11. Engelsk vekkelse.
VII. Anglikanismen.
Samtidig med den lutherske og
den reformerte kirke oppstod det i katolske kretser en motreformasjon.
Stifteren var Ignatius Loyola. Det ble ofte stor strid mellom dem, om hvem som
skulle seire i et land. Vi vet f. eks. at Frankrike ble et katolsk land.
I England kom denne kampen
til å få en annen og særpreget karakter enn på kontinentet. Luthersk litteratur
påvirket reformasjonen der. Men vi kan ikke kalle kirken i England for
luthersk. Noen har tvilt på om det egentlig var en reformasjon eller vekkelse.
For den anglikanske kirke er ofte mer katolsk enn evangelisk. Men noe skjedde i
alle fall, og kirken ble revet løs fra Rom.
Det var ingen stor reformator
i England, som kan sammenlignes med Luther og Calvin. Derimot fikk de en
bibeloversettelse som fikk stor betydning. W. Tyndale hadde besøkt Luther og
var påvirket av ham. Han utga en bibeloversettelse som fikk stor kirkehistorisk
betydning. Men han måtte flykte fra landet og ble senere pågrepet og brent i
1536. Hans bibeloversettelse levde derimot videre.
En adelsmann, Cranmer, virket
for evangelisk tro blant studentene på 1520-tallet. Reformasjonen var allerede
begynt. Da kom katastrofen. Årsaken til den var kongen – den berømte Henrik
VIII. Han kom til å lede en slags reformasjon her.
I begynnelsen var kongen venn
med paven. Han fikk til like tittelen «troens forsvarer» av paven på grunn av
en bok han skrev mot Luther. Grunnen til dette var at kongen var blitt forelsket
i en hoffdame og ville at paven skulle erklære hans ekteskap ugyldig. Det
nektet paven. Henrik VIII sammenkalte et parlament i 1529 som løste litt på
båndene som bant dem til Rom. Og i 1534 erklærte kongen at han var det eneste
overhode for den engelske kirken. Dermed var Romerveldet slutt i England. Pavens
bann hjalp intet. Kongen fikk sin vilje og ektet hoffdamen. Og merkelig nok var
det Cranmer som viet dem. Kirken var fremdeles katolsk i sin tro og praksis,
skjønt klostervesenet tok slutt kort etter. De reformerte ble fremdeles
forfulgt.
Vendepunktet kom i 1547. Da
døde Henrik, og sønnen, Edvard VI, ble konge. Han var 10 år gammel og regjerte
i 6 år. Likevel ble disse 6 årene avgjørende. For i denne tiden legges grunnen
til den evangeliske kirke. Katolikkene var nok i flertall og ble ikke forfulgt.
Men i 1549 ble kirkens bønnebok utgitt: «The book of Common Prayer». Dette var
Cranmers verk. Den ble påbudt i hele England nå, og dermed kan en si at
reformasjonen var kommet til landet formelt sett. Det er sagt at dette er det
viktigste som er skjedd i Englands kirkehistorie. Den gjorde vel sitt til at
den engelske kirke ble en liturgisk kirke, noe den fremdeles er.
Edvards halvsøster, Maria,
kom på tronen i 1553, og dermed ble katolisismen igjen innført. Hun ville
gjenopplive den og få ny kontakt med Rom. En fryktelig forfølgelse begynte, og
mange eld martyrdøden. Maria er senere kalt «den blodige Maria». På tre år ble
tre hundre protestanter brent på bål. Av av dem var Cranmer. Den gamle
hvithårede erkebiskopen viste stort mot da han steg på bålet og bekjente sin
tro.
Maria døde i 1558, og da var
folket ferdig med katolisismen. Hennes blodige regjeringstid var nok for det
engelske folk.
Den nye dronningen,
Elisabeth, førte reformasjonen videre. Hun hadde stor kjærlighet til sitt folk
og land. I 1563 fikk den nye engelske, anglikanske kirke sin trosbekjennelse.
Den er kalt de 39 artiklene. Samme år ble det også vedtatt at kongedømmet
skulle være kirkens øverste ledelse, og dermed var båndene til Rom for alltid
skåret over. Bønneboken ble påbudt med visse forandringer. Endelig ble det
vedtatt at de skulle beholde biskopembetet sammen med den apostoliske
suksesjon.
I lære kom denne kirken til å
stå noenlunde midt mellom den katolske og de protestantiske kirker. Det er
blitt hevdet at den beholdt den lutherske statskirkeordning, den katolske
bispe-og gudstjenesteordning og den kalvinske lære på noen punkt. Store navn i
den engelske reformasjonen og tidlige kirkeliv er foruten Cranmer, Thomas
Wolsey, M. Parker, R. Bancroft, W. Laud og Thomas Cromwell.
Vi merker altså at
reformasjonen i England fikk et sterkt politisk preg og var uten den sterke
syndserkjennelse og frigjørelse i det åndelige som vi ser f. eks. i
lutherdommen. Derfor ble det mer en reform av kirken enn vekkelse i vår mening
av ordet. Sikkert er det i alle fall at den ennå er mer katolsk enn de andre protestantiske
kirkene.
Her må vi likevel nevne puritanerne. De ville virkelig ha en ren
kirke og en ny kristen lære. De tok mønster av kalvinismen i Skotland. Det var
noen av disse som dro til Holland og ble med i døperbevegelsen og som senere
reiste over til Amerika. Dette var trolig en vekkelse i vår mening med ordet.
De ble kalt «bokens folk» og hadde en streng moral og religiøs iver. Her var
det sikkert mange alvorlige og sanne kristne og har dermed sin plass i
vekkelsens historie.
Det begynte for alvor da Elisabeth
ble dronning. Mange kalvinister hadde flyktet da den blodige Maria regjerte. Nå
kom de tilbake. Men de kunne ikke like den anglikanske kirkes seremonier og
prestenes klesdrakt. Dette var katolsk, mente de. De ville ha en renere
gudstjeneste (ren = pure på engelsk, derfor navnet puritanere). Snart vendte de
seg også mot biskopembetet og ville ha en presbyteriansk kirke. Mange ble
vunnet for dette synet, og en tid så det ut som at det skulle seire i hele
England. Men etter den spanske armada i 1588 ble de utsatt for hard forfølgelse
av kirken. Noen bøyde seg for kravet fra kirken og dannet grunnlaget for den
senere lavkirkelige retning innen den engelske kirke. Andre flyktet til Holland
og senere til USA.
I denne tiden emigrerte store
skarer puritanere til den nye verden. Blant dem var den puritanske presten
John Eliot som begynte misjon blant
indianere i 1640. Han fikk navnet «indianernes apostel».
Det kom flere grupper mennesker
til Amerika. Et særegent trekk ved de nye kirkene her var den såkalte
independentismen. Dette betød at kirken nok kunne være knyttet til staten, men
hver kirke skulle være uavhengig av andre kirker (eng.: Independent).
Puritanere reiste i flokk og
følge over havet til den nye verden. Mest kjent er ferden med båten «Mayflower»
som dro fra Plymouth i september 1620. 100 puritanere var om bord, og de
betraktes som de første pilegrimer. De ble ryggraden i de første engelske
koloniene.
