III. Klosterbevegelsen.
Middelalderen var en mørk tid
for kirken og kristenlivet. Det er det vel ingen tvil om. Behovet for vekkelse
var stort. Men lite skjedde i den offisielle kirke. Likevel var det noen som
var våkne og som ville leve og tro på Bibelens ord. To grupper kan vi i alle
fall nevne nå.
1. Eneboere.
Den offisielle kirken ble mer
formalistisk med årene. Men mange ønsket å leve mer helt for Gud i sitt
personlige liv. Det var trolig et ærlig ønske hos mange om å skille seg med
verden og dermed de syndige ting. Det begynte visstnok i Egypt og spredte seg fort
over et stort område. Ørkenen ble tilholdssted for tusener på 2-300-tallet.
Den første eneboer var en
koptisk bonde – Antonius f. ca. 250 e. kr. Han ble signalet til det såkalte
eremittlivet. Han flyktet ut i ørkenen for å leve i ensomheten: der ville han
møte Gud og leve i kontakt med ham. Fra ca. år 305 kom så flere og flere for å
leve det samme livet. Antonius var forbildet og han ble høyt aktet. Under den
diokletianske forfølgelsen besøkte han en gang Alexandria for å styrke de
kristne. Denne underlige støvete mannen fra ørkenen i de grove klærne og med
sitt lange hår og skjegg vakte oppsikt. Selv hedningene ble forundret og grepet
av hans alvor og nidkjærhet. Og eksemplet virket. Mange fulgte med ham ut i
ørkenen. Særlig etter hans død i 356 kom mange nye. Det ble nesten en motesak å
bo for seg selv.
Snart begynte det å bli
system i dette også. Rundt Antonius vokste det fram en hel liten eremittby. De
bygde seg små hytter eller gravde seg inn i fjellet. Smale veier ble anlagt
mellom hyttene, og hver eremitt hadde gjerne en liten hage der de dyrket mat.
Senere ble det et slags munkeliv med kloster og egne lover og forstandere. Den
første som fikk dette i stand var egypteren Pachomios som levde som eremitt
nord for Thebe. Her samlet han en del eneboere i et felles hus med mur omkring.
Her var det et fellesskap mellom dem. De måtte ikke gi bindende løfter for
livet som i senere kloster, men de skulle være absolutt lydige mot sin
forstander.
Fellesskapet ble tydelig også
ved at de spiste sammen, hadde like klær m.m. Huset ble snart fullt og ny slike
klosterhus oppstod. Ja, en hel organisasjon av kloster og eremittkolonier
fantes nå i Egypt. Og det spredte seg til andre land også. Klosterlivet i denne
form kom til Palestina, Syria og videre til Lille-Asia og Europa.
Det gikk imidlertid med dette
som med så mange andre bevegelser: det utartet seg. Djevelen flyttet også med
ut i ørkenen med sine fristelser. Og for enebeoerne ble eremittlivet og
fromhetsøvelser et kjennetegn på sann kristendom. Den som drev flest
fromhetsøvelser og gjerninger var den beste kristen. Dette utviklet seg til
askese som kunne få helt fantastiske former og utslag.
Best kjent er Simon Søyleboeren, død 459. Han bodde på
søyler nesten hele sitt liv, de siste 30 år på en 20 meters høy søyle og 4
kvadratmeter stor på toppen. Han var stadig i bønn og rytmiske øvelser. En dag
skal han ha bøyde seg ned om lag 1244 ganger. Men da stoppet de å telle. Andre
krøp omkring på alle fire og spiste gress. Og noen dro fra sted til sted som tiggere.
Slik kunne altså en slags vekkelse utvikle seg i gal retning.
Flere ting virket med til at
eremittlivet oppstod. Verdsligheten i kirken var en viktig faktor. Og det er
dette som bl.a. gjør at en kan kalle det en vekkelse: De ønsket å leve helt for
Gud og være i nær kontakt med ham. De mente at dette kunne de best gjøre i
ørkenen. Men ønsket om å flykte fra denne verden har også virket med. Det har
vel sitt utspring i den kristne lære om at vårt egentlige hjem er i himmelen.
Dette livet er bare venterommet til det evige.
Vi bør også merke oss at en
viss trang etter mysteriefromhet, påvirket av orientalsk religion, har vært en
faktor. Dette hadde også som følge askese, for mysteriereligionene lærer at
materien er av det onde. Historikere har også pekt på at den sosiale nød var
stor i Egypt på denne tiden, og forfølgelsene av de kristne under keiser
Diokletian.
Vi bør imidlertid ikke få
inntrykk av at det bare var eremitter på 2-400-tallet, og at kristendommen i
det hele var unaturlig og verdensfjern. Det var en mektig misjonsperiode og
Guds rike vokste mye. Vi kan kanskje vanskelig tenke oss slike vekkelser i vår
tid. År 225 var det over 20 bispedømmer øst for Syria og Palestina (Israel).
Armenia fikk kristendommen som statsreligion ca. år 300. Da var også
kristendommen kommet til Persia, slik at keiser Konstantin kunne si til kongen
av Persia: «Jeg er henrykt over å høre at Persias fagre områder blir smykket av
de kristnes nærvær».
Allerede i år 635 er
kristendommen kommet til Kina – under Tang-dynastiet. Den ble mottatt av
keiseren og kom til å blomstre i ca. 300 år der. 35 kristne skrifter ble
oversatt til kinesisk, og vi har vel lov å tro at mange fant fred med Gud der.
Mange mener at apostelen Tomas dro til India og forkynte evangeliet der ca. år
50. De såkalte Tomas-kristne i Sør-India hevder at det var slik. Jeg har selv
vært i området og hørt om det.
Vi vet også at kristendommen
i de første århundre etter Kristus var en mektig faktor i Nord-Afrika.
Kirkefaderen Augustin var f. eks. derfra. Store forfølgelser raste i Egypt på
22-300-tallet som viser at det var kristne der. Den koptiske kirke i Etiopia er
også vitnesbyrd om kristendommens framgang i det området.
Slt dette viser med all
tydelighet at den kristne tro bredte seg ut med veldig kraft i den første
tiden. Vi undervurderer visst ofte dette og mener at v å r misjonstid er enestående. På tross av
kjettere, lærestrid og kanskje svalt kristenliv gikk den nye lære fram med stor
fart. Massene ble omvendt – selv om vi ikke vet om de fikk et bevisst og
personlig møte med Herren Jesus. Det skjedde i alle fall noe.
