12. Europa.
IX. Pietismen.
Den store vekkelsen i Europa
på 1700-tallet var pietismen. Den er omtalt i alle kirkehistorier og skulle
være godt kjent. Men vi bør ta med noe om den her også. For den bør betraktes
som vekkelse.
Pietismen kom som reaksjon
mot ortodoksien som la stor vekt på den rette lære. Pietistene mente bl. a. at
det ikke var nok med en rett lære. Den var nok viktig, ellers kunne troen være
feil. Men viktigere for dem var det at selve kristenlivet var rett.
Kristendommen var en personlig sak. En måtte komme i et direkte, personlig
forhold til Kristus. Det var ikke nok å kjenne ham teoretisk. Hver enkelt måtte
tilegne seg Jesu Kristi tilgivende nåde som menneskene fikk på grunn av hans
død på korset. Men dette skulle også vise seg i livet. De gjorde alvor av
Kristi ord, at vi er lys og salt. Som følge av dette fikk misjonen stor plass
sammen med barmhjertighetsarbeid for dem som led.
Mange har nok kritisert
pietismen, særlig det pietistiske livet de hadde. De var strenge i sin
livsførsel og tok småtingene alvorlig. Men kanskje var nettopp denne strenghet
deres styrke. Pietismen hadde aldri vært pietisme uten det pietistiske livet.
Noen personer trer særlig i forgrunnen i denne vekkelsen. La oss stanse en
stund ved dem.
1. Spener og Francke.
De som først formet
pietismens program, var Spener og Francke i Tyskland. Herfra bredte den seg bl.
a. til Norden.
Filip Jakob Spener er den som klarest har utformet pietismens lære. Han var født i Elsass
i Tyskland i 1635 og døde i 1705. Helt fra barndommen av var han preget av
alvor og bestemte seg tidlig til å bli prest. Han ble opplært i ortodoksiens
lære ved universitetet i Strassburg. Senere ble nok dette grunnlaget i hans
lære. En av dem han satte høyt, var Johan Arndt, som hadde pietistiske tanker.
Dette viser at pietismen faktisk var eldre enn Spener. I Arndts skrift «Den
sanne kristendom» lærte han å vende blikket bort fra teoretiske spekulasjoner
og lære strid til den personlige fromhet og det praktiske kristenliv. Han var
en tid prest i Strassburg før han ble kalt til prest i Frankfurt am Main i
1666. Her fikk han sin store arbeidsdag. Og her utformet han læren om
pietismen. I 1675 utga han et lite skrift – Pia desideria – som betyr fromme
ønsker. Den ble grunnlaget for læren. Heftet kom i grunnen som forord til Johan
Arndt postille. Få skrifter har fått slik betydning om denne.
At dette var en åndelig vekkelse, er uten tvil. For her
kaller han menneskene til et dypere og inderligere liv med Gud. Dermed blir
faktisk Spener en ny reformator innen lutherdommen, sier Holmquist.
I Frankfurt begynte Spener en
rekke møter hvor han formante folket til bot og omvendelse. Han ville særlig
den døde vantro til livs. En personlig omvendelse måtte til – og dette skulle
følges av et verdig kristenliv. Sammen med noen lekmenn fikk han også ordnet
med en rekke småmøter (konventikler) hvor de leste og ba sammen. Dette skulle
bli et av de viktigste kjennetegn på pietismen i alle land. Spener innførte
både konfirmasjon og søndagsskolearbeid.
I begynnelsen ble Spener møtt
med bifall fra kirken. Dette var den sanne og ekte kristendom. Men snart kom
motstanden. Vi kan kanskje tale om to årsaker til det her. Først dette: Det
pietistiske budskapet kan aldri bli godt mottatt av mennesker selv om de er
religiøse. Spener talte om hjerteforandring og et nytt liv. Da måtte Gud få mer
rom i menneskene både om søndagen og hverdagene.
Den andre grunnen var at
konventiklene etter hvert utviklet seg til svermeri. Noen foraktet kirken og
dømte andre som ugudelige. Dette skapte motstand. Spener flyttet til andre
steder – i 1691 til Berlin der han var til sin død. I 1694 var han med på å
opprette et universitet i Halle, som nå ble midtpunktet for bevegelsen.
Den virkelige årsak til
striden var trolig Speners krav om et nytt liv. Motstanderne mente derimot at
han lærte feil. En teolog sa at han hadde funnet 264 ting som avvek fra Luthers
lære i hans skrifter. Det ble en bitter lærestrid, selv om pietismen i grunnen
la mindre vekt på læren. De mente livet var viktig.
Hva lærte så pietismen – hva
ble deres viktigste kjennetegn?
La oss samle det i noen
punkter:
1. En rett kristen må være omvendt. Han må fødes på nytt, som
Jesus sa til Nikodemus (Joh. 3, 3-7). Kallet til omvendelse var pietismens
egentlige kjennetegn. Og omvendelse betydde for Spener at menneskene måtte
bryte med verden og leve et nytt liv sammen med Herre. Bare de kunne regnes som
sanne Guds barn som levde i denne spenningen mellom Guds rike og verden. De som
bare holdt seg til kirken i dens ytre form og seremonier, var bare navnkristne.
Derfor ble de kristne en liten flokk.
2. Livet var viktig, noen ganger viktigere enn læren. Det måtte vise
seg i det praktiske liv om en var en troende. Spener sier selv: Vi må
innskjerpe hos menneskene at det for en kristen ikke er nok med kunnskap, men
at det mer kommer an på livet.
Dette var også grunnen til at
pietistene var tolerante mot andre i lærespørsmål. Om noen avvek fra det de
mente var rett lære, hadde det mindre betydning. Dersom livet viste seg i
kjærlighet, var det tegn på at Gud sanksjonerte dem. De gode gjerningene ble
kjennetegn på kristenlivet.
3. Videre var det «pietistisk»
at lekmenn skulle arbeide i kirken, dersom de var omvendt
til Gud. Det viktigste både hos prest og lekmann var at de var omvendt og levde
det kristne liv. Følgen var at en troende lekmann var bedre skikket til arbeid
for Gud enn en frafallen prest. Synet på embetet var altså lavkirkelig og var
slik lutherske. Luther hadde talt om det alminnelige prestedømmet og fornektet
at presten hadde noen særstilling eller en mellomstilling mellom Gud og
mennesker. Dermed var alle troende egentlig prester for Gud. Dermed hadde de
også rett og plikt til å tjene i Ham.
4. Videre var pietistene «indremisjonsfolk». De lærte at de
troende burde slutte seg sammen i små grupper. De burde skille seg ut fra
skaren av navnkristne, som kirken var full av. Følgen av dette var at kirken
ble delt. Disse små gruppene av omvendte kristne var de sanne troende og
utgjorde slik den usynlige kirken – menigheten. Disse troende burde komme
sammen utenom den vanlige gudstjenesten. De skulle leve som de første kristne
og samles i hjemmene til bibelstudium og bønn. Her skulle man hjelpe og
oppmuntre hverandre. Disse sammenkomstene ble kalt konventikler. Konventikkel
kommer av et latinsk ord (conventus) som betyr sammenkomst.
I synet på dette delte snart
pietismen seg. Speners linje kalles gjerne den konservative pietismen. De mente
at prestene burde være med og lede sammenkomster, så sant de var troende. Den
andre gruppen – den radikaler pietismen – var fiendtlig innstilt mot prestene
og kirken. De mente at lekfolket selv skulle lede møtene. De var nærmest en
slags ukirkelig retning. Den radikale grenen utviklet seg også til
spiritualisme der det indre lys ble gjort lik med fornuften. Noen steder
utviklet dette seg senere til svermeri.
5. Et annet hovedpunkt i
pietismen var at de troende skulle skille seg ut fra verden og dens
fornøyelser. Den senere tid har anklaget pietismen mest for dette punktet.
Grunnen er kanskje uvitenhet om hva de lærte. Når pietistene hevdet at de
troende ikke burde være med på dans, kortspill o.l., var det ikke på grunn av
kulturfiendtlighet eller verdensflukt. Pietistene mente de troende skulle leve
til ære for Gud. Og dersom en handling ikke gjorde det, da var den syndig. At
noen ble for strenge på dette området, er en annen sak, f. eks. å nekte barn å
leke.
6. Til slutt må vi nevne at
pietistene mente at de troende også skulle arbeide for å vinne andre for Gud.
Her ligger også misjonssinnet. En annen person kommer snart inn i den
pietistiske vekkelsen,
August Hermann Francke.
Han var født i Lübeck i 1663.
Han var slik bare 12 år gammel da Spener ga ut sin bok Pia Desideria. Også han ble prest og var en ivrig bibelstudent. Han
var sterkt påvirket av Speners pietisme og etter en dyptgripende personlig
krise, kom han gjennom til en fast tro på Gud. I 1692 ble han kalt til
professor ved det nye universitetet i Halle. Han underviste i språk og var
samtidig prest i byen. Universitetet her ble nå pietismens bibelskole der en
stor skare prester ble utdannet til den tyske kirke.
Og kraft var det i bevegelsen.
Det viser bl. a. anstaltene som Francke stiftet. En dag fant Francke fire daler
i fattigbøssen i huset sitt. En gudfryktig enke hadde lagt dem der. Da fikk han
en tanke: Dette er hederlig kapital som man kan utrette noe med. Jeg vil
begynne en fattigskole! Skolen ble opprettet ved påsketid 1695. Det kom flere
gaver. Og samme år opprettet Francke et «waisenhus» - waise betyr et
foreldreløst barn. Snart hadde han 50 «waiser», men ikke noe hus. Da begynte
Francke å bygge uten noen annen kapital enn sinn tro. Og på underlig vis kom
det flere gaver. Fra uke til uke, skriver han, har Herren gitt meg brød, smule
for smule, slik som en gir det til små barn. Nye hus ble bygget, Og ved
Franckes død var det hus til 130 foreldreløse og 2000 andre barn med 170
lærere. Dessuten ga de mat til 250 fattige studenter, et apotek, bokhandel og
trykkeri, samt en boksamling på 18000 bind.
Etter Speners død ble Francke
den selvsagte leder for pietismen i Tyskland og Halle dens høyborg. Francke var
mer djerv og handlekraftig enn Spener, men også hardere.
Francke mente også at alle
burde bli omvendt på samme måte som ham. Selv hadde han kjempet seg gjennom til
tro i en stor botskamp og opplevd en plutselig omvendelse. Dette var luthersk
og dermed rett. Så skulle man bevise at omvendelsen var rett ved et hellig liv.
Han krevde streng avhold fra verdslige fornøyelser. Studentene i Halle fikk f.
eks. ingen fritid for at de ikke skulle ledes til verdslige fornøyelser.
På denne måten ble nok
kristendommen i Halle en handlingens religion med hellig alvor i hverdagen så
vel som om søndagen. Bibelen ble en folkebok, og det var på denne tiden at
opplysningslitteraturen ble spredt blant folket. Pietistene sang mye, og sangen
var enkel og folkelig – kanskje på bekostning av det kunstneriske.
Også ytremisjon fikk sitt
sentrum i Halle. Der ble den første misjon begynt. Den danske kolonien i
Trankebar i India ble deres første felt. Holmquist kaller dette for gjennombruddet for evangelisk
hedningmisjon, det var han som dro oppå grunnlinjene for denne virksomheten.
2. Grev Zinzendorf og Herrnhutismen.
Pietismen tok også andre
former enn den i Halle. Tyskland skulle fostre enda en stor mann i denne tiden.
I år 1700 ble en ung greve født i Dresden. Spener var fadder, og den vesle greven
kom til å gå i Speners fotspor. Det var Nikolai Ludvig av Zinzendorf. Han ble
en av verdens mest originale personligheter. Alt som ung gutt betraktet han
Jesus som sin bror og skrev brev til ham. Han kastet dem ut av vinduet og mente
at Jesus ville finne dem.
Som ungdom kom han i berøring
med flere av tidens retninger. Kanskje lærte han noe av dem alle. Som allerede
nevnt vokste han opp i et pietistisk miljø og bar preg av det hele livet. Han
gikk også på skole i Halle, men der likte han seg ikke. Men der ble han likevel
omvendt og opplært i et pietistisk liv. Blant retninger han kom i kontakt med,
var spiritualismen. Han lærte mye av den Kristus-mystikk som ble alminnelig for
ham. Der fikk han også overvinne den intellektuelle oppfatning av troen som han
hadde lært av ortodoksien da han studerte i Wittenberg.
19 år gammel var han på en
utenlandsreis. Da fikk han en opplevelse som merket ham for livet. I Düsseldorf
så han et maleri av Kristus med tornekrone. Under bildet stod det: «Dette
gjorde jeg for deg, hva har du gjort for meg?» Om dette sier han: Det slo ned i
meg at det kunne jeg ikke svare mye på. Da ba jeg min Frelser om å trekke meg
med makt inn i hans lidelsessamfunn.
Dette skjedde også. Zinzendorf
hadde senere et valgspråk utenom det vanlige: Jeg har bare en lidenskap. Det er
han, bare Han!
Kort etter kom noen
flyktninger fra Bøhmen, og Zinzendorf opprettet en koloni for dem på sitt gods.
Dette ble kalt Herrnhut, dvs. Herrens varetekt. Hit kom nå forskjellige
evangeliske kristne som var forfulgt. Det oppstod en del brytninger mellom dem,
og Zinzendorf måtte selv gripe inn. Det var i 1727. Det lyktes ham å organisere
kolonistene til en «Brødremenighet». Dette var i grunnen pietismens idealer
satt ut i praksis. Etter en stor felles nattverd «gikk vi stille hver og en
hjem til sitt og lærte oss å elske hverandre». Holmquist mener at dette er
herrnhutismens egentlige fødselsstund.
I Herrnhut ble det nå dannet
en kristen menighet uten noen stor organisasjon. Zinzendorf bekjente seg til en
slags løs organisert kirke der ingen skulle tvinges til å bekjenne sin tro
eller til å tilhøre en bestemt kirke.
Greven ble beskyldt for å
være vranglærer og måtte flykte bort en tid. Da gjorde han flere reiser til
Norden, England og Amerika. Hvor han kom, opprettet han Brødremenigheter som la
grunnen til bevegelsens misjonsvirksomhet. Dette er et hovedpunkt for
herrnhuterne: hedningene skulle vinnes for Gud. På den måten ble han altså en
banebryter for hedningmisjon. Da han døde i 1760, hadde de 200 misjonærer og et
stort arbeid blant hedninger.
En tid holdt Zinzendorf på å
oppslukes av den radikale pietismens svermeri. Hans dikting var preget av
sentimentale tanker om Jesu sår og blod og særlig om hans sides sår. Noen har
kritisert ham for dette. Men han og tilhengerne var grepet av denne side ved
frelsen, om Jesu lidelse og hans blods betydning. Dets er vi av sanger som ble
diktet av dem. Her var også brudemystikk og Jesus som vår brudgom.
Zinzendorfs teologi var
kanskje mindre luthersk enn Spener og Francke. De tale ikke så mye om frelse
fra Guds vrede som å bli fri verden og bli lykkelig. Men vekkelse var det.
Blant annet skulle den være med å skape en av de største vekkelser som har gått
over den anglikanske verden – metodismen. Wesley reiste til Herrnhut i 1738, og
det besøket glemte han aldri. Det var også herrnhuterne som vakte dype tanker
hos ham på hans første reis til Amerika.
Et særmerke ved denne
bevegelsen var at livet i Gud er fylt av glede, og den er særlig knyttet til
Jesu forsoning. Derfor ble kjærligheten til Jesus viktig, og den kan forene
alle troende. Og den driver de troende til arbeid i misjonen.
Skandinavia.
Pietismen kom tidlig til
Skandinavia. Den første pietistpredikant i Norge skal ha vært Johan Otto
Glüsing som virket i Oslo der han vant noen tilhengere. I 1719 virket
stiftsprost Andreas Hof i Oslo og omegn til stor velsignelse. I årene 1730-37
talte biskop Peder Hersleb til vekkelse i hovedstaden. Han hadde studert i Halle.
Men det som fremfor alt førte
pietismen til Norge, var biskop Erik Pontoppidans lærebok i kristendom far
1737, «Sannhet til gudfryktighet». Den var lærebok i norsk skole i omkring 150
år. Han var dansk, men var i noen år biskop i Bergen. Det var også i denne
tiden at konfirmasjonen ble innført her.
Misjonen ble en fin frukt av
pietismen her i nod som andre steder. Vi bør nevne «syvstjernen», dvs. sju
prester i Romsdal som var påvirket av pietismen og talte til vekkelse. Thomas
von Westen dro til Finnmark for å vinne samene for Kristus. Og Hans Egede
reiste til Grønland. Også i Sverige fikk pietismen inngang på 1700-tallet.
