IV. Reformasjonen.
Reformasjonen var vel mer reformbevegelse enn virkelig vekkelse slik vi oppfatter det. Når vi liekvel kaller det vekkelse, er det fordi det utvilsomt førte til et nytt liv. Det ble skapt noe verdifullt som faktisk forandret verdenshistsorien sammen emd flere andre ting på den tiden. Og det har vist seg at det hadde livets rett. Det er fra protestantene de store fornyelsene innen kristenheten er komme - til denne dag.
Reformasjonen var en reaksjon
mot katolisismen, og pavens makt og autoritet. Men vi skal ikke
overåndeliggjøre reformene. De var nok villet og sendt av Gud, det får vi tro.
Men de kom ikke som plutselige mirakler fra himmelen. En lang utviklingsprosess
hadde det vært for bruddet kom. Og nye retninger oppstod.
La oss først se litt på den
katolske kirke som fikk slike motstandere. Ordet «katolsk» betyr alminnelig, og dette tolker ofte
katolikkene som «universell». Det er den neste sanne kirke. Og på 1500-tallet
var det den eneste tillatte kirke i Vest-Europa. Dette førte ofte til
undertrykkelse og autoritetstro. Det førte igjen til redde og uselvstendige
sjeler: Der lederne gikk, fulgte folket etter. Det paven mente, var rett. Dette
er en viktig side ved katolisismen: Pavens makt og autoritet.
En er fristet til å si at
dersom dette opphørte, ville kirken vakle. Paven var – og er – kirkens øverste
myndighet. Alle måtte lyde ham. Hele verden kunne han kontrollere, fo0r han
hadde midler til det. Det viktigste var «bannet». Med det kunne han nekte
enkeltpersoner alle kirkelige handlinger og dens beskyttelse. Og frelsen var
sterkt knyttet til kirkens handlinger, de var nødvendige til frelse. Dermed
hadde han absolutt autoritet. Ingen kunne nekte ham lydighet uten at følgene
ble deretter. Noen hadde trosset bannet, f. eks. kong Sverre i Norge, som talte
Roma midt imot. Men de fleste bøyde seg i støvet.
Et annet trekk ved
romerkirken var det religiøse og moralske forfall. Det åndelige forfall var
klart: Troen på Jesus alene som frelsesgrunn var nesten forsvunnet. Kirken
påbød en hel del gjerninger som var nødvendige til frelse. Og en av Luthers
anklager mot den var nettopp at den bant samvittighetene med regler og bud.
Dette førte til at menneskene ikke ble rettferdiggjort ved tro. Det kristne liv
ble slit og lovgjerninger. En kan spørre seg selv om det virkelig var noen
frelste på denne tiden. Det vet alene Gud. Men kirkehistorien har gitt
senmiddelalderen navnet «Romerkirkens nedgangstid» eller «pavekirkens
oppløsning» (Holmquist).
Men forfallet var også
moralsk. Kanskje disse to følges ad? Er det slik at moralsk og religiøst
forfall er samtidige? Ofte kan historien antyde det. Slik var det også her. Det
er nesten utrolig å lese om det som kunne foregå nå. Det er ikke røk uten ild,
sier et ordtak. Og sex-historier om prester og munkers utsvevende liv har en
god del sannhet i seg. Et par eksempler viser det. I pavekirkens såkalte
«babylonske fangenskap» i tiden 1305-1377, da pavene bodde i Avignon, er
fortalt at mange menn krevde at prestene skulle ha en del konkubiner
(«elskerinne») for å beskytte sine egne hustruer. Om pave Johannes 23 som døde
i 1417, er det sagt at han var skyldig i nesten alle slags kriminelle
handlinger. Da han var kardinal i Bologna, hadde han ca. 200 kvinner –nonner og
gifte – som sine elskerinner. Som pave levde han i hor med sin brors hustru.
En kan merke seg at det var i
denne tid at Johan Huss i Praha ble brent på bål av kirkens menn etter å ha
vært lyst i bann av paven. Om mange paver er det sagt at de hadde «uekte» barn.
Innocens VIII d. 1492 hadde f. eks. 16 barn med forskjellige gifte kvinner.
Paven Pius II d. 1464 erkjente åpent at
han var far til mange barn utenfor ekteskap og fortalt selv om metodene han
brukte for å forføre kvinnene. Han skal endatil ha lært opp unge menn i
kunsten.(Se bl. a. Halleys Bible Handbook.)
Avlat.
Slik var tida før
reformasjonen – selv om dette bare er en del av bildet.
Andre ting må også nevnes.
Helgendyrkelse og avlatshandel var vel de mest åpenbare villfarelser. Avlaten
begynte slik: Når noen hadde syndet, bekjente de det for presten. Han sa at Gud
tilga synden, og dessuten påla han dem straff. Denne kunne bli ettergitt,
dersom de betalte for det eller gjorde bestemte gjerninger. Dette utviklet seg
til «big business» og fikk underlige dimensjoner. Å gå på knærne opp
Scala-Sancta-trappa i Roma f. eks. ga avlat for 252 år. I 1908 ble det forandret til at folk fikk avlat for
alltid ved å gå trappa.
Å besøke kirken i Wittenberg
ga avlat for ikke mindre enn 127799 år! Og det var på denne kirkedøra Luther
slo opp sine teser i 1517. Da Peterskirken i Roma skulle bygges, ga pave Leo X
påbud om at avlatspengene skulle gå til den. En av hans agenter er blitt særlig
kjent for ettertiden. Det var Johan Tetzel. Han sa at han hadde frelst flere
enn både Peter og Paulus. Han reiste rundt i Tyskland med faner, sang og
brennende lys. Og en kiste.
Mange kjøpte Guds nåde og
syndenes forlatelse av ham. Og han ble på en måte den direkte årsak til reformasjonen
nå ved Luther. Han visste at Tetzels billetter til himmelen ikke ble godtatt. Han
hadde funnet en annen vei direkte til Gud – uten om å gå veien om Rom. Det var Sola fide et sola gratia (alene ved tro
og nåde).
Slik var kirken i slutten av
Middelalderen.
I denne situasjonen stod
reformatorene da de begynte sitt arbeid. La oss derfor ikke fordømme dem om vi
synes det ble ufullkomment. Noe ble gjort. Gud var der med sin vekkende Ånd, og
mange skulle følge i deres fotspor. Vi kan takke Gud for at vi lever i reformerte land i denne betydning.
John Wyclif.
Noen hadde protestert mot den
frafalne kirke før Luther og Calvin. John Wyclif var lærer i Oxford i England.
Han prekte mot prestenes åndelige terror og pavens autoritet. Han våget å sette
seg opp mot både paven, kardinalene og munkevesenet. Han angrep også
transubstansiasjonslæren (at brød og vin blir forvandlet til Jesu virkelige legeme
og blod i nattverden, som katolikkene fremdeles lære).
Men det vi husker ham mest
for, var at han insisterte på at folk hadde rett til å lese Bibelen på sitt
eget språk. Som vi vet var det bare den latinske oversettelsen (Vulgata) som ble
brukt av kirken. Ja, det fantes ikke så mange andre oversettelser herr. Derfor
ble hans store verk å oversette Bibelen til engelsk. Hans venner ble kalt «lollarder»
og var en slags lekpredikanter. Men selvfølgelig kunne kirken ikke tåle dette! Han
døde i 1384.
Johan Hus.
I Tsjekkia framstod det
imidlertid en ny reformator. Johan Hus bodde i Praha, f. 1391 d. 1415. Han var
prest ved universitetet i Praha og hadde lært mye av Wyclif ved å studere hans
skrifter. Han prekte uten frykt mot alt det gale innen kirken. Avlatshandel og
læren om skjærsild ble fordømt på det kraftigste, sammen med helgendyrkelse og
pavens autoritet. Han mente som Wyclif at gudstjenesten skulle foregå på
morsmålet, og at Skriften stod over dogmer og kirkens lære.
Men selvfølgelig fikk han
motstand ved dette. Kirken har sjelden tålt å bli kritisert, særlig i religiøse
frafallstider. For da er den ydmyke ånd borte. Den mener selv at den vet det
best. Derfor ble han også en av senmiddelalderens martyrer – brent levende på
bål i 1415 av «Guds stedfortreder» på jorden (dvs. paven). Hans tilhengere som utgjorde en stor flokk i
Bohemia, ble nesten helt utryddet ved et korstog som paven satte i gang. En
frimodig og urolig vekkerrøst var brakt til taushet. Vekkelsen ble kvelt.
Savonarola.
Få år etter kom en ny Herrens
veirydder – Savonarola, f. 1452 d. 1498. Han er sammenliknet med en gammel
jødisk profet som talte kraftig mot synd og verdslighet i Firenze i Italia. Han
samlet store skarer under sin talerstol i kriken. Her ble byens verdslighet og
synd nevnt ved sitt rette nav og fordømt. Ingen kunne høre ham uten å kjenne
avsky for sin synd og falle i bot for Herren. Hele byen ble forandret og ny.
Det utsvevende syndeliv tok slutt, og Guds ord ble rettesnor for lære og liv. Vekkelsen
var begynt i pavens eget land.,
Men paven fikk også sitt, og
Savonarola mente at han var skyld i mye av elendigheten i Italia. Men å rette
botspreken mot selve paven i Vatikanet kunne aldri gå ustraffet I 1497 ble han
lyst i bann og året etter hengt sammen med to andre hellige. Likene ble
deretter brent på bål.
Det fortelles at Savonarola
framsa den apostoliske trosbekjennelse da han steg opp på «korset». Et av
kirkens håp var sloknet. Dette hendte bare 19 år før Luther slo opp sine teser
mot avlat.
Før regnet en gjerne
reformasjonen som Luthers verk. Det var det han gjorde som betydde noe, kanskje
sammen med Calvin. I den senere tid har en gjerne gått over til å tale om flere
grener av reformasjonen: den lutherske, den reformerte (Calvinismen), døperbevegelsen
(anabaptismen) og den engelske reformasjonen. Vi skal se litt på dem etter
hvert.
