8. Reformasjonen fortsetter - også i flere andre land.
Noen ville ta skrittet helt
ut og bryte med hele den katolske gudstjensteordning. Det var tilfelle i kampen mot Thomas Münster og
spiritualismen. Vi skal ikke ta med alt om dette, men vise til noe. De mente at
Bibelen måtte bestemme alt. Det begynte allerede mens Luther var på Wartburg.
Studenter og andre rev ned helgenbilder i kirkene og forandret gudstjenesten. Dette
bredte seg utover Tyskland og skapte mye uro. Luther fikk høre om det og ble
bekymret. I 1522 dro han tilbake til Wittenberg for å ordne opp. I åtte dager
talte han i kirken mot «svermerne» og mante til ro.
Litt nytte gjorde kanskje
dette «opprøret». Det tvang Luther til å reformere gudstjenesten og gjøre den
noe enklere. Men han var forsiktig, for også dette var et steg bort fra Rom.
Den stille reformasjonen som nå begynte, ble sterk og varig. Det er
sagt at det var reformasjonens vakreste vårtid. Det evangeliske ble nå betont i
alt, og i gudstjenesten viste det seg særlig ved to ting: preken og salmesang.
Noe av det første han innførte, var preken over en bibelsk tekst på tysk (dvs.
morsmålet). Dette var nytt. Den katolske kirke hadde bare opplesning av en
latinsk bibeltekst. Og den forstod bare presten. Nå skulle folket få Guds
frelsessannheter forklart på sitt eget språk.
Det andre Luther innførte var
salmesang. Av dem var det få. Dette er en av grunnene til at han selv dikter en
god del salmer, og noen av dem er i bruk fremdeles. Kanskje tenkte han bl. a.
på turen til Worms da han skrev den kjente salmen:
Vår Gud han er så fast en borg,
han er vårt skjold og verge,
han hjelper oss av nød og sorg,
og vet oss vel å berge.
Vår gamle fiende hård
til strid imot oss står,
stor makt og arge list
han bruker mot oss visst,
på jord er ei hans like.
Og han legger til:
Om verden full av djevler var
…. vi frykter ei…
Både i Luthers hjem og i hans
gudstjeneste sang de mye. Han spilte lutt og kunne glede sine venner og familie
med det. I mange vekkelser har sangen vært sterk. Men prekenen var likevel det
aller viktigste. Han sa at i den «kommer Kristus til deg, og du føres til ham».
Resepten for å preke slik at det skjer, var god, og den kan gjerne være nyttig
både for prester og predikanter den dag i dag:
«Resepten er enkel, og hver
og en som vil kan gjøre etter den: 1) Når jeg går opp på prekestolen, sier jeg
til meg selv: Martin, tenk på at du er den Høyeste Guds sendebud. Derfor skal
du tale i hans navn og på hans oppdrag. Det gjør at jeg ikke hefter meg ved
noen på jorden og ikke frykter å si sannheten. Men det lar meg heller ikke være
hovmodig eller ærgjerrig. Jeg taler ikke til noens behag eller gunst, heller
ikke til mitt eget behag. Gud kan tåle stolthet og ærgjerrighet i hvilken som
helst stand uten hos predikantene. Innfor Den hellige Skrift skal hver og en
ydmyke seg og gi Gud alene æren.
2) Jeg holder meg til
Skriften alene og studerer den på nytt dag etter dag. Det er et stort tre med
mange grener, og jeg har ennå ikke ristet på noen av dem uten å få søt frukt.
Mange tror at når de har lest gjennom Skriften en gang, vet de alt sammen.
3) Jeg pleier ikke å befatte
meg særlig med alle deler av Skriften, men bare med hovedpunktene. Man bør ikke
prøve å si så mye på en gang. Måtehold i alt er en god ting.
4) Jeg lar alle mine prekener
være enfoldige og ser ikke på fyrstene, doktorene og studentene, men på bøndene,
de unge og tjenerne. Min preken må være slik beskaffet at Hans og Grete kan ta
noe med seg hjem.
5) Jeg plager ikke menneskene
med altfor lange prekener. Hørselen er ganske ømtålig og blir snart trett.
Kunsten er å si mye med få ord på kort tid.
Jeg taler langsomt – det er
en skjønn dyd. Der har jeg hele min visdom, og det er jo ingen umåtelig
kunst..»
…
Helt fra første stund var
Luther vekkelsesmannen som fikk lede mange sjeler inn i Guds lys, også før
1517. Sett fra denne synsvinkelen hadde vekkelsen i Wittenberg vart i 33-4 år
før de 95 tesene kom. Luther var den sentrale skikkelse i klosteret og
universitetet både ved sin stilling som professor og som sjelesørger for
klosterbrødrene. Han var ikke opptatt av spissfindige diskusjoner om teologi,
men av å lede sjelene inn på nådens og troens vei. Han hadde alt nå omsorg for
sjelene.
I årene mellom 1513 og 1517
skrev han mange bev til venner og kjente. Også de vitner om et frelst menneske
som brenner etter å hjelpe andre. En gang skrev han til en venn, munken Georg Spenlein: «Å, hvor gjerne jeg ville
vite hvordan det står til med din sjel. Mon tro om den nå er blitt trett av sin
egen rettferdighet og til slutt har funnet sin fortrøstning og glede i Kristi rettferdighet?
Det er så mange som, i våre dager er grepet av en tåpelig selvrettferdighet,
særlig de som strever med å bli gode og fromme. De forstår ikke at Guds
rettferdighet blir oss gitt uforskyldt og gratis i Jesus Kristus. Derfor
strever de på egen hånd med å bli så prydet av fortjenester og gode gjerninger
at de kan framstille seg frimodig for Gud. Men det er umulig.»
Slik kan bare den skrive som
selv har opplevd Guds nådes under. Merk hvor han brenner etter å fortelle ham
om Kristi rettferdighet og frelse.
I 1515-16 holdt Luther en
serie forelesninger over Romerbrevet. Også de viser dette. Til kap. 4, 7
skriver han: «Det er en misforståelse å tro at dette onde (synden) kan bli
helbredet ved utvortes gjerninger, da erfaringen viser at den onde lyst trives
tross alle slags gode gjerninger, og at ingen er unntatt fra denne regel, selv
ikke et èn dager gammelt barn. Men så stor er Guds barmhjertighet, at til tross
for at den onde lyst enda eksisterer regnes den ikke for synd hos dem som
påkaller Gud og ber ham under tårer om utfrielse. … Slik henger det sammen at
vi, samtidig som vi vet at vi er syndere er rettferdige ved troen. For vi kan
betro oss til Gud som gir løfte om utfrielse, såfremt vi holder ut.»
Vi ser altså at vekkelsen var
begynt blant studentene, og de dro trolig ut til venner og kjente og talte om
den evangeliske lære og tro. Kanskje dette forklarer noe av grunnen til at
vekkelsen i 1517 grep om seg så fort.
Men vekkelsen ble utbredt på
flere måter. Luther var prest i Wittenberg, og mange møtte fram for å høre ham.
Han skrev også mye, og takket være boktrykkerkunsten nådde bøker og skrifter
langt ut i folket. Som professor ved universitetet fikk han mye å si for de
unge. Det kom faktisk ungdom fra andre land for å studere der. Svensken Olai
Petrus kom, og dansken Bugenhagen og Peder Palladius (Plad) og Hans Tausan. Fra Norge kom Absalom
Pedersen og Torbjørn O. Bratt. Alle var nøkkelmenn i reformasjonen i Norden og
hadde førstehånds kjennskap til de nye evangeliske tankene.
Vi skal ikke følge Luther i
detalj mer her. Men vi må peke på hvordan vekkelsen bredte seg til andre land.
Til Nederland kom Luthers
skrifter så tidlig som i 1518. Antwerpen var ett av de største steder med
trykkeri i Europa og ble et protestantisk sentrum. Hele Bibelen ble f. eks.
trykt på hollandsk i 1565. Katolikkene var for sterke for en liten
protestantisk gruppe, og de ble snart stanset. Mange gikk også over til
døperbevegelsen.
I Frankrike kom også
lutherske skrifter og påvirket mennesker. Sørlig i Sør-Frankrike ble det mange
tilhengere av lutherdommen, og Lyon ble et senter for dem. Også før hadde det
gått vekkelser over disse distriktene. Lyon var f. eks. senter for valdenserne
som Peter Valdes ledet. Store skarer av dem flyktet opp i fjellene under
forfølgelsene. Mange hadde overlevd. Nå ble etterkommerne som levde i Alpene
mellom Frankrike og Italia påvirket av luthervekkelsen gjennom Farels
virksomhet og gikk over til de evangeliske.
En av de som leste lutherske
skrifter og ble vakt i Frankrike, var Jean Calvin (eller Johan Kalvin). Han
skulle få stor kirkehistorisk betydning, og vi kommer tilbake til ham senere.
I Østerrike var mange blitt
evangeliske tross kong Ferdinands motstand. En regner med at omkring halvparten
var evangelisk omkring 1545 (altså året før Luther døde). Dessverre gikk
motreformasjonen sterkt fram i dette landet og katolisismen fikk overtaket.
Særlig interessant er
luthervekkelsen i Ungarn. Med stor fart ble den utbredt allerede i 1519-20.
Kjøpmenn og studenter brakte med seg nyhetene fra Tyskland. De hadde skrifter
med seg og den tyske befolkning i landet ble først grepet. I begynnelsen var de
«innfødte» Magyarer uvillig stemt, men fra 11526 snudde strømmen seg. Tyrkerne
hadde undere ledelse av sultan Suleiman gikk da til angrep mot landet og vant
et avgjørende slag ved Mohacs. Da gikk ungarerne til kamp, og lutherdommen ble
et middel til nasjonal vekkelse. Fra nå av hadde luthervekkelsen framgang, og
mange reiste til Wittenberg for å studere. Nye skoler ble opprettet og bøker
oversatt på morsmålet. Det nye Testamentet ble oversatt i 1541 og hele landet
lå åpent for den evangeliske bevegelsen. Motreformasjonen nådde også Ungarn, og
tross religionsfriheten i 1606 ble de protestantiske kretser nesten knust i
landet.
I 1518 kom lutherske skrifter
til Polen, og særlig var mange i Danzigpåvirket. Hertug Albrecht av Preussen
gikk over til den lutherske lære i 15526. I begynnelsen var de tysktalende
først påvirket. Men etter hvert ble polakkene grepet av evangeliet. Reformasjonstiden
ble en moralsk fornyelse i landet og «det ubestridte høydepunkt i Polens
historie» (Holmquist). I 1551-52 ble det nye Testamentet oversatt til polsk og
elleve år senere hele Bibelen. Landet kom snart under kalvinsk innflytelse som
satte en bremse for lutherdommens utbredelse. Dette skapte også splittelse
mellom de evangeliske som kom motreformasjonen til gode. I siste del av
1500-tallet gikk den fram med stor fart, og landet var cstort sett katolsk
omkring år 1600.
Estland, Latvia og Littauen hadde
også vært sterkt påvirket av de nye tankene. Riga hadde en luthersk kirke fra
1526, og senere fikk protestantismen stor framgang. Litauen var da under Polen
og fikk lutherdommen derfra.
Skandinavia.
I Sverige ble det gjort
vedtak om å la den nye tro få inngang allerede ti år etter at Luther slo opp
sine teser. Det skjedde på riksdagen i Västerås i 1527. Den kjente Olof Petterson
(sener tok han navnet Olaus Petri, den latinske form) ble banebryter. Han hadde
selv vært student under Luther i Wittenberg. Men først i 1544 ble den lutherske
lære vedtatt som riksreligion for hele landet. Men bruddet ble ikke så radikalt
her som i mange andre land. Det nye ble mer innført litt etter litt, og Svenska
Kyrkan har f. eks. holdt fast på apostolisk suksesjon (dvs. at en biskop i
ubrutt rekke fra apostlene må innvie en ny biskop). Det har ikke Norge.
I Danmark og Norge ble reformasjonen
offisielt innført i 1536-37. Men før den tid hadde nok lutherske predikanter
virket her. Den tyske lutherske munken Antonius virket i Bergen så tidlig som i
1528. Dette viser litt av hvor ekspansiv lutherdommen var. Han ble siden prest
i Bergen og forkynte den nye lære. Noen fikk også høre om den av handelsfolk,
og mange stormenn og byfolk kjente nok til det som skjedde i Tyskland. En av dem
var Vincent Lunge og fru Inger til Austråt. I deres hjem sang de evangeliske
sanger som «Vår Gud han er så fast en borg» og «Av dypsens nød».
Da Kristian 3. ble konge,
hadde lutherdommen seiret. Den nye kongen var lutheraner. På riksdagen i
København 1536 ble reformasjonen offisielt innført i Danmark – og dermed i
Norge. Presten Bugenhagen fra Wittenberg ble kalt til å ordne kirkestellet, og
en ny kirkelov kom mi 1537. Samme året rømte den siste katolske erkebiskop,
Olav Engelbretson, til Nederland der han
døde året etter.
Men i Norge ble ikke reformasjonen
vekkelse som i flere andre land. Kongen innførte den med makt og vold. Mange
historier fortelles om hvorledes soldatene brøt seg inn i kirkene og fengslet
prester og rev ned alter og helgenbilder. Det som var av verdi, ble sendt til
København, mens det andre ble kastet på fossen eller brent. I andre land førte
vekkelsen med seg at morsmålet ble brukt i kirkene slik at folk forstod
evangeliet. I Norge ble det ikke slik. Her ble dansk kirkespråket, og det kunne
være vanskelig nok å forstå for en norsk fjellbonde. Det danske språk hadde
overtak her i landet. Bibelen ble også dansk, Kristian 3.’s bibel av 1550.
Hadde Luther kjent til forholdet, hadde han sikkert grepet inn, for dette var
ikke «luthersk».
Vi kan likevel tro at den nye
forkynnelsen kirkene i noen tilfelle virket til vekkelse og frigjørelse. Noen
av de kjente menn i denne tiden hadde vært i Wittenberg og studert under
Luther. En av dem var Torbjørn Olavson Bratt, som hadde vært der i 1543-45.
Luther sa om ham: «Han er en fin, lærd mann. Jeg håper at Gud skal skape mye
frukt ved ham.» Han ble biskop i Bergen i 1546.
Reformasjonen kom også til Island
og Færøyene. Det så ut til at hele verden lå åpen for Luther.
