Paulus. Del III av III.

.

XV. Reisen til Rom.

Han gikk nå om bord i et skip som skulle til Italia med flere fanger, uten at det behøver å være et regelrett fangeskip. Det skulle gå innom flere havner på veien, antagelig med passasjerer og gods. To andre kristne var også trolig med. Lukas og Aristarkus fra Makedonia. Den siste er kjent fra Apg. 19, 29; 20, 4 og Kol. 4, 14 og Filem. 24.

.

Først reiste de nordover til Sidon, der Paulus fikk anledning til å gå i land å besøke venner. Det var vind fra vest slik at de måtte seile videre i le av Kypros og videre til Lyra på sørkysten av Tyrkia. Der fant de et annet skip som skulle til Italia. Kap. 27.

.

Fremdeles var vinden imot, dvs. de hadde nordvestvind, og derfor gikk det seint. De måtte reise sørom Kreta og i det harde været var det vanskelig å seile videre og de gikk inn til havna i Godhavn på sørkysten av Kreta.

.

Paulus tok nå ordet og advarte dem mot å seile videre. Høvedsmannen hørte ikke på ham og de fleste var enige om at Godhavn ikke var noen god havn for vinteren. Dermed gikk turen videre vestover i Middelhavet med kurs for Sør-Italia. I fint vær seilte de nå et stykke, men så snart de kom vest for Kreta kom en stor storm, en syklon, som tok styringen fra mannskapet, men de kom seg inn til ei lita øy Klauda.

.

Stormen tok seg opp igjen og de lot vinden føre skipet i ca. to veker. De måtte kaste alt over bord for å gjøre skipet lettere. Det må ha vært skydekke over hele himmelen, for de så verken sol eller stjerner. ”Alt håp om redning” var forbi, og folket må ha vært sterkt tynget av redsel.

.

Etter fjorten dager hadde Paulus et syn. En engel viste seg for ham og sa alle skulle bli reddet, men skipet går under. Men dere burde ha hørt på meg tidligere, sa han. Med det mente han nok bare at de nå burde høre på ham. Snart skal vi strande på en eller annen øy, profeterte han.

.

Øya var Malta (eller Melita eller Valetta). Og samme natt fikk de føling med land da de hørte bølgene bruste på kysten. Som sjøfolk ofte har gjort, brukte de loddet og skjønte at de kom nærmere land etter hvert. Derfor kastet de anker og ventet på lyset og morgenen. Noen av mannskapet forsøkte å rømme, men Paulus advarte alle og sa: Hvis ikke de blir om bord, blir ingen berget.

.

XVI. På Malta.

Da dagen grydde, sa Paulus at folket måtte ta til seg mat, og denne gangen gjorde de som han sa, kap. 27, 32-44. Resten av maten kastet de på sjøen for å gjøre båten lettere. 276 personer var om bord, og ingen skulle lide skade. Men de var nå kommet til Malta, som lå utenfor skipsleia.

.

De støtte mot en grunne og skipet satte seg fast. Sjøen var kraftig og akterstavnen ble slått i stykker. Soldatene ville nå drepe fangene slik at de ikke rømte. Men høvedsmannen ville redde Paulus forhindret det. Slik ble alle berget i land.

.

Folket på øya var velvillige mot de som hadde forlist, kap. 28, 1- 11. Og folket skulle få et tegn på at Gud var med dem. Paulus samlet sammen kvister og la på bålet som var tent. Da kom en orm og bet seg fast i handa hans. Folket var nok litt overtroiske og sa: Denne mannen er en morder, der må han dø nå. De mente nok at giften i ormen ville drepe han. Men Paulus bare ristet ormen av seg og var like frisk.

.

Folkemeningen forandret seg med en gang og de ropte at han var en gud. Den Allmektige hadde vist at han var mektig til å berge sine. De ble vennlig mottatt av Publius som bodde på øya. Far hans var syk og Paulus ba for ham og helbredet ham. Andre syke kom også til ham og ble helbredet. Tre måneder ble de på øya til våren kom. Da ventet siste etappe på reisen.

.

Reisen videre.

Folket utrustet dem med nødvendig mat for resten av reisen. Fra Malta reiste de nå på østsiden av Sicilia og nordover langs kysten av Italia til Putioli. Først var de innom Syrakus på Sicilia der de var i tre dager. Derfra reiste de over til fastlandet og var en dag i Regium.

.

I Putioli stanset de i sju dager før de tok fatt på turen over land til Rom. Her gikk en god romersk vei til hovedstaden. Ryktet om Paulus hadde nå gått foran ham, og da de nærmet seg byen kom noen kristne for å ta imot dem ved Appii Forum. Enda et stykke nærmere byen lå Tres Tabernæ, og der kom enda flere kristne ham i møte. Paulus ble så overveldet at det står: Da han så brødrene, takket han Gud og fattet mot. Han var ikke alene i verden.

.

XVII. Paulus som fange i Rom.

Selv om Paulus kom som fange til Rom, fikk han uventet privilegier. Han fikk bo for seg selv, står det, kap. 28, 16ff. Man regner med at det var omkring 2 millioner mennesker i Rom på denne tiden. På den måte forsvant denne fangen i mengden av både fanger og fastboende.

.

Byen var bygd på begge sider av elva Tiber – på sju fjell. Her bodde mange fattige og vanlige mennesker som levde for brød og sirkus. Omtrent halve befolkningen var slaver som gjorde det meste av arbeidet i byen.

.

Den jødiske gruppa i byen skrev seg fra år 63 f. Kr. da general Pompeius erobret Israel, og mange tusen jøder kom til byen som slaver. De bodde for seg selv på østsiden av elva. På Paulus’ tid regner man med at det var ca. 60.000 jøder som hadde 7 synagoger i byen.

.

Etter tre dager i byen arrangerte Paulus et møte med de jødiske lederne der. Han ville forklare seg om hvorfor han kom dit som fange. Han erklærer seg som jøde som ikke har skadet eller talt mot verken jødene eller de jødiske skikker. Men han ble fengslet i Jerusalem og jødiske leder satte seg imot å frigi ham. Derfor måtte han anke sin sak inn for keiseren, sa han.

.

De visste ikke noe om dette og hadde ikke fått noe brev om det fra Jerusalem. Men de ville gjerne hørte hva han hadde å si. Men det måtte skje i et senere møte. Før de skiltes, fikk han gi sitt vitnesbyrd og grunnen til at han var fengslet: Det er ”for Israels håps skyld jeg bærer denne lenken”, v. 20.

.

Et nytt møte ble så arrangert, v. 23-29. Enda flere møtte fram denne gangen i hans herberge for å høre hva han hadde å si. Og Paulus ”vitnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene”. Og møtet varte fra tidlig om morgenen til sene kvelden.

.

Som alltid ellers delte flokken seg i to. Noen ble overbevist av hans argumentasjon, men andre tvilte og trodde det ikke, v. 24. Derfor gikk de fra hverandre i uenighet. Men de fikk et ord av profeten Jesaja med seg (Jes. 6, 9-10): Profeten hadde spådd ved Den Hellige Ånd at Israels folk skulle forherde seg, bli sløve og tunghørte for Guds tale. Derfor skjønte de ikke at Jesus var Messias.

.

Derfor skulle hedningene nå få en anledning – og de vil høre og ta imot. Og kirkehistorien viser at det skjedde. Men på samme måte som at ikke alle hedninger tar imot evangeliet, er det også slik at ikke alle jøder er forherdet. Det har også historien vist oss. Og v. 29 sier også at det var stor uenighet blant jødene – det ble ”et skarpt ordskifte”.

.

I to år satt nå Paulus i fangenskap i Rom, slik han hadde vært i Cæsarea. V. 30f. Men han hadde det trolig nokså fritt til fange å være. Han leidde herberge og folk kom til ham. Da forkynte han Guds rike for dem og lærte folket om Jesus – uten hindring. Noe av Rom. 1, 15 ble nå oppfylt: Han ønsket og var rede til å forkynne evangeliet i Rom.

.

XVIII. Fangenskapsbrevene.

Da Paulus satt i fengsel i Rom, skrev han flere brev – det ser vi av selve brevene. Han kaller seg ”Jesu Kristi fange” (Ef. 3, 1; Filem. 1) eller ”det er for Kristi skyld jeg er i lenker” (Fil. 1, 13) eller ”husk mine lenker” (Kol. 4, 18)

.

Efeserbrevet er altså et fangeskapsbrev. I denne byen var Paulus lenge og vant seg mange venner der. Brevet til denne kristenflokken er også ett av de dypeste brev vi har fra ham. Her skriver han om den rike velsignelsen de har i Kristus (kap. 1) og om frelsen av nåde der ingen ting er av oss selv (kap. 2). Han innvier dem i hemmeligheten ved frelsen i Kristus (kap. 3) og formaner dem til et hellig liv både hjemme og i arbeidet (kap. 4-5). Mot slutten av disse formaningene kommer så den mektige skildringen av Guds fulle rustning (kap. 6) som de behøver om de skal stå imot fienden og nå fram til målet.

.

– I noen gamle håndskrifter er ordet Efesus i kap. 1, 1 utelatt. Det blir tolket slik at dette brevet var et slags ”rundskriv” til flere menigheter der hver menighets navn ble satt inn i v. 1. Og budskapet i brevet er allmenngyldig slik at det gjelder alle.

.

Filipperbrevet er også et brev fra fangenskapet i Rom. Det blir kalt for gledens brev. Det er fylt av takketoner og gleden i Gud. Dette hadde vi forstått om han skrev det i frihet og medgangstider. Men nå satt han lenket til stokken og visste ingen ting om hva som kunne møte ham. Likevel sprudler han over av glede. Han taler om frelsen i Kristus, kap. 2, og ber dem ha det samme sin som Jesus hadde. Han gir oss også et mektig vitnesbyrd om sin egen tro i kap. 3, og om den rettferdighet vi må eie for å nå fram til målet – rettferdigheten av Gud på grunn av troen. Til slutt formaner han leserne til å være glade – ja, igjen sier han: gled dere! Kap. 4, 4. Frelsen er større enn fangeskap og trengsel, det er all grunn til kristen glede!

.

Kolosserbrevet har likhetstrekk med Efeserbrevet. De er trolig skrevet samtidig og sendt med Tykikus (kap. 4, 7). Han roser de kristne og ønsker at de må vokse i troen. Derfor forklarer han mer grundig enn andre steder hva Guds visdom er og hemmeligheten med Kristus og troen på ham. Også i dette brevet advarer han mot menneskenes lære som er imot troen og forklarer hva vranglærerne er, som ingen andre steder i Skriften, sier Luther, kap. 2. Videre formaner han dem til å bære frukt og gjøre gode gjerninger. Men det er aldri tale om lovgjerninger når han skriver slik. Det er et rett liv som takk for troen. Dette brevet skulle også gå til menigheten i Laodikea (Kol. 4, 16) og var slik et brev til flere menigheter som Efeserbrevet.

.

Brevet til Filemon er det minste av disse brevene. Han hilser til Filemon og kona Appia, til Arkippus og menigheten i hans hus. Det viser at de samlet seg til møter rundt om i husene. De hadde nok ikke ennå egne forsamlingshus eller kirker. Det var en særlig grunn til dette brevet. Slaven Onesimus hadde rømt fra Filemon til Rom og blitt omvendt til Gud der. Nå ber Paulus Filemon om å ta godt imot slaven som skulle reise tilbake igjen. Nå var han mer nyttig enn før når han var blitt et Guds barn. Og Paulus gir oss et fint trekk ved seg selv: Hvis han skylder deg noe, skal jeg betale det. Slik er et kristent sinnelag.

.

XIX. Paulus på reis igjen?

Keiser Claudius utstedte en lov som sa at hvis anklageren ikke kom innen ca. 18 måneder, skulle fangen settes fri. Nå hadde Paulus vært i fengsel i Rom i to år (Apg. 28, 30-31). Bibelen sier ikke noe om Paulus virkelig ble fri eller hvordan det gikk med ham senere. Men det er altså grunn til å tro at han ble satt fri etter dette. Men Apostlenes gjerninger forteller ingen ting om livet hans senere.

.

Det kan se ut som at han tok enda en tur til Lille-Asia og besøkte menighetene der, og pastoralbrevene kan være skrevet etter denne turen.

.

Paulus har kanskje også vært i Spania i denne tida. Han hadde hatt tanker om det før, og nevner det i brevet til Romerne kap. 15, 24-28. Og i et annet skrift som kalles ”Muratori-fragmentet” fra omkring 170 e. kr. Nevnes ”Paulus’ reise fra Rom til Spania”.

.

Kirkehistorikeren Eusebius fra ca. 265- ca 339 e. Kr. skriver at etter fangenskapet drog apostelen ut og forkynte evangeliet igjen, kom så for andre gang til Rom og led martyrdøden under keiser Nero. Kirkefaderen Crysostemus d. 407 sier at Paulus reiste til Spania etter oppholdet i Rom. Og kirkefaderen Hieronomus d. 419 sier at Paulus ble løslatt av Nero for at han skulle forkynne Kristi evangelium i vest. Han må da ha kommet tilbake til Rom og lidd martyrdøden.

.

Noen mener at han reiste tilbake til Efesus fra Spania og fant at menigheten var influert av vranglære, på tross av at han hadde bedt ta på Guds fulle rustning. Ef. 6, 10ff. Han skal så ha reist videre til Makedonia og lot Timoteus bli igjen i Efesus som leder. Jfr. 1. Tim. 1, 3. Endelig har han vært en tur til Kreta og overlot ansvaret der til Titus, Tit. 1, 5.

.

XX. De siste brev.

De siste brev som Paulus skrev var til privatpersoner – eller rettere sagt til predikanter eller ledere for kristne menigheter (pastorer). Derfor kalles de pastoralbrev. Og det er tre eller fire slike: De to brev til Timoteus, ett til Titus og kanskje ett til jøder (hebreerne).

.

1. Timoteusbrev.

Timoteus var Paulus’ nære medarbeider, og mot slutten av sitt liv skrev han to brev til denne unge mannen. Ingen annen enkeltperson får to brev fra ham. De hadde et nært forhold til hverandre, og Paulus stolte på denne mannen.

.

I sin hilsen til Timoteus kaller Paulus ham for ”min ekte sønn i troen”. Han er en av dem som apostelen har vunnet for Kristus og som stod fast i sin tro. Her og i andre brev får han en uvanlig tredobbel hilsen: Nåde, miskunn og fred.

.

I dette første brevet sier han at Timoteus skal være i Efesus for å kjempe mot vranglæren og ordne menighetslivet. Feil lære er i lengden ødeleggende for kristenlivet og en menighet. Det er alltid alvorlig å slippe en vranglærer til på kirkens talerstol. Da godkjenner man vranglæren og den blir en surdeig i menigheten.

.

Videre skriver han om menigheten og gudstjenesten og kravet til tilsynsmenn og ledere for de kristne. Ikke hvem som helst kan brukes til det. Alle kan be for andre mennesker, kap. 2, 1ff. Men en leder må være ”uklanderlig, en kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet”. Kap. 3, 1ff. Slik kommer Guds vilje praktisk til syne. Er det slik i våre menigheter, bedehus og misjonsstyrer i dag?

.

Videre advarer han mot frafall og ber Timoteus være et forbilde for andre og gir veiledning om hvorledes han skal veilede de kristne. Han ber Timoteus selv stride troens gode strid og holde budet rent og forkynnelsen sann.

2. Timoteusbrev.

Dette er trolig det siste av Paulus’ brev, ved siden av Titusbrevet. Og det er mer personlig enn de andre. Men han taler også her om ordningen av menigheten og om de falske lærene. Det gjelder å holde ut både i forfølgelse og mot de vantro og falske kristne. Og Paulus blir ikke trett av å formane. Det er viktig for ham, for han vet at kjøtet er skrøpelig og vi glemmer så lett.

.

”Dette brevet er Paulus’ svanesang og testamente,” skrev den lærde Bengel. Og Luther kaller det et ”godnatt-brev”, fordi det er hans siste hilsen til oss alle. Calvin skriver at brevet er skrevet med Paulus’ eget hjerteblod. Så inntrengende og dypt er det.

.

Paulus taler om Timoteus’ familiebakgrunn, om evangeliets og forkynnelsen som er betrodd ham og ber ham om å være sterk ved nåden og ikke i seg selv. Ettersom det er siste hilsen, taler han også meget sterkt om de siste tider, hvor vanskelig det vil bli. Da er det bare en ting som holder, det er de hellige skrifter som Timoteus kjenner så godt helt fra barndommen. Her mener han Det gamle Testamentet som alle jøder kunne mye av. Kap. 3

.

Sitt eget testamente og farvel-brev viser han i kap. 4. Han formaner den unge til å fortsette tjenesten helt til siste slutt, og sier at han selv nå står ved dødens terskel. Hans tid er over og han venter bare på rettferdighetens krans hjemme hos Gud.

.

Han sitter trolig i fengsel på nytt. Og der er han ensom. Alle har forlatt ham. Bare Lukas er igjen. Noen venner får en ekstra hilsen, 4, 19. Og til slutt nåden – den er bærebjelken gjennom alt.

.

Titus brev.

Titus var også blitt omvendt ved Paulus – han kaller Titus for sin ekte sønn, kap. 1, 4. Han fulgte med Paulus til kirkemøtet i Jerusalem. Han var trolig av hedensk ætt, og han ble en nær medarbeider for Paulus. Nå får han en siste hilsen fra sin åndelige far.

.

I dette brevet får han veiledning om valg av eldste og ledere i menigheten og behandlingen av falske lærere. Paulus stiller store krav til de som skal lede Guds menighet, og de er gyldige fremdeles. Guds ord er et evig ord også på denne måten. Paulus kaller troen ”vår felles tro”, og dette ”felles” gjelder alle kristne til alle tider.

.

Vi ser likheter mellom dette brevet og brevene til Timoteus som var i samme stilling som Titus. Han får også en kort sammenfatning av den kristne tro, i kap. 2, 11-15. Hovedsummen i alt er Guds nåde. Luther sier om dette brevet: ”Det er en meget kort epistel, men den inneholder en ås vidunderlig sammenfatning av evangeliets hovedsum, at vi kan si den inneholder alt det som trenges både for kristen kunnskap og for kristent liv.”

.

- Hebreerbrevet mener noen er av Paulus. I noen eldre bibler er han også nevnt som forfatter, som i den latinske Vulgata og den syriske Peshitta. Dette kommer også igjen i den engelske King James-bibelen fra 1611. Vi finner det også i den greske grunnteksten etter Stephanus fra 1550.

.

Men i selve brevet er det ingen ting som tyder på at det er av Paulus. Man bygger på at teologien godt kan være av ham. Forfatteren er godt kjent i Det gamle Testamentet og er grundig i sin behandling av emnet. Og det passer godt på Paulus. Men ellers framstår brevet som anonymt slik også våre lutherske bibler har det.

- Som sagt led trolig Paulus martyrdøden under keiser Nero i forbindelse med den store brannen i Rom. Og dermed var det satt punktum for den største misjonæren i kirkens historie.

.

***

Litteratur (et utvalg).

D. A. Frøvig: Kommentar til Apostlenes gjerninger. Oslo 1949.

Olaf Moe: Apostelen Paulus, hans liv og gjerning. Oslo 1944.

Olaf Moe: Apostelen Paulus. Forkynnelse og lære. Oslo 1961.

Olaf Moe: Kirken i aposteltiden. Oslo 1951.

Olaf Moe: Kort innledning til Det Nye Testamentet. Oslo 1950.

Sigurd Odland: Fortolkning av Apostlenes gjerninger. Lutherstiftelsen/Antikkforlaget 1936/1984.

Even Fougner: Apostelgjerningene. Luther/Lunde 1976.

Disselhoff, J.: Paulus, Jesu Kristi tjener, Oslo 1913.

Wangerin, Walter: Paulus. Oslo 2000.

Swindoll, Charles: Paulus. Oslo 2003.

E. M. Blaiklock: Acts. Tyndale commentary 1969.

I. Howard Marshall: Acts. Tyndale commentary1983.

David H. Stern: Jewish NT Commentary. 1992. (Jødekristen kommentar.)

Albert Barnes: Acts of the apostles. Blackie 1868 og senere.

Simon J. Kistemaker: Acts. Baker 1990.

F. F. Bruce: the Acts of the apostles. Tyndale press 1970.

Martyn Lloyd-Jones: The Book of Acts 1-4. Crossway 2000.

The Life of Saint Paul. The Lutheran Hour. Ca. 1960.

Gustav Stählin: Die Apostegeschichte. Göttingen 1975.

Werner de Boor: Die Apostelgeschichte. Wuppertaler/Brockhaus 1989.

W. F. Besser: Apostlernes Gjerninger/ bibellesninger. Del 2. Gram 1865.

August Dächsel: De hellige Apostlers Gjerninger. Beyer 1888.

---

.

Etikk 4.

.

2. Formaning ved Guds miskunn.

Rom.12,1-ff.

Dette er et viktig og stort ord om formaning. Det er gått 4-5 år etter at han skrev til Tessalonika. Han har ikke vært i Rom ennå, men tenker på å reise dit. Det er jo hovedstaden i det veldige Romerriket. Før han kommer dit, skriver han en hel ”avhandling” om den kristne tro. Romerbrevet er den mest omfattende og systematiske framstilling av kristendommen vi har i NT. Han har skrevet om synd og nåde og helliggjørelse, og om Israels folk. Så kommer han tilbake til praktisk hellighet i kap. 12 – og formaner dem.

.

Her er noe viktig om formaning og det kristne livet:

1. Grunnlaget er Guds miskunn. Jeg formaner dere ved Guds miskunn, sier han. Alt må bygges på det. Alt begynner her, og alt har sin grunn her: I Guds miskunn. Uten den er vi evig fortapt. Ikke ett menneske hadde den minste sjanse til å vinne frem til himmelen uten ved Guds miskunn.

.

Guds miskunn er årsaken til at Jesus ble sendt til jorden - slik at han kunne åpne en vei fra helvete til Guds trone. For et menneskeliv uten Gud er dørterskelen til helvete. Døden blir inngangen til det evige skille med Gud.

.

Men Gud hadde miskunn med folket sitt – på tross av våre synder og feil, vår ulydighet og motvilje, ja, fiendskap mot Ham. Han elsket sin skapning så høyt at han sendte sin egen Sønn for å dø på et kors - det var forbryterstraffen. Men Himmelens kongesønn tok straffen på seg - og gikk til døden på korset - for sine verste motstandere. Det gjorde han for at de skulle leve ved ham.

.

Det var Guds miskunnhet.

Uten den var vi alle fortapt. Lærer vi det i sannhet, forsvinner alt det stolte og store i oss selv. Vi blir det vi egentlig er. Vi står nakne og ribbet for Gud, som åndelige tiggere som må be om åndelig sosialomsorg, med et svakt uttrykk. Det kaller Bibelen nåde: Ufortjent og gratis.

.

Men ingen av oss spurte etter Gud. Vi forsto ikke vårt eget beste, vi hadde ikke syn for det. Vi hastet i vei mot evigheten som blinde og døve. Vi var for opptatt med oss selv til å få tid til å tenke på Gud. Bibelens dom over oss var dessverre sann: "Det finnes ikke en som søker Gud", Rom. 3,11.

.

Da kom Guds kall. Uventet og ufortjent. Midt i vår opptatte hverdag hørte vi en stille og vennlig røst. Det var Jesus som kalte på sine får. Han ba oss komme hjem, vende om til Gud. Han sa at vi skulle komme slik vi var, og vi fikk løfte om at han ikke skulle vise oss bort. Han lovet å frelse oss og hjelpe oss.

.

Det var Guds miskunn.

Deretter begynte vi våre første famlende skritt på himmelveien. - Ofte snublet vi og falt - det har vi forresten gjort hele veien. Vi syndet og forgikk oss. Vi gjorde mange feiltrinn, og livet med Gud ble ikke slik vi ønsket og hadde tenkt det.

.

Da hvisket Jesus så stille: Kom ennå en gang til mitt kors; der er rensing i mitt blod for ALLE synder. Dersom du bekjenner dine synder, da tilgir og renser jeg... Og vi kom og fant det slik han hadde sagt det skulle være. En ny og uforklarlig fred fylte vår sjel.

.

Det var Guds miskunn.

Alt er av Gud. Også når vi engang står der hjemme og priser ham, da vil vi se at hele veien var han med. Vi nådde fram på grunn av Guds miskunn. Halleluja!

.

2. FORMANING i Rom 12.

"Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn..."

Den som tar i mot Guds miskunn og bygger sitt liv på Jesu kors, kommer inn i Herrens hær. Han skal leve under Guds disiplin, følge hans råd og veiledning.

.

For å hjelpe oss til å leve rett med Gud i en ond verden, har han gitt oss en rekke formaninger som viser hvorledes vi best kan leve som kristne. Og når Gud har gitt oss så mange formaninger i sitt ord, er det klart at vi trenger dem. Hvorfor skulle de ellers oppta så mye plass i NT? Paulus bruker mer plass til å formane enn til å forklare korsets gåte. Og de fleste av oss er visst ikke kommet lenger enn at vi trenger denne formaning og rettesnor for et rett kristenliv.

.

Her skal vi huske at Paulus formaner "ved Guds miskunn". Formaningen gjelder de som har tatt i mot nåde, de frelste. - Derfor kommer som regel formaningene til slutt i brevene. Og: Formaningen nådde inn til oss, og den ble så lett å holde når den var salvet med Guds miskunn. Vi fikk lyst til å leve for Jesus når hans kors ble levende for sjelen. Det ble ikke plikt og tvang, noe vi syntes vi måtte gjøre for å ha god samvittighet. Evangeliet ga oss lyst til å komme Jesus nærmere og å gjøre noe for ham. Vi fikk kraft til å leve kristenlivet.

.

Noen av oss har gode minner her, og er takknemlig for påminninger noen kjære Guds barn ga oss. De var minnet av Ånden til å si oss et ord. De gjorde det i en god, broderlig ånd. Da sank det ned i sjelsdypet, vi måtte nikke med oss selv: Det er sant - slik burde jeg gjøre det.

.

En og annen gang var vi kanskje kommet et stykke bort fra Mesteren. Vi var så opptatt av verden og dens lyst at Jesus var kommet på avstand. En troende venn fikk gitt oss et ord - og vi ble puffet tilbake, inn i Guds nærhet.

.

Eller vi var minnet om å gjøre en gjerning for Gud, stor eller liten. Men vi trakk oss bort fra det. Vi hadde heller slik lyst til å leve for oss selv, tjene penger og hygge oss med familien. Guds gjerning måtte vente. Så opptatt ble vi av de jordiske ting at vi nesten hadde glemt Guds kall til oss.

.

En av de troende forsto det. I et beleilig øyeblikk ga han oss en påminning og oppmuntring til å gjøre Guds gjerning mens det er dag.

.

Jo, vi har opplevd det. Vi ble straks klare over vår svikt. En tåre rant nedover kinnet, og en stille takk steg opp til tronen for denne bror. Det var så godt at noen var lydig i formaningens tjeneste. Derfor sier også Paulus i samme kapittel, v. 8: "Om en skal formane (ta vare) på formaningen". Det er en nådegave, som det skal stor visdom til å bruke rett. Burde vi be mer om at denne nådegave kom mer fram i lyset, for den er gitt til menighetens oppbyggelse. Tenk om vi hadde mange åndsfylte formanere som brukte den i tjenesten for andre kristne, og ikke som dommere over de svakes feil. Da får vi vokster i Guds hage.

.

3.: Eit verdig liv

Ef. 4,1-ff.

Efeserbrevet er trolig skrevet om lag 5 år etter Romerbrevet. Og nå er det til kjente han vender seg. I Efesus har han vært lenge – 2 ½ - 3 år var han hos dem, og han kjenner nok hverdagslivet til mange. Da vet han om svakheter og fall og personlige motsetninger.

.

Til disse skriver han: Jeg formaner dere… at dere skal ferdes slik det sømmer seg for det kallet dere er kalt med. Livet mellom mennesker skal altså svare til den stilling vi har hos Gud.

.

Efeserbrevet er trolig et av de rikeste avsnitt i Bibelen. Det er kalt vårt ”verdibrev” og taler om at vi har fått all åndelig velsignelse i Kristus, kap.1,3. Det sier tydelig at vi er frelst av nåde, kap.2,8. Og Paulus ber om at vi må kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap, kap. 3,19.

.

Likevel kommer han med sterke formaninger om vårt daglige liv. Han vil si oss at kraften til kristenlivet ligger i Guds verk, det han gjør for oss og gir oss. Men det er nødvendig med påminnelser om livet, fordi vi blir sløve i denne verden. Vårt kristenliv kan bli usunt vane og rutine, noko selvsagt og dermed kan vi gli ut. Derfor kommer han med formaning. Hva går den ut på her?

.

1. Vi skal leva verdig kallet vårt, kap.4,1, slik det sømmer seg for en kristen. Vi krever noe annet av en kongesønn enn av andre. Men verden venter også at vi er annerledes. Noen bibelvers tar vi med her:

.

Kol.1,10: så dere kan vandre verdig, til behag for ham i alle ting!

Ef.4,2-3: Flere gode kvaliteter er nevnt: ydmykhet, mildhet, langmodighet, kjærlighet, fred.

-det er ikke naturlig for oss, og det er foraktet av verden. Men til mer vi vokser i troen, til mer ser vi vår elendighet – og får grunn til å være ydmyk.

Pred. 7,16: Vær ikke altfor rettferdig (i oss selv).

Ef.4,15: å vokse opp til Kristus: bli lik Jesus! - er målet.

.

2. Vandra i kjærleik, kap. 4,2.15.16; 5,2.25; Kol. 3,14.

Det greske ordet på alle disse stedene er agape. Det betyr den oppofrende kjærlighet som ikke tenker på seg selv eller lønn for strevet. Den ”giver og giver og giver igjen”. Det er grunnloven i vårt kristenliv og vår kristne etikk. Og vi har ikke vandret lenge på veien som kristne før vi oppdager at det makter vi ikke av oss selv. Vi må først ta imot den store kjærlighet som Gud har vist oss da han sendte sin Sønn for å dø for våre synder. Og så leve vårt liv med Gud i dette. Da kommer påminnelsen og formaningen: La ingen lure deg bort fra denne veien, men lev i Guds kjærlighet og la den styre hverdagslivet. Legg her merke til Kol. 2, 18: La ingen frarøve dere kampprisen, om noen prøver på det ved ydmykhet…

.

3. Vandra i lyset, kap. 5, 8. 1. Joh. 1, 7.

Lyset har den egenskap at det åpenbarer alt der det kommer. Vi kan ikke skjule noe eller bortforklare noe. Vandringen i lyset blir dermed en vandring i bekjennelse av synd og svakhet og bønn om ny tilgivelse.

.

4. Vandra varlig, kap. 5,15. Kol.4,5.

Varlig betyr forsiktig der vi gir nøye akt på hvert steg vi tar, slik som når vi går i marka eller ukjent landskap i halvmørke. Vi må føle oss fram mellom steiner og vann og røtter, om vi skal komme uskadet fram til målet. Dette er også en side ved kristenlivet. Og er vi flere sammen på skogsturen, må vi lytte til andre – kanskje noen har gått på en lignende sti før!

.

5. Vandra i ferdige gjerninger, kap. 2,10.

Det hender at vi ikke ser det vi skal gjøre før vi er rett oppe i det. Gud kan sende et uventet bud til oss. Det er en fare ved all planlegging og organisering: Vi kan gå før Gud og på andre veier enn han ville. Derfor kan det være klokt å ta seg litt tid, særlig når en er usikker.

.

4. Den siste formaning

1.Tim.2,1-ff

Timoteusbrevene og Titusbrevet er de siste av Paulus. Hva er det han særlig vil minne de troende om? – Og det er faktisk en forkynner han skriver til.

.

Fremfor alle ting, sier han her. Det er mange andre ting som er viktige og som han gjerne ville skrive om. Det er ikke sikkert at vi kan prioritere rett, derfor er det bra om vi hørte på den bibelske tanken. Nå kommer han til det aller viktigste: Bønnen.

.

Hva skal vi be om? Hvor konkret kan vi være? Vi kan selvsagt be om alt - alt som er i samsvar med Guds vilje. Det er å be i Jesu navn. Her kommer noen direkte formaningar om bønn.

.

1. Du får be for deg selv! ”Når du ber…” Mat. 6, 6. Det er lov. Og vi trenger det ofte. Du har sorger, bekymringer, sykdom, ufrelst slekt og venner og mye mer. Vi får komme til Herren med alt og kalle Gud vår Far. Det er makt i de follede hender… Og: Veien oppad er fri… Gå bøneveien ofte. Det er svar underveis, engler kommer med bud…

.

2. Be for lederne i landet, på alle plan. 1.Tim.2,1ff. Be at de må få syner og lys over Guds rike, at det tjener staten og landet at det er kristne der! Lederne i landet er viktige, de staker ut kurs og lei. De kan legge mye til rette for Guds rike, eller stenge veier. Derfor skal vi be for dem slik at de får rette tanker og tar de rette beslutninger i å lede arbeidet i Guds rike.

.

Et eksempel er keiserne i Romerriket. I de første 300 år av kristentiden, var det ugudelige keisere som satte i gang forfølgelser, som Nero da Peter og Paulus ble drept. Så kom keiser Konstantin. Han ble en kristen - eller i alle fall positiv til den kristne tro og de troende. Og han satte en stoppar for forfølgelsene og gjorde til og med kristendommen til statsreligion. Paulus skriver om dette: ”Be for konger… så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og gode seder”, v.2. Det betyr ikke at vi skal ha det godt uten sorger, men kunne praktisere kristentroen vår. Det er ikke så lett i vanskelige tider.

.

La meg få nevne et par land her, utenom vårt eget: Først Kina. Lederne i Kina har ikke sett at kristendommen er til gagn for landet. De ser på de kristne som en trussel, og frykter at de skal gjøre politisk revolusjon. Vi kan be om at statslederne får se at de kristne vil landet sitt vel, og at det går landet vel på grunn av de kristne! Det er et viktig poeng.

.

Det andre er de arabiske land. I noen av dem er det fullstendig stengt for kristne misjon. Og det er forbudt å vende om fra islam til kristendom. Det er klart at mange har det vanskelig slike steder. Noen prøver å leve et anonymt og skjult kristenliv, men også det kan være vanskelig i det lange løp. Her kan vi kristne gå inn i andre land med våre bønner. På usynlige bønnevinger når vi inn til alle nasjoner, til statsledere og folk flest. Den veien må vi gå mer enn noen gang før.

.

Gud vil altså bruke dine bønner

.

3. For nye arbeidere, misjonærer og predikanter. Det har misjonsfolket alltid gjort, og vi trenger det. For da får vi de rette arbeidere. Jesus sa noe om det i Mat. 9, 38. Det var mange ufrelste, sa han, og han manglet folk, mange folk. Men først av alt skulle de da be Herren om å drive arbeidere ut i tjenesten. Vi er så snare til å be de flinke og velutdannede og frimodge ungdommene om å gå. Kanskje vi skulle bli flinkere til å vente litt på bønnesvar.

.

4. Be om alt. Der er ingen grenser for bønnen. Vi skal ikke regne opp mer her. Men tenk slik: En rett kristen er en bønnekristen. Og vi vet at Gud svarer bønn – i sin tid og på sinn måte. Så vil vi hvile i det.

.

Etikk 3.

FORMANING

Bibeltimer om formaning i NT.

Av NDH.

.

1. Innføring. Den første formaning.

1. Om formaning.

Vi hører lite forkynnelse om formaning i dag, i alle fall systematisk og omfatende. Den evangeliske formaningen finner vi også lite av. Det blir kanskje en lovisk preget moralforkynnelse, om at vi bør, skal og må leve rett.. Mye av dette har ingen virkning på folket.

.

De greske ordene som blir benyttet mest i NT om formaning, er parakaléå (1.Tes.5,11): tilkalle, trøste, oppmuntre, bønnfalle, formane; og noutheteå (1.Tes 5,12): legge på hjerte, tilrettevise, minne om, formane.

.

Men det er viktig å se at dette bare er talt til de troende. Det er ikke en allminnelig moralpreken eller en ny ”Mose-lov”, en slags 2. utgave. Men det er oppmuntringer og tilskyndelser til å leve kristenlivet rett.

.

Formaningen forutsetter altså at du har tatt imot Jesus! Du er frelst, rettferdiggjort og har Guds Ånd. Gud arbeider med oss troende – ved Ordet og Ånden. Vi er ferdige til å dø og møte Gud straks vi tror på Kristus og hans frelsesverk. Men vi er ikke ferdige som vitne om Kristus her på jord. Vi kan ikke modnes for himlen i betydingen å bli bedre skikket med årene. Men vi kan modnes som kristne mellom våre medmennesker her i livet.

.

2. Den første formaning.

Det kan være en hjelp for oss å vite litt om hva tid et bibelskrift er blitt til. Er det tidlig i kirkens historie eller senere? Vi kan f. eks. se nye ting i Paulus’ brev om vi vet hva han skrev først i vekkelsestiden eller sist, rett før han skulle dø. Dette skal vi bruke litt av her:

.

Det første brevet Paulus skrev, regner vi med var Tessalonikerbrevene. Det var midt i vekkelsestiden og en rik misjonstid med mange nye kristne blant heidningene. Hva skriver Paulus da?

.

1.Tes. 4,1-12 er viktig her. Han skriver til de kristne han har vunnet for himlen, og vil minne dem om flere ting i dette brevet. Da kommer også noen formaningsord. Han ber dem om å leve i helliggjørelse, i ein praktisk kristendom. Alle troende trenger påminnelser, formaninger og hjelp på veien.

.

Da han tala var hos dem, hadde han lært dem noe, kap.4,1.

a) Han hadde nok lært dem om frelsen, hva grunnlag den var bygt på: om korset og forsoningen og Jesu død og oppstandelse. Uten det er det ingen frelse.

.

b) Han hadde talt om at Jesus kommer igjen, om de siste ting og hvor viktig det var å være rede da.

.

c) Han hadde lært dem om det kristne livet, om å være Gud til behag. Og hovedmålet med med kristendommen og livet her på jord var: ”Hvorledes de bør ferdes og være til behag for Gud.” I Ungdomsoversettelsen fra 1959 står det slik: ”Hvordan dere må leve for å være som Gud vil.” Og i oversettelsen fra 1975 står det: ”Hvorledes Gud vil at dere skal leve.”

.

Vi skal ikke leve til behag for oss selv, men for Gud og nesten. Alt skal tjene til å æra Gud. Det er et høyt mål. Men det står mye i Skriften om det. De har lært det, og de kjenner formaningen som de fikk i forkynnelsen før. Men nå trenger de en påminnelse. – ”Vi glemmer lett igjen”, heter det. Her er noe vi skal minne hverandre om i dag:

.

1. Vokster i kristenlivet, v. 1.

De har lært om kristenlivet, og de levd i det de hørte. Han tviler ikke på det. Han vil altså ikke klage dem for noe her. Men han ser en fare: de kan stagnere, bli stående der de var. Derfor sier han: Han ber og oppmuntrer dem – ”så må dere enn mere gjøre fremgang i dette”. Det er tale om en åndelig vokster, ikke bare i kunnskap og innsikt i den kristen tro og lære, eller bli bedre kjent i Bibelen eller bli tryggere i sin tro. Det er en side av saken – at vi får se og forstå mer av det vi eier i Kristus.

.

Her gjelder det livet som kristne. Her må de gjøre fremgang. Rett forstått skal de bli ”bedre kristne”. ”Begynt er ikke endt, det skal du vite.” Slik synger vi.

.

Vi har nok gjort mange feiltrinn i livet, og mye skulle vært ugjort. Livet som kristen kunne vært bedre på mange måter. Det ser vi klarere med årene. Har vi gjort fremgang i dette? I begynnelsen hadde vi kanskje synder som vi falt så lett i, f.eks. banning, løgn og lite nøye med penger. Har vi forandret på dette i livet? Det er denne vokster som det tales om her. I v. 10 er det tale om kjærligheten til andre kristne. Det har de hatt og vist, men han formaner dem ”til å bli enda rikere i dette”.

.

Trenger ikke vi også slike ord? 2.Pet,3,18.

Paulus formaner altså til dette. Han bruker det som et virkemiddel til kristen vokster. Det er ikke alltid lett å ta imot formaning, den dømmer oss så lett når den treffer ømme punkt i vårt liv. Da forsvarer vi gjerne oss selv på ulik vis. Men - lukkeleg er den som er ydmyk og bøyer seg og sier: det er sant Herre, jeg er svak her. Vil du ta deg av meg?

.

2. Guds vilje, v. 3.

Det er siktemålet med vårt liv. La din vilje skje, sier vi i Fadervår.

Og denne tanken ligger som et bakteppe for alt det vi taler om her. Det er ikke vår vilje og vår mening og vår kirke eller organisasjon det gjelder. Det Guds rike og da må hans vilje skje om det skal lykkes.

.

Etikk 2.

Mange emner i etikken. 2.

NDH.

I etikken er det mange emne som vi som kristne er opptatt av. Noe av dette gjelder store saker, både i vårt eget land og folk og ute i verden. I vår tid er verden mindre enn noen gang før. Vi hører om nød og krig og mangler straks det skjer ved moderne kommunikasjon. Og det vi kjenner til, har vi på sett og vis et ansvar for.

.

Vi skal ikke berøre alt like mye, og ikke rekker vi over alle problemstillinger heller. Vi vet også at det er til dels stor uenighet mellom kristne om hvordan vi skal forholde oss til alt som skjer i vår tid. Vår ”neste” har kommet så veldig nær stuedøra vår.

.

Vi vil heller ikke som bibeltroende lekmannskristne bli beskyldt for å hylle et sosialt evangelium (social gospel) som lett flytter fokus bort fra sjelen til legemet. Det er viktig for oss å holde hovedsaken klar: det gjelder alltid frelse fra synd og evigheten hjemme hos Gud.

.

Det er ut fra dette synet vi må se på dagens store og mange utfordringer på det humanitære og sosiale området. Alle roper på våre penger og tid og engasjement. Da er det lett å falle i den grøfta at vi sprer tanker og sinn og resurser på alt mulig. Etter hvert vil det menneskelige få overtaket og Guds sak vil tape.

.

En måte å holde rett kurs her er å følge Bibelens formaninger til oss kristne. Der er mange kjerneord og noen store og vide uttrykk som dekker mye av livet vårt. Det kan være nyttig å se litt på dem og prøve å forstå hva Guds Ånd mener med det apostlene skrev. Derfor må vi bruke litt tid på den delen av Guds ord også.

.

Etikk!

Et nytt liv.

Kort kristen ”hverdagsetikk”.

Av NDH.

.

”Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er borte, se alt er blitt nytt.,” 2. Kor. 5, 17.

.

I: INNLEDNING.

Den gangen vi ble frelst, ble vårt liv nytt. Det gamle syndelivet var forbi, og vi fikk en ny kurs. Vår synd var tilgitt, hjertet renset i Jesu blod av Guds nåde. Vi hadde gått over fra død til liv, fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud.

.

Og vi begynte å haste av sted mot himmelen!

.

Alt var nytt – i vårt hjerte!

---

Men, som følge av at hjertet var renset og begeret rent inni – og det ble også renset utvendig. Mat. 23, 26.

.

Det er denne renselse vi vil ta litt med av her. Det vil vi kalle den daglige helliggjørelse.

.

Det står at når vi renser karet innvendig, så blir det også rent utvendig. Men det står også at vi skal jage etter helliggjørelse. Hebr. 12, 14. Nå skal vi se litt praktisk på det.

.

II. På møter.

”Gå på møte så ofte du kan,” hører vi noen si. Og det er sant. For der samles Guds folk til bønn, lovsang og oppbyggelse. Der har vi løfte om at Jesus er midt i blant oss. Og det merker vi – han er n æ r der de troende er samlet i Jesu navn!

.

Noen ganger kan det bli ”tørt” på møter. Du er lei av å høre de samme gamle ”preke”, og ikke liker du dem så godt heller kanskje. Skal vi da gå på møte? – Står det noe i Bibelen om at vi ikke skal gå? Nei. Det gjør ikke det. Da går vi - -.

.

Der står det at vi skal komme sammen til oppbyggelse. 1. Kor. 14, 26.

.

Vær heller med å be for de andre – de få, at det må bli ”varmt” der. At nøden for ufrelste må tennes! Bønnen om vekkelse. Av erfaring vet vi at det har en undrelig evne til å smelte folk sammen. Det tenner kjærlighet blant de troende. Gud la det skje!

.

Så skal vi alltid prøve å gå til møte med bønn og gjerne et vitnesbyrd. Jeg mener ikke at du skal preke, men si noe godt om Jesus og hva du har lest i Guds ord. Har du fått noe fra Gud, er det godt å få gi det videre.

.

Som ungdom følte vi at vitnesbyrdet ofte ble kort. Og det er ofte det beste. Med årene kan det ble vel langt, og det skal vi passe oss for! Gud bruker ofte de korte vitnesbyrdene mest. Da sitter gjerne poenget fast hos folk. Og da tretter vi ikke folk ut så snart. Vær aldri redd for at det blir for kort.

.

Noen praktiske råd kan vi nevne nå:

Prøv å delta i møtet så sant du kan: Syng med i fellessangene, sitt med en bedende ånd, og gi et kort vitnesbyrd om anledningen byr seg. Det er noen ganger en tendens til at folk er trege når de skal avlegge vitnesbyrd. Det er viktig å være ydmyk og beskjeden, men la det ikke bli slik at alle venter på alle. En ydmyk ånd kan godt være den første til å vitne. Og da blir æren hans. La Jesu ord være en rettesnor også i dette: Søk først Guds rike… Mat. 6, 33.

.

En annen praktisk ting er å komme i god tid. Noen har det for vane å komme når første sang blir sunget, andre enda senere. Som regel kan vi avpasse dette med å gå 5-10 min før til møtet enn vi har gjort før. Og vi skal aldri unnskylde oss med at de andre også kommer for sent. Vi har et felles ansvar her, og hver og en av oss kan være et forbilde for de andre på denne måten (1. Tim. 4, 12). Det er et dårlig eksempel for de som er utenfor når vi selv er slurven med å komme.

.

Enda en ting kan nevnes: Når du så kommer før møtet begynner, skal vi ikke bruke denne tiden til å prate om løst og fast eller vitse. Vi kan godt la det være. For da benytter djevelen anledningen til å spre sinnet og tankene våre. Han kan gjøre oss urolig og opptatt med mange andre verdslige ting. Og da har Ånden vanskelig for å slippe til. Ånden er vár og trekker seg lett bort der verdens ånd er. – La oss heller bruke tiden til å be for møtet og taleren og folket omkring oss. Så blir det en misjonskveld på den måten også. Og da har vi ikke så lett for å snu oss hver gang det kommer noen nye. Det forstyrrer og noen kan lett reagere, særlig de som er lite ”møtevant”. Det er IKKE moro å komme inn i en forsamling der alle snur seg og ser---.

.

Til slutt dette: Sørg alltid for at du åndelig ren når du kommer til møtet. Det betyr at du ikke har noe uoppgjort med noe menneske så langt du husker. For da kan Guds Ånd bli hindret på møtet. Følg rådet i Rom. 12, 18: ”Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker.” La ingen bitter rot mot noen få feste seg i deg. Det er også best for deg selv. Hvis det er noen som ikke vil ha fred med oss, da kan vi bare overgi dem til Gud.

.

Og er det mulig å få noen med til møtet, er også det en misjonsgjerning.

III. I hjemmet.

Gud vil vi skal være lys og salt – også hjemme. Det er praktisk kristendom å være kristen hjemme blant våre egne.

.

Vi innrømmer vel alle at det er den vanskeligste plassen å følge Jesus. Å være strålende glad ute blant andre og når alt går bra med oss, er ofte lett. Annerledes og verre er det når vi skal være det når det røyner på og vi blir bedt om å gjøre noe vi ikke liker så godt. Det kan være oppvasken på søndag eller sitte barnevakt når vi selv har lyst til å gå ut. I slike tilfelle kan et offer være bedre enn å gå på møte.

.

Det er nok sant at vi har fått en slags ”møte-kristendom” som ikke blir praktisert i hverdagen. Troens frukt får ikke anledning til å vokse fram. Det er kanskje flere unge som vil dra til Afrika som misjonær enn å være en hverdagskristen i sitt eget hjem. Det er lettere å gi en hundrelapp eller to i kollekten enn å besøke syke og gamle.

.

Men det er ikke rett.

De fleste av oss er mer opptatt av det andre mennesker ser enn å gjøre noe for Jesus som ingen oppdager eller skryter av. Gud har mange oppgaver for oss kristne som ingen skriver om eller roser oss for. Vi skulle følge Jesu ord i f. eks. Mark. 12, 38ff.

.

En har sagt at ”dersom en ikke er en kristen i sitt hjem, er en ikke en kristen i det hele tatt”.

.

Får jeg lov til å gi deg noen råd – du som er ung kristen og de eldre:

Vær ærlig, grei og hyggelig hjemme. Og hjelpsom. Det sømmer seg et Guds barn. La mor og far og familien ellers få vite at du er glad i dem. Og vis dem ved å hjelpe dem – så lenge du kan. Dagen kommer tidsnok når du ikke kan det lenger. Dine foreldre hadde god tid for deg da du var liten. Nå kan du gjøre Guds gjerninger mot dem.

.

Du som har en ufrelst familie har en ekstra vanskelighet. De forstår jo ikke alt det du vil gjøre. De kan le av deg og håne din tro. Prøv og vær tålmodig og vennlig, Lev rett så langt du kan og svar aldri igjen med samme mynt. Her må vi kanskje øve oss i lang tid. Men det er best. Se f. eks. 1. Pet. 2, 23 om Jesus.

.

Du som er far og mor kan også få prøvelser, både med de små og når de blir ungdommer. Her er det også viktig å være snill! Det var ikke lett for oss heller da vi var unge. Det skulle lite til før vi ble sure og svarte nei. Kjærligheten er en veldig kraft, og knyttet sammen med tålmodighet blir det sterke bånd.

.

Den rette styrke til livet får vi i bønn og bibel. Vi må alle finne noen stille stunder til å være alene med Jesus. ”En liten stund med Jesus, å hvor den jevner alt....”

IV. På arbeid.

Jesu mening var at du og jeg skulle være et lys for ham også på vår arbeidsplass. Sett din ære i å være en arbeider som ikke har noe å skamme seg over. 2. Tim. 2, 15. Det gjelder også i et vanlig jordisk yrke. Når du en dag skal slutte på din arbeidsplass, kan få det ettermæle: Han eller hun var en real person som g jorde sitt arbeid godt – og han var en kristen. Ærlighet og oppriktighet er viktige dyder i den sammenhengen også. Det er slett ikke lovtrelldom, men Åndens frukt i hverdagen. Det skulle være en selvfølge for oss kristne. Men vi merker at det ikke alltid skjer.

.

Gjør arbeidet ordentlig. Det er simpel plikt. Ikke slurv og fusk i noe. Og arbeid like mye når du er alene som når sjefen ser deg. Og gjør det like samvittighetsfullt.

.

Det kan være at også noen vokter ekstra nøye på deg – for å se om du er en sann kristen eller bare en kristen med store ord. De ser etter feil hos deg, slik de gjorde med Jesus.

.

Men vær nøye med søndagen. Det er både en hviledag og en helligdag. Be slik David bad i Salme 141, 3: Sett vakt for min munn, og vokt mine leppers dør. Det er så lett å forgå seg med ord, det har vi alle gjort noen ganger, tror jeg. Og har vi gjort en feil, skal vi være snare til å innrømme den og be om tilgivelse. Det vil de andre også respektere, for ærlighet varer lengst.

.

I ydmykhet, ærlighet og fordragelighet når en lengst. Og da kan en også bekjenne Jesus navn frimodig. Dersom du selv lever et slurvent og frynset liv, vil ditt vitnesbyrd prelle av ”som vann på gåsa”. – Her er Guds ord lys og lykt for vår fot. Det kan aldri lede vill.

V. Selskapslivet.

Det er en kjent sak at det moderne selskapslivet har fått mer og mer innpass blant folk, også blant de kristne. Dette er et av de dårlige tidens tegn. Vi lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer ut av Guds munn. Mat. 4, 4.

.

Når vi vet at millioner mennesker dør uten mat hvert eneste år, kan det da være rett av oss å leve i overflod – både av mat og alt det vi omgir oss med av moderne ting. I tillegg bruker mange mennesker mye tid på selskap og samvær som ikke har åndelig verdi. Vi må bare spørre oss selv mange ganger: Er dette rett av oss?

.

Luksus og unyttig nytelse er synd, det strir mot Guds Ånd og hans vilje. Vi bør være noe mer strenge med oss selv. Jesus sa til oss: Ta korset opp og følg meg. Det betyr bl.a. selvfornektelse og offer i dagliglivet.

.

Det er blitt på mot blant noen å ha verdslige venner – for å vinne dem. Tanken er fin. Men da må vi også tenke at vi vinner aldri verden ved å bli lik verden. Lyset har sin virkning nettopp i mørke – men da må det også være et klart lys. Det er bedre å lide nederlag på ytre anseelse enn å skade sin sjel. Det er ellers vanskelig å gå konkret inn på alt her, da situasjonene er så forskjellige. Men denne sangen viser vei:

.

”Ta Jesus med hvor hen du lenges,

da bliver du så glad i sinn,

men hvor din Frelser utestenges

der må ei heller du gå inn.”

.

En avsporing blant mange kristne i dag er forholdet til alkohol. Det gjelder i ”finere selskap” så vel som blant unge. Det er blitt mer og mer vanlig å nyte øl og vin m.m. blant kristne. Hva tenker slike folk på? Alkoholen er en forbannelse og ødelegger ikke bare deres eget liv og gudsliv, men hjem og familie og landet vårt.

.

Her må de kristne våkne!

Tal litt med tidligere alkoholikere og tenk over at ikke alle tåler like mye av sterke saker. Om du selv tror at du er sterk, kan snublesteinen være like ved din fot. Tenk også på det eksempel du er blant folket – både unge og eldre.

.

Jeg vil også peke på en annen ting: nemlig røyk og snus og lignende. Det er også blitt vanlig i mange grupper av kristne. Hvorfor skal vi ta slike stimuli i bruk? Har du tapt noe av din åndelige bagasje når du må ha erstatning?

.

VI. Toleranse.

Ordet ”tolerant” er latin og betyr tålmodighet, fordragelighet overfor de som tenker på en annen måte enn oss. I vår tid er ordet blitt et slagord om at alle skal være enige eller godta det lederne mener. I praksis betyr det at flertallet og sterke personer får sine meninger igjennom i stort sett alt.

.

På det kristne området vil det gjerne si at vår tale og liv, ord, meninger og handlinger blir slik at alle kan godta det. Vi skal ikke støte noen, og ved ulike meninger blir det lett slik at man skal snakke seg sammen ved å gi og ta til alle sier ja. Dette er ikke ukjent i styresammenheng. Det er klart at nyanser forsvinner på den måten. (I en del politiske saker er det selvsagt nyttig og nødvendig for å få gjennom saker.)

.

I religiøse saker blir det noe annet. Her står det om livssyn, tro og evigheten. Her kan ikke toleranse bety at andre må bøye seg for flertallet i alt. Det blir i tilfelle veien til religionsblanding (synkretisme) og som endelig resultat en felles religion for hele verden. Og det kan ikke bli en sann kristendom.

.

Som kristne skal vi respektere andre mennesker. Men respekt betyr ikke at vi skal være enige med dem i alt. Ordet respekt betyr aktelse, ærbødighet og som verb å ta hensyn til. Det betyr i praksis at vi skal lytte til alle mennesker, selv om vi er dypt uenige med dem. Vi kan faktisk akte dem for at de har et klart syn og tør å stå fram med det. Samtidig har vi rett til å si at vi er uenig i det fundamentale synet de har, f. eks. i kontakt med andre religioner eller såkalte sekter. En fritenker og filosof sa en gang om lag slik: Jeg er helt uenig med ditt syn, men jeg skal forsvare din rett til å hevde det alt jeg kan. Det var en klok tanke.

.

Som kristne skal vi være klar på at bare Jesus og troen på ham er himmelvei og bare hans død er forsoning. Det må ingen få ta fra oss. Og fordi Bibelen sier dette – og bare den – er den boka fundamental for oss troende.

.

VII. Adiafora.

Før talte man gjerne om adiafora. Det er et fremmedord som betegner de såkalte ”mellomtingene”. Det er slikt som er vanskelig å kalle direkte synd eller ikke. Nå er det få som bruker det ordet eller taler om mellomting. Vi bør kanskje hente det fram igjen.

.

Før var det vanlig å bruke ordet om kino, dans, teater, verdslige sanger (slagere) o. l. Ettersom skillet mellom verden og de kristne er visket ut med årene, blir det få mellomting igjen. Alle kan og skal være med på alt.

.

En som vil følge Jesus helt og udelt blir en fremmed her. Spørsmålet for oss kristne er ikke hvor mye av verden vi kan være med på eller hvor lik verden vi kan bli. For oss blir spørsmålet: Hvor lik Jesus kan jeg bli! Hvis det er målet, spør vi først om noe er rett eller galt i Guds øyne? Vil dette dra meg nærmere Jesus eller bli han større for meg? Da blir det underordnet om jeg lærer noe av det eller synes det er moro. Da kommer mange ting på plass. I tvilstilfeller må vi også spørre oss om vi blir et klarere og tydelige lys for Jesus ved det eller ikke. Vi er vitner i verden, og et vitne skal være tydelig.

.

VIII. Ekteskap.

Ekteskapet er innstiftet av Gud, det ser vi allerede i skapelsesberetningen. De to skal være ett kjød, står det. De ytre forhold har vekslet med tidene. Men det burde være selvsagt for en kristen at de giftet seg med en kristen ektefelle. Noen som ikke gjorde det, har fortalt meg at det angret de mest på i livet. Hvordan kan det bli åndelig godt mellom to når de ikke kan dele det aller viktigste og inderligste i denne verden?

.

Troen på Jesus er et godt lim som binder oss sammen i alt. Hvis man ikke følger Bibelens tanker også dette, skal vi ikke undre oss over at det kan bli vanskelig. Det står noe om ekteskapet i f. eks. 1. Mos. 28, 1; Neh. 13; 1. Kor. 7; 2. Kor. 6, 14-17.

.

Det noen ikke regner med er Guds velsignelse over livet. Hvis vi åpent bryter Guds vilje, kan vi ikke regne med denne velsignelse. Det er ’loven’ om årsak og virkning som fører til det. Det er den som går på Guds veier som når fram til målet. Og han har også Guds beskyttelse og velsignelse over seg på den spesiell måte.

.

Sett deg for et hellig mål - - i alle deler av livet. Når det ikke alltid lykkes, har du likevel en åpen vei til Guds hjerte og kan be om tilgivelse. Det gode samfunnet mellom deg og din Gud blir gjenopprettet.

.

Må Gud få velsigne våre kristne hjem, og la det bli mange slike i Norge og andre land før Jesus kommer igjen. De kristne hjem er en sterk grunn menneskelig talt å bygge på. Og framfor alt: La Guds ord få bo rikelig i hjemmet. Bruk husandakt og bibel og bønn daglig. Du må finne en ledig stund der dere kan være stille innfor Guds hellige trone. Da stiger englene ned til dere med rik velsignelse. Lykke til.

.

(Det er selvsagt mange andre emner som skulle vært med, selv om dette bare er en oversikt. Etikk er mye mer enn dette. Men så lenge får dette bli avslutningen.)

.

Sekter.

.

Sekter.

NDH

.

Innledning.

Ved siden av de offisielle kirkene som ofte har vært landsomfattende, har det i kirkens historie oppstått en rekke ulike grupper som hevder de er kristne på linje med de store kirkene. Definisjonen av en sekt har ikke vært stabil, i alle fall ikke blant folk flest.

.

Før frikirkene kom ble gjerne alle uten kirken f. eks. i vårt land betegnet som sekt. Og dette ordet hadde da et visst negativt innhold. Tilhengerne der var ikke rette kristne, det var noe suspekt over sektene, uten at en kanskje kunne peke på konkrete forhold.

.

Etter hvert fikk ordet en mer presis betydning der man så det i forhold til den kristne dogmatikk. Man så det i forhold til det vesentlige ved kristendommen, det man ikke måtte rokke ved for å kalles kristne. Da fikk man en mer tydelig og klar definisjon.

.

Det viktige punktet her var synet på Jesu død og frelse. Det har noe med det lutherske uttrykket ”sola fide” å gjøre, som betyr frelse bare ved tro. Da er det underforstått at troen er på Jesus og hans død og forsoning på korset. Sviktet noen der, falt de utenfor kristenheten. Noen vil nok også ta mer med i forklaringen på kristen tro.

.

Om religiøsitet og religion.

Mennesket er uhelbredelig religiøst, er det sagt. Vi finner religiøsitet i en eller annen form i alle folkeslag. Også det moderne mennesket er religiøst, selv om det nå gjelder helt andre guder enn hos f. eks. naturfolkene.

.

Religion kommer av det latinske ordet religio som betyr å binde eller være avhengig av. Slike tanker møter vi alle steder. Troen på et liv eller tilværelse etter døden har vært allment før, men blant moderne mennesker er denne tanken kommet mer på avstand, i alle fall ytre sett. Men det forandrer seg ofte i møte med alvoret og dødsbudet. Da melder spørsmålet seg på nytt: Hva møter jeg nå? Hva kommer etter livet og dødsøyeblikket.

.

I alle mennesker ligg er nedlagt en lengsel eller et instinkt etter noe mer enn det synlige. Uten en fortsettelse virker livet helt meningsløst. Hvorfor skal jeg leve her disse få årene, hvis det er alt?

.

Både de store religionene blant hendingene og sektene er ofte svar på slike spørsmål om hva meningen er og hva kommer etter dette livet? Så forsøker de å svare, hver på sin måte. Når dette ikke stemmer med bibelsk kristendom fra apostlenes dager, har vi med en sekt å gjøre. Noen av dem skal vi se litt på her, uten at vi kan gå i dybden eller gjøre det for omfattende.