V. Den lutherske reformasjonen.
Martin Luther.
Vi kan vel trygt si at en av
de største lysbærere verden har hatt, var Martin Luther. Det er i alle fall
sant om slutten av Middelalderen og inn i nyere tid. Han er også det naturlig
sentrum her. Hans reformasjon fikk størst betydning i den offisielle kirke i
Norge og Skandinavia.
Før han ble reformator, måtte
han gjennom en lang forberedelse. Han opplevde selv vekkelsen og ble ført inn i
et dypt og rikt liv med Gud. Dermed fikk han også trang til å føre andre dit.
Vi ser at ingen kan føre andre til liv i Kristus som ikke selv har opplevd
frelsen. Derfor ble det første skritt for Luther, som for alle andre
forkynnere: frelse av nåde for Jesu skyld.
Vi kan dele den lutherske
vekkelsen inn i tre hovedavsnitt: Luthers personlige vekkelse, luthervekkelsen
i Tyskland, og dens videre utbredelse til andre land. Vi skal ikke ta med alle
detaljer på hvert trinn her, men vise en oversikt over det som skjedde.
Vekkelsen begynte altså med
at denne munken ble frelst. Og slik er det vel egentlig i alle vekkelser: den
enkelte møter Gud på en ny og personlig måte. Hos Luther ser vi dette tydelig.
Han gikk vakt i flere år før han kom fram til personlig tro og frelsesvisshet.
Jeg tror at vi også i denne framstillingen må følge noen hovedtrekk i hans liv.
Det kaster lys over flere sider ved reformasjonen og andre vekkelser.
Martin Luther
ble født i den lille landsbyen Eisleben i Tyskland den 10. nov. 1483. Dagen
etter ble han døpt – og det var St. Martins dag. Derfor fikk han navnet Martin.
Sju år gammel måtte han på latinskolen og ble student da han var 17 år. Han
studerte så filosofi i Erfurt. Faren ville gjerne at han skulle studere jus for
å bli dommer. Men Martin fortsatte sin egen vei. Og etter fire år tok han sin
magistergrad.
I 1505 hendte det som skulle
sette merke i livet hans, og som fikk slik betydning for hans videre utvikling.
Han hadde vært hjemme hos sine foreldre og var på vei tilbake til Erfurt. Det
var dårlig vær, og Luther kjente vel noe av den samme dødsangsten i seg som da
han ett år tidligere hadde vært i dødsfare.
Da han var like utenfor
byporten, slo et lyn ned like ved ham. Han stanset brått og falt på kne og
ropte som god katolikk: «Hjelp, hellige Anna, jeg vil bli munk!»
Denne hendelsen viser noe
vesentlig ved Luther og katolisismen: I farens stund og når dødsangsten kom,
var munkeløfte det nærmeste. Det var den sikreste frelsesvei. Og Luther viste
at han mente det alvorlig: Av de 23 klostre som var i Erfurt, valgte han det
strengeste og alvorligste – Augustinerklosteret.
Den 17. juli banket han på
porten til klosteret og ble opptatt på prøve i ett år (som såkalt novice).
Da det vanlige prøveåret var
omme, måtte han avgi de munkeløftene som gjaldt livet ut: kyskhet, fattigdom og lydighet. Det var gjennom dette han håpte å
finne fred med Gud og vinne den rette rettferdighet.
Det gikk imidlertid ikke lang
tid før Martin Luther oppdaget at syndens att dypt, og at St. Anna ikke kunne
hjelpe. Synden satt i hjertet, selviskheten var det egentlige vonde. Et
munkeløfte var ikke nok. Her merker vi vekkelsen hos Luther: syndserkjennelsen
begynner. Det er ikke lenger bare dødsangst og frykt som driver ham. Nå må han
bli fri sin synd. Og alvoret viser seg igjen. Han begynner med askese,
helgendyrkelse og Mariadyrkelse, sakramenter og bekjennelser. Han pinte og
plaget seg selv for å kunne møte den hellige Gud. Selv har han sagt: «Om en
munk noen gang gjennom sitt munkeliv er kommet til himmelen, så skulle jeg
sannelig ha kommet dit.»
Men han fant ikke fred og
hvile i dette.
Noe hjelp fikk han av lederen
for klosteret – Staupitz. Han fikk Luther til å studere Bibelen, og særlig Det
nye testamentet. Der var hjelp å få. Han viste ham også til Kristus på korset,
som da han sa: «Hold deg bare til Kristus, i ham ligger alle skatter skjult.»
Men heller ikke nå fant
Luther skatten.
I 1510 reiste han til Rom og
benyttet da anledningen til å krype opp Pilatustrappa, eller Scala Sancta.
Kanskje der var hjelp! Den skulle jo gi avlat for 252 år. Samtidig ville han
hjelpe sin bestefar gjennom Skjærsilden.
Men tvilen kom også her: Hvem
vet om det er sant? Fred fikk han ikke, men han lærte å kjenne baksiden av den
katolske kirke i Rom: synden og fordervelsen mellom de ledende.
Året etter tok han
doktorgraden i teologi og ble professor i bibelkunnskap i Wittenberg. Han
skulle forelese over Salmene og brev i NT. Han begynte visstnok med
Romerbrevet. Da han arbeidete med det, kom gjennombruddet i hans eget trosliv.
Han satt i tårnet i kirken og studerte Rom. 11, 17: «I evangeliet åpenbares
Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro
skal han leve. «
Om dette sier han senere: «Da
så jeg Skriften i et helt nytt lys og følte meg i samme stund som gjenfødt. Det
var som om jeg så Paradisets dør stå på vidt gap.» Luther hadde sett og
oppdaget det vesentlige: troen. Og vi kan vel tenke oss at han tar fram fjærpennen
og skriver i margen på sitt testamente: Sola
fide (ved tro alene). Det ble i alle fall et hovedprinsipp i lutherdommen.
Og det var ved dette at denne
vekkelsen hadde sin største kraft, og ved det bredte den seg ut. (Senere skal
vi se at det kom flere slike «slagord» til som ble en del av
reformasjonsvekkelsen.
Men reformasjonen stanset
ikke ved Luthers egen opplevelse. Han ble reformator for andre og for kirken.
Avlat.
Den ytre årsak var
avlatshandelen. Peterskirken i Rom skulle bygges, og pengene til det skulle
komme inn ved salg av avlatsbrev. I praksis betød det syndenes forlatelse for
folk. Paven hadde overdratt dette til verdslige og kirkelige myndigheter.
Kurfyrsten og biskop Albrekt av Mainz skulle stå for handelen i Tyskland. En
svensk forsker har sagt at ingen ting av dette kom til Peterskirken, men at
paven fikk halvparten og erkebiskop Mainz resten. Johan Tetzel skulle så kreve avlaten inn i et distrikt. Med faner
og sang dro han rundt i bygd og by med sitt budskap, bl. a.:
Når pengene i kisten klinger,
Straks sjelen fra Skjærsilden springer.
Dette var lettvint frelse.
Folk kjøpte avlat villig vekk. Deretter kom de til Luther og andre prester i skriftestolen
og ville ha absolusjon, dvs. tilsigelse av syndenes forlatelse. Men de behøvde
ingen anger eller bot, for de hadde avlatsbrev! Dette ble for mye for Luther.
Når folk i tillegg kunne besøke slottskirken i Wittenberg og få ettergivelse
for 127799 år pga alle relikviene der, forstår vi nok at den alvorlige
sjelesørgeren Luther ikke kunne se rolig på dette.
Noe måtte gjøres. På
Allehelgensøndag 1. Nov. 1517 ville mange mennesker komme til kirken. Dagen
før, 31. okt., slo han opp 95 setninger (teser) om avlaten på kirkedøren. De
var skrevet på latin og ment som en innbydelse til disputas dagen etter. Slik
var skikken. En av de viktigste setningene her var: «Hver den som ærlig angrer
og gjør bot, får Guds nåde uten noe avlatsbrev eller hellig gjerning.»
Det var egentlig ikke noe
radikalt brudd med kirken. Men det føltes som en befrielse for mange at en
kunne få eie Guds nåde bare ved troen. Og at det var behov for det og hunger i
folket etter det, er tydelig. Tesene ble straks oversatt til tysk og spredt
rundt om i landet. Ingen kom til disputasen, men Gud hadde andre planer. Det
ble gnisten som tente en av de største vekkelsesbranner i nyere tid.
Men Luther fikk motstand.
Slik vil det vel alltid være der Gud arbeider. Både paven og avlatshandlerne
ble forarget. Begge mistet jo en vesentlig inntekt. Mange andre motstandere
fikk han også.
I 1519 ble det holdt en stor
disputas mellom Luther og den lærde dominikaneren Eck. I 14 dager diskuterte de
bot, avlat og pavedømmet. Eck påviste at Luther hadde samme mening som Wyclif
og Johan Hus. Og de var jo dømt som kjettere. Dette førte til at Luther må
fornekte pavens ufeilbarhet. Han hevdet også at et kirkemøte kunne ta feil, som
da Hus ble dømt. Etter dette ble Luther lyst i bann av paven, og han hadde
dermed ingen beskyttelse mer. Men han var nå sikker i sin sak: Paven var
Antikrist, mens han selv gikk på Guds veier.
Den 10. des. 1520 slo han opp
en plakat i Wittenberg der alle «som var grepet av iver for den evangeliske
sannhet» ble innbudt til å være med utenfor byporten kl. 09.00. Da skulle han brenne
pavens lovbøker og teologiske skrifter sammen med bannbullen. Mange møtte fram.
Både studenter og professorer ville være med. Luther går selv fram og legger
papirene på bålet før det ble tent. Da roper han ut over forsamlingen: «Du har
gjort herrens hellige sorg, derfor skal den evige ild fortære deg!»
Nå var bruddet endelig og
fullstendig. Etter dette var det ingen vei tilbake for Luther.
Den nye keiseren, Karl V, var
bare 21 år gammel. Han skulle holde sin første riksdag i Worms i 1521. Hit ble
Luther innbudt for å få sin sak avgjort. Og Luther kom. Mange advarte ham og
minte ham om Hus. Luther var imidlertid klar og avgjort i sitt svar: «Dere kan
vente alt av meg, utenom flukt og tilbakekallelse!» På veien møtte han nye
venner som mente han burde rømme. Luther var igjen fast og bestemt: «Hus ble
nok brent, men sannheten ble ikke brent. Og det er så mange djevler Worms som
det er taksteiner på takene, skal jeg dit.»
I Worms ble spørsmålet klart
og konsist formet til den opprørske munken fra Wittenberg. Hadde han skrevet
disse bøkene (som ble lagt fram for ham), og ville han tilbakekalle dem som
vranglære? De hadde utformet 41 punkter som han måtte fornekte om han skulle gå
fri.
Luther ba om betenkningstid, og fikk det til neste
dag. Den natten tilbrakte han i bønn. Han visste ikke at en venn stod utenfor
og noterte noen av bønnene hans. Han sa bl. a.: «Saken er jo ikke min, men din,
Gud. For min egen del har jeg ikke noe å gjøre her, og jeg har intet med denne
verdens store herrer å gjøre. Stå meg bi, du trofaste, evige Gud. Jeg stoler
ikke på noe menneske, det er fåfengt og forgjeves.»
Neste dag kunne han svare
frimodig og uten tvil: «Hvis dere ikke kan overbevise meg ut fra Guds ord eller
med andre klare og tydelige grunner, verken kan eller vil jeg tilbakekalle
eller rette på et eneste ord. For å handle mot sin samvittighet er utilrådelig,
skadelig og farlig. Her står jeg, jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg. Amen.»
Dette var et definitivt brudd
med Rom. Han ble imidlertid lovet fritt leide fra Worms, men han ble en fredløs
mann en måned etter. Da var Luther kommet i sikkerhet. Han ble «overfalt» av
riddere på veien hjem fra Worms og bortført til borgen Wartburg. Det var
kurfyrst Fredrik som hadde ordnet det da han fryktet at uvennene ville ta ham.
På Wartburg gikk han under
navnet «junker Jørgen» og var kledd som ridder. Men noe latmannsliv ble det
ikke. Han skrev en hel del prekener og oversatte NT til tysk. Dette ble et av
hans storverk som ennå er levende i Tyskland. To viktige ting ble innført med
det: Han skapte faktisk et allment tysk språk, og oversatte en del av Bibelen
til folkemålet. Resten kom senere. Det ble en varig oversettelse. Noen hadde
forsøkt før, men språket var da for tungt. Luthers oversettelse brukes
fremdeles i Tyskland. Den ble ferdig på rekordtid: fra desember 1521 til
februar 1522 – på vel to måneder. Han hadde jo studert Bibelen i flere år før
og kjente den godt.
Dette innslag i den lutherske
vekkelsen er viktig, som det er i alle vekkelser.
Bibelen fikk igjen
førsteplassen. Den skulle ut til folket i et språk de forstod. Og folket skulle
lese Bibelen – og leve etter den. Men
Luther betoner likevel friheten i forhold til den hellige Skrift: Den var ingen
lovbok der alt skulle tas bokstavelig, slik Calvin forsøkte den første tiden.
For Luther var prinsippet stadig om Bibelens bøker «drev til Kristus» (ob sie
Christum treiben oder nicht). Han ble aldri trett av å innprente sine tilhørere
at Kristus sikke var kommet som en ny Moses med en ny lov. Evangeliet var at vi
er kalt til frihet.
Det samme viser seg i synet
på gudstjenesten. Det var ikke nødvendig for ham å forandre hele den katolske
messe. Det som stred mot Guds ord måtte bort. Det andre kunne stå.
