II. Vekkelser i Bibelen.
La oss først se litt på de
vekkelser som Bibelen forteller om. For der finner vi noen vekkelser, både små
og større bevegelser. Noen ganger er de inngående skildret, mens andre er nevnt
kort. Vi kan sikkert lære mye av å lese om de bibelske vekkelsene.
1. Vekkelser i GT.
Vi møter vekkelse i Det gamle
testamentet (GT). Det var særlig profetene som var vekkelsespredikanter der. Vi
merker den vekkende tone også ellers i Skriften. Mennesker var grepet av Gud og
kalt til å forkynne et budskap. Det var Gud som talte gjennom dem. Det er
alltid begynnelsen på en vekkelse.
Den aller første vekkelsen i
Bibelen skjer i Edens hage etter syndefallet. Da Adam og Eva bant fikenblad om
livet etter syndefallet, var det et uttrykk for å skjule sin skam. 1. Mos. 3,7.
Da står det at de hørte Herren vandre
i hagen. Vekkelsen kan kjennes på at vi merker Guds nærvær når vi har syndet.
Og det gjør synderen redd. Derfor skjulte de seg mellom trærne i hagen. Da
kalte Gud på Adam, v. 9: Hvor er du? Og det er neste trinn i vekkelsen: Gud kaller
på synderen, han vil ha ham i tale.
Hvor er du? Det er vekkelsen. Spørsmålet er eksistensielt.
Nærgående og påtrengende. Er du i Guds rike, eller utenfor. Det
er hele problemstillingen. Og kan en svare rett på det, er en vakt. Men
betegnende er det at Adam ble redd- og skjulte seg. Det viser seg at dette
skjer ofte i vekkelsen. Skjuler en seg, blir resultatet som for Adam: Man blir
drevet ut av Edens hage, bort fra livsens tre og Guds nærhet.
Denne første vekkelsen viser
altså noen grunntrekk ved vekkelsen. Og vi møter mer senere. Lenge, lenge etter
møter vi en stor vekkelse i Israel. Den 26 år gamle kong Josias i Juda fikk en
dag i året 622 f. kr. besøk av sin statsskriver, Safan. Han fortalte at
ypperstepresten Hilkias hadde funnet en bok i Templet. Det ser ut som at boken
var ukjent for presteskapet og folket. Men Safan leste den opp for kongen. «Da
kongen hørte lovbokens ord, sønderrev han sine klær» (2. Kong. 22, 11). Det
viser at lovboka gjorde inntrykk på ham, og han tok den alvorlig. To ting ble
sikkert klar for Josias den dagen: Han forstod det var Herren som talte i boka,
og han visste at det som stod der, ville skje. Det viser hans reaksjon etterpå.
Men han forstod ikke alt som
stod der. Han måtte ha forklaring på det. Derfor ber han noen spørre Herren om
innholdet. Alt dette er tegn på vekkelsen. Og da profetinnen Hulda hadde
forklart at ulykke skulle komme over folket fordi de hadde syndet, ble det vekkelsesmøte.
Kongen selv kalte folket sammen, både eldste, prester, profeter og hele folket
– også de små. Ingen var for ringe og ingen for gode til å være med i
vekkelsen. Og dette var vel det underligste vekkelsesmøte som er holdt: Kongen
selv står fram og leser fra Herrens ord. Alt som var skrevet ble lest.
Hvilken bok var det? Mange
mener det var Mosebøkene eller kanskje 5. Mosebok. Der er jo loven gjentatt. Det
viktigste var at folket ble klar over at de ikke hadde holdt Guds ord. De hadde
syndet. Det gjaldt også prestene. Og det er en viktig del i vekkelsen. Hele
folket gikk nå inn i en pakt med Herren. At dette var alvorlig ment, viser
resultatet av vekkelsen: Ba’als-prestene ble avsatt, avgudsbildene revet ned og
knust.
Det er gripende å lese om alt
det Josias gjorde for å reformere tempeltjenesten og livet i Juda. Etter
reformarbeidet holdt de påske, I 2. Kong. 23, 22 får vi opplysningen om at de
ikke hadde holdt påske siden dommerne regjerte i Israel. Så langt var frafallet
kommet i landet: de glemte sin viktigste høytid. Tempeltjenesten og høytidene
var en viktig del i Israel.
Tjenesten kom i sin rette
skikk etter dette. Gud ble sentrum. Og derfor får Josias det vitnesbyrdet at
det aldri før hadde «vært noen konge som han, noen som slik hadde omvendt seg
til Herren av hele sitt hjerte … etter hele Mose lov, og etter ham oppstod
ingen som ham».
Men merkelig nok fikk ikke
vekkelsen varige resultater. En mannsalder senere måtte Herren bortføre også
dette folket. Juda ble ført bort til Babylon. For Herren kan ikke tåle ondskap
og synd, verken i GT eller i NT. Vi er ikke noe unntak i så måte.
Senere hendte noe lignende.
Nå var ikke boken helt glemt og nedstøvet som i Josias’ tid. Men folket levde
ikke etter den. En dag samlet folket seg i Jerusalem og ba Esras, den
skriftlærde, om å lese av Mose lov. Og han leste fra tidlig om morgenen til
midt på dagen. Deretter ble loven tolket og utlagt av andre – «så de skjønte
det som ble lest». Og da gråt folket. Dagen etter kom lederne til Esras igjen for
å få nærmere rede på loven. Da ble det klart for dem at de hadde glemt en
viktig fest – løvhyttefesten. Den var ikke holdt siden Josvas tid. Og nå feiret
de den – med stor glede.
Likevel var ikke vekkelsen
slutt med det. Tre veker etter kom folket igjen sammen for å høre Herrens ord.
Og de stod og hørte Herrens ord en fjerdedel av dagen, og deretter avla de
bekjennelse og tilba Gud en fjerdedel av dagen. De var hungrige etter å høre,
og de bekjente sine synder i flere timer. Levittene ba da en lang bønn som
sluttet slik: «Vi er i stor nød.» Vekkelsen fikk også nå praktiske resultater:
De gjorde en fast pakt med Herren (2. Kong. 233, 3). De skilte seg av med de
fremmede «for å leve etter Guds lov». Det ble slutt på ekteskap med hedningene,
og de påtok seg forpliktelsen til å støtte Herrens hus.
Vekkelsen hadde båret frukt.
Og det ser ut til å ha vært alvor. Det var Ordet som korrigerte og veiledet
folket. Det ble normen for alt. Og
det er den rette frukt av vekkelsen. (Nehem. 8).
Men ikke alltid ble det slike
frukter av vekkelsen. Noen ganger førte det til forherdelse i folket. Profeten
Jeremias hadde f. eks. talt 23 år uten å se særlige frukter. Han sier rett ut
til dem: «Dere hørte ikke.» Da fikk han et særlig budskap fra Gud: På grunn av
sine synder skulle folket føres bort til Babel og bli der i 70 år. «Dere vakte
min harme ved deres henders verk, sier Herren.» Det var budskapet nå. Ja, hele
Jerusalem og templet skulle forgå. Jer. 25, 11ff; 29,10ff.
Men Jeremias var ikke alene
om å tale. Det var falske profeter i landet, og de preket frafall og trøstet
folket. Og de hørte gjerne på dem. Men Jeremias’ ord gikk i oppfyllelse.
Slik gikk mange profeter
omkring og talte, ofte mot synd og frafall. Resultater ble det ikke alltid. Ikke
alle profetene fikk oppleve det Haggai gjorde. Han refset folket og
stattholderen for at de arbeidet på sine egne huis, mens templet forfalt.
Derfor gikk det så dårlig for dem. Men han var sendt av Gud, og folket hørte.
Og de ble grepet av budskapet og av saken. Hele folket kom og arbeidet på
herrens hus, står det, Haggai 1, 14.
