ubetydelig og ofte skadelig. Et villig hjerte er oftest et lydhørt hjerte for andres ønsker. Vi skal ikke være så opptatt av hva andre mennesker ønsker eller vil høre. Det spriker i alle retninger og er ikke grunnlagt på Guds vilje. Mennesketanken og vårt eget arbeid har aldri skapt den sanne vekkelsen.

.

b) Johannes gikk ut på Guds befaling, v. 3. Han brukte resten av livet sitt i Guds tjeneste, i ørkenen og i kongens slott. Og det fikk han lide for. Mat. 14, 1-13. – Er vi villige til å gå, selv når det koster oss mye og kanskje selve livet en dag? Som Johannes skal vi være der Gud åpner vei, selv om det ser lite ut. For han har en gjerning vi skal gjøre for ham. Kan noe være mer viktig?

.

3. Folket ventet på Guds ord, v. 15.

Folket gikk nå i forventning, skriver Lukas. De var spent på hva som nå skulle skje. Johannes var kanskje den mannen de ventet på? Johannes var et redskap som folk la merke til, og hans tale gjorde at folk ble interessert. Det var skapt en lengsel etter Guds Messias ved hans forkynnelse.

.

Vi som forkynner Guds ord merker godt noe av dette i møtene. Noen steder kjenner vi straks at Gud er nær, ofte ved den første sangen i møtet. Andre ganger kan det være så stengt og tørt at vi knapt får fram et ord uten stor anstrengelse. Predikanter er ikke maskiner eller automater som bare kan sku på og alt skjer greit.

.

Nei, vi er avhengige av Gud og at Gud får røre både ved oss og ved det folket vi taler til. Gud ønsker et folk som venter på hans kraft og vekkende ånd. De som Johannes møtte, ventet på Messias. Gjør vi egentlig det? En av dem som ventet var gamle Simeon. Han ventet på Israels trøst, står det. Luk.2, 25.

.



4. Folket var villig til å høre.

De diskuterte ikke med Johannes eller kritiserte det han sa. De lyttet til det Gud sa. Folk flest åpnet sitt hjerte og tanke og tok imot. Noen ledere ble nok forarget og talte imot, og slik vil det alltid være. Klinten og hveten vokser sammen også på den måten.

.

Johannes serverte kraftig kost. Da var det nødvendig, og det er slik også nå. I en verden med mye synd, er det viktig med sterk kost. Folk må få høre det rette både på godt og ondt. Det er lite nytte i å godsnakke og fortelle vitner til en dødssyk mann. Han trenger faglig hjelp og kanskje en stor og smertefull operasjon.

.

a) Omvendelse. Det talte Johannes om. Han forkynte omvendelsens dåp, v. 3. Han var konkret og direkte. Omvendelse betyr å si nei til synden og verden – og å leve i syndenes forlatelse. Å si nei til synden betyr å erkjenne den som synd og bekjenne den for Gud og noen ganger for mennesker.

.

Dersom vi bekjenner våre synder, er Gud trofast og rettferdig så han forlater oss synden. 1. Joh 1, 9. Gud både kan og vil til den som kommer. Syndenes forlatelse bygger på Jesu verk på Golgata. Han tilgir oss ikke fordi vi er gudfryktige og åndelige nok, men fordi Jesus døde for alle fortapte sjeler.

.

Men det innebærer også at vi tilgir våre skyldnere. Ingen kan være en troende og fortsette å hate eller ha motvilje mot andre mennesker. Noen tenker at det urette som er gjort mot dem kan de ikke tilgi. Dret er en forskrekkelig tanke. For da er du fortapt selv om du kristen på utsida. Jesus sa noe sterkt om dette etter at han hadde lært disiplene Fader vår.

.

Matt 6,14-15 For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. 15 Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.



Og Paulus skriver til efeserne: Ef 4,30-32 Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag. 31 La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. 32 Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!

.

Du ser altså at Bibelen har tydelige formaninger til oss om å si nei til synden i praksis. I hjertet vil det alltid være synd, men her tales om synd i bevisst handling.

.

b) Jesus, v. 16.

Johannes talte om Jesus, for det var Han som var Frelseren. Alle Guds løfter om frelse er oppfylt i ham. Det kan vi se gjennom hele GT. Og i v. 2 sa Johannes: Himlenes rike er nær. Grunnen til det var at Jesus var nær. Nå skulle han ganske snart stige fram for folket. Ta imot ham, sa Johannes på den måten. Det er hans gjerning det gjelder, ikke vår.

.

Han talte om Ånden som Jesus skulle døpe dem med. Det var ikke ekstase eller noe særlig og spesielt. Han ville si dem lenge før pinsedag at Ånden skulle tale til dem og behandle dem. Han viser oss veien og leder oss til Jesus.

.

En annen gang sa Johannes: Se, der er Guds lam som bærer verdens synd, Joh 1, 29. Han talte om Jesus som syndebærer, ikke som et godt eksempel eller noe annet. Hovedsaken var at Jesus skulle dø for våre synder som et offerlam en gang for alltid. Hebr. 10, 10. 12. 14.

.

Når vi står for Guds åsyn og ser vår synd og skyld – også får se Syndebæreren – da er vekkelsen der i ditt liv.

Amen.

4) Luk. 1, 39-45. 4. advent.


Elisabet.




Maria er i dag på besøk hos Elisabet oppe i fjellene i Juda, kanskje til en levittby i området rundt Jerusalem (A. Barnes). Mannen Sakarias var prest og prestene hadde egne byer de bodde i når de ikke var i tjeneste. Og dette møtet ble betydningsfullt for begge kvinnene. De var i slekt uten av vi kjenner til hvor nær hverandre de var. Og begge brøt ut i lovsang ved dette møtet. J. C. Ryle siterer et gammelt utsagn som sier: «Sorgen blir større ved å skjule den, og gleden vokser ved å gi uttrykk for den.»



Her gjelder det særlig Elisabets reaksjon i møte med Maria.

1. Elisabets barn ‘sprang’ i henne.

Det skjer noe med barnet da Maria kom, det sprang i Elisabet. Vi møter det både i v. 41 og 44. Hun kjente at barnet rørte seg i henne – hun hadde båret det i ca. seks måneder, se v. 26. Og det gav henne glede og var trolig en grunn til at hun begynte å prise Gud.



2. Elisabet ble fylt av Ånden.

Dette uttrykket er kjent fra bl.a. pinse da apostlene fikk den hellige Ånd på en ny måte da profetien i Joel 3, 1 ble oppfylt. Dette gir seg også utslag i glede og fryd. Hun hadde en god stund denne dagen da Gud kom henne så nær. Hun fikk kanskje et profetisk budskap ved Ånden eller kunnskap om det barnet hun skulle føde (A. Barnes).



3. Elisabet velsignet Maria.

Også Maria gikk med barn og Elisabet velsignet henne og tale profetisk. Maria skal ha en enestående stilling blant alle kvinner på jord. Ingen andre skal oppleve det hun gjorde. Og frukten av henne skal være velsignet, for det er selve Messias som Gud hadde lovet i lange tider. Nå stod de på trappen til oppfyllelsen. Det var en stor stund for disse to denne dagen. De så inn i framtida med Guds øyne: En ny tid skulle komme.

Og Elisabet selv syntes det var for stort at hun skulle få møte den jordiske mor til Guds Messias. V. 43. Hvordan kan det hende, spør hun i undring. Det kunne hun ikke forstå. Og slik er det med et under – for vår tanke er det umulig å forstå.



4. Herrens ord skulle skje.

Ordet er tydelig: «Fullbyrdet skal det bli det som er sagt om henne av Herren». Gud har talt om dette, og hans ord er alltid troverdig. Så ble Maria forvisset om at barnet var av Gud og at det var et spesielt barn. Og Maria trodde det Gud hadde sagt nå. Hun var en troende. Troen er kjennetegnet på alt Guds folk. Da tror vi også at alle andre profet skal oppfylles, også om de siste tider, selv om vi ennå ikke forstår alle detaljene.



5) Joh. 1, 1-14. Juledag.


JESUS KOM.




Dei fyrste versa her talar om Jesu kome – på ein annan måte enn elles. Jesus er kalla Ordet eller Logos. Johannes vil visa at han er Gud og frå æva. Han var i opphavet og alt er skapt ved han. Han var hjå Gud og han var Gud. Det skal det ikkje vera tvil om, sjølv om mange var imot han og ville få han bort.

  • Jesus var liv og ljos, positive bilete på hans liv og gjerning. Og det kom ein som skulle førebu hans kome. Det stod fram ein mann, står det, v. 6. Johannes døyparen skulle førebu Jesu gjerning i Israel og verda. Men det var ikkje han som var Frelsar og Messias. Han skulle berre vitna: Snart kjem det ein som er større, og då må dei små vika. Det er preludiet til Jesus.


Kva ville me seia om me vart utestengde frå vår eigen heim? Døra vart lukka til vår eiga stove og me stod utan nykkel utafor? Mon ikkje det ville vere ei sælsam oppleving. Og nett det opplever Jesus frå Nasaret kvar dag.
I desse små versa finn me tre viktige sider ved Jesus og vårt tilhøve til han. Me kan ikkje vere likesæle eller nøytrale i høve til Jesus Kristus. Me må ta eit standpunkt og gjer det heile livet, sjølv om me ikkje tenkjer over det.
Først: Jesus kom til sine. I første rekke tyder det jødane han var send til. Men me er alle Guds eiegdom på den måten at me er skapt av han. Det tyder ikkje at alle vert frelste, men at Gud har rettmessig krav på oss. Juleevange-liet fortel at Jesus kom til ei syndig jord, og det vart den største hending i soga. Me fekk faktisk ny tidsrekning etter det.
Det er eit historisk faktum som ingen kan riva ned.
Og kvifor kom han, kvifor var det så naudsynleg å koma til jord?
Han kom først og fremst for å gi livet sitt for syndarar, Mat. 20, 28. Livet hans vart ein løysepenge for oss. Me vart frikjøpt frå synda og den ævelege domen. Ropet på krossen: Det er fullført kan berga heile slekta frå den ævelege fortaping. Då vart all verda si synd sona og skulda betalt. Det er grunnvollen som står i alle stormar og for Guds truna. Jesus er Ordet som vart kjøt (v. 14) og budde mellom oss.

.
Dinest kom han for å leita etter det som var fortapt og frelsa det, Luk. 19, 10. Han viste det i livet. Då gjekk han ikring og leita etter tollarar og syndarar - og dei tok han seg av. Han fortalde ei fin likning om det i Luk. 15. Både sauen og pengestykke var kome bort, men eigaren leita til han fann det. Og den bortkomne sonen vart teken vel imot då han vende om.
Slik er Jesus i dag og. Han ser etter deg som har synda. Han Ande leitar og han sender tenarar ut for å leita. Nå er han hjå deg som les, og spør med kjærleg røyst: vil du kome nå? Det er kallet frå Jesus til omvending og nytt liv. Han spør ikkje etter kor mykje du føler eller kjenner. Han spør etter om du vil kome og erkjenne di synd og skuld. Då fyrst kan han få frelse deg.
.

Det andre som står her dette: Jesus vart vraka då han kom første gong. Hans eigne tok ikkje imot han, står det. Eit døme på det er sjølve julenatta. Det var ikkje rom for han i herberge, Luk. 2, 7. Mange jødar sa nei til Jesu frelse. Dei leiande og farisearane sa nei. Til slutt overgav dei han til romarane som drap han. Her opplevde Jesus det verste: han vart stengd ute av sine eigne, ja mobba og motarbeidd av dei. Det var ein veg som førde han til krossen, ein av dei sværaste pinselsmåtar på den tida.
.

Det same skjer nok i vår tid og. Me skal ikkje sjå på jødane på den tid som verre enn andre. Er du og eg betre? Har me ikkje prøvd same veg alle saman? Me ville greia oss utan hans hjelp. Mange tek hardt i og seier: eg er ikkje verre enn andre.
.

Kva hjelp er det i slik tale? Me skal møta Gud ein dag - ein for ein. Då har me ingen å gøyma oss bak.
.

Om du kunne leve uten Jesus, hvordan skulle du vel dø en gang?
.
Kva svarar du nå? Han kjem og vil hjelpa og frelsa.
Det siste me skal nemna her: trass i motstand sa nokre ja takk. Nokre tok imot. Dei såg dei trong han og trudde på han. Eigaren av stallen julenatta var ein av dei: han opna for Jesus. Hyrdingane ute på marka sa: lat oss gå like til Betlehem og sjå dette. Falne menn og kvinner fekk kallet - og nokre tok imot!
.

Dei, står det, fekk rett til å verta Guds born. I sitt eige liv hadde dei ingen rett og inga kraft i seg sjølv til å verta det. Synda har øydelagt oss i vår innerste grunn.
.

Her viser Gud si makt. Det me ikkje kan ta oss til eller betale noko for, det vert ei gåve frå Gud. Difor er frelsa av nåde. Heile frelsa vert di når du opnar for Jesus. Du får ein rett du ikkje har av di me alle har forbrote oss mot Gud. I nokre engelske biblar står at han gjev oss autoritet eller fullmakt til å verta Guds born. Me kan ikkje ta oss til dette eller gjera noko sjølv for å få det. Me må fødast inn i Guds rike. Og då fødest me til same rett og autoritet som Gud sjølv har. Det er han som gjev oss det.
.

Vil du ta imot Jesus nå? Det er det viktigaste steget du tek i livet. Du vert ikkje eit Guds barn ved denne handlinga å ta imot. Det er ingen prestasjon som vert kravd av deg. Men du må likevel ta imot gåva frå Gud, slik barnet opnar hendene julekvelden og tek imot pakken. Og pakken er Jesus.
.





Forfølgelse.


6) Matt 10, 16–22. 2. jul. Stefanusdag. (Stefanusdagen).




Det er Stefanus-dagen i dag, 2. juledag. Og vi husker at Stefanus ble steinet i hjel for sin tros skyld. Apg. 6, 8-15 og kap. 7. Dagen handler altså om forfølgelse og motgang på grunn av troen på Jesus. Og slike tider har det vært mange ganger i kirkehistorien. Og det har vært ulike grupper som gikk til angrep på de kristne. Motstanden har ikke kommet fra den samme gruppe mennesker.



Stefanus fikk som kjent motstand fra jødene, og Saul (Paulus) var med som jøde. Den første forfølgelsen var fra jøder som ikke forstod at nasareeren Jesus var Messias som Gud hadde gitt løfte om. Og de tok sin oppgave alvorlig og fengslet mange. Stefanus ble til og med drept. Og da Paulus som kristen reiste omkring i Romerriket, gikk han først inn i synagogen for å tale med jødene om denne Jesus, fikk han ofte motstand.



Mange forfølgelser.

Senere var det de romerske keisere som var grunn til forfølgelse ved mange anledninger. Nero er mest kjent da han lot de kristne få skylden for at Rom brant ned. Andre keisere gikk også til angrep på denne ”sekten”. Noen ble korsfestet, andre måtte slåss med ville dyr på en arena. Det endte alltid med død.



Nå skal vi gå fort gjennom kirkehistorien. Men det har nesten alltid vært en forfølgelse. Før reformasjonen var det katolske ledere som kjempet mot frie, evangeliske kristne. Etter reformasjonen har dessverre også evangeliske vært motstandere av grupper og personer som skilte seg ut. Noen ganger fikk forfølgerne hjelp av statsmaktene, og det gav dem enda mer slagkraft.



I nyere tid var det nazismen og katolisismen som var de verste motstandere sammen med andre religioner som Islam og buddhisme og hinduisme. Religionsforskere sier at det aldri har vært så mange martyrer som i de siste tiårene. Vi her i Norge er blitt spart for mange slike onde tider, og det må vi ikke glemme å takke vår Frelser for. Han holder sin hånd over land og folk. Og det er ufortjent, av nåde.



Ta dere i vare.

Jesu råd i v. 17 er at vi skal ta oss i vare. Vi bør gå fram med forsiktighet og ikke provosere unødvendig. Ikke alle tenker på det. Noen går fram med uforstand og bryr seg ikke om konsekvensene. Da kan det hende de må lide selvforskyldt.



Ettersom forfølgelsene kommer ved mennesker (inspirert av satan), sier Jesus at vi skal ta oss i vare for menneskene! De som husker den siste verdenskrigen, vet gjerne at da ble folk oppfordret til å ikke fortelle ukjente hva de visste. Bildet var gjerne en finger over leppene. Det kunne koste noen dyrt å røpe hemmeligheter.



Det er menneskene som skal overgi de kristne til myndighetene slik at de blir dømt. Om denne dom blir rettferdig, er en annen sak. Men de kristne kan lite gjøre for å endre det. Det har ikke vært uvanlig gjennom historien at falske vitner blir brukt. Noen ganger er det viktigere å få rett enn å ha rett.



Forfølgelsen skal være så sterk at de blir hatet av alle, v. 22. Hat er en av de sterkeste følelser et menneske kan ha. Da styrer det ikke lenger seg selv etter fornuften. Det virker som om hatet er en kraft inne i mennesket som overtar ledelsen. Derfor kan et menneske i slike tider gjøre mye de aldri hadde gjort ellers fordi de lot hatet få rom. Derfor er de uten unnskyldning.



Da kan også et menneske overgi en nær slektning til dom og død. Det har vi hørt mange eksempler på i totalitære stater. De overgir en bror og far eller en sønn til dom. Slekt betyr ingen ting i slike tilfelle. Noe av det samme ser vi i Islam. Om et familiemedlem blir en kristen i de strenge islam-land, blir han eller hun ikke bare utstøtt av familien, men betraktet som fredløs.



Vær ikke bekymret.

Da sier Jesus noe: Når dere møter slike tider, skal dere ikke være bekymret for hva dere skal si. Jesus vil være med dem, og de vil få de rette ord i rett tid. Det betyr ikke at de vil bli frikjent. Men de skal få være et vitne om Jesus i slike stunder. Og det er jo det aller viktigste vi kan gjøre. Den Hellige Ånd skal tale gjennom dere på rett måte.



Dette har vi også hørt om fra kommunistiske land. De stod ved grensen av liv og død, men fikk uventet kraft og frimodighet til å si noe om Jesus og nekte å fornekte ham.



Hold ut!

Jesus gir oss en god opplysning til slutt, den er både til trøst og til formaning: Den som holder ut til enden, han skal bli frelst! Det kan ta lang tid, og lidelsen kan for noen bli fryktelig tung og vanskelig. Noen gir opp før målet er nådd. Det vet vi også. Men den som holder ut, lar Jesus være det første og de viktigste i liv og død, vil nå fram. Vi skal møte dem i himmelen og prise Gud sammen med dem for frelsen.



Jeg hadde et innlegg om forfølgelse i et møte for mange år siden. Etter møtet sa lederen – en voksen og god kristen slik jeg kjente ham: Om dette skulle ramme oss i Norge, vet jeg faktisk ikke om jeg hadde klart å holde ut.



Ja, på forhånd kan vi nok tenke slike tanker. Det virker så ufattelig vanskelig. Da er det Jesus sier: Vær ikke bekymret. Engelen skal være der med hjelp fra himmelen. Det er det eneste vi kan trøste oss til. I egen kraft vil vi ikke klare noe, Men vi vinner mer enn seier ved Ham! Takk, kjære Gud.







7) Luk. 2, 36-38. Romjul.


Anna Fanuelsdt.


Historien om Anna finnes bare hos Lukas, det samme er tilfelle med Simeon. De er begge vitner om at Jesus ble født. Både en mann og en kvinne skulle gjøre det. Ordene hos den siste profet i GT ble dermed oppfylt, Mal. 3, 1. La oss stanse litt ved denne kvinnen som kan være et eksempel for oss i vår tid også.



I begynnelsen av kapitlet leser vi om Jesu fødsel. Han kom til verden som et lite barn i Betlehem. Etter åtte dager reiste foreldrene med barnet til Jerusalem der det ble omskåret etter jødisk skikk og fikk navnet Jesus, v. 21. Derfor er nyttårsdag Jesu navnedag.



Deretter omtales Simeon som var en rettferdig og gudfryktig mann. Etter ham kommer noen ord om Anna Fanuelsdt. Hun var av Asjers stamme. Deres land lå ved kysten i nordvest fra Karmel til Tyros. Hva står det om denne kvinnen?



1. Hun var en profetinne.

De fleste profeter er menn i Bibelen. Men vi kjenner noen kvinner som er profeter i GT. Anna levde i overgangen mellom den gamle og den nye pakt, uten at det skal ha betydning for hennes kall. Annas profetgjerning i dette tilfelle er som vitne om Jesus, og det kan alle gjøre. Hva hun har profetert om før, vet vi ikke noe om.



En profet kan ha flere oppgaver. Han kan tale om fremtiden og vise hva som skal skje en gang. Det gjør mange profeter i GT. Han kunne også tale til sin egen samtid både til trøst og til advarsel og dom. Men i Det nye testamentet kan vi se profeten med slike oppgaver, som i 1. Kor. 14, 3: Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst.  Det står delvis i motsetning til det å tale i tunger.



2. Hun var en gammel enke.

Hun levde med sin mann i sju år etter sin jomfrutid. Som enke hadde hun så levd til en alder av 84 år. På den tid ble mange gift da de var unge, f. eks. tenåringer – 15-17 år. Vi vet ikke hvor gammel hun var da du ble gift, men hun kan altså ha levd som enke i ca. 60 år. Det vitner om troskap, selv om hun kunne ha giftet seg om igjen. At hun ikke gjorde det, kan henge sammen med det neste vi hører om henne. Som enke kan hun ha møtt vansker i livet. Det var ingen enketrygd i de dager, og det står ikke noe om at hun hadde barn som kunne forsørge henne. – Noen tolker og oversetter det slik at hun hadde vært enke i 84 år, og da må hun ha vært over 100 år ved Jesu fødsel.



3. Hun hadde en sann kristens karakter.

Med noen få uttrykk beskriver Lukas hvordan Anna er. Han må trolig ha hørt det av disipler eller kjente fra den tid. Hun levde på folkemunne som en gudfryktig kvinne. Det er et godt ettermæle å få her i verden. Her er flere sider ved henne som tilsvarer en kristens liv.



En kristen er en troende. Det er på en måte inngangsporten til et liv med Gud. Alt Guds folk har vært troende til alle tider. Vi finner troende i den gamle pakt, og troen er mye omtalt i den nye. Noen bodde blant ugudelige mennesker og led mye, men i sitt hjerte klynget de seg til sin Gud. Og det som gav dem kraft og nytt mot, var nettopp at de hadde det skriftlig i hellige bøker. Det er mange profetier om Messias, og de levde i den troen som patriarkene og profetene hadde hatt. Når det stod skrevet i bøkene, visste de at det ville skje. Derfor var troen både en tro på Gud og på hans ord. Det henger nøye sammen.



Hun var stadig i Guds hus. Der hørte hun hjemme. Hun vek ikke fra templet – her menes kvinnenes forgård ved templet. Her var Gud på en særlig måte, og de hun møtte her, var Guds eget folk. Som troende vet vi noe om hva det betyr. Det er godt å komme sammen i de helliges samfunn og få mot og kraft av andre mennesker. Om Paulus står det at han takket Gud og fattet mot da han så brødrene utenfor Rom. Han kom dit som fange. Apg. 28, 15. Korahs barn synger så vakkert om dette: «Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder,» Salme 84, 3. Guds hus er sentral for et Guds barn.



Anna tjente Gud i faste og bønn dag og natt, v. 37. Det krevde noe av henne. Hun måtte fornekte verdslige goder og gode, lette dager for Herrens skyld. Hun fornektet seg selv og korsfestet kjødet for å leve med Gud. Konkret betød det for henne at hun ikke tok til seg mat hele tiden. Det var en måte å konsentrere seg om Guds rike.



Hun var også stadig i bønn til Gud. Hun tjente Gud i bønn. Det er en måte å tjene Gud på som vi alle kan gjøre nesten til alle tider. Vi kan ha bønnelister over spesielle mennesker og land, og vi kan nevne dem for Gud hver dag i vår bønnestund. Det kan skje om natta når vi ligger våken og alt er stille. Men Gud hører, og vi har løfter om at han vil svare. Det skjer til hans tid og etter hans vilje. Det gir oss frimodighet til å fortsette.



Vi må også nevne dette: Hun talte om ham (Jesus) og lovpriste Gud. Det behøver ikke å bety at hun var predikant. Ordet for å tale er om vanlig samtale, å gi lyd fra seg. I klassisk gresk brukes det om samtale i familien. Anna har gått omkring på tempelplassen og snakket med mennesker og minnet dem om Messias: Nå er han kommet!



4. Hun er et eksempel på de hellige i Jerusalem.

Det står om henne at hun «ventet på forløsning for Jerusalem», v. 38. Og om den rettferdige Simeon står det at han «ventet på Israels trøst», v. 25. Det gikk altså noen og ventet i den hellige byen. De kjente Skriftene og visste at Gud hadde lovet sitt folk en redningsmann og nye tider. Noen levde stadig i denne forventningen og trodde det snart skulle skje noe.



Hun ventet på forløsning. Mange mente nok at det skulle skje politisk ved at de ble fri Romerveldet. Her er det tydelig at hun og Simeon tenkte åndelig. Forløsning er befrielse fra synden og dens makt. Og det er viktigere enn at folk og land ble selvstendige og fikk styre seg selv.



Mange tar nok feil også nå på dette området. Det har vært talt om sosialt evangelium og frigjøringsteologi o.l. Da setter de lett det menneskelige og jordiske i sentrum, og sjelelivet og dens behov og nød skyves til side. Anna Fanuelsdatter er et eksempel for oss i vår tid til å vente på den rette forløsning. Skriften gir oss klar beskjed om at befrielsen fra synd er hos Jesus. Men så ventet vi også en forløsning for Guds folk ved Jesu komme. Er vi alle rede til å møte ham?







8) Joh. 14, 27. Nyttårsaften.


Fred.




Fred er et stort ord, og det også blir misbrukt mange ganger. Ibsen hadde nok rett når han skrev: «Dog, fred er ei det beste, men at man noget vil.» Vi kan ikke alltid har fred for en hver pris. Gud har bedt oss å kjempe for sannheten og Guds rike på jord. Her skal vi peke på det Jesus sier i dette tilfelle. Det står i sammenhengen om Den hellige Ånd som skulle komme.



1. Jesus sine disipler fred.

Han etterlater seg fred, står det. Det er ikke politisk fred uten noen form for uro og krig. I sin tanke og hans regimente handler det om hjertefred med Gud. Det gir Jesus sine disipler. Og vi får det ved å bekjenne synd og alt det onde i oss og ta imot tilgivelse og frelse for hans navns skyld. Denne fred hører til frelsen og til politikken. Derfor kan en troende ha fred i sitt hjerte midt i sorg og motgang, ja til og med i krig og fengsel. Det kunne mange vitne om som opplevde onde dager. Vi kan tenke på R. Wurmbrand som også var i Norge og vitner om sin tro etter 14 år i fengsel for Jesu skyld.

2. Vi får Jesu fred som gave.

Min fred gir jeg dere, sa han. Å ha Jesu fred er å være som Jesus selv i det spørsmålet. Han har det rett med Gud og lever i harmoni med sin far, og den samme stilling har alle kristne. Fred er ikke en følelsessak, men en stilling i forhold til Gud. Og med den følger også hjertefred, selv om den følelsesmessige fred kan forstyrres av det jordiske.

Og alt dette gir han oss som gave, gratis av nåde ved troen på Jesus. Jesus selv er vår fred, Ef. 2, 14.



3. Freden er ikke lik verdens fred.

Guds rike er noe helt annet enn denne verden. Og verden arbeider for fred på flere måter. Det gjelder politisk fred mellom ulike land. Men ‘forkynnere’ i verdslig regi vil også hjelpe folk til indre fred og ro. Men de kan ikke lede mennesker inn i et rett forhold til Gud. Og vi ser at mange slike veiledere avskriver Gud totalt og ber folk å glemme ham. Det blir som dikteren sa: Eg måtte gløyma Gud. Den verdslige fred varer også kort tid og kan lett forstyrres når omstendighetene forandres. Guds fred er derimot evig og varer i alle stormer.



4. Frykt ikke!

Konklusjonen blir derfor at vi skal la noe forstyrre oss. Vårt indre liv, hjertet, skal få hvile hos Gud og bare regne med ham. Da har vi ikke noe å frykte. Vi «er i Herrens hender i alt som med oss skjer,» som en sanger sier. I troen på Jesus og vår felles Far i himmelen borger for en himmelsk fred.



9) Mat. 1. 21. Nyttår.


Frelse.




.

Budskapet fra Guds ord er ikke alltid populært, det smaker ikke for mennesketanken. For det går ofte mot vår egen tanke, som er smittet av synden.

.

Vi mennesker vil ha det godt her på jorden, med lykke og lette kår. Og noen vil ha Jesus som en hjelper i nød, både sykdom og økonomi og sorg. Det er populært i denne verden.

.

Men vi må spørre: Hvorfor kom Jesus egentlig? Hvorfor ble han sendt fra himmelen ned til jord? Hva er hovedsaken i kristendommen? Det svarer Bibelens første kapittel på: Jesus kom for å frelse oss fra synden. Det er det viktigste for oss. Og det forkynner Bibelen, og vi må lære det i denne boka. Verden kan ikke hjelpe oss her.

.

Ordet frelse har flere betydninger – eller Bibelen forkynner frelse i flere ledd, om du vil.

.

1. Jesus frelste alle.

Det er det første. Da han hang på korset på Golgata ropte han fullbrakt. Og det gjaldt alle mennesker til alle tider på jorden. Det var ikke bare for noen spesielt utvalgt, men for hele verdens synd.

.

Det skjedde noe viktig i påsken. Jesus døde for oss. Hans død var ikke en vanlig død som vi alle må gjennom, og heller ikke døde han som fortjent eller som martyr. Han var stedfortreder og sonte vår synd hos Gud. Johannes skriver: Han er en soning for våre synder, 1. Johs 2, 2. Og så legger han til: Ikke bare for våre, men også for hele verdens.

.

Da tok han dommen og straffen som vi skulle hatt og betalte vår regning. Profeten Jesaja sier 700 år før det skjedde: Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Jes. 53, 5. Og Peter har opplevd dette og vitner: Dere vet at dere … ble kjøpt fri … med Kristi dyrebare blod, 1. Pet. 1, 18-19. Og Paulus har det samme evangelium til kolosserne: Han utslettet skyldbrevet mot oss, Kol. 2, 14.

.

Vi har altså mange skriftbevis for betydningen av Jesu død og vår frelses grunn. Tenk på det: Han bar alt det vi skulle ha båret. Det var din regning har gjorde opp. – En fattig mann fikk lege på besøk og reddet livet hans. Men han sa: Jeg har ingen penger å betale deg med. Det betyr ikke noe, sa legen. En annen har allerede betalt den! ”Han på min regning har skrevet betalt, inntil i dag til i dag.” Det betyr et åpen vei til Paradis. Alle kan komme.

.

Men er det slik at alle mennesker derfor blir frelst?

.

2. Vi må personlig bli frelst.

Den enkelte må bli omvendt og gjenfødt ved troen. Gud kaller oss ved ordet og ber oss om å komme. Da må vi si ja og ta imot. Johs 1, 12. Vi må bli personlig frelst og ikke bare være kollektive medlemmer i en kirke. Og personlig frelse er å få tilgivelse og renselse for våre egne personlige synder.

.

Jesus møtte en lam mann som ville bli frisk. Da sa Jesus til ham: Dine synder er deg forlatt, Mat. 9, 2. Det var alltid hovedsaken når Jesus møtte mennesker i nød. I v. 6 sier han: Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synd. Hvem andre kan det? Ordet for makt betyr autoritet og ikke fysisk styrke. Jesus har myndighet til å frelse fordi han er Guds Sønn. Det skal dere vite, sa han.

.

Har du hatt englebesøk og fått høre at dine synder har Jesus tilgitt? Det er frelse.

.

Da vil Herren ha oss i sin tjeneste – for å bringe budet ut til all verden slik at de også kan bli frelst. Det er misjonen i vid forstand. Det er kallet vårt som kristne og livet vårt. Hvem andre kan gå?

.

Vi må ikke glemme hovedsaken her i verden: At folk må bli frelst. Det er ikke nok å bli med i en gruppe eller forening eller sangkor. Og vi skal ikke samle oss skatter her i verden og nyte livet, som det heter. Vårt kall er å bringe frelsen ut til folket.

.

3. Daglig omvendelse og fornyelse.

Det hører med til frelsen. Vi ser snart at vi behøver det om vi er sanne og ærlige mot oss selv. Synden har så lett for å henge fast ved oss, Hebr. 12, 1. Da behøver vi tilgivelse og renselse. Vi blir aldri fullkomne her i verden. Hver enkelt av oss kan falle i mange synder.

.

Da må vi til Jesus – bekjenne alt og ikke skjule noe eller bortforklare saken. Det er dette Jesus taler om i Johs 13 da han vasket disiplenes føtter. Jfr. Kol 3.

.

Som frelste er vi rene for Gud ved troen. Men under hele vandringen må vi renses. Det er den daglige frelse.

.

4. Evig frelse i himmelen.

Bibelen sier at Jesus kommer igjen i skyen for å hente sine hjem. Da får vi del i arven og herligheten der hjemme. 1. Pet. 1, 5. Det er bare de personlige kristne som kommer dit, for bare de er rede. Til de navnkristne og hyklere av alle slag vil han si: Gå bort fra meg, jeg har aldri kjent dere. Mat,. 7, 23. Jesus blir som en magnet – den trekker bare til seg jernspon og lar støv og trebiter være igjen.

.

Er du blant de som Frelseren fikk frelse – og som han derfor kjenner når han kommer?

.



10) Luk 2, 40-52.


Kristi openberring.




Dette avsnittet er det eneste sted i Bibelen hvor vi får vite noe om Jesus som barn og ungdom. Vi skulle nok ønske å vite noe mer om disse 30 år i hans liv. Men holder det skjult for oss, han har vist oss det vi behøver å vite om Frelseren.



Foreldrene reiste tilbake til Nasaret der de kom fra etter Jesu fødsel og besøket i Jerusalem. Nå begynte arbeidet og hverdagen igjen. Hvert år reiste de til Jerusalem i påskehøytiden for å feire en av de største høytider i jødenes historie.



Etter tolv år ble denne reisen spesiell. Det står ikke noe om at barnet hadde vært med til hovedbyen før. Men nå er det presisert, slik skikken var ble Jesus med da han var tolv år. Det er hovedstykket i denne teksten. Men vi må peke på et par ting til.



1. Josef og Maria.

Jesu foreldre er gode forbilder for alle foreldre. Hvert år drog de opp til høytiden. De var sammen om å minnes påskelammet, det som var forbilde på Frelseren som skulle komme. De hadde gjerne tanker om at deres sønn skulle være det. Både hyrdene ved Betlehem og de vise menn fra Østen hadde antydet det. Og Maria gjemte disse ordene i sitt hjerte, står det. Det er også noe fint i det at de reiste regelmessig og lot gudsfrykten være en god vane.



Det var en lang vei å gå. Og det kostet dem noe å være borte på den måten. Han kunne ikke arbeide og tjene til livets opphold i denne tiden. Og det var trolig slitsomt å gå så langt selv om de hadde et esel med seg. De skulle også ha offerdyr til festen. Men de gjorde det for Gud, og da følger velsignelse med.



Da de mistet ham på hjemveien, ser vi også omsorgen de hadde for sitt barn. De dro tilbake og så etter ham. Det var viktig å få deres egen gutt med seg hjem, slik alle gode foreldre vil gjøre.



2. Barnet.

Det står noe om Jesus-barnet i denne teksten som vi knapt nok finner andre steder i Skriften. Det gjelder hans barne-og ungdomsår.

- Barnet vokste og ble sterkt, v. 40. Det er den vanlige vokster som alle barn normalt har, og det taler om hans menneskelighet.  Han var som andre barn og vanlige mennesker. Slik sett var det ikke noe ekstra ved Jesus. Han ble større legemlig og utviklet krefter og evner som andre.

- Han ble fylt av visdom, v. 40. Nå begynner skillet mellom ham og andre å komme til syne. Han var mer enn et menneske. De fleste har litt visdom, men han ble fylt av den. Noe av hans guddommelighet stiger fram nå.

- Guds velbehag var over ham, v. 40. Også her skiller han seg ut. Gud ser nok med velbehag på hele sin skapning uten at det blir sagt i hvert enkelt tilfelle. Men her blir det spesielt nevnt, fordi barnet var spesielt. Det hadde Lukas hørt og forstått. Derfor måtte det skrives ned.

- Tolv år gammel satt han i templet i Jerusalem, og de lærde undret seg over hans forstand og over de svarene han gav, v. 47. Selv foreldrene ble forundret da de fant han der. Det er tydelig at de til nå hadde sett på barnet som et vanlig barn, kanskje litt ekstra utrustet. Forstand må her bety kunnskap og innsikt i det Skriftene sa. Det var skriftlærde i Israel han samtalte med. De hadde nok aldri hørt et barn svar slik som ham.

- Han kalte Gud sin far, v. 49.  Og templet var Guds hus der han måtte være. Nå var det Jesus som var forundret over foreldrene: Visste dere ikke at jeg måtte være her? For ham var det selvsagt, men foreldrene forstod ikke dette, v. 50. Det skulle gå ennå flere år før det virkelig gikk opp for dem hvem Jesus var.

Slik behøver også vi tid til å fordøye de åndelige sannheter. Det har også med voksteren i gudslivet å gjøre. Ikke alt blir klart første dag. Men i samlivet med Herren Jesus får også vi lære ham bedre å kjenne.

- Jesus var lydig mot foreldrene, v. 51. Her møter vi igjen mennesket Jesus som viste seg som et godt barn og en fin ungdom. Han kan være mønsteret for alle kristne ungdommer. For våre foreldre var våre «foresatte» som vi skulle bøye oss under inntil vi selv ble voksne og tok ansvar for våre egne liv. Menneskelig lydighet er en god dyd.

- Han fortsatte å vokse, v. 52. Han gikk fram i visdom – og fikk mer og mer lys og innsikt i Guds ord og vilje. Det gjaldt trolig også hans messiaskall. Det ble klarere med alderen. Og han hadde velvilje hos Gud og mennesker. Han levde slik et menneske skulle leve, også i ungdomsår.

Jesus står altså ikke bare for oss som Frelser, men også som forbilde. Et godt liv frelser oss ikke, men det kan ha stor betydning for våre medmennesker og for vår egen utvikling i livet med Gud.







11) Mark. 1, 1-13. 2. openb.


Jesus som tjener.




Markus-evangeliet viser Jesus først og fremst som en tjener. De fire evangelier er ulike både i lengde og i hva de tar med av Jesu liv. Derfor må vi se dem sammen for å få det fullstendige bildet. Markus er mest opptatt av tjenesten hans blant menneskene. Men han har selvsagt også med hans frelsergjerning.


.

Vi skal se på hans liv og følge ham et kort stykke i begynnelsen av tjenesten slik Markus beskriver det. For han kom for oss alle, og vi behøver ham.

.

I v. 1 merker vi oss at han skriver om ”begynnelsen” til evangeliet. Og denne begynnelsen handler om Jesus som allerede her kalles Guds Sønn. Når Jesus knyttes sammen med Gud slik, vil han vise oss det evige perspektiv både for oss mennesker og for vår frelse. Markus skriver derfor egentlig om Gud.

.

Kristendommen er ikke om det menneskelige, det handler om vårt forhold til den evige Gud. Slik er det i dag og slik har det alltid vært når kristendommen ble rett framstilt. Dermed gjelder evangeliet alle. Vi merker oss at Markus avsluttet sin bok med nettopp å tale om misjonen. I kap. 16 vers 15 siterer han Jesus som sier: Gå ut i all verden. Etter himmelfarten v. 19 skriver Markus om de som gikk ut og forkynte: Herren var med og stadfestet ordet, v. 20.

.

Hva står det om Jesus i denne innledningen?

.

1. Forutsagt av profetene.

Det er det første Markus vil ha fram, v. 2. Her siterer han profetene Jesaja og Malakias. Det står mye om Jesus i GT. Der er klare profetord og forbilder på Jesus Messias. Hebreerbrevet 1, 1 summer det opp slik: ”Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene ---.” Matteus legger f. eks. stor vekt på å vise at Jesus var oppfyllelsen av Guds løfter i GT.

.

Markus sier i v.2: ”Som det står skrevet i profetene,” og siterer deretter Mal. 3, 1 om at Gud skal sende en budbærer foran Messias. Det var døperen Johannes. Og straks siterer han Jes. 40, 3 om at den samme Johannes skulle rydde vei for Herren. Derfor skriver han først om Døperen.

.

Profetordet ble altså oppfylt. Alt som er skrevet vil skje, også en del små detaljer. Profetene skriver om Jesu fødsel, hvor han ble født, at moren var en jomfru og helt fram til korset og oppstandelsen. Og dette viser at Bibelen er sann og pålitelig. Vi kan leve og dø på det Skriften sier om frelsen.

.

Vi skal også se her at Gud har forberedt frelsen fra evighet av, slik det er antydet i Ef. 1, 4. Han har gitt oss beskjed om frelsen og fortapelse, og vi må velge hvilken vei vi vil gå på.

.

2. Døperen Johannes.

Han skulle rydde vei for Messias, derfor kom han også en stund før Jesus til verden. Han skulle dermed forberede folket på at nå kom Messias til Israels ganske snart. Det betyr at synd og ulydighet i folket måtte renses bort. Det stenger alltid for Guds nærvær og velsignelse.

.

Denne forberedelse skjedde ved hans forkynnelse. Guds ord og vilje måtte forkynnes inn i folket. Fornyelse og vekkelse skjer alltid ved Guds ord, det må nå inn til hjertet og ikke bare bli en forstandssak. Målet var at folket skulle ta imot det budskapet han hadde, slik at hjertene ble fylt av Guds vilje. Da ville de også ta imot Jesus når han kom.

.

Slik er alltid Guds plan med oss mennesker. Det er Ordet fra Gud som må virke på våre hjerter. Og alt er ordnet fra evighet av. Det Gud hadde talt til fedrene om ved profetene, det skulle nå skje. Guds forberedelse i Israel var ikke forgjeves.

.

Forkynnelsen var omvendelse. Det betyr forandring i folket indre tanke og sinn. Den siktet ikke i første omgang mot det folket gjorde eller ikke gjorde. Slik tenker ofte vi mennesker. Bare folket endrer moral og oppfører seg bedre, har vi en tendens til å tro at de er blitt litt mer kristne. Gud ser derimot på vårt indre liv. Er vårt hjerte og sinn rettet mot Jesus?

.

Dernest skulle han tale syndenes forlatelse. Alle mennesker synder, og vi kristne har også synd i vårt liv. Vi blir aldri fri den her i livet. Johannes forkynte nå at det var mulig å få utslettet synden. Folk kan leve som om synden ikke lenger eksisterer i deres liv. Når vi forstår dette rett, er det en vidunderlig befrielse for hjertet. Det er å bli renset fra syndens skyld og makt i vårt liv.

.

Folket hadde bruk for det. Det kom mye folk, v. 5. De hørte og tok imot og lot seg døpe. En del av Israels folk var i alle tilfelle forberedt på at Jesus kom. Det var de som tok imot budskapet.

.

3. Jesus ble døpt.

En dag kom Jesus til Jordan-elva, og han visste om døperens gjerning, v. 9. Der ble han også døpt av Johannes. Andre har skrevet dette litt fyldigere og sagt at Johannes vegret seg for å døpe Guds Sønn, Mat. 3. Begge visste at Jesus ikke behøvde Johannes dåp for sin egen del. Han hadde selv ingen synd.

.

Jesus liv og gjerning var i stor grad stedfortredende. Her skulle han vise folket at det var han som tok på seg folkets synd og gikk dermed inn i våre kår på alle måter. Skulle han være en syndebærer, måte han også døpes slik folket ble det. I Mat. 3, 15 står et ord til forklaring her: ”For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet.” Da lot han det skje. I Nynorsk bibel 1938 heter det: ”For å oppfylla all rettferd.”

.

Jesus skulle være helt menneske, og som gudmenneske skulle han på seg våre synder og blir vår frelser. At det var slik, viste Gud etter dåpen. Da talte Gud fra himmelen og sa: ”Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag. Folket skulle vite at han var godkjent av Gud, de kunne trygt tro på ham.

.

På Golgata var det også noen som så og forstod dette tre år senere. Blant dem var det en høvedsmann og romerske soldater, sannsynligvis hedninger. Da sa de: Sannelig, denne mann var Guds Sønn. Kap. 15, 39; jfr. Mat. 27.54.

.

Verken Jesu dåp eller døperens dåp var lik vår dåp og de betyr ikke det samme. Vi skal ikke blande dem sammen. Her ser vi f. eks. at Jesu dåp var en stedfortrederdåp der han gikk inn i vårt sted som syndebærer.

.

4. Jesus blir fristet.

Ånden drev Jesus ut i ørkenen. Det var med i Guds plan. Profetene i GT fikk ofte sitt og budskap da de var alene i stillet borte fra andre mennesker. Johannes fikk for eksempel Åpenbaringens bok da han satt på Patmos som ensom fange. Slik skjer det forresten også nå når en forkynner får et sterkt budskap.

.

Nå skulle Jesus testet av Satan. Han møtte opp der Jesus var. Mer detaljert er dette fortalt i Mat. 4. Jesus skulle nå vise de onde åndsmakter at det var han som seiret og hadde makten, for han var Guds Messias. Nå skulle dele våre kår på denne måten også. Også vi blir fristet av den samme djevel.

.

Jesus var prøvd i alle ting i likhet med oss, skrev forfatteren av hebreerbrevet, kap. 4, 15. Der vi feilet og falt og syndet, der seiret han. Han overvant djevelen på den måten. Påskemorgen blir liksom sluttstenen på dette. Da sa en engel til kvinnene ved grava: Han er oppstått, kap. 16, 6.

.

Englene tjente Jesus i fristelsens stund. Gud hadde hjelp å gi sin Sønn. Vi er også hans barn og vil hjelpe i nøden. Det er seier i Jesu navn, klyng deg til ham. En kristen får ha en engel med hver dag. La oss takke ham for det også.

Amen.





12) Joh. 4, 21-30. 39-42 ( 4-26). 3. openb.


En samaritaner.



.
En kvinne blir frelst, til og med en samaritaner. Det skjer midt på dagen da sola steikte mest. Den sjette time er kl. 12 om dagen. Og det skjedde fire måneder før høsten kom. Men Jesus sier at høsten allerede er nær, v. 35. Da taler han om åndelige tider, det Jesus alltid var interessert i.

.

Det er den første vekkelsen Jesus er med i. Han taler om livsens vann og sanne tilbedere. I v. 4 står det at han måtte dra gjennom Samaria. Menneskelig og historisk sett måtte han ikke det. Jødene reiste ikke gjennom Samaria, men tok veien øst for Jordan. Det var ikke godt vennskap mellom jøder og samaritanere, v. 9b.

.

Men Jesus hadde en vektig grunn for å ta veien gjennom dette landet, og det var ikke fordi det var en snarvei. Men der skulle han møte et menneske som behøvde hjelp. En kvinne levde i synd og var i nød. Hun ble ikke akseptert av folket i byen.

.

Men nå skulle hun få møte Frelseren, og det ble et veldig resultat av det møtet. Hun møtte Jesus, og alt ble forandret. Hun var menneskelig sett en dårlig kvinne, men Jesus vakte en lengsel i henne, et ønske om å bli ren. Hva skjedde ved dette møtet?

.

1. Jesus avslørte kvinnen.

Han viste henne at hun var en synder, v. 17f. Hun levde i hor og syndet slik mot det sjette bud. Samaritanerne godkjente ikke hele GT, de hadde bare de fem Mosebøkene. Men det er der det tales om de ti bud. Derfor talte Jesus nå til et menneske som kjente Guds vilje på dette punkt.

.

Jesus begynte forsiktig og pedagogisk. Han ba om en liten tjeneste: Gi meg å drikke. Og dermed var samtalen i gang. Der ved brønnen ga han henne et av de vakreste bibelvers vi har, v. 10. Kjente du Guds gave, der var Jesus og hans frelse hun nå fikk høre om. Hvis hun hadde visst litt mer om hva Jesus hadde å gi, ville hun bedt om noe: Livsens vann. Hun misforstod nok dette og tenkte ganske menneskelig. Jesus tenkte åndelig og talte om frelse fra synd og evig liv.

.

Straks førte Jesus samtalen inn på det ømme punkt. Hent mannen din, sa han. Og Jesus visste hvordan hun hadde det, men han spør for å få henne til å erkjenne. Men her prøver hun å komme unna det ubehagelige og sier: Jeg har ingen mann.

.

Da stikker Jesus sverdet i henne: Det er rett, du har hatt fem menn, v. 18. Det var en nesten total avsløring. Et fremmed menneske forteller henne hva hun har gjort. Synden er aldri behagelig når vi møter den igjen. Mange prøver i slike stunder å flykte enda lenger bort.

.

2. Kvinnen erkjente.

Men hun lot seg avsløre. Det begynte med en konkret synd som Jesus viste henne. Hun prøvde å vri seg unna i begynnelsen, for hun kjente ikke Jesus fra før. Men hun innså straks at Jesus var annerledes enn folk flest. Jeg ser at du er en profet, sa hun, v. 19.

.

Og hun bøyde seg for Jesu tale. Rom. 3, 20 skjedde her: Ved loven kommer syndens erkjennelse. Hun innså at hun hadde brutt Guds vilje. Det er en smertefull opplevelse. Kanskje prøver hun ennå en gang å føre samtalen inn på et annet spor som ikke var så farlig. Hun begynte å tale om hvor de skulle tilbe og ikke tilbedelsens innhold.

.

Den ydmyke gir Gud nåde, 1. Pet. 5, 5. I en slik stilling er det viktig at vi lar oss undervise av Jesus ved Ånden. Han må få fortelle oss hva som en feil i livet vårt, akkurat som en lege må si oss hva som er galt før han kan begynne sin behandling. Og vår stilling er slik: Vi står for Gud som allting vet og slår vårt øye skamfull ned…
.

3. Grepet av Jesus.

Jeg ser, sier hun, v. 19. Jesus hadde åpenbart noe for henne om Guds frelse, v. 10. Nå sier han henne rett ut at han er Messias, Frelseren som er omtalt også i Mosebøkene, v. 26. Det går opp for henne hvem Jesus er. Det er et stort øyeblikk for alle som opplever det.

.

Da glemte hun alt annet, v. 28. Hun var kommet til brønnen for å hente vann midt på dagen da det ikke var andre der. Hun ønsket ikke å møte noen, det var ubehagelig. Og så møtte hun Guds Messias! Da betyr ikke det jordiske noen ting. Hun lot krukken stå.

.

Slik går det gjerne med en som blir frelst. Paulus vitner slik: ”Etter som jeg er grepet av Kristus,” Fil. 3, 12. Og Job sier: ”Jeg vet at min gjenløser lever,” Job. 19, 25. Når synden blir tilgitt, blir vi overveldet av budskapet. Tenk, Jesus er blitt min Frelser!

.

4. Hun vitnet.

Hun gikk inn i byen og talte til de som hun ikke ønsket å møte før. Hun vitnet om Messias: Jeg har møtt ham. Og han har sagt meg alt jeg har gjort. Han har fortalt at jeg er en synder, men at han kom med Guds gave til henne. V. 28-29.

.

Dette er tegn på en rett omvendelse. Og et slikt vitnesbyrd har en veldig makt. Det gjør noe som en god preken ikke makter. Men vitnesbyrdet må være ekte og sant. Det var tilfelle her, det ser vi av at Jesus viser henne synden, og hun skammer seg ikke over det.

.

Det største ord om Jesus,

er Jesus syndres venn.

Det beste ord om Jesus,

er dette ord igjen.

.

Vitnesbyrd er ikke preken og tale. Det er enkle ord om at vi har møtt Jesus og kan synge: Han tok min tunge byrde, han stilnet stormens jag…

.

5. Vekkelsen.

Resultatet av dette ene enkle vitnesbyrdet til dem som kjente henne, var vekkelse i Samaria. Folket i byen trodde på kvinnens ord, v. 39. Det er stort. De som hadde foraktet henne for hennes synd, fikk nå tillit til henne.

.

I v. 41-42 ser vi at mange flere kom og trodde – da de også møtte Jesus. Folk må få møte ham i Ordet og ved forkynnelsen. Da blir det oppgjør og tilgivelse. Det er ikke bare en historie eller en opplevelse i følelsen. Vi har selv sett at Jesus er vår frelser.

.

Det begynte med en – og mange kom! Nå vil han gjøre noe for oss. Fornye og vekke og frelse. – Og det stanset ikke her. I Apg. 8 møter vi en ny vekkelse i Samaria noen år etter. Slik fortsetter det i Guds rike. La det skje igjen, Herre!

.





13) Joh. 9, 1-7+ 35b-38. 4. openb.


En blind.




Her leser vi om en blind. Og det er en trist historie. Denne mannen har nok hatt mange tunge timer og dager. Alt var svart, han visste ikke forskjell på natt eller dag, rødt eller hvitt. Livet var nok ensidig på den måten. Vi vet ikke hva han tenkte i sitt hjerte og hva slags følelser han gikk med.

.

Men historien ble etter hvert fin. Vi får også en åndelig lærdom av dette. Det er en symbolsk fortelling. For denne mannen møtte Jesus, og da ble alt forandret. La oss plassere oss i selve fortellingen og se litt nøyere etter.

.

1. Mannen var født blind.

Han hadde altså aldri sett noen som helst om jorden. Han visste ikke hvordan mor og far så ut, eller søskena og huset og hagen. Alt sammen var en grå grøt i hans hode. Og det må ha vært en tragedie. Vi finner flere tilfeller av blinde i Bibelen, og det er ikke ukjent i vår tid heller.

.

Vi kan se på dette som et bilde på åndelig blindhet. Alle er født åndelig blinde. Ingen kan se og forstå Guds rike av natur. Ellers ville mange flere vært frelst. I 2. Kor. 4, 4 sier Paulus at djevelen har forblindet de vantros sinn slik at de ikke ser lyset fra evangeliet. Dermed forstår de ikke noe av evangeliet og heller ikke hvor nødvendig det er å bli frelst.

.

Blindheten er synden og dens følger. Den stenger oss ute fra Guds rike og setter oss utenfor. Hvordan virker denne blindheten i manges tanker?

.

En slik ”blind tanke” er at det ikke er nødvendig å omvende seg ennå. Du har god tid. Livet er langt og anledningene blir mange. Vent til i morgen – det er djevelens almanakk. Gud sier derimot: I dag om du hører hans røst. 2. Kor. 6, 2.

.

En annen form for ”blindhet” er dette: Jeg er ikke så stygg, det er ikke nødvendig for meg å å bli en kristen. Jeg er god nok som jeg er, og jeg er ikke verre enn andre. Det er litt godt i alle mennesker, la oss bygge på det. Vi må elske det gode fram i hver enkelt. Det er hykleri og folkereligiøsitet. Alle mennesker er syndere. Rom. 3, 23.

.

En vanlig form for ”blinde talemåter” er at Gud er kjærlighet. Og da kan det ikke være noe helvete. Det vil gå godt til slutt med alle. Vi har en god Allfader som favner om alle mennesker. Det er ubibelsk på alle måter. Skriften sier ingen ting om en slik kjærlighet. Den sier tvert om at kjærligheten gir for å frelse. Joh. 3, 16. Det er ikke vi som elsker Gud, men han som elsker oss. Men dette må vi ta imot. Joh. 1, 12.

.

Alle de som bygger på slike ideer, vil oppleve et stort sjokk. En dag skal de møte Gud og se ham slik han er. Tenk om du heller fikk møte ham nå!

.

2. En uvanlig metode.

Det ser ganske upraktisk ut, ja urenslig. Jesus laget en deig av spytt og jord og la på øynene hans. Hva skulle det tjene til? Han kunne bare si et ord, og mannen ville se. Vi vil at alt skal skje på vår måte. Og det er vår tanke og fornuft som styrer oss da.

.

Noen vil ikke ta imot råd eller veiledning. De mener at de vet det best selv. Det er egentlig hovmod. De har for god tro på seg selv. De tenker som Na’aman i 2. Kong. 5. Han fikk beskjed av profeten om å vaske seg i Jordan. Men det nektet han. Jeg trodde, sa han – at elvene i mitt eget land var like gode som denne elva. Da var det en liten tjener som fikk overtalt sin herre til å gjøre etter profetens ord. Prøv! Det koster ikke noe.

.

Da skjedde underet. Slik må vi også høre etter Guds ord og metode. Og det er ganske enkelt troen på Jesus.

.

Jesus ville vise både ham selv og folket omkring at denne mannen virkelig var blind. Og da må Jesus bruke sin egen metode. Han kan ikke gjøre det etter vår oppskrift. På en måte gjorde han det verre for mannen enn noen gang. Men han måtte lære en lekse av Jesus. Det var da han fikk se Frelseren.

.

Prof. Sigurd Odland sier om dette: Mannen måtte bli fullkommen blind, for å forstå at han ikke hadde evne til å se selv.

.

Og da må vi gå til han som er verdens lys. Joh. 8, 12. For alt skal være av Gud. Det er Guds gjerning og hans herlighet som skal åpenbares i oss, v. 3. Og hvordan skjer det i vår tid?

.

Underet skjer ved troen på Jesu blod. Bare det kan rense oss, og bar det kan gi oss synet igjen. Det første denne mannen så i hele sitt liv, var nettopp Jesus. Han stod der framfor ham. Der opplevde han underet, og der må vi få syndene forlatt og et nytt liv her i tiden og i evigheten. Ved Jesus ser vi derfor også himlen.

.

Gå og vask deg! Ta imot Jesus i dag, og du vil også få et nytt syn. Og da vet du hvem som hjalp deg. Denne mannen ga et fint vitnesbyrd senere: ”Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!” v. 25. Slik er det med alle frelste. Vi kan ikke forklare alt eller bevise noe. Men vi har sett at Jesus er vår redning. Han ga fred i hjertet og håp om evig liv. Vi er på himmelvei.

Amen.





14) Mat 14, 22-34. 5. openb.


Eit under.






Det er eit levande bilete me møter her, om noko uvant. Jesus gjorde eit av sine mange under og viser seg som Herre over natura. Først ser me:

.

A. Noko om Jesus.

1) Han let folket fara, v. 22. Han nøydde læresveinane til å dra. Reint menneskeleg var det blitt seint, og dei måtte koma heim før det vart mørkt. Og i Johs 6, 15 ser me at folk ville ta han til konge. Dei var begeistra og oppglødde ved underet han hadde gjort då han metta dei fem tusen. Israels folk ynskte på denne tida ein jordisk Messias og konge som kunne fria dei frå Romarriket.

.

Jesus var ikkje komen for det. hans rike var åndeleg ved at Guds Ande tok bustad i menneska og leia dei på Guds vegar. Jesus ville for alt han kunne unngå all politisk innblanding i landet. Det var ikkje hans oppgåve.

.

Luther hadde ei god lære her når han tala om dei to regimenta: Det åndelege som hadde med sjela og frelsa å gjera, og det verdslege regimente som tok seg av dei jordiske tilhøva. Me skal ikkje blanda dei saman som det har vore tendensar til.

.

2) Jesus gjekk åleine i bøn, v. 23.

Jesus brukte mykje tid i bøn, både åleine og saman med andre. Me møter han slik morgon og kveld og om natta, i Getsemane og på fjellet. Og det er tider da det er godt å vera åleine og tala ut med Jesus. Då treng me ikkje tilhøyrarar. Då er det eg og Jesus saman. Kva bad Jesus om?

.

a) For seg sjølv. Han var menneske og trong hjelp. Det ser me i Getsemane, Luk. 22, 42: Lat denne kalk gå forbi meg om det var råd, sa han i ei tung stund. Men alltid dette: Ikkje som eg vil, berre som du.

.

b) Han bad for Peter, Luk. 22, 31f: at trua di ikkje må svikta. Han hadde altså omsut for den feilande. Det kan gå galt for den beste her på jord.

.

c) Han bad for bødlane, Luk. 22, 34. Han bad sjølv for fienden, slik han formante oss, Mat. 5, 44: Elsk, dei, velsign dei, gjer vel og bed for dei.

.

d) Nå ber han for oss, Hebr. 7, 25. Alle truande er på hans bøneliste. Jesus vil ha oss heim.

.

3) Jesus hjelper i naud.

På sjøen var læresveinane overletne til seg sjølve – menneskeleg sett og tilsynelatande. Men det var eit auga som såg og vakte over dei!

.

Stormen kom, og det kan skje plutseleg på Genesaretsjøen. Det kan vera den visse død, dei var midt ute der. Mark. 6, 47. Dei var åleine på livets hav og kunne ingen ting gjera. Vinden var imot, slik det ofte er for Guds folk.

.

Dei var lenge i kamp, heile natta. Dei var nok fylte av tvil og uro og indre kamp: Korleis skal dette gå? Som kristne må me og rekna med storm- i sjukdom, død, anfekting og mistyding i livet. Job tapte alt, slik mange må stå ved ei for tidleg grav etter vårt syn. Vår natur vil ha medvind, men Gud seg kva me treng.

.

Då! Jesus kom, v, 25. Den fjerde nattevakta var mørkast og tyngst. Nå hende eit under. Men dei vart redde det óg. Då talte han til dei, og dei kjende røysta hans. ”Han lutrer nok sine i ildprøvens luer, men aldri forglemmer han noen av dem.”

.

Ver ikkje redde, sa han nå, v. 27.

Alle burde ottast Gud på rette måte. Men der Jesus går føre og viser veg, treng me ikkje det. ”Hjelp meg, o kjæreste Jesus, å vinne, ofte jeg strider med skrøpelig makt”, syng me med rette.

.

4) Han tok seg særleg av Peter.

a) Peter ville møta Jesus før dei andre og gå på sjøen slik Jesus gjorde. Nå ottast han visst ingen ting. Han var ofte impulsiv, aktiv og pågåande. Han gjekk i tru, på Jesus ord. Og slike kristne treng me fleire av. Mange er altfor reserverte og tvilande.

.

b) Men han såg ikkje berre på Jesus. Han såg på det opprørte havet, v. 30. Det var eit vanskeleg hav og ver. Det var rett og slett umenneskeleg å klara det. Og Peter sokk. Alt det som var ikring han tok Jesus sin plass, og det gjekk galt.

.

Kor ofte er ikkje me opptekne med vanskane, suter og problem, og ser ikkje Guds allmakt. Den sterkaste er jo med oss, ikkje i verda.

.

c) Peter ropte om hjelp, v. 30. Han visste at det var løysinga. Og då var straks Jesu hand der. Den var ikkje for kort til å frelsa, Jes. 59, 1. Og den hadde kraft til å berga han. Det gjeld både sjela og æva, og det timelege liv med sjukdom og naud. Det kan skje under i dag og. Jesus vil stiga inn i båten din.

.

Slik ser me at Guds ord seier det. Jesus er Guds Son, og der har me røynt mange gonger i livet. – Seinare fekk Peter ei spesiell helsing frå Jesus, Mark. 16, 7. Det var eit grovare fall av Peter, men Jesus var den same heile tida.

.

Eg gjekk forbi ein lekepark ein dag der nokre småungar leika seg i sanden. Då stansa eg ein augneblink og ropte til ein unge: Hei! Det blei så stille. Då eg gjekk bortover vegen, sa dette barnet til dei andre: Han sa Hei til meg og! – Og nå får du ei spesiell helsing frå Jesus. Kom til han og legg livet i hans hender. Då er han hjå deg.

.





15) Luk. 12, 35-40.  6. openb.


Våk.




I v. 40 kommer formaningen fra Jesus: «Vær rede». Det sier han fordi vi ikke er rede av natur. I en oversettelse (NO 85) står det: Vær beredt! Det er speidermottoet der speiderne svarer unisont: Alltid beredt! Det kan gjelde både vårt privatliv og landet vårt. Det viser historien oss.



Og grunnen til denne formaningen er at Jesus kommer tilbake til vår jord. Han har ikke forlatt oss for alltid, og vi må ikke sovne i alt det som verden byr oss og som et aktivt menneske både i arbeid og fritid kan bli fristet til. Vi er i grunnen alle utsatt for en slik åndelig søvn der det jordiske blir det viktigste. Det fører ofte til at vårt åndelige liv lider skade fordi det ikke får mat.



Mange ønsker å glemme tanken om Jesu gjenkomst. Noen går også med tanker om at de er gode nok om det skulle være sant at Jesus kommer igjen. De religiøse til alle tider er lik fariseerne på Jesu tid. Det mente det var selvsagt at de hadde alt i orden. - Noen stikkord viser oss tekstens innhold og mening. Og det går rett inn i vårt liv og vår situasjon også i denne siste tid.



1. Forventning.

I v. 36 sier Jesus: «Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem.» Det er den tanke og ånd som lever i en kristen. Jesus er vår herre og mester på samme tid som han er vår frelser fra synd. Ved troen har vi samfunn med ham og har et nært forhold til Frelseren. Da blir han vår Mester og herre som leder og styrer vårt liv.



Alt er oppgjort med Gud og vi har fått en lengsel i vårt indre etter å møte ham. Det var normalt i den første kristne tid, og det er slik for alle sanne troende - selv om følelsesmessige trangen etter Jesus gjenkomst kan variere i våre liv. Og det er særlig når trengselen kommer at vi lengter bort fra vanskelighetene og ønsker at vi kunne komme til himmelen. Det har også Jesus gitt oss lov til, Luk. 21, 28.



 En utro tjener som stjeler og lyver for sin herre og andre, har ikke denne trangen. For han vet at da kommer oppgjøret og regnskapet. Ingen som bevisst fusker i sin kristendom, vil bestå for denne prøven. En kristen må alltid leve i erkjennelsen og bekjennelsen av sine synder for å ha frimodighet for Gud. Det vil Jesus minne oss sterkt om i dag. 1. Joh. 1, 9 er viktig her. Det ordet er skrevet til troende.



Ved bekjennelsen av synd skjer det utrolige: Han renser oss fra all synd og gir oss et nytt liv og ny frimodighet til å fortsette for de som allerede har begynt på veien. 1. Joh. 1, 7. Det er som når en ufremkalt film kommer ut i sollyset: Alt blir utslettet for alltid.



2. Arbeid.

I kap. 21, 35 sa Jesus at denne oppgjørsdagen kunne komme over folket som en snare. Det betyr at Jesus kommer uventet og uforvarende over folket. Og i vår tekst v. 35 står det at vi skal la hoftene være ombundet og lampene brennende. Det første uttrykket taler om en løs kjortel som folket brukte da det var vanskelig å både arbeide og å gå. Derfor vil Jesus at vi skal binde opp kjortelen, altså alt det som hindrer oss i å leve med Gud og virke for ham. Det er ikke sikkert at det er noen synd. Det kan godt være lovlige ting som hindrer deg i å være et vitne og å arbeide for Gud. Kanskje du er for opptatt av jordiske ting eller diverse fritidssysler. Vi blir dermed minnet om at alle deler i vårt liv er underlagt Jesus. Han er vår Herre, og det betyr at han skal bestemme.



 Det andre uttrykket om å la «lampene brenne» betyr egentlig det samme fra en annen synsvinkel. Her understreker Jesus at vi skal være rede hver tid og stund til å forlate denne verden for å møte Jesus når han kommer. Lampen må brenne slik at vi kan se. Det er troens lys som må brenne til vår siste dag.



Ventetiden skulle vi bruke til å arbeide for Jesus. I v. 37 taler Jesus nettopp om tjenerne som våker når deres herre kommer igjen. Vi fikk alle en tjeneste av Gud. Den er ulik for oss. Noen er svært synlige i sin tjeneste. Andre går hele livet uten at mange legger merke til det. Da skal vi alltid tenke at vi arbeider for Gud og ikke for mennesker. Det er nok når han ser oss. Dette er vår hverdagsgudstjeneste der Gud har satt oss. Den skal vi fullføre. Det kan være på en arbeidsplass, i hjemmet vårt eller i en katedral. Målet er alltid det samme: At mennesker må bli frelst. Du er prest for Gud der du er.



3. Våk!

Ettersom vi er utsatt både for fristelser og søvn og sløvhet, er det nødvendig å våke. Jesus minner sine disipler om det flere ganger. Vi er lik tjenere som venter på sin herre. Men når det drøyer, kan vi bli trette og sløve og slapper av. Da kan mye gå galt.



Vi er vaktposter på ulike steder, også på de ytterste og ensomme vakttårn. Noen må våke også der. Når det tar lang tid, blir vi fristet til å legge ned våpen og tenke: Det nytter ikke. Hva kan egentlig jeg gjøre? Når Jesus kommer uventa, må vi alltid være rede. Det vil han minne oss om i dag.




Å våke er å se og speide etter om han kommer. Det er å tro at han kommer snart og er nær. Og du vet at han kan komme uventet og på en annen måte enn du trodde. Å våke er også se etter tegnene på hans gjenkomst – han gitt noen hint om det.



Å vente er derfor å gjøre som den som tror at tyven kan komme ved nattetid. Han setter ut vaktmenn og holder seg selv våken. Ingen skal få bryte seg inn i hans hus. Og vi vet at det er verden med alle dens tjenere som gjør at vi sløvner. Djevelen bruker både mennesker og vårt eget kjød som sovetabletter. Han har ikke sovnet i sin tjeneste!



Men målet er verd prisen. Det koster å være et Guds barn. Men himmelen venter der framme. Da skal vi takke Ham på en ny og bedre måte for at han hjalp mot søvnen og holdt sin hånd over oss.







16) Mark. 4, 26-34.


Såkorn.




Her har vi to lignelser, om såkornet og sennepsfrøet. Det er Guds rike Jesus taler om og finner noe i verden som vi kan forstå som ligner. Det kan aldri bli en fullstendig lignelse der alle detaljer er like. Men det blir som en ramme omkring og konturer av det sanne riket. En regel for tolking av lignelser, er at de bare har ett poeng de vil belyse. Noen ganger det slik, men personlig synes jeg det ofte kan være flere ting som gir lys over Guds rike. Men vi må ikke presse noe nytt inn i en lignelse. Alt må stemme med resten av Guds ord. Det er tross alt bare en lignelse. La oss se litt på hver av dem.

A. Såkornet.

Denne lignelsen står bare hos Markus. Men her er noe i naturen som er likt i den åndelige verden.





B. Sennepsfrøet.

I v. 30 stiller Jesus selv spørsmålet: Hva skal jeg ligne Guds rike med?



17) Mark. 9, 2-13.


Tabor. Forklaringsdag.




Jesus vert forklåra på fjellet - Tabor. Det er fleire meningar om kor det fjellet var.

.

Det var ei stor oppleving med Gud og vart nok aldri gløymt.

Peter skreiv om det seinare som det heilage berget, 2. Pet. 1,16.

.

Kva var det som hende der?

.

1. Jesus tok dei avsides, bort frå folket og jaget.

Han gjer det nokre gonger, kanskje ved sjukdom, sorg, einsemd. Me tykkjer alt går imot og kjenner oss forletne av Gud og alle menneske.

.

Då vil Gud noko. Han vil lutra og reinsa oss.

Han tok dei med opp på eit høgt fjell, utan at me veit nøyaktig kor det var. Men det djupaste mørke er ofte då me kjem nærast Gud.  Det er ikkje alltid slik me føler og kjenner det, for Herren fører oss på underlege vegar.

.

Berre tre stykker fekk vera med her, dei som same fekk vera med inn i Getsemane. Nokre menneske er spesielt utvalde til liding og dermed herlegdom. Og dei vert ofte mest brukt. - Utanom Paulus var det desse tre som skreiv dei fleste breva, Peter og Johannes - og Jakob med eit brev.

.

Difor kan me takka for slike tider der Jesus tek oss bort frå folket.

.

2. Jesus blir forklart for dei, v .2. Dei såg noko nytt, dei hadde aldri sett Jesus slik før  - han blei forvandla (NB). Johs skreiv seinare: Me såg hans herlegdom, Joh. 1,14. Dei fekk eit glimt av den himmelske Jesus. Difor var dette ei spesiell oppløfta stund og ei rik oppleving.

Me lengtar og etter slike dagar, då me er på Tabor. Me synest Jesus ofte er på avstand, langt borte og dunkel for oss. Me blir trøtte på vegen, og då treng me slike stunder. “En liten stund med Jesus og alt forandrer seg...”

.

Paulus skriv at Gud åpenbarte Kristus i han. Det er ikkje nok med kunnskap om Gud og ein fin moral. Kristus må bli fødd i ditt hjarta, openberra som frelsar og forsonar for deg personleg.

.

3. Gud tala til dei, v. 7. Ei sky kom og lyset for dei på fjellet. Slik var det i øydemarka i GT også. Gud leia dei ved ei sky og ildstøtte. Og der var Gud. Nå kom han til Tabor.

Det er store dagar når Gud talar til oss. Men kva tala han med dei om? Om sin Son. Høyr han! sa Gud.

.

Og nå har Gud tala til oss i Skrifta. Ordet fortel Guds vilje og veg, og den talar om Guds Son. Vil me høyra om Sonen, må me gå til Skrifta. Den er Guds openberring til oss. Me må bli opptekne med Jesus. Men der blir han forklart for oss.

.

I tørre og tunge tider må me til Guds ord.  Jer. 15,16: Eg fann dine ord og åt dei. Han fann dei, han leita og ransaka og les. Så åt han dei, tok dei til seg så dei vart hans, eitt med han.

.

4. Då skjedde noko: Dei var åleine med Jesus, v. 8.

Ei tid var både Moses og Elias med, som representant for den gamle pakta, lova og profetane. Nå forsvann alt. Då ser dei: berre Jesus kan hjelpa. Han åleine står att.

.

Målet for Gud er å visa oss Jesus, at han døyde for oss. Det er grunnvollen og livet vårt. Ein sterk kristen er ein som berre reknar med Jesus. Og her gjeld det ikkje Jesus som ein god lærar og helbredar, her gjeld det han som sona vår synd.

.

Det er viktig for oss å sjå forsoningens under. Han tok mi synd slik som eg var. Det er forklarelsen.

.

Peter skreiv om dette: Han som bar våre synder på sin lekam. 1.Pet.2,24.. Og Jakob skreiv: om å sjå i fridommens fullkomne lov, Jak. 1,25.  Det er evangeliet. Og Johannes skreiv: I dette er kjærleiken ikkje at me har elska Gud, men at han har elska oss og sendt son sin til soning. 1. Joh. 4,9-10.

.

Jeg ser deg o Guds lam å stå på Sions bergetopp. Då ser du rett. Då ser du det lyser av han.

.

Men då må du sleppa alt du har, elles er du blind. Ei jente stal drops i skapet til mor. Mora  forklarte og sa det var galt, og jenta erkjente. Då sa mor: spytt ut den dropsen du har i munnen og, den er ikkje din. Då vart det kamp i jenta sitt hjarta, ho beit tennene saman og sa. Nei! Ho ville ikkje sleppa det ho sjølv hadde og si synd. Korleis er det med deg? Har du “drops” i munnen? Du vert aldri frigjort og frelst før du spyttar den ut. Berre med Jesus åleine er du det.

.

5) Så gjekk dei ned frå fjellet v. 9.

Tida på Tabor var over. Livet er ikkje berre gode dagar med fest og medgang. Dei fleste dagar er kvardagar med arbeid og teneste og kanskje nedturar. Det åndelege livet er og slik. Me har gode dagar der livet er lett. Etter store åndelege opplevingar kjem det gjerne ein reaksjon med tvil og motløyse. Då skal me tenkja at Gud er nær uansett kva me tenkjer sjølv og meiner eller kjenner.

Jesus tala med dei og forklarte Elias for dei, v. 11f. Og han var alt komen, sa Jesus. For han tenkte då på døyparen Johannes. Det var han som skulle koma før Jesus kom og førebu folket for Messias. Og to gonger seier Jesus at det skjedde noko slik det står skrive, v. 12 og 13. Då seier han på same tid at Bibelen er sann. Det som står der, vil koma til å henda. Me kan lita på Guds ord, og me gjer vel i å gjera det.

.





18) Joh. 12, 20-24. .


 Kveitekornet. Fastelaven.




.

Det var nokre greske proselyttar som kom for å tilbe. Dei meinte det truleg alvorleg med religionen. Dei hadde nok høyrt om Jesus, og kom nå for å sjå han og møta han. Då gjekk dei til Jesu vener for å finna svar. Dei måtte jo vita kor han var.

.

Så møtte dei Filip. Det var han som tidlegare hadde leia Natanael til Jesus, Joh. 1, 44-47. Nå gjekk Filip til sin ven Andreas, og begge gjekk til Jesus. Kanskje dei kjende det godt å vera to når nokre utlendingar kom og ville møta Meisteren. Var dei litt utrygge på dette? Jesus var jo jøde, og proselyttane var heidningar som fylgde jødiske skikkar.

.

Jesus svara dei: Menneskesonen skal herleggjerast. Den åndelege sida ved dette er at det er då me ser Jesus. Men før det måtte noko anna henda med Jesus. Det var han som vart likna med kveitekornet nå. Og dersom eit korn skal bera frukt og bli mange, må kornet døy. Det er ein naturlov. Det nye livet kjem gjennom død. Slik er det alltid i åndeverda.

.

Dette er sant på fleire område. Her nemner me litt:

.

1. Jesus er kveitekornet.

Dette er ei viktig sak. Jesus nyttar uttrykket: Sanneleg, sanneleg seier eg dykk. Ordet sanneleg er ”amen” på gresk. Då vil Jesus seia dei: Nå må de høyra godt etter, dette skal de hugsa!

.

Då grekarane spurde etter denne nye kongen, venta dei truleg eit stort kongeleg opptog. Det var vanleg i Romarriket og andre stader. Jesus viser dei noko heilt anna og peikar framover mot krossen. Vegen til herlegdom går gjennom den. Jesus måtte døy, det er hovudsaka.

.

I samtale med Emmausvandrarane seier Jesus: Måtte ikkje Messias lida dette, og så gå inn til sin herlegdom? Luk. 24, 26. Me minnest også Kaifas sine profetord i Joh. 11, 50: Det er til gagn for dykk at eitt menneske døyr for folket. Hvis ikkje han gjorde det, vart han åleine att og ikkje eit einaste menneske vart frelst.

.

Alt avhang altså av Jesu død. Kristendom er Jesu kross og liding og oppstode. Der blir Jesus herleggjort. 1. Kor. 1, 18; Rom. 1, 16. Evangeliet om Jesu død er ei kraft til frelse. Det er ikkje berre ord. Og kvifor er det slik? Jo, fordi Gud var i Kristus og forlikte verda med seg sjølv. 2. Kor. 5, 19. Paulus vitna og for lesarane slik: Kristus vart fattig for dykkar skuld – det er kveitekornet som døyr.

.

Kvar skjer i Jesu død? Joh. 12, 31-32 seier det slik: No fell det dom over denne verda. No skal hovdingen over denne verda kastast ut. Når eg vert lyft opp frå jorda, skal eg dra alle til meg. Noko veldig stort hende på Golgata. Og då kunne det koma frukt av hans liding. Gud seier: ”Difor vil eg gi han mange til del, og sterke skal han få til bytte. Jes. 53, 12. Og ein dag skal Gud vera alt i alle. 1. Kor. 15, 28.

.

Eit døme og bilete på det store som hender då er Op. 7, 9: Sjå, ein stor skare som ingen kunne telja. Dei frelste er som ”tusen bjerge full av sne”. Den første frukta var ein røvar som vart frelst på krossen. Seinare har han fått mange. – Har han fått deg og som løn for sine smerter?

.

2. Vår omvending.

Eg er og eit kveitekorn. Og der skjer den same lova. Eg må døy for å få liv i Gud. Alle tankar om min eigen godleik, kraft og rettferd og freistnad på å verta frelst sjølv, må døy. I ei ekte omvending til Gud, er det dette som skjer.

.

Den fortapte sonen opplevde det. Han kom til denne tanken om seg sjølv: Eg er ikkje lenger verdig å vera son din. Luk. 15, 19. Det er det audmjuke sinn. Det hadde tollaren i templet óg. Gud, ver meg syndar nådig, sa han. Luk. 18, 13. Det var det einaste han kom fram til i møte med Gud. Alt det han hadde i seg sjølv måtte døy. Det skjøna ikkje farisearen.

.

Og Paulus sjølv hadde denne erfaringa: Men eg døydde. Rom. 7, 10. Der folk tenkjer slik, der er Gud. Der gir han frelse og evig liv som ei gåve. Det skjer aldri ved lova eller meg sjølv. Eg må gi opp og døy frå alle eigne gjerningar.

.

3. Mi helging.

Ei side ved helginga er å bera frukt for Gud. Vårt eige menneske vil gjerne gjera så godt det kan her, og me meiner at det skal gå bra. Me vil bera frukt, ynskjer og lengtar etter å bli betre. Og me prøver på eiga hand å gjera mykje. Men det lukkast ikkje. Me føler at me faktisk blir verre og ikkje betre.

.

Kva er då løyndomen?

Me må døy! For all frukt må vera av Gud. Og det tek ofte lang tid før me ser det og bøyer oss. Alle tankar i oss om å gjera noko godt for Gud, må døy. Resultatet er at me gir oss over til Gud og seier som Jesus: Lat viljen din råda.

.

Gud minner oss om noko. Han viser oss gjerningar og legg det til rette, Ef. 2, 10. Då er det ikkje eg som planlegg noko eller vi gjera noko spesielt. Me er berre reiskap i Guds hand. Helginga blir eit verk av Gud. Me går berre i Jesu fotspor.

.





19) Mat. 12, 38-42 (40).


Jonasteiknet. Oskeonsdag.



.
Her viser Jesus til profeten Jonas og brukar noko av det om seg sjølv. Då tenkjer han på si eiga oppstode. Det blir Jonasteiknet.
.
Soga om Jonas kjenner me. Han fekk bod av Gud om å gå til den ugudelege byen Ninive. Og det var ei lang reis. Men det var ikkje sjølve reisa han grua for, det var forkynninga om dommen han skulle bera fram.

.

Difor rømde han med eit skip som skulle gå vestover Middelhavet. Då kom det uver medan Jonas la seg til å sova i botn av båten. Sjøfolka trudde at ein om bord var skuld i ulukka som heldt på å råma dei. Difor vart også Jonas kalla fram på dekk, og dei kasta lodd om kven som var skuldig. Og loddet fall på Jonas.

.

Dermed var saka klar: Jonas vart kasta i havet og då la stormen seg. Her i havet vart mannen slukt av ein stor fisk og var i magen hans i 3 døger før fisken spydde han ut og Jonas hamna på stranda att.

.

Skrifta brukar då dette som teikn eller bilete på Jesu oppstode. For oppstoda var ETTER Skriftene, seier 1. Kor. 15, 5. Her er ein av dei stadene som viser det. Elles er det sagt også i Salme 16 t.d.

.

Ei viktig side ved dette er at Gud stod bak. I v. 1 i Jonas 2 heiter det: Herren let… Og det som hende var eit stort under, uforklarleg men verkeleg. Og slik er oppstoda.

.

På pinsedag seier Peter i Apg. 2, 24: Gud reiste han opp, ved at han løyste dødens veer. Her ser me igjen: Det var Gud som stod bak. Han gjorde underet – det ingen andre makta.

.

Og resultatet? Folka i skipet var berga ved det – og folka i Ninive fekk høyra om Gud. Heidningar vart altså frelste ved at Jonas gjekk i ”døden”. Sjølv vart han også berga. Alt dette er klåre ord om oppstoda. Utan den var ingen frelst, skriv Paulus i 1. Kor. 15.

.

Jesu oppstode er vår von og Gud viste Jesus fram som sin veldige Son. Rom. 1, 4. På same tid vert det eit prov på at Jesus var Gud og hadde dermed all makt. Apg. 17, 31. Ein slik Frelsar er det me har.

.

- Sjå også Jonas kap. 2.

.





20) Mat. 16, 21-23.


Jesus forutsier sin død. 1. faste.




I denne korte teksten har v i et langt og stort budskap. I v. 21 finner vi hele påsken omtalt. Men så kommer Peter på banen i v. 22, og Jesu svar i v. 23. Vi har altså Jesu profeti, menneskers dårskap og Jesu dom over mennesketanker. Vi gjør vel i å se nærmere på det.



1. Jesu profeti.

Det er klart at vers 21 er en profeti. Det handler om noe som skal skje i framtida. Og han viser dem noe nytt som han ikke hadde talt til dem om før. Dette skjer etter Peters bekjennelse i8 Cæsarea Filippi, der han sa frimodig: Du er Messias, den levende Guds sønn, v. 16.

Fra den tiden begynte Jesus å tale om dette, v. 21. Han hadde talt mye om Guds rike, men nå kommer han til et nytt kapittel. Der taler han om seg selv og sin rolle i frelsesverket. Da er vi virkelig ved kjernen i evangeliet.

Han begynte å gjøre det klart, står det. For det var mye uklart om Jesu frelsesgjerning hos disiplene, selv etter tre år i samvær med ham. Vi er ofte trege til å forstå og trenger kanskje lang tid for å se inn i dybdene i Guds ord og evangeliet. Nå skulle han forklare og vise dem det aller viktigste ved hans komme. Det var i og for seg ikke hans tale, hans undergjerninger og det eksempel han viste som et godt menneske.

Her tar noen feil og tenker ukristelige tanker om Guds sak. For våre meninger må alltid korrigeres på Guds ord. Det er både kart og kompass for vår åndelige livsreise. Vi skal peke på noen hovedsaker iv må ha klart for oss for å forstå Jesus.

a) Menneskene er syndere.

Vi er totalt og fullstendig skyldig til dom og fortapelse. Ved skapelsen var mennesket etter Guds plan. Men ved syndefallet falt vi bort fra alt dette gode Gud hadde bestemt. Gudsbildet ble ødelagt, og ikke bare forringet. Alt ved oss er fordervet, Salme. 53, 4. I Rom. 3, 9-12 ser vi at mennesket er ødelagt åndelig sett. Vi kan ikke gjøre noe selv. Menneskene er blinde for Guds sannhet og ser ikke det. Fornuften forstår ikke at vi selv har satt oss utenfor Guds rike. For mennesket fortsatte å synde etter fallet. Det var ikke en engangshandling.

Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne uten din den gode Ånd vil si lys i oss opptenne.

b) Jesus kom.

Det er på bakgrunn av alt dette at Jesus taler her. Han måtte dra til Jerusalem – det var det åndelige hovedsete i landet, og det han skulle gjøre, måtte skje der. Da skulle han lide mye. Det er både den legemlige lidelse ved hudstrykning og korsfestelse, og den åndelige som bestod både i hån og spott fra mennesker og byrden av synd fra hele verden til alle tider.

Og lidelsen endte med at han ble slått i hjel, dvs. korsfestet og døde langfredag. Dette hadde de ikke forstått før. Peters reaksjon er i så måte ikke uforståelig. Enda mer uklart var det for dem at han skulle stå opp fra de døde den tredje dagen. Historien senere viste at det hadde de ikke skjønt.

Jesus kom for å bære helvetes dom i vårt sted og slik åpne en vei tilbake til Paradis og Guds himmel. Alt lå på ham disse timene på korset. Han hadde tatt dem, men nå tynget de ekstra hardt kort før selve dommen. En sanger har sett det rett:

«Hvem kan tenke på den smerte, uten med et såret hjerte,

om endog en synder led.

Men her led den evig høye, smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,

se, her lider hellighet.»



Dette må Jesus vise oss og gjøre det klart for tanken og sinn. Vi fatter så lite av oss selv, det er som katekismen sier i den 3. artikkel: «Jeg tror at jeg ikke av min styrke eller fornuft kan tro på Kristus eller komme til Kristus, min Herre, men det er den Hellige Ånds gjerning…»

c) Påskemorgen.

Denne søndags morgen skjedde et stort under. Jesus brøt alle kjente lover og regler. Gud løste han fra dødens lenker som bant ham til fortapelsen. Han stod opp fra de døde og viste at han var Guds veldige sønn, Rom. 1, 4. Og han viste dermed at frelsesgjerningen var fullført og godkjent av den allmektige Gud. Nå var himmeldøren åpnet for alle syndere som kom til Jesus.

Den første som gikk in denne nye pakt, var en røver. Det er uforståelig for tanken og vår egen forstand. Og en sanger sier det slik: jeg så ond som ham, samme frelse fann.



2. Peter.

Ved Jesu tale reagerer Peter. Menneskelig sett hadde han omsorg for Jesus og ville ikke at han skulle dø. Men Peter viste med dette at han ikke forstod Jesu tale. Nå irettesatte han Jesus og sa: Gud fri deg! Har vi lov til det?

Men Peter så ikke det viktigste ved frelsen. Han skjønte nok ikke betydningen av korset, at det var nødvendig for Jesus å dø. Det sa han senere til disiplene. Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene og sa: «Måtte ikke Messias lide dette?» Luk. 24, 26 ff. Hadde det ikke skjedde, ville ingen blitt frelst. Resultatet av Peters ord ville blitt det samme som ved djevelens fristelse. Jesus ville blitt hindret i å ofre seg selv for oss.

Men nå er det skjedd! Også peter skjønte betydningen av det og skrev noen år senere: «For også Kristus led en gang for syndere, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud. 1. Pet. 3, 18. Da har han flere gode ord om denne saken: Kap. 1, 18-19; kap. 2, 24.

3. Jesu reaksjon.

Jesus måtte virkelig sette Peter på plass. For nå var Peter på feil vei. Han var blitt Jesu motstander ved å hindre ham i korsets vei. Jesus kaller ham satan som betyr motstander. Hvis han tenkte slik han talte, ville han være motstander. Og det er alvorlig. Han var på den måten blitt et anstøt som ville få folk til å falle. Slik kan det gå med et menneske. Det skjer evd synd, sløvhet og uforstand som i dette tilfelle.

Peter hadde ikke sans for Guds rike, sa Jesus. Han tenkte menneskelige tanker om Guds sak. Og da blir det aldri som Gud vil. Det er det verdslige sinn som innerste inne tror at de kan hjelpe Gud og gjøre noe til hans frelse. Gud sier det er nytteløst. Det som hører Gud til og det som hører mennesker til er som to verdener.

Guds kall er å lede oss inn i Guds tenkemåte slik at vi lar hans vilje skje, selv om det koster oss mye, ja alt. Det er denne tanken han fører videre i de neste versene. Hva gagner det et menneske, sier han, om han vinner alt her i verden – men taper sin sjel?

Å vinne sjelen er å tape seg selv. Og det kan vi bare ved troen på Jesus som vår forsoner og frelser. Han er rede til å tilgi og frelse når synderen kommer – uansett hvor store synder vi bærer på. Derfor kaller han på deg i dag. Vil du komme?







21) Luk. 7, 36-50. = vers 40.


Jesus og Simon. 2. faste.




Jesus var i Fariseeren Simons hus da en kvinne kom inn og salvet ham. Det var til og med en syndig kvinne, dvs. en som levde åpenlyst i synd og som folket visste om. Det handlet trolig om synd mot det sjette bud. Simon og andre ble forarget over det og ville at Jesus skulle vise henne fra seg.

Da er det Jesus sier noen sterke ord som rammet både Simon og trolig flere andre. Han sier: «Simon, jeg har noe å si deg!» v. 40. Han hadde et budskap som gjaldt alle, både kvinnen og Simon og disiplene. Og denne sannheten skal vi stanse for nå og merke oss svaret som Simon ga: Mester, si det! Den innstillingen må også vi ha.

Jesu ord og tale hadde virkning for kvinna, men trolig ikke for Simon. Et ser ikke ut til at han reagerte. For Guds ord er ikke bare teori og lære. Det er noe som gjelder oss personlig, noe eksistensielt.



Og hva er det Mesteren vil si her? Jo, det handler i hovedsak om vår synd og skyld hos Gud. Han forteller om to menn som begge var skyldnere, selv om størrelsen på gjelden var forskjellig. Ut fra dette skal vi minne om noe:



1. Guds krav og vilje.

Gud har skapt oss og har dermed rettigheter hos mennesket. Og han har vist oss sin vilje i sitt eget ord. Han har åpenbart det for mennesket for vi kan ikke vite det av natur. Han har en plan med oss, og her er alle mennesker like. Han gjorde ett unntak og valgte ut ett folk på jord, Israels folk, og gav dem en egen lov med regler og seremonier for livet.



Hans moralske lov er lik for alle. De er samlet i de ti bud. Gud har ikke ment at de skal være frelsesvei for oss, og den er ikke uttrykk for Guds vilje i alle ting. Likevel er den Guds vilje. Den er ikke satt ut av kraft ved Jesu død, slik jødenes spesielle lov er. Det ser vi bl. a. av dette:

- Det er fremdeles synd å stjele, i alle former og grader.

- Det er synd å lyve – i store spørsmål og i småting.

- Det er synd å drive hor, i virkeligheten og i tanke og på TV og film.

- Det er synd å dyrke andre guder, avguder – enten de er av tre som i Afrika eller ved materialisme her i den vestlige verden.

Gud vil dømme alt som bryter med hans lov og vilje. Slik er det også Guds vilje at vi skal tro på Jesus. Han er vår eneste frelser.

Loven er god, sier Guds ord, mens vi er skrøpelige og udugelige. Loven skal knuse oss ved å vise oss vår synd og utilstrekkelighet. Rom. 7, 7 sier: Uten loven hadde jeg ikke kjent synden. Og i Rom. 3, 20 sier Paulus: Ved loven kommer erkjennelse av synd. Det er noe Gud vil tale med oss om. Får han lov til det?



2. Syndenes forlatelse.

Dernest taler han om frelsens vei. Det betyr ikke at Gud vil sette oss i stand til å leve fullkomment eller å betale av på vår skyld hos Gud. Det makter vi aldri. Men veien er at Gud vil tilgi og forlate oss synden. Kvinnen i dette tilfelle fikk erfare det. Og slik må det bli med alle mennesker som vil til himmelen. Hun hadde visst mange synder, og der er vi i grunnen alle like. Det er ikke spørsmål om store eller små synder. For Gud er synd alvorlig uansett.



Men når synda blir tilgitt, begynner et n ytt liv – «med blanke ark og fargestifter til». Denne dagen glemte hun nok aldri. Og livet videre for henne ble et liv i syndenes forlatelse. Det er alltid viktig å behandle synden som synd uansett størrelse. Noen fusker med omvendelsen her og bortforklarer eller gjemmer synden. Vi må huske, kjære venner, at vi aldri kommer til himmelen med utilgitte synder.

Noen ganger må vi også ha et oppgjøre med mennesker når vi har skadet dem. Gud vil ha orden i regnskapet.



3. Frelsens grunn.

Gud vil tale med oss om hva som er frelsens grunn. Er det vår omvendelse, vår vilje til å gjøre det vi kan, våre følelser eller noe annet vi selv gjør? Der svarer Ordet nei. Frelsens grunn er det slaktede lam på Golgata. Det er ikke mitt eget strev, men Jesu død og blod på korset. Da betalte han alle våre synder. Og det er en sterk grunnvoll.

Du gikk for meg en blodig sti,

Og jeg som skyldig var slapp fri.

Det holder i livet og døden og dommen. Paulus sier noe om dette, bl. a. her: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud», 2. Kor. 5, 21. Og Peter sier: «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet…» 1. Pet. 2, 24. Det er slike ord fra Gud vi bygger på når vi tror at vi er frelst.



4. Det hellige liv.

Med dette mener vi her hverdagslivet vårt, hvorledes jeg er blant de jeg møter og er sammen med. Vi kan alle forgå oss og gjøre noe vi angrer bittert på i etterkant. Men hva er utgangspunktet for livet?

Det er ofte vanskelig å leve, og det er visst ikke blitt lettere med årene. I alt må vi spørre: Hva skal bestemme livet mitt? Da har vi fått Bibelen også som rettesnor her. Den taler ikke bare om frelse, men også om livet. Jesus kaller oss til et nytt liv her i verden. Bibelens formaninger sikter oss inn på dette. Der er mange praktiske forhold omtalt.



Bibelen må lære oss å tenke rett om livet som kristen. For etter naturen tenker vi galt. Gud vil tale med oss om vår hverdag. Salme 139 taler om ransakelse, v. 1 og 23. Har vi det rett med Gud også i pengespørsmål, vår tale og om andres eiendom m.m.? I Ef. 4, 1 sier Paulus noe om å leve et liv som er verdig det kallet vi har fått. Ordet verdig betyr egentlig å få vekta til å balansere (som på ei skålvekt). Her kan vi se på Bibelens lære – og vårt eget liv. Balanserer det? Det er et alvorlig spørsmål i dag. Da må vi på kne og be om nådens ord til oss igjen.

- Her kunne vi talt om flere andre ting, som om kallet vårt til tjeneste og arbeid i Guds rike, om å søke Guds rike først og hva vi prioriterer her i livet. I alle ting gjelder dette: Jesu sier: Jeg har noe å si deg! Lytter vi?



22) Luk. 6, 46-49.
Huset på fjell.

Denne likninga finn me og i Mat. 7, 22ff. Men det er ein skilnad på desse to likningane som fortel oss noko viktig. Dei motseier ikkje kvarandre, men den eine utfylller heller den andre. Hjå Matteus står det at huset stod i stormen av di det var tufta på fjell. Grunnen var altså viktig. Lukas legg til eit par andre grunnar.
.
Bakgrunnen er at somme var truande i munnen, men ikkje i livet og kvardagen. Då vert det uekte, v. 46. Nå talar Jesus til læresveinane om ekte kristne, slike som vil stå i domen.
.
Dei kjem til Jesus, v. 47. Han er frelsar og ingen annan. Me må koma til han om det skal gå oss vel. "Du kjem ikkje utanom Jesus, om inn du til livet vil gå." Slik syng me med sanning.
.
Dinest høyrer dei Jesu ord. Å høyra Guds ord er sentralt i Bibelen. For han er frelsar og har frelsesord til folket. Ingen kan bli frelst utan å høyra Ordet frå Gud, og her er det særleg Jesu forkynning det gjeld. Det er ikkje lova sine ord og krav han talar om. Dei har han oppfylt i vår stad. Her er det evangeliet som er Guds salige og frelsande ord.
.
Å høyra innebær og i bibelsk språk å ta imot Ordet. Det er ikkje ei teoretisk opplæring Jesus held på med. Det er ord som gjeld livet vårt. Difor kjem nå neste punkt - der det stranda for så mange:
.
Gjer me etter Guds ord? Det er det sentrale her. Og hovudsaka i Jesu evangelium er trua på han og den soningsdød som han snart skulle gjennom. Spørsmålet er om me tek imot ordet og bøyer oss for det. Trur me på Jesus og fylgjer han gjennom livet, eller er kristendommen berre ei lære for oss?
.
Korleis er dei som "gjer" etter Ordet?
.
1. Huset var godt bygt. V. 48.
Jesus talar altså ikkje berre om grunnvollen og fjellet der huset står. Han talar om bygginga. Det var solig materiale. Her skal me merka oss at sjølve bygginga var eit verk av Gud. Det er han som må gjera det.
.
Bygginga gjeld livet vårt. Er det i Guds vilje? Me kan ikkje seia at me trur på Gud - og deretter leva etter våre lyster slik kjøtet vårt vil. Det er hykleri. Livet vårt skal vera i samsvar med det Gud seier. I dag ser me mange døme på at folk vil sjølv avgjera kva som er rett for dei. Dei vil ikkje høyra på formaning om rett og galt korkje i tru eller lære.
.
Det er ikkje eit godt hus. Det vil falla i stormen.
.
2. Mannen grov djupt ned.
Dette er og spesielt i dette avsnittet. Det var nok sand på overflata der han ville byggja. Men han visste det ikkje var godt nok. Difor gjorde han eit ekstra arbeid og grov nedover i sanden og jorda - til han møtte fjellgrunnen. Der la han grunnmuren.
.
Kva tyder dette? Det er mykje overflatisk kristendom i vår tid - som det truleg har vore før og. Dei lever på kjensler og eigne tankar. Og det rasar snart saman.
.
Det er berre ein stad me kan leggja ein trygg grunnmur for tru og liv. Det er i Guds ord. Alt i trua må vera forankra der. Salmisten seier i det lengste kapitlet i Bibelen: "Gjer mine steg faste ved ditt ord," Salme 119, 133. Då blir huset godt bygt - eller som Gunnes omset det: forsvarleg bygt. Det vert ståande i alle stormar - også i domen.
.
Det alvorlege spørsmålet i denne stunda er dette: Har du grove deg ned i Ordet, lese deg til tryggleik og visse i truslivet ditt? Det kan du gjera nå i dag. Finn fram Bibelen - og grav i den.
-




23) Mark. 9, 17-29. 3. faste.


Ei vantru slekt.




Her møter me ei vantru slekt, ein far og hjelpelause læresveinar. Dette er så likt oss. Men til desse menneska er det ein allmektig frelsar kjem med si hjelp.

.

1. Verda

er vantru og syndig. Ho er fiende av den levande Gud. Dette vil auka fram mot endetida. Ho er som eit opprørt hav og let seg driva ikring. Jesus seier til folket: Du vantruande ætt! Kor lenge skal eg vera hjå dykk? Kor lenge lyt eg tola dykk? V. 19. Jesus har vore så lenge hjå folket og gjort så mange under, at nå burde dei tru at han kunne gjera meir, også denne gongen.

.

Er det ikkje likt til alle tider? Dei vantruande trur ikkje på Gud, og mange meiner han ikkje ein gong eksisterer. Difor er han også utafor deira liv, dei reknar ikkje med han til dagleg, og trur difor at dei slepp å stå til ansvar for han – om han skulle vera til. Dei trur dei kan vera trygge også i døden.

.

Her reknar dei så i miss. Men deira meining er tufta på ei tru, men trua er det dei sjølv meiner må vera rett. Og når alt er konsentrert om dei sjølve, blir det feil i høve til Gud. For ingen av oss har rette tankar om han. Dei må me henta frå Skrifta. Der har han sagt frå kven han er og kva han vil med oss.

.

2. Læresveinane

var hjelpelause. Dei var ikkje i stand til å hjelpa den stumme, v. 18. Dei hadde prøvd, men alt var til fånyttes. Slik var det fleire gonger. Og slik er det med oss. Me må læra at det er noko berre Gud kan, og det viser at me skal vera audmjuke. Me har ingen ting å rosa oss av.

.

Me ser lite frukt i livet vårt og av tenesta for Gud. Er det normalt, tenkjer me gjerne. Spørsmålet kjem ofte til ein arbeidar i Guds rike: Er tida for vekking slutt nå? Svaret må vera nei. Gud vil ikkje at nokon skal gå fortapt, som Peter skriv. 2. Pet. 3, 9. Så lenge det er sant, vil Guds Ande arbeida for å berga sjeler. ,

.

3. Ein fortvila far

kjem nå fram. På Jesu spørsmål fortel han om guten. Guten hadde vore slik heile livet. Den vonde ånda kasta han i eld og vatn og prøvde å drepa han. Eit fortvila rop stig opp til Jesus: Om du kan gjera noko! Han hadde ei tru på det, men tvilen låg på lur.

.

Jesus er hans siste utveg: Ha medynk med oss, hjelp han. Om du formår, stod det i ein gamal bibel. Den svake trua hang truleg saman med at læresveinane stod rådlause. Kanskje Jesus kunne gjera det dei ikkje makta.

.

4. Ein allmektig frelsar.

Jesu svar gjeld trua. Om du kan tru! Har du tillit til meg? Meiner du at eg kan hjelpa og berga han? Då er alle vegar opne. Ingen ting er umogleg for dei som trur. Det var svære ord for ein tvilande far med ein sjuk gut. Er det verkeleg slik?

.

Eg trur, sa han. Og straks kjem ei stråle med tvil: Hjelp mi vantru. Det var noko i han som strei imot. Han kunne liksom ikkje sleppa seg heilt ut på djupt vatn. Det er her du må hjelpa meg, Jesus frå Nasaret! Dette sinnelaget vart berginga for guten. Faren var nå så audmjuk og stille at han tok imot hjelp. Det er rett veg.

.

Jesus var myndig nå. Han brukte si allmakt. Og den ligg i Jesu tale og ord. Han truga, tala og baud ånda fara ut. Her gjorde ikkje Jesus noko spesielt. Han tala berre. Og hans ord har slik makt og mynde med seg at til og med djevlane må røma. Dei sleit i guten, men Frelsaren sigra. Jesus reiste han opp som ein fri og frisk mann.

.

Det er det han vil gjera med og for oss. Lat oss ikkje grava oss ned i vantrua og tvil, men ropa av full hals: Hjelp mi vantru, for eg har tru på deg og tillit til di makt. Du er jo Guds eigen Son.

Amen.



KOBBERSLANGEN


24) Joh. 3, 11-16. 4. faste.


Henvisning til 4. Mos. 21, 4-9.


Hos Johannes med å tale om å vitne og tale om det himmelske. Da må han tale om seg selv som kom fra himmelen for å frelse denne syndige verden. Han viser også til noe alle i Israel kjente godt, nemlig vandringen i ørkenen. En episode der er en særlig klar tale om Jesu frelse. Det er om:

Slangene i ødemarken – kobberslangen. Den må vi se ekstra godt på.

  I 4. Mos. 21 finner vi et av de vakreste bildene på frelsen i Det Gamle Testamentet. Den lærer oss flere sider ved frelsesverket.

.

  Israels folk er på vandring i ørkenen. De kom nå fra fjellet Hor, ved grensen til Edom. Her døde Aron og ble begravd på fjellet. Sønnen Eleasar overtok tjenesten som yppersteprest. Kap. 20, 22-29.

.

  Deretter reiste folket sørover til Rødehavet. Her var det at de opplevde straffedommen med slanger og det veldige forbilde med kobberslangen.

.

  Vi vet også at Jesus har tolket dette om seg selv og sagt det er forbilde på ham. I den sene nattetimen med Nikodemus forklarte han det. Joh. 3, 14-15. La oss nå se på noen hovedtrekk i det som skjedde her i ørkenen.

.

1. Folket syndet.

Vi er alle syndere og feiler i mange ting hver dag. Denne gangen var det ikke store og grove synder Israel gjorde. Det var ikke mord og hor og tyveri. Da hadde vi kanskje lettere forstått Guds handlemåte.

.

Her ble folket utålmodige. De talte mot Gud og mot Moses. De stilte spørsmål ved Guds måte å lede dem på. Vi hadde det bedre i Egypt, sa de. Det hadde de også sagt før, f. eks. kort etter utgangen av Egypt. 2. Mos. 16, 2. Men nå hadde de fulgt hans ordre i så mange år at de burde kjenne ham. Men det gjorde de ikke.

.

Synden er alltid alvorlig. Også vi som kristne må lære å behandle den alvorlig. Alle har syndet og fattes Guds ære, skriver Paulus. Rom. 3, 23. Spørsmålet er hva vi gjør med synden?

.

2. Gud straffer synd.

Gud reagerer på synden. Det er en ”naturlov” eller ”Åndens lov” i Guds rike. Israels historie viser det tydelig. Det gjeld land og folk og den enkelte. Han drøyer lenge i sin nåde og godhet. Han tier i sin kjærlighet, står det. Sef. 3, 17. Han vil at alle mennsker skal komme til omvendelse og kjenne sannheten. 2. Pet. 3, 9.

.

Men reaksjonen kommer. Syndens lønn er døden, Rom. 6, 23, og hver den som synder skal dø. Esek. 18, 4. Det viser Gud til overmål her i Israels leir.

.

Da Herren så og hørte folkets reaksjon og tanker, grep han inn på en synlig og sterk måte. Han sendte serafslanger inn blant folket, v. 6. Det var giftige, brennende slanger som førte offeret til død når de bet noen. Det må ha gått fort, for ”mye folk av Israel døde”. Det var syndens lønn som ble åpenbart for dem.

.

Da måtte også folket forstå at Gud ikke ville overse synden i det lange løp. Det er en nyttig lærdom for et folk og for hver enkelt av oss.

.

Vender vi oss til vår egen tid, ser vi serafslagene i blant oss. De vrimler i verden vår nå. Det er synder av alle slag som griper fatt i barn og gamle, kvinner og menn. Noen ganger føler vi at samfunnet vårt er kjørt fullstendig i grøfta. Synden er blitt så vanlig at mange ikke lenger reagerer på den. Når mange gjør noe, blir det lett akseptert. Mange klager i dag og krever mye for seg selv og gir Gud skylden for ulykker og vanskeligheter.

.

Her kan vi lære noe for vår egen del:

- Gud unnskylder ikke vår synd selv om det tar lang tid før han reagerer. Det er her folk lett blir lurt til å tro det motsatte.

- Vantro, tvil og ulydighet er stor synd i Guds øyne. Det ser vi også i 1. Sam. 15, 22-23 og 1. Kor. 10, 5 og 14. Menneskene ser ofte bare på store, moralske synder som synd, mens Gud ser til hjertet.

.

3. Israel våknet og angret, v. 7.

Det ble deres redning. De begynte å be om hjelp og erkjente dermed at de hadde syndet. Vi har syndet, sa de. Og da viser de nettopp til det at de hadde talt mot Gud og Moses. De så altså sin egentlige synd og bortforklarte den ikke. Det var vekkelse i Israel.

.

Men her ser vi noe underlig: De ber ikke til Gud om hjelp. De var Guds folk, men kunne ikke be til Gud. De måtte ha en mellommann. Be til Herren, sa de til Moses. De var vant med at han styrte alt. Dette hadde med folkets framtid og velferd å gjøre like mye som deres åndelige tilstand. Folket var nå i ferd med å utslettes. Vi vet ikke hvor mange som døde og slik reduserte antallet mennesker i ørkenen. Det står bare: mye folk.

.

Også Moses så situasjonen, og han gikk til sin Gud i bønn. Noen ganger opplever vi at en kristen ikke klarer å be. Han må gå til en annen og be om hjelp. Jeg satt hos en bedehusformann etter et møte der jeg var. Ved dette måletidet brast han i gråt og sa til den unge predikanten: Vil du be for meg? Det er sjelden jeg har følt meg så fattig og liten som den kvelden. Jeg hadde stor tillit til denne mannen, som nå er hjemme hos Gud. Og han ba meg, en ungdom, om hjelp til å be! Men i Guds rike er det slik. Vi trenger noen ganger en ”Moses”.

.

Og da talte Herren.

.

4. Gud grep inn, v. 8.

Ennå en gang gjorde Gud et under for Israel som også er ei stråle av Messias og hans gjerning. For nå skulle han frelse dei ulydige. Men vi ser at det ikke var en lettvindt og enkel løsning, som Gud godt kunne gjort. Han ville lære folket noe og vise dem at dette var den eneste redning for Israel. Han ville prøve deres hjerte og alvoret i deres bønn. Var det ekte?

.

Guds budskap til Moses var:

.

a) Lag en slange, v. 9.

Den skulle være lik de giftige slangene, som en serafslange. Dermed ville de kjenne den igjen.  – Dette er et godt bilde på Kristus. Han ble et menneske slik som alle andre og levde her på jorden. Han kom i syndig kjøds liknelse, Rom. 8, 3.

.

Men det var en viktig forskjell mellom kobberslangen og de andre slangene. Denne ene slangen hadde ikke gift i seg. Den skulle ikke ødelegge noen. Og om Kristus står det: Han ble prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Hebr. 4, 15. Og det står om Jesus: Han som ikke visste av synd, 2. Kor. 5, 21. Det er den fullkomne og hellige Guds Sønn.

.

b) På en stang.

NB oversetter ordet med en ”merkestang”, og det betyr noe som blir løftet høyt opp og kan f. eks. brukes om et flagg eller et hærmerke. Poenget er at det skal være godt synlig. Det var ikke noe mystisk eller magisk ved denne stangen og slangen som hang der. Men det var knyttet et løfte til det, v. 8: ”Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.” Dette ordet fra Gud var grunnen til at de ble friske og berget.

.

Er ikke det et fint bilde på troen? Det eneste vi kan, er å høre om Jesus og tro på ham. Da har vi Guds ord og løfte på at vi skal bli frelst. ”Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus,” Gal 3, 26. Og i Rom. 3, 28 sier Paulus: ”For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.” Og det er bare denne ene måte å bli frelst på, slik ved var med kobberslangen. Ap. 4, 12; 13, 32.

.

c) For alle.

Moses delte ikke folket opp i grupper. Alle ble behandlet likt. Her var ingen forskjell på rik og fattig, høy aller låg i samfunnet. Alle måtte gå den samme veien. Derfor står det også: Hver den som ser… Og akkurat slik skjedde det.

.

Som kristne synger vi med rette og med stor frimodighet: ”Hvem som helst kan bli frelst, som til Gud seg vender.” Det må vi aldri forandre på.

.

d) Personlig.

Men det var en ”betingelse” (om vi kan kalle det det) for å bli frisk. Det var at hver og en måtte selv vende seg mot kobberslangen og personlig se på den. Ellers var det ingen hjelp å få. Men når de gjorde det, skjedde underet! De merket det i sitt eget liv: Nå er jeg frisk. Og de så det på andre som ble friske.

.

Slik er kristendommen. Vi kunne ikke gjøre noen ting selv. Vi var dødssyke og maktløse. Det er litt av syndens gjerning i våre liv.

.

Da hørte vi om Guds lam som bærer verdens synd, Joh. 1, 29. Det ble vår eneste mulighet. Vi vendte oss til Jesus og ba om nåde og syndenes forlatelse. Og underet skjedde: Vi ble frelst. Ikke alle kjenner det like sterkt i begynnelsen. Men det er i alle tilfelle en vidunderlig opplevelse å vite at alle synder er sonet og tilgitt hos den Allvitende Gud. Jeg er fri!

.

Jesus brukte dette da han talte han talte med Nikodemus en sen nattetime, Joh. 3. Troen er tillit til Guds verk i Kristus. ”Ordet forkynner at mine synder kommer han aldri mere i hu.”

Og sangen lyder så fint til deg nå: ”Se, se, se og lev. Det er liv i å se på det Golgata kors, ja, just nu er det liv og for deg.”

.

Mange døde nok også etter at slangen var hengt opp på stangen. De brydde seg ikke om det, de hadde ikke tro for at noe så enkelt kunne berge dem. De ville ha medisiner. Men korset er den eneste medisin mot synden.

.

 e) Moses behøvde tjenere.

Ikke alle hørte når Moses ropte ut over folkemassen: Se på slangen! Han ba nok noen fra hver stamme om å gå rundt i leiren og fortelle folket om den nye redningen. Og det tok tid å gå rundt til omkring 2 millioner mennesker. Jeg tror han sa til dem: Gå ut til alle, dere må ikke glemme eller gå forbi et eneste telt. Alle må få høre.

.

Noe av det siste Jesus sa her på jord var nettopp det: Gå ut i all verden, ja til jordens ende. Apg. 1, 8. På nynorsk i 1938-Bibelen står det verset slik: Gå til ytste enden av jorda. Og i den danske oversettelsen av Seidelin står det slik: til de ytterste grenser. Vi må ikke glemme å gå til det ytterste telt her i verden.

.

Vi vil gjerne peke på korset og han som hang der. Og nå sier vi til alle som vi høre: Se, der er Guds lam! Han kan frelse. Vil du bøye deg for ham nå!

.








25) Luk. 1, 46-55. Maria budskap.


Marias lovsang.


Luk. 1, 46-55.

Denne dagen er det Jomfru Marias kjente lovsang som møter oss. Hun er blitt kalt Jesu mor. Noen holder særlig av henne, som den Katolske kirke. I den engelske kirkes Bønnebok er den med i kveldsgudstjenesten. Og Marias lovsang er et vakkert uttrykk for kristen bekjennelse og takk til Gud, uten at vi gjør Maria til en ekstra helgen. I Guds rike er vi alle kun tjenere for den ene og levende Gud.



En engel kom til Maria og forkynte at hun skulle føde en sønn, og Josef fikk også besøk fra himmelen da han var i tvil om Maria. Løftene i Bibelen skulle gå i oppfyllelse og verdens frelser skulle nå komme til verden. Mat. 1 og Luk. 1. Da hun ble klar over dette, blir hun poet og sanger.



Marias lovsang er uttrykk for hennes egen opplevelse med Gud og dermed takk til ham, og den er preget av bibelhenvisninger til Salmenes bok og andre bibelske bøker. Hun kjente godt Skriftene og brukte dem i sin bønn, slik jødene gjør. Nå skal vi minne om noe her:



1. Marias ydmykhet.

Det er ikke en hovmodig kvinne vi møter her. Hun har små tanker om seg selv og hadde vel aldri tenkt noen gang at hun skulle få en slik ekstra-oppgave i livet. Hun var født av ringe kår og en vanlig arbeider-familie. Faren var snekker og murmester og bygde hus. Og som kvinne var hun heller ikke så høyt verdsatt i den gamle verden. Noen utdannelse var det ikke tale om og heller ingen stilling i synagoge eller samfunnet ellers.



Hun sier: Gud har sett til sin tjenerinnes ringhet, v. 48. Ordet for tjener er det samme som for slave (hunkjønn) og kan bety hushjelp eller en som går til hånde. Men i v. 54 kaller hun Israel for Guds tjener, men der bruker hun et annet ord. Hun føler seg ringe og liten i en slik tjeneste som Gud nå har gitt henne.



Denne ydmyke innstilling er og skal være felles for oss alle som tjener Herren, uansett på hvilket nivå eller sted. Vi er syndere selv om vi er tilgitt og rettferdiggjort. Og det sømmer seg for oss å sitte nederst. Bibelen ber oss også om å ydmyke oss under Guds veldige hånd, 1. Pet. 5, 6. Det ligger i vår gamle natur å være store og bety noe. Og det er vanskelig å bøye seg, det koster å være liten der mange andre vil herske og styre. Maria kjente sin stilling og ringhet. Biskop J. C. Ryle har rett når han i en preken ber oss om å kopiere Marias hellige ydmykhet. En påtatt, falsk ydmykhet har ingen verdi.



2. Marias glede.

Selv om hun er ydmyk og ser sin egen ringhet, vet hun også at Gud har gitt henne en ny og stor oppgave. Og hun kritiserer ikke Gud for den. Hun lovpriser ham og gleder seg. Det er uttrykk for takk for oppgaven, selv om hun kanskje ikke forstod alt slik det kom til å bli. Men som jøde visste hun at Messias skulle komme, og nå var hun den som skulle føde ham inn i verden. Kanskje kjente hun profetordet i Jes. 7, 14 også: Se, en jomfru skal bli med barn.



Hun begynner sangen slik: Min sjel opphøyer Herren. Det viser at hun forstod at oppgaven kom fra Gud. Nå ville hun gi ham ære ved å opphøye ham. Hun skulle stå i skyggen i takknemlighet. Ja, hun sier videre: Min ånd fryder seg i Gud. Hennes glede er ikke begrunnet i noe hos henne selv, men i Gud og min Frelser. Alt dreier seg om himmelen og Guds rike. Det heter også i NT: Gled dere i Herren, Fil. 4, 4. Den jordiske glede kan ikke sammenlignes med den åndelige, himmelske glede. Det er som to forskjellige verdener.



Og Maria er tydelig på at fryden og gleden kommer på grunn av Guds gjerning. Fordi han har gjort store ting mot meg, v. 49. Hun ser altså stort på oppgaven selv om hun er liten. Hun må ha forstått at hun skal være redskap for en stor Guds gjerning – og det var jo Messias. Det hadde nå gått flere hundre år siden den siste profet om han var kommet til folket. Og dermed går hun over til det neste trinn i lovsangen:



3. Marias bibelkunnskap.

Hun viser at hun kjenner Bibelen (GT) og vet hvorledes Gud har handlet med sitt folk i tidligere tider. Det samler hun i begynnelsen av dette avsnittet slik: Hans miskunn er fra slekt til slekt, v. 50. Nå tenker hun på og noterer noe fra Israels lange historie som viser at hun kjente den og hadde forstått hovedpoenget: Gud hadde ledet dem.



Gud gjorde storverk, v. 51. Han berget sitt eget folk og hjalp dem mot fienden: han spredte dem som var overmodige. Slik var han gjennom hele det gamle testamentets tid. Salme 68, 2 sier f. eks.: Gud reiser seg, hans fiender blir spredt. I neste vers fortsetter hun dette og sier: Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. Her kan vi vise til salme 107 som sammen med salme 106 taler sterkt om Guds gjerninger i den gamle pakt. Gud var f. eks. med Moses og beseiret farao. Ja, han gav dem mat, v. 53 som manna i ørkenen. Som billedspråk er dette sterk tale om Guds velsignelse over Israels folk i farne tider.



Som en konklusjon på det kan hun si: Han tok seg av Israel, v. 54. Her viser hin konkret til Abraham og hans ætt, v. 55. Hun har også visshet om at slik skal det alltid være – til evig tid.



I denne siste del viser Maria at hun viser til folkets historie og forstår at det er Gud som har ledet dem i alle år. Det er en god tanke for alt Guds folk. La oss se tilbake på Guds folks historie og lære av den. Vi kan se at vårt kristenfolk også har gått feil noen ganger. Det er en sterk lærdom. Men de ganger de fulgte Guds ord og gikk på hans veier, skal vi etterfølge. Jfr. Hebr. 13, 7. Då får også vi grunn til lovsang.





26). Mat. 26, 6-13. Palmesøndag.


Dette er kort før påske. Jesus var i Betania ved Jerusalem, der den spedalske Simon bodde. Der var Jesus nå, og denne dagen ble som en forberedelse for påsken. Det er som biskop Ryle sier: Til nå har vi sett Jesus som den store profet, nå skal vi se ham som den store yppersteprest. Det er et tidsskille i Jesu liv og gjerning.

1. En kvinne kom.

Da Jesus og disiplenes satt (eller lå) til bords hos Simon. Kom en uventet og beden gjest inn. Det var Maria fra Betania, se Joh. 12, 3. Men hun er ikke den samme som den syndige kvinnen i Luk. 7. Simon kalles den spedalske fordi han hadde vært det. Men nå var han helbredet fra sykdommen

Hun stilte seg bak Jesus med en alabasterkrukke med dyr salve i. I Joh. 12, 8 ser vi at salven kunne selges for tre hundre denarer, en stor sum som tilsvarte 300 daglønner, nesten en årslønn. Maria ville trolig ære Jesus med et så stort offer.



2. En fallen disippel.

Judas kom på banen (Joh. 12, 4). Der det var tale om penger, våknet han og så muligheter. Det kunne se ut som at han hadde omsorg for de fattige. Johannes forteller oss at det ikke var slik, 12, 6. De fattige lå ham ikke på hjertet, fordi han var en tyv. Han var kasserer, og han tok noe av kassen når anledningen var der. Etter hvert som det kom mye i kassen, kunne han lett naske til seg noe.

Judas var falt i egoismen og begjærlighetens snare. Pengene er en grusom herre som fanger sine ofre i et hardt grep. Det er ikke lett for slike å bli frigjort. Pengene har makt over sjel og sinn, og de som er bundet av den gjør alt de kan for å skaffe seg mer rikdom.



3. Mesterens ord.

Nå griper Jesus inn og står på kvinnenes side. Det har ikke noe å gjøre med moderne kvinnesak og heller ikke med solidaritet med fattige. Jesus ser mye lenger og har en dypere agenda. Han skal snart lide og dø. Det er bare dager igjen av livet hans. Og det vet han som allmektig Gud.

Nå merket han det som holdt på å skje og sa: Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Han nevner hennes stilling først. Han ville gjort det samme om det var en mann. Kvinnen ville gjøre noe godt for sin mester, og så prøvde en disippel å hindre henne! Slik skulle det ikke være! Judas skulle heller sagt: Kan jeg hjelpe deg med noe?

Det er en god gjerning, sa Jesus videre. Han ville forsikre henne om at hun handlet rett og også fortelle de andre om det. Her hadde ikke skjedd noe galt. For det handlet om Guds egen Sønn. Og hun hadde gjort det for ham og ikke for å tjene på det eller vise seg fram.

Vi skal bry oss om de fattige og hjelpe dem. Men det vil alltid være fattige iblant oss, sa han. Det er god anledning til å hjelpe dem. Og det bør vi alltid gjøre. Men Jesus hadde kort tid igjen. Nå skulle det skje noe viktig: Kvinnen gjorde meg i stand til min gravferd, v. 12. Og kanskje hun tenkte, som W. Hendriksen noterer, at dette var hennes siste sjanse til å vise Jesus vennlighet. Hun hadde før sittet ved Jesu føtter og lyttet til hans tale, Luk. 10, 39.



4. Til minne.

For en anerkjennelse Jesus ga kvinnen, v. 13! Over hele verden skulle denne historien bli fortalt der evangeliet kom. Hun skulle aldri bli glemt. Til alle tider ville folk lese og høre om henne. Det var en profeti av Jesus som sannelig er gått i oppfyllelse.

Slik kan vi si om alle troende: De er ikke glemt. Mange blir husket her i verden i nådens tid. Bøker er skrevet om de troende. Og mange bli husket med glede for alt det de var og ga til andre – både i forkynnelse og nådegjerninger. Men endelig sant skal det bli i evigheten. Der vil også de som er glemt i verden, hentes fram og stråle som stjerne til alle tider. Skal vi også være med der? Det skjer ved troen på Frelseren og hans gjerning. Amen.

27) Luk. 22, 14-23. Mark. 14, 32-42. Skjærtorsdag.


Hin time i Getsemane.




”Hin time i Getsemane, jeg aldri glemme kan.” Slik sang den 35 år gamle amerikanske forkynneren E. P. Hammond i 1866. Det året reiste han og kona til Europa og kom både til Egypt og Israel. Da var de også i Getsemane, og der kom sangen til ham. Det var en gripende stund for predikanten. På engelsk kommer poenget godt fram at det handler om kampen i Getsemane. Det var der han kjente at Jesus døde for ham.

.

Påsken inneholder flere veldige dager. Det som skjedde der forandrer hele vår historie. Fremdeles har det kraft i seg til å gjøre store ting. Her ser vi inn i Jesu hjerte og hans utrettelige kamp for oss. Og det lærer oss også noe om vår vei – i følge med Jesus på lidelsens vei.

.

La oss denne gang stanse for noen utvalgte setninger av Jesus her i hagen. De sier mye om ham selv og hans gjerning i verden.

.

1. ”Min sjel er bedrøvet inntil døden,” v. 34.

Her ser vi noe av lidelsen, av Jesu indre liv og tanker. Det viser dødens skygge og dype alvor når Guds Sønn frykter slik for den. Han er omgitt av sorg og lidelse på alle sider. Ordet taler om Jesu kamp i hagen og ellers.

.

En sanger synger slik om det: ”I navnløs ve og smerte vår Jesus den har gått - - en smertenes vei det er.” Og Hammon skriver i sin sang slik: ”Og aldri jeg utgrunne kan hva der ditt hjerte led.”

.

Hvorfor var smerten og bedrøvelsen så sterk?

.

Først var det syndebyrden. Den var tung å bære. Han begynte nå å smake døden og helvete og led for hver eneste synd på jorden. Da følte han tyngden av de styggeste og slibrigste synder i tanker, ord og gjerninger som hver av oss har gjort. Der er mine synder, og dine, politiske ledere sine og barnas synd. Nå fikk han smake døden. Hebr. 2, 9-10. I dypeste forstand er det den evige død som alle ufrelste skal møte en dag. Denne lidelsen kan vi aldri forstå med vår tanke.

.

I Hebr. 5, 7-9 skjer trolig også i Getsemane. Der skriver forfatteren: ”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. 8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. 9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham,”

.

Legg merke til ord og uttrykk som er uthevet her. Nå skal du tenke slik: Dette gjorde han for meg. Han tenke på meg da han skrek i Getsemane og så fullendte frelsen. Jesus var bedrøvet til døden for min skyld!

.

Dernest hadde han fiender omkring seg alle steder. Først og fremst var Satan i angrepsstilling denne dagen. Dette og korset er de siste angrep han har anledning til å gjøre mot Guds Sønn. Derfor gjør han det han kan for knekke ham, ta fra ham vilje og tanke og ønske om å gå denne lidelsens vei helt til enden.

.

Flere mennesker ble brukt av djevelen disse dagene. Det skjer i Getsemane også. Her er soldater som de romerske myndigheter bruker, men de er ledet av djevelen. Han bruker ofte politikere og ledere for å utføre sin gjerning. Blant dem alle kom så Judas, disippelen som hadde fulgt Jesus i over tre år sammen med de andre elleve. Nå hadde han solgt sin sjel for noen få shilling og bedrog sin Mester.

.

Den største smerte som mennesket Jesus led nå var nok at hans egen Far gikk fra ham. Salme 22 måtte oppfylles. Sønnen skulle dø og lide for all synd.

.

2. ”Alt er mulig for deg,” v. 36.

Han taler nå med sin Far, Abba. Jesus kjente ham godt etter evigheter i himmelen. Og han visste at han kunne alt. Han tvilte aldri på sin Gud og Far. Og Jesus visste at lidelsen ble hard og tung denne natta.

.

Som menneske ber han nå sin Far om å ta lidelsen fra ham – det er ”denne kalk”. Hvis det er mulig å finne en annen vei, ber han om det. Egentlig er det litt underlig at han ber slik. Men det skal fortelle oss at lidelsen var så ufattelig at intet menneske kan forstå det og heller ikke utholde den.

.

For Jesus vet godt at svaret er nei. Det finnes ingen annen vei til Guds rike for noe menneske. Derfor ber han klart og tydelig – også det for vår skyld, så vi skal forstå og fatte noen av det åndelige mørke som nå ligger inne i Getsemane: Han sier til sin Far: Ikke som jeg vil, bare som du vil!

.

Nå gjelder sangen: ”Din kjærlighet har bundet deg å få meg løst igjen.”

.

I Joh. 12, 27 er de ordene vi nettopp har sitert gjengitt slik: ”Fader, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.” Det er ingen tvil i hans guddommelige sjel om at han må gå denne smertens vei. Men han vil gjerne vise oss hvor ufattelig tung og bratt og steinet denne veien er. Frelsen har kostet mye mer enn vi kan forstå.

.

3. ”Våk og be, for at dere ikke skal komme i fristelse,” v. 38.

Det er det siste uttrykket i Getsemane vi skal ta med nå. Her tenker han ikke på seg selv og sin smerte. Hele hans indre fylles av omsorg for sine venner. Der for gi han dem råd, noe som gjelder framover i alle tider her på jorden.

.

Vi kan så lett sovne og sove oss inn i fortapelsen. Og han vet så godt at vi alle møter fristelser og motganger og lidelser i livet. Disiplene hadde jo sovnet allerede. Nå minner han dem om at slik kan det gå også senere. Det gjelder oss alle. Slik som Jesus var i kamp i Getsemane, skal vi til en viss grad også være det gjennom livet.

.

Vi møter sløvhet, søvn, lunkenhet, tvil, motløshet og lyst til verdslighet. Hver for seg kan de ta vårt åndelige liv. Djevelen bruker alle ting for å knuse gudslivet. Hans mål er at alle mennesker skal gå til helvete til slutt. Det er en uhyggelig livsoppgave. Men han er sterk nok til dra mange til seg.

.

Derfor sier Jesus så ømt og sterkt som mulig: Her må dere våke slik at dere ser faren, og stadig be den himmelske Far om hjelp til hvert steg på jorden. Så avhengig er vi av Gud. Å våke er å se realistisk på denne verden, og bønnen er vår kontakt med himmelen slik at Gud får hjelpe oss gjennom.

.

Til slutt skal vi vite at Jesus har fått all makt i himmel og på jord, og denne allmektige Guds Sønn har sagt at han er med oss alle dager. Mat. 28, 18-20. Det skal vi få stole på også nå.

Amen.





41. Mark. 14, 26-15, 37. Langfredag.

Forlatt av Gud.


28) Mark. 15, 34.




.

Her møter vi Jesus på korset. Golgata er høydepunktet og det dypeste i Jesu lidelse. Ingen kan fatte hva som skjedde da. Der led han ikke bare fysisk på sitt legeme. Som aldri før led hans ånd og indre menneske idet han betalte for og sonet verdens synd.

.

Han ble dømt. Deretter slet han seg bortover Via Dolorosa, som betyr smertens vei. En gate i Jerusalem heter det nå. Han ble spikra fast, slått og spyttet på. En tornekrone ble satt på hodet hans.

.

Og mens han henger på korstreet, sier han 7 ”ord” eller setninger. Her skal vi stanse ved ett av dem, og det er kanskje det sværeste av alle. Da ble et profetord oppfylt fra Salme 22, 1f. Jesus ropte ut: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Det var ikke en følelse han hadde i en tung stund, det var reelt.

.

På engelsk står det: Hvorfor har du forkastet meg? I den engelske Peshitta-oversettelsen (syrisk) står det: ”Hvorfor lar du meg leve, og likevel er sein med å frelse meg.” I Salme 22 ser profeten framover – helt fram til Golgata. Det er en virkelig profeti om Messias, selv om David uttaler ordene og er trolig i står nød den dagen.

.

Hva sier dette ordet til oss?

.

1. Jesus var forlatt av Gud.

Det er det første her og den egentlige tolking av ordet. Han hadde opplevd tunge stunder mange ganger. Vi ser jo at han gikk for seg selv for å be flere ganger. Motstanden økte med tiden og kulminerte ved Golgata.

.

- Han hadde motstand av ledere og prester. De begynte det hele. Det er i grunnen rart! Skulle ikke de være glad for at Messias var kommet? Skulle ikke de gått til skriftene og sett om ikke Jesus var oppfyllelsen av Messiasprofetiene.

.

- Deretter kom motstand fra folket, etter to års virksomhet begynte folk å reagere på Jesus, se f. eks. Joh. 6.

.

- Det neste var disiplene i Getsemane. Da var det krise i flokken av Jesu venner. En av dem han sveket Mesteren og viste det med et kyss. Soldater kom med våpen og stort oppstyr mellom trærne i hagen. Da fikk disiplene panikk og rømt fra alt. De var vanlige mennesker og reagerte med frykt mens det stod på. Få er standhaftige når det virkelig røyner på.

.

- Til slutt forlot også han egen himmelske Far ham. Det er det verste. Jesus var totalt alene. Mørket lå over Golgata denne dagen, også i åndelig forstand. Djevlene gikk til stormangrep på Guds Sønn. Hele Guds vrede over all synd var nå samlet og lagt på Jesus. Det er den største oppgjørsdag og dommedag som til nå har vært i historien. Der betalte Jesus alt alene.

.

I Gal. 3, 13 skriver Paulus kort og konsentrert om nettopp det: Kristus kjøpte oss fri fra forbannelsen, da han ble en forbannelse for oss. Det er korsets budskap. Da brast hans hjerte, og helvete holdt pusten: Ville det lykkes? Vi forstår det ikke, men vi får tro det som er skrevet om saken. For da det var gjort, ropte Jesus ut over folkemengden: Det er fullbrakt. Joh. 19, 30.

.

Læreren spurte en klasse om nettopp dette: Hvorfor ble Jesus forlatt? Da svarte en liten gutt: Det var så mye synd på korset, at Gud ikke orket å se på det! Ja, slik var det. Der var din og min synd. Alt det Hitler og Stalin og Mao og alle andre gjort var der. Og Jesus tok ansvaret for det.

.

Det var en som var villig å dø i mitt sted,

for at jeg skulle leve ved ham,

Ja, til korset han gikk

hvor han kjøpte meg fred,

da han sonet min synd, det Guds lam.

.

2. De troendes kamp.

Noen ganger kan troende mennesker føle at Gud har forlatt dem. Og det er en vond opplevelse. Salmisten skriver noe om det i Salme 42: Hvorfor er du nedbøyet, min sjel? Det kan være flere årsaker til det, slik erfaringen har vist oss. C. Fr. Wisløff skriver ut fra dette salmeordet at ”en kan selv være skyld i at Gud er fjern. Synd og lettsindighet, et verdslig liv og forsømmelse av å lese og høre Guds ord – dette vil lede en bort fra det fortrolige samfunn med Gud”.

.

Men det kan også ha andre årsaker som vi ikke kan gjøre mye med, som sykdom, dårlige nerver, vonde opplevelser i livet og svekkelse ved alderdom. Livet kan gjøre mye vondt med oss, og noe kobler dette over til gudslivet slik at det også lir.

.

Det er likevel ikke sant at Gud forlater sine barn. Jesus ga et stort løfte da han sa disiplene skulle gå ut i all verden og forkynne evangeliet: ”Se, jeg er med dere alle dager,” Mat. 28, 20. De løftet står fast. Sangeren har rett når han sier: ”Aldri jeg ensom er, nei, aldri jeg ensom er.” ”Når nauda er størst, er hjelpa nærast,” heter det i et ordtak.

.

Likevel kan vi føle at Gud er borte. Da vil noen tenke som Jonas: Jeg vil heller dø enn å leve, Jon. 4, 8. Elias kjente også kampen og vanskelighetene da han krøp under gyvelbusken og ønsket seg døden, 1. Kong. 19, 4.

.

Gud kan gi hjelp i alle vansker. En troende er aldri forlatt av Gud. Det må vi gripe tak i og holde fast på.

.

3. Noen er forlatt.

Det er troen som binder oss til Gud. Får vantroen tak i oss slik at vi fornekter vår Frelser, er vi satt utenfor samfunnet med ham. La oss derfor ikke lure oss selv og regne med Gud når vi ikke vil ha noe med ham å gjøre. Vi kan huske på et par eksempler fra Det gamle testamentet.

.

a) Kong Saul.

Da Saul ble utvalgt til å bli konge, ble han et annet menneske (1. Sam. 10, 6) og Herren gav ham et annet hjerte (v. 9). Men etter to år som konge, var Saul ulydig og ofret som om han var prest, selv om han var av Benjamins stamme. 1. Sam. 13, 1ff. Etter det står det slik: ”Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge.” 1. Sam. 15, 23.

.

Problemet med Saul var ikke bare at han syndet. Det kunne tilgis. Men han unnskyldte synden og bortforklarte den. Da forlot Gud ham og en ond ånd kom inn i ham i stedet. For et menneske er aldri tomt. Enten bor Gud der ved sin Ånd eller de onde ånder. I det ytre var han ennå konge en stund, men var forlatt av kongenes konge.

.

b) Samson.

Det andre eksemplet er Samson. Han sviktet sitt nasireerløfte og lot en kvinne få plass hos seg. Da står det så trist om ham: Han visste ikke at Herren hadde veket fra ham. Dom. 16, 20. Han gikk i egen kraft og var ikke lenger avhengig av Herren. Da vil alltid synden få rom i vårt liv. Og Guds nærvær er borte. Det er vel ikke slik med noen av oss?

.

4. Noen blir evig forlatt.

Til slutt vil noen mennesker oppleve at de blir forlatt av Gud for evig og alltid. Det er de som forlater sin Gud her i livet eller som ikke får høre om ham. De går sin egen vei og blir utestengt for evig fra himmelriket. Er du kanskje blant dem?

.

Jesus ble forlatt for en stund, for at vi skulle slippe det i evighet. Hans liv og gjerning er vårt håp, redning og hjelp. Vi gjør vel i å ta imot ham nå i nådens tid.

Amen.





29) Matt. 28, 1-10.


. Oppstoda. Påskedag.




Desse orda er frå første påskedag då Jesus stod opp frå dei døde. Han hadde sagt det til dei før: Han skulle lida og døy og etter tre dagar skulle han stå opp. Men læresveinane var trege til å skjøna det. Det var så uverkeleg.

.

Ingen såg det då det hende. Ingen av evangelistane fortel kva som hende då. Gud handla liksom heilt åleine utan tilskodarar. For her brukte han si veldige makt.

.

Men dei såg den oppstadne og vitna om det. ”Jeg levende så ham i haven, og aldri så skjønn jeg ham så.”

.

Kvinnene gjekk tidleg til grava for å salva lekamen hans. Det var vanleg praksis. Dei brukte angande olje, og det var berre for høgtståande, ”fine” folk. Kvinnene såg på Jesus som stor. Berre det beste var godt nok for han. Ei av dei var Maria Magdalena som Jesus hadde drive 7 vonde ånder ut or. Ho hadde altså opplevd eit stort under i sitt eige liv. Nå hadde Jesus alt å seia for henne. Det er eit godt bilete på ein kristen. Slik er det med oss.

.

Dei såg grava – ho var tom. Eit jordskjelv kom og ein engel frå Gud møtte fram. Det var ei dramatisk stund, så til og med vakta skalv.

.

Så høyrde dei det: Han er oppstaden! Eit under har hendt. Fortel det vidare. Jesus går i førevegen for dykk – til Galilea. Kvinnene skunda seg bort – kva skulle dei der då? Otte og glede fylte dei – det skjer ofte i slike store stunder.

.

Kvifor var det slik – har dette noko å seia for oss?

.

1. Jesu ord var sanne.

Det fekk dei sjå nå. Mat. 16, 21. Tre gonger kjem dette att: han skulle døy og stå opp att. Før hadde dei ikkje lagt nok vekt på det, det var liksom så utruleg. Nå såg dei det!

.

Dette skapte tillit til orda hans og det han hadde gjort. Ordet blei oppfylt. Det var sant. Slik er det og. Det er ein ting å tru med tanken det Jesus seier. Det blir noko heilt anna når det hender. Bibelen er noko anna enn menneskeord og tale frå t.d. politikarar.

.

Dette gjeld både Jesu første kome og når han kjem att. Det hende nøyaktig slik profetane hadde tala då Jesus vart fødd. Til og med fødebyen Betlehem er nemnt. Slik vil det og gå til i den aller siste tida når han kjem att. Det styrkjer trua vår på at andre ord også er nøyaktige og sanne. For me menneske har ofte vanskeleg for å tru.

.

2. Oppstoda var prov på at Jesus var Guds Son med makt.

I Rom. 1, 4 skriv Paulus at Jesus er godtgjort å vera Guds veldige Son ved oppstoda. Han var Guds Son heile tida, men 1. påskedag vart det klårt: Dette er ikkje eit menneske. Han braut lekkjene i døden og er levande!

.

Både tvilarar og fornektarar må sjå det. Jesus er Gud. Det kan ingen bortforklara om dei vil vera sanne.

.

3. Vår frelse og liv.

I Rom. 6, 4 skriv Paulus: Likesom Kristus vart oppreist frå dei døde ved Faderens herlegdom, så skal også me vandra i eit nytt liv. Her er ei anna side ved oppstoda. Ein kristen får så å seia ei åndeleg oppstode. Gud reiser oss opp frå synd og åndeleg død. Ef. 2, 5-6 seier det slik: Gud har gjort oss levande med Kristus. han vekte oss opp og sette oss med han i himmelen i Kristus. Og i v. 10: Me er skapt i Kristus.

.

Me er ikkje lenger i det gamle livet. Det gamle er borte og alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17. Me er som kristne ein ny skapning. Det kunne me aldri har blitt om Jesus ikkje hadde stått opp frå døden.

.

4. Me skal stå opp.

Jesu oppstode viser og at me skal ein dag fylgja han og reisast opp frå grav og død. 1. Kor. 15, 20-22. Jesus vil ha alle sine med til himmelen. Det har me fått visse for ved at han stod opp. Me tilhøyrer han.

.

Bibelen brukar eit bilete om dette m.a. Me er ein åndeleg lekam der Kristus er hovudet og me er lemmene. Kristus har stått opp frå dei døde. Det hende først. Men er me ein lekam med han, er det klårt at me ein gong skal fylgja han inn i riket hans. Det er vår oppstode. Bibelen reknar ikkje med tid slik me gjer. I Guds time vil det skje.

.

Lat andre seia kva dei vil, me dreg no likevel…. (M. Orheim).

.





30) Luk. 24,36-45. 2. påskedag.


Dette er etter samtalen Jesus hadde med de to Emmaus-vandrerne. De hadde gått tilbake til Jerusalem og fant de andre disiplene.  Vi merker oss flere ting som skjedde her. Noe av det er ganske typisk for oss mennesker. Vi er av natur nokså like i tanke og tro.



1. De talte sammen.

De to som hadde vært i Emmaus måtte fortelle om det de hadde sett og hørt. Det ser ut til at de nå var blitt overbevist om at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde. Denne samtalen førte denne  visshet over til de andre.

Mens de talte sammen slik, kom Jesus. Han visste at det ville bli et sjokk og kom med en vennlig hilsen: Fred! Dette ordet (shalom) har en stor og sterk betydning: Alt er vel og det er ingen grunn til uro eller engstelse.



Men disiplene var nettopp urolige, forferdet og fylt av frykt. De kunne ennå ikke helt forstå at Jesus var levende. De hadde sett at han ble korsfestet og visste at han lå i en grav. Hvorfor kom han da til dem? De hadde tvilende tanker, sa Jesus til dem. Og hvem kan ikke kjenne på det i ulike og vanskelige situasjoner.  Vi kan knapt sette oss inn i denne situasjonen. For vi ser det i ettertid, og da er det selvfølgelig for oss at det måtte væøre slik. Det er noer annet å være midt oppe i saken.



2. Første tegn.

Jesus gir disiplene et bevis eller tegn på at det virkelig var han som stod der. Nå er det ikke lenger bare hans ord og tale de skal stole på. Det hadde vært bra om de gjorde det. Troen er nettopp knyttet til Guds ord, vi stoler på det.



Men nå går han lenger og stiger dypere ned: De skal få se at det er Ham. Ja, de skulle til og med få røre ved ham. Da måtte de vel tro! Se mine hender og føtter, at det er meg selv! Nå burde hver eneste tvil forsvinne som dogg for sol. Ja, rør ved meg og se. Et dobbelt bevis skulle ta bort alle betenkeligheter. Det er ikke bare en ånd eller et syn, for jeg er av kjøtt og ben. Ingen kunne tvile på det.





3. Andre tegn.

De var fremdeles vantroende, ikke av vond vilje men det var så uforståelig for tanken. Det er her mange strander og ikke kommer lenger. Og så står det noe underlig: «Men da de ennå ikke trodde for glede….». Det var for mye og for stort til å være sant. Likevel gledet de seg håpet kanskje at det var en realitet.

Da fikk de ennå et tegn. Har dere mat, sa han. Han tok imot og åt framfor øynene deres. Det var altså sant likevel. Jesus var kommet til dem i egen person i et nytt legeme.

Nå begynte han å tale til dem igjen. Han ville minne dem om hva han hadde sagt, og at det stemte med Skriftens tale. Han viser til profetordet om Messias og at det var Han som var Guds utsending. Og profetordet måtte oppfylles, sier han. Det var skrevet om Jesus i Mosebøkene, profetene og salmene. Disse tre ordene er uttrykk for hele det gamle Testamentet. Profetordet er Guds eget ord, og det vil alltid oppfylles. Gud kan ikke lyve, han er sannhet og sannhetens garanti i Ordet.



4. Å forstå Skriftene.

De hellige Skrifter er ikke bare ord og tale. Vi må forstå Skriften. Her er det tydelig at det kan vi ikke uten en åpenbaring fra Gud. Jesus åpnet deres forstand, så de kunne forstå, v. 45. Han viste til seg selv og forklarte at han var den som Skriftene talte om som Messias og redningsmann for folket. Mange leser nok Guds ord uten å se det. De ser bare bokstavene og kritiserer måten det er sagt på og prøver å bevise at det bare er menneskeord og historie.

Du kan altså ha kunnskap om Bibelen og kjenne mye av den, uten å forstå den fulle mening med ordene. Og her er det at Ordet i GT taler om Jesus. Her får den en ny guddommelig åpenbaring og ser noe som de ikke har forstått før.

Det opplever også vi som tror og har lest vår bibel i mange år. En dag «ser» vi noe som før har vært skjult. Vi oppdager kanskje et lite uttrykk som vi har oversett, og som nå stiger fram for oss som en nyhet vi får glede oss over. Når vi leser Bibelen, er det viktig at vi ber Gud om lys over Ordet slik at han får vise oss hva det egentlig betyr. Mange sekter oppstår fordi man legger noe inn i Ordet og skaper så en ny læresetning.

La Jesus og hans frelse våre sentrum. Da er du trygg.



31) Et vendepunkt for Peter.
Joh. 21, 15-19(22).
2.s. påske

Vi møter Jesus og Peter ved Gennesaretsjøen. Det ble et vendepunkt i Peters liv. Men det var også en kritisk dag for ham, slik det kan bli for et menneske. La oss se på det som skjedde.

1. Hva hadde skjedd før?
Peter hadde fornektet Jesus natten til langfredag, kap. 18. Han hadde sviktet, falt og det kostet mye å erkjenne og bekjenne dette. Deretter gå han av sted for å fiske. Da ble han et eksempel for noen andre. De sa: Vi går med deg. Han dro dermed de andre med seg bort fra det de hadde vært med på før. Og de visste hva Han hadde sagt, at han skulle komme igjen for å hente dem, kap. 14.

Nå får han et nytt og sikkert uventet besøk av Jesus. Denne dagen på stranda glemte han nok aldri. Og det ble hans redning. Det skapte nytt liv og håp hos Peter. Men han visste egentlig lite om hva som ventet ham og hva han skulle være med på i et langt liv. Slik er det med oss alle. Vi må vandre i tro også på den måten.

2. Selve møtet.
Vi ser straks at Jesus ber bare om kjærlighet. Han anklager ham ikke og kommer ikke med betingelser. Han spør bare ganske enkelt, men dog så vanskelig: Elsker du meg? Det innebærer et spørsmål om hva som er det største og viktigste og eneste store for Peter.

Hvorfor sier Jesus dette: Elsker du meg mer enn andre? Svaret må nok ligge i noe Peter selv har sagt før. I kap. 13, 37 sier han: Jeg vil gi livet mitt for deg. Han brukte ofte sterke og store ord da han uttalte seg. Men det er ikke nok, det holder ikke i prøvelsens stund.

Da Jesus spurte om kjærlighet, brukte han et meget sterkt ord, på gresk agapao, som betyr en forpliktende kjærlighet, som er villig til å gi og ofre noe for andre. Det er dette ordet Jesus bruker i Joh 3, 16 om Gud som ga sin sønn.

Peter, elsker du meg med en slik kjærlighet? Eller tenker du bare på følelser og gode ord? Dette må ha gått dypt inn i hans sjel.

Når Peter skal svare, våger han ikke å bruke dette ordet om seg selv. Han svarer med et ganske annet ord, et mildt og vennlig ord, fileo. På norsk blir det her uttrykt slik: Jeg har deg kjær, v. 15. På moderne gresk er dette ordet for "å kysse". To ganger spør Jesus slik og får samme svar.

Jesus ville prøve ham og se om han fremdeles hadde store ord, eller om han var blitt ydmyket og sett seg selv på en rett måte. Slik vil han også teste vår troskap.

Men tredje gang spør Jesus på en annen måte. Han stiger liksom ned til Peter og setter seg på samme nivå som ham - og spør: Har du meg kjær, Peter? Samtalen er kommet ned på det nivå Peter ennå er. Da ble disippelen bedrøvet over ennå et spørsmål. Hva er det Jesus vil? Hver gang hadde han svart: Du vet at jeg har deg kjær. Nå legger han til noe og sier: Du vet alt, du vet at jeg har deg kjær.

Jesus visste alt, men han måtte få Peter til å innse sin virkelige stilling. Derfor brukte han tid på Peter, nettopp fordi han var glad i ham og ville bruke ham senere i livet.

3. Hvordan får vi den kjærligheten?
Mange ser på kjærlighet i dag som følelser og stemning, sang og mye folk med stor begeistring. Den er kortvarig og overfladisk. Vi skulle ikke kalle dette for kjærlighet. På gresk er det flere ord for det vi kaller kjærlighet, minst 5 selv om ikke alle er brukt i Bibelen. Vi skulle hatt noe lignende i vårt språk for å uttrykke oss klarere.

Får vi ekte kjærlighet til noen ved å gjøre en innsats for dem, streve etter å være dem tillags? Eller blir det kjærlighet av å forsøke å elske eller å be mye om det?

Johannes gir svaret på dette i et brev han skrev til vennene. 1. Joh. 4, 10 og 19. Han tar utgangspunkt i at Gud er kjærlighet. Så sier han at vi skal ta imot denne kjærlighet og la den blir stor for oss. Og det blir den når vi ser mye på Frelseren og det han gjorde for oss. Dvel lenge ved hans lidelse, kors og død. Da vil det tenne en gnist i ditt hjerte, en takkesang for frelsen full og fri. Da blir det ikke strev og gjerninger for å tekkes Gud. Da blir det takkesang og ønske om å gi noe til Mesteren.

4. Oppgaver.
For hver gang Jesus får en bekreftelse på at Peter er glad i ham, får han tildelt en tjeneste. Det var en særlig gest til den falne synderen som nå hadde vendt tilbake. Han gjorde ikke det med de andre. Ta deg av lammene og sauene, sier Jesus. Du skal fø dem og gjete dem. Det er tydelig at han mener menneskene, store og små. Alle på denne jord er innbefattet i Peters oppdrag.

Og vi går i hans fotspor på en måte. For vi har også en slik tjeneste. Det betyr at vi skal hjelpe hverandre til et sant og rett gudsliv. Det er trangen og nøden som er lagt ned i Guds folk. Vi vil gjerne ha noen med oss til himmelen. Det er misjon. Det er indremisjon og ytremisjon.

Vi vet at Peter fikk være med i tjeneste i mange år. Og han skrev to brev til de kristne, og de er kommet med i vår bibel.


Nå gjelder det oss. Vil også du og jeg ta oss av noen små eller store - og lede dem inn til den gode hyrde som venter med åpne armer.
Amen.