Vekkelse.
Av Nils Dybdal Holthe.
I. Hva er vekkelse?
Ordet vekkelse er ikke brukt
i Bibelen. Men selve saken er «bibelsk»: Menneskene våkner, og de ser at de er
fortapte, på vei bort fra Gud. De forstår at de går dem evig galt om de
fortsetter på den samme vei som er nå er på. Det er denne erkjennelse som
kalles vekkelse. Og om det står det mange steder i Bibelen. Vi kan f. eks.
tenke på Efeserbrevet 5, 14: Våkn opp du som sover, stå opp fra de døde…. Eller
vi kan lese i Lukas 15, 17: «Men da han kom til seg selv.» Det er den fortapte
sønn det sies om da han var i det fremmede land. Han ble klar over sin stilling
og brøt med det gamle livet.
Vekkelse er altså å se seg selv
på en annen og ny måte. En oppdager noe som en ikke visste fra før. Reidar
Myhre har en god definisjon på dette: «Å våkne opp betyr en overgang fra en
ubevisst til en bevisst tilstand. Gjennom oppvåkningen kommer en plutselig til
seg selv. Det er en overgang fra en tilstand av uegentlighet til en tilstand av
egentlighet. Dersom denne oppvåkning skyldes inngripen utenfra, noe som
begrepet vekkelse (oppvekking) forutsetter og innbefatter, føles oppvåkningen
som et smertelig inngrep, som et skarpt brudd mellom to motsatte tilstander.»[1]
Men hva denne vekkelse skal
føre til, er en annen sak. Men det innbefattes egentlig ikke i vekkelse. Den er
å komme til en bevisst tilstand, eller bli vakt. Det siste var et uttrykk som
ble brukt særlig på Vestlandet om dette første stadium.
Vekkelse kan føre til
forherdelse når de vakte ikke vil følge det kall
de får av Gud til å omvende seg. De går ut i verden igjen, og ofte er de da
hardere og kaldere enn før. Vi har sett at slike blir kanskje de største spottere
senere.
Men for mange fører det til
et nytt liv. De erkjenner at de er syndere for den levende og hellige Gud.
De vet at de har såret den
korsfestede Frelser mange ganger.
De tenker ofte med gru
tilbake på sitt gamle liv.
De vet at de var på vei til
den evige dom, og at dere lodd og del var i den brennende ildsjøen (Mat. 25,
41; Åp. 20, 10 og 20, 15.)
De tenker ofte med gru
tilbake på sitt gamle liv.
De vet at de er på vei til
den evige dom, og at deres lodd og del er i ildsjøen. Det sier Bibelen.
Og de skjelver for den
hellige dommer og vet at de ikke kan forsvare seg for Ham.
Men dette fører til at de
søker Gud og blir frelst av nåde fra syndens dom og makt. «Det blir et ganske
annet leiv,» som sangeren sier. For de får lov å tro at synden er tilgitt og
glemt av Gud. Det er stort. Og da synger de gjerne av et nytt hjerte:
Salige visshet: Jesus er min.
Han er min hyrde, kaller meg sin.
…
Nå kan jeg hvile fullkommen glad,
sjelen kan nyte himmelens mat,
hjertet er renset, skylden betalt,
selv er jeg intet, Jesus mitt alt.
Dette må de takke for og
vitne om. For vitnesbyrdet er et godt kjennetegn på vekkelsen. Da er det
Ånden som kaller og drar. Denne verden betyr så lite for de vakte og nyfrelste.
Men til gjengjeld blir Guds ord og Jesus de sentrale.
Ordet vekkelse brukes
imidlertid på flere måter i dag. Det brukes når den enkelte blir omvendt. Slik
kan det være vekkelse uten at det er noen stor vekkelsesbevegelse.
Men en bruker særlig ordet
når mange blir omvendt til Gud – kanskje i forbindelse med spesielle
vekkelsesmøter. Da er man innstilt på dette ene: å vinne mennesker for Gud.
Ofte er en bestemt predikant knyttet til vekkelsene. Et menneske med særlige
nådegaver til å vekke, blir redskapet. Noen ganger klages det over predikantdyrking.
Folket blir for opptatt med taleren. Vi bør ikke være for redd for dette. Det har alltid vist seg at folk blir særlig
glad i den taleren som førte dem til liv i Gud. Det var han som ledet dem inn i
det nye livet. Slik var det også med Paulus, se f. eks. Apg. 20, 36-38.
Men vekkelsen kan også komme
spontant, som om lynet slo ned. Det har vi flere eksempler på. Vekkelsene kan
nok veksle i omfang. Noen ganger kan den omfatte hele bygder og byer, ja,
kanskje landsdeler. Skarene gripes av evangeliet. Andre ganger griper Ordet
enkelte sjeler som føres inn i liv med Gud.
Det har også vært
masseomvendelser på misjonsmarken, som kan strekke seg over lengre tid. Her kan
vi minne om vekkelser på Madagaskar og i Etiopia. Vi bør kunne bruke ordet i
alle disse betydningene og ikke avgrense det til de aller største vekkelsene. –
I nyere tid har ordet også vært brukt om store kampanjer der en venter
vekkelse. Slik var ordet brukt mye i Amerika, og det forplantet seg til Europa
og Norge. Men det siste bør vi kanskje ha andre ord for inntil det eventuelt
blir vekkelse.
Det har vært mange vekkelser
ned gjennom tidene. Det er ikke meningen å trekke fram alle her. Vi kjenner vel
heller ikke til alle vekkelser som har gått over jorden. Men vi skal stanse for
noen av de større vekkelser, de som har hatt stor betydning for kristenheten.
Og da må vi også trekke inn de redskap som Gud brukte. Og da er det naturlig å
begynne med Bibelen og det den forteller om vekkelser langt tilbake i tiden.
