Det Gamle Testamentet i lys av det Nye.
Av Hugo Odeberg.
Del II av III.
Heftet s. 9-16.)
I Johs 5, 39f. står følgende ord av Jesus: ”Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.” Når han sier: Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem, da mener ikke Jesus at de tar feil i det, eller at det er en gal oppfatning av Skriftens verdi.
Men meningen er rimeligvis: Dere har rett i det. Den meningen er rett at man har evig liv i Skriftene. Men han fortsetter: men dere vil ikke komme til meg for å få evig liv. Dermed angir han at det å forske i skriftene i den mening at man der får evig liv, og det å komme til Jesus Kristus, det er noe som skulle være samme sak.
Feilen hos de motstandere som leser Bibelen som han taler til, er at når de leser skriftene, ser de ikke at Kristus, som de nå har framfor seg, er disse samme skrifter. Altså, å lese Skriften og å komme til Jesus er samme sak. Og det innebærer evig liv.
Det er Skriftene som vitner om ham og han er den som taler i dem. Dette er det radikale, som Det nye testamentet gjennom Kristi egen munn har å si om det Gamle Testamentet. Først og fremst slik at de gammeltestamentlige skriftene er anerkjent av Jesus, ikke bare etter sin mening og hensikt, men han anerkjenner dem slik som de er etter sin bokstavelige ordlyd.
Det er således ikke bare noen alminnelig hensikt i Skriften som Jesus anerkjenner. Men det er Skriften selv, slik som vi har den, han anbefaler og sier det om at den inntil den minste bokstav er uforgjengelig.
Nå kan vi naturligvis lese Skriften på den måten at vi bare fester oss ved bokstaven. Hva innebærer da det? Det fører med seg at bokstaven ikke får noen betydning. Den som fester seg bare ved bokstaven, kan bare lese seg til en mening, f. eks. det som fortelles. Da fatter en bare den utvortes siden, den ytre saken eller hendingen som berettes. Og så må en jo si seg selv: Dette kunne like godt vært fortalt med andre ord.
Den som bare holder seg til den bokstavelige meningen, eller altså det samme som den ytre meningen, han kommer ikke til å feste seg ved bokstaven. Men bokstaven har den enestående betydning, som den har i Jesu ord, fordi det ikke bare finnes en utvortes betydning, men en dypere betydning.
Og nå er det viktige det at der ikke bare finnes en dypere betydning, men mange, er hel rikdom. Her er Skriften som et hav. Naturligvis finnes det alltid en utvortes betydning. Men det finnes også et uendelig dyp, en hel serie av betydninger, en umåtelig rikdom av virkeligheter i dette Skrift.
Av Jesu egen måte å utlegge Skriften på, ser vi at der finnes en rekke betydninger, som ifølge apostelens ord kan tjene én til formaning, en annen til advarsel, en til trøst og oppmuntring, en til rettferdighet og frelse og slik stadig dypere og dypere. Det kan være ting som lar menneskene skue inn i himmelens verden. Det kan være slikt som åpnere menneskene for Guds kjærlighet, ja, dypest sett er det den hemmelighet som aldri kan loddes i dybden, nemlig Jesus Kristus som Guds Sønn.
Han er alltid der – i hver bokstav i dens innerste betydning. Det er jo som f. eks. Paulus uttrykker det på det merkelige stedet i 2. Tim. 3, 16: ”Hele Skriften er innåndet av Gud.” Nå sier Jesus ifølge Johannesevangeliet: ”Jeg og Faderen (Gud) er ett.” Og Paulus sier om Kristus at han er avbildet av Gud, den usynlige. At Skriften er innblest (innåndet) av Gud og at Kristus taler i Skriften forutsetter derfor hverandre.
Imidlertid har selve det ord som i den norske bibel er oversatt med ”innblest av Gud” (1930) eller ”innåndet av Gud” (2007) en rikere betydning enn disse ord angir. Ordrett er betydningen ”Gud-åndet” og det innebærer tre ting:
1. At Gud har ”åndet” Skriften, dvs. inspirert den.
2. At Guds Ånd stadig taler gjennom Skriften.
3. At Skriften selv gir ifra seg Gud, Guds Ånd.
Tillempet på Kristus har dette den trefoldige betydningen:
1. Kristus taler i Skriften.
2. Han forklarer Skriften.
3. Skriftens innerste mening er Kristus.*)
’) [På en mønstergyldig måte definerer Bengel grunntekstens ord ”theopneustos” slik: ’divinitus inspirata est (scil. Scriptura), non solum dum scripta est, Deo spirante per scriptores; sed etiam, dum legitur, Deo spirante per scripturam, et scriptura Ipsum spirante. Hinc ea tam utilis. (Gnomon ad 2 Tim 3, 16). En enkel oversettelse: Den er guddommelig inspirert, ikke bare mens den ble skrevet åndet Gud på/ gjennom skriften; men også når den blir lest, ånder Gud gjennom skriften, og skriften ånder på ham. Derfor er den så nyttig.’]
Selve dette ordet gudåndet (theopneustos)angir den rikdom som ligger i Skriften. Jesus sier jo selv om Skriftene: Det er disse som vitner om meg. Når de vitner om ham, så er det i og med det samme Kristus selv, som taler om disse Skrifter som innbleste av Gud. Det er Gud selv som ånder i Skriften, gir sin Ånd gjennom Skriften. Ut av Skriften blåser Guds Ånd.
Det er derfor ikke slik at han bare en gang har blåst inn i Skriften, men hans Ånd er stadig i Skriften. Gjennom Skriften gir han sin Ånd til det menneske som tar imot Skriften. Derfor kalles Skriften her nyttig, dvs. gagnlig. Også i dette ordet avspeiles denne rikdom på betydninger.
Det første Skriften gir når man kommer et stykke innenfor det rent ytre innhold, er lærdom og overbevisning om vår synd og vår virkelige tilstand. Dernest er den nyttig til rettledning for den som således er blitt klart opplyst om sin tilstand. Det skjer gjennom forsoningen. Det er den enste betydningen når en trenger dypere inn.
Dernest gir Skriften opptuktelse i rettferdighet. Lærdommen gir altså en begynnende kunnskap for de uvitende, en overbevisning, hvorigjennom de overbevises om sin synd. Den åpenbarer virkeligheten for dem, så de klart innser hva de har gjort og sin egen fortapte tilstand. Dernest gir Skriften rettledning, opptuktelse i rettferdighet og til slutt vandring med Gud.
Det går altså ikke an å velge mellom det Nye og det Gamle Testamentet og si f. eks: ”Det er det Nye Testamentet som gjelder for oss og som vi har oppbyggelse av. Det går ikke an å forkaste det Gamle Testamentet framfor det Nye. Det Nye Testamentet er nemlig selv slik beskaffet, at enda det framtrer med oppfyllelsen av det Gamle Testamentet, så utsletter det seg selv i forholdet til det gamle Testamentet.
Om det Gamle Testamentet tas bort, blir ifølge det Nye Testamentet, ikke det Nye igjen, men det blir ingen ting igjen. Kristus, som er Skriftens Herre og forfatter, utsletter seg selv i forholdet til Skriften. Om vi tar bort hans befatning med Skriften, så tar vi ham selv bort. Det går ikke an å skille ham fra Skriften, for tar en bort det Gamle Testamentet, så tar en bort Kristus. Så fullstendig har han tatt Skriften under sin beskyttelse og identifisert seg selv med den.
Dette framgår også av den måten som apostlene fra begynnelsen av forkynte evangeliet om Kristus på. Hvorledes evangeliet skulle forkynnes, har de naturligvis lært av Kristus og under hans innflytelse. Om vi går til Apg., finner vi hvordan apostlene gikk fram ved sin første forkynnelse og første preken. Vi skulle ventet at de hadde talt meget om sine egne underfulle erfaringer.
Det er jo virkelig noe enestående som er skjedd med dem. Men liksom Kristus, da han skulle forklare det viktige med oppstandelsen, ikke talte om sin egen erfaring, men om det som Skriften sier, så tar også de sitt utgangspunkt i Skriften. Forkynnelsen om Kristus etter hans oppstandelse og bortgang svarer helt til forkynnelsen om ham før han kom til jorden.
Da Maria, hans mor, på bebudelsesdagen av engelen fikk budskapet om at hun skulle bli mor til Guds Sønn, så sang hun en lovsang, som etter sitt innhold og sine ord helt og holdent er hentet fra Det gamle Testamentet. Det overveldende nye som hun ser og takker for, det har hun fått ord fra Det gamle Testamentet til å uttrykke. Det samme er tilfelle med de første disiplene, apostlene. Når de prekte, var det alltid med henvisning til Det gamle Testamentet.
For å få et eksempel på det, kan vi velge hvilken som helst skildring av evangeliets forkynnelse i Apg. Ta f. eks. Stefanus’ preken ifølge Apg. 7. Den er praktisk talt en eneste utlegning av Det gamle Testamentet. Den prinsipielle betydning av Det gamle Testamentet for evangeliet angis bl. a. i vers 38. Det er blitt minnet om hvorledes Moses fikk åpenbaringen om sin kallsoppgave og så heter det: ”Han mottok levende ord for å gi dem til oss.”
Altså: det som Moses fikk i den gamle pakt, innesluttet i seg spiren til den nye paktslutning, det innbefattet det overveldende som skjedde i og med Jesu komme, hans kors og oppstandelse. Moses fikk ”levende ord” som var beregnet for dem som Kristus kom til. Disse levende ord er gitt dem som er kalt av Kristus. Vi kan ikke nok innskjerpe det eiendommelige i dette. Det største som er skjedd i historien, gjør ikke det gamle Testamentet mindre aktuelt, men tvert om for alvor aktuelt.
Historiens største faktum peker hen på Det gamle Testamentet, på den Hellige Skrift. Jo mer levende dette store, nye blir, dette overveldende nye, dess mer gjelder det, ikke at den gamle pakts skrifter kommer i bakgrunnen, men tvert om, at de blir enda mer levende. De ord som Moses fikk på Sinai, var levende ord, som nå på en særlig måte blitt tatt imot av dem som har opplevd det revolusjonerende i Jesu død og oppstandelse.
Like lærerik er beretningen i Apg 8, 26-39 om hoffmannen fra Etiopia, som leser profeten Jesajas bok, når Filip treffer ham på en reise. Da sier ikke Filip til denne, som han vil frelse: Legg bort den gamle boken og hør noe nytt som er hendt, for vi lever nå i en ny tid.
Men han sier: Forstår du det du leser? Altså: han sier ikke et ord om dette nye, som han var kommet for å føre mannen inn i. Men han sikter nettopp til Jesajaboken når han spør: Forstår du det du leser, dvs. det som står i den gamle boken. Han svarer: Hvorledes skulle jeg kunne det uten at noen veileder meg?
Og da var det tilfeldigvis så – dvs. fra kristens synspunkt finnes det jo ingen tilfeldigheter – at den teksten han hadde slått opp, var fra Jes. 53: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpnet han ikke sin munn. Nå får han lære av Filip at evangeliet om Jesus ligger innesluttet i disse ord.
Og det merkelige er at det nye som er skjedd, nettopp gir forklaringen til dette skriftsted. Det fins ingen forklaring som slik klarlegger sammenhengen i Jes. 53, som det som skjedde med Kristus. Da man søkte å forklare Jes. 53 ut fra den samtid da det ble skrevet, og tidsforholdene den gang, så lyktes det aldri. Det ble alltid uforklarlig og uklart. Men om det oppfattes som en profeti om Jesus, da føyer hvert ord seg helt til hverandre, særlig da i grunnteksten.
I Apg 10, 40f. redegjør Peter for sin stilling og hvorfor han står der og preker, og han sier da: Ham (Kristus) oppvakte Gud på den tredje dagen, og gav ham å åpenbare seg - - og han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Og deretter heter det: Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.
Altså er hele Kristi frelsesverk innesluttet i profetenes vitnesbyrd. På den måten er det Kristus som oppfyller, fullbyrder loven. Ikke slik at han legger noe til, men slik at han er den, hvorigjennom Skriften blir oppfylt og derfor også den som gjør Skriftens mening åpenbar.
Om noen skulle ville innvende at de første evangelieforkynnerne la så stor vekt på Det gamle Testamentet bare fordi de hadde å gjøre med slike tilhørere som jødene, som var fostret i Det gamle Testamentet, så kan vi svare med henvisning til det faktum at der ble lagt minst like stor vekt på Det gamle Testamentet, når der blir talt til slike som aldri hadde hørt om det.
De hedninger som tok imot kristendommen, fikk tvert imot en grundig undervisning om Det gamle Testamentets betydning og studerte Skriften med ”brennende hjerter”. Dette framgår tydelig av den for en moderne bibelleser nesten ufattelige bibelkunnskap, som Paulus forutsetter hos de tidligere hedenske lesere av hans brev, folk som bare hadde noen få års kristen erfaring bak seg.
I Apg 13, 27f. skildrer Paulus i sin preken hvorledes ”de som bor i Jerusalem og deres rådsherrer kjente ham ikke, og ved å dømme ham oppfylte de profetenes ord, som blir lest hver sabbat. - - Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav.”
Det som her atter faller i øynene, er hvorledes skriften på ny står i sentrum. Alt som her skjer med Kristus, det er nedskrevet av profetene. Og også de som ikke tror på Kristus, og ikke bare det, men som også har satt hele sitt liv og sin kraft inn på å bekjempe og utrydde ham, de som har gjort seg til redskap for helvetes hat mot verdens Frelser, de må også gjennom alt hva de gjør, være med å fullbyrde alt det som er skrevet om ham. Altså er det som skjer alt sammen Guds vilje, og denne vilje er igjen nedlagt i Skriften. Å fullbyrde Guds vilje og å fullbyrde det som er nedlagt i Skriften er ett og det samme.
Hvor høyt Det gamle Testamentet settes av de nytestamentlige forfatterne, framgår også av det Paulus sier i Apg. 24, 14: ”Jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene.” Den som sier dette, er altså Paulus. Om man da ville innvende at denne Paulus har jo alt fra barndommen og under hele sin utdannelsestid fått lære å sette Skriften meget høyt, - meget høyere enn det er vanlig for mange kristne nå – så må vi minne om at den samme Paulus også er en mann som er blitt omvendt fra hele sitt gamle vesen og som om dette sier: Se. Det gamle er fordi!
Han har mer radikalt brutt med det som han tidligere var blitt opplært i og hadde trodd på. Så meget merkeligere er det at nettopp han holder så strengt fast ved Det gamle Testamentet, at det nettopp er han, den omvendte Paulus, som kan si: ”Jeg tror alt som er skrevet i loven og i profetene.”
At dette ikke er noen overdrivelse, ser vi tydelig av Pauli egne brev. I dem kommer det så enkelt og naturlig fram at Paulus virkelig tror alt som er skrevet i Skriften. I Romerbrevet møter vi mange eiendommelige utrykk for folk nå, eiendommelige bl. a. av den grunn at de har til bakgrunn denne tro på Bibelen, som er blitt så fremmed for vår moderne tid. Ofte har det ført til at man har påstått at Paulus egentlig ikke riktig kunne uttrykke det som han mente.
En slik slutning bør man akte seg vel for. For det som Paulus uttrykker ”dårlig” og ”uklart” og ”naivt”, det er ikke sin egen mening, men det er den for Paulus fremmede mening, som leseren vil lese inn i det. Sin egen mening har Paulus uttrykt tydelig nok. Det er i virkeligheten i slike tilfeller leseren som ikke kan følge med i Pauli dype tankegang.
---
