FRAFALL
Av Nils Dybdal-Holthe.
1. Innledning.Med frafall mener vi her det å falle eller gå bort fra Gud etter å ha vært frelst.
.
Det betyr at vi ikke kan tale om frafall der det aldri har vært tro og gudsliv. Ordbruk og språk viser det. Når vi sier at noen er ”frafalne”, er det ikke alltid rett. Om et menneske har ”bøyd seg” i en vekkelse eller ”kommet med” på en leir e.l., eller vært en flittig møte-og kirkegjenger en tid, er det ikke sikkert at vedkommende har vært gjenfødt. Da kan han heller ikke falle fra i vår betydning av ordet her.
.
I beste fall har et slikt menneske vært ”vakt” og begynt å søke Herren. Men har ikke gjenfødelsen skjedd, er et slikt kalt og vakt menneske like fortapt som en hedning.
.
Bare en troende kan falle fra i bibelsk forstand. Og vi har ikke noe skriftbevis som slår fast ast vi kan komme ”så langt” i kristenlivet at det ikke lenger er fare for å falle fra. Så lenge vi er her på jorden vil vi utsettes for djevelens listige angrep, og vi står i fare for å komme bort fra Gud.
.
Kjære troende venn! Vi skriver dette i frykt for at noen lesere kan komme bort fra Herren og den smale vei ved Satans snedige bedrag. Litt senere skal vi peke på veien tilbake og den rette trygghet og hvile i Gud. Men først må vi tale om et par viktige sider ved frafallet.
.
2. Historisk oversikt.
Det har alltid vært frafall – både i Den gamle og Den nye pakt.
.
a) Frafallet begynte faktisk da Adam og Eva syndet i Edens hage og førte slekten bort fra Gud. Siden den gang har mange – både individer og kirkesamfunn – falt bort fra den enkle lydigheten mot Gud. 1. Mos. 3; Rom. 5, 12-19.
.
b) Da Josias var konge i Israel, var Mose lovbok glemt og bortgjemt i Templet (2. Krøn. 34). Både prestene og folket gjorde som de syntes var rett. Guds ord var satt til side. Og slik er det i alle frafall: Vår egen tanke og vurdering blir norm. Guds ord glemmes. Vekkelsen begynte da boken ble opplest.
c) Jeremias’ tid var en spesiell frafallsperiode i Israel, som førte folket til fangenskapet i Babylon. Profeten anklaget folket for to ting: De hadde forlatt Gud, kilden med det levende vann. Og de hadde gravd seg sprukne, ubrukelige brønner (Jer. 2, 13). Den frafalne finner alltid erstatning for Gud – i denne verden. Men frafallet straffer seg med en bitter lønn (Jer. 2, 19). Av kjærlighet kaller Herren de bortkomne tilbake og sier: Vend tilbake, du frafalne barn … bare erkjenn din misgjerning (Jer. 3, 12f).
d) Hoseas ber også folket vende tilbake for Herren elsker dem og vil lege dem (Hos 14, 2-5). Synden var blitt stor – den er årsaken til frafallet. Derfor må folket vende om til Herren (Hos. 6, 1).
e) Da Kristus kom, møtte han også et gjenstridig og frafalle folk som ikke kjente ham som sin frelser og Messias. De tok ikke imot ham. Joh. 1, 11. Han gikk som en fremmed blant sitt folk. Så lite kontakt hadde de religiøse lederne med Gud at de korsfestet ”herlighetens herre” (1. Kor. 2, 8).
.
Men også i den kristne menighet har frafallet ofte kommet. Menigheten i Efesus fikk denne oppfordring, som samtidig var en dom fra Jesus selv: Kom i hu hva du er falt fra og omvend deg (Åp. 2, 5). Middelalderen var på mange måter en mørk frafallsperiode før reformatorene begynte sitt gudsverk. I Norge var tiden før Hans N. Hauge uten særlig mye levende kristenliv. Vår tid bærer også sterkt preg av frafall på mange områder, og Bibelen taler om et siste, stort frafall før avslutningen på denne tid. (Mat. 24, 4-5. 10-12; 2. Tes. 2, 3; 1. Tim. 4, 1ff; 2. Tim. 3, 1ff). Dette gjelder både hele kristenheten og den enkeltes gudsliv. Her taler vi mest om den siste betydningen: Det personlige frafall.
.
3. Hvordan frafallet skjer.
Fallet og veien bort fra Gud kan skje på flere måter. Det avhenger litt av ens egen natur og miljøet og omstendighetene. Vi skal ikke holde fast på noe bestemt skjema for alle. Det som kan føre til fall for en, behøver ikke å være så alvorlig for en annen. Derfor må vi være forsiktige med å dømme hverandre.
.
a) Frafallet skjer som regel gradvis. Litt etter litt skjer en utglidning ved små og kanskje hemmelige synder som får rom i ens liv. Kjennetegnet på frafallet er at en gjemmer, unnskylder og bagatelliserer synden. Og samtidig kan man gjerne tale om Guds nåde og frelse. Bare han selv og Gud kjenner til det sanne forholdet i hjertelivet. (Men ikke alltid kjenner den frafalne sin sanne stilling.) Senere vil frafallet slå ut og bli synlig for alle. Men det er grunn til å frykte at noen forblir falne til sin dødsdag. Enkelte ganger kan frafallet skje plutselig ved at en faller i en grov synd som en ikke reiser seg fra.
.
b) Frafallet begynner alltid med synd, i form av ulydighet mot Gud. Synden kan være overtredelse eller unnlatelse. Hvis en med forsett gjør noe mot Guds vilje på ett eller flere felt, er det synd. Det vil tære på sjelslivet og ta bort den følbare nåde, forstyrre samfunnet med Gud og til sist drepe gudslivet. På samme måte vil det virke hvis vi unnlater å gjøre Guds vilje (Jak. 4, 17). I tillegg til slike konkrete synder, er faren for frafall også stor ved søvn, likegyldighet, sløvhet, lunkenhet m.m.
.
c) De vanligste synder som fører til frafall er gjerne ikke grove og stygge umoralske fall, men dagliglivets små hendelser. ”Små” og tilsynelatende ubetydelige feiltrinn som ikke blir oppgjort med Gud, kan med tiden få de største konsekvenser. La oss se på noen:
.
(1) Bønnelivet er av avgjørende betydning for en kristen. Det kan bli hans velsignelse eller hans fall. Når Bibelen formaner oss så alvorlig til å våke (Mark. 13, 33), er det ikke minst med tanke på de stille stunder alene med Jesus. Bibelen har mange rike løfter om bønn. Alt er av nåde og godhet fra Gud. Men Bibelen har også en oppfordring til oss: Be uavlatelig (alltid). 1. Tes. 5, 17. En del av Guds fulle rustning er: Til en hver tid skal vi be i Ånden med all bønn og påkallelse og være årvåkne i det. Ef. 6, 18.
.
Gud er ikke vrang så han skulle unnlate å høre og hjelpe hvis vi ber lite. Men det er sagt for vår egen skyld. Vi må be for at gudslivet ikke skal sløvne og dø. Du har nok merket det, min venn, at sløvheten kom når bønnen avtok. Derfor heter det så sterkt: Våk, o sjel, og be! Svikt i bønnelivet ditt kan være det første signal på at du er på vei bort fra den smale sti.
.
(2) Verdslige venner og kamerater har ført mange bort fra Gud. Det er sant at vi skal prøve å vinne de verdslige for Gud. Det står fast. Likevel er Bibelen så klar på at det er en avstand mellom de troende og verden. De er ikke like. De lever i hver sin åndelige verden.
.
Verden er ett av djevelens listige angrep. Ef. 6, 11. Det begynner så smått og fromt noen ganger: Vi skal prøve å påvirke dem og vinne dem for Gud. Men skjer det? Ofte skjer nok det motsatte. Vi regner ikke med at djevelen er en sterk personlighet, og ofte tar man kampen opp mot ham i egen kraft. Da er vi dømt til å tape. Den som snakker høyt om at Gud er sterkere enn alt og at djevelen er beseiret og ganske ufarlig for vår sjels frelse, vil gjøre smertelige erfaringer. Hvis han ikke allerede er forblindet.
.
Bibelen anviser en bestemt vei i vårt forhold til verden: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud. Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende. Jak. 4,4. Dette kalles vantro og utroskap. Det er med andre ord åndelig hor, som Israel ble anklaget for i GT. Dra ikke i fremmed åk med vantro. For hva samlag har rettferd med urett? 2. Kor. 6, 14. Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder. 1. Kor. 15, 33. På de ugudeliges sti må du ikke komme. Ordspr. 4, 14. Ingen kan bryte disse guddommelige regler uten å ta skade på sin sjel. Vi skal gå til verden, men ikke være sammen med den i selskap og fornøyelsesliv utenom det nødvendige i familie osv. La oss være litt mer nøye her.
.
(3) Vårt temperament kan føre oss på villspor. Det er en del av vår natur. Satan bruker alle anledninger til å forføre oss. Noen har et rolig temperament og gemytt som ikke volder ham særlig bry. Hos slike vil den Onde finne andre måter å føre dem vill enn hos andre. Ha må bare ikke tenke at han går fri. Andre har lettere for å bli sint, hissig, banne osv. Før han vet ordet av det, har djevelen fått ham til å begå slike synder. Hva kan da skje? Han kan angre sin synd, bekjenne og få det gjort opp, slik 1. Joh. 1, 9 viser oss.
.
Eller man forsøker å glemme det, unnskylde det og bortforklare det som uvesentlig og ”etter naturen”. Skjer det, har han slått inn på den vei som fører til frafall. Slike mennesker vil senere ha lettere for å begå den samme og andre synder. Samvittigheten sløves og er ikke lenger det alarmsignal som kan bli vår redning.
.
Paulus sier mye til efeserne som får en god attest (kap. 1, 15) og før høre dype og gode sannheter. Men de får også denne formaningen: ”La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap,” Ef. 4, 31. Det er sterke ord til kristne. – Hvorfor er dette så nødvendig? Fordi det kan bli en snare som leder til fall (ved siden av at det blir til skam for Guds rike). Vår stolte natur vil helst ikke reise seg etter et fall, fordi det betyr at en må ydmyke seg og erkjenne at våre svakheter er synd mot Gud. Det er smertefullt å erkjenne det, at vi ikke er fullkomne og gode nok. Dette hovmod er blitt manges skjebne.
.
Det første feiltrinn er det alvorligste. Da blir det letter å gjøre mer. Derfor står det: Våk og be for at dere ikke skal komme i fristelse.
.
(4) Tankelivet vårt er en innfallsport som satan benytter ofte. Og her er det han fører inn sine onde ånder. Åndsmaktene besetter tanke-og følelseslivet vårt. Våre forestillinger blir fylt av ureine og syndige begjær. Disse har alltid det med seg at de skygger for det reine og edle, og lar øyeblikkets tilfredsstillelse få større betydning enn himlen og det evige, slik Moses og Josef opplevde. Hebr. 11, 25; 1. Mos. 39, 7ff. Det kan gjelde mange ulike synder, som det seksuelle, penger, makt og herskesyke.
.
Synden har en besettende og bedøvende makt over mennesket, hvis man ikke går til korset fristelsen. Fallet vil alltid være nærmere den som leker og lefler med tankesynden enn hos den som straks går til Jesus med det. Der er kraft til motstand og seier.
.
Skriften taler noe om rikdommens makt. Penger har alltid hatt en mektig innflytelse over menneskene. De kristne er ikke fritatt for dette. Pengekjærheten har til alle tider vært roten til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Merk at Paulus i v. 9 sier: de som vil bli rike faller i fristelse. Hvis Satan får tent denne lysten i vårt indre, er det et steg bort fra den smile vei. Og dette sidesporte leder uvegerlig til fortapelse til slutt. En behøver altså ikke å ha blitt rik for å falle under denne dommen. Det er trangen etter rikdom (som også Paulus kaller havesyke) som er inspirert av Satan. Den kan fattige mennesker ha så vel som rike.
.
Også maktbegjæret er et veiskilt mot fortapelsen. Makt-og herskesyke har alltid hatt en hensynsløs virkning på menneskene. Deres egen fremgang er det viktigste, og for å nå det målet blir mange midler tatt i bruk. De kan trakke på andre mennesker og sette dem til side. Også kristne utsettes for denne angrepstaktikk. Troende mennesker har nok falt i denne grøften, i kirken, politikken og i arbeidslivet. (Men vi har selvsagt ikke med dette sagt at alle på toppen er skyldig her.)
.
- Vi har bare nevnt noen få sidesprang. De er alvorlige og skjebnesvangre. Listen kan gjøres enda lenger. La oss alle ta oss i vare for små og store synder, og våke over de første tendenser til fall.
.
d) Et fall i synd (stor eller liten) er ikke det samme som frafall. Alle troende kan falle og faller i synd. Frafall blir det hvis vi blir liggende i fallet og dermed fortsetter å synde. Frelse er å gå til Gud for å gjøre opp og få tilgivelse. Frafall og fortapelse er å holde seg borte fra Gud og hans tilgivende nåde. Det er ikke begått synd som i og for seg skiller oss fra Gud. Det er utilgitt synd.
.
Alle begått synd vil alltid berøve den troende fred, glede, frimodighet, kraft og samfunn med Gud. Det er som en sykdom som tærer på legemet og sjelen. Hvis vi holder ved med å synde uten oppgjør, inntrer det endelige skille med Gud. Det er ikke alltid lett for andre å vite hva tid et slikt frafall skjer. Det kjenner bare Gud. Noen ganger er synden så åpenbar at de troende forstår at bruddet er endelig og frelsen ser ut til å være forgjeves. 1. Joh. 5, 16.
.
Dette bør mane oss til forsiktighet i vårt åndelige liv. Det må vi behandle varsomt. Dessuten bør vi tenke på at jo mer synd vi tillater i livet vårt, jo lettere blir vi et bytte for djevelen. Et svakt, sykt legeme blir jo lettere et bytte for døden enn et friskt.
.
e) Helt frafallen blir et menneske som blir liggende i fallet, slutter å be om tilgivelse og dermed fortsetter å leve i synden. Denne tilstand begynner når vi slutter å angre synden. Vi hater ikke lenger synden, men begynner å like og nyte den. Frafallet inntrer også når vi sløvner slik overfor synden at vi ikke lenger plages av ond samvittighet og dermed tillater synd i vårt liv.
.
Vi skal huske at et åpent frafall i de fleste tilfeller er en frukt av et indre frafall i hjertet. Det første feilsteg er oftest en liten synd. Hvis den ikke ryddes bort ved anger og tilgivelse, har vi lettere for å begå en ny. Dermed blir hjertet sløvt og kaldt og mindre mottagelig for advarsel og Guds kall og nåde. Slik føres den bort fra Guds nærhet, og samtidig blir det lettere å synde. Det onde smerter oss ikke mer slik det gjorde i den første tid. En dag er bruddet endelig og fortapelsen venter.
.
f) Et frafall vil alltid føre skam over evangeliet og slik vanære Gud selv. Menigheten vil sørge over tapet, og det kan bli en nedgangstid for dens arbeid en stund. Noen ganger blir de frafalne menighetens verset fiender. Det siste blir verre enn det første. 2. Pet. 2, 20.
.
g) Gud arbeider med å føre de frafalne tilbake til seg så lenge det er håp om frelse. Men frafallsveien kan også bli en vei til forherdelse. For hvert trinn nedover vil Den Hellige Ånd få mindre kontaktmuligheter. Men Gud strever etter å vinne de frafalne tilbake. Jer. 3, 22, helt til de er falt fra med et evig og fullstendig frafall. Jer. 8, 5. De frafalnes eneste rette vei er å omvende seg og ikke holde fast ved sitt svik. Men de frafalne på Jeremias tid kjente verken tiden eller Herrens lov, v. 7. Det er trist når det blir som på Hoseas’ tid: ”Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg. Selv om de kaller på Den Høyeste, vil han ikke reise dem opp.” Hos. 11. 7. Du kan ikke både be til Herren og samtidig holde fast ved din synd. De utelukker hverandre. Men Herren har medynk med sitt folk til det siste, v. 8.
.
Skulle disse linjer bli lest av en frafallen, skal du få høre det igjen: Vend tilbake, du frafalne barn, for jeg er miskunnelig, sier Herren. Bare erkjenn din misgjerning… Jer. 3, 12-13. Kristus, Frelseren, elsker deg fremdeles. Nå leter han etter deg. Bøy dine kne og ta imot Jesus i ditt hjerte. Da gir han deg retten til å bli Guds barn og kraft til å leve det nye livet. Joh. 1, 12. Alle evangeliets løfter blir dine. Joh. 6, 37.
.
