10. Den reformerte vekkelsen.
Selv om vi i vårt land setter
Luther høyt, bør vi ikke glemme at reformasjonen også hadde andre grener som
nådde vårt land. En annen gren var den som gikk ut fra Geneve i Sveits. Senere er denne bevegelsen eller kirke kalt
den reformerte kirke. Og lederen der
var Calvin.
VI. Johan Calvin.
Johan (Jean) Calvin var fra
Frankrike der han ble født i 1509. Faren var embetsmann, og Johan fikk en aristokratisk
og humanistisk oppdragelse både i Paris og andre byer i Frankrike. Han studerte
til jurist, og han ligner allerede her litt på Luther. Da han var omkring 20
år, fikk han gjennom en slektning tak i et av Luthers skrifter. Dette talte til
ham og fikk den ærlige unge mannen til å tanke. Han tok de katolske dogmer opp
til kritisk ettertanke. Han måtte erkjenne at den nye lære var rett. Selv sier
han at «Gud tvang ham til lærevillighet gjennom en plutselig omvendelse». Dette
skjedde omkring 1534.
Calvins omvendelse var ikke
så dramatisk som Luthers. Heller ikke var han så fylt av angst og syndenød. Det
var mest på forstandens vei han ble ført bort fra Romerkirken. Men det var ikke
mindre alvor av den grunn. Han kjente seg så grepet av Gud at han måtte
underkaste seg Guds vilje. Hele livet bevarte han dette syn på kristendommen, og
det kom til å særprege hans kirke. Selv har han et viljemenneske. Det var vel
en av grunnene til at han kunne malte så mye. Synet på Gud ble et annet enn hos
Luther. Gud ble ikke bare en barmhjertig far, men en streng Herre, den
allmektige hersker.
På samme måte ble hans syn på
Bibelen: Åpenbaringen av Guds kjærlighet var ikke det sentrale. Bibelen ble mer
en lovbok der Gud hadde gjort sin vilje kjent – paragraf for paragraf. Dette
gjaldt ikke bare de åndelige forhold. Også samfunnet skulle odnes etter den.
Han brukte ikke bare NT her, men også GT. Her var regler for samfunnet, og her
var regler for livet. Vekkelsen skulle få sitt preg av det.
I Paris ble Calvin pastor for
en liten menighet av «protestanter». Men det gikk her som mange andre steder
der evangeliet fikk virke: Den katolske kirke forfulgte de nyvakte.
To år etter sin omvendelse
måtte han flykte fra landet. Veien gikk til Sveits. Her gav han ut sin lærebok
i kristendom, eller et forsvar for kristendommen: Institutio. Da vara han 27 år gammel. Fremdeles er dette den
reformerte kirkes lærebok i Dogmatikk.
I Geneve var det på denne tid
blitt en slags reformasjon, med sterke, politiske idealer. Det var franskmannen
Farel som stod i spissen for dette.
Men kirken savnet en administrator og organisator. Det hele var i ferd med å
gli ut.
Da kom lederen.
Brødrene der ba Calvin stanse
i Geneve for å preke det nye evangeliet. Da Calvin nølte, truet de ham med Guds
straff og forbannelse til han måtte svare ja. Her fikk han utfolde seg og prøve
sine teorier om Bibelen og Guds vilje. Alt nå begynte han å forme menigheten og
byen som en «Guds stat». Han viste seg, etter manges syn, som en hersker og
egenrådig herre. Han gjennomførte en streng og nøyaktig kirketukt. Bibelen
skulle brukes – den nye loven skulle settes ut i praksis.
Calvin fikk innflytelse også
over de ledende statsmenn i byen. Og han styrte med autoritet og hard hand.
Verdslige skikker og fornøyelser måtte bort, luksus og overdådighet likeså.
Folk skulle leve som disiplene og følge Mesteren som ikke hadde et sted å helle
sitt hode til.
Men hva sa etterfølgerne?
De ville ganske enkelt ikke
være disipler på denne måten. Folket var vant med et lettere liv, også i synd
og last. Den slags reformasjon kunne de ikke ha. Det måtte være måte med alt.
Og reformatoren ble jagd på dør, bort fra byen og lan det. Det var kanskje en
skuffet ung kirkens mann som måtte flykte til Strassbourg i Tyskland hvor han
måtte bli et par år. Men disse årene ble avgjørende. Her ble han moden i sitt
kristenliv, og nå opplevde han den evangeliske kristendommen. Han lærte hva
nåde var. I denne tiden utgir han en revidert og forøket utgave av boken
Institutio. Og det er denne utgaven som er blitt grunnlaget for den senere
kalvinismen.
Calvins lære skilte seg på
flere punkter fra Luther. I nattverdstriden inntok han en mellomstilling,
mellom Luther og Zwingli. Han lærte at brødet og vinen var pantet på en åndelig
kraft fra Kristus i himmelen. Hans syn var likevel nærmere Luther enn Zwingli.
Verre ble det i synet på predestinasjonen (forutbestemmelsen). Konsekvensen av
Guds absolutte vilje ble at Gud fra evighet har bestemt noen til frelse og
andre til fortapelse. Det var en revisjon og utvidelse av Augustins lære.
Kjennetegnet på at de som er
utvalgt til salighet er en stadig iver etter å tjene Gud. Dette førte til at
kalvinismen ble kjent for en utrettelig iver og arbeid for å utbre troen. De
ble dyktige mennesker i denne verden og kan vel ikke beskyldes for å være
verdens-og livsfjerne.
Men i Geneve gikk det ikke så
bra da Calvin reiste. Den romerske presten forsøkte å omvende folket igjen. Reformasjonen
i Sveits holdt på å ebbe ut. Calins arbeid syntes å være uten frukt.
Da ble Calvin kalt tilbake.
Folk så at han var redningen. Han hadde evner og myndighet. De fikk heller bøye
seg for hans krav. Og Calvin kom. Det var samme år som Loyola fikk sin
jesuittorden godkjent i Rom. To helt forskjellige retninger tok nå sin
begynnelse. I denne byen ble Calvin hele sitt liv. Han skulle nå bygge opp
igjen sin Guds-stat etter bibelsk mønster. Ut fra dette sentrum skulle en
mektig bevegelse gå. Det var en vekkelse som skulle nåp mange i Europa og
senere i Amerika.
Straks Calvin var kommet til
Geneve, begynte han sin reformasjon. Denne gangen tok både folket og lederne
imot Ordet. Han proklamerte sine kirkelige ordninger som borgerlig grunnlov i
byen. Heretter skulle kirken styre. Fire embeter var bibelske: Pastor (hyrde),
lærer, eldste og diakoner. De skulle lede menigheten, og strenge regler ble
innført.
Kirketukt
ble et viktig begrep. Ettertiden har kanskje sett klarere enn Calvin selv at
denne kanskje ble utført i en lovisk ånd. Kirken skulle gripe inn i alle
forhold og regulere de kristnes liv. Kirken skulle bestemme hva slags klær en
kunne gå med, hvor mange gjester en kunne be og hvor mange retter som skulle
serveres osv. Få ting i familielivet kom utenom kontrollen. Det utviklet seg
lett til loviskhet og fariseisme. Søndagen – Guds dag skulle de tilbringe i
kirken. Det var selvsagt. Men samtidig ble alle spill og teater tatt bort.
En heller ikke en slik streng
«Guds-stat» kunne motvirke synden. Det fantes også hyklere og overtredere.
Synden snek seg inn, og noen falt.
Hva gjorde Calvin med dem?
Konsekvensen av kirketukten
var klar: All overtredelse ble straffet, og straffen var hard. Dersom ikke
formaningen hjalp, ble synderen utelukket fra nattverden, og dermed fra
samfunnet med de hellige. Skulle noen ennå være gjenstridige, vek kirkens menn
ikke tilbake fra å bruke tuktens ris av flere slag. Ja, endog dødsstraff ble
brukt for å utrydde synden. På fem år skal nesten 60 mennesker ha blitt
henrettet i Geneve.
Dette kunne ikke gå ubemerket
for seg. Geneve ble en berømt by. En skrev bl.a. om bu\yen: O Geneve, velsignet
våre Gud som har utryddet hedenskapet innenfor dine murer. Måtte han bevare din
gudstjeneste i ånd og sannhet.» Mange besøkte byen. Og mange ble tent i brann
av det som her skjedde. Det talte virkelig til tidens mennesker. Her var et
sted hvor Guds ord slo gjennom. Her ble kristendommen praktisert. Her måtte
verden følge Guds bud. Her var Tusenårsriket! Slik tenkte noen. Og mange dro hjem med
ild i sitt hjerte. På få år ble kalvinismen utbredt i Sveits, Frankrike og
deler av Tyskland. Men en særlig framgang fikk den i Nederland og Skottland.
Likevel kunne det ikke gå
slik i lengden. Motstanden kom, og den var hard, særlig i 1546. Flere ganger
var Calvin nær ved å gi opp. Når han gikk gjennom gatene, merket han en sterk
motvilje og hat. Noen hisset hunder på ham og truet med å kaste ham i elva.
En alvorlig sak var kampen
mot Miguel Servet i 1553.
Han var spansk doktor, men kjent som en stor
kjetter som bl. a. fornektet treenighetslæren. Han flyktet fra Frankrike til
Geneve, for der trodde han at han skulle finne et fristed. Men Calvin fengslet
ham og fikk ham dømt. Den 27. okt. 1553 stod han på bålet. Før flammene tok ham
helt, ba han Gud om tilgivelse for sine synder og ba for de som myrdet ham.
En annen sak er om Guds ord
hadde nådd inn i folks hjerter, eller om det var mer av tvang og frykt de var
lydige mot Calvin.
Calvin var likevel ikke alene
om dette. Melanchthon godkjente ugjerningen i et brev til Calvin: «Deres
øvrighet handlet rettferdig som lot denne spotter drepe etter lovlig dom.» Selv
om den reformerte kirke reiste et «forsoningsmonument» i Geneve i 1903 over
Servet, vil dette mord alltid være en skam for den kristne kirke. Holmquist kaller
det «den mørkaste fläcken på protestantismens historia». Protestantismen var
kommet end på det katolske plan og inkvisisjon som midler i kampen.
Også på det sosiale området
virket Calvin. Han var en utrettelig leder i alle forhold i byen, slik som
lovstifting, brannvesen og handel. Men hele tiden var målet: Kirken skulle
lede, ikke den verdslige stat. Det var diakonene som skulle ta på seg det
sosiale arbeidet. De skulløe se etter de syke og fattige.
Gudstjenesten ble hos Calvin
utformet på en annen måte enn hos Luther. Mens Luther bevarte mye av det gamle
fra Romerkirken, ble Calvin mer opptatt av å få den så lik den apostoliske som
mulig. I dette lignet han Zwingli. Hovedvekten ble lagt på bibellesning og
preken. I tillegg kom menighetssangen. Her lignet han på Luther. Men Calvin
tålte ikke orgelet – det skulle bort. Heller ikke ville han ha andre sanger enn
de som stod i Davids salmer. Helgenbilder og utsmykning i kirkene ble også tatt
bort.
Arbeidspresset ble hardt for
Calvin. 30 år etter sin omvendelse var han nedbrutt og utslitt. Feber og gikt
herjet kroppen hans slik at han måtte holde sengen. 6. febr. 1564 holdt han sin
siste preken i Geneve – da måtte de bære de bære ham til kirken. Litt senere
tok han avskjed med rådet i byen og døde fredfullt den 27. mai samme år. Hele
tiden lå han i bønn til Gud og mange sørget over «høvdingen» som var revet
bort. De var uten hyrde.
Dagen etter ble han gravlagt
i stillhet på en vanlig kirkegård, men uten noen støtte eller minnestein. Ingen
kjenner han nå hans siste hvilested.
Men Calvin hadde likevel
reist seg et varig minnesmerke i sitt verk. Det fantes allerede kalvinske kirker
i flere land. En vekkelsesild var tent som brenner fremdeles.
Til andre land.
Sveits ble
hovedlandet for kalvinismen, særlig mens Calvin selv levde. Noen av de som
hadde fulgt Zwingli kom over til den kalvinske kirke. Men Zwinglis kirke eksisterer
fremdeles i Sveits.
I Frankrike fantes en del lutheranere, noen kalt hugenotter. Men i
1559 ble det holdt en synode i Paris der det ble vedtatt å la trosbekjennelsen
utformet av Calvin være deres norm. De forsøkte å skape en evangelisk
folkekirke uten støtte fra staten. Kirken fikk fullt selvstyre med en synodal
forfatning. Dette ble senere det vanlige i reformerte kirker.
Til Nederland kom kalvinismen
samtidig med at det ble ordnede forhold
i Frankrike. Lutheranerne ble
trengt unna og er fremdeles en liten flokk. Senere ble deler av Tyskland, Polen
og Ungran reformerte. Det var i Tyskland at navnet «reformert» oppstod. Her ble
også den kjente «Heidelbergkatekismen» utgitt. Den er senere blitt norm for
svært mange reformerte kirker, slik Luthers lille katekisme er blitt det for
den lutherske kirke.
I Skottland ble reformasjonen særlig dramatisk og spennende. Den lutherske
kirke var der innført av Patrik Hamilton. Han hadde vært i Wittenberg og lært
Luther å kjenne. Han forkynte Ordet og vitnet om evangeliet. Dette ble ikke
tålt, og han måtte lide martyrdøden på bålet. Det var så tidlig som i 1527-28.
På 1550-tallet ble John Knox
den ledende forkynner og talsmann for nye tanker. Han hadde vært katolsk prest,
men opptrådte i 11546 som forkynner av en evangelisk og reformert tro. Han ble
tatt til fange og ført som slave til Frankrike. Her var han i 19 måneder. Da
han ble fri, var han i flere år i Geneve. I 1559 kom han hjem til sitt land og
var straks den store fører for de reformerte. Han hadde store talegaver, men
var ofte grov og uredd i sine talemåter. Han organiserte kirker med synoder som
i Frankrike. En pastor sammen med noen legmenn (presbytere= eldste) ledet
menigheten. Denne kirkeordning kalles presbyteriansk.
John Knox oppegget folket til
væpnet motstand. Flere skrifter kom ut om dette. I 1560 seiret kalvinismen over
den katolske krike som ble avskaffet på et parlament i Edinburg. Dronning Maria
Stuart måtte flykte fra landet og ble til slutt halshugget da dronning
Elisabeth kom på tronen i England.
Livet tok slutt også for
denne reformatoren. Han døde 24. nov. 1572. Få har vel fått en gravstein som
ham. På den står det: «Her ligger han som aldri fryktet et menneskets ansikt.»
Slik var han, og slik ble hans verk. Gud skulle råde i alt. En nasjonal
folkekirke var opprettet. Og landet hadde fått sin nasjonalhelt: John Knox.
Den reformerte lære skiller seg i noen grad fra den lutherske. Det gjelder f. eks. predestinasjonen. Calvin gikk lenger enn Augustin og sa at noen var bestemt fra evighet av til å bli frelst, mens de andre var forut bestemt til å gå fortapt - for å si det enkelt. De frelste var dermed trygge på at de kom fram til himmelen. Denne lære føres også delvis videre i en del frie kirker og grupper. De reformerte regner også mer med GTs lover og regler enn lutheranerne. Det kom fram i Calvins organisering av livet i Geneve. Eller kan enkelte reformerte være noe ulike i enkeltsaker.
