3. Vekkelse i NT.

2. Vekkelser i Det nye testamentet (NT).

Etter en lang og mørk åndelig natt på 400 år, uten vekkelse og liv, ble det født en gutt i en fjellby i Juda. Johannes ble han kalt. Han var uvanlig – sterk i ånden. Han bodde i ørkenen til han en dag fikk hrøe Gud tale til seg: Guds ord kom til Johannes, står det. Og dette drev ham til å forkynne i hele landet omkring Jordan. Folk kom i tusental til den unge, sterke mannen. Mat. 3, Luk. 3.

Hva fikk folket høre der, hva var budskapet?

Det var en enkelt og sterkt budskap som grep folket. Det ser ut til ata han hjadde en underlig makt over skarene der i ørkenen. Og just dette budskapet hadde makt over sjelene. Og hva var budskapet hans?

Det første var hans sterke formaning til omvendelse. Det betyr sinnsforandring. Det er noe som skjer med mennesket på det indre plan. Sinnet blir nytt. Det var ikke bare den ytre omvendelse Johannes talte om, men den indre. Det nye sinn. Det som v i l  leve etter Guds vilje. Og den omvendelsen må Gud utføre. Men der er ingen ting som tyder på at Johannes talte som om folket bare kunne vente til Gud gjorde det! Nei, ordet lød tydelig og skarpt: «Omvend dere!» Det er en utfordring- noe de skal gjøre. Det ytre tegn her var at de skulle la seg døpe. Forkynnelsen var en mektig refselse av synden. Den kunne ikke tåles.

Dernest talte han om syndenes forlatelse. Men merk: Det var etter omvendelsen. Tonen var klar: Gud ville tilgi synderen, derfor kunne de komme. Det er et viktig element i vekkelsesforkynnelsen. For det vakte menneske trenger tilgivelse.

Men Johannes talte også om livet etter omvendelsen. De skulle bære frukter som er omvendelsen verdig. Det nyttet ikke å store på at de var Abrahams barn dersom livet var feil. Når folket spurte hva de skulle gjøre, talte han om så konkrete ting som å gi mat til de som ikke hadde noe. Vekkelsen måtte føre til resultat, ellers kom dommen. Domsforkynnelsen er et viktig element i forkynnelsen i all vekkelse. Typisk for Johannes var også de dristige bilder og lignelser han brukte. Dommen var som øksa som var klar til å hogge. Folket var ufruktbare trær. Dommen var kasteskovla i Guds hånd, folket var hvete og agner. Det var tydelig tale som folk forstod. Derfor kom de. Her var ikke lange endeløse spekulasjoner om loven som fariseerne drev med.

Blant det andre som Johannes talte om var også om Lammet som bar hele verdens synd. Joh. 1, 29. Forsoningen ved lammets blod var det eneste håp for dem. Derfor skulle de komme til Jesus og ikke være opptatt av ham. Johannes var ydmyk og liten og viste folket til Jesus. «Han skal vokse, jeg skal avta.» An hele sitt hjerte ville han at folket skulle følge Mesteren. Det var hans lidenskap.

Og folket kom. «Hele Judea dro ut til ham.» Og blant de som ble omvendt her, var noen av Jesus apostler. Det var vekkelse i Israel, større enn noen gang. Men der var også hyklere, slik det ofte er i vekkelse. Men oppdaget Johannes det, ble han harm: Hvem lærte dere å fly fra den kommende vrede, sa han.

Det gikk med ham som med så mange Herrens vitner som taler sannhet: Han ble martyr. Grunnen var ganske enkelt at han talte Ordet slik det var, han forkynte Guds urokkelige vilje uten omsvøp. Guds krav var det samme til fiskeren som til kongen. Herodes levde i åpenbar synd, i hor. Og Johannes våget å si det rett ut: Det er ikke tillatt for deg å ha henne (dvs. hans brors hustru). Og snart lå Johannes’ hode på et fat til forlystelse i et selskap for Herodes’ venner, Mat. 14, 1-11.

Så kom Mesteren, Guds egen Sønn. Han begynte sin virksomhet med de samme ordene som Johannes: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. På sine reiser i Judea og Galilea talte han stadig om riket. Hans lignelser var enkle og klare, og folk hørte på ham. Men prester og fariseere som trodde de kjente loven og burde vise folk veien, ble forarget. Jo klarere og skarpere Jesu forkynnelse var, desto mer forarget ble de. Slik har det visst ofte vært i vekkelsestider: de autoriserte Guds tjenere stenger ofte for det spontane frembrudd av Guds rike. Men de fattige hørte ham. En dag reiste han gjennom Samaria – der burde en jøde ikke dra! Det var ikke et godt forhold mellom jøder og samaritanere. Men Jesus møter en synder der, en synder som bekjenner og tror. Og en som vitner om sitt møte med Jesus. Og da kom folket og det ble vekkelse. Hele byen ville høre, og mange trodde på ham. Joh. 4.

Et trekk ved Jesu vekkelse var helbredelse. Mange syke kom til den alvorlige mannen og ba om hjelp. Det fikk de alltid. Og jo flere som ble helbredet, jo mer utbredte vekkelsen seg. Det var som om folket forstod at her var Gud. Var det tilløp til spott eller sensasjonstrang, advarte han bestandig. Det skulle ikke fortelles videre. Og til fariseerne sa han rett ut: Hvorfor tenker dere ondt? Helbredelsen skulle være til tegn på at Jesus hadde makt til å tilgi synder.

Men også han måtte møte døden. Og det var de religiøse som drepte ham. En vekkelsens mann hadde han imidlertid vært, selv om det var lite følelsesrus i hans møter. Men hans vekkelse bestod i at han sa sannheten til folk. Han kunne kalle de høyeste og lærde for kalkede graver om han visste at det var sant.

Noen tid etter at Jesus hadde vært i Samaria kom en ny vekkelse til bygdene der. Denne gang var det Filip som forkynte Kristus. Også da var det tegn og under, og folk tok imot budskapet.

Vekkelsen var stor. Men falske brødre kom også her: Simon. Peter visste hva som manglet ham, en sann omvendelse. Det er kallet og budskapet i en vekkelse. Det gjelder også troende. De gamle talte som kjent om daglig omvendelse. Det ligger noe viktig i det.

Men vekkelsen framfor noen andre i den første tiden er vel det som skjedde på pinsedag. Apg. 2. Noen få redde og forskremte menn mottar Ånden på en ny måte. Og se hvilke resultater! Den «feige» Peter står fram for en tusentallig forsamling i Jerusalem og forkynner at Kristus er verdens Frelser. Han er jødenes Messias og deres eneste håp. Og resultatet ble at ens kare på 3000 mennesker ble frelst og døpt. Det er begynnelsen til et brodersamfunn som verden ikke har sett maken til.

«Alle dei truande heldt seg saman og hadde alt felles,» står det. Og vekkelsen fortsatte. «Herren la kvar dag dei til kyrkjelyden som let seg frelsa.» Ein av desse dagane kom eit nytt storinnrykk i Guds rike. Peter og Johannes hadde helbredet en mann ved den fagre tempelport, og de talte Ordet til folket. Det førte til at de ble kastet i fengsel. Men forkynnelsen hadde båret frukt: 5000 ble omvendt. Mange var tilreisende fra andre land og steder, og de tok budskapet med seg hjem. Slik forplantet vekkelsen seg til nye steder. De forkynte evangeliet om Guds rike og det de selv hadde opplevd. Nye menigheter ble stiftet i Romerriket. Vi finner f. eks. en flokk disipler i Damaskus i Syria en tid senere da Saulus (Paulus) reiste dit for å fengsle dem.

3. Aposteltida.

Og Paulus ble den største vekkelsespredikanten nå. Etter 14 år i stillhet drar han ut med evangeliet. På lange misjonsreiser vinner han mennesker for Gud. Det skjedde noe rundt omkring i Romerriket i disse årene. Han hadde en spesiell arbeidsmåte. Han besøkte de store byene og stiftet menigheter der. De ble et slags sentrum i sitt område, og vekkelsen spredte seg ut derfra. Byene var ofte handelssteder der det kom mye folk på reise. Der møtte de en levende kristenflokk. Paulus besøkte ofte jødene først i synagogen. Han ville knytte sitt arbeid til det som allerede var på stedet. De tjente den samme Gud. Men Kristus som Messias var ukjent for dem. Når jødene avslo frelsen, vendte han seg til hedningene i byen. Og der ble budskapet ofte godt mottatt. Han vitnet om sitt møte med Jesus utenfor Damaskus, og talte evangeliet om ham som vår eneste rettferdighet. Og mange ble omvendt.

Men Paulus fikk oppleve noe som skulle følge vekkelsen senere. Der noen blir frelst, blir andre forarget. Han ble jaget fra by til by og til slutt fengslet. Martyrdøden ble trolig hans slutt på livet, som det har blitt for mange evangeliske vitner.

Vekkelsen i Filippi fengsel var enestående. Paulus og Silas er fengslet, og de synger lovsanger til Gud. Da kom et jordskjelv og de var fri! Men Gud hadde gjennom dette talt til fangevokteren. Det ble den ytre årsak til at han og hans familie kom til troen på Gud. Slik fortsatte det. I by etter by forkynte han evangeliet. Alle steder ble det vekkelse og folk ble frelst.

Den mektigste vekkelsen var kanskje i Efesus. I to-tre år talte Paulus Guds ord der. «Alle som bodd ei Asia fikk høre Herrens ord,» står det. Asia betyr der det distriktet i Lille-Asia der de var.

En veldig kraft og nåde var med Paulus i denne tiden. Til og med en svetteduk han hadde hatt på seg, kunne være redskap til helbredelse. Slik stadfestet Gud Ordet. Vekkelsen hadde makt slik at falske brødre som etterlignet Paulus, ble irettesatt. Folk som hadde drevet hedenske kunster, kom med sine bøker og brente dem offentlig slik at alle så det. De representerte store verdier – 50.000 sølvpenninger gikk til spille. For dette var satans verktøy. Vekkelsen hadde gitt resultat, og Herrens navn ble priset.

De første kristne var brennende i sin iver. Hver dag ble noen frelst. Etter få år var det sikkert tusenvis av kristne spredt over hele Romerriket. Men det ser ut til at kristendommen nådde lengst når det var forfølgelse mot de kristne. Det er sant at «martyrenes blod er kirkens sæd». «Kirkeskipet seiler best i motvind,» heter det også. Vi vet at Paulus før sin omvendelse var med å rydde ut de kristne. Det var jo det han skulle i Damaskus da han møtet Jesus. År 64 måtte en del lide martyrdøden i Rom under keiser Nero. Man tror at Paulus og Peter ble drept da. Se også bloggene om forfølgelse: http://bibel-kurs.blogspot.no/2013/10/1-martyrhistorien.html. Og, eller: http://artiklerndh.blogspot.no/2013/11/martyrhistorien.html. (I den siste er hele martyrhistorien samlet, i en stor og noe tung blogg.)

Og da Jerusalem ble ødelagt i år 70, måtte mange kristne flykte ut av byen og landet. Da dro mange kristne til Syria, Lille-Asia og Arabia. Antiokia i Syria ble nå sentrum for kristen forkynnelse og virke. Det var derfra Paulus dro på misjonsreis.

Guds rike vokste. En grunn er at de troende som flyktet bort fra Israel, forkynte evangeliet der de kom. De kristne var vitner, som Jesus sa de skulle være.