Luther Romerbrev, Erbele. kap. 3.

Rom. 3.

I. I det tredje kapittel samler han dem alle i én bunke og sier, at de alle sammen er syndere for Gud. Den eneste forskjell er at jødene har hatt Guds ord, selv om bare få har trodd det. Det rokker dog ikke ved Guds trofasthet og pålitelighet, som han viser i Salme 51, 6: ”Du er rettferdeg, når du anklager, og ren når du dømmer.” Deretter beviser han ved hjelp av Skriften at alle er syndere og at ingen blir rettferdege ved lovens gjerninger. Loven er bare gitt til erkjennelse av synden.V. 1-20.

Vers 4: Gud er sannferdig. Gud holder visselig sitt ord. Men den som stoler på mennesker bedrar seg selv.

V. 7-8: Hvis Guds sannferdighet ved min løgn viser seg større til hans ære... David sier i salme 51, 6: Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort – for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer.

Det lyder som om man skulle gjøre synd, for at Gud skulel være rettferdig, som også Paulus her synes å lære. Og dog er det ikek slik. Men vi skal erkjenne synden som Gud anklager oss for, for at han skal bli kjent som sann og rettferdig i sin lov. Men om denne erkjennelse strider de gjensrtidige med Gud og vil ikke la sine gjerninger være synd. Derfor gjør de Gud til en løgner og dømt i sine ord.

Derfor er nå Paulus’ mening ikke at det er synden som gir Gud ære (ellers var det bedre å synde enn å gjøre godt), men å bekjenne synden gir Gud og hans nåde ære. Altså blir Gud sannferdig og alle mennesker løgnere som ikke vil bekjenne synden. Men deres vantro gjør ikke Guds trofasthet til intet. For han vinner og får rett og forblir sannferdig.

I v. 10-12 sier Paulus: Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke en som er forstandig, det er ikke en som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør godt, ikke en eneste.

Derfor sier han også i Apg. 17, 30: Nå befaler han alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg. Intet menneske er unntatt. Denne omvendelse lærer oss å erkjenne synden, nemlig at vi er alle fortapte, at vi er onde med hud og hår og må bli aldeles nye og andre mennesker. Denne omvendelse er ikke noe stykkevis og lappverk som de som bare gjør bot for sine gjerningssynder. De er heller ikke uvise som andre. For den strider ikke om hva som er synd og ikke synd, men haster alt i en haug og sier: Alt hos oss er bare synd. Hvorfor vil vi søke så lenge. Vi finner likevel ikke noe godt å betale synden med. Vi må oppgi alt hva vi er, tenker, taler eller gjør.

V. 20: Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. Hvorfor ikke? Av denne grunn: Der Den hellige Ånd ikke er og gir nåde, der kan menneskets hjerte ikke være vennlig stemt mot Guds lov, men vil langt heller at der ingen lov var. Likesom enhver føler dette hos seg selv, idet han ser at han er treg og har ulyst til det gode, men er lett tilbøyelig til det onde, 1. Mos. 6, 5. 8. 21.

Fordi en slik uvilje er til stede, så følger han loven emd ulyst og ikek av hjertet. Han nødes til å gjøre den av frykt for straff, skam og helvete, eller han gjør dem av kjærlighet til sin egen nytte og salighet og ikek av kjærlighet til Gud og hans ære. Han gjør det for at Gud skal gi ham det han trenger og som han selv helst vil ha.

Derfor er alle slike gjerninger bare hykleri og Gud akter dem ikek for noe godt. For hvilken hellighet er det hvis du gjør gjerningen emd hånden, men er en fiende av loven og lovgiveren i hjertet? Det er jo synd, hvis man ikke elsker loven.

Her ser du også at skolastiskere og sofister som elsker å diskutere, er forførere når de lærer at man ved gjerninger skal gjøre seg rede til nåden. Hvorledes kan den gjøre deg rede til det gode ved gjerninger, den som ikke gjør noen god gjerning uten av ulyst og med uvilje i hjertet|? Hvorledes skal den gjerning kunne behage Gud, som kommer fra et hjerte fullt av ulyst og uvilje.

For ved loven kommer erkjennelse av synd. Kjære hvorledes går det til? Ta en Kain for deg, så vil du finne det. Han gjør alle sine gjerninger etter loven med meget besvær og arbeide og bekjenner frimodig at han ikke tror at han er et Guds barn og hellig. Ja, han fordømmer en slik trosom den aller grueligste frekkhet og det verste hykleri. Han vil fortsette å tvile og vente til han blir et slikt barn ved sine egne gjerninger.

Se, her ser du fremstilt for alle at en person ikke er god eller rettferdig fordi det ikke er en slik tro i ham. Ja, han er fiende av troen. Derfor er han også fiende av troens rettferdighet, og hans gjerninger er heller ikke gode, selv om de ser gode ute etter loven.

Og slik forstår du at Paulus med rette sier: Ingen blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. For innfor Gud må vi først være gode før vi gjør noe. Man kan godt være rettferdige for mennesker ved sine gjerninger, for de ddømmer etter gjerningene og ikke etter hjertets ydmykhet.

Mennesker dømmer personen etter gjerningene. Gud dømmer gjerningene etter personen. Men da nå det første bud i loven byder at vi skal tro, trøste og forlate oss på Gud, som er den rette tro og som gjør oss til Guds barn. Da vil du også se av loven at kains synd var vantro. Du føler også hos deg selv om du tror eller ikke, for det vil ingen erkjenne eller føle uten en slik lov.

Det kaller Paulus her for erkjennelse av synden ved loven. For da skal mennesket føle seg truffet og erfare vantroen og ulysten til det gode i sitt hjerte, bli forferdet over det og tvile på seg selv. Du kan likevel ikke hjelpe deg selv ut av en slik vantro, det kan heller ikke loven. Derfor må alle dine gjerninger som du tenker å oppfylle loven med, fortsette å være lovgjerninger som ikke kan gjøre deg rettferdig for Gud. Han anser bare de for rettferdige som tror på ham og er hans barn. For bare de oppfyller budet og holder ham for en sann Gud.

For om du piner deg selv til døde med gjerninger, kan ditt hjerte likevel ikke skape en slik tro som budet krever. Ja, gjerningene anerkjenner ikke en slik tro og vil heller ikke at loven skal kreve den. Derfor må dette mennesket vedbli å være en djevelens martyr og en forfølger av troen og loven nettopp ved gjerninger. Han hovmoder seg over dem inntil han kommer til seg selv, lærer seg selv å kjenne, tviler på seg selv og sine gjerninger, gir Gud æren, bekjenner at han er intet og bare sukker etter hans nåde, som Gud ved sin lov har drevet ham til.

Da kommer tro og nåde og oppfyller ham og gir den hungrige mat. Da følger rette og gode gjerninger i hans liv. Dette er ikke lovgjerninger, men gjerninger av nådens ånd som i Skriften kalles Guds gjerninger, fordi han virker dem i oss. For alt som ikke Gud virker i oss ved sin nåde, men som vi gjør av oss selv uten hans nåde, er sannelig lovgjerninger. De er til ingen nytte for vår rettferdiggjørelse, men er onde og mot Gud fordi det skjer i vantro.

II. I vers. 21-31 begynner han å lære den rette vei til å bli from og frelst. Han lærer at vi alle er syndere og ikke har noe å rose oss av for Gud, men at vi blir rettferdege ved troen på Kristus uten noen fortjeneste. Kristus har nemlig ved sitt blod kjøp den til oss. Han er blitt en nådestol fra Gud for oss, hvor alle våre synder blir tilgitt. Hermed viser han at Kristi rettferdeghed, som han gir oss ved troen, er vår eneste hjelp. Det er nå blitt åpenbart ved evangeliet, men er loven og profetene vitner om det. Selv om lovens gjerninger og all ross er avskaffet, så blir loven altså stadfestet ved troen.

V. 21: Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven. Vi blir rettferdiggjort uten loven ved nåden. Men en slik nåde har vitnesbyrd av loven. Slik er det også med Døperen Johannes. Vi må bli kristne uten hans hjelp. Men han vitner om og viser oss Kristus.

V. 22-23: For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. De mangler guddommelig herlighet og ære. Det er som om han vil si: De kan vel ha en naturlig og menneskelig rettferdighet og få ære, berømmelse for mennesker på jorden her i tiden av det, som om de ikke var syndere. Men for Gud er de syndere og har ikke hans ære. De kan heller ikke rose seg av ham og hans miskunnhet.

Merk dette som han sier: De har aller syndet osv. Det er hovedstykket og midtpunktet i dette brevet og i hele Skriften, nemlig at alt er synd som ikke blir forløst ved Kristi blod og rettferdiggjort ved troen. Forstå derfor denne teksten rett. For her blir all fortjeneste og ære av gjerninger forkastet, som han sier her. Intet uten Guds nåde og ære blir igjen.

V. 25: Ham (Kristus) stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen. Det er ikke bare ved troen, men ved troen ”på hans blod”, som han har godtgjort i vårt sted og slik er blitt en nådestol for at vi skal få ta imot begge deler, både forlatelse og nåde uten vår betaling og møye. Derfor må vi gå inn under hans vinger (Mat. 23, 37) og ikke fly ut i vår egen dumdristighet. Da vil hauken snart ete oss. Vår frelse må ikke bero på vår rettferdighet, men (som jeg ofte har sagt) på Kristi egen rettferdighet som er reist for oss som et tabernakel og en vinge.

For vår tro og ære og det vi ellers har, er ikke tilstrekkelig. Ja, det er ikke en gang av den rette rettferdighet med mindre man går inn under denne hønes vinger og tror fast at ikke vi, men Kristus har gjort fyllest for Guds rettferdighet for oss. Slik får vi nåde og frelse ikke for vår tros skyld, men for Kristi skyld. Vi skal derfor i alle ting erkjenne at alt beror på Guds nåde som er tilsagt, skaffet til veie og gitt i Kristus og ved Kristus.

V. 27: Ved troens lov. Kristi lov er troen som er en levende, åndelig flamme som kan tenne hjertene, fø på ny og omvende ved Den hellige Ånd. Da ønsker de, gjør og er det Mose lov krever med ord. Uten tvil har Paulus tatt dette uttrykk fra Jes. 42, 4. Ellers lyder det ikke godt når man sier: Troens lov. Men fordi han har sett at troen på Kristus og evangeliet hos Jesaja kalles Kristi lov (hans lov), tar han seg den frihet å kalle det Kristi lov. Det gjør han bare i Romerbrevet og Galaterbrevet. (I Norsk Bibel bare i Gal. 6, 2).

V. 28: For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. (Tysk har: alene ved tro.) (Luther oversetter her ”ved tro alene” og begrunner dette slik her): Jeg har meget godt visst at i den latinske og greske teksten står ikke ordet ”alene”. Det har jeg ikke behøvd å lære av papistene (katolikkene) som ser på disse (5) bokstaver som en ku på en malt dør, men ikke ser at det likevel uttrykker tekstens mening. Og når man vil oversette stedet på et klart og fyndig tysk, hører det med. For jeg vil gjerne tale tysk og ikke latin eller gresk, da vi vil utgi en tysk oversettelse.

Men det er eiendommelig for vårt tyske språk at når man taler om to ting som bekrefter det ene og benekter det andre, så føyer man til ordet ”alene” til ordet ”ikke” eller ”ingen”. Slik blir ordet ikke eller ingen enda sterkere og tydeligere. Man sier f. eks. slik: Bonden kommer alene (eller: bare) med korn og ingen penger. Jeg har bare spist og ennå ikke drukket osv.

Man må ikke spørre bokstavene i det latinske språk hvorledes man skal tale tysk, som disse esler (papistene) gjør. Men man må spørre mor i huset, barna på gaten, den enkle mannen på markedet og legge nøye merke til hvorledes de taler. Så skal vi oversetter etter det, da forstår de det og merker at man taler tysk med dem. (Luther viste dette ved Mat. 12, 14: Det hjertet er fullt av, taler munnen; på latin står det: Av hjertets overflødighet taler munnen. Han viser også til Mat. 26, 8; Mark. 14, 4; Luk. 1, 28).

Men nå har jeg ikke bare lempet meg etter språkets eiendommelighet ved å tilføye ordet ”alene”. Men teksten og Paulus’ mening krever det og tvinger det fram med makt. For han behandler jo her den kristne læres hovedstykke, nemlig at vi blir rettferdiggjort ved troen på Kristus, uten alle lovgjerninger. Og han skjærer bort alle gjerninger så fullstendig at han endog sier at lovgjerninger ikke er til noe hjelp for å få rettferdighet, selv om loven er Guds lov og ord.

Og i kap. 4, 2 bruker han Abraham som eksempel. Han ble rettferdiggjort helt uten gjerninger. Heller ikke den største gjerning som da nettopp var gitt av Guds og er over alle andre lover og gjerninger, nemlig omskjærelsen, har hjulpet ham noe til rettferdighet. Han er blitt rettferdiggjort ved troen uten omskjærelse og uten alle gjerninger. Men når man må forkaste alle gjerninger, må meningen være at alene troen kan rettferdiggjøre. Og den som vil tale tydelig og rett om at alt annet må forkastes, han må si: Alene troen og ikke gjerningene gjør oss rettferdige. Det krever saken selv ved siden av språket.

Det kan jeg med god samvittighet vitne om, at jeg har brukt min største troskap og flid når jeg oversatte og har aldri hatt noen baktanke. For jeg har ikke tatt eller forsøkt eller vunnet noe ved det. Heller ikke har jeg tenkt på min egen ære, det vet Gud min Herre. Men jeg har gjort det for å tjene de kjære kristne og til ære for en som sitter der oppe. Han gjør så mye godt for meg hele tiden. Selv om jeg hadde oversatt tusen ganger så mye, hadde jeg ikke fortjent å leve og være frisk en eneste time.

Det jeg er og har er alt av hans nåde og barmhjertighet. Ja, det skylles hans dyre blod og svette. Derfor skal alt, om Gud vil, tjene til hans ære med glede og av hjertet. Men jeg har på den annen side heller ikke behandlet bokstavene altfor fritt, men sammen med mine medhjelpere med stor omhyggelighet har vi sett etter at et viktig bibelvers ble oversatt etter bokstaven og ikke på noen måte oversatt det fritt. Joh. 6, 27 er et eksempel: For på ham har Faderen, Gud, satt sitt segl.

Men oversettelse er ikke alles kunst. Da kreves et virkelig fromt, trofast, flittig, varsomt, kristelig, kyndig, erfarent og øvet hjerte. Derfor mener jeg at ingen falsk kristen eller sekretærer kan oversette med troskap.

V. 30: Så sant Gud er en, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Fordi troens lov eller evangeliet (v. 27) først skulle forkynnes for jødene og så siden til hedningene, kommer rettferdigheten til hine ved (på grunn av) troen som noe de hadde løfte om. Men til hedningene ved troen som intet løfte hadde om det.

V. 31. Opphever vi så loven ved troen? Ettersom han hadde forkastet lovens gjerninger (v. 28), høres det ut som at han ville oppheve loven ved troen. Langt derifra! Vi stadfester loven, sier han. Han vil nemlig ikke komme med en ny lære som om den forrige ikke skulle gjelde mer. Men han vil forkynne rett, hevde den og vise dens rette kjerne og mening. For at man skal lære hva loven er og vil ha i motsetning til de betydninger som fariseerne har lagt inn i det. De har bare skallet og kapselen av det. Mat. 5, 17.

Nei, sier Paulus, vi stadfester loven, dvs. vi oppfyller den ved troen. Troen oppfyller alle lovens deler. Gjerninger oppfyller ikke en tøddel av loven. Troen alene gjør oss rettferdig og oppfyller loven. For den gir oss Ånden pågrunn av Kristi fortjeneste. Men Ånden gir oss et frimodig og frivillig hjerte, slik som loven fordrer. Da kommer de gode gjerningen av troen selv.

Luthers Romerbrev - v/ Eberle.
Rom. 2.


I kapittel 2 utvider han fordømmelsen til også å omfatte dem som er fromme i det ytre, men som synder hemmelig, slik som jødene var, og som alle hyklere er. De lever tilsynelatende fint, men gjør det tden lyst og kjærlighet. I hjertene er de fiender av Guds lov, og vil allikevel gjerne være dommere over andre. Slik er alle de skinnhellige, de rekner seg selv for rene og likevel er fulle av havesyke, hat, hovmot og all slags urenhet, Matt 23. Det er nettopp slike som forakter Guds godhet og ved deres hårdhet nedkaller de Guds vrede over seg.

Som en rett forkynner av loven lar Paulus ingen være uten synd. Han forkynner Guds vrede for alle, som av egen natur eller vilje forsøker å leve et ordentlig liv, og lar dem ikke være bedre enn dem som er åpenlyse syndere. Ja, han kaller dem for forherdede og ubotferdige.


Rom 2,1 Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.

[Matt 7: 1. Luk 6: 37. 1Kor 4: 5.]


Som om han ville si: I det ytre lever du fint ved at du gjør lovens gjerninger, og du dømmer dem som ikke lever slik og ved å lære alle: Slik ser du flisen i andres øyne, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var. For selv om du holder loven og gjør dens gjerninger utvortes av frykt for straff eller kjærlighet til lønn, så gjør du dog alt uten fri lyst og kjærlighet til loven. Ja, du gjør det tvert imot med ulyst og tvang og ville heller gjøre noe annet hvis loven ikke hadde vært der. Av dette kan vi slutte at du i ditt hjerte inderste er en fiende av loven.


2 Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt.


3 Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme – mener du at du skal unnfly Guds dom?


4 Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?

[Luk 24: 47. 2Pet 3: 9, 15. Åp 2: 21.]



Langmodighet (tålmodighet) er at man er sen til å bli vred og straffe urett, skjønt han blir tirret og har rett og makt til det. Men ”tålmoddighet” finner seg i skade på på gods, legeme og ære, selv om man var berettiget til å sette seg til motverge. ”Godhet” er det at man hjelper hverandre i det legemlige, omgås kjærlig innbyrdes og har et vennligt vesen. Etter sin godhet gjør Gud godt mot menneskene. Ifølge sin tålmodighet fordrar han at de misbruker hans gaver og velgjerninger, slik som de utakknemlige betaler godt med ondt. Men ifølge sin langmodighet venter han på deres forbedring.



Langmodigheten strekker seg noe lenger enn tålmodighet. Tålmodighet er det nemlig hvis man tåler ondt og urett. Men langmodighet er det hvis man også venter uten å tenke på å straffe eller hevne seg i sin tid eller ønske noe ondt til gjengjeld. For man finner jo dem som vil lide mye og er tålmodige, men de tenbker likevel at de nok skal bli hevnet i sin tid. Men langmodigheten ønsker også at det ikke skal bli hevnet og synderen bli forbedret.



5 Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbaret.



6 For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger.

[Sal 62: 13. Ord 24: 12. Matt 16: 27. 2Kor 5: 10. Gal 6: 7.]



7 Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv.

[Ef 6: 8.]



8 Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten – over dem skal komme vrede og harme.

[Gal 5: 19–21. 2Tess 1: 6.]



9 Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker.



10 Men herlighet og ære og fred skal hver den få som gjør det gode, både jøde først og så greker.



11 For Gud gjør ikke forskjell på folk,

[5M 10: 17. 1Sam 16: 7. 2Krøn 19: 7. Job 34: 19. Apg 10: 34. Gal 2: 6. Ef 6: 9.]

Vers 6-11: Her er en dobbel målestokk som utdelingen skal skje etter på dommens dag, når hjertenes skjulte tanker blir åpenbart og alle får betaling etter sine gjerninger.



Først beskrives de frommes gjerninger som består i at de ved tålmodighet i gode gjerninger har ettertraktet det evige liv. Det vil si at de holder ut og lar seg ikke avskrekke. Og fordi de holder ut, skal de også få pris og ære og uforgjengelighet.



Men de ugudelige har fire andre ting i vente, fordi de verken holder ut eller gjør bot – nemlig ugunst og vrede, trengsel og angst. Deres fordømmelse er skrevet i deres egen samvittighet, som Kol. 2, 14 kaller den håndskrift som er mot dem, og som viser dem at Gud med rette vredes over synden, og at vi ikke klage over hans straff. De finner den i 5. Mos. 27, 26: ”Forbannet være den som ikke holder ordene i denne loven og ikke gjør etter dem!” Og dette skal skje uten hensyn til forskjellen mellom jøder og hedninger.



Harme består i at mennesket bringes ut av fatning så han ikke mer vet hva han gjør og aller minst tenker på at han skal ta sin tilflukt til Gud. Et høyere trinn er vreden, et menenskes hat mot Gud og mot seg selv. Trengsel består i følelsen av fordømmelse og straff som vi har pådratt oss ved våre synder. Angst er den redsel og dødsfrykt som nettopp de ugudeliges fortvilelse består i, dens virkning er gråt og tenners gnitsel. (Luther viser her til disse fire trinn hos Kain, forræderen Judas, Saul og Akitofel. Motsetningen er hos David, Peter og Paulus.)



Ved det andre strykke er vel og merke hvorlededes Paulus inndeler de gode gjerninger som vi også skulle gjøre mot Gud. Han nevner først tålmodighet i gode gjerninger. Det er det Jesus sier i Luk. 8, 15: ”Det i den gode jord er de som når de hører Ordet, beholder det i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.” En slik god gjerning får nå (i motsetning til vrede og harme, trengsel og angst) en firdobbel belønning: herlighet og ære og fred og uforgjengelighet, (med andre ord) det evige liv.



De hellige er bedrøvet over sine synder, men de tar sin tilflukt til Gud. De hater sin synd, men ikke Gud eller seg selv. De hviler i Guds ord og sier: Herren har forbarmet seg over meg og atskilt kjødets lov fra Åndens lov. De stiller alltid det evige liv opp mot kjødets svakhet. For Gud er større enn deres hjerte. Der er ingen synd så stor at Gud ikke kan eller vil tilgi den. 1. Joh. 3, 20.



Men du vil si: Hvorledes går det til at det ofte sies i Skriften, at de som gjør godt, blir salige? Svar: Hvorledes sksulle det gå til? Ikke annerledes enn som ordene lyder uten alle forklaringer: Den som gjør godt, han blir salig. Den som gjør ondt, han blir fordømt. Men det som fraamkaller misforståelsen er at man bedømmer gode gjerninger etter det ytre skinn. Det gjør ikke Skriften som lærer at ingen kan gjøre godt, med mindre han først selv er god. Slik blir han ikke god ved gode gjerninger, men gjerningene blir gode ved ham. Mat. 7, 17. 12, 33.



Men han blir god ved gjenfødelsens bad (Tit. 3, 5) og ikke på noen annen måte. Derfor er det sant at den som gjør godt, han blir salig, d.e. hans salighet vil bli åpenbar (så fremt han holder fast ved det). Men han gjorde ikke noe godt, hvis han ikke allerede var salig ved den nye fødsel.



Både for jøde først og så greker… Jødene mente at de var bedre enn hedningene. Men Kristus har tatt bort skilleveggen og har gjort begge tilett, til en menighet. Den som nå tror, han skal bli salig. Men den som vil opprette en ny vegg ved selv å gjøre opp for sine synder, han er en gudsbespotter og skyldig i Kristi blod. I Kristus gjelder ikke lenger forskjellen mellom jøder og hedninger. Der gjelder verken jøde eller greper, mann eller kvinne, trell eller fri noe, men alene en ny skapning, dvs en som tror på Kristus. Gal. 3, 28. Gud alene kan rettferdiggjøre den ugudelige og gir nåde til å bli rett from.





12 alle som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven, og alle som har syndet under loven, skal dømmes ved loven.

[Luk 12: 47, 48.]



13 For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort.

[Matt 7: 21–27. Joh 12: 48. Jak 1: 22. 4: 11.]



14 For når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov.

[Apg 10: 35.]



15 De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem –

V. 14-15. Det er to slags erkjennelse av Gud. Den ene heter lovens erkjennelse, og den andre evangeliets erkjennelse. For Gud har gitt de troende lærestykker, loven og evangeliet for at man av dem skulle lære å kjenne ham. Erkjennelsen ved loven er tilgjengelig for fornuften, og fornuften har nesten grepetog fattet Gud. For den har sett av loven hva som er rett og urett, idet loven er skrevet i vårt hjerte, som Paulus sier her.



Selv om den er klarere gitt av Moses, så er det like fullt sant at alle fornuftige mennesker av naturen kommer så langt at de vet at det ikke er rett å være ulydige mot far og mor eller øvrigheten, og å myrde, drive hor, stjele, banne og spotte. Derfor har f. eks. romerne og andre hedninger straffet lovens overtredere hardt, slik som horkarer, modere og tyver. De har også skrevet mange bøker om det. Og når man har gjort mot de samme mordere, tyver og lignende mennesker, som de har gjort mot andre, da har de bekjent for retten at deres misgjerning var urettferdig. For deres egen samvittighet sier: Det er ikke rett at et menneske dreper andre.



For de har denne kunnskap om Guds lov og de ti bud som av naturen er skrevet i deres hjerter. De ser hva som er rett og hav som er urett både hos seg selv og andre, uten at de dog straffer det hos andre og ennå mindre hos seg selv. Når de kunne gjøre det i hemmelighet, da gjør de det mot andre, v. 1.



Den naturlige lov sier: Hva vil du at andre skal gjøre mot og bære over med hos deg, det gjør også du mot andre. Hele Mose lov er innbefattet i det, som Kristus sier, Mat. 7, 12. Av denne lob gjør hedningene bare den ytre gjerning, likesom jødene av Mose lov. Og det at ”tankene innbyrdes anklager eller og forsvarer hverandre,” kommer av at en synd mot loven er større enn en annen.



16 på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus.[14: 10. Pred 12: 14. Matt 25: 31 ff. Joh 12: 48. Apg 17: 31. 1Kor 4: 5. Åp 20: 12, 13.]



17 Men om du kaller deg jøde, og du setter din lit til loven og roser deg av Gud,

[9: 4. Mika 3: 11. Luk 18: 11.]



18 og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, fordi du er opplært i loven,



19 og regner deg selv å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørket,



20 en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige, siden du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven:



21 Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du?

[Matt 23: 3 ff.]



22 Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer?

Du som lærer… Du vet heller ikke selv hva du lærer og har aldri lært å forstå loven rett. For hav er det ellers at du lærer andre å ikke stjele, når du i hjertet selv er en tyv. Og du var det gjerne i det utvortes hvis du våget å gjøre det. Og den utvortes gjerning uteblir heller ikke hos slike hyklere.

Du som har avsky for avgudene… Du stjeler fra Gud. For Gud skal ha æren, og alle egenrettferdige tar fra ham den.



23 Du som roser deg av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven!



24 For på grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene, slik det står skrevet.

[2Sam 12: 14. Jes 52: 5. Esek 36: 20 ff. 2Pet 2: 2.]



25 For omskjærelsen er nok til nytte dersom du holder loven. Men er du en lovbryter, da er din omskjærelse blitt til forhud.

[Jer 4: 4. 9: 25. 1Kor 7: 19.]



26 Om nå en uomskåren oppfyller lovens rettferdskrav, skulle ikke da denne uomskårne regnes som omskåret?



27 Og den som i ytre forstand ikke er omskåret, men oppfyller loven, skal dømme deg, du som med bokstav og omskjærelse er en lovbryter.



28 For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet.

[9: 7, 8. Joh 8: 39. Gal 6: 15.]



29 Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.

[5M 10: 16. 30: 6. Jer 4: 4. Gal 5: 3. Fil 3: 3. Kol 2: 11.]

Ånd kalles det som Gud virker i mennesket utover naturens krefter. Bokstav kalles det som gjøres av naturen uten Ånden.

Luther: Romerbrevet, Erbele.

Martin Luther:

Kommentar til Romerbrevet kap. 1. Eberles utgave 1866/1874.

Ved NDH.

Fortale:

Dette brev er det rette hovedstykke i det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgåes med det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mere man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det.

Derfor vil også jeg med min tjeneste bidra til dette, og ved denne fortale berede en inngang for brevet, så langt Gud har gitt meg å gjøre det, for at dette brev kan bli desto bedre forstått av alle. For hittil er det blitt fordunklet med uttydninger og mange slags snakk. Men i seg selv er det dog et klart lys, nesten nok til å opplyse hele Skriften.

Til en begynnelse gjelder det da at vi skjønner språket og vet hva Paulus mener med disse ord: Lov, synd, nåde, tro, rettferdighet, kjød, ånd og liknende. Ellers har vi ikke noen nytte av å lese dette brev.

Ordet: lov

må du her ikke forstå på menneskelig vis, så at det bare skulle bety en lære om hvilke gjerninger vi skal gjøre eller unnlate. Slik går det for seg, med de menneskelige lover; der kan man oppfylle loven, selv om hjertet ikke er med. Men Gud dømmer etter hjertebunnen. Derfor krever også hans lov hjertets innerste, og lar seg ikke nøye med gjerninger; men meget mere straffer den de gjerninger som er gjort uten det rette sinnelag som hykleri og løgn. Derfor kalles også alle mennesker løgnere (Salm. 116, 11), just av denne grunn at ingen holder eller kan holde Guds lov ut fra sitt hjertes innerste. For inne hos seg selv finner enhver ulyst til det gode og lyst til det onde. Når da den frie lyst til det gode mangler, så er man ikke med sitt hjerte i Guds lov. Og da fortjener man visselig også skyld og vrede hos Gud, selv om man i det ytre stråler med gode gjerninger og ærbart liv.

Derfor trekker Paulus. I det annet kapittel den slutning at jødene er syndere alle sammen. Og han sier at bare de som holder loven, er rettferdige for Gud. Dermed vil han ha sagt at ingen oppfyller loven ved gjerninger. Men helt motsatt sier han til dem (v. 22): «Du som sier at man ikke skal drive hor, driver du hor?» Likeså (v. 1): «I det hvori du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer.» Som ville han si: «Du lever utvortes fint i lovens gjerninger, og dømmer dem som ikke lever slik, og du vet å belære enhver; splinten i den annens øye ser du; men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var.»

For om du enn utvortes holder loven med gjerninger, av frykt for straff eller kjærlighet til lønn, så gjør du dog alt uten fri lyst og kjærlighet til loven, men med ulyst og tvang. Du ville heller gjøre annerledes, hvis loven ikke var. Derav følger at du inne i hjertets innerste er en fiende av loven. Hva er dette annet enn at du lærer andre at de ikke skar stjele, mens du dog selv i ditt hjerte er en tyv, og gjerne også var i det ytre, hvis du bare våget det? Skjønt heller ikke den utvortes gjerning i lengden uteblir hos slike hyklere. Således lærer du andre, men ikke deg selv. Du vet heller ikke selv hva du lærer, og har ennå aldri forstått loven rett. Hertil kommer at loven øker synden, som han sier i kap. 5, 20, fordi mennesket bare blir ennå desto mere fiendtlig mot loven, jo mere den krever det som mennesket ikke formår noe av.

Derfor sier han i kap. 7, 14: «Loven er åndelig.» Hva er det? Hvis loven var legemlig, så kunne den skje fyllest ved gjerninger. Men da den nå er åndelig, så kan ingen oppfylle den, med mindre alt det du gjør kommer fra hjertets grunn. Men et sådant hjerte gir ingen unntagen Guds Ånd. Han gjør mennesket likedannet med loven, så at det av hjertet får lyst til loven, og fra nå av gjør alt, ikke av frykt eller tvang, men av et frivillig hjerte. Altså er loven åndelig. Med et slikt åndelig hjerte vil den bli elsket og oppfylt, og en slik ånd krever den. Hvor denne ånd ikke er i hjertet, der blir det synd, ulyst og fiendskap mot loven. Men loven er dog god, rettferdig og hellig.

Så vend deg nå til den tale, at det å gjøre lovens verk er noe helt annet enn å oppfylle loven. Lovens verk er alt det som mennesket gjør eller kan gjøre etter loven i kraft av sin frie vilje og ved sine egne krefter. Men under og ved siden av disse gjerninger blir der i hjertet ulyst og tvang overfor loven. Derfor er alle disse gjerninger spilt og til ingen nytte. Dette er Paulus' mening i kap. 3, 20, hvor han sier: «Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger.»

Herav ser du nå at skoledisputatorene og sofistene er forførere, når de lærer at man ved gjerninger skal berede seg for nåden. Hvorledes kan den ved gjerninger berede seg for det gode som ikke gjør en eneste god gjerning uten ulyst og uvilje i sitt hjerte? Hvordan skal det verk kunne behage Gud som fremgår av et tregt og uvillig hjerte?  

Å oppfylle loven, derimot, er å gjøre dens verk med lyst og kjærlighet, og føre et gudfryktig og fromt liv, frivillig og uten lovens tvang, som om det ikke fantes noen lov eller straff.

Men en slik lyst som følger med kjærlighetens frivillighet, gir den Hellige Ånd i hjertet, som han sier i kap. 5, 5. Men Ånden blir ikke gitt på noen annen måte enn alene i, med og Ved troen på Jesus Kristus, således som Paulus sier det i fortalen. Og troen kommer ikke på annen måte enn alene ved Guds ord eller evangelium, som forkynner Kristus som Guds Sønn og menneske, død og oppstanden for vår skyld. Som han sier i kap. 3, 25; 4, 25 og 10, 9.  

Herav kommer det at troen alene gjør rettferdig og oppfyller loven. For troen får Ånden av Kristi fortjeneste. Og Ånden skaper et glad og frivillig hjerte, slik som loven krever det. På denne måte fremgår da de gode gjerninger av selve troen. Dette er Paulus' mening i kap. 3; 31. Her har han forkastet lovens gjerninger, så det høres ut som om han ville oppheve loven ved troen. «Nei,» sier han, «vi stadfester loven ved troen.»

Synd 

kalles i Skriften ikke bare den utvortes, legemlige gjerning, men også all den bevegelse som rører seg sammen med den utvortes gjerning, nemlig hjertets innerste med alle dets krefter. Altså, det lille uttrykk: «å gjøre synd» skal bety at mennesket helt og holdent faller hen i synd.: For det skjer overhodet ikke noen utvortes syndig gjerning, uten at mennesket helt og holdent farer hen i synd både med legeme og sjel.

Og i særdeleshet ser Skriften inn i hjertet og hen til roten og hovedkilden til all synd, nemlig vantroen i hjertets grunn. Altså, likesom troen alene gjør rettferdig og bringer ånden og lysten til gode utvortes gjerninger, således er det vantroen alene som synder og egger kjødet og lysten til onde utvortes gjerninger. Slik som det skjedde med Adam og Eva i Paradiset. 1. Mos. 3, 6.

Derfor kaller også Kristus vantroen alene synd, når han sier i Joh. 16, 8 f.: «Ånden skal overtyde verden om synd, fordi de ikke tror på meg.» Derfor er det også slik, at før der skjer gode eller onde gjerninger som gode eller onde frukter, må det i hjertet først være tro eller vantro. Vantroen er roten, saften og hovedkraften til all synd. Derfor kalles den jo også i Skriften, slangens hode og den gamle drages hode, som kvinnens sæd, Kristus, må knuse, slik som det ble lovet Adam. 1. Mos. 3, 15.

Nåde og gave 
Nåde og gave kan man skjelne mellom på denne måte:
Nåde er egentlig Guds yndest eller gunst, som han har hos seg selv overfor oss. Og ut av den er han villig til å inngyte Kristus og Ånden med sine gaver i oss. Dette fremgår klart av kap. 5, 15, hvor han sier: «Guds nåde og gaven i Jesus Kristus» osv.

Visstnok vokser gavene og Ånden daglig i oss; men de er ennå ikke fullkomne. Følgelig blir det enda onde lyster og synder tilbake i oss., som strider mot Ånden, som han sier i Rom. 7, 14 og Gal. 5, 17, og slik som striden mellom kvinnens sæd og slangens sæd forkynnes i 1. Mos. 3, 15. Men nåden alene utretter så meget at vi helt og fullt blir regnet rettferdige for Gud. For hans nåde deler seg ikke og stykker seg ikke opp, slik som gavene gjør; men den tar oss helt og holdent opp i Guds yndest, for Kristi, vår forbeders og midlers skyld, og fordi gavene er begynt i oss.

Så forstår du da det 7. kapittel, hvor Paulus ennå skjenner på seg selv som en synder, mens han allikevel i 8, 1 sier at der ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, nemlig på grunn av de ufullkomne gaver og Ånden. På grunn av det kjød som ennå ikke er drept er vi ennå syndere; men fordi vi tror på Kristus og har Åndens begynnelse, viser Gud oss den gunst og nåde at han ikke vil akte på eller dømme denne synd, men handle med oss etter vår tro på Kristus, inntil synden helt blir drept.

Tro 

er ikke den menneskelige innbildning og drøm som noen holder for tro. Når disse da ser at det ikke følger noen forbedring i livet eller gode gjerninger, mens de allikevel hører og taler meget om troen, så faller de i villfarelse og sier: «Troen er ikke nok, man må gjøre gjerninger, hvis man skal bli rettferdig og salig.» Dette fører også til, at når de hører evangeliet, så farer de i vei, gjør seg av egne krefter en tanke i sitt hjerte og sier: «Jeg tror.» Dette holder de da for å være en rett tro. Men like så visst som dette er en menneskelig oppdiktning og tanke, som ikke øver noen virkning inne på hjertebunnen, like så visst utretter denne tanke intet, og det følger ingen forbedring etter den.

Troen, derimot, er et guddommelig verk i oss, som forandrer oss og føder oss på ny av Gud (Joh. 1, 13), dreper den gamle Adam, gjør oss til helt andre mennesker i hjerte, mot, sinn og alle krefter, og bringer med seg den Hellige Ånd.

Å, troen, den er en levende, travel, virksom og mektig ting. Derfor er det umulig at den ikke uopphørlig skulle virke noe godt. Troen spør heller ikke om man skal gjøre gode gjerninger; men allerede før det spørres har den gjort dem, og den er alltid i virksomhet. Men den som ikke gjør slike gjerninger, han er et vantro menneske, famler og ser seg omkring etter tro og gode gjerninger, og vet dog verken hva tro eller gode gjerninger er, men vrøvler og skravler en mengde ord om tro og gode gjerninger.

Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde,

så sikker, at den troende gjerne ville dø på den tusen ganger. Og en slik tillit til den guddommelige nåde og erkjennelse av den gjør glad, frimodig og freidig overfor Gud og alle skapninger. Dette utretter den Hellige Ånd i troen.

Derved får mennesket, uten tvang, vilje og lyst til å gjøre godt mot alle, tjene alle og lide hva det skal være, Gud til lov og pris, som har vist ham slik en nåde. Derfor er det også umulig å skille gjerning fra tro, ja likeså umulig som å skille brann og lys fra ilden.

Derfor må du se deg for overfor dine egne falske tanker og overfor unyttige vrøvlekopper, som vil være kloke på tro og gode gjerninger og dømme om dem, men selv er de største narrer. Be Gud at han virker troen i deg. Ellers blir du visselig i evighet uten tro, selv om du innbiller deg og foretar deg alt hva du vil og kan.

Rettferdighet  

er nå nettopp denne tro. Den kalles Guds rettferdighet eller den rettferdighet som gjelder for Gud, fordi Gud gir den og regner den for rettferdighet for Kristi, vår midlers skyld, og leder mennesket til å gi enhver hva han er ham skyldig. For ved troen blir mennesket uten synd og får lyst til Guds bud. Dermed gir han Gud den ære som tilkommer ham, og yter ham hva han er ham skyldig. Også menneskene tjener han frivillig med det han kan, og gjør dermed sin skyldighet mot alle.

Denne rettferdighet formår naturen, den frie vilje og våre egne krefter ikke å tilveiebringe. For likesom ingen kan gi seg selv troen, så kan han heller ikke ta vantroen bort fra seg selv. Hvorledes vil han da ta bort en eneste, selv den aller minste synd? Derfor er alt det som skjer utenfor troen eller i vantro falskt, hykleri og synd (Rom. 14, 23), det kan ellers glimre så meget det vil.

Kjød og ånd 

må du her ikke forstå slik at kjød alene er det som angår ukyskhet, og ånd bare det som angår det indre i hjertet. Men kjød kaller Paulus, likesom Kristus i Joh. 3, 6, alt som er født av kjød, det hele menneske med legeme og sjel, fornuft og alle sanser, fordi alt hos ham trakter etter kjødet.

Slik må også du vite å kalle den kjødelig, som uten å eie nåden dikter, lærer og vrøvler meget om høye åndelige saker, slik som du godt kan lære dette av kjødets gjerninger; se Gal. 5, 20, hvor Paulus også betegner kjetteri og hat som kjødets verk. Og i Rom. 8, 3 sier han at loven var maktesløs ved kjødet.

Dette er ikke sagt bare om ukyskhet, men om alle synder, dog aller mest om vantroen, som er den aller åndeligste last. På den annen side må du også kalle den åndelig som utfører de aller mest utvortes gjerninger, som f. eks. Kristus, da han vasket disiplenes føtter, og Peter da han førte skipet og fisket.

Altså, kjød er et menneske som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener til kjødets nytte og det timelige liv. Ånd er den som både i det indre og det ytre lever og virker det som tjener Ånden og det kommende liv.

Uten en slik forståelse av disse ord vil du aldri komme til å forstå dette Paulus' brev eller noen bok i den hellige skrift.

Vokt deg derfor for alle de lærere som bruker disse ord på noen annen måte, de være nå hvem de vil.

Kapittel 1.

En evangelisk predikant bør fra starten av forkynne loven og synden, for å fordømme alt det som synd som ikke skjer ved Åndens hjelp og i tro på Kristus. Mennesker må erkenne seg selv og sin elendeghet, så de ydmykes og søker hjelp. Derfor begynner Paulus også i første kapittel med å straffe de grove synder og den åpenbare vantro. Det gjelder hedningenes synder både før og nå.

       Paulus lærer at evangeliet åpenbarer Guds vrede fra Himmelen over alle mennesker på grunn av deres ugudelige væsen og urettferdeghet. Selv om de vet og daglig kan se at det er en Gud til, så er deres natur når de lever utenfor nåden, den så vond, at de verken takker ham eller ærer ham. Tvertimot narrer de seg selv og blir mer og mer fordervet. Det går så vidt, at de foruten avguderi også begår de forferdeligste synder og umoralske handlinger uten å skamme seg. Ja, de mener at det ikke er galt at folk lever slik.

Kap. 1, 1-4:

Rom 1,1 Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium,

[Apg 9: 15. Gal 1: 15.]

2 det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter,

[Jes 40: 1, 2, 9. Luk 1: 70.]

3 om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt,

[2Sam 7: 12 ff. Jes 11: 1. Matt 1: 1. 2Tim 2: 8. Åp 22: 16.]

4 og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.

[Apg 13: 32 ff. 17: 31. Heb 1: 5. 5: 5. Åp 1: 18.]

Etter kjødet har Kristus en begynnelse, men etter Ånden har han vært i all evighet, selv om det tidligere ikke var klart erkjent. For det var ikke nødvendig at vi skulle gjøre ham til Gud, men bare bekjenne og erkjenne at han var Guds Sønn. Joh. 16, 13; 17, 1-5. I Det gamle testamentet er Kristi guddom forkynt på en hemmelighetsfull måte. Og det har bare vært noen få mennesker som har bekjent det på den tid da han var legemlig på jorden. Den er først blitt forklart og offentlig forkynt for verden v ed Den hellige Ånd på pinsedag. Guds Ånd ble gitt etter Kristi himmelfart. Fra den tid av helliger han de kristne og forklarer Kristus i hele verden, at han er Guds Sønn med all makt i ord, under og tegn.

5 Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningfolkene, til ære for hans navn.

[10: 16. 15: 18. Apg 6: 7. Gal 2: 7, 8.]

6 Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus.

7 – Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

[1Kor 1: 2, 3. 2Kor 1: 2. Ef 1: 1. Fil 1: 2. 2Tess 1: 2.]

Gal 1, 3: Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår herre Jesus Kristus.

8 Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro.

[16: 19. 1Tess 1: 8. 1Joh 5: 4.]

9 For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner,

[2Kor 1: 23. Ef 1: 15, 16. Fil 1: 8. 2Tim 1: 3.]

10 og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere.

[Apg 18: 21. 1Tess 3: 10.]

11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket.

[15: 23, 29. 1Pet 4: 10.]

12 Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

13 Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningfolk.

[15: 22, 23. Apg 19: 21. Fil 1: 22.]

14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise.

[15: 27. 1Kor 9: 16.]

15 Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.

[Apg 28: 31.]

Kap. 1, 16-17:

16 For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.

[Sal 119: 46. Apg 13: 46. 1Kor 1: 18. 15: 2. 2Tim 1: 8. Tit 2: 11.]

17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.

[3: 21. 4: 11, 13. 9: 30. Hab 2: 4. Joh 3: 36. Gal 3: 11. Fil 3: 9. Heb 10: 38.]

Merk: Evangeliet virker i oss og styrker oss til frelse.

Det mangler ikke noe i Ordets kraft, men mangelen kleber ved vantroen som tviler og ikke tror fast på det. Ellers, hvis man tror fast på det, da er frelsen allerede til stede og begynt, og døden sammen med synden samt djevel og helvete er allerede overvunnet og oppslukt ved Kristi blod og død. Det sier han slik i Joh. 16, 33: ”Vær frimodige, jeg har overvunnet verden.” Med det mener han uten tvil verdens fyrste og synd og død. Men våre gjerninger ville uten tvil ha en slik kraft, for de er jo ikke Guds ord eller troen.

Den rette måte å bli from på er ikke å holde menneskers bud, men å holde Guds bud. Det kan ingen gjøre uten alene troen på Kristus. Av den følger så kjærligheten, som er lovens fylde, kap. 13, 10. Og det kommer ikke av at man gjør dyder og gode gjerninger. Av det blir det bare djevlemartyrer og hyklere. Men troen er det som gjør en from, hellig, kysk, ydmyk m.m. Paulus sier jo: Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.   For i det åpenbares Guds rettferdighet.

Det er som om han vil si: Dine gjerninger frelser deg ikke, men evangeliet så sant du tror. Din rettferdighet er intet, men bare Kristi rettferdighet gjelder for Gud. Evangeliet taler om den og ikke om noen annen rettferdighet. Den som nå vil overvinne døden og utslukke synden med sine gjerninger, han sier: Kristus er ikke død. Paulus sier også i Gal. 2, 21: For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn. Og de som forkynner annerledes er ulver og forførere. –

Men merk dette stykke med flid at hvor du i Skriften finner ordet: ”Guds rettferdighet”, skal du ikke forstå det om Guds egen, iboende rettferdighet slik som papistene og mange hellige fedre feilaktig har ment. Ellers ville du bli redd. Men vit at det etter Skriftens bruk betyr Guds nåde og barmhjertighet som Kristus har gitt oss. Etter den aktes vi som fromme og rettferdige for ham. Derfor kalles den Guds rettferdighet eller fromhet, slik også Guds gjerning, Guds visdom, Guds styrke, Guds munn kalles det som han virker og taler i oss. Alt dette er tydelig bevist i ordene: I det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro.

Her ser du at han taler om troens rettferdighet, og det er den han kaller Guds rettferdighet, som er forkynt i evangeliet, ettersom evangeliet ikke lærer noe annet enn at den som tror, han har nåde og er rettferdig for Gud og blir salig.

Av tro til tro betyr av den så vidt begynte svake tro går videre til den sterke. For troen er ikke ledig. Paulus taler om to slags tro. Fedrenes tro og vår tro er en og den samme, for de trodde på den som kommer og vi på den åpenbarte Kristus. Så fører dog evangeliet fra den første tro til den neste slik at det nå er nødvendig å tro ikke bare fortsettelsen, men også den stedbundne oppfyllelse. Abraham og de gamle kunne ikke tro det, selv om de hadde samme Kristus som vi har. Der er en tro, en Ånd, en Kristus, et samfunn av alle hellige. Det er bare den forskjell at de levde før og vi lever etter Kristus. Altså har vi (d.v.s. fedrene sammen med oss) i samme felles tro trodd på en Kristus og tror ennå på ham, men på en annen måte.

Som skrevet står: Men den rettferdige av tro skal leve. (Luther oversetter her sammen med flere andre: Den rettferdige skal leve av sin tro.) Profeten stemmer overens med Moses, når han i 5. Mos. 8, 3 sier: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.

For han kaller ikke kunnskapen om fortellingene for tro, men den visse og faste tillit til Guds barmhjertighet, som Gud for Kristi skyld tilsier oss i sitt ord. Den er en Guds kraft som frelser alle som tror på den. Derfor frembringer det samme ord når det mottas og gripes i tro, et nytt menneske, utvendig og innvendig, på legeme og sjel. Da skjer det etter Pauli ord kap. 10, 9: ”Dersom du … i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst.” Da er alle ting mulig for den som tror, for Ordet som han henger ved, er allmektig. Han sier ikke som så: Et rettferdig menneske skal leve av sakramentene, men: av sin tro. For det er ikke sakramentene, men troen på sakramentene som gjør levende og rettferdig. Der er jo mange som tar sakramentet uten å bli levende eller fromme ved det. Men den som tror er from og lever.

18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.

Fra himmelen åpenbares det (ellers visste ikke hele verden noe om det), at intet menneske er fromt for Gud, men at de alle sammen er ugudelige, syndere, urettferdige, d.e. vredens barn, kap. 3, 10. Og om de vet eller hører noe om Gud, er de likevel så onde at de verken takker eller tjener ham. Derfor blir de også straffet med mange slags laster (v. 21ff).

19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem.

[Apg 14: 15–17. 17: 24–28.]

20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.

[Job 12: 7–9. Sal 19: 2. Jes 40: 26, 28.]

Menneskelig fornuft og visdom kan av seg selv komme så langt at den slutter (selv om det er meget ufullkomment), at det må være et eneste, evig, guddommelig vesen som har skapt, oppfyller og regjerer alle ting. Fordi den ser en slik vakker og stor, en så underbar, ordnet og urokkelig skapning i himmelen og på jorden som er innesluttet i og består under hans regimente, at den må si: Det er ikke mulig at den skulle være gjort slik ved en tilfeldighet eller av seg selv. Der må være en skaper og herre som alt dette kommer fra og blir styrt av. Den må altså av skapelsen erkjenne Gud, som Paulus sier: Guds usynlige vesen osv. Det er en erkjennelse (a posteriore = baketter, i etterkant). Det betyr å slutte seg til (at der er en) Gud ved å betrakte hans gjerninger og styre. Slik kan man også ved å se på et slott eller et hus utvendig få en forestilling om husbonden eller herren i huset.

Men (a priore = på forhånd) fra det indre har ennå ingen menneskelig visdom noen gang kunne se inn i hva og hvorledes Gud er i seg selv eller i sitt innerste vesen. Ingen kan heller vite eller tale noe om det uten den som har fått det åpenbart av Den hellige Ånd.

21 For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.

[Ef 4: 17–19. 1Pet 4: 3.]

”De ble tomme i sine tanker.” Hvor der ikke er tro, der kommer fornuften på det ene etter det andre inntil de blir helt forblindet i sine tanker, slik som det går med alle vise og spisfindige hoder.

22 Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.

[Jer 10: 14. 1Kor 1: 20.]

23 Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr.

[5M 4: 15–18. Sal 106: 20. Jes 40: 18. 46: 5.]

24 Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom.

[Sal 81: 13. Apg 14: 16.]

25 De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen.

[Jes 44: 20. Jer 10: 14. 16: 19.]

”De har byttet bort…” Det betyr at de av den rette Gud har gjort avguder.

26 Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen.

27 På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.

[3M 18: 22. 20: 13. 1Kor 6: 9. Gal 5: 19–21. 1Tim 1: 9, 10.]

28 Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.

29 De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere,

[13: 13. Matt 15: 19. 1Kor 5: 10, 11. 6: 9, 10. 2Kor 12: 20.]

30 baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre,

[Ef 5: 3–5. Kol 3: 5. 1Tim 1: 9–10. 2Tim 3: 2.]

31 uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige.

[2Tim 3: 3.]

Gudshatere er de rette epikureere (dvs. tilhengere av Epikur, en gresk filosof som levde 300 år før Kristi fødsel; Han lærte at mennesket ikke var udødelig, og at den høyeste livsvisdom var å ettertrakte sanselig nytelse). De levde som om det ikke var noen Gud.

Stortalende er slike som taler store ord og gjerne vil ha ros som om de var noe spesielt selv om de intet er. Oppfinnsomme til ond er de som dag og natt trakter etter å gjøre andre folk skade og sorg. De er også flinke og snare til å finne på knep for samme formål. De lager intriger som benytter langt nyere knep enn man ser blant kjøpmenn, jurister og snyltere.

Uforstandige er slike som man kaller grove kjeltringer, som renner hodet mot veggen. Ukjærlige er ubroderlige, ulveaktige, hundeaktige, som verken har lyst til hustruer, barn, brødre, søstre eller endog foreldre. Uforlikelige (gml. Oversettelse) er slike som ikke kan tilgi og ikke vil forlikes.

32 De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.

[6: 23.]

Efeserbrevet I-VI.

  Efeserbrevet

Av Nils Dybdal-Holthe.

Efeser I av VI.

Innledning.

Kap. 1. 

Dette brevet er kalt ”Det høyeste og det dypeste brev i NT”. En annen karakteristikk er ”De troendes verdibrev”. Hvis det er slik, har vi mye i vente når vi studerer brevet. Og det er all grunn til å feste tillit til disse beskrivelsene.

Brevet er skrevet av Paulus, kap. 1, 1 og 3, 1. Og det er trolig skrevet i løpet av årene 60-62 e. Kr. Da satt Paulus som fange i Rom, og brevet er dermed ett av ”fangenskapsbrevene”, kap. 3, 1; 4, 1 og 6, 20. Innledningsordene ”i Efesus” mangler i noen håndskrifter (manuskripter). Og det har man tolket slik at brevet opprinnelig var et ”rundskriv” til flere menigheter der Paulus var kjent. Så kunne man føye til eller tenke sin egen menighet. Et slikt rundskriv havnet i Efesus, og det er blitt bevart i avskift for ettertiden. Det minner oss om at brevet som resten av Bibelen gjelder oss alle. Gud har skapt alle og gjenløst alle og ønske at alle skal bli hans barn.

Paulus var kjent i Efesus. Han hadde talt der i ca. 3 år til sammen. Det var vekkelse i byen, og mange ble frelst. Apg. 19,8. 10. 22 og 20, 31. Og det er alltid slik: Vi blir særlig glad i de som har vært til hjelp for oss i åndelige spørsmål. Jfr. kap. 20, 36-38. Det viser ekte kristent fellesskap og broderkjærlighet.

Efesus var kjent for bl. a. Dianatemplet (også kalt Artemis). Det var et sted for dels løssluppen hedensk gudsdyrkelse, og en god inntektskilde for noen i byen. Sølvsmedene laget små miniatyrutgaver av Dianatemplet som de solgte til folket. Det utgjorde en vesentlig del av inntekten deres. Kap. 19, 24. Og dermed ble det stort oppstyr når den tok slutt som følge av vekkelsen.

En grunn til at man tror det var et rundskriv, er også at det ikke finnes en eneste personlig hilsen i brevet. Han hadde vært der i tre år! Han må ha kjent mange der. Det er kanskje også et uttrykk for at Paulus ikke ville risikere å glemme noen og utelukke noen som kunne føle seg såret. Han ville ikke gjøre forskjell på folk, og for Paulus var budskapet det viktigste! Han skulle være i bakgrunnen.

Luther sier om Efeserbrevet: ”I dette brevet lærer Paulus hva evangeliet er, hvorledes det er forutsett av Gud i evighet og blitt forkynt av Kristus. Alle som tror det, sier Luther, skal bli rettferdige, fromme, levende, salige og fri fra loven, synden og døden.” Slik er det virkelig et stykke åndelig arbeid som menneskene trenger.

Paulus skriver her om rikdommen i Kristus. Alt er i Kristus. Dette uttrykket finner åtte ganger i første kapittel i en eller annen form på grunnteksten. Her er mye å få, der er en uuttømmelig dybde. Vi taper ofte åndelig styrke og kraft, om vi ikke leser mye i Skriften. Der er kraftens kilde gjemt.

Kap. 1.

I. Velsignelsen, v. 1-3.

A. Hilsen, v. 1-2.

Ef 1,1-2 Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel - til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus. 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Som vanlig begynner brevet med avsenderen. Han skriver om seg selv at han er apostel ved Guds vilje. Apostel er en utsending fra Gud med et spesielt oppdrag. Til vanlig regner vi med Jesu tolv disipler som apostler. Paulus er også det, fordi han hadde en spesiell og viktig oppgave i Guds rike da.

Men Paulus var det ved Guds vilje. Det betyr at han ikke har tatt navnet og oppdraget selv. Det er noe han har fått av Gud. Slik må det alltid være med oss. Det vi er og gjør må være av Gud.

Paulus gir oss her i begynnelsen fire kjennemerker på Guds folk. Og de er like for alle kristne til alle tider i alle land. De troende er utrolig like over alt. Men det er ikke så rart, vi er jo født av den samme far. Derfor kan vi prøve oss selv allerede her. Er vi virkelig Guds barn?

1) Troen.

”Til de som tror på Kristus Jesus,” står det. De frelste er ”troende”. Det var slik vi ble kristne, ved å tro. Og troen er å oppgi sitt eget, å kapitulere innfor Gud. Da finner de bare en utvei: Å fly til Kristus og be om nåde. Salme 34, 23 sier det slik: ”Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.”

Dette var en hovedsak for Luther. Han uttrykte det med to ord på latin: Sola fide: Ved tro alene. Og troen står alltid i motsetning til våre egne gjerninger. I Romerbrevet og Galaterbrevet har Paulus skrevet mer om troen. I Gal. 2, 16 sier han f. eks.: ”Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.”

Det er ikke vårt eget strev etter å bli gode nok, som teller. På den måten kan vi ikke avbetale et eneste øre av vår store syndegjeld. Det er ikke slik i Guds rike at vi skal gjøre så godt vi kan og på den måten betale litt av skylden – og så gjør Gud resten ved Kristus. Nei, det har aldri vært frelsens vei. Den er ved tro alene. Og da blir det også av nåde.

Troen er ikke opptatt av seg selv, men av den vi tror på. Troen ser på Kristus og det han har gjort i vårt sted. Da får den troende lov å tro: Jesus er min Frelser. Han har gjort alt for meg. Da skjer det forunderlige: Alle mine synder tar Jesus på seg og gjør dem til sine på en måte. Og så blir alle Jesus gode gjerninger og død min eiendom. Kristi rettferdighet er blitt åpenbart uten loven på grunn av Kristus. Synderen blir da rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Rom. 3, 21-24.

Troen frelser – ikke det vi selv er og gjør.

2) Nåde.

Også dette ordet er viktig i den lutherske reformasjonen og ellers i den kristne tro. Nåde betyr gave, og alt i frelsen er fritt, for ingen ting uten noe annet i tillegg – sola gratia på latin. Vårt ord gratis kommer fra det latinske Gratia.

Ordet nåde kjenner vi også fra ordet ”benådning”. Det betyr at en fange blir frikjent, og skyld og gjeld blir ettergitt av ulike grunner. Før kunne til og med en dødsdømt fange bli benådet her i landet, før dødsstraffen ble opphevet. Det må ha vært den største dag i fangens liv. Han kunne spasere ut av fengselet som en fri mann. Kongen hadde frikjent ham. Slik er det også for en kristen. Han er frikjent fra alt han har gjort, og det er av nåde.

Vi har ikke krav på å bli frelst. Vi har ikke fortjent det. Og vi har ikke gjort en eneste ting som kan betale av på vår gjeld. Det er ikke slik at vi har gjort for lite. Nåden forteller oss at vi ikke kan gjøre noe for å bli frelst. Og dermed har vi heller ikke gjort noe.

Joh. 1, 14-17 sier noe viktig om nåden. Jesus kom til verden som Ordet, og hans herlighet er full av nåde og sannhet, står det. Og døperen Johannes vitner om dette og sier: Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For nåden og sannheten kom med Kristus. Alt i kristendommen er altså av nåde, og den strømmer over de kristne. Nåde over nåde betyr at det stadig kommer ny nåde i vårt liv. Den blir aldri oppbrukt, men blir stadig fornyet. Det er en kristens erfaring gjennom troslivet.

Og fordi vi behøver nåde hele veien, er dette et kjennetegn på en kristen. Klarer du deg uten nåde, er du utenfor Kristus. For han er nåde. Men det er ikke slik at vi trenger nåde i tillegg til det vi gjør selv. Det er alltid bare nåde. I kap. 2, 8 sier Paulus det samme: Av nåde er dere frelste ved tro, og det ikke av dere selv. Det er Guds gave. Hvis vi betaler litt, er det ikke lenger gave.

3) Hellighet.

Paulus kaller de kristne hellige i v. 1. Alle som tror på Jesus, har nåde og er hellige. Det er også et kjennetegn. Jesus gjorde oss hellige da han døde for oss. Og denne hellighet er fullkommen. Vi skal komme tilbake til det i dette brevet, men må peke på noe viktig allerede nå.

a) For Gud er vi fullkomne nå. Vi kan ikke bli bedre for Guds åsyn enn det vi er ved tro på Jesus. Hebr. 10, 10 sier at vi er blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. Pontoppidan skriver i sin forklaring slik: Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Derfor kan vi synge med stor frimodighet: Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i Verdens Frelser alt nu … Det skulle vi aldri glemme.

b) For mennesker er vi ikke det. Her har vi mange formaninger til å leve et rett og sant liv. Mye kan bli bedre i livet vårt til hverdags. Vi svikter gang etter gang og kan lett tape motet. Da skal vi hele tiden se på hva vi er i Kristus for Guds åsyn, og det skal gi oss frimodighet og kraft til å fortsette hverdagslivet. Min far var klokker i kirken i 30 år. Jeg satt og hørte ham ”lese” klokkerbønnen utallige ganger: ”Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet.” Det gjorde inntrykk, og jeg glemmer ikke den setningen, tror jeg. Nå har de tatt den ut av kirkens ritual, og det er synd. Den var en god og nyttig påminnelse til oss kristne.

Formaningen kommer tilbake i kap. 4, der vi skal se nøyere på det. Allerede nå må vi si at du kan ikke være en kristen og samtidig leve i åpenbare eller skjult bevisst synd. Da har du meldt deg ut. Det gjelder ikke bare store og grove synder i våre øyne. Det gjelder like mye skattefusk, små løgner og sladder og baktalelse om andre mennesker.

4) Vi har fred med Gud.

Det er en frukt av troen. I Gal. 5, 22 kalles det en Åndens frukt. Fred med Gud er en dyrebar sak og en del av troslivet. Vi kan ikke leve som kristne uten å eie fred med Gud. Det er et kjennetegn på en kristen.

a) Først har vi et rett og sant forhold til Gud. Det er fred mellom meg og min Gud, som det står i sangen. Kristus har forlikt verden med Gud. Det er ikke krig mellom den hellige Gud i himmelen og hans troende barn på jord. Vi lever i et fredsforhold.

b) Dernest opplever vi en følbar fred, særlig noen ganger. Vi har det ”godt med Gud”, og det er det normale, om vi kan si det slik. Den følbare fred kan tapes uten at Gudslivet tapes. Denne fred kan forstyrres f. eks. av ulydighet, sykdom og dårlige nerver. Men du har det like rett med Gud og er like rede til å komme hjem til himmelen, selv om du kjenner det tungt og vanskelig og mørkt i sjelen. Det er bare forholdet til Gud som avgjør den saken. Så vil også djevelen komme og si at du har det ikke rett med Gud, det er derfor du ikke har fred. Da må du ikke glemme dette: Kan du si med sangeren dette verset: ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste!” Da er du på himmelvei.

B. Velsignelsen er fra Gud, v. 3.

Ef 1,3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

Her begynner Bibelens lengste setning, som går fram til v. 14 i grunnteksten. I No-30 er det også slik. I senere oversettelser er setningen oftest delt opp i flere deler for å gjøre det lettere å lese og huske. Men dermed er også noe tapt, nemlig helheten i dette avsnittet der Paulus kommer med mange gode sannheter i den kristne tro. Og de hører organisk sammen, der det ene liksom bygger på det andre, men er samtidig en enhet av likeverdige deler.

Her lodder Paulus dypt. Han rører ved himmelske ting og ikke bare jordiske sannheter. Derfor er de heller ikke så lette å forstå. Vi må tenke litt etter og se de enkelte deler i lys av hele Guds frelsesplan.

Vers 3 her er som en overskrift over resten av den lange setningen. Her har han samlet noen kjerneord som vi må stanse opp ved.

1) Lovsang.

Lovet være Gud, sier Paulus. Engelske bibler har her oftest ”Velsignet være Gud” (bless). Slik står det også i den hebraiske utgaven: Baruk. Ordet på grunnteksten gresk er: Evlogetos av verbet evlogeå som betyr å tale godt om. Og det kan jo være både en velsignelse og en gjennom en lovsang.

J. Calvin taler om velsignelse i fire betydninger i Bibelen: Vi velsigner Gud når vi priser ham for hans godhet. Gud velsigner oss når han lar det lykkes for oss. Mennesker velsigner hverandre når de ber, og prestens velsignelse er mer enn bønn fordi det er vitnesbyrd om guddommelig velsignelse.

 Vi legger merke til at Paulus alltid lovpriser og velsigner Gud. Det handler ikke om oss selv eller å opphøye oss eller andre mennesker. Lovsangen er å ære Gud. Og det har vi for lite av. Nå føyer han også til: Jesu Kristi Far. Gud settes i forbindelse med Jesus.

Folk i Efesus og andre steder hadde jo så mange ”guder”. De var ikke guder, for det finnes bare en. Men i folkets tanke var det mange. Paulus vil avgrense sin tale om Gud til den ene, levende Gud. Og han er Jesu far, som viser at Jesus var selv Gud, en del av treenheten. Paulus hadde jo forkynt dem om Kristus. De kjente hans navn og frelse. Nå knytter han Jesus sammen med den levende og ene Gud i himmelen.

Hvordan får vi så denne lovsang i vårt hjerte? For Paulus mener ikke sanger med ord om de er aldri så vakre og kunstneriske. Her er det hjertet som synger. Og denne sangen skapes ikke ved tvang eller opplæring eller ved stemning og mye musikk.

Nei, det skjer ved å se. Når hjertet blir stille for og oppmerksom på hva vi eier i Jesus Kristus, da tennes en takkesang til Gud. Og det er rett lovsang. Her i v. 3 og følgende vers skriver han nettopp om alt det Gud har gjort for oss. Hovedsaken er at vi får tro oss frelst og ser at det åndelige er det viktigste. I kap. 3, 4 skriver Paulus: ”Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristusmysteriet (hemmeligheten)”. På nynorsk står det slik: ”Kor vel eg kjenner Kristi løyndom.” Og vi kan lære å kjenne noe av dette ved å studere Skriftene.

Peter skriver i 1. brev 1, 3 om Gud som har gjenfødt oss til et levende håp. Det er himmelen, målet for vår reise her i verden. Det er også en grunn til å synge lovsang. Vi har noe i vente.

2) Lovsangens innhold.

Her sier han det med ett eneste ord: Velsignelse. Det ordet finner vi igjen både i GT og i NT. Det har så rikt et innhold at det kan vanskelig beskrives. Men det er åndelig å forstå og ikke materielt eller jordisk.

Her sier han nå noen underlige ord. Først at han HAR velsignet oss. Det gjelder de troende. I en forstand har han velsignet alle mennesker som sin skapning. Men i det åndelige gjelder det bare Guds folk, de som har tatt imot Jesus og tror på ham. Vi har alle fått en velsignelse. Vi behøver ikke å be om den. Verden er utenfor og forstår ikke slik tale. Du må tro på Jesus for å forstå velsignelsens innhold.

Disse tankene står klart omtalt i Apg. 3, 26: Peter taler til folket slik: ”Det var til dere Gud først sendte sin tjener, da han reiste ham opp for å velsigne dere når hver av dere omvender seg fra sine onde gjerninger.” Velsignelsen er knyttet til Guds folk.

Dernest sier han at han har velsignet oss med all åndelig velsignelse. All velsignelse betyr at det er nok for alle for alle ting du behøver det. Du har hele himmelens lager og resurser til rådighet, og der når du aldri bunnen. Ordspr. 10, 22 sier også: Det er Herrens velsignelse som gjør rik, eget strev legger ikke noe til. Tenk om folket ville se det og innrette seg etter denne Guds plan.

Moses talte mye om velsignelse. Og i 5. Mos. 28, 3-6 sier han noe fint: ”Velsignet være du i byen og velsignet være du på marken … Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang.” Velsignelsen har vi fra vi gikk inn i livet og til vi forlater det. Sml. her Salme 121, 8 der Herren skal bevare vår utgang og vår inngang til evig tid. Det er en annen måte å se det på: Vi går ut av verden og inn i Guds rike, vi går ut av en tjeneste og inn i en annen, slik det kan veksle i vårt liv. Men Herren er med og velsigner sitt folk helt inn i evigheten.

Salme 133, 3 sier noe om velsignelsen: På Sions berg har Herren satt velsignelse, liv til evig tid. Det var til Sion Jesus Messias kom som frelser, og kom til verden med den aller største velsignelse som vi skal se. Men Sion er også bilde på den nytestamentlige menighet der Jesus er sentrum. Der blant de troende og Jesu nærvær har han satt velsignelse for oss. Det opplever Guds folk stadig. I en god kristen forsamling med bibelske forkynnelse og bønn – der trives Guds barn. Der hører vi hjemme og ikke der verdslig underholdning dominerer eller liberal forkynnelse skjer. Guds sanne barn merker denne forskjellen.

Nå må vi også gå til Abraham. Han fikk løfte om velsignelse, 1. Mos. 12, 3. ”I deg skal alle jordens slekter velsignes,” sa Herren til ham. Det var et veldig løfte. Velsignelsen er Messias og alt det han er og skulle gjøre. Jesus er velsignelsen. Derfor er det sant det vi synger i salmen: Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Paulus sier det samme i dette verset: han har velsignet oss i Kristus. Der ligger hemmeligheten gjemt. Derfor må vi gå til ham og være hos ham for å leve velsignet her i verden. En annen sang sier det slik: Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord: Jesus.

I Rom. 15, 29 taler Paulus om reisen til Rom. Han vil gjerne dit. Og når han kommer, så vet han at han kommer med en fylde av Kristi velsignelse. Hvordan kan han vite det? Jo, han kommer med evangeliet om Jesus. Det er det han skal forkynne også i Rom.

3) Åndelig velsignelse.

Gud har ikke lovt oss materielle goder, et lett liv med god helse og mange penger. Noen tenker slik når det tales om velsignelse. Og Gud kan skaffe oss alt dette. Han kan gi velstand, men alltid så langt som det tjener Hans rike.

Her taler Paulus om åndelig velsignelse. Det viktigste ved den er at Gud vil frelse vår sjel. Det er viktig for et menneske å forstå det, ellers vil han søke alle andre ting for å tilfredsstille sin lengsel. Men vi får aldri ro og fred i sjelen før den er frelst. Folk tenker ofte altfor mye verdslig om livet. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel.

For en kristen er det en velsignelse å få leve godt og rett med Gud. Da må vi leve i lyset, 1. Joh. 1, 7. Det er å leve i et åpent forhold til vår Frelser og til andre mennesker. Velsignelsen er også å leve himmelvendt slik at målet er klart. Da vil tanke og sinn også bli mer opptatt av det enn det jordiske. For Gud har lagt evigheten ned i vårt hjerte, som Forkynneren 3, 11 sier.

4) I himmelen.

Når vår livsreis er slutt, har vi et sikkert sted å komme til. Himmelen er en god ”endestasjon” for en synder. Vi skal få være med i den store hvite flokk. Ved troen på Kristus har vi allerede en reservert plass der.

Men det er ikke alt. Allerede her i verden lever vi som kristne i ”det himmelske”. Vi har en himmel over vårt liv og lever i en himmelsk atmosfære. Gud vil gi oss så mye godt at vi får en forsmak på evigheten allerede nå.

Denne himmelske rikdom er Jesus Kristus. I ham har vi alt og hans rikdom er stor. Vi ser det bl. a. i Kol 1, 19: ”For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham.” Hele Guds storhet finnes altså i Jesus. Dette sier han mer om i Kol. 2, 9-10: ”For i ham bor hele guddommens fylde legemlig. Og i ham er dere blitt fylt, han som er hodet for enhver makt og myndighet.”

Vi ser ofte så lite av denne fylde her i tiden fordi vi er lite opptatt av den. Det er det og den vi er opptatt av som gir oss mest glede. Vi må se oss selv der vi er plassert ved troen i det himmelske. Ved å se på det verdslige og være opptatt av det jordiske leder ofte til at vi finner erstatning for Guds rikes fylde og storhet.

Denne rikdom taler Paulus videre om i Efeserbrevet. Men hele tiden gjelder det: Alt har vi i Kristus. Må Gud få hjelpe oss til å leve der i troen. Amen.

Ef 1, 4-14: En rekke velsignelser fra Gud.

1) Utvalgt av Gud, v. 4.

Ef 1,4 For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.

Dette er Bibelens lengste setning. Den handler om Guds velsignelse, som er frelse.

Se Ordspr. 10.22: Det er Herrens velsignelse som gjør rik, eget strev legger ikke noe til.

Vi ble utvalgt av Gud før skapelsen, fra evighet av. Det var med i Guds plan.

Forut bestemt, står det – det vi kaller predestinasjon. Det er et vanskelig tema som mange har misforstått. Og vi skal ikke så snart mene at vi har forstått alt om det. Men noe kan vi si:

1. Noen er ikke utvalgt til frelse og andre til fortapelse.

Augustin mente at Gud valgte ut noen til frelse – resten lot han være.

Calvin sa derimot at Gud valgte ut noen til frelse, og andre til fortapelse. For dem var det ikke noe håp.

Luther var enig med Augustin i begynnelsen, men forlot den tanken.

De reformerte nå lærer også at Jesus bare døde for noen.

Lutherske kristne har vært klare på at Jesus døde for alle og at utvelgelsen er i Kristus. Det betyr at når vi tar imot ham, er det Jesus som frelser oss og er vår garanti for frelse. Men i tanken om utvelgelse ligger også det at Gud begynte og har gjort alt. Det var ikke vi som valgte Jesus en dag, det var han. Det er i grunnen en frigjørende tanke

2. Hva det betyr:

Noen viktige hovedpunkt kan vi vise til her:

1) Gud begynte og laget en frelsesplan.

Ingenting er av oss, eller noe i denne verden er grunn til frelse.

Etter sin viljes frie råd har han gjort det. Og det betyr at alt er av nåde. Vår frelse begynte i Guds hjerte i evigheten. Før verden var grunnlagt gjorde Gud alt ferdig i sin tanke. Og han gjorde det av kjærlighet, fordi han elsket oss så. v. 5. Joh. 3, 16. Gud kunne ikke la oss gå fortapt uten å skape en ny vei til himmelen!

Og vi må forstå det ut fra syndefallet. 1. Mos.3. Alt håp var ute da, alle mennesker var fortapt.

Da sa Gud: De som tror, er frelst. Derfor kalles vi De troende. Vi bygger ikke vår frelse på noe i oss selv. Vi bygger på det Gud har gjort for oss. Det er tro, og dette er de utvalgte.

Gud visste alt før det skjedde. Han er allvitende på alle områder. Derfor visste han også hvem som tok imot. Vi kan ikke overraske Gud. Rom. 8, 29. 1. Pet. 1, 2. Han vet det på forhånd. Det er også en god tanke. ”Du visste alt om meg før du meg kalla …

2) Gud vil ha alle.

Ikke en så ussel er… Slik synger vi med rette. Alle er utvalgt, på tross av synd og udugelighet. Ingen behøver å tenke: jeg er utenfor. Det er plass for deg. Jesus viste oss det. Han tok seg av alle da han var her på jorden og døde for alle mennesker.

Paulus skriver i 1. Tim. 2,4: Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Det er tydelig tale og klare ord. Ingen skal påstå at noen er utenfor. Alle er regnet med. Her finner vi Guds vilje med menneskene: Frelse for sjelen – og at de erkjenner at de selv er syndere og at løsningen bare finnes hos Jesus.

Peter skriver om det samme slik i 2. Pet. 3,9: ”Herren er ikke sen med løftet, slik som noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” Han sier det altså både negativt og positivt. Det er ikke Guds vilje at en eneste skal gå til fortapelsen. Nei, hans store plan er at alle skal være i hans himmel. Når det ikke skjer, er det menneskenes skyld. De fleste velger sin egen vei og vraker kallet fra himmelen.

Derfor er det underlig at noen vil så tvil om dette. Det skaper bare uro og unødig tvil hos usikre sjeler. Det er en plass i himmelen for deg. Det har Gud selv sagt. Han visste alt om oss, slik at ingen ting kommer uventet på ham. Han regnet med at det ville være slik på grunn av syndefallet.

3) Gud har vist vei: Kristus.

Joh. 14, 6. Han tvinger ingen, det er et fritt valg. Men: Vi kan ikke gå vår egen vei. Det er en blindvei. Men Jesus sa det så tydelig: Jeg er veien, sannheten og livet Og så føyer han til: Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Det understreker tanken om at det bare er en vei til Gud og hans himmel. Ingen annen religion kjenner denne veien, og derfor fører de folk vill åndelig talt.

Men vi må også understreke at der er galt å si at alle blir frelst ved sin tro. Mange liker nok slik tale. Den er ikke forpliktende eller avhengig av Gud. Det er en tro som bygger på seg selv og sin egen tanke og opplevelse. Det frelser ikke.

Veien er å følge ordet i Joh 1, 12: Alle de som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Du må altså ta imot og tro på Jesus som Frelser. Det betyr også at vi må komme med våre synder og be om nåde og tilgivelse.

Gud har forberedt alt. Ingen ting er ugjort. Også hedningene er med i Guds frelsesverk. Derfor er vi med i misjonen. Jesus døde for alle. Alt ferdig for alle. Ellers var Gud urettferdig. Han har skapt alle, gjenløst alle og innbyr alle. Men hver enkelt av oss må ta imot frelsen personlig, si ja takk for Guds gave.

Hva får vi når vi kommer til ham? Paulus kaller svaret: Barnekår. Vi blir ikke slaver, treller eller tjenere. Vi får noe stort, høyt og hellig – vi blir lik Jesus. Frelsen gir oss samme rett og arv som han har. Det skal vi tale mer om senere.

I v. 4 sier han at vi skulle bli hellige og ulastelige for Guds åsyn. Det er et viktig mål med frelsesverket. Et Guds barn vet at han ikke er det i seg selv eller ved noen av sine egne gjerninger. Her må vi fødes på nytt, Joh. 3, 3 og 5. Og vi må oppleve en ny skapelse der alt er gjort av Gud og at han får begynne om igjen med oss. 2. Kor. 5, 17.

Da blir vi slik som Jesus er, vi får det på samme måte. Gud ser oss i Kristus. Å være i ham er det inderligste forhold som tenkes kan. Det er å være ikledd Jesus og skjult i ham, Da er ingen ting av oss. Dette uttrykket ”i ham”, eller i Jesus, kommer igjen 11 ganger her. Det viser at dette er viktig. Og slik skal vi virkelig få være som Guds barn.

2) Barnekår. V. 5-6.

Ef 1,5-6 I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, 6 til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.

Dette er en ny velsignelse. Gud har valgt oss ut – til barnekår hos seg. Gud bestemte hvorledes de kristne skulle være, hva de skulle få. De skulle ikke være slaver og tjenere som skulle få lønn for sitt strev. De skulle være barn av Gud, som Joh. 1, 12 sier.

Her må vi velge. Gud tvinger ingen, og det skjer ikke automatisk ved fødsel. Gud kaller oss og vi kan svare. Da får vi barnekår. Det betyr at vi får samme rett som et barn i et hjem. Vi har flere bibelvers om det. Rom. 8,17; Ef. 1,12; Gal. 4,7.

Men her taler ikke Paulus om fødsel. Han ser frelsen fra en juridisk synsvinkel, og skriver derfor om adopsjon. Hvorfor gjør Gud det? Fant han noe verdifullt hos oss? Nei, grunnen var nok en annen, og da rører vi ved en hovedlinje i Bibelen.

- Han gjorde det i kjærlighet: Gud elsket sin skapning, på tross av vår synd . Joh. 3, 16 sier det så tydelig: Gud elsket verden – derfor sendte han sin Sønn, og derfor vil han ha oss som sine barn.

- Han gjorde det etter sin frie viljes råd: ingen tvinger Gud til noe. Han ville det. Vi har ingen rett hos Gud. Synden tok den fra oss.

Frelsen begynte altså i Guds hjerte. Det var ikke vi som valgte å følge Jesus, dypest sett. Det var Gud som valgte oss. Det er litt av hemmeligheten ved ordet om utvelgelsen, v. 4. Vi er en utvalgt ætt – i den betydning her at Gud selv tok initiativet. Og dermed valgte han oss akkurat slik som vi var og er.

Og hvorfor gjorde han det? Det får vi lys over her. I v. 6 sier han: Til pris for sin nådes herlighet. Guds folk er Guds ære – vi er hans mesterverk. Det skjer fullt ut i himmelen når vi kommer hjem.

Da ser vi ikke bare nåden, men hvor stor den er. Vi ser nådens glans og herlighet, slik han egentlig er. For der ser vi Jesus slik han er. 1.Joh. 3,2. Vi fikk alt av ham: ved Jesus Kristus gav han oss alt. Men Gud har sett alt dette og mer til fra begynnelsen av.

Allerede nå ser vi litt av barnekåret, i Ordet og bønnen får vi små glimt. Og jo mer vi ser av storheten, jo mer takker vi. ”Det er da noe å være barn å være barn av Gud den evige Fader.” Og vi synger mange ganger slik: ”O Jesus åpne du mitt øye så jeg kan se hvor rik jeg er.”

Og hvorledes vi får det, skal vi se i neste vers.

3) Syndenes forlatelse, v. 7-8.

Ef 1,7-8 I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. 8 Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand,

Her møter vi en ny og veldig velsignelse. Vi blir ikke velsignet av å gjøre så godt en kan.

Det er bra menneskelig sett å leve fint og rett, holde loven – men det fører ikke frem. Du blir heller ikke velsignet av å gjøre som en vil i alle ting og la det andre skure. Det er en hån mot Gud.

Hva er så Veien?

Svaret er enkelt og klart i Guds ord: Erkjenne og bekjenne sin synd. Det er å omvende seg. Vi skal legge alt fram for Gud og si som sant er: Jeg er fortapt i meg selv.

Vi har noen fine eksempler på det i Bibelen. I Luk. 15, 19 møter vi den fortapte sønn som sier av hjertet: Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. Han hadde rotet seg bort i syndelivet i det fremmede land. Nå ble han oppmerksom på det og ville hjem til sin Far.

I Jes. 6 ser vi den unge profeten Jesaja. Han får et sterkt møte med Gud og ser hvor uren han er. Der og da opplevde han at Gud selv rørte ved ham og renset han fra synden. Er det slik med deg? Eller er det fusk i kristenlivet? Har du noen skjulte synder som du ikke vil slutte med?

Vi har også beretningen Davids syndefall og gjenreisning til frelse i Salme 32 og 51. Her ser vi at han bekjenner og ber om nåde og renselse. Vi opplever aldri velsignelsen og frelsens glede ved å gjemme noe for Gud. Alt må fram i lyset, bare der er tilgivelse. 1. Joh. 1, 7.9.

I Ef. 1, 7 står det så fint: Syndenes forlatelse er etter hans nådes rikdom. Her er nok for alle og for alle slags synder. Vi synger om det i f. eks. denne sangen nr. 262 i Sangboken: I syndsforlatelsens rike, fortapte synderes hvilested. Det er en god plass.

Og grunnen til at det er mulig får vi også vite her: Jesus betalte for synden. Ved forløsingen ved hans blod, v. 7. Da leder han oss opp til korset på Golgata. Der skjedde forløsningen da Gud ble forsonet og adgangen åpnet inn i Guds rike. Det skjedde ved Jesus død.

I  Nynorskoversettelsen av 1978 står dette verset slik: som vart vunnen ved hans blod. Han er frelsens grunn, derfor er det rom for alle, for alle var med på korset. I Salme 103,3 ser vi at syndens forlatelse er en velsignelse. Eier du den? Det er hovedsaken i vårt liv. Hvis vi ikke eier tilgivelse for vår synd, er vi fortapt.

I innledningen til brevet stod det slik i v. 2: nåde være med dere. Og dette er nåde – å få eie fred med Gud ved troen.

Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen!

4) Guds vilje, v. 9-10.

Ef 1,9-10 da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, 10 om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.

Her er flere velsignelser, også de er en stor rikdom for Guds folk. Nå får vi se litt inn i Guds tanke og plan med menneskene og skaperverket. Det hadde vært en hemmelighet (et mysterium), men ble åpenbart i Kristus. Men slik er det fremdeles. Frelsen er skjult for menneskenes naturlige fornuft. Det er først når vi møter Jesus og tar imot ham, at vi får nye øyne og ser inn i Guds plan med oss.

Guds vilje, som er skjult for fornuften. Ve forstår det ikke pga synden. Gudsbildet i oss er ødelagt ved syndefallet, derfor er alt i frelsesverket en hemmelighet (mysterium). Det ligger utenfor oss. Vi kan ikke fatte de åndelige ting, men bare de jordiske som vi ser omkring oss.

Vi kan se litt av Guds gjerning, skaperverket. Vi ser de store ting, stjerner og planeter, og de små. Jo lenger vitenskapen kommer, jo mer ser de av skaperverket. De ser stjernene langt borte ved store teleskop. Og de oppdager mye inne i oss og andre skapninger som de ikke kjente til i gamle dager, som molekyler og atomer. Vi skulle tro at alt dette ledet menneskene til å erkjenne at det finnes en Gud som står bak alt. Men ofte gjør de ikke det. De lager bare nye teorier om evolusjon og utvikling og fornekter Gud som skaper og herre.

Det er særlig Guds vilje om frelsen Paulus tenker på her. Alle andre religioner viser at menneskene har sine tanker om frelse. Men de går i feil retning. Menneskene kan ikke vite av seg selv hva Gud vil her. Derfor måtte han åpenbare det også.

Han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet (mysterium), etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv, Ef. 1, 9. Han kunngjør sin vilje til oss ved sitt ord og sin Ånd. Evangeliet er innholdet (kap. 3,6). Og det er Ånden som viser oss det (1, 17). Hemmelighet betyr ikke her noe som bare spesielt innvidde personer får del i, som hos hedenske religioner og filosofer. Her gjelder det ”en sannhet eller kjensgjerning som menneskene ikke kan kjenne av seg selv, men bare gjennom guddommelig åpenbaring” (Olaf Moe).

Ordet hemmelighet (mysterium) blir brukt om hele Guds frelsesråd, og om det enkelte ledd i Guds råd, slik som at hedninger og jøder står likt i forhold til frelsen (Ef, 3, 3). Dette forutsetter at Guds frelse ikke var kjent før, og vi finner mer om det i neste punkt.

Guds ord er komplett, og der har vi alt vi trenger å vite nå. Vi vil nok få større innsikt i Guds råd når vi en gang skal møte ham personlig i himmelen.

5) En husholdning, v. 10.

Her er vi inne på en ny velsignelse, og det er egentlig innholdet i hemmeligheten. Husholdning betyr at Gud har ”lagt en plan som gikk ut på opprettelsen av en ’husholdning i tidenes fylde”, og som alene kunde virkeliggjøres derved at hans viljes hemmelighet blev oss kunngjort” (S. Odland).

Dermed er dette noe nytt i verden. Hele åpenbaringen kom først med den nye pakt. ”Ingen hade ju kunat veta Guds vilja och Guds tankar med afseende på oss, derest Gud icke uppenbarat sin viljas hemlighet. Men detta har han nu gjort” (E. J. Ekman). Og det var virkelig gode nyheter for menneskene som Gud selv ønsket å vise folket: ”Det er Guds glæde og længsel at kungøre os sin hemmelighed” (Fl. Frøkjær-Jensen). Den sistnevnte kommentar viser også til den danske oversettelse: ”ud fra den gode beslutning”. Ordet god står ikke direkte i grunnteksten, men det ligger i det greske ordet evdokian, der ”ev” betyr god.

Jødene hadde fått noe av Guds vilje åpenbart i Det gamle testamentet. Men oppfyllelsen og fylden kom i den nye pakt. Og denne guddommelige plan er fullkommen og viser oss hvordan Guds rike er og hvordan det skal ledes.

Gud skulle samle alt til ett og gjenopprette skaperverket. Alle troende blir likestilt overfor Gud når det gjelder frelse, og himmel og jord blir ett til slutt. Men alt skjer i Kristus, der er Guds menighet på jord – som er jordens største under (Nordahl Grieg).

I v. 1 ser vi at menigheten eller kirken består av de som tror på Jesus. Kirken er egentlig ikke lokal, men universal. De troende i hele verden tilhører den samme Guds menighet. I v. 9 ser vi at det skjedde etter hans frie råd. Gud bestemte selv hva han ville gjøre, og ikke noe menneske har påvirket ham der. Da er det av nåde, for etter syndefallet er alle mennesker motstandere av Gud. I v. 10 sier Paulus at noe skal skje i tidenes fylde. Da skal alt bli fullkomment. Da er det høst på jord og evigheten begynner.

Det er også en stor velsignelse.

6) Arven, v. 11-12.

Ef 1,11-12 I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, 12 for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus.

Nå minner han oss om en ny velsignelse som gjelder alle troende. Vi er blitt arvinger. I den eldre bibelen (1930) stod det ”arvelodd”, og det betyr nettopp å få del i arven. Det er noe likt mellom arven i bibelsk betydning og vår jordiske arv. I en søskenflokk er det slik at hvert barn får like mye. Arven blir delt mellom arvingene.

Arven er en naturlig og logisk følge av å være barn. Og det er bare barna som får arv på denne måten. Paulus skriver flere steder om arven, f. eks. i Rom. 8, 17: ”Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger.” Og i Gal 4, 7b sier han: ”Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud.”

Denne arven er vår når vi er ”i ham”. Det er uttrykk for en inderlig forbindelse med Jesus, en fullstendig forening med ham. Og det skjer ved troen. Da knyttes vi sammen med Frelseren slik at alt vårt blir hans, og alt det han har blir vår eiendom. Jesus tar våre synder på seg og kler oss i sin egen rettferdighet. Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i ham. Rom. 8, 1.

Så kommer et nytt uttrykk: ”Etter at vi forut var bestemt til det.” Guds evige frelsesplan var altså bl. a. at vi skulle bli arvinger. Det bestemte Gud. Vi skulle ikke komme til himmelen for å bli tjenere eller slaver eller underordnede på en måte. Han bestemte at de som skulle til himmelen, de skulle være likestilt med Guds egen Sønn: hans medarvinger.

Det skjedde etter hans forsett, sier Paulus. Gud hadde bestemt det. Det blir enda en gang understreket. Så legger han til: Han setter alt i verk etter sin viljes råd. Gud følger sin plan uavhengig av hva folk flest mener. Ettersom Gud er allmektig, evig og allvitende, kan han ikke få råd av andre. For han vet alt, og det gjør ikke vi.

Hedenske guder kunne forandre mening etter omstendighetene. Det gjør ikke Herren. Noen få ganger ”angret Gud”, står det. 1. Mos. 6, 6 om Noahs tid. Han måtte ”forandre” sin plan, men det var til beste for folket. Og det er sagt for folkets skyld, for at de skulle forstå alvoret. Gud visste også om det på forhånd. Derfor er det Guds nåde ”från børjan til slut” (E. J. Ekman). Dette viser også at det ikke skjer noe ved en tilfeldighet, alt er deler av Guds plan.

I vers 11 er det en interessant lesemåte, som f. eks. Bengel har: Vi er blitt hans arv, dvs. alle de troende er blitt Guds eiendom ved forløsningen på korset. Denne tanken er også bibelsk.

I v. 12 ser vi målet med Guds frelsesplan: Vi skal være til pris for Gud. De frelste skal ære Gud i all evighet. Der er Guds mening. Og det begynner her. Gud har garantert i sitt ord for løftene skal gå i oppfyllelse. Det er ikke noe vi håper på i menneskelig betydning.

7) Ånden, v. 13.

Ef 1,13 I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt,

I dette verset har vi også en ny velsignelse. Fordi Kristus har kjøpt oss fri, kan alle som hører evangeliet, bli frelst. Det er Åndens verk. Han skal

- vekke,

- kalle,

- frelse,

- bevare.

Det er Den hellige Ånds gjerning, skriver Luther i forklaringen. Vi kan ikke bli frelst av oss selv. Vi kan ikke vekke oss opp fra synden og den åndelige søvn, vi kan ikke bestemme når kallet skal komme til oss, vi kan ikke frelse oss selv og heller ikke bevare oss gjennom livet. Det må Gud gjøre ved sin Ånd. Derfor er hans komme en velsignelse.

Og det skjer ved å høre sannhetens ord – om oss selv og om Jesus. Her skal vi kort si noe om Åndens gjerning ut fra ordene i teksten.

a) Den som tror det, får Ånden til segl.

Det hadde Gud lovet, og det ville han gjøre.

Segl er mer enn et stempel, som blir brukt for å vise eiendom og at det er sikkert og må ikke åpnes av uvedkommende. Det er f. eks. brukt i Jer. 32, 8-14 om et jordstykke som ble kjøpt, og kjøpebrevet ble forseglet. Det fungerte som et skjøte og var bevis på at Hannibal hadde kjøpt det.

Vi har fått Ånden som segl. Ånden er ikke en følelse eller opplevelse eller en ekstra erfaring i livet. Ånden er en person i treenheten sammen med Faderen og Sønnen. Gud eier oss og vil sørge for oss uavhengig av det vi selv føler og kjenner og mener. Og Ånden kjennes på sin gjerning i våre liv. Han viser at vi er syndere, og han leder oss til Jesus Kristus som frelser for syndere. Det er et godt kjennetegn på at vi har Ånden som segl.

b) Ånden er også pant, v. 14.

Pantet er den første utbetaling på en kjøpt eiendom. Slik var det i alle fall før. Når du betalte en viss sum da handelen ble inngått, hadde du bundet deg til å betale resten. Men pantet er også sikkerhet på eiendommen. Banken tar pant i noe når du låner. Jeg fikk en gang ordførerens underskrift på at jeg kunne låne i banken. Han garanterte på kommunens vegne at lånet skulle betales tilbake. Det var et viktig dokument for meg. Pantet kan også i et slikt tilfelle være ”førsteprioritet” i lånet. På den måten sikrer banken seg mot tap.

Dette viser i alle fall en side ved Guds behandling av oss. Han har gitt de troende en arv, som vi har talt om ovenfor. Allerede her på jorden har vi fått litt av den. Det er Åndens gjerning i og for oss mens vi er her i verden. Han har vist oss litt av frelsen, vi har fått syndenes forlatelse og løfte om evig liv. Vi er frelst i troen og håpet om en evig himmelsk salighet.

Hvor lenge skal vi leve slik? Jo, til den enste velsignelsen oppfylles fullt og helt:

8) Forløsingen, v. 14. 

Ef 1,14 han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet.

Det er Jesu gjenkomst. Her i verden og i denne tiden er vi fri i Kristus ved troen. Men her har vi fiender og er underlagt forgjengelighetens lov. Kjødet i oss begrenser vår frihet og glede. Vi er frikjøpt ved Jesu død, men kan ikke nyte frukten av det fullt ut her i verden.

Derfor har han gitt oss løfte om en fullstendig forløsning. Og selve løftet er en velsignelse. For vi lever ikke i usikkerhet om hvordan det skal gå, og hva som skal skje etter døden.

Jo, en gang kommer ”forløsningens dag” – ”vårt legemes forløsning”, Rom. 8, 23. Det ser vi fram til og venter på. For noen må dø og legges i grav. Andre vil leve helt til det skjer. Men for alle blir det sant at vi skal forvandles og bli ham lik – når vi ser ham som han er. Synet av Jesus har en slik forvandlende makt over oss at vi i ett nu blir lik den guddommelige Jesus i himmelen.

Da ser vi og opplever fullt ut det vi har trodd på her. Da får vi restbeløpet utbetalt og hele arven blir vår. Vi får se den og nyte helt og fullt. Då blir vi til pris for Gud.

Dette gjelder bare for Guds folk. Alle andre går fortapt. Da er det viktig å spørre hverandre: hvordan står det til? Er du rede hver tid og stund? Ennå er det nådetid over jord – kom derfor mens du har anledning.

- Når vi ser alle velsignelsene samlet, oppdager vi mer av storheten i den kristne tro. Der er ikke bare en side. Her samles mange ting om vår frelse, og det gjør oss enda tryggere i troen. Vi må prøve å se alt samlet, hvor det ene bygger på det andre og utfyller samtidig hverandre. Frelsen er rik og stor og består av mange deler. Det viser ikke minst Efeserbrevet oss.

Ef. 1, 15-23.

Paulus ber,

Ef 1,15-23 Derfor, etter at jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige, 16 holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg minnes dere i mine bønner. 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, 18 og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19 og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. 20 Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, 23 som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.

I. Paulus kjenner dem, v.15-16.

Han har hørt om dem, ikke sladder, men om deres gode sider: deres tro og kjærlighet. Det er bilde av et sant kristenliv. De to ting skal følges hånd i hånd. Derfor blir hans bønn en takk. Det er godt når vi kan takke for hverandre - at de tar imot Guds velsignelse og vandrer rett.

II. Han ber for efeserne, v.17-20. Selv om leserne har mottatt velsignelse, trenger de forbønn. De er makt i de foldede hender! Dag for dag får vi leve i denne direkte kontakt med Herren. Og Paulus ber om flere ting, slik også vi kan gjøre.

1) Han ber om at de må få mer kunnskap om Gud, v.17. Til det trengs visdoms og åpenbarings Ånd. Den må Gud gi. Selv om de har fått Ånden, v. 13f, trenger de mer av den. Guds visdom får vi i Guds ord ved Den hellige Ånd.

2) Han ber om at de må forstå det håp de har, v.18. Til det trengs åndelige, opplyste øyne. Fornuften fatter det aldri. Gud må opplyse ved Ånden.

3) Han ber om at de skal forstå arvens herlighet. Vi blendes så lett av verdens herlighet og glemmer vår himmelske arv. Den stråler over alt. Vi kan aldri sammenlikne Guds herlighet med noe i verden.

4) Han ber om at de skal skjønne litt av Guds makt, v. 19f. Han er herre over død og grav og gjør det umulige. Oppstandelsen er bevis på det. Den samme makt er tilgjengelig for Guds folk. Han ber om at efeserne skal forstå det. Da ville de stole mer på Gud. Han gir oss en seier som også seirer over graven.

III. Paulus forklarer Kristi stilling, v. 20-23. Kapitlet avsluttes med en hyllest til Kristus.

1) Han er ved Faderens høyre hånd i himmelen, v.20. Der har han "fått del i Guds makt og ære" (Bibelverket). Han har fått igjen den stilling han hadde før han kom til jord.

2) Han er satt over alle makter i tid og evighet, v.21. Det taler om hans absolutte seier, nå og i dommen. Intet kan reise seg mot ham. Alt er lagt under hans føtter, v.22. Vi har en mektig frelser.

3) Han er menighetens hode, v. 22f. Ja, over alt er han hode. Det taler om hans bestemmende makt og myndighet. Vi er hans lemmer som skal stå til hans disposisjon (se ellers kap.5). Menigheten er fylt av Jesus som fyller alt i alle, v.23. Han er alle steds nærværende, og vet alt om alle.