17 av 28. Jesu komme
I Fil. 2 ser vi at Guds Sønn er blitt menneske. han er kommet i menneskes lignelse, det vi si et virkelig menneske uten å være et syndig menneske. Så sier Ordet at han i sin ferd ble funnet som et menneske. Det gikk tretti år før Jesus trådte offentlig frem. I disse årene har han gjennomgått alt det som høer menneskelivet til. han har vokset opp i et hjem, så langt som vi kan se under ganske trange økonomiske kår.
Han har ganske tidlig vært med sin far på bygningsarbeid. Det blir sagt om Josef at han var tømmermann. Men det ordet som grunnteksten bruker betyr ikke tømmermann, men bygningsmann. Og i Israel bygget man ikke hus av tre, men av stein, så det meste av en bygningsmanns arbeid var steinarbeid. Et tungt og slitsomt arbeid, et riktig møysommelig arbeid var det.
Dette har Jesus vært med på. Han vet hva det er å slite, han vet hva det er å sitte i vanskelige kår, han er prøvd i alt som mennesker i alminnelighet blir prøvd med. Og det kunne være mange ting å trekke fram der, han ble forfulgt, han har vært landflyktig, han er kommet tilbake som landflyktig til sitt land.
Det er så mange ting som kunne nevnes, men for å si det kort: Han ble funnet som et menneske i sannhet. I Hebr. 2 blir det sagt at han er prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Det er den usigelige forskjell mellom Jesus og oss at han har levd menneskelivet slik som det skal leves. Det var Guds Sønns oppgave som menneske.
I Hebr. 2 blir salme 8 anvendt på Jesus. Denne salmen er en salme om mennesket slik som det er etter Guds plan og ide, og det står i Bibelen at Gud gjorde ham lite ringere enn Gud selv, med ære og herlighet kronet han ham.
Dette ble ødelagt av oss gjennom vår synd. Vi har ikke noen ære for Gud noen av oss som gjør at vi kan holde mål for den hellige Guds åsyn. Jesus derimot, ble i sin ferd funnet som et menneske som holder mål for Gud. I enhver henseende er han nettopp det som mennesket skal være for å realisere Guds plan og ide med mennesket. Og han ble i sin ferd funnet som et menneske som holder mål for Gud. I enhver henseende er han nettopp det mennesket skal være for å realisere Guds plan og ide med mennesket. I virkeligheten var han 30 år gammel da tiden kom til å tre offentlig frem.
Det begynner med at han kommer til døperen Johannes for å la seg døpe, og det er vel verd å stanse litt for. Det var en dåp for syndere som døperen Johannes døpte med. Det er nemlig ikke den samme dåp som Jesus senere innstiftet. Den dåp som vi ble døpt med, er en dåp i den treenige Guds navn. Den er innstiftet av Jesus etter oppstandelsen, altså etter at frelsen er fullbyrdet, og den er en dåp til det fullbrakte verk.
Det var ikke den dåp Jesus tok da han skulle begynne sin gjerning, det var en dåp som skjedde i og med en syndsbekjennelse. Og Johannes nekter å døpe Jesus med den, av den grunn at han skjønner Jesus er det ene mennesket her på jorden som nettopp ikke har noen synd å bekjenne, og finner da naturligvis at dåpen ikke har noen berettigelse for ham. Derfor nekter han å døpe ham.
Da er de4t Jesus sier til ham: La det nå skje, for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Du kan selv lese om det i Matt. 3, 13-17. Dette betyr altså kort og godt at for å sette Guds frelsesråd i verk, er det nødvendig at han blir døpt. Og så lar Johannes det skje og døper Jesus.
Da går det opp for Johannes at Jesus blir døpt på en syndsbekjennelse, nemlig at han bekjenner seg ansvarlig for all verdens synd. Det er ikke noe han selv har gjort, men det som alle mennesker har gjort, fra det første til det siste menneske på jorden. Jesus bekjenner i sin dåp for Johannes som om det skulle være ham alene som hadde gjort all synd i verden.
Der begynner dette som Filipperbrevet skriver om: Da han i sin ferd ble funnet som et menneske, så fornedret han seg selv. Ja, han gjorde seg i den grad så liten at han gjorde seg til den minste av alle. Han er nemlig den som står ansvarlig for alle menneskers synd og ugjerninger. Dette ble han døpt til i elven Jordan. Og på grunnlag av det, er det at Johannes står der og peker på ham og sier: Se der Guds lam som bærer verdens synd!
Jesus bekjente seg altså ansvarlig for alle synder som er gjort. Slik begynner han i og med at han går til sin gjerning. Han fornedrer seg selv, og for å gjøre det kort, han fornedrer seg selv så han ble lydig til døden. Merk deg her ordet lydig. Det refererer til at han på våre vegne holder alle lovens bud. Det står in Rom. 5, 19: Vi ble fremstilt rettferdige for Gud ved den enes lydighet.
I Hebr. 5 er det også tale om dette: Det behaget Gud gjennom lidelser å fullende vår frelses høvding. Og for at han skulle være vår frelses høvding, så måtte han lære lydighet ved det han led. Her kan ikke vi sammenligne oss med Jesus, og si at når han måtte lære lydighet ved det han led, så må da vi lære det.
Nei, vi må lære lydighet fordi vi er ulydige. Det måtte ikke han. >Han var aldri ulydig, og han trengte ikke å lære lydighet fordi han var ulydig liksom vi. Derfor er det galt å sammenligne oss med ham på denne måten. Men han måtte lære lydighet av en ganske annen grunn. Han måtte lære lydighet fordi han skulle stå i vårt sted, og han skulle prøve å holde mål for oss. Han skulle være lydig der vi var ulydige.
Du vet at da Jesus ligger i krybben, da er allerede Jesus blitt menneske. Det står om ham i krybben at han både er Kristus og at han er Herren i Davids stad. Luk. 2, 11. Men for at han skulle bli vår frelser, måtte han gjøre alle våre gjerninger, stilles på alle våre prøver, han måtte holde mål der hvor vi har sviktet.
Derfor måtte han lære lydighet av det han led. Dette er det altså som ligger bakom at han ble lydig, og lydig inntil døden. Det medførte vel også at han måtte bære alle våre synder og ta vår dom og straff. Og med det stanser vi her.
lørdag 28. juni 2008
18. Kristendom, av Ø. Andersen.
18 av 28. Lydig til døden.
Vi hører i Fil 2 at da Jesus ble menneske, fornedret han seg selv så han ble lydig, ja, lydig inntil døden. Det var denne Jesu lydighet vi sluttet med i forrige leksjon. Dette betyr at han måtte leve vårt liv, gjøre våre gjerninger, være det som vi skulle ha vært etter Guds hellige lov, men ikke er, og oppfylle alle våre plikter for osv. Til denne lydighet kommer at han ble lydig inntil døden, og det var det vi særlig skulle stanse for nå.
Det betyr at han måtte ta straff for våre synder. Den døden som det er tale om her, er døden på korset. Han ble lysig inntil døden, ja korsets død. Døden på korset er straff for forbrytere. Det var den strengeste straff som fantes. Den ble bare brukt ved særlig alvorlige forbrytelser. Denne døden måtte Jesus ta.
Det er uttrykk for at straffen lå på ham, slik som profeten Jesaja også har spådd, det at han skulle være tjener, som vi har talt om tidligere. Han tok jo på seg en tjeners skikkelse, i og med at han ble menneske. Det medfører nettopp at hele straffen, som vi har fortjent, ble tatt fra oss og lagt over på Jesus. Han skulle bære den, for at vi skulle ha fred, sier profeten.
Sammenholder vi dette med det som vi talte om forrige gang, så kan vi si at lydigheten har to sider. Det er den aktive lydighet, og den passive lydighet.
Den aktive lydighet betyr Jesu stedfortredende oppfyllelse av loven. Den passive lydighet betyr at i og med at han er under loven, er han også under alle konsekvenser av at vi har syndet og brutt loven. han er under den forbannelsen som loven feller over dem som ikke holder budene, altså lovens forbannelse.
Det er ingen prinsipiell forskjell på denne passive og aktive lydighet, og det går ikke an å skille dem fra hverandre. Det vil jeg gjøre dere oppmerksomme på. Det blir nemlig lært det i vår tid, at visstnok tok Jesus på seg våre synder, men det er helt galt å si at han oppfylte loven i vårt sted. Man vil ta bort det som er kalt Jesu aktive lydighet, og beholde det som vi har kalt den passive lydighet. Men det går ikke.
Saken er at dette bare er to sider av den samme sak. Hvis ikke Jesus hadde holdt mål etter loven, så kunne han heller ikke bære straffen for våre synder. Det som gjør at vårt syndeansvar kan hvile på Jesus som menneske, er nettopp at han er et menneske som er fullkommen, syndfritt og plettfritt.
Det er illustrert i anskuelsesundervisningen i ham i Det Gamle Testamentet. Det lam som skulle være sonoffer måtte være lyteløst. Var det et lam med feil på, ble det ingen soning. Slik er det nettopp med Jesus. Han må holde mål etter loven. Bare fordi han gjør det, kan han bære våre synder. På den måten oppfyller Jesus alle våre plikter overfor Gud, og samtidig er han den som bærer det fulle og hele ansvar for alt det som mennesket har syndet.
Vi nevnte at han begynte sin offentlige gjerning som Messias med å gå til døperen Johannes og bekjenne seg ansvarlig for alle menneskers synder. Dette fullbyrdet han på Golgata kors ved å si: Det er fullbrakt! På Golgata kors ble dommen over synden eksekvert, satt i verk på en stedfortreder. Det betyr at den dom som Guds hellige lov uttaler over synden, den dommen er satt i verk og fullbyrdet.
Det brukes meget sterke ord om dette i Det nye testamentet. Jeg nevnte lovens forbannelse. I Gal. 3, 13 kan du lese om det. Der blir det sagt at Jesus ble gjort til en forbannelse for oss. Det er ikke bare det at han er under forbannelse og tar den på seg. Men han ble simpelthen gjort til den. Han ble behandlet som om han er selve forbannelsen. Noe lignende leser vi også andre steder.
Jeg viser her til 2. Kor. 5, 21. der står det slik: Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi skulle bli rettferdige for Gud i ham. Jesus var, som vi gjentagne ganger har pekt på, syndfri i gjerninger, i vesen, det fantes ikke synd ved ham. Han som altså ikke visste av synd, ahn ble gjort til synd, nemlig ved en tilregning.
Selv er han fullkommen, selv holder han mål etter loven. Det er helt sikkert. Han ble gjort til synd! Det vil altså si, at han ble tilregnet det som du og jeg er. Han ble faktisk ved en tilregning gjort til det som du og jeg og alle mennesker er, og han blir behandlet som om han er oss.
Og det ble han for at vi i stedet skal bli behandlet som om vi var ham. Vi skal bli Guds rettferdighet, står det egentlig i grunnteksten. Vi skal bli den rettferdighet som Gud skjenker og gir menneskene.
Det er rettferdigheten av Gud på grunn av troen, som det heter i Fil. 3, 9. Den kommer vi til å eie i ham.
Her ser du altså hva Jesus har fullbyrdet. La meg nevne ennå et ord om dette. Det er Kol. 2, 14: Han utslettet skyldbrevet mot oss, det som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det er altså loven. Egentlig står det her i grunnteksten at han utslettet den håndskrift som gikk oss imot. Da sikter han til at Gud selv skrev på lovens tavler med sin finger. Budene er skrevet av Gud selv, det er åpenbaring av Guds hellighet.
Denne håndskriften går oss imot, fordi vi ikke har holdt budene. Denne håndskriften er utslettet. Det er oversatt med skyldbrev, og jeg tror det kan være ganske riktig. Skyldbrev er det samme som regning, og det er bare en måte å bli kvitt en regning på, og det er å betale den.
Dette har Jesus gjort. han har betalt, han har satt oss fri. Det var det som skjedde da han, Guds Sønn, tok på seg en tjeners skikkelse. Han var lydig i vårt sted, han fornedret seg selv, så han ble lydig inntil det å dø på korset.
Vi hører i Fil 2 at da Jesus ble menneske, fornedret han seg selv så han ble lydig, ja, lydig inntil døden. Det var denne Jesu lydighet vi sluttet med i forrige leksjon. Dette betyr at han måtte leve vårt liv, gjøre våre gjerninger, være det som vi skulle ha vært etter Guds hellige lov, men ikke er, og oppfylle alle våre plikter for osv. Til denne lydighet kommer at han ble lydig inntil døden, og det var det vi særlig skulle stanse for nå.
Det betyr at han måtte ta straff for våre synder. Den døden som det er tale om her, er døden på korset. Han ble lysig inntil døden, ja korsets død. Døden på korset er straff for forbrytere. Det var den strengeste straff som fantes. Den ble bare brukt ved særlig alvorlige forbrytelser. Denne døden måtte Jesus ta.
Det er uttrykk for at straffen lå på ham, slik som profeten Jesaja også har spådd, det at han skulle være tjener, som vi har talt om tidligere. Han tok jo på seg en tjeners skikkelse, i og med at han ble menneske. Det medfører nettopp at hele straffen, som vi har fortjent, ble tatt fra oss og lagt over på Jesus. Han skulle bære den, for at vi skulle ha fred, sier profeten.
Sammenholder vi dette med det som vi talte om forrige gang, så kan vi si at lydigheten har to sider. Det er den aktive lydighet, og den passive lydighet.
Den aktive lydighet betyr Jesu stedfortredende oppfyllelse av loven. Den passive lydighet betyr at i og med at han er under loven, er han også under alle konsekvenser av at vi har syndet og brutt loven. han er under den forbannelsen som loven feller over dem som ikke holder budene, altså lovens forbannelse.
Det er ingen prinsipiell forskjell på denne passive og aktive lydighet, og det går ikke an å skille dem fra hverandre. Det vil jeg gjøre dere oppmerksomme på. Det blir nemlig lært det i vår tid, at visstnok tok Jesus på seg våre synder, men det er helt galt å si at han oppfylte loven i vårt sted. Man vil ta bort det som er kalt Jesu aktive lydighet, og beholde det som vi har kalt den passive lydighet. Men det går ikke.
Saken er at dette bare er to sider av den samme sak. Hvis ikke Jesus hadde holdt mål etter loven, så kunne han heller ikke bære straffen for våre synder. Det som gjør at vårt syndeansvar kan hvile på Jesus som menneske, er nettopp at han er et menneske som er fullkommen, syndfritt og plettfritt.
Det er illustrert i anskuelsesundervisningen i ham i Det Gamle Testamentet. Det lam som skulle være sonoffer måtte være lyteløst. Var det et lam med feil på, ble det ingen soning. Slik er det nettopp med Jesus. Han må holde mål etter loven. Bare fordi han gjør det, kan han bære våre synder. På den måten oppfyller Jesus alle våre plikter overfor Gud, og samtidig er han den som bærer det fulle og hele ansvar for alt det som mennesket har syndet.
Vi nevnte at han begynte sin offentlige gjerning som Messias med å gå til døperen Johannes og bekjenne seg ansvarlig for alle menneskers synder. Dette fullbyrdet han på Golgata kors ved å si: Det er fullbrakt! På Golgata kors ble dommen over synden eksekvert, satt i verk på en stedfortreder. Det betyr at den dom som Guds hellige lov uttaler over synden, den dommen er satt i verk og fullbyrdet.
Det brukes meget sterke ord om dette i Det nye testamentet. Jeg nevnte lovens forbannelse. I Gal. 3, 13 kan du lese om det. Der blir det sagt at Jesus ble gjort til en forbannelse for oss. Det er ikke bare det at han er under forbannelse og tar den på seg. Men han ble simpelthen gjort til den. Han ble behandlet som om han er selve forbannelsen. Noe lignende leser vi også andre steder.
Jeg viser her til 2. Kor. 5, 21. der står det slik: Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi skulle bli rettferdige for Gud i ham. Jesus var, som vi gjentagne ganger har pekt på, syndfri i gjerninger, i vesen, det fantes ikke synd ved ham. Han som altså ikke visste av synd, ahn ble gjort til synd, nemlig ved en tilregning.
Selv er han fullkommen, selv holder han mål etter loven. Det er helt sikkert. Han ble gjort til synd! Det vil altså si, at han ble tilregnet det som du og jeg er. Han ble faktisk ved en tilregning gjort til det som du og jeg og alle mennesker er, og han blir behandlet som om han er oss.
Og det ble han for at vi i stedet skal bli behandlet som om vi var ham. Vi skal bli Guds rettferdighet, står det egentlig i grunnteksten. Vi skal bli den rettferdighet som Gud skjenker og gir menneskene.
Det er rettferdigheten av Gud på grunn av troen, som det heter i Fil. 3, 9. Den kommer vi til å eie i ham.
Her ser du altså hva Jesus har fullbyrdet. La meg nevne ennå et ord om dette. Det er Kol. 2, 14: Han utslettet skyldbrevet mot oss, det som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det er altså loven. Egentlig står det her i grunnteksten at han utslettet den håndskrift som gikk oss imot. Da sikter han til at Gud selv skrev på lovens tavler med sin finger. Budene er skrevet av Gud selv, det er åpenbaring av Guds hellighet.
Denne håndskriften går oss imot, fordi vi ikke har holdt budene. Denne håndskriften er utslettet. Det er oversatt med skyldbrev, og jeg tror det kan være ganske riktig. Skyldbrev er det samme som regning, og det er bare en måte å bli kvitt en regning på, og det er å betale den.
Dette har Jesus gjort. han har betalt, han har satt oss fri. Det var det som skjedde da han, Guds Sønn, tok på seg en tjeners skikkelse. Han var lydig i vårt sted, han fornedret seg selv, så han ble lydig inntil det å dø på korset.
19. Kristendom, av Ø. Andersen
19 av 28. Jesu oppstandelse.
I dag skal vi begynne med å ta et overblikk, før vi går videre. Vi har talt om hvordan synden kom inn i verden, om syndefallet, og hav det vil si at et menneske er under synd og hvordan vi står skyldige overfor Gud. Videre har vi talt om at på grunn av dette var det at Gud sendte sin Sønn til verden. I forbindelse med det ber Guds Sønn menneske.
I den sammenheng har vi lest Fil. 2, 5-11 flere ganger. Og vi har talt om at Guds Sønn fornedret seg selv, på den måten at han tok på seg en tjeners skikkelse og ble menneske. Og siden fornedret han seg ved å ta på seg hele ansvaret og leve vårt liv, til det førte ham til døden på korset. Vi sluttet forrige gang med å peke på at gjennom dette har Jesus tatt på seg alle våre synder, og vi får syndenes forlatelse ved troen på ham. Syndenes forlatelse er altså knyttet til Jesu fullbrakte verk.
I dag skal vi se litt på hva dette videre har ført til for Jesus. I Fil. 2 leser vi at etter at Jesus har fornedret seg selv så han er blitt lydig til døden, ja korsets død, står det: Derfor har Gud høyt opphøyet ham, og gitt ham det navn som er over alt navn. I og med at Jesus døde for våre synder, så traff dommen en som i seg selv er rettferdig. Vi har understreket dette gjentatte ganger: Jesus er syndfri i enhver henseende. Det at han tar på seg ansvaret for våre synder, fører ham under straffen, under dommen og inn i døden.
Men da viser det seg noe underlig. Døden kan ikke holde på Jesus. Det står at Gud oppvakte ham fra de døde. Vil du merke deg det uttrykket. Det kunne godt ha stått at Jesus tok sitt liv igjen. Han hadde full rett til å gjøre det, og han sier også det i Johs evangeliet: Jeg kan sette mitt liv til, og jeg kan ta det igjen. Han er Guds Sønn, og ut fra det kan han også ta sitt liv igjen når han vil.
Men nå går han i døden som et menneske, som min og din stedfortreder. Og så står det, og det er særlig det som alltid understrekes i forbindelse med oppstandelsen: Gud oppvakte ham fra de døde. Er du klar over hva det betyr?
Jo, det betyr at Jesus personlig seirer over synden fordi han er syndfri. Du vet at loven sier, at den som synder er under forbannelsen. Men loven sier også at den som holder budene har rett til å leve, ikke sant? Det kommer et budskap om velsignelse, og velsignelse inn i den minste detalj, for den som holder budene og svarer til det Gud krever i sin hellige lov.
Videre gir loven en livsrett, og jeg vil gjerne ha understreket det ordet for deg – livsrett. Jesus har en livsrett som menneske, og det er en stor hemmelighet som blir så altfor lite forkynt i dag, at når vår straff, vår dom, vår død treffer Jesus Kristus, treffer den på et menneske som har livsrett etter Guds hellige lov.
Og det gjør at synden beseires, døden taper og lider nederlag overfor Jesus. Nettopp det er også understreket i Hebr. 2. Der står at Jesus ved døden skulle gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. Han skulle seire over djevelen, nemlig ved å seire over døden.
Man kan da spørre: Hvordan går det til å seire over døden? Jo, det går til ved at en har livsrett. Du vet at døden er en følge av synd. Like sikkert som synden trekker døden med seg, like sikkert trekker det å holde mål overfor Gud etter loven, det evige liv med seg. I sin person og i sine gjerninger er Jesus slik at det nettopp trekker det evige liv med seg. Han har altså som vi nettopp karakteriserer det, livsrett.
Vår dom og straff treffer på et menneske som har livsrett, og det viser seg i at Jesus ikke kan bli værende i døden. Like sikkert som døden rammer ham og han virkelig dør, like sikkert er det at retten til å leve gjør at Gud oppvekker ham igjen fra de døde. Da beviser han for all verden, for engler og himler, for alt at dette menneske Jesus Kristus holder mål etter loven overfor Gud.
Merk deg at dette gjør Guds Sønn som menneske. Vi tenker ofte på det at han er jo Guds Sønn, han seirer nok. Ja, det er sant. Men Guds Sønn er helt og fullt blitt menneske. Guds Sønn er her helt og fullt i mitt og ditt sted. Det var helt og fullt din og min synd han gjorde opp på Golgata kors, og måtte ta konsekvensen av.
Like fullt er det som menneske han er rettferdig. Og nå skal du merke deg: Helt og fullt er den rettferdighet Jesus legger for dagen i oppstandelsen, din og min rettferdighet. Liksom min synd brakte ham i døden og fortapelsen, like sikkert er det at den rettferdighet Jesus legger for dagen i oppstandelsen, det er nettopp din og min rettferdighet overfor Gud.
Jeg skal sitere et par ord utenom Filipperbrevet, som viser oss dette så klart. Det ene er i Rom. 4, 25, hvor det står om Jesus at han ble gitt hen. Det uttrykket betyr nemlig at han ble gitt hen i døden for våre overtredelser. Oppreist, det betyr nemlig oppreist fra de døde, oppreist fra graven, til vår rettferdiggjørelse. Det ble altså sagt at vår rettferdighet er den som Jesus legger for dagen i oppstandelsen.
Og i Ef. 2, 4-7 står det: Vi er oppvakt med Kristus. Da Jesus stod opp av graven, var det vi som i og med ham stod opp av graven. Og da Jesus for opp til himmelen, var det vi som i og med ham ble satt med ham i himmelen i Kristus Jesus.
Her ser vi altså at Jesus har skaffet oss en fullkommen rettferdighet overfor Gud, i stedet for våre synder. Våre synder har han båret vekk, han har skaffet dem bort, dommen er som sagt eksekvert, og vi er blitt fri. I stedet har vi fått en rettferdighet som gjelder for Gud, og denne vår rettferdighet er en person som har gjort alle ting som vi skulle ha gjort, men ikke kan på grunn av vår synd. Og han er blitt alt det som vi skulle ha blitt, men som vi ikke er.
Vår rettferdighet er en person som helt og fullt står der i stedet for oss og gjelder overfor Gud for oss. Slik sto Jesus opp av graven. Og merk deg, han sto altså opp av graven som menneske. Jesu oppstandelse er en legemlig oppstandelse. Jesu grav er tom. Og dette er en historisk kjensgjerning. Det er ikke uttrykk for kirkens tro, det er tvert om en historisk kjensgjerning, som vi blir bedt om å sette vår lit til.
Du ser at å kalle dette et produkt av kirkens tro, slik som visse teologiske retninger gjør, det betyr ingen ting. Det som betyr noe, det er det vitnesbyrd som Gud gir oss: Et menneske har seiret over døden, et menneske har stått opp av graven. Jesu grav er tom! Og dette menneske har så, etter å ha åpenbart seg mange ganger, fart opp til himmelen og tatt plassen ved Guds høyre hånd. Det gjorde han altså som menneske og for vår skyld. Det skal vi se nærmere på neste gang.
I dag skal vi begynne med å ta et overblikk, før vi går videre. Vi har talt om hvordan synden kom inn i verden, om syndefallet, og hav det vil si at et menneske er under synd og hvordan vi står skyldige overfor Gud. Videre har vi talt om at på grunn av dette var det at Gud sendte sin Sønn til verden. I forbindelse med det ber Guds Sønn menneske.
I den sammenheng har vi lest Fil. 2, 5-11 flere ganger. Og vi har talt om at Guds Sønn fornedret seg selv, på den måten at han tok på seg en tjeners skikkelse og ble menneske. Og siden fornedret han seg ved å ta på seg hele ansvaret og leve vårt liv, til det førte ham til døden på korset. Vi sluttet forrige gang med å peke på at gjennom dette har Jesus tatt på seg alle våre synder, og vi får syndenes forlatelse ved troen på ham. Syndenes forlatelse er altså knyttet til Jesu fullbrakte verk.
I dag skal vi se litt på hva dette videre har ført til for Jesus. I Fil. 2 leser vi at etter at Jesus har fornedret seg selv så han er blitt lydig til døden, ja korsets død, står det: Derfor har Gud høyt opphøyet ham, og gitt ham det navn som er over alt navn. I og med at Jesus døde for våre synder, så traff dommen en som i seg selv er rettferdig. Vi har understreket dette gjentatte ganger: Jesus er syndfri i enhver henseende. Det at han tar på seg ansvaret for våre synder, fører ham under straffen, under dommen og inn i døden.
Men da viser det seg noe underlig. Døden kan ikke holde på Jesus. Det står at Gud oppvakte ham fra de døde. Vil du merke deg det uttrykket. Det kunne godt ha stått at Jesus tok sitt liv igjen. Han hadde full rett til å gjøre det, og han sier også det i Johs evangeliet: Jeg kan sette mitt liv til, og jeg kan ta det igjen. Han er Guds Sønn, og ut fra det kan han også ta sitt liv igjen når han vil.
Men nå går han i døden som et menneske, som min og din stedfortreder. Og så står det, og det er særlig det som alltid understrekes i forbindelse med oppstandelsen: Gud oppvakte ham fra de døde. Er du klar over hva det betyr?
Jo, det betyr at Jesus personlig seirer over synden fordi han er syndfri. Du vet at loven sier, at den som synder er under forbannelsen. Men loven sier også at den som holder budene har rett til å leve, ikke sant? Det kommer et budskap om velsignelse, og velsignelse inn i den minste detalj, for den som holder budene og svarer til det Gud krever i sin hellige lov.
Videre gir loven en livsrett, og jeg vil gjerne ha understreket det ordet for deg – livsrett. Jesus har en livsrett som menneske, og det er en stor hemmelighet som blir så altfor lite forkynt i dag, at når vår straff, vår dom, vår død treffer Jesus Kristus, treffer den på et menneske som har livsrett etter Guds hellige lov.
Og det gjør at synden beseires, døden taper og lider nederlag overfor Jesus. Nettopp det er også understreket i Hebr. 2. Der står at Jesus ved døden skulle gjøre den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. Han skulle seire over djevelen, nemlig ved å seire over døden.
Man kan da spørre: Hvordan går det til å seire over døden? Jo, det går til ved at en har livsrett. Du vet at døden er en følge av synd. Like sikkert som synden trekker døden med seg, like sikkert trekker det å holde mål overfor Gud etter loven, det evige liv med seg. I sin person og i sine gjerninger er Jesus slik at det nettopp trekker det evige liv med seg. Han har altså som vi nettopp karakteriserer det, livsrett.
Vår dom og straff treffer på et menneske som har livsrett, og det viser seg i at Jesus ikke kan bli værende i døden. Like sikkert som døden rammer ham og han virkelig dør, like sikkert er det at retten til å leve gjør at Gud oppvekker ham igjen fra de døde. Da beviser han for all verden, for engler og himler, for alt at dette menneske Jesus Kristus holder mål etter loven overfor Gud.
Merk deg at dette gjør Guds Sønn som menneske. Vi tenker ofte på det at han er jo Guds Sønn, han seirer nok. Ja, det er sant. Men Guds Sønn er helt og fullt blitt menneske. Guds Sønn er her helt og fullt i mitt og ditt sted. Det var helt og fullt din og min synd han gjorde opp på Golgata kors, og måtte ta konsekvensen av.
Like fullt er det som menneske han er rettferdig. Og nå skal du merke deg: Helt og fullt er den rettferdighet Jesus legger for dagen i oppstandelsen, din og min rettferdighet. Liksom min synd brakte ham i døden og fortapelsen, like sikkert er det at den rettferdighet Jesus legger for dagen i oppstandelsen, det er nettopp din og min rettferdighet overfor Gud.
Jeg skal sitere et par ord utenom Filipperbrevet, som viser oss dette så klart. Det ene er i Rom. 4, 25, hvor det står om Jesus at han ble gitt hen. Det uttrykket betyr nemlig at han ble gitt hen i døden for våre overtredelser. Oppreist, det betyr nemlig oppreist fra de døde, oppreist fra graven, til vår rettferdiggjørelse. Det ble altså sagt at vår rettferdighet er den som Jesus legger for dagen i oppstandelsen.
Og i Ef. 2, 4-7 står det: Vi er oppvakt med Kristus. Da Jesus stod opp av graven, var det vi som i og med ham stod opp av graven. Og da Jesus for opp til himmelen, var det vi som i og med ham ble satt med ham i himmelen i Kristus Jesus.
Her ser vi altså at Jesus har skaffet oss en fullkommen rettferdighet overfor Gud, i stedet for våre synder. Våre synder har han båret vekk, han har skaffet dem bort, dommen er som sagt eksekvert, og vi er blitt fri. I stedet har vi fått en rettferdighet som gjelder for Gud, og denne vår rettferdighet er en person som har gjort alle ting som vi skulle ha gjort, men ikke kan på grunn av vår synd. Og han er blitt alt det som vi skulle ha blitt, men som vi ikke er.
Vår rettferdighet er en person som helt og fullt står der i stedet for oss og gjelder overfor Gud for oss. Slik sto Jesus opp av graven. Og merk deg, han sto altså opp av graven som menneske. Jesu oppstandelse er en legemlig oppstandelse. Jesu grav er tom. Og dette er en historisk kjensgjerning. Det er ikke uttrykk for kirkens tro, det er tvert om en historisk kjensgjerning, som vi blir bedt om å sette vår lit til.
Du ser at å kalle dette et produkt av kirkens tro, slik som visse teologiske retninger gjør, det betyr ingen ting. Det som betyr noe, det er det vitnesbyrd som Gud gir oss: Et menneske har seiret over døden, et menneske har stått opp av graven. Jesu grav er tom! Og dette menneske har så, etter å ha åpenbart seg mange ganger, fart opp til himmelen og tatt plassen ved Guds høyre hånd. Det gjorde han altså som menneske og for vår skyld. Det skal vi se nærmere på neste gang.
fredag 27. juni 2008
20. Kristendom, av Ø. Andersen
20 av 28. Jesu himmelfart.
I Fil. 2 har vi også tidligere lest at Gud oppvakte Jesus fra de døde, og gav ham det navn som er over alle navn. Det som ligger i disse to ord er det vi nå først skal samle oss om.
Du hører altså at vi er satt i himmelen i Kristus. Først sies det at vi er oppvakt med ham fra graven, og dernest at vi er satt med ham i himmelen. Her omtales Jesus som en stedfortreder, slik at det han gjør, det gjør du og jeg. Når han tar plass i himmelen, er det du og jeg som tar plass der. Han er der som vår talsmann og representant, som et menneske.
Soningen har han fullbyrdet en gang for alle, men sin stedfortredergjerning fortsetter han med, den opphører ikke. Han opphører heller ikke med å være menneske. Som menneske er det han har fått all makt i himmel og på jord. Som et menneske har han seiret over døden og djevelen, synden og verden for oss. Og som et menneske er det altså at han åpenbares for vår skyld i himmelen. Hva betyr dette for oss? spør du kanskje. Du bør i alle fall spørre slik.
Det betyr at det som du og jeg har fått å leve på som kristne, det har vi i Jesus Kristus i dag i himmelen. Du er klar over at ingen kan leve på å være gjeldfri. Vi kan si at da Jesus utslettet skyldbrevet mot oss, slik som han gjorde da han døde for oss på korset, da gjorde han oss gjeldfri.
Et menneske som hører dette og omvender seg til Jesus, han er også gjeldfri. Nå viser det seg i vårt daglige liv at vi kommer til kort etter at vi er blitt kristne. Det er så mange som ikke skjønner hvordan de skal klare å holde ut som kristne. De ser på seg selv, de kjenner på det som de føler, de prøver å leve på nådens virkninger i sitt hjerte, og så blir disse nådevirkningene borte.
De kjenner bare på sitt gamle menneske, de vet verken ut eller inn, de blir stående fast og blir så lett gjenstand for alle slags fristelser. Slik er det mange som har det, som en dag var lykkelige og frimodige i troen på syndenes forlatelse.
Man kan spørre: Hvordan kan det ha seg at en frimodig kristen kan få det så vanskelig, at det lir så tungt, så umulig, stengt, og han kan ikke se noen vei. Et av svarene på det, og kanskje det viktigste av dem alle, er at de prøver å leve på at de er gjeldfri. Og det går ikke. De ser ikke hva de har i Kristus, de ser ikke hva det er som gjør oss til kristne, og hva vi fortsatt har å leve på som kristne.
De ser ikke denne sannhet at de er satt i himmelen i Kristus Jesus. Og de ser heller ikke det som i Rom. 5, 10 er uttrykt slik: At vi skal bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Og så sant vi ble forlikt ved hans Sønns død, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er forlikt, står det der. Og med hans liv tenkes det på hans liv ved Faderens høyre hånd i himmelen.
Dette vil jeg da forsøke å forklare ved et eksempel som Ludvig Hope brukte i min ungdom. En gang min bror og jeg satt sammen med ham, fortalte han oss en historie. Jeg ser at han har brukt den i sine bøker også. Det var i hans nabobygd i hans tidligste ungdom, at det var en enke med mange barn. Hun hadde ikke noe å leve av.
Det var ingen trygd i de dager, og hun gikk til en kjøpmann som hjalp henne. Hun kom etter hvert i meget stor gjeld. La oss si, for å sette et beløp, at gjelden var 3000 kr. Jeg vet ikke om det var det tallet Hope nevnte, men det var i hvert fall et meget betydelig beløp for den tid å være.
Kjøpmannen begynte å bli brydd av dette, for han hadde ikke råd til å holde på dette i lengden. Hun hadde ikke noe å betale med, og det var smått stell med forsorg. Så hendte det, fortalte Hope, at det kom en norsk-amerikaner på besøk til sin hjembygd. Han var utvandret for mange år siden, og ville se til forholdene hjemme.
Han var meget rik og en personlig kristen. Han fikk høre om denne enke, og så gikk han til denne kjøpmannen og spurte om han kunne få lov å komme inn på hans kontor og tale litt med ham. Nå, kjøpmannen hadde ikke noe fint kontor, men han hadde et lite bakværelse. Dit inn gikk de. Så spurte amerikaneren om det var sant at den og den person skyldte penger hos ham.
Ja, dessverre, sa kjøpmannen, det var nok sant. Vil du skrive ut en kvittering på de 3000 kronene, så betaler jeg dem her og nå. Jo da, det gjorde kjøpmannen, han skrev ut de 3000 kroner. Dermed var hun gjeldfri. Ikke sant?
Men så fortsetter han: Nå betaler jeg deg 3000 kr. Til, jeg betaler altså dobbelt, og så gir du meg papir på det. Det skal lyde på hennes navn, og på det skal hun få komme her og få hva hun trenger.
Så gikk det noen dager, og så kom denne enken tilbake. Hun hadde ikke vært der på en tid. Tynget og engstelig og nedslått kom hun inn til kjøpmannen og sa: Du må virkelig unnskylde at jeg kommer igjen, men jeg er nødt til å ha hjelp.
Du er velkommen, sa kjøpmannen. Hun så opp, for hun var ikke vant til å få en slik hilsen. Og kjøpmannen var så lys og vennlig. Ja, jeg vet at jeg er deg skyldig, sa hun, og jeg vet at jeg gjør deg uleilighet. Men jeg er nødt til å ha hjelp.
Kom med meg inn på bakrommet, sa kjøpmannen. Hun ble med inn, og så sier kjøpmannen: Du skylder meg ingen ting, det er betalt. Og ikke bare det, men nå kan du komme her og få hva du trenger, uten å komme i ny gjeld. For det er betalt dobbelt for deg.
Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da Hope fortalte dette. Og det Guds ord som han gikk ut fra er Jesaja 40. Der står: Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.
Det er nettopp det som er profetert om Messias, og det er nettopp det som er oppfylt med Jesus. Han har betalt dobbelt for oss, også for deg som leser dette nå. Han har gjort deg gjeldfri ved å sone alle dine synder, og utslette skyldbrevet mot deg, det som var skrevet med bud. Ved troen på ham får du syndenes forlatelse.
Men det har skjedd mer. Du er oppvakt med ham fra de døde, du er satt i himmelen i Kristus Jesus. Han lever der i dag ved Faderens høyre hånd, som min og din representant. Og han er hva du og jeg skulle vært, men ikke er. Det vi trenger å eie for å være kristne, tilhøre Gud som hans barn, det har vi ved Faderens høyre hånd i himmelen.
Når du vil vite hva det er som gjør deg til en kristen, så skal du ikke kjenne etter nådens virkning i ditt hjerte. For det du opplever i ditt hjerte, det gjør deg ikke til en kristen. For det er en virkning av at du er en kristen.
Vil du vite hva du har å leve på, hva du har å regne med, da må du se i Guds ord som sier at du er satt i himmelen i Kristus Jesus.
Begynner du nå å forstå litt av hva det betyr at Jesus gikk inn i himmelen for oss, og vant en evig forløsning? Ser du hva det er at han åpenbares der, og at du gjelder for Gud for det han gjelder for? Nå skal du takke ham for dette. Og så tom og så tørr og så stengt som det måtte være for deg, og hvor umulig det måtte synes for deg, så skal du vite at i himmelen ved Faderens høyre hånd, der er det du lever av som kristen. Det er ikke i ditt hjerte, det er ikke i dine gjerninger, det er i Jesus Kristus, og vi er satt i himmelen med ham.
Dette er betydningen av Jesu oppstandelse og himmelfart for oss. Nå sier Guds ord om Jesus Kristus, at fordi han har gått gjennom alt dette for oss, så har Gud gitt ham det navn som er over alle navn. Det er navnet JHWH. Det uttalte man før Jehova, eller som teologene nå uttaler Jahve. Vi vet ikke hvordan det skal uttales, men Jesus har som menneske fått dette navn. Og i dette navnet skal alle kne bøye seg, deres som er i himmelen og op jorden og under jorden. Alle skal bøye seg i Jesu navn, og alle skal komme til å bekjenne at Jesus Kristus er herre, det vil si Gud, til Gud Faders ære.
Hvordan tror du den dagen kommer til å bli for dem som ikke har trodd på ham? Tenk på dem som har stått ham imot, som har forkastet ham, som ikke har villet vite av ham. De skal bøye kne for ham ig bekjenne at mennesket Jesus, han som de ikke ville tro på og ikke brydde seg om, han er Gud i all evighet.
Men tenk på hva det er for en salig dag for dem som kjenner Jesus. Jeg som her i tiden har kjent ham som min Gud, har forkynt ham som Herre, han som har vært Herre over mitt liv, ham skal jeg få møte en dag og bøye kne for til Guds ære. Det blir en salig dag for alle som tror på ham.
Nå er da spørsmålet for deg som måtte lese dette: Hører du til dem som tror eller til dem som ikke tror? Å, hvor gjerne jeg ville be deg i Jesu navn at du ville bøye deg for Guds ord og ta det til deg, vende deg til din Frelser som har kjøpt deg så dyrt ved sitt blod, og som åpenbares i himmelen og gjelder der oppe også for deg. Da er du et frelst menneske, og da skal du også få komme til å bli til velsignelse for andre.
I neste kapittel skal vi tale nærmere om loven og evangeliet og omvendelsen.
I Fil. 2 har vi også tidligere lest at Gud oppvakte Jesus fra de døde, og gav ham det navn som er over alle navn. Det som ligger i disse to ord er det vi nå først skal samle oss om.
Du hører altså at vi er satt i himmelen i Kristus. Først sies det at vi er oppvakt med ham fra graven, og dernest at vi er satt med ham i himmelen. Her omtales Jesus som en stedfortreder, slik at det han gjør, det gjør du og jeg. Når han tar plass i himmelen, er det du og jeg som tar plass der. Han er der som vår talsmann og representant, som et menneske.
Soningen har han fullbyrdet en gang for alle, men sin stedfortredergjerning fortsetter han med, den opphører ikke. Han opphører heller ikke med å være menneske. Som menneske er det han har fått all makt i himmel og på jord. Som et menneske har han seiret over døden og djevelen, synden og verden for oss. Og som et menneske er det altså at han åpenbares for vår skyld i himmelen. Hva betyr dette for oss? spør du kanskje. Du bør i alle fall spørre slik.
Det betyr at det som du og jeg har fått å leve på som kristne, det har vi i Jesus Kristus i dag i himmelen. Du er klar over at ingen kan leve på å være gjeldfri. Vi kan si at da Jesus utslettet skyldbrevet mot oss, slik som han gjorde da han døde for oss på korset, da gjorde han oss gjeldfri.
Et menneske som hører dette og omvender seg til Jesus, han er også gjeldfri. Nå viser det seg i vårt daglige liv at vi kommer til kort etter at vi er blitt kristne. Det er så mange som ikke skjønner hvordan de skal klare å holde ut som kristne. De ser på seg selv, de kjenner på det som de føler, de prøver å leve på nådens virkninger i sitt hjerte, og så blir disse nådevirkningene borte.
De kjenner bare på sitt gamle menneske, de vet verken ut eller inn, de blir stående fast og blir så lett gjenstand for alle slags fristelser. Slik er det mange som har det, som en dag var lykkelige og frimodige i troen på syndenes forlatelse.
Man kan spørre: Hvordan kan det ha seg at en frimodig kristen kan få det så vanskelig, at det lir så tungt, så umulig, stengt, og han kan ikke se noen vei. Et av svarene på det, og kanskje det viktigste av dem alle, er at de prøver å leve på at de er gjeldfri. Og det går ikke. De ser ikke hva de har i Kristus, de ser ikke hva det er som gjør oss til kristne, og hva vi fortsatt har å leve på som kristne.
De ser ikke denne sannhet at de er satt i himmelen i Kristus Jesus. Og de ser heller ikke det som i Rom. 5, 10 er uttrykt slik: At vi skal bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Og så sant vi ble forlikt ved hans Sønns død, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er forlikt, står det der. Og med hans liv tenkes det på hans liv ved Faderens høyre hånd i himmelen.
Dette vil jeg da forsøke å forklare ved et eksempel som Ludvig Hope brukte i min ungdom. En gang min bror og jeg satt sammen med ham, fortalte han oss en historie. Jeg ser at han har brukt den i sine bøker også. Det var i hans nabobygd i hans tidligste ungdom, at det var en enke med mange barn. Hun hadde ikke noe å leve av.
Det var ingen trygd i de dager, og hun gikk til en kjøpmann som hjalp henne. Hun kom etter hvert i meget stor gjeld. La oss si, for å sette et beløp, at gjelden var 3000 kr. Jeg vet ikke om det var det tallet Hope nevnte, men det var i hvert fall et meget betydelig beløp for den tid å være.
Kjøpmannen begynte å bli brydd av dette, for han hadde ikke råd til å holde på dette i lengden. Hun hadde ikke noe å betale med, og det var smått stell med forsorg. Så hendte det, fortalte Hope, at det kom en norsk-amerikaner på besøk til sin hjembygd. Han var utvandret for mange år siden, og ville se til forholdene hjemme.
Han var meget rik og en personlig kristen. Han fikk høre om denne enke, og så gikk han til denne kjøpmannen og spurte om han kunne få lov å komme inn på hans kontor og tale litt med ham. Nå, kjøpmannen hadde ikke noe fint kontor, men han hadde et lite bakværelse. Dit inn gikk de. Så spurte amerikaneren om det var sant at den og den person skyldte penger hos ham.
Ja, dessverre, sa kjøpmannen, det var nok sant. Vil du skrive ut en kvittering på de 3000 kronene, så betaler jeg dem her og nå. Jo da, det gjorde kjøpmannen, han skrev ut de 3000 kroner. Dermed var hun gjeldfri. Ikke sant?
Men så fortsetter han: Nå betaler jeg deg 3000 kr. Til, jeg betaler altså dobbelt, og så gir du meg papir på det. Det skal lyde på hennes navn, og på det skal hun få komme her og få hva hun trenger.
Så gikk det noen dager, og så kom denne enken tilbake. Hun hadde ikke vært der på en tid. Tynget og engstelig og nedslått kom hun inn til kjøpmannen og sa: Du må virkelig unnskylde at jeg kommer igjen, men jeg er nødt til å ha hjelp.
Du er velkommen, sa kjøpmannen. Hun så opp, for hun var ikke vant til å få en slik hilsen. Og kjøpmannen var så lys og vennlig. Ja, jeg vet at jeg er deg skyldig, sa hun, og jeg vet at jeg gjør deg uleilighet. Men jeg er nødt til å ha hjelp.
Kom med meg inn på bakrommet, sa kjøpmannen. Hun ble med inn, og så sier kjøpmannen: Du skylder meg ingen ting, det er betalt. Og ikke bare det, men nå kan du komme her og få hva du trenger, uten å komme i ny gjeld. For det er betalt dobbelt for deg.
Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da Hope fortalte dette. Og det Guds ord som han gikk ut fra er Jesaja 40. Der står: Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.
Det er nettopp det som er profetert om Messias, og det er nettopp det som er oppfylt med Jesus. Han har betalt dobbelt for oss, også for deg som leser dette nå. Han har gjort deg gjeldfri ved å sone alle dine synder, og utslette skyldbrevet mot deg, det som var skrevet med bud. Ved troen på ham får du syndenes forlatelse.
Men det har skjedd mer. Du er oppvakt med ham fra de døde, du er satt i himmelen i Kristus Jesus. Han lever der i dag ved Faderens høyre hånd, som min og din representant. Og han er hva du og jeg skulle vært, men ikke er. Det vi trenger å eie for å være kristne, tilhøre Gud som hans barn, det har vi ved Faderens høyre hånd i himmelen.
Når du vil vite hva det er som gjør deg til en kristen, så skal du ikke kjenne etter nådens virkning i ditt hjerte. For det du opplever i ditt hjerte, det gjør deg ikke til en kristen. For det er en virkning av at du er en kristen.
Vil du vite hva du har å leve på, hva du har å regne med, da må du se i Guds ord som sier at du er satt i himmelen i Kristus Jesus.
Begynner du nå å forstå litt av hva det betyr at Jesus gikk inn i himmelen for oss, og vant en evig forløsning? Ser du hva det er at han åpenbares der, og at du gjelder for Gud for det han gjelder for? Nå skal du takke ham for dette. Og så tom og så tørr og så stengt som det måtte være for deg, og hvor umulig det måtte synes for deg, så skal du vite at i himmelen ved Faderens høyre hånd, der er det du lever av som kristen. Det er ikke i ditt hjerte, det er ikke i dine gjerninger, det er i Jesus Kristus, og vi er satt i himmelen med ham.
Dette er betydningen av Jesu oppstandelse og himmelfart for oss. Nå sier Guds ord om Jesus Kristus, at fordi han har gått gjennom alt dette for oss, så har Gud gitt ham det navn som er over alle navn. Det er navnet JHWH. Det uttalte man før Jehova, eller som teologene nå uttaler Jahve. Vi vet ikke hvordan det skal uttales, men Jesus har som menneske fått dette navn. Og i dette navnet skal alle kne bøye seg, deres som er i himmelen og op jorden og under jorden. Alle skal bøye seg i Jesu navn, og alle skal komme til å bekjenne at Jesus Kristus er herre, det vil si Gud, til Gud Faders ære.
Hvordan tror du den dagen kommer til å bli for dem som ikke har trodd på ham? Tenk på dem som har stått ham imot, som har forkastet ham, som ikke har villet vite av ham. De skal bøye kne for ham ig bekjenne at mennesket Jesus, han som de ikke ville tro på og ikke brydde seg om, han er Gud i all evighet.
Men tenk på hva det er for en salig dag for dem som kjenner Jesus. Jeg som her i tiden har kjent ham som min Gud, har forkynt ham som Herre, han som har vært Herre over mitt liv, ham skal jeg få møte en dag og bøye kne for til Guds ære. Det blir en salig dag for alle som tror på ham.
Nå er da spørsmålet for deg som måtte lese dette: Hører du til dem som tror eller til dem som ikke tror? Å, hvor gjerne jeg ville be deg i Jesu navn at du ville bøye deg for Guds ord og ta det til deg, vende deg til din Frelser som har kjøpt deg så dyrt ved sitt blod, og som åpenbares i himmelen og gjelder der oppe også for deg. Da er du et frelst menneske, og da skal du også få komme til å bli til velsignelse for andre.
I neste kapittel skal vi tale nærmere om loven og evangeliet og omvendelsen.
21. Kristendom, av Ø. Andersen.
21 av 28. Loven og evangeliet.
I dag skal vi gå over til et nytt avsnitt. Vi har talt om synd, ja, vi begynte med å tale om Gud, hvem han er, om skapelsen, og om hvordan synden er kommet inn i verden. Og så har vi talt om selve forløsningsverket, hvem Jesus er, og hva Jesus har gjort.
De spørsmålene som vi nå skal ta opp, er de rent personlige som hører med til å bli – og til å være en kristen. For eksempel; Hva er omvendelse? Hva er tro? Hva vil det si å bli født på ny? Hva vil det egentlig si å bli en kristen? Hvordan går det til å bli en kristen? Osv.
Før vi kan ta opp disse spørsmålene hver for seg, må vi imidlertid ta opp to andre spørsmål: Hva er loven og hva er evangeliet? Det store spørsmålet for den som vil være en kristen er å forstå hva loven og evangeliet egentlig er.
Nå vil jeg be deg som hører på å sukke til Gud at han vil gi deg lys over det spørsmålet. For dette med lov og evangelium kan ikke forklares intellektuelt. Det kan et menneske ikke forstå uten at Gud gir ham forståelse. Men vi må jo ta spørsmålene opp i Guds ords lys.
Da vil jeg først få lese to ord, begge er fra Romerbrevet. Først i kap. 1, 16-17: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Det andre er fra Rom 3,19-20 Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. 20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.
Her hører du altså at evangeliet er en Guds kraft til frelse, og du hører like klart at loven i og for seg ikke kan frelse. Og likevel har loven en meget viktig oppgave, som du ser. Den er gitt for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. Det betyr i denne sammenheng å vise seg å være skyldig overfor Gud.
Nå er da spørsmålet: Hva er loven, og hva er evangeliet? De to spørsmål skal vi prøve å ta opp.
Loven
Når det gjelder det første: Hva er loven? Da er det enkeleste og mest omfattende svar dette: Loven er åpenbaringen av Guds hellighet. Merk deg hva jeg sier nå: Åpenbaringen av Guds hellighet! Jeg sier ikke at loven er bare bud og forbud. Jeg sier ikke bare at loven er budskap om hva vi skal være og hva vi skal gjøre. Jeg sier noe meget mer enn det. Jeg sier at loven er ÅPENBARINGEN AV GUDS HELLIGHET!
Loven er at Gud åpenbarer at han ikke kan forlikes med synd, at han ikke går på akkord med synd og løgn, eller med noe som helst som er imot hans vesen. Gud kan ikke tåle det som strider imot hans vesen. Dette kommer til uttrykk i loven. Loven består i at Gud åpenbarer dette.
Den første åpenbaring vi har både av loven og av evangeliet er i den første preken Gud har holdt for falne syndere. Den ble holdt om kvelden på syndefallsdagen. Den ble holdt av Gud selv, med Adam og Eva som tilhørere.
Der sier Gud til Adam: Hvor er du? Og til Eva: Hva har du gjort? Der har du loven. Merk deg ordene: Hvor er du? Hvor står du egentlig? Hvordan ser ditt liv ut i Guds lys? Hva har du gjort? Hvordan har du stelt deg? Hvordan ser Gud på deg?
Merker du ikke hvordan disse spørsmålene går tvers gjennom oss og viser oss hvordan vi står i forholdet til Gud? Der har du en åpenbaring av loven.
Evangeliet
I den samme talen har vi den første åpenbaring av evangeliet, og den lyder slik: Kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Og kvinnens ætt er der brukt om et enkelt individ som skulle fødes av en kvinne. Dette er en stor hemmelighet.
Loven og evangeliet kommer sammen og samtidig. De må aldri skilles fra hverandre. Like fra begynnelsen av arbeider loven og evangeliet sammen på et menneskes hjerte. På alle stadier i vårt åndelige liv arbeider de sammen, loven avslører Guds hellighet og evangeliet åpenbarer Guds frelsende kjærlighet. Det skal vi se mer på senere.
Den store hemmeligheten med loven og evangeliet er at de må ikke skilles fra hverandre, men heller ikke blandes sammen. Loven er loven, men evangeliet er evangeliet. De må altså ikke skilles og ikke blandes sammen. Kan du få tak i det? Du vil nok forstå litt mer av det, håper jeg, når vi har sett litt nærmere på disse to spørsmålene om lov og evangelium.
Så skal vi gå litt videre om hva loven er. Da Gud gav loven, opprettet han en pakt på Sinai. Den er opprettet på grunnlag av loven. Jeg Herren din Gud, sier han, og så oppretter han en pakt. I denne pakten kommer fire åpenbarings-uttrykk for loven.
Det første er budet: DU SKAL. Det når sin fullkommenhet i det store budet: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din hu. Dette er det første og strøste bud sier Jesus. Men det er et annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.
Du hører her i disse to bud at det kreves syndfrihet og fullkommenhet av et menneske. På disse to bud hviler alle andre bud. Alle de ti bud grunner seg på disse to, kjærlighetsbudet. Og du ser at det krever syndfrie, fullkomne mennesker.
Om jeg bare har den minste hemmelige tilbøyelighet til synd, så er jeg ikke lenger fullkommen i kjærligheten. Da elsker jeg ikke lenger Gud av hele mitt hjerte eller min neste som meg selv. Der er ikke plass for noen synd, ikke for den minste hemmelige tilbøyelighet en gang. Det budet er det første åpenbaringsuttrykk.
Det andre er forbudet: DU SKAL IKKE. Her hører du hva synd er i forbudet. Det krever også fullkommenhet, for de samles til ett i det niende og tiende budet som lyder: Du skal ikke begjære! Du skal ikke ha lyst til å synde. Du skal ikke elske eller ville synd! Det er ikke nok at vi lar være, men vi skal heller ikke ha lyst til det. Vi skal ikke ha noe begjær etter synden. For det minste begjær etter synd, er jo synd. Her ser du fra negativt synspunkt. Forbudets synspunkt krever fullkommenhet og syndfrihet. Altså både positivt og negativt krever loven fullkommenhet og syndfrihet.
Videre, det tredje åpenbaringsuttrykk er at Gud setter STRAFF for å synde. Dersom du bryter mine bud og de lover som jeg byr deg i dag, da kommer jeg over deg og forbanner deg, sier Herren. 5. Mos. 28. Videre står det at forbannet være den som ikke holder alt det som er skrevet i lovens bok, så gjør han det. Det er dette som kalles lovens forbannelse. Og den kommer over hvert eneste menneske som ikke oppfyller lovens krav.
Det fjerde åpenbaringsuttrykk er VELSIGNELSE til dem som holder budene. Dersom du holder mine bud og mine lover, vil jeg storlig velsigne deg. 5. Mos. 28. Her har du det betingede løfte – det er loven.
Disse fire åpenbaringsuttrykkene, budet, forbudet, straffen for å synde og velsignelsen ved å holde budene, de gir i en sum lovens åpenbaring til oss. Og ut fra det ser du hva loven krever av oss mennesker, en hel og fullkommen rettferdighet for Gud.
Ut fra disse fire åpenbaringsuttrykk vet vi – merk deg det som jeg sier nå – at så lenge et menneske er loven noe skyldig, kan han ikke få tilgivelse hos Gud. Det er lovens krav. Det er en hovedsannhet som mange ikke ser i dag, og som er noe av det viktigste for å bli frelst.
Nå er det flere spørsmål som naturlig melder seg i forbindelse med loven. Vi skal nevne ett av dem: Hva er forskjellen på å holde budene og å gjøre lovgjerninger? Vi leser nemlig i Rom. 3 at intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger, for ved loven kommer erkjennelse av hva synd er. Dermed har jo Guds ord sagt at mennesket kan gjøre lovgjerninger, men samtidig har det sagt at ikke noe menneske kan bli rettferdig overfor Gud på grunn av disse lovgjerninger.
Da må det å gjøre lovgjerninger være en ting, og det å holde budene en annen. For hvis vi holder budene, da får vi velsignelse. Det sier Guds ord meget klart. Ja, Guds ord sier at holder dere budene, da skal vi leve. Men om vi gjør lovgjerninger, får vi ingen velsignelse. Lovgjerninger kan ikke hjelpe oss det minste. Da må det altså være forskjell på å holde budene, altså å oppfylle loven, og å gjøre lovgjerninger. Og den forskjellen skal vi ta opp i begynnelsen av neste kapittel.
I dag skal vi gå over til et nytt avsnitt. Vi har talt om synd, ja, vi begynte med å tale om Gud, hvem han er, om skapelsen, og om hvordan synden er kommet inn i verden. Og så har vi talt om selve forløsningsverket, hvem Jesus er, og hva Jesus har gjort.
De spørsmålene som vi nå skal ta opp, er de rent personlige som hører med til å bli – og til å være en kristen. For eksempel; Hva er omvendelse? Hva er tro? Hva vil det si å bli født på ny? Hva vil det egentlig si å bli en kristen? Hvordan går det til å bli en kristen? Osv.
Før vi kan ta opp disse spørsmålene hver for seg, må vi imidlertid ta opp to andre spørsmål: Hva er loven og hva er evangeliet? Det store spørsmålet for den som vil være en kristen er å forstå hva loven og evangeliet egentlig er.
Nå vil jeg be deg som hører på å sukke til Gud at han vil gi deg lys over det spørsmålet. For dette med lov og evangelium kan ikke forklares intellektuelt. Det kan et menneske ikke forstå uten at Gud gir ham forståelse. Men vi må jo ta spørsmålene opp i Guds ords lys.
Da vil jeg først få lese to ord, begge er fra Romerbrevet. Først i kap. 1, 16-17: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Det andre er fra Rom 3,19-20 Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. 20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.
Her hører du altså at evangeliet er en Guds kraft til frelse, og du hører like klart at loven i og for seg ikke kan frelse. Og likevel har loven en meget viktig oppgave, som du ser. Den er gitt for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. Det betyr i denne sammenheng å vise seg å være skyldig overfor Gud.
Nå er da spørsmålet: Hva er loven, og hva er evangeliet? De to spørsmål skal vi prøve å ta opp.
Loven
Når det gjelder det første: Hva er loven? Da er det enkeleste og mest omfattende svar dette: Loven er åpenbaringen av Guds hellighet. Merk deg hva jeg sier nå: Åpenbaringen av Guds hellighet! Jeg sier ikke at loven er bare bud og forbud. Jeg sier ikke bare at loven er budskap om hva vi skal være og hva vi skal gjøre. Jeg sier noe meget mer enn det. Jeg sier at loven er ÅPENBARINGEN AV GUDS HELLIGHET!
Loven er at Gud åpenbarer at han ikke kan forlikes med synd, at han ikke går på akkord med synd og løgn, eller med noe som helst som er imot hans vesen. Gud kan ikke tåle det som strider imot hans vesen. Dette kommer til uttrykk i loven. Loven består i at Gud åpenbarer dette.
Den første åpenbaring vi har både av loven og av evangeliet er i den første preken Gud har holdt for falne syndere. Den ble holdt om kvelden på syndefallsdagen. Den ble holdt av Gud selv, med Adam og Eva som tilhørere.
Der sier Gud til Adam: Hvor er du? Og til Eva: Hva har du gjort? Der har du loven. Merk deg ordene: Hvor er du? Hvor står du egentlig? Hvordan ser ditt liv ut i Guds lys? Hva har du gjort? Hvordan har du stelt deg? Hvordan ser Gud på deg?
Merker du ikke hvordan disse spørsmålene går tvers gjennom oss og viser oss hvordan vi står i forholdet til Gud? Der har du en åpenbaring av loven.
Evangeliet
I den samme talen har vi den første åpenbaring av evangeliet, og den lyder slik: Kvinnens ætt skal knuse slangens hode. Og kvinnens ætt er der brukt om et enkelt individ som skulle fødes av en kvinne. Dette er en stor hemmelighet.
Loven og evangeliet kommer sammen og samtidig. De må aldri skilles fra hverandre. Like fra begynnelsen av arbeider loven og evangeliet sammen på et menneskes hjerte. På alle stadier i vårt åndelige liv arbeider de sammen, loven avslører Guds hellighet og evangeliet åpenbarer Guds frelsende kjærlighet. Det skal vi se mer på senere.
Den store hemmeligheten med loven og evangeliet er at de må ikke skilles fra hverandre, men heller ikke blandes sammen. Loven er loven, men evangeliet er evangeliet. De må altså ikke skilles og ikke blandes sammen. Kan du få tak i det? Du vil nok forstå litt mer av det, håper jeg, når vi har sett litt nærmere på disse to spørsmålene om lov og evangelium.
Så skal vi gå litt videre om hva loven er. Da Gud gav loven, opprettet han en pakt på Sinai. Den er opprettet på grunnlag av loven. Jeg Herren din Gud, sier han, og så oppretter han en pakt. I denne pakten kommer fire åpenbarings-uttrykk for loven.
Det første er budet: DU SKAL. Det når sin fullkommenhet i det store budet: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all din hu. Dette er det første og strøste bud sier Jesus. Men det er et annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.
Du hører her i disse to bud at det kreves syndfrihet og fullkommenhet av et menneske. På disse to bud hviler alle andre bud. Alle de ti bud grunner seg på disse to, kjærlighetsbudet. Og du ser at det krever syndfrie, fullkomne mennesker.
Om jeg bare har den minste hemmelige tilbøyelighet til synd, så er jeg ikke lenger fullkommen i kjærligheten. Da elsker jeg ikke lenger Gud av hele mitt hjerte eller min neste som meg selv. Der er ikke plass for noen synd, ikke for den minste hemmelige tilbøyelighet en gang. Det budet er det første åpenbaringsuttrykk.
Det andre er forbudet: DU SKAL IKKE. Her hører du hva synd er i forbudet. Det krever også fullkommenhet, for de samles til ett i det niende og tiende budet som lyder: Du skal ikke begjære! Du skal ikke ha lyst til å synde. Du skal ikke elske eller ville synd! Det er ikke nok at vi lar være, men vi skal heller ikke ha lyst til det. Vi skal ikke ha noe begjær etter synden. For det minste begjær etter synd, er jo synd. Her ser du fra negativt synspunkt. Forbudets synspunkt krever fullkommenhet og syndfrihet. Altså både positivt og negativt krever loven fullkommenhet og syndfrihet.
Videre, det tredje åpenbaringsuttrykk er at Gud setter STRAFF for å synde. Dersom du bryter mine bud og de lover som jeg byr deg i dag, da kommer jeg over deg og forbanner deg, sier Herren. 5. Mos. 28. Videre står det at forbannet være den som ikke holder alt det som er skrevet i lovens bok, så gjør han det. Det er dette som kalles lovens forbannelse. Og den kommer over hvert eneste menneske som ikke oppfyller lovens krav.
Det fjerde åpenbaringsuttrykk er VELSIGNELSE til dem som holder budene. Dersom du holder mine bud og mine lover, vil jeg storlig velsigne deg. 5. Mos. 28. Her har du det betingede løfte – det er loven.
Disse fire åpenbaringsuttrykkene, budet, forbudet, straffen for å synde og velsignelsen ved å holde budene, de gir i en sum lovens åpenbaring til oss. Og ut fra det ser du hva loven krever av oss mennesker, en hel og fullkommen rettferdighet for Gud.
Ut fra disse fire åpenbaringsuttrykk vet vi – merk deg det som jeg sier nå – at så lenge et menneske er loven noe skyldig, kan han ikke få tilgivelse hos Gud. Det er lovens krav. Det er en hovedsannhet som mange ikke ser i dag, og som er noe av det viktigste for å bli frelst.
Nå er det flere spørsmål som naturlig melder seg i forbindelse med loven. Vi skal nevne ett av dem: Hva er forskjellen på å holde budene og å gjøre lovgjerninger? Vi leser nemlig i Rom. 3 at intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger, for ved loven kommer erkjennelse av hva synd er. Dermed har jo Guds ord sagt at mennesket kan gjøre lovgjerninger, men samtidig har det sagt at ikke noe menneske kan bli rettferdig overfor Gud på grunn av disse lovgjerninger.
Da må det å gjøre lovgjerninger være en ting, og det å holde budene en annen. For hvis vi holder budene, da får vi velsignelse. Det sier Guds ord meget klart. Ja, Guds ord sier at holder dere budene, da skal vi leve. Men om vi gjør lovgjerninger, får vi ingen velsignelse. Lovgjerninger kan ikke hjelpe oss det minste. Da må det altså være forskjell på å holde budene, altså å oppfylle loven, og å gjøre lovgjerninger. Og den forskjellen skal vi ta opp i begynnelsen av neste kapittel.
22. Kristendom, av Ø. Andersen.
22 av 28. Gjerninger.
I Rom. 3, 19-20 leser vi: Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. 20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.
Vi ser her i v. 20 at intet kjød, altså intet menneske på jorden, blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger. Men det er sagt at mennesker kan gjøre gode gjerninger, men samtidig at Gud ikke godtar dem slik at han tilregner noe menneske rettferdighet på grunn av disse lovgjerninger.
Hva er lovgjerninger egentlig? Jeg vil belyse det med et konkret eksempel. Ta f. eks. det syvende bud: Du skal ikke stjele. Sett at jeg lar være å stjele – det har jeg forresten prøvd å beflitte meg på hele mitt liv. Har jeg da holdt det syvende bud?
Her svarer menneskene: Ja, naturligvis må en vel det. Når det syvende bud sier at du skal ikke stjele, og vi så lar det være, da må vel den sak være i orden. Vel, her er det Gud kommer og sier noe annet. Her ble jeg møtt direkte av Gud selv med spørsmålet: Med hvilket sinn har du latt være å stjele? Lar du være må stjele fordi du elsker meg av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av hele din kraft, og fordi du elsker din neste som deg selv? Er det årsaken til at du lar være å stjele?
Da måtte jeg svare nei. Jeg kunne ikke elske Gud, det var nettopp det jeg ikke gjorde. Jeg kunne ikke elske min enste som meg selv. Det manglet det svært meget på. Da sa Gud til meg: Når du lar være å stjele, da gjør du lovens gjerning, hva det syvende bud angår, men du har ikke holdt budet. Budet kan bare oppfylles med hjertet. Budet kan bare oppfylles ut fra et syndfritt hjerte.
Senere leste jeg i Luthers fortale til Romerbrevet, og det gjorde et underlig inntrykk på meg å lese det da: Du må vokte deg form å tenke om Guds lov, slik som du tenker om de borgerlige lover og anordninger. For dem kan du oppfylle med dine gjerninger, men Guds lov kan du alene oppfylle med ditt hjerte. Du kan ikke oppfylle Guds lov med dine gjerninger alene.
Det var akkurat som om det skulle vært tatt ut av min egen erfaring. Og her ser du forskjellen. Å holde budene betyr at vi helt ut er syndfri, at vi gjør det som budet påbyr og lar være å gjøre det som budet forbyr, for vi elsker Gud av hele vårt hjerte og vår neste som oss selv. Gjør vi ikke det, vel, da kan vi nok gjøre de gjerninger som loven krever. Vi kan i alle fall gjøre det loven påbyr til en viss grad, og til en viss grad la være å gjøre det som den forbyr. Og da sier Guds ord at dette er lovgjerninger.
Men dette blir ikke godtatt av Gud, som om vi hadde holdt budene. Det er forskjell på å holde budene og å gjøre lovgjerninger, som du ser.
Ofte blir lovgjerninger kalt for gode gjerninger. Det blir sagt at det er ikke nok å gjøre gode gjerninger for å bli rettferdiggjort. Det er i og for seg sant nok, men det er forferdelig galt å kalle lovgjerninger for gode gjerninger. Lovgjerninger er ikke gode gjerninger! Lovgjerninger er det samme som Hebreerbrevet kaller døde gjerninger. Det er samvittighetsgjerninger. Det er noe vi gjør for å tekkes Gud. Vi vil være rettferdige, vi vil gjøre det som er sant og rett, men vi gjør det ikke ut fra et hjerte som elsker Gud. Da kan det ikke kalles gode gjerninger i bibelsk forstand.
Gode gjerninger er Åndens frukt. Disse finner du bare hos de mennesker som lever i samfunn med Jesus, og dem skal vi komme tilbake til senere. Men jeg vil bare presisere at gode gjerninger og lovgjerninger er to forskjellige ting. Og lovgjerninger kan altså et menneske gjøre, men som du ser sier Guds ord klart og tydelig: Gud rettferdiggjør ikke noe menneske på grunn av lovgjerninger.
Der står vi altså. Vi kan gjøre de gjerninger som loven påbyr til en viss grad, og la være å gjøre dem som loven forbyr. Men vi er ikke omvendt til Gud ved dem, Gud godtar dem ikke. Dette holder ikke mål i Guds øyne.
Så er spørsmålet: Hvorfor er da loven gitt? Og det spørsmålet skal vi også ta opp ganske kort. Loven er gitt til menneskene for å hjelpe oss til å bli rettferdige for Gud. Slik er det så naturlig for oss å tenke. Men Guds ord sier noe ganske annet. I Rom. 3, 19 leser vi: for at hver munn skal lukkes, det betyr altså at vi skal miste enhver unnskyldning overfor Gud. Hele verden skal bli skyldig, det betyr: vise seg å være skyldig overfor Gud.
Hele verden er skyldig i sine synder, men menneskene vet det ikke. For at menneskene skal bli seg bevisst hvem og hva de er i Guds øyne, har Gud gitt loven. Det skal vise seg for menneskene at de er skyldige for Gud. Det er det første svaret jeg peker på ut fra Guds ord.
Går vi så videre til Rom. 5, 20 finner vi et nytt svar. Der står at loven kom til for at fallet skulle øke. Det er grunntekstens uttrykk. Men der synden ble stor ble nåden enda større. Liksom synden hersket ved døden, skulle også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus vår Herre.
Her hører vi altså at loven kom for at synden, eller rettere sagt fallet, skulle øke. Et fall er altså en bevisst overtredelse. I tillegg til Adams fall som er omtalt ovenfor, skulle det bli så mange andre fall. Fallet skulle øke. Augustin sier om dette stedet: Gud handler ikke i grusomhet, men han lar sykdommen bryte ut for at man skal søke lege og bli helbredet.
Når et menneske er sykt og ikke vet det, da søker man ikke lege, men dør av sykdommen. Men det vil ikke Gud, og han får sykdommen til å bryte ut for at man skal bli helbredet, Det er et meget treffende bilde Augustin bruker her.
Her hører vi at loven kom til, den kom imellom, står det egentlig, for at fallet skulle øke. Og så kommer svaret i v. 21, og det går ut på at nåden skulle komme til å herske i Jesus Kristus vår Herre. Med andre er loven gitt for at nåden skulle komme til å herske. Det er svaret på det stedet.
Går vi så videre i Guds ord til 2. Kor. 3, 6: Bokstaven slår i hjel og Ånden gjør levende. Bokstaven er betegnelse for loven, fordi det står at Gud med sin finger skrev bokstaver på lovens to tavler. Bokstaven slår i hjel, men Ånden, det er Jesus, evangeliet, det gjør levende. Og vi hører i vers 7 om en dødens tjeneste og i vers 9 om en fordømmelsens tjeneste. Loven har altså fått en tjeneste og oppgave av Gud.
Gud har en bestemt hensikt med loven; å døde og fordømme oss. Og det skjer for at evangeliet skal rettferdiggjøre oss og frigjøre oss og gjøre oss levende. Evangeliet har fått en levendegjørende tjeneste. Her hører vi altså at loven er kommet for at vi skal dødes og fordømmes, vi skal bli stående ansikt til ansikt med Gud aldeles fortapt i oss selv.
Endelig vil jeg få nevne et fjerde sted også som sier oss noe om hvorfor loven er gitt. Det er Gal. 3, 21 f. der står: Er da loven mot Guds løfter? Langt derifra. For var det gitt noen lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven. Men Skriften har lagt alt inn under synd, for at det som er lovt ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt dem som tror.
Her blir det sagt ganske enkelt: Loven kom for at vi skulle få det som er lovt ved Jesus. Det skulle vi få ved troen. Loven ble gitt for at vi skulle komme til troen og bli frelst. Dette er Guds svar på spørsmålet om hvorfor loven er gitt – om lovens plass i gudsforholdet. Loven har også andre oppgaver, som vi skal komme tilbake til senere.
Her ser vi altså at loven krever fullkommenhet og syndfrihet. Loven kan ikke oppfylles med gjerninger alene, bare med hjertet. Loven er gitt for at vi skal komme til troen, for å si det på kortest mulig måte. Dette er Skriftens lære om loven i vårt forhold til Gud. Og bare hvor dette får lyde er det Bibelens sanne tale om hva loven er for noe.
Det blir sagt så mye i dag om hva vi skal være og ikke være som ikke står i loven. Og det fører til loviskhet. For man ser ikke at loven krever fullkommenhet, og det blir ikke klart og utvetydig forkynt at så lenge et menneske er loven noe skyldig, så lenge får et menneske ingen tilgivelse hos Gud. Vil du ha dette klart for deg. Det er i en sum hva loven går ut på, og den er som sagt gitt for at vi skal komme til troen på Jesus.
Så blir spørsmålet om Guds hellige lov får virke slik hos oss. Det spørsmålet skal vi ta opp igjen senere. Men først får vi ta opp spørsmålet: Hva er evangeliet? Og det gjør vi i neste kapittel.
23. Kristendom, av Ø. Andersen.
23 av 28. Evangeliet.
I dette kapitlet skal vi først og fremst ta opp spørsmålet: Hva er evangeliet? Vi leser fra Rom. 1, 16-17: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.
Hva er evangeliet?
Vi skal først si et par ord om hva det ikke er. Evangeliet er ikke hvilken som helst trøstelig tale om Guds nåde. Mange tror at bare det blir talt om nåde, så er det et evangelium. Men det tale si dag om Guds nåde på en svært uansvarlig måte. Det tales som om Gud ikke skulle ta det alvorlig med synd, som om det ikke var så farlig at vi hadde syndet, som om menneskene bare kunne komme og si: Jeg har dessverre gjort galt, og så skulle alt være i orden. Man tenker så fullstendig almenn-menneskelig om Guds nåde, og tenker ikke på at det er Gud, den hellige, sanndrue, fullkomne, evige og allmektige Gud vi har å gjøre med.
Det er et alvorlig ord, men meget treffende sagt av Rosenius: Utallige er de mennesker som med en eller annen trøst på Guds nåde er gått inn i den evige fortapelse. Det må ikke bli slik med deg som hører på, eller meg som bærer ordet fram, at vi skulle trøste oss med noe som vi kaller Guds nåde, og som i virkeligheten ikke har det minste med evangeliet i Guds ord å gjøre.
Det er alvorlig med våre synder, og vi må frelses fra våre synder. Det sier Guds ord meget klart. Og du hører i det jeg leste fra Rom 1 at evangeliet og frelse hører nøye sammen. Evangeliet er altså noe mye mer enn en alminnelig, jeg kunne si almennreligiøs tale om Guds nåde.
Videre vil jeg få understreke at evangeliet heller ikke er hvilken som helst tale om Jesus. Nå tenker jeg ikke på vranglære, jeg tenker ikke på dem som forkynner en annen Kristus, som Guds ord advarer mot. At det er galt er sikkert nok. Det skjønner alle som har det minste kjennskap til Bibelen.
Det som er mer alvorlig og mer farlig for oss, er at det går an å si mange ting om Jesus som i og for seg er bibelsk og sant etter Guds ord. Likevel blir det ikke evangeliet fordi det blir løsrevet fra den sammenheng det står i i Guds ord. Da gir det et feil bilde av Jesus og hvordan han er kommet til verden.
Det går an å tale om Jesus som et forbilde, vårt ideal som mange ynder å si det. Jeg er ikke særlig begeistret for ordet idealisme, for all idealisme forutsetter at mennesket i bunn og grunn er godt. Derfor blir all idealisme i virkeligheten kristendommens verste fiende. Men likevel er det en bibelsk sannhet i og for seg at Jesus også er vårt forbilde, og jeg vil si for min del at han er mitt eneste forbilde. Dere skal gjøre som jeg har gjort, sier Jesus ved en anledning, da han vasket disiplenes føtter. Jeg har gitt dere et forbilde.
Videre kan der sies meget om det Jesus har gitt oss i Bergprekenen. Han har forkynt hvordan kristenlivet er, hvordan det skal leves, hva den sanne rettferdighet i kristenlivet går ut på og meget annet. Ofte blir det fremstilt som om hovedsaken for Jesus var å holde Bergprekenen, og i den hara vi i en sum hva kristendom er.
Dette er IKKE evangeliet, med en tykk strek under ordet ikke. En slik tale om Jesus fører aldeles på avveier. Et menneske kan se på disse tingene, og til tross for at de i og for seg er riktige, farer de totalt vill og går fortapt. – Derfor må vi tilbake til vårt spørsmål: Hva er evangeliet?
Det er åpenbaringen av Guds frelsende kjærlighet, har vi tidligere sagt. Og jeg vil legge vekt på ÅPENBARINGEN, det at Gud virkelig får vise oss sin frelsende kjærlighet. Men jeg vil si noe mer konkret om det ut fra Guds ord. Evangeliet er et budskap om en bestemt person, merk deg det, en bestemt person. Ikke en hvilken som helst Jesus, men en bestemt person, Guds egen Sønn som er blitt menneske.
Vi har talt om det tidligere her, og da var vi meget nøye med å få frem at Jesus Kristus er Gud-mennesket. Og du husker vi la vekt på å få frem, at Gud ikke tok bolig i et menneske, men han BLE et menneske!
Jesus Kristus er sann Gud. Jesus Kristus er sant menneske. Jesu Kristi gjerninger er på en og samme tid Guds gjerninger og våre gjerninger. Det prøvde vi å presisere nøye, og vi gjentar det her. Det er budskapet om denne bestemte person som må frem, så sant det skal bli evangeliet. Og der ikke dette kommer frem, blir det ikke evangelium i bibelsk forstand.
Videre – denne bestemte person har fullført ganske bestemte kjensgjerninger til vår frelse. Han tok på seg ansvaret for oss, og han kom i vårt sted. Du husker vi presiserte også dette da vi talte om Jesu person. Han var i vårt sted, og ble behandlet etter det vi hadde fortjent, for at vi til gjengjeld skulle få komme i hans sted, og bli behandlet etter det som han har fortjent.
Evangeliet er et budskap om det store plassbytte der Guds Sønn kom i vårt sted og ble behandlet som om han var oss, for at vi ved troen skulle komme i hans sted og bli behandlet som om vi var han. Bare hvor ordet om stedfortrederen kommer frem, kommer evangeliet til uttrykk. Hvis ikke evangeliet om stedfortrederen kommer der, så kommer ikke evangeliet der i det hele tatt.
Vi har tidligere stanset ved ordet om dette, og skal ikke gjenta det nå. Vi konstaterer bare at evangeliet er ikke en almennreligiøs tale om Guds nåde hen i det blå, men det ganske bestemte budskapet om Jesu person og Jesu stedfortredergjerning. Og jeg vil gjerne ha understreket: budskapet om at Jesus Kristus Guds Sønn gjorde våre gjerninger. Han gjorde ikke sitt, men han gjorde vårt, for at vi skulle bli frelst.
Dette evangelium er en Guds kraft til frelse. Her betyr frelse det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Det er altså ikke bare det å bli frelst, men det innbefatter alt som jeg trenger etter at jeg er blitt en kristen, for å leve som kristen, og jeg kunne gjerne si å dø som en kristen.
Det innbefatter å være det som jeg skal være som en kristen, og få lov å tjene min Herre og frelser her i tiden og nå målet i hans fullkomne rike. Alt dette er evangeliet, sier Guds ord. Det er ikke småting.
I evangeliet åpenbares Guds rettferdighet av tro. La du merke til hvordan jeg leste det, da jeg siterte Rom. 1, 17. I det åpenbares, det vil si det samme som avsløres, Guds rettferdighet av tro til tro. Det er Guds rettferdighet av tro, ikke av gjerninger. Guds rettferdighet er en rettferdighet som han gir oss. Det er ikke noe vi skal prestere eller få til. Det er ikke noe som Gud først må virke gjennom oss, men noe som han gir oss ved troen.
Og der hvor dette budskapet lyder, der fører det også til tro. Og så slutter Rom. 1, 17 med å konstatere at den som tror på Jesus, kommer til å leve. Dette ordet kan oversettes på to måter, uten at jeg skal komme inn på det i dag. Men jeg vil bare peke på at det som har betoning ved Rom. 1, 17 er ordet leve. Den som tror på Jesus kan nemlig ikke dø, han kommer til å leve. Det står med den avgjørende betoning der. –
Med dette har vi da sett på hva loven er. At loven krever fullkommenhet, at loven kan vi bare oppfylle med hjertet, ikke med våre gjerninger, at overfor loven holder vi ikke mål noen av oss, og ikke minst har vi presisert at så lenge mennesket er loven noe skyldig, kan han ikke få tilgivelse hos Gud.
Videre har vi prøvd å presisere at evangeliet er dette bestemte budskap om Guds Sønn, som er blitt menneske og har gjort våre gjerninger til frelse, tatt dommen for våre synder og gjort oss fri.
Ut fra dette er det nå vi skal gå litt videre og prøve å se på: Hva er omvendelse? Hva er tro? Hva er rettferdiggjørelse? Hva er det å bli født på nytt? Osv. Til sist skal vi ta opp spørsmålet: Hva er et hellig liv?
Det første vi skal ta opp gjelder Guds kall. Gud kaller et menneske til frelse. Guds kall kommer til oss, og merk deg: Gjennom ordet om Jesus. Guds kall betyr: Kom som du er! Kom til din Frelser! Det kommer med dette løftet av Jesus: Den som kommer til meg, vil jeg ingen lunde støte ut. Det er uttrykk for Guds kall i lignelsen om kongesønnens bryllup. Det er et budskap som sendes ut til menneskene, uten å spørre hvem de er, eller hva de har gjort, eller hvor de kommer fra.
Kom til bryllupet! Og du hører nettopp i denne lignelsen om kongesønnens bryllup, at det å være verdig er det samme som å ta imot innbydelsen. Det å være uverdig, er at de sier nei til det av en eller annen grunn. Av dette hører du at Guds kall hører inn under evangeliet. Kom til Jesus, alt er ferdig, alt er gjort. Det var Guds mening at der dette kallet lyder, skulle menneskene ta imot med det samme de fikk høre det.
Og her vil jeg understreke noe meget viktig. Det er ingen ting i veien for at hvem som helst som hører dette kallet, kan bli frelst. Det kan skje der og da, med det samme han hører kallet og tar imot det.
Du som leser dette nå, om du ikke er en kristen, du hører at Gud har sendt et kall til menneskene. Kallet kommer også til deg. Kom til Jesus, alt er ferdig,. Kom! Det som skal gjøres, det har han gjort. Kom til Jesus, og du er frelst. Du kan her og nå bli frelst ved å ta imot dette.
Det er vranglære å sette opp for menneskene noe de må være og gjøre, noe Gud må utrette i dem, før de tar imot kallet. Alle kan høre kallet og bli frelst. Men dessverre, det er bare få som gjør det. De fleste av oss tenker, og slik har det nettopp vært med meg, at nå må jeg bli annerledes, nå må jeg prøve å slutte med det som er galt. Jeg må begynne å gjøre Guds vilje. Jeg kan ikke komme slik som jeg er nå osv.
Og så begynner den fortvilede kampen under loven. Og dette skal vi tale mer om neste gang.
I dette kapitlet skal vi først og fremst ta opp spørsmålet: Hva er evangeliet? Vi leser fra Rom. 1, 16-17: For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.
Hva er evangeliet?
Vi skal først si et par ord om hva det ikke er. Evangeliet er ikke hvilken som helst trøstelig tale om Guds nåde. Mange tror at bare det blir talt om nåde, så er det et evangelium. Men det tale si dag om Guds nåde på en svært uansvarlig måte. Det tales som om Gud ikke skulle ta det alvorlig med synd, som om det ikke var så farlig at vi hadde syndet, som om menneskene bare kunne komme og si: Jeg har dessverre gjort galt, og så skulle alt være i orden. Man tenker så fullstendig almenn-menneskelig om Guds nåde, og tenker ikke på at det er Gud, den hellige, sanndrue, fullkomne, evige og allmektige Gud vi har å gjøre med.
Det er et alvorlig ord, men meget treffende sagt av Rosenius: Utallige er de mennesker som med en eller annen trøst på Guds nåde er gått inn i den evige fortapelse. Det må ikke bli slik med deg som hører på, eller meg som bærer ordet fram, at vi skulle trøste oss med noe som vi kaller Guds nåde, og som i virkeligheten ikke har det minste med evangeliet i Guds ord å gjøre.
Det er alvorlig med våre synder, og vi må frelses fra våre synder. Det sier Guds ord meget klart. Og du hører i det jeg leste fra Rom 1 at evangeliet og frelse hører nøye sammen. Evangeliet er altså noe mye mer enn en alminnelig, jeg kunne si almennreligiøs tale om Guds nåde.
Videre vil jeg få understreke at evangeliet heller ikke er hvilken som helst tale om Jesus. Nå tenker jeg ikke på vranglære, jeg tenker ikke på dem som forkynner en annen Kristus, som Guds ord advarer mot. At det er galt er sikkert nok. Det skjønner alle som har det minste kjennskap til Bibelen.
Det som er mer alvorlig og mer farlig for oss, er at det går an å si mange ting om Jesus som i og for seg er bibelsk og sant etter Guds ord. Likevel blir det ikke evangeliet fordi det blir løsrevet fra den sammenheng det står i i Guds ord. Da gir det et feil bilde av Jesus og hvordan han er kommet til verden.
Det går an å tale om Jesus som et forbilde, vårt ideal som mange ynder å si det. Jeg er ikke særlig begeistret for ordet idealisme, for all idealisme forutsetter at mennesket i bunn og grunn er godt. Derfor blir all idealisme i virkeligheten kristendommens verste fiende. Men likevel er det en bibelsk sannhet i og for seg at Jesus også er vårt forbilde, og jeg vil si for min del at han er mitt eneste forbilde. Dere skal gjøre som jeg har gjort, sier Jesus ved en anledning, da han vasket disiplenes føtter. Jeg har gitt dere et forbilde.
Videre kan der sies meget om det Jesus har gitt oss i Bergprekenen. Han har forkynt hvordan kristenlivet er, hvordan det skal leves, hva den sanne rettferdighet i kristenlivet går ut på og meget annet. Ofte blir det fremstilt som om hovedsaken for Jesus var å holde Bergprekenen, og i den hara vi i en sum hva kristendom er.
Dette er IKKE evangeliet, med en tykk strek under ordet ikke. En slik tale om Jesus fører aldeles på avveier. Et menneske kan se på disse tingene, og til tross for at de i og for seg er riktige, farer de totalt vill og går fortapt. – Derfor må vi tilbake til vårt spørsmål: Hva er evangeliet?
Det er åpenbaringen av Guds frelsende kjærlighet, har vi tidligere sagt. Og jeg vil legge vekt på ÅPENBARINGEN, det at Gud virkelig får vise oss sin frelsende kjærlighet. Men jeg vil si noe mer konkret om det ut fra Guds ord. Evangeliet er et budskap om en bestemt person, merk deg det, en bestemt person. Ikke en hvilken som helst Jesus, men en bestemt person, Guds egen Sønn som er blitt menneske.
Vi har talt om det tidligere her, og da var vi meget nøye med å få frem at Jesus Kristus er Gud-mennesket. Og du husker vi la vekt på å få frem, at Gud ikke tok bolig i et menneske, men han BLE et menneske!
Jesus Kristus er sann Gud. Jesus Kristus er sant menneske. Jesu Kristi gjerninger er på en og samme tid Guds gjerninger og våre gjerninger. Det prøvde vi å presisere nøye, og vi gjentar det her. Det er budskapet om denne bestemte person som må frem, så sant det skal bli evangeliet. Og der ikke dette kommer frem, blir det ikke evangelium i bibelsk forstand.
Videre – denne bestemte person har fullført ganske bestemte kjensgjerninger til vår frelse. Han tok på seg ansvaret for oss, og han kom i vårt sted. Du husker vi presiserte også dette da vi talte om Jesu person. Han var i vårt sted, og ble behandlet etter det vi hadde fortjent, for at vi til gjengjeld skulle få komme i hans sted, og bli behandlet etter det som han har fortjent.
Evangeliet er et budskap om det store plassbytte der Guds Sønn kom i vårt sted og ble behandlet som om han var oss, for at vi ved troen skulle komme i hans sted og bli behandlet som om vi var han. Bare hvor ordet om stedfortrederen kommer frem, kommer evangeliet til uttrykk. Hvis ikke evangeliet om stedfortrederen kommer der, så kommer ikke evangeliet der i det hele tatt.
Vi har tidligere stanset ved ordet om dette, og skal ikke gjenta det nå. Vi konstaterer bare at evangeliet er ikke en almennreligiøs tale om Guds nåde hen i det blå, men det ganske bestemte budskapet om Jesu person og Jesu stedfortredergjerning. Og jeg vil gjerne ha understreket: budskapet om at Jesus Kristus Guds Sønn gjorde våre gjerninger. Han gjorde ikke sitt, men han gjorde vårt, for at vi skulle bli frelst.
Dette evangelium er en Guds kraft til frelse. Her betyr frelse det å nå målet i det fullkomne Guds rike. Det er altså ikke bare det å bli frelst, men det innbefatter alt som jeg trenger etter at jeg er blitt en kristen, for å leve som kristen, og jeg kunne gjerne si å dø som en kristen.
Det innbefatter å være det som jeg skal være som en kristen, og få lov å tjene min Herre og frelser her i tiden og nå målet i hans fullkomne rike. Alt dette er evangeliet, sier Guds ord. Det er ikke småting.
I evangeliet åpenbares Guds rettferdighet av tro. La du merke til hvordan jeg leste det, da jeg siterte Rom. 1, 17. I det åpenbares, det vil si det samme som avsløres, Guds rettferdighet av tro til tro. Det er Guds rettferdighet av tro, ikke av gjerninger. Guds rettferdighet er en rettferdighet som han gir oss. Det er ikke noe vi skal prestere eller få til. Det er ikke noe som Gud først må virke gjennom oss, men noe som han gir oss ved troen.
Og der hvor dette budskapet lyder, der fører det også til tro. Og så slutter Rom. 1, 17 med å konstatere at den som tror på Jesus, kommer til å leve. Dette ordet kan oversettes på to måter, uten at jeg skal komme inn på det i dag. Men jeg vil bare peke på at det som har betoning ved Rom. 1, 17 er ordet leve. Den som tror på Jesus kan nemlig ikke dø, han kommer til å leve. Det står med den avgjørende betoning der. –
Med dette har vi da sett på hva loven er. At loven krever fullkommenhet, at loven kan vi bare oppfylle med hjertet, ikke med våre gjerninger, at overfor loven holder vi ikke mål noen av oss, og ikke minst har vi presisert at så lenge mennesket er loven noe skyldig, kan han ikke få tilgivelse hos Gud.
Videre har vi prøvd å presisere at evangeliet er dette bestemte budskap om Guds Sønn, som er blitt menneske og har gjort våre gjerninger til frelse, tatt dommen for våre synder og gjort oss fri.
Ut fra dette er det nå vi skal gå litt videre og prøve å se på: Hva er omvendelse? Hva er tro? Hva er rettferdiggjørelse? Hva er det å bli født på nytt? Osv. Til sist skal vi ta opp spørsmålet: Hva er et hellig liv?
Det første vi skal ta opp gjelder Guds kall. Gud kaller et menneske til frelse. Guds kall kommer til oss, og merk deg: Gjennom ordet om Jesus. Guds kall betyr: Kom som du er! Kom til din Frelser! Det kommer med dette løftet av Jesus: Den som kommer til meg, vil jeg ingen lunde støte ut. Det er uttrykk for Guds kall i lignelsen om kongesønnens bryllup. Det er et budskap som sendes ut til menneskene, uten å spørre hvem de er, eller hva de har gjort, eller hvor de kommer fra.
Kom til bryllupet! Og du hører nettopp i denne lignelsen om kongesønnens bryllup, at det å være verdig er det samme som å ta imot innbydelsen. Det å være uverdig, er at de sier nei til det av en eller annen grunn. Av dette hører du at Guds kall hører inn under evangeliet. Kom til Jesus, alt er ferdig, alt er gjort. Det var Guds mening at der dette kallet lyder, skulle menneskene ta imot med det samme de fikk høre det.
Og her vil jeg understreke noe meget viktig. Det er ingen ting i veien for at hvem som helst som hører dette kallet, kan bli frelst. Det kan skje der og da, med det samme han hører kallet og tar imot det.
Du som leser dette nå, om du ikke er en kristen, du hører at Gud har sendt et kall til menneskene. Kallet kommer også til deg. Kom til Jesus, alt er ferdig,. Kom! Det som skal gjøres, det har han gjort. Kom til Jesus, og du er frelst. Du kan her og nå bli frelst ved å ta imot dette.
Det er vranglære å sette opp for menneskene noe de må være og gjøre, noe Gud må utrette i dem, før de tar imot kallet. Alle kan høre kallet og bli frelst. Men dessverre, det er bare få som gjør det. De fleste av oss tenker, og slik har det nettopp vært med meg, at nå må jeg bli annerledes, nå må jeg prøve å slutte med det som er galt. Jeg må begynne å gjøre Guds vilje. Jeg kan ikke komme slik som jeg er nå osv.
Og så begynner den fortvilede kampen under loven. Og dette skal vi tale mer om neste gang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)