2. Klosterliv.
Vi har tidligere sett på
eneboerne som utviklet seg til noe mer fast med årene. Men de egentlige klostre
kom senere. De var i høy grad vekkelsessbetont. Men nå blir alt mer systematisk
og de hadde strenge regler. Vi kan gjerne dele klosterbevegelsen i to
hovedgrupper: den tidlige og den senere – i «katolisismens klassiske tid»
(Bergmann).
Den første klosterbevegelsen
skriver seg fra år 529 da Benedikt av
Nursia grunnlag et kloster på Monte Cassino i Italia. Mens hann studerte i
Romas, oppdaget han synden og fordervelsen blant folket. Dette ble utålelig for
denne mannen – han som ønsket å være ren i sin sjel. Han flyktet fra det hele,
bort fra det onde for å leve et rent liv med Gud. Det ligger en vekkelsestone i
det.
I fjellene sør for Roma fant
han en liten hule hvor han ville be resten av livet. Når Djevelen plaget ham
med syndige tanker og lyster, henga han seg til bønn og askese. Han kledde av
seg og rullet seg i tornekratt for å drive det onde ut. Han sier selv at
Fristeren da forlot ham.
En dag fant noen gjetere ham,
og snart kom ryktet ut om denne hellige mannen oppe i fjellene. Og folk begynte
å komme til ham for å få hjelp. Mange valgte å bo sammen med ham for å leve mer
helt for Herren. Dette var grunnen til at han dannet tolv klostre i det
området. Men det egentlige kloster kom senere.
Noen baktalte Benedikt og
vennene hans og forsøkte å forføre dem til synd. Dret skjer sikkert ofte med
oss mennesker. Da brøt de opp og fant et fjell lenger sør – Monte Cassino. Her
var det et gammelt hedensk tempel, for guden Apollo. Dette rev de ned og bygde
et nytt kloster i året 529 e. Kr. Dette regner vi som fødselsåret for
klostervesenet. Ved det samme fjellet bygde Benedikts søster et kvinnekloster
etter samme mønster som det første.
Disse klostrene ble av en
annen karakter en de som var i eneboertiden. De ble strenge og hadde absolutte
regler som ble karakteristiske for klosterbevegelsen senere. Det var særlig det
trefoldige bud om alltid å være i klosteret som fattige, ugifte og lydige mot
lederen (abbeden) som preget bevegelsen. Fattigdom betydde i praksis å være
eiendomsløs. Alt skulle tilhøre klosteret. Før de avla dette munkeløftet,
skulle de ha et års prøvetid (noviciat).
Nå ble det snart en
folkebevegelse og vekkelse. Flere og flere søkte opp i fjellene til Benedikt og
vennene hans. Det kunne til sine tider bli rene folkevandringer som i
eneboertiden. Mange nye klostre vokste fram rundt omkring i Italia, og senere
også i andre land.
Livet i klosteret var ikke
særlig innbydende for «kjødet». Det var ofte både hardt kroppslig arbeid, bønn
og andakt. «Lediggang er sjelens fiende,» sa Benedikt. Døgnet var oppdelt i
nøyaktige perioder som de måtte følge: de skulle f. eks. møtes hver tredje time
til andakt, og da sang de i kor av davids salmer. Disse ble sunget igjennom på
en uke sammen med andre skriftsteder. Ellers vekslet det mellom arbeid,
bibelstudium og to måltider hver dag.
Årsaker.
Grunnen til klosterbevegelsen
var i stor mon kirkens tilstand. På den ene side var den blitt «en utpreget
geistlighetens kirke» (Hal Koch). Prestene styrte over alt og alle. Lekfolket
var blitt umyndiggjort. På den andre side var kirken blitt verdslig og syndige.
Saltet hadde mistet sin karft slik at det verdslige og denne-sidige ble
dominerende både for geistlige og lekfolk.
I denne feilende kirke
oppstod trangen etter å leve mer helt for Gud og avsondre seg fra verden.
Derfor ble dette vekkelse i høy grad. Gud kalte dem til dette spesielle livet
for å bli en mektig faktor i kristenheten og kirken. «De var kristendommens og
kulturens banebrytere i den eldre middelalder,» sier Bergmann.
I første omgang gikk
utviklingen slik. De ble ikke «seg selv nok» i klosteret. De levde kanskje mer
etter Guds bud og regler enn vi ofte gjør. Vi bør visst være forsiktige med å
bare dra fram deres svake sider, men stanse litt for det positive. Munkene
hjalp de fattige, besøkte syke og gjorde mange slike «sosiale» gjerninger. De
ble misjonærer og sendte forkynnere til steder langt borte. De opprettet skoler
hvor lese-og skrivekunsten ble tatt vare på. De dyrket frukt og grønnsaker. Og
de øvde seg i barmhjertighet og ydmyke gjerninger. Benedikt taler f. eks. om
tolv grader av ydmykhet og 72 måter å gjøre godt på. De tok altså ikke
kristenlivet lett.
Men framfor alle slike
«verdslige» gjerninger var kanskje bokskrivingen de viktigste for dem: Bibelen
og andre hellige (og klassiske) skrifter ble avskrevet og bevart for
ettertiden. Mange verdifulle bøker, f.eks. kirkefedrenes skrifter, ville
kanskje gått tapt om ikke munkene hadde gjort et så nøyaktig arbeid her. For
nøyaktig var det. Ble et eneste ord skrevet feil, måtte hele arket kasseres og
skriv på nytt. Dermed var en temmelig nøyaktighet sikret. Og all denne kunnskap
tok munkene med sge hvor de kom. Det var f. eks. munkene som introduserte
hagebruk og fruktdyrking her i landet. Fra klostrene bredte det seg ut over
bygdene og ble til nytte for folket.
Men vi skal ikke nekte for at
det dessverre gikk her som så mange andre steder: verden kom inn og grep
sinnet. Satan fikk også adgang til klostercellene med sine listige angrep.
Ny klostervekkelse.
Som en ny vekkelse kom så den
andre klosterbevegelsen i katolisismens «klassiske tid» - på 11-12-hundretallet.
Snart oppstod det flere bevegelser.
900-tallet er ofte kalt det
mørke århundre i historien, bl. a på grunn av vikingferdene. Klostrene ble
plyndret og ødelagt og mange drept. Midt i denne tiden kom det en vekkelse: Cluny-bevegelsen i Burgund i Frankrike.
En greve grunnla et kloster der for å virkeliggjøre Benedikts regler. Dette ble
en veldig reformasjon av munkevesenet med strenge regler og mer alvor.
Prøvetiden ble nå tre år. Arbeidet ble hardere og reglene mer detaljerte. Og framfor
alt krevde de lydighet. Fra Cluny bredte denne «reformen» seg utover til andre
kloster, ja, like inn i kirken. De kritiserte de verdslige biskopene for ikke å
ta seg av menigheten etter Kristi ord: De er prester, men preker ikke. De er
ulver og ikke hyrder.
De krevde bot og et hellig
liv. Kirken var en Kristi kirke, sa
de. Den måtte være verdig sitt høyer kall. Gudstjenesten ble utført med stor
prakt og kirkene ble mer og mer utsmykket, alt sammen for å skape religiøs
stemning. Nye kirker ble bygget, større og vakrere enn før.
Nå kom også tanken opp om
skille mellom kirke og stat. Den skulle ikke være avhengig av verdslig makt.
Men skulle det skje, måtte kirken være den største – d e n skulle herske over
verden. Dette ble et av Cluny-bevegelsens store mål. Den som kom til å kjempe
mest for dette, var munken Hillebrand som i 1073 ble pave under navnet Gregor
VII. Dermed seiret bevegelsen innen kirken. Ganske snart tok imidlertid
verdsligheten overhånd. Rikdom og prakt har ofte ført dette med seg, Dermed var
også selve vekkelsen slutt.
Som reaksjon mot dette kom en
ny bevegelse innen kirken, en reform som snart skulle bli den ledende: Cistersienserne. Her ble fattigdom
idealet. All prakt skulle bort fra kirker og gudstjenester.
Bevegelsen oppstod ved
klosteret Citeaux i Burgund i Frankrike. Deres ideal var Benedikts regel om et
hellig og asketisk liv. Hit kom en dag den unge Bernhard – i 1112. Litt senere
dannet han et eget kloster i Clairvaux (den lyse dalen). Dette ble sentrum for
en ny stor klostervekkelse. På få år ble et nett av kloster dannet utover
Europa. Selv grunnla han 65 klostre. Bernhard gikk foran med sitt eksempel som
munk. Fattig og ydmyk gikk han hele livet. Og så strengt praktiserte han faste
og askese at kroppen fikk merker av det.
Cistyersiensene var den
første virkelige munkeorden. Men det kom flere. En av dem var tiggermunkene. Den viktigste skikkelsen
her var vel Frans av Assisi. Han var
født i 1182 i Italia og levde et sorgløst ungdomsliv. En dag ble han syk og
begynte å tenke over livets alvor. Det livet han hadde levd, kunne ikke gi ham
varig tilfredsstillelse. Den 24. febr. 1209 hørte han dagens tekst fra Mat. 10,
7-10. Da ble han inspirert til et nytt livsideal i fattigdom og kjærlighetsgjerninger.
Snart fikk han en liten flokk med seg, og de vandret rundt om som en slags
lekpredikanter. Dette ble godkjent av pave Innocens III mot at han lovet paven
troskap. Flokken vokste fort. Mange ville gå inn under disse Jesu ord: For
intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.
Frans ville forene
fattigdomsidealet med arbeid. Det var altså ikke hans tanke i begynnelsen å
tigge alt de behøvde. Bare som en siste utvei ble det tillatt. Det navn de
satte på seg selv, var ikke så krevende: De
små brødre. Og det var sikkert alvorlig ment.
En ny ordens regel kom i
1223. Da ble tigging nærmest en plikt. Dermed oppstod den egentlige
tiggerorden, som ble en av de viktigste ordener. Med tiggermunkene ble hele
klostervesenet omdannet: Munkene var ikke lenger bare innestengt bak murene. Nå
kom de ut til folket. De dro av sted og preket fattigdomsidealet hvor de kom.
De skulle følge Kristus. Disse brødrene kom ut over hele Europa og brakte en
vekkelse med seg.
Ja, helt til hedningene kom
de. Frans selv dro til muhammedanerne i Egypt og Palestina. Noen av hans
disipler nådde helt til det indre av Asia, til Kina og Japan. Her grunnla de en
kirke ved slutten av 1200-tallet. Dessverre fikk hedenskapet også denne gang
overhånd og forsøket på å kristne Kina ble mislykket. Men noen sjeler ble nok
frelst inn i Guds rike. For det var misjon. Og en har sagt at Frans var den «katolske
hedningmisjonens far» (Holmquist).
Frans var en hellig og ydmyk
mann. Og han så farene ved å være tigger. Han opplevde også den såkalte «stigmatisering»,
dvs. han fikk slike sårmerker som Kristus hadde. Mot slutten av sitt liv dro
han seg tilbake for seg selv med noen venner. Noen ganger kunne han gå opp på
et fjell og være der i bønn i timevis til han fikk disse sårmerkene på kroppen.
Slikt har også skjedd senere med andre.
Vi skal ikke vurdere
klosterbevegelsen så mye her. Men det ser i alle fall ut til at utgangspunktet
og begynnelsen var ærlig ment, og de hadde et ønske om å berge sjelene fra verdslighet
og synd. Men utviklingen var ikke alltid så god. Synd og fristelser fulgte med
dem også i klosteret. Ingen blir fri dette her i livet. Noen av arbeids-og levemåtene
deres virker også fremmede for oss. Men vi skal ikke være så snare til å dømme
det som vi kjenner lite til. – Men det kom i alle fall nye vekkelsesbevegelser
ved slutten av det vi kaller Middelalderen.
