Bibelkunnskap 1.

Bibelkunnskap.

Av NDH.

Bibelen er en stor bok, og svært viktig. Boken handler ikke om naturvitenskap eller allmenne fag. Vi skal ikke legge noe inn i Bibelen som åpenbart ikke er intensjonen. Derfor kan vi ikke lese boken som en roman eller et oppslagsverk.

Bibelen handler mer om Gud og hans forhold til menneskene. Har vi dette lyset over Bibellesningen vår, vil ofte såkalte problem løse seg selv. Vi sier ikke dermed at alt er like lett å forstå, men at alle ting kommer i et nytt lys når Bibelen får bestemme.

Bibelen er den boken vi bygger tro og liv på. Vi hadde ikke hatt noen kristendom uten Bibelen. Og livet vårt hadde vært hedensk uten den. Den er altså grunnleggende for vårt kristenliv. Da blir også disse ordene viktige: «Salig er de som hører Guds ord og bevarer det.» Luk. 11, 28.

En viktig side ved Bibelen er at den åpenbarer Gud og hans vilje for oss. Vi hadde ikke kjent til myer av dette uten. Det ser vi i de ulike hedenske religioner. De forsøker å tale om en Gud uten åpenbaring, og da blir alt forskjellig. For de har bare naturen og seg selv å bygge på. Og alle mennesker tenker ulikt om de ikke har en nøkkel til å forstå både liv og død.

Bibelen er en slik nøkkel inn til Guds tanker, både om skaperverket, menneskelivet og evigheten etter døden. Derfor er kunnskap om Bibelen og dens innhold viktig for et menneske. Og da sier vi til folket: Vi må lese i Bibelen og ikke bare om den. Du skal få hente ut guddommelig kunnskap fra denne boken. Og Luthers ord er fine her: Les Ordet som det står, tro det som det står og du har det som det står. Da har du en trygg grunn for tanke og tro og liv.

Vi skal dele dette opp i flere avsnitt og kapitler:

I. Om Bibelen.

1. Navnet

på Bibelen sier noe: Ordet betyr rett og slett en bok eller bøker. Egentlig er det en samling av bøker eller skrifter. Og derfor kalles den også Skriften eller Skriftene. Navnet sier slik at Bibelen er Guds skrevne budskap til oss.

2. Tall om Bibelen:

Bibelen er delt inn i to store deler, Det gamle og Det nye testamentet (GT og NT). GT er fremdeles jødenes bibel, og de kristne bruker begge deler. Det nye ligger skjult i det gamle og det gamle er åpenbart i det nye testamentet. Derfor trenger vi begge deler. For å få en god bibelkunnskap må vi lese og bruke begge deler.

Videre er Bibelen delt inn i 66 bøker eller skrifter. GT har 39 bøker og NT 27. Bruker vi den engelske King James-Bibelen (også kalt den autoriserte bibel) har den etter bl.a. Bibelordboken av KG følgende statistikk: Der er 1189 kapitler, 31173 vers, 810 697 ord og 3 566 480 bokstaver.

Det midterste vers er Salme 118, vers 8. Salmen foran denne er den minste salmen med to vers, og salmen etter 118 er den lengste med 176 vers. Det minste vers i hele Bibelen er Joh. 111, 35: Jesus gråt.

3. Et bibliotek.

Bibelen er ikke bare en bok. Den består av flere bøker, og de er skrevet i løpet av et langt tidsrom, ca. 15-1600 år. Ca. førti forfattere er representert som konger, bønder, krigere, profeter, fiskere og gjetere. Og boken har mange sjangre: lov, historie, lignelser, poesi, profeti, ordspråk, biografi og brev.

På tross av det lange tidsrom og de mange forskjellige forfattere er boken preget av enhet i innhold og ånd. Det går en rød tråd gjennom helle boken, og det ene bygger på det andre. Alle bøkene har ett sentralt tema, det er Jesus, Guds Sønn. Ved å lese hele Bibelen, får vi så fullstendig bilde av Jesus og Guds rike som det vel er mulig. GT er en forberedelse for NT. Denne enhet viser at det må være en overordnet som har ledet alle skribentene. Boken sier at det er Gud selv ved sin Ånd som har inngitt og ledet dem. Det ser vi f. eks. av 1. Pet. 1, 21: De hellige Guds menn talte drevet av Den hellige Ånd.

4. Innhold.

H. Norendal skriver om Bibelen slik i en lærebok: «Hovedinnholdet av Guds åpenbaring er hva han i sin nåde og kjærlighet har gjort for å bringe oss den frelse fra det onde som vi mennesker framfor alt trenger til.»

Det er i en sum kristendommens innhold og mening. Det er det aller viktigste vi behøver: frelse for vår sjel. Derfor samles de troende til møter, og derfor har vi misjonsarbeid. Hvis og når vi går utenom eller glemmer det, er vi også utenfor hovedsaken i Bibelen.

Det Gud valgte å bruke i dette arbeidet, var hans egen Sønn. Derfor er Jesus hovedperson i Bibelen og i kirke og misjon.

5. Språk.

Bibelen er opprinnelig skrevet på tre ulike språk. NT ble skrevet på vanlig gresk, såkalt koine eller hellenistisk gresk. Det ble forstått i mange land i Romerriket. GT er for det meste skrevet på hebraisk, mens noen få avsnitt er på arameisk, som er in slekt med hebraisk.

GT ble tidlig oversatt til gresk, den såkalte Septuaginta (LXX), ca. 2-300 f. kr. Etter Jesu tid og apostlenes tid ble hele Bibelen oversatt til syrisk og latin. Vulgata er en slik latinsk oversettelse og brukes som normalbibel i den katolske kirke.

Senere er Bibelen eller deler av Bibelen oversatt til en mengde språk i verden. Alle store folkegrupper har nå Bibelen på sitt språk. Men ennå er det mange mindre grupper av mennesker som har sitt språk der Bibelen ikke ennå er blitt oversatt. Bibelselskapene og Wycliffe arbeider stadig med nye oversettelser.

15. Skandinavia

Vekkelser i Skandinavia.
Her vil det komme inn legg om vekkelser i Skandinavia.

14. Amerika

Vekkelser i Amerika.
Her vil det komme innlegg særlig om vekkelsens historie i USA senere.

13. England - metodismen.

12. Europa. Pietismen.

12. Europa.

IX. Pietismen.

Den store vekkelsen i Europa på 1700-tallet var pietismen. Den er omtalt i alle kirkehistorier og skulle være godt kjent. Men vi bør ta med noe om den her også. For den bør betraktes som vekkelse.

Pietismen kom som reaksjon mot ortodoksien som la stor vekt på den rette lære. Pietistene mente bl. a. at det ikke var nok med en rett lære. Den var nok viktig, ellers kunne troen være feil. Men viktigere for dem var det at selve kristenlivet var rett. Kristendommen var en personlig sak. En måtte komme i et direkte, personlig forhold til Kristus. Det var ikke nok å kjenne ham teoretisk. Hver enkelt måtte tilegne seg Jesu Kristi tilgivende nåde som menneskene fikk på grunn av hans død på korset. Men dette skulle også vise seg i livet. De gjorde alvor av Kristi ord, at vi er lys og salt. Som følge av dette fikk misjonen stor plass sammen med barmhjertighetsarbeid for dem som led.

Mange har nok kritisert pietismen, særlig det pietistiske livet de hadde. De var strenge i sin livsførsel og tok småtingene alvorlig. Men kanskje var nettopp denne strenghet deres styrke. Pietismen hadde aldri vært pietisme uten det pietistiske livet. Noen personer trer særlig i forgrunnen i denne vekkelsen. La oss stanse en stund ved dem.

1. Spener og Francke.

De som først formet pietismens program, var Spener og Francke i Tyskland. Herfra bredte den seg bl. a. til Norden.

Filip Jakob Spener er den som klarest har utformet pietismens lære. Han var født i Elsass i Tyskland i 1635 og døde i 1705. Helt fra barndommen av var han preget av alvor og bestemte seg tidlig til å bli prest. Han ble opplært i ortodoksiens lære ved universitetet i Strassburg. Senere ble nok dette grunnlaget i hans lære. En av dem han satte høyt, var Johan Arndt, som hadde pietistiske tanker. Dette viser at pietismen faktisk var eldre enn Spener. I Arndts skrift «Den sanne kristendom» lærte han å vende blikket bort fra teoretiske spekulasjoner og lære strid til den personlige fromhet og det praktiske kristenliv. Han var en tid prest i Strassburg før han ble kalt til prest i Frankfurt am Main i 1666. Her fikk han sin store arbeidsdag. Og her utformet han læren om pietismen. I 1675 utga han et lite skrift – Pia desideria – som betyr fromme ønsker. Den ble grunnlaget for læren. Heftet kom i grunnen som forord til Johan Arndt postille. Få skrifter har fått slik betydning om denne.

At dette var en åndelig vekkelse, er uten tvil. For her kaller han menneskene til et dypere og inderligere liv med Gud. Dermed blir faktisk Spener en ny reformator innen lutherdommen, sier Holmquist.

I Frankfurt begynte Spener en rekke møter hvor han formante folket til bot og omvendelse. Han ville særlig den døde vantro til livs. En personlig omvendelse måtte til – og dette skulle følges av et verdig kristenliv. Sammen med noen lekmenn fikk han også ordnet med en rekke småmøter (konventikler) hvor de leste og ba sammen. Dette skulle bli et av de viktigste kjennetegn på pietismen i alle land. Spener innførte både konfirmasjon og søndagsskolearbeid.

I begynnelsen ble Spener møtt med bifall fra kirken. Dette var den sanne og ekte kristendom. Men snart kom motstanden. Vi kan kanskje tale om to årsaker til det her. Først dette: Det pietistiske budskapet kan aldri bli godt mottatt av mennesker selv om de er religiøse. Spener talte om hjerteforandring og et nytt liv. Da måtte Gud få mer rom i menneskene både om søndagen og hverdagene.

Den andre grunnen var at konventiklene etter hvert utviklet seg til svermeri. Noen foraktet kirken og dømte andre som ugudelige. Dette skapte motstand. Spener flyttet til andre steder – i 1691 til Berlin der han var til sin død. I 1694 var han med på å opprette et universitet i Halle, som nå ble midtpunktet for bevegelsen.

Den virkelige årsak til striden var trolig Speners krav om et nytt liv. Motstanderne mente derimot at han lærte feil. En teolog sa at han hadde funnet 264 ting som avvek fra Luthers lære i hans skrifter. Det ble en bitter lærestrid, selv om pietismen i grunnen la mindre vekt på læren. De mente livet var viktig.

Hva lærte så pietismen – hva ble deres viktigste kjennetegn?

La oss samle det i noen punkter:

1. En rett kristen må være omvendt. Han må fødes på nytt, som Jesus sa til Nikodemus (Joh. 3, 3-7). Kallet til omvendelse var pietismens egentlige kjennetegn. Og omvendelse betydde for Spener at menneskene måtte bryte med verden og leve et nytt liv sammen med Herre. Bare de kunne regnes som sanne Guds barn som levde i denne spenningen mellom Guds rike og verden. De som bare holdt seg til kirken i dens ytre form og seremonier, var bare navnkristne. Derfor ble de kristne en liten flokk.

2. Livet var viktig, noen ganger viktigere enn læren. Det måtte vise seg i det praktiske liv om en var en troende. Spener sier selv: Vi må innskjerpe hos menneskene at det for en kristen ikke er nok med kunnskap, men at det mer kommer an på livet.

Dette var også grunnen til at pietistene var tolerante mot andre i lærespørsmål. Om noen avvek fra det de mente var rett lære, hadde det mindre betydning. Dersom livet viste seg i kjærlighet, var det tegn på at Gud sanksjonerte dem. De gode gjerningene ble kjennetegn på kristenlivet.

3. Videre var det «pietistisk» at lekmenn skulle arbeide i kirken, dersom de var omvendt til Gud. Det viktigste både hos prest og lekmann var at de var omvendt og levde det kristne liv. Følgen var at en troende lekmann var bedre skikket til arbeid for Gud enn en frafallen prest. Synet på embetet var altså lavkirkelig og var slik lutherske. Luther hadde talt om det alminnelige prestedømmet og fornektet at presten hadde noen særstilling eller en mellomstilling mellom Gud og mennesker. Dermed var alle troende egentlig prester for Gud. Dermed hadde de også rett og plikt til å tjene i Ham.

4. Videre var pietistene «indremisjonsfolk». De lærte at de troende burde slutte seg sammen i små grupper. De burde skille seg ut fra skaren av navnkristne, som kirken var full av. Følgen av dette var at kirken ble delt. Disse små gruppene av omvendte kristne var de sanne troende og utgjorde slik den usynlige kirken – menigheten. Disse troende burde komme sammen utenom den vanlige gudstjenesten. De skulle leve som de første kristne og samles i hjemmene til bibelstudium og bønn. Her skulle man hjelpe og oppmuntre hverandre. Disse sammenkomstene ble kalt konventikler. Konventikkel kommer av et latinsk ord (conventus) som betyr sammenkomst.

I synet på dette delte snart pietismen seg. Speners linje kalles gjerne den konservative pietismen. De mente at prestene burde være med og lede sammenkomster, så sant de var troende. Den andre gruppen – den radikaler pietismen – var fiendtlig innstilt mot prestene og kirken. De mente at lekfolket selv skulle lede møtene. De var nærmest en slags ukirkelig retning. Den radikale grenen utviklet seg også til spiritualisme der det indre lys ble gjort lik med fornuften. Noen steder utviklet dette seg senere til svermeri.

5. Et annet hovedpunkt i pietismen var at de troende skulle skille seg ut fra verden og dens fornøyelser. Den senere tid har anklaget pietismen mest for dette punktet. Grunnen er kanskje uvitenhet om hva de lærte. Når pietistene hevdet at de troende ikke burde være med på dans, kortspill o.l., var det ikke på grunn av kulturfiendtlighet eller verdensflukt. Pietistene mente de troende skulle leve til ære for Gud. Og dersom en handling ikke gjorde det, da var den syndig. At noen ble for strenge på dette området, er en annen sak, f. eks. å nekte barn å leke.

6. Til slutt må vi nevne at pietistene mente at de troende også skulle arbeide for å vinne andre for Gud. Her ligger også misjonssinnet. En annen person kommer snart inn i den pietistiske vekkelsen,

August Hermann Francke.

Han var født i Lübeck i 1663. Han var slik bare 12 år gammel da Spener ga ut sin bok Pia Desideria. Også han ble prest og var en ivrig bibelstudent. Han var sterkt påvirket av Speners pietisme og etter en dyptgripende personlig krise, kom han gjennom til en fast tro på Gud. I 1692 ble han kalt til professor ved det nye universitetet i Halle. Han underviste i språk og var samtidig prest i byen. Universitetet her ble nå pietismens bibelskole der en stor skare prester ble utdannet til den tyske kirke.

Og kraft var det i bevegelsen. Det viser bl. a. anstaltene som Francke stiftet. En dag fant Francke fire daler i fattigbøssen i huset sitt. En gudfryktig enke hadde lagt dem der. Da fikk han en tanke: Dette er hederlig kapital som man kan utrette noe med. Jeg vil begynne en fattigskole! Skolen ble opprettet ved påsketid 1695. Det kom flere gaver. Og samme år opprettet Francke et «waisenhus» - waise betyr et foreldreløst barn. Snart hadde han 50 «waiser», men ikke noe hus. Da begynte Francke å bygge uten noen annen kapital enn sinn tro. Og på underlig vis kom det flere gaver. Fra uke til uke, skriver han, har Herren gitt meg brød, smule for smule, slik som en gir det til små barn. Nye hus ble bygget, Og ved Franckes død var det hus til 130 foreldreløse og 2000 andre barn med 170 lærere. Dessuten ga de mat til 250 fattige studenter, et apotek, bokhandel og trykkeri, samt en boksamling på 18000 bind.

Etter Speners død ble Francke den selvsagte leder for pietismen i Tyskland og Halle dens høyborg. Francke var mer djerv og handlekraftig enn Spener, men også hardere.

Francke mente også at alle burde bli omvendt på samme måte som ham. Selv hadde han kjempet seg gjennom til tro i en stor botskamp og opplevd en plutselig omvendelse. Dette var luthersk og dermed rett. Så skulle man bevise at omvendelsen var rett ved et hellig liv. Han krevde streng avhold fra verdslige fornøyelser. Studentene i Halle fikk f. eks. ingen fritid for at de ikke skulle ledes til verdslige fornøyelser.

På denne måten ble nok kristendommen i Halle en handlingens religion med hellig alvor i hverdagen så vel som om søndagen. Bibelen ble en folkebok, og det var på denne tiden at opplysningslitteraturen ble spredt blant folket. Pietistene sang mye, og sangen var enkel og folkelig – kanskje på bekostning av det kunstneriske.

Også ytremisjon fikk sitt sentrum i Halle. Der ble den første misjon begynt. Den danske kolonien i Trankebar i India ble deres første felt. Holmquist kaller dette for gjennombruddet for evangelisk hedningmisjon, det var han som dro oppå grunnlinjene for denne virksomheten.

2. Grev Zinzendorf og Herrnhutismen.

Pietismen tok også andre former enn den i Halle. Tyskland skulle fostre enda en stor mann i denne tiden. I år 1700 ble en ung greve født i Dresden. Spener var fadder, og den vesle greven kom til å gå i Speners fotspor. Det var Nikolai Ludvig av Zinzendorf. Han ble en av verdens mest originale personligheter. Alt som ung gutt betraktet han Jesus som sin bror og skrev brev til ham. Han kastet dem ut av vinduet og mente at Jesus ville finne dem.

Som ungdom kom han i berøring med flere av tidens retninger. Kanskje lærte han noe av dem alle. Som allerede nevnt vokste han opp i et pietistisk miljø og bar preg av det hele livet. Han gikk også på skole i Halle, men der likte han seg ikke. Men der ble han likevel omvendt og opplært i et pietistisk liv. Blant retninger han kom i kontakt med, var spiritualismen. Han lærte mye av den Kristus-mystikk som ble alminnelig for ham. Der fikk han også overvinne den intellektuelle oppfatning av troen som han hadde lært av ortodoksien da han studerte i Wittenberg.

19 år gammel var han på en utenlandsreis. Da fikk han en opplevelse som merket ham for livet. I Düsseldorf så han et maleri av Kristus med tornekrone. Under bildet stod det: «Dette gjorde jeg for deg, hva har du gjort for meg?» Om dette sier han: Det slo ned i meg at det kunne jeg ikke svare mye på. Da ba jeg min Frelser om å trekke meg med makt inn i hans lidelsessamfunn.

Dette skjedde også. Zinzendorf hadde senere et valgspråk utenom det vanlige: Jeg har bare en lidenskap. Det er han, bare Han!

Kort etter kom noen flyktninger fra Bøhmen, og Zinzendorf opprettet en koloni for dem på sitt gods. Dette ble kalt Herrnhut, dvs. Herrens varetekt. Hit kom nå forskjellige evangeliske kristne som var forfulgt. Det oppstod en del brytninger mellom dem, og Zinzendorf måtte selv gripe inn. Det var i 1727. Det lyktes ham å organisere kolonistene til en «Brødremenighet». Dette var i grunnen pietismens idealer satt ut i praksis. Etter en stor felles nattverd «gikk vi stille hver og en hjem til sitt og lærte oss å elske hverandre». Holmquist mener at dette er herrnhutismens egentlige fødselsstund.

I Herrnhut ble det nå dannet en kristen menighet uten noen stor organisasjon. Zinzendorf bekjente seg til en slags løs organisert kirke der ingen skulle tvinges til å bekjenne sin tro eller til å tilhøre en bestemt kirke.

Greven ble beskyldt for å være vranglærer og måtte flykte bort en tid. Da gjorde han flere reiser til Norden, England og Amerika. Hvor han kom, opprettet han Brødremenigheter som la grunnen til bevegelsens misjonsvirksomhet. Dette er et hovedpunkt for herrnhuterne: hedningene skulle vinnes for Gud. På den måten ble han altså en banebryter for hedningmisjon. Da han døde i 1760, hadde de 200 misjonærer og et stort arbeid blant hedninger.

En tid holdt Zinzendorf på å oppslukes av den radikale pietismens svermeri. Hans dikting var preget av sentimentale tanker om Jesu sår og blod og særlig om hans sides sår. Noen har kritisert ham for dette. Men han og tilhengerne var grepet av denne side ved frelsen, om Jesu lidelse og hans blods betydning. Dets er vi av sanger som ble diktet av dem. Her var også brudemystikk og Jesus som vår brudgom.

Zinzendorfs teologi var kanskje mindre luthersk enn Spener og Francke. De tale ikke så mye om frelse fra Guds vrede som å bli fri verden og bli lykkelig. Men vekkelse var det. Blant annet skulle den være med å skape en av de største vekkelser som har gått over den anglikanske verden – metodismen. Wesley reiste til Herrnhut i 1738, og det besøket glemte han aldri. Det var også herrnhuterne som vakte dype tanker hos ham på hans første reis til Amerika.

Et særmerke ved denne bevegelsen var at livet i Gud er fylt av glede, og den er særlig knyttet til Jesu forsoning. Derfor ble kjærligheten til Jesus viktig, og den kan forene alle troende. Og den driver de troende til arbeid i misjonen.

Skandinavia.

Pietismen kom tidlig til Skandinavia. Den første pietistpredikant i Norge skal ha vært Johan Otto Glüsing som virket i Oslo der han vant noen tilhengere. I 1719 virket stiftsprost Andreas Hof i Oslo og omegn til stor velsignelse. I årene 1730-37 talte biskop Peder Hersleb til vekkelse i hovedstaden. Han hadde studert i Halle.

Men det som fremfor alt førte pietismen til Norge, var biskop Erik Pontoppidans lærebok i kristendom far 1737, «Sannhet til gudfryktighet». Den var lærebok i norsk skole i omkring 150 år. Han var dansk, men var i noen år biskop i Bergen. Det var også i denne tiden at konfirmasjonen ble innført her.

Misjonen ble en fin frukt av pietismen her i nod som andre steder. Vi bør nevne «syvstjernen», dvs. sju prester i Romsdal som var påvirket av pietismen og talte til vekkelse. Thomas von Westen dro til Finnmark for å vinne samene for Kristus. Og Hans Egede reiste til Grønland. Også i Sverige fikk pietismen inngang på 1700-tallet.

11. England

11. Engelsk vekkelse.

VII. Anglikanismen.

Samtidig med den lutherske og den reformerte kirke oppstod det i katolske kretser en motreformasjon. Stifteren var Ignatius Loyola. Det ble ofte stor strid mellom dem, om hvem som skulle seire i et land. Vi vet f. eks. at Frankrike ble et katolsk land.

I England kom denne kampen til å få en annen og særpreget karakter enn på kontinentet. Luthersk litteratur påvirket reformasjonen der. Men vi kan ikke kalle kirken i England for luthersk. Noen har tvilt på om det egentlig var en reformasjon eller vekkelse. For den anglikanske kirke er ofte mer katolsk enn evangelisk. Men noe skjedde i alle fall, og kirken ble revet løs fra Rom.

Det var ingen stor reformator i England, som kan sammenlignes med Luther og Calvin. Derimot fikk de en bibeloversettelse som fikk stor betydning. W. Tyndale hadde besøkt Luther og var påvirket av ham. Han utga en bibeloversettelse som fikk stor kirkehistorisk betydning. Men han måtte flykte fra landet og ble senere pågrepet og brent i 1536. Hans bibeloversettelse levde derimot videre.

En adelsmann, Cranmer, virket for evangelisk tro blant studentene på 1520-tallet. Reformasjonen var allerede begynt. Da kom katastrofen. Årsaken til den var kongen – den berømte Henrik VIII. Han kom til å lede en slags reformasjon her.

I begynnelsen var kongen venn med paven. Han fikk til like tittelen «troens forsvarer» av paven på grunn av en bok han skrev mot Luther. Grunnen til dette var at kongen var blitt forelsket i en hoffdame og ville at paven skulle erklære hans ekteskap ugyldig. Det nektet paven. Henrik VIII sammenkalte et parlament i 1529 som løste litt på båndene som bant dem til Rom. Og i 1534 erklærte kongen at han var det eneste overhode for den engelske kirken. Dermed var Romerveldet slutt i England. Pavens bann hjalp intet. Kongen fikk sin vilje og ektet hoffdamen. Og merkelig nok var det Cranmer som viet dem. Kirken var fremdeles katolsk i sin tro og praksis, skjønt klostervesenet tok slutt kort etter. De reformerte ble fremdeles forfulgt.

Vendepunktet kom i 1547. Da døde Henrik, og sønnen, Edvard VI, ble konge. Han var 10 år gammel og regjerte i 6 år. Likevel ble disse 6 årene avgjørende. For i denne tiden legges grunnen til den evangeliske kirke. Katolikkene var nok i flertall og ble ikke forfulgt. Men i 1549 ble kirkens bønnebok utgitt: «The book of Common Prayer». Dette var Cranmers verk. Den ble påbudt i hele England nå, og dermed kan en si at reformasjonen var kommet til landet formelt sett. Det er sagt at dette er det viktigste som er skjedd i Englands kirkehistorie. Den gjorde vel sitt til at den engelske kirke ble en liturgisk kirke, noe den fremdeles er.

Edvards halvsøster, Maria, kom på tronen i 1553, og dermed ble katolisismen igjen innført. Hun ville gjenopplive den og få ny kontakt med Rom. En fryktelig forfølgelse begynte, og mange eld martyrdøden. Maria er senere kalt «den blodige Maria». På tre år ble tre hundre protestanter brent på bål. Av av dem var Cranmer. Den gamle hvithårede erkebiskopen viste stort mot da han steg på bålet og bekjente sin tro.

Maria døde i 1558, og da var folket ferdig med katolisismen. Hennes blodige regjeringstid var nok for det engelske folk.

Den nye dronningen, Elisabeth, førte reformasjonen videre. Hun hadde stor kjærlighet til sitt folk og land. I 1563 fikk den nye engelske, anglikanske kirke sin trosbekjennelse. Den er kalt de 39 artiklene. Samme år ble det også vedtatt at kongedømmet skulle være kirkens øverste ledelse, og dermed var båndene til Rom for alltid skåret over. Bønneboken ble påbudt med visse forandringer. Endelig ble det vedtatt at de skulle beholde biskopembetet sammen med den apostoliske suksesjon.

I lære kom denne kirken til å stå noenlunde midt mellom den katolske og de protestantiske kirker. Det er blitt hevdet at den beholdt den lutherske statskirkeordning, den katolske bispe-og gudstjenesteordning og den kalvinske lære på noen punkt. Store navn i den engelske reformasjonen og tidlige kirkeliv er foruten Cranmer, Thomas Wolsey, M. Parker, R. Bancroft, W. Laud og Thomas Cromwell.

Vi merker altså at reformasjonen i England fikk et sterkt politisk preg og var uten den sterke syndserkjennelse og frigjørelse i det åndelige som vi ser f. eks. i lutherdommen. Derfor ble det mer en reform av kirken enn vekkelse i vår mening av ordet. Sikkert er det i alle fall at den ennå er mer katolsk enn de andre protestantiske kirkene.

Her må vi likevel nevne puritanerne. De ville virkelig ha en ren kirke og en ny kristen lære. De tok mønster av kalvinismen i Skotland. Det var noen av disse som dro til Holland og ble med i døperbevegelsen og som senere reiste over til Amerika. Dette var trolig en vekkelse i vår mening med ordet. De ble kalt «bokens folk» og hadde en streng moral og religiøs iver. Her var det sikkert mange alvorlige og sanne kristne og har dermed sin plass i vekkelsens historie.

Det begynte for alvor da Elisabeth ble dronning. Mange kalvinister hadde flyktet da den blodige Maria regjerte. Nå kom de tilbake. Men de kunne ikke like den anglikanske kirkes seremonier og prestenes klesdrakt. Dette var katolsk, mente de. De ville ha en renere gudstjeneste (ren = pure på engelsk, derfor navnet puritanere). Snart vendte de seg også mot biskopembetet og ville ha en presbyteriansk kirke. Mange ble vunnet for dette synet, og en tid så det ut som at det skulle seire i hele England. Men etter den spanske armada i 1588 ble de utsatt for hard forfølgelse av kirken. Noen bøyde seg for kravet fra kirken og dannet grunnlaget for den senere lavkirkelige retning innen den engelske kirke. Andre flyktet til Holland og senere til USA.

I denne tiden emigrerte store skarer puritanere til den nye verden. Blant dem var den puritanske presten John  Eliot som begynte misjon blant indianere i 1640. Han fikk navnet «indianernes apostel».

Det kom flere grupper mennesker til Amerika. Et særegent trekk ved de nye kirkene her var den såkalte independentismen. Dette betød at kirken nok kunne være knyttet til staten, men hver kirke skulle være uavhengig av andre kirker (eng.: Independent).

Puritanere reiste i flokk og følge over havet til den nye verden. Mest kjent er ferden med båten «Mayflower» som dro fra Plymouth i september 1620. 100 puritanere var om bord, og de betraktes som de første pilegrimer. De ble ryggraden i de første engelske koloniene.