Efeser VI av VI.

A. GUDS FULLE RUSTNING. Ef 6, 10-24.

Ef 6,10-24 For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! 11 Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. 12 For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. 15 Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. 16 Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. 17 Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige, 19 og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet – 20 for denne er jeg sendebud i lenker! – slik at jeg kan være frimodig i ham og tale som jeg bør. 21 For at dere også skal få vite hvordan jeg har det og hva jeg gjør, skal Tykikus fortelle dere alt. Han er vår kjære bror og en trofast Herrens tjener, 22 som jeg sender til dere nettopp for at dere skal få vite hvordan det står til med oss, og for at han skal oppmuntre deres hjerter. 23 Fred være med brødrene, og kjærlighet med tro fra Gud Fader og Herren Jesus Kristus! 24 Nåden være med alle dem som elsker Herren Jesus Kristus i uforgjengelighet!

1. Sterk i Herren.

Vi oppfordres i Bibelen til å bli sterk i Her­ren, Ef. 6,10. Ordet står som en oppfordring (im­perativ­). Og denne styrken i Herren er hemmelig­heten til et seirende kristenliv. Kristenlivet er en kamp og det går ikke av seg selv. Det har aldri vært lett å være en kristen og derfor trenger vi overnaturlige, guddommelige krefter.

Dette ordet forteller oss flere ting om kristen­livet:

  a) Vi er svake i oss selv. På alle områder er det sant, fra fødsel til grav. Og det er selvsagt synden som er skyld i dette. Vi er ødelagt og syke i vår natur, kjødet. Paulus sier f. eks. at vi var skrøpelige da Kristus døde for oss, Rom. 5,6. Og det forklarer han med at vi var ugudelige og syn­dere, v. 7-8. Endatil Guds hellige lov var maktes­løs pga kjødet, sier Paulus, Rom. 8,3.

  Vår svakhet er altså ikke først og fremst sykdom og vanskelige leveforhold. Det er vår natur det er noe galt med. Ved syndefallet ble vi ute av stand til å klare oss selv. Det har han vist allerede i kap. 3,16 der han ber for leserne i Efesus at de "må styrkes med kraft i det indre menneske". Og her er styrken knyttet til Kristus: det er når han bor i hjertet ved troen at de opplever kraft i sitt kristenliv, v. 17. Det er bestandig hemmelig­heten: ved Jesus Kristus kan vi seire.

  Mot avslutningen av brevet kommer dette igjen: bli sterke! Og da mener han det samme: i Herren, sier han. Det er hos Jesus du finner alt.

  Vi ser det i omvendelsen. Kan vi omvende oss selv, av egen vilje og kraft? Den som har prøvd det på alvor, må erkjenne: det var umulig. Omven­delsen ble ikke slik den skulle være. Vi visste ikke om vi hadde vilje til det en gang. Det var vår svakhet. I helliggjørelsen og livet med Gud ser vi det samme. Det går galt gang etter gang. Vi faller i synder og makter ikke å leve livet slik vi skulle. Vi kjenner på en indre kulde og like­gyldighet for de åndelige ting. Vi kan til og med tenke på ganske verdslige ting midt i bønnen, og vår egen vilje dominerer så ofte.

  Når vi så skal forsøke å arbeide for Jesus, kommer vi til kort igjen. Vi har ikke den rette gløden og varmen og slett ikke den offervilje som mange gamle troende hadde. Hva kan vi egentlig?

  b) Vi trenger Guds kraft. Bli sterk i Herren, står det. Vi får ikke mer åndelig kraft om vi bestemmer oss for å bli sterke eller anstrenger oss mer. Kraften ligger heller ikke i følelses­livet vårt. Vi har ikke mer av Guds kraft om vi føler oss sterke eller ovenpå.

  Alt dette er kjødelige og loviske tanker som aldri kan bringe seier. Ved slikt menneskeverk blir vi ikke bedre kristne. Det er som å løfte seg selv opp etter håret. Og kanskje vi her har en viktig grunn til at det er så mye svakt og dårlig kristenliv blant folk. Man har regnet med seg selv og ikke med det lille ordet "i Herren".

  Det er Gud selv som må gi oss kraften. Ja, han må gi oss av sin veldige kraft. Kampen for troen blir så stor at vi trenger det. Vi trenger hans styrkes kraft, som det står. Her er det virkelig tale om guddommelige krefter. Det er Gud selv som kommer nær til en kristen i kamp.

  Og han har resurser nok til oss. Det har han vist gjennom Israels historie og for oss i evange­liets tid. Gjennom profeten Jesaja sa Herren til Israel: "Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke, de som venter på Herren får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette", Jes. 40, 29ff. Å vente på Herren er å stole på ham. Vi vet at han kommer i rett tid med sin hjelp.

  Korahs barn sier i en salme: "Salig er det men­neske som har sin styrke i deg, de som har sitt hjerte vendt til de jevne stier. De går fram fra kraft til kraft", Salme 84,6-8. Og legg merke til vers 7 her: Når de vandrer gjennom tåredalen... En kraftfull kristen må regne med det. Men midt i vanskene opplever de velsignelse.

  Men en kristen kan ikke stole på gammel kraft og velsignelse i sitt liv. Han trenger stadig ny kraft.

  c) Vi har en mektig fiende. Derfor trenger vi så stor kraft. Hovedfienden er ingen ringere enn Djevelen selv. Han må vi ta alvorlig! Han vil angripe de varmeste og beste kristne, om vi kan tale slik. I v. 11-12 er sagt flere ting om hans virkemåter. Vi gjør vel i å se nærmere på det.

  (1) Først tales det om Djevelens listige angrep. Han kommer til oss med fristelse der vi minst tenkte det var mulig og når vi minst ventet ham. Han vet om våre svake punkt og kan slik sette inn sine angrep der og da. Han er listig, eller "sne­dig" som det står på dansk. Han går ikke åpent fram og gir til kjenne hva han vil. Vi ser det samme hos visse mennesker: de sier og gjør noe annet enn det de egentlig har som mål. Men slik går de altså omveier for få sin vilje fram. Og da kan de legge feller for andre for å kunne slå dem ned.

  Gjennom hele bibelhistorien ser vi hvordan Dje­velen har gått fram på denne måten: han blander sannhet med løgn for å gjøre den mer tillokkende, slik han gjorde for Eva i Edens hage (1.Mos. 3, 4-5.22). Han siterte Bibelen for Jesus i ørkenen - selv om han i realiteten siterer feil ved å plukke ut enkelte setninger (Mat. 4,6). Han kler seg ut som en lysets engel (2. Kor.11,14). Både han selv og hans tjenere ser dermed ut som kristne og rette sendebud for evangeliet. Vi må faktisk vente at det blant kirkens folk er slike åndelige skuespillere, etter dette ordet. Han innbiller faktisk folk at han ikke eksisterer for derved å få dem lettere i sin makt (Apgj. 20,22). Han opp­trer også der han ikke er ventet (Mat. 24,15 og 2. Tes. 2,4). Hvem vil tro at Satan skal sette seg i Guds tempel? Regner vi med at han kan være Gud lik og etterligne kirkens tjenere?

  En utbredt måte å lokke folk er å lova dem at de kan få noe godt ved å synde (Luk. 4,6-7). Han sier det er ikke så farlig å synde, det kommer noe godt ut av det. Dessuten er Gud nådig og tilgir alt. Slik har han lokket mange svake kristne til fall og nederlag.

(2) Dernest tales det om ondskapens åndehær i himmelrommet. Det er med andre ord tale om ånds­makter her. Det er en hel hær av dem. Den angriper de kristne med eller uten menneskehjelp. Det er Djevelen som leder åndsmaktene og virker på sjelslivet, og han bruker alle tenkelige virkemid­ler for å ødelegge de kristne.

  Denne kampen er ikke mot kjød og blod, dvs. mot mennesker. Selv om Djevelen bruker mennesker i sin tjeneste, er det ikke først og fremst mot dem i var strid. Det er mot ham som står bak, den onde selv, og hele hans åndehær i himmelrommet. Dette må bety det samme som i kap. 2,2 der det tales om Djevelen som "høvdingen over luftens makter". Og det ser ut som at det er flere grader eller avde­linger.  Det tales om makter, myndigheter, verdens herskere i dette mørke, og ondskapens åndehær i himmelrommet. Det står i flertall, ja en hel hær kjemper mot oss. Det er altså ikke lett å være en kristen. Det er en kamp og ikke en dans på roser. Men vi merker ikke denne striden like godt til alle tider. Vi kan godt leve fredelig til visse tider. Likevel er striden der.

(3) Det tales også om den onde dag. Det kan være mange slike vonde dager i vårt liv. Vi minnes dem med bitre tanker, kanskje, og ønsker at vi kunne glemme dem. Men de står fast i minnet gjennom livet.

  Likevel taler Bibelen her om spesielt vonde dager, det er tider da Djevelen på en særlig måte angriper oss. Han setter liksom alle krefter inn for å knuse oss og få oss bort fra troen.

  Det kan være særlig sterke fristelser til åpen­lys og grov synd. Vi føler oss fristet på alle kanter, og det synes som om det ikke var noen utvei igjen.

  Eller Satan gir oss stygge tanker og følelser som vi ikke tenkte var mulig for oss. Han liksom bombarderer vårt indre med de styggeste ting. Det blir virkelig en vond dag. Du føler du har tapt før du har riktig begynt.

  Når døden nærmer seg, vil han ofte sette ekstra krefter inn. Han vet at det er hans siste anled­ning. Mange kristne får særlige anfektelser i slike stunder. Då skyter Djevelen inn noen piler i tankelivet og sier: ditt kristenliv er nytteløst, du har ikke vært god nok. Derfor kan du bare gi opp først som sist. Nå har du forspilt alle dine anledninger.

  I slike kritiske tider i kristenlivet er det viktig å lytte til Bibelens ord og vite at Gud har forberedt oss på dette. For i slike stunder kommer alltid spørsmålet: er det mulig å seire for meg i dag? Eller er håpet ute nå?

  d) Seier over Djevelen. Er det mulig å bestå i denne åndskampen? Kan vi seire til slutt?

  Ja, sier dette ordet. Det er mulig å bli stående etter å ha overvunnet alt. Du kan holde stand mot hans listige angrep, sier dette ordet.

  Og det er derfor vi trenger rustningen og å få del i hans veldige kraft. For av oss selv kan vi ikke seire. Det må bli på Guds måte.

  Ta derfor på Guds fulle rustning, v. 13. Vi må bruke Guds måte og metode, og avskrive egne kref­ter og evner. Rustningen er vern mot angrep, den er forsvar mot de som vil oss vondt. Dessuten trenger vi våpen til angrep. Det gir også rust­ningen oss.

  For å seire trenger vi alle disse delene av Guds rustning. Derfor står det: ta på Guds fulle rust­ning. Bare da kan vi seire. Lar vi noen deler av livet være ubeskyttet, er vi sårbare og kan lett beseires. Skal tro om ikke mange kristne har tapt nettopp av den grunn? De mente de var trygge fordi de var beskyttet på nesten alle områder. Men de glemte en eller to steder i sitt liv der de ikke var så nøye eller tok slik hensyn.

  Og dermed falt de.

  Redningen er å være helt avhengig av Jesus på alle kanter til alle tider. Bli sterk ved nåden, sier Paulus, 2. Tim. 2,1. Da er du avhengig og liten i deg selv. Da er det som han sier i 2. Kor. 12,9: Når jeg er skrøpelig da er jeg sterk. For da vet du at du ikke kan klare det alene. Da må du klynge deg til din frelser i ett og alt og erkjen­ne at du ingen ting kan. Det er ham du trenger. Å være sterk som kristen er å være liten i seg selv. For da bygger du alene på Ham. Jo mer skrøpelig vi er i oss selv, jo sterkere er vi i Gud.

Rustingens enkelte deler:

  Hemmeligheten til seier i kristenlivet ligger i rustningen. Den som har Guds fulle rustning på, vil seire sier dette ordet. Han er en seirende kristen. I dette avsnittet får vi noen detaljer om hvordan det skal skje og måten det skjer på.

  Da Paulus skrev dette brevet satt han i fengsel (6,20) trolig i Rom ca. år 62. Da må han ofte ha sett romerske soldater med rustning. Dermed ble det naturlig for ham å bruke det som utgangspunkt - hele tiden inspirert av Guds Ånd. Rustningen har flere deler, og alle deler er nødvendige. Ett eneste sårbart punkt er nok til å felle ham. Så skal vi merke oss at rustningen er for de troende. Det er ikke tale om verden eller hedningene her. Det er du som tror på Jesus det gjelder. Har du rustningen på slik at du kan seire på den onde dag? De fleste deler av rustningen er til forsvar. Faktisk er det bare en del som brukes til angrep -sverdet.

1. Beltet.

  Først nevnes beltet: stå da ombundet med sann­hetens belte om livet. Her er vi ved noe grunn­leggende nødvendig.

  Beltet skulle brukes til å holde kappen oppe med når soldaten skulle løpe og gå i striden. Beltet bruktes også slik når en skulle arbeide. Den store, løse kappen ville ellers hindre en i begge deler. En kunne lett snuble i kappen og falle.

  To ting kan nevnes i dette tilfelle, og Paulus kan ha tenkt på begge deler:

  a) Guds sannhet. Han skriver i innledningen at de hadde hørt sannhetens ord, evangeliet (1,13). I kampen mot Satan er det ingen ting som er så vik­tig som å eie det. Derfor kommer også det først. Og denne sannhet finner vi bare i Guds ord. Det kan gjøre oss rede til strid.

  b) Likevel, her er noe mer: hvordan kan en kri­sten gå i kamp mot Satan hvis det finnes falskhet og usannhet i hans hjerteliv? Det betyr ikke at vi kan leve syndefri. Men det betyr å erkjenne og bekjenne sine feil og fall for Gud og mennesker og ikke bortforklare nederlag og svikt. Ludvig Hope har sagt om dette: det er å være helt ærlig i sitt indre menneske. Falskheten må tape, da snubler vi i vår egen synd. Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere (Joh. 8, 32). I den grad sannheten får slippe til i vårt liv, er vi frigjort. Da er vi ferdig til kamp. Derfor sier Peter: Rens deres sjeler i lydighet mot sannheten, 1. Pet.1,22.

2. Brynje.

  Brynja skulle være til vern om brystet der hjer­tet var. Det var dens fornemste oppgave. Og den kalles her rettferdighetens brynje. Også nå kan vi tale om to ting, ettersom brynja gjerne hadde en ytre og en indre del. Og den skulle gå rundt hele kroppen på brystet og ryggen.

  a) Guds rettferdighet er fullkommen og dekker oss helt. Det finnes ingen brister ved den. Pon­toppidan sier: Gud ser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Det er et godt vern mot Satan. Han kan aldri trenge gjennom den brynja. Det be­varer hjertet.

  b) Men det tales også om livets rettferdighet i Guds ord. Det er den daglige helliggjørelse, kam­pen for å leve etter Guds vilje i hverdagslivet. Hver dag må vi velge Guds vilje, ja ofte flere ganger daglig. 1. Tes. 5,8; 1. Joh. 3,7.10; 1. Pet. 2, 1f. 11. 24. L. Hope sa: ”Dersom vi sette større krav til oss sjølve, fikk vi meir bruk for nåden.” Når vi slik arbeider på oss selv, er det ikke for å bli kristne eller fortjene noe hos Gud. Det kan vi aldri. Alt er av nåde. Men det er for at Djeve­len ikke skal kunne angripe oss. Du er et lett bytte for Satan dersom du åpenbart synder mot Guds bud. Da kan han si: der ser du, du er ikke bedre enn hedningene. Dessuten kan vi lett bli til skade og skam for evangeliet hvis vi lever et slurvet kristenliv. Uoppgjort synd er brennende piler som rammer hjertelivet. De er dødelige for gudslivet.

3. Sko.

  Sko på føttene er til beskyttelse og for å sette oss bedre i stand til å løpe. Når Paulus bruker bildet av soldaten her, er det for å gjøre oss i stand til krig. Og skoene er "den beredskap som fredens evangelium gir".

  Her må vi først se litt på oversettelsen. På gresk står egentlig: Underbundet om føttene med fre­dens evangeliums beredskap. O. Moe oversetter: den kampberedskap som fredens evangelium gir. Derimot oversetter Lyder Brun (1945) på denne måten: ha som sko på føttene villigheten til å forkynne fredens evangelium. Slik er også dansk bibel (1917) og svensk NT (1981). - Men skoene har ikke så mye med vår vilje til å forkynne å gjøre. Ho­vedsaken må være det evangeliet er og gir oss, ikke det vi er. Når vi tar til oss av Guds ord om fred med Gud, er det den beste beredskap til å kjempe mot Djevelen. Evangeliet om Jesus gir kraft og innhold i vitnesbyrdet og frimodighet i striden mot den onde.

4. Skjold.

  Det var to slags skjold i det romerske rike: et lite rundt som var lett å bevege, og et stort, avlangt skjold som dekket nesten hele kroppen. Det siste er brukt her. Det kaltes "Thyreos", som er samme ordstamme som Thyra som betyr dør. Skjoldet var altså som ei dør i størrelse og skjulte hele kroppen. Det var et godt vern.

  Skjoldet er troen.

  Og det er viktig: grip framfor alt troens skjold, står det. Ingen ting er så viktig for et Guds barn som å bevare troen på og tilliten til Gud. Og troen er et uovervinnelig vern. Den kan slokke Djevelens brennende piler.

  I gammel tid brukte de piler som angrepsvåpen, og noen av dem kunne være som små brannfakler. De ble kastet eller skutt mot fienden som slik ble satt i brann. Over skjoldet var trukket med lær.

  Hva er de brennende pilene? Det må være all fristelse til synd. All syndig lyst, tvil, vrede og fortvilelse er slike piler. Når vi opplever lidelse, stiller vi ofte spørsmål ved Guds godhet. Har Gud glemt oss? Knurrer vi når vi mister en kjær venn, blir syk eller opplever andre vansker? Det er satans piler. Eller plutselige innskytelser til syndige tanker og handlinger kan brenne seg inn i oss.

  Hva gjør vi da? Hva har vi å møte det med?

  Troen på Jesus sier at vi er frelst og fri på tross av slike fristelser. Endog om vi skulle falle i noen synd, kjenner troen veien til frihet. Det er ikke å unnskylde synden eller bortforklare den. Det er å bekjenne og innrømme alt for Gud og søke ny nåde og tilgivelse. Da er vi dekket av Guds trofasthet og barmhjertighet. Salme 5,13. Det er hans frelsesnåde.

  På denne måten skal vi kunne slukke alle de brennende piler. Troen er et effektivt vern.

5. Hjelm.

  Ta på frelsens hjelm, v. 17. Hjelmen var av metall, gjerne messing eller bronse og dekket hele hodet. Et trekk ved de romerske hjelmene var at de også var en pryd. De kunne ha fjører og flotte, høye utsmykninger.

  Hjelmen er frelsen. I Bibelen er frelse brukt i flere betydninger: om fortid da Jesus frelste alle på Golgata ved å sone all verdens synd; om nåtid når en synder tar imot den ferdige frelse og får del i evangeliet; og om framtid når vi er evig frelst hjemme i himmelen og vi aldri mer kan falle i synd eller komme bort fra Gud.

  I denne sammenheng må trolig Paulus mene den siste betydningen: når vi står hjemme i Guds him­mel. Slik er ordet også brukt i 1. Tes. 5,8; Jes. 59,17. Det var tanken på hjemmet der oppe som ofte holdt motet oppe hos martyren foran de ville dyr eller misjonæren på en ensom utpost. Da kom også fristelsen og anklagen. Håpet om frelse berget dem igjennom. Hvordan kan en Kristi soldat kjempe godt om han ikke eier håp om seier?

              - Når Himlen er oss kjær og søt og yndig,

                da bliver Herrens hær i striden myndig...

  Og vårt håp er faktisk vår pryd. Vi har ingen ære av det, alt er Guds verk. Men vi kan rose oss av håp om herlighet, sier Paulus. Rom. 5,2.

  Ordet om Jesu gjenkomst og at vi skal samles i Guds himmel, har en ganske sterk dragning og kraft i seg. Vi må ikke glemme det i denne siste tid. Det bevarer oss også fra å gro for fast i denne verden, og dermed til å gjøre mer for Jesus og ofre mer til Guds rike. Livet er så kort og altfor kostbart til verdslige fornøyelser.

6. Sverdet.

  Ta Åndens sverd som er Guds ord, v. 17. Sverdet er et angrepsvåpen på samme tid som det kan brukes til forsvar. Romerske soldater kunne bruke to slags sverd: et stort og et lite. Det siste er brukt her. Det var tve-egga, Hebr. 4,12. Det kalles Åndens sverd fordi Ånden skal bruke Guds ord på oss. Det kan brukes både til forsvar og til angrep - slik er dette det eneste angrepsvåpen i rustningen. "Det kalles Åndens sverd fordi Guds Ånd gir det og inspirerer det. Åndens hjelp er nødvendig for å tolke det" (M.R. Vincent). Jesus brukte Guds ord slik til Djevelen i ørkenen, Mat. 4, 1-11.

7. Bønn.

  Bønnen hører med til rustningen og gjelder i grunnen hver enkelt del av den. Dette kommer best fram i oversettelsen av 1930: "idet I til enhver tid beder...". I grunnteksten står et ord som binder bønnen sammen med frelsens hjelm og Åndens sverd. Og vi har ikke kraft i oss selv til å kjem­pe mot den Onde. Bønnen er vår største resurs slik. Her får vi bøye oss innfor den levende og hellige Gud. I bønnen legger vi vår svake hånd i de naglemerkede og allmektige hender. Da blir en kristen uovervinnelig. da er det ikke vi som kjem­per - det er Herren selv. Derfor er det egentlig Gud selv som seirer og vi har ingen ære av det.

  Bønnen blir her sett fra flere synspunkter:

  a) Stadig og vedholdende bønn: be til enhver tid.

  b) Bønn i Ånden.

  c) Årvåken bønn.

  d) Altomfattende bønn: for alle de hellige.

  e) Bønn for forkynneren: be også for meg.

La oss aldri glemme denne siste del – den kan bli avgjørende i vårt liv med Gud.

B: AVSLUTNING.

  Apostelen legger pennen ned, han har skrevet et av sine mektigste brev. Men han føler seg ikke ferdig. Han skulle gjerne ha sagt dem mer. Men nå må han avslutte, v. 21-24.

  1. Tykikus skal sendes til Efesus. Han skal fortelle dem hvordan alt står til med Paulus, og han skal trøste dem. De er redd for å miste sin sjelesørger og åndelige far.

  Han får et fint vitnesbyrd: den elskede bror og tro tjener. Jfr. Kol. 4, 7. Han hadde vært med Paulus på den tredje misjonsreisen, og apostelen kjente ham i hverdagen. Det er der vi skal bestå prøven. Apg. 20, 4. Just derfor kunne han også trøste andre. 2. Kor. 1, 3-5.

  2. Gode ønsker, v. 23.

  Til slutt ønsker Paulus fred for leserne, og kjærlighet med tro. Det er den guddommelige kjærlighet som gis av Gud ved troen på Kristus.

  3. Velsignelsen, v. 23-24.

  Som vanlig avslutter Paulus sine brev med den apostoliske velsignelse. Vi bruker den oftest slik den står i 2. Kor. 13, 13. Her er den litt forkortet. Merk at nåden er for dem som elsker Kristus. Det er den kjærlighet (agape) som Gud gir når synderen vender seg til Kristus.  Vi elsker fordi han har elsket oss først, 1. Joh. 4, 19. Med denne himmeltone kan dette veldige brevet avsluttes. Amen.