9. Motstand og kamp.
Men vekkelsen stanset! Om
grunnen til det er omdiskutert.
Selv om reformasjonen gikk
sin seiersgang utover Europa, møtte den stor motstand. Vi kan regne med kamp og
strid særlig på tre områder.
a. Bondeopprører i 1524.
Bakgrunnen var at bøndene i
Tyskland var utpint av både kirke og stat. Da Luther kom med en ny forkynnelse
om frihet og likhet, oppfattet de det mer som sosialt enn evangelisk-religiøst.
Nå så de en mulighet til å bli fri åket.
I 1524 brøt det løs for
alvor. I kjødelige iver brukte de evangeliet til å få fordeler. De rante og
myrdet i Guds navn. Snart var det borgerkrig i landet.
Først forsøkte Luther å stanse
det hele ved overtalelse og formaning til fred. Dette førte ikke fram. Da
vendte han seg mot bøndene – deres oppførsel var ikke bibelsk. Nå oppfordret
han fyrstene til å slå ned opprøret. Og bøndene tapte. Det siste slaget stod i
Türingen den 15. mai 1525. 8000 bønder under ledelse av Thomas Münzer samlet
seg mot Filip av Hessen. Men bøndene ble slått og Münzer halshugget. Nå begynte
en masseforfølgelse uten sidestykke. På en dag ble 20 000 drept ved byen
Zabern. Man kunne se store hauger med lik. At Luther kunne tåle dette og endog
oppfordre til det, er nærmest ufattelig. Og dette er en av de store pletter på
den lutherske vekkelsen. Det kunne ikke være velsignet av Kristi Ånd. Likevel
ble det en stille vekkelse blant bøndene etter krigen.
At Münzer var med i opprøret,
viser at det var sammenheng mellom bøndene og svermerne. Han ble fiende av
Luther allerede i 1523 og skrev et voldsomt skrift mot ham. Kort etter skrev
Luther et motskrift, og om det sier Holmquist: «Der oppfordrer han fyrstene til
med hensynsløs vold å slå ned opprørerne, å stikke, slå og kvele dem.» Münzer
dro omkring og egget bøndene til opprør – både åndelig og sosialt. Denne
sammenblandingen av det åndelige og det materielle var feil. Og her ligger noe
av Luthers verk: å bevare evangeliet fritt fra sammenblanding med de sosiale og
politiske reformer. Den evangeliske frihet var først og fremst en frihet for
hjerte og sjel. Den senere døperbevegelsen og baptismen hadde også noe
forbindelse med bondeopprøret, men de avstod fra ytre vold.
b. Katolikkene 1530.
Katolikkenes kamp mot
«utbryterne» varte i mange år etter 1517. På en riksdag i Speier i 1629 ble det
vedtatt at vedtaket i 1521 i Worms om at Luther skulle bort, måtte bli
gjennomført. Luthers venner protesterte, og etter den tid fikk de navnet
«protestanter». Da hadde det en mer positiv klang enn nå: de bekjente og hevdet
sin evangeliske tro.
Men den katolske keiser Karl
V kalte sammen til riksdag i i Augsburg i 1530 for å få slutt på lutherdommen.
Til dette møtet skrev protestantene et forsvarsskrift de de la fram sin tro – den augsburgske bekjennelse, også kalt
Augustana. Det var Melanchthon som stod for den. Den er senere blitt
lutheranernes bekjennelsesskrift ved siden av den lille Katekisme. Dette
skriftet overbeviste enkelte katolikker, men riksdagen vedtok å kjempe mot
protestantene. Luther kom ikke selv, da han fremdeles var fredløs. Da det ikke
ble enighet, brygget det opp til krig: Katolikkene var fast bestemt på å
utrydde Luther og hans tilhengere. Men reformatoren ba til sin herre om at han
måtte slippe å oppleve det. Krigen kom først etter hans død i 1546.
De siste årene var Luther
svak og syk. Likevel fortsatte han å arbeide. Det siste han gjorde var å forene
to gamle venner som var blitt uvenner. Og det lyktes han med. I den forbindelse
reiste han til fødebyen Eisleben. Her ble han igjen syk, og da sa han: «Her er
jeg født og døpt, jeg kommer visst til å dø her også.» Tidlig om morgenen den
18. februar 1546 sloknet han. Flere ganger hadde han ropt: «I dine hender
overgir jeg min ånd.» Straks før han døde bøyde en seg ned til ham og spurte:
«Holder du fast ved Kristus og den lære du har forkynt? Da svarte den døende
doktor et tydelig ja. Og det ble det siste ord av reformatoren. Han ble
begravet i sin egen kirke i Wittenberg den 23. februar, der han 29 år tidligere
hadde slått opp sine 95 teser som satte mye av Europa i brann.
