Efeser II av VI.

Kap. 2.

Ef. 2, 1-10. Frelst av nåde.

Ef 2,1-10 Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. 2 I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. 3 Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre. 4 Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, 5 gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. 6 Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, 7 for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. 8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. 9 Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Denne teksten viser hva Guds kraft kan gjøre, som nevnt i kap. 1, 19. Det er et samleord om kristendom som samtidig viser to slags mennesker. Det er bare to måter å leve på her i verden, åndelig talt. Derfor er det også bare to veier og to mål for livet. Slik taler også Jesus i Mat. 7, 13-14.

Men det viser også at det er mulig å flytte over fra den ene veien til den andre og dermed bytte mål for livet. Og det viser den veldige forskjell det er mellom frelste og ufrelste mennesker på tross av at de ofte er like i det ytre. Men verden er inndelt slik og vil være det så lenge denne tidsalder består.

La oss se litt på disse gruppene ut fra teksten i Ef. 2.

A. De som er borte fra Gud.

I denne gruppen finner vi alle de ufrelste og hedningene i verden. På de fleste steder er disse i flertall så langt vi kan forstå. De kan være svært forskjellige i moral og oppførsel. Men noe har alle disse felles:

1) De er døde.

Her taler vi om den åndelige død, i forhold til Gud. De har ikke kontakt med ham og er uten samfunn av noe slag med Gud. Det kommer av at synden dreper et menneske åndelig sett. Det er kjent helt fra skapelsen, 1. Mos. 2, 17. Gud sa til Adam: Den dag du eter av den forbudte frukt, skal du dø. Dette er et historisk faktum. Det skjedde med hele slekten ved syndefallet. Hele denne verden er uten livskontakt med Gud.

Det er en veldig dom over verden, og mange som lever der, tror ikke på dette eller bryr seg ikke om dette. Men en dag vil også de få med Gud å gjøre. Det er i dommens store og alvorlige stund. Åp. 20, 12. Alle døde skal stå for Gud – og så gjøre regnskap for ham for livet sitt. Denne ”dødsdommen” er godt kjent i Bibelen, slik at ingen skal unngå å vite det. I GT finner vi det f. eks. i prof. Esekiel 18, 4: Den sjel som synder, han skal dø. Og i NT ser vi det f. eks. i Rom. 6, 23: Syndens lønn er døden. Jfr. Kol. 2, 13.

2) De lever.

Likevel er det sant at de lever – i synden og på verdens vis. De er ikke bare syndere, men de praktiserer synden. De er ikke bare vantro, men de gjør konkrete synder. Det kan være grove og synlige laster de faller i, eller det er skjulte og hemmelige synder og slikt som kaller ”fine” synder. På grunnteksten står det: etter verdens levemåte (eller verdensmåte). Det må bety at de lever slik som det er naturlig her i denne syndige verden uten å ta hensyn til Guds bud og lover.

Hele verden ligger i det onde, står det. 1. Joh. 5, 19. Og i kap. 2, 16 sier Johannes i det brevet: Alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Gud, men av verden. Derfor sier Paulus til romerne: Skikk dere ikke lik denne verden, Rom. 12, 2.

Det er ganske klart at et slikt liv på verdens vis må få konsekvenser av en hellig Gud.

3) De lar seg lede.

Selv om verdens mennesker sier svært tydelig at de er selvstendige og ikke vil at noen skal fortelle dem hva de skal mene, står de under en sterk makt. Der er andre krefter som styrer tanke og handling uten at de selv forstår det.

Bak denne verden står selve Djevelen. Han styrer og leder tanker og lyster, kjødet og hele deres tilværelse. De er ikke så fri som de selv tror. Å være ufrelst er å la seg styre av andre makter enn Gud. De vil ikke ha Gud til autoritet, og dermed blir de bundet til helt andre og vonde krefter.

Som mennesker har vi alle med åndsmakter å gjøre. De virker i oss og omkring oss. De påvirker tanke og sinn og vilje, og får oss dermed til å gjøre det motsatte av Guds vilje. I kap. 6 finner vi mer om dette, fra v. 11ff. Det verdslige sinn er altså det motsatte av Guds Ånd.

4) De er under Guds vrede.

Allerede her i tiden og verden er de gjenstand for Guds vrede. Det skjer på samme tid som Gud elsker dem. Joh. 3, 16. Så lenge de er verdslige og ikke omvender seg, vil de gå mot den evige dom. Og da blir det forferdelig å falle i den levende Guds hender, som Hebr. 10, 31 sier. Det er Bibelens bilde av verden. Den er syndige og gjenstand for Guds dom, og den er elsket av Gud som vil at de skal omvende seg. Verden i sin synd er uten noe håp, v. 12. Den kan ikke bli reddet på noen annen måte enn Guds vei.

Denne teksten sier derfor meget klart på at det går an å bli et annet menneske som ikke lenger står under Guds vrede.

Men synet på Guds vrede er noe forskjellig blant de kristne. Her går faktisk en skarp skillelinje mellom luthersk og deler av reformert lære. Luthersk teologi er at hele verden etter syndefallet er under Guds vrede, og vi må frelses fra den ved troen på Jesus. Noen sier derimot rett ut: ”Guds vrede hviler bare over dem som bevisst overtrer hans vilje” (E.J.Ekman). Men i vers 3 sier Paulus tydelig: Vi er av naturen vredens barn. Det må bety at vi er gjenstand for Guds vrede før vi har gjort noen synd. Vreden kommer over menneskene på grunn av den natur vi har etter syndefallet. Så dypt var fallet.

Men dette synet har de reformerte egentlig ikke fra J. Calvin. I sin kommentar over Efeserbrevet sier han: ”Vi er alle av natur skyldige til fordømmelse. Derfor bor synden i oss.”  

B. Et annet folk.

Midt blant denne verdens mennesker lever det et annet folk. Noen steder er det mange av dem og de er svært synlige. Andre steder er det bare noen få, kanskje en eneste som lever for og tror på Gud. De er ikke bedre enn andre i seg selv, og de kjenner ingen trang til hovmod overfor andre. Ytre sett kan de være ganske like en del fine mennesker i denne verden. Men noe har skjedd med dem:

1) De lever, v. 5.

De har åndelig liv og dermed kontakt med den levende Gud og hans Sønn Jesus Kristus. En gang var også de verdslige og hatet den sanne Gud. Da levde også de i synden og var uten håp om evig liv.

Da hendte noe: De fikk åndelig liv. De ble skapt på nytt i Guds bilde, v. 10. Dermed fikk de rettigheter i himmelen og håp om et evig liv der. Det var en stor velsignelse i deres liv. Det kan de aldri glemme. Han er ”gått over fra døden til livet,” sier Jesus. Joh. 5, 24. Er det underlig at slike mennesker takker Gud for det og gjerne vil at andre skal få det samme?

2) Hvorfor skjedde det?

Den viktigste grunnen til denne nyskapning er Guds kjærlighet. Joh. 3, 16. Gud miskunnet seg over dem, v. 4. Det kan han fordi han er rik på miskunn. Og denne kjærlighet er fra evighet av og derfor et ufattelig under. Gud elsker til og med sine verste fiender, slik Jesus gjorde på korset.

Det er ikke vi som elsker Gud. Mennesker avskyr Gud av naturen, de flykter fra ham som Kain gjorde etter sitt syndefall. Nei, det var Gud som tok initiativet og tok seg av oss. 1. Joh. 4, 10. Og han viste sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, Rom. 5, 8. Han ventet ikke til vi hadde forbedret oss. Og det kunne vi heller ikke.

3) Av nåde ved tro, v. 8-9.

Måten denne frelse skjer på er litt underlig og uforståelig for noen. Det skjer ikke ved våre egne gjerninger og anstrengelser. Gud frelser oss ikke på grunn av at vi fortjener det. Vi kan ikke samle opp gode gjerninger i en ”bank” som Gud bruker for å frelse oss.

Nei, alt er av nåde. Det betyr nettopp ufortjent. Frelsen blir vår ved å tro på Kristus. Ikke en eneste gjerning eller gave fra oss teller med. Men i troens øyeblikk fødes et nytt liv i oss. Ingen ting er av oss. Slik viser Gud sin uendelige godhet og rikdom mot oss. Og slik er han mot oss hele livet – ”i de kommende tider”, v. 7 (det verset står nok også i et videre perspektiv, men brukes her om oss nå). Gud ønsker å øse ut sin rikdom over sine barn og gi oss av sin uendelige velsignelse, jfr. kap. 1.

Og alt er nåde. Vi er benådet av kongenes konge, fordi Han tok ansvaret for all vår synd og skyld. Vi ble frikjent på grunn av Jesu verk. Det er evangeliet. Og nå leter han etter flere som vil la seg frelse.

4) Et nytt liv, v. 10.

Nå begynner en ny vandring for en kristen, også i det ytre. Vi er ikke frelst av gjerninger, men til gode gjerninger. Kristenlivet skal vise igjen i vår hverdag. Det vil merkes at du er en kristen. Du lever nå på en annen måte enn før. De ytre synder blir fortid, du gjør dem ikke lenger. Skulle du falle i en synd, kommer angerens gråt straks over deg og du går til Jesus og ber om ny tilgivelse.

Gud har nå planlagt dette nye livet ditt. Han har lagt ferdige noen gjerninger som han vil at du skal gjøre. Det betyr at han gir deg anledninger og åpner dører for deg til å leve rett med ham. Nå ber han oss om gå der, ta opp gjerningene, selv om det betyr en offervei for vårt kjød. Men det er ikke et offer for det nye livet og den nye natur vi har fått i gjenfødelsen. For i Kristus har vi fått del i hans vesen. Da vil vi gå hans veier.

Du møter kanskje en gammel som bærer en tung handlebag – og du sier: Skal jeg hjelpe deg med den? Du hører om en syk som er så ensom – og du tenker: I dag skal jeg gå innom ham eller henne. Du sitter på et vitnemøte og hører at ”ordet er fritt” – og du tenker: Jeg har så lyst å si at også jeg er en kristen. Og mange andre ting skjer i livet ditt. Bruk disse anledningene, og du vil merke velsignelsen ved å gå. Du er jo skapt på nytt til det.

Og i alle ting gjelder det: Alt er Guds verk, og derfor skal han ha all ære. Han er verd det.

Amen.

Ef. 2, 11-22.

Ef 2,10-22 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. 11 Kom derfor i hu at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. 12 Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. 13 Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. 14 For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, 15 da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, 16 og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. 17 Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. 18 For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. 19 Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, 20 bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. 21 I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. 22 I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.

Over dette avsnittet kan vi godt sette: Før og nå. Det handler om den store forandring som skjer når et menneske blir gjenfødt og frelst. Da handler dette også om synd og nåde, som i v. 1-10. Alle mennesker har et før og nå, også de som lever i sin barnetro, som det heter. De må komme til bevisst trosliv og få se frelsen slik Bibelen forkynner den.

1. Vår fortid.

Det er en trist beskrivelse vi har her. Men slik er menneskene av natur. Og vi er så hjelpeløse og kan ikke forandre oss selv. Slik er både grove syndere, navnkristne og mange døpte. De er borte fra Gud, og vil i all evighet være det om de ikke omvender seg.

Slik var leserne i Efesus også tidligere, og Paulus minner dem om det. Han vil at de ikke skal glemme det: Husk at dere før var – sier han, v. 11. Ordet derfor viser tilbake til v. 1-10 om at de var frelst av nåde. De var døde og verdslige før de møtte evangeliet. Det må de aldri glemme, men ”komme sin tidligere usseldom i hu for riktig å skjønne på hva de skylder Kristus” (Olaf Moe). Det skaper en større takknemlighet for frelsen. De skal se seg tilbake og se hva de er frelst fra og det de nå har fått av Gud.

Først minner han dem om at de var hedninger av fødsel. Og det står i motsetning til jødefolket som var Guds eiendomsfolk med alle løfter. Dette forklarer han mer inngående og detaljert, som om leserne ikke visste det! Det viser hvor viktig det er å minne seg selv og andre om hva vi er av natur. Da blir vi både takknemlige og ikke minst ydmyke som kristne. Menneskene har en egen tilbøyelighet til å bli overmodige i medgang. Nå går han gjennom deres fortid trinn for trinn:

Som hedninger var uomskårne, og hadde dermed ikke det spesielle tegn på kroppen som viste at de var Guds folk. Omskjærelsen av guttebarn var jødenes paktstegn helt fra Abrahams tid. Det var en ytre handling som noen kunne mistolke som tilstrekkelig til frelse. Jødene kalte dem uomskårne som et ”spottenavn” (S. Odland).

De skulle også huske at de som hedninger var uten Kristus, dvs. Messias, v. 12. Dermed var de også utstengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene og løftet som Gud hadde gitt Israel. Konklusjonen på det var at de ikke hadde noe håp etter døden fordi de ikke kjente den sanne Gud. Og i v. 13 føyer han til at de før var langt borte. Det sier han nok for å vise at avstanden mellom Gud og verden i åndelig forstand er veldig stor. Det er som to ulike verdener eller kloder.

2. Vår nåtid.

Den som blir et Guds barn vil derfor flytte over fra en verden til en annen. Og det er egentlig en stor forskjell. Og det kommer noe nytt med v. 13, det er tydelig av ordet ”men”. Det setter et skille sammen med ordet ”nå”. Men nå, sier Paulus. Og han viser med en gang hva som utgjør den store forskjellen: i Kristus Jesus. Kristus er Messias-navnet, den salvede som Gud hadde utvalgt. Og Jesus er frelsernavnet, han som kom til jord for å fullføre Guds vilje. Han vil altså si at den lovede Messias er den Frelser som kom til jord.

Den store forskjellen er at de som var langt borte, er kommet nær til. Det er en veldig forandring. Professor Odland sier at dette er en rabbinsk uttrykksmåte. De brukte uttrykket ”å la komme nær til” om å gjøre en hedning til proselytt som slik ble innlemmet i Israel. Det har skjedd med de kristne på en annen måte. Det skjedde ikke ved et ytre tegn, men ved Kristi blod. Og da viser han straks hva grunnen er til at de ble kristne, nemlig Jesu død på korset som soning for våre synder. Når et menneske tror det, går det over fra død til liv. Først da har vi fred med Gud.

Dette taler han videre om i v. 14ff. Uttrykkene viser ulike deler av frelsesverket. Han gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet. Her er det tale om de to ulike folkegruppene, jøder og hedninger. For slik delte jødene inn alle mennesker. Og selve gjerdet eller skilleveggen må være Moseloven som bare var gitt til jødene. Den avgrenses her ikke til de ti bud, men til hele lovsystemet med offer og seremonier i GT.

Dette gjorde Jesus noe med. Han avskaffet ikke Guds ord eller loven som moralbud eller rettesnor. Men han satte ut av kraft tanken om at loven var en vei til å bli rettferdige for Gud. Det er jo en hovedsak i kristen teologi. Jfr. Rom. 10, 4: Kristus er lovens ende … Det gjerde som skilte brøt Kristus ned ”ved sitt kjød”. Det viser til hans offerdød på korset, der han selv blir offerlam som tar all verdens synd på deg.

Langfredag ”avskaffet” han denne loven som kom med bud og forskrifter. Da åpnet han en ny vei der både jøder og hedninger kan gå for å bli frelst. Ja, alle må gå den veien for å få nåde hos Gud. I åndelig forstand er det ikke lenger jøde og hedningen, for han skapte de to til et nytt menneske, v. 15b. Men jødene som nasjonalt folk og spesielt utvalgt av Gud, er her fremdeles. Paulus taler her om jøde og hedning i religiøs, kristen forstand.

Dette gjør at jøde og hedning egentlig har fred med hverandre, også her i åndelig betydning. De kommer til Gud og blir frelst på grunn av den samme offerdød på korset. I sitt legeme forlikte han dem begge med Gud og dermed drepte det gamle fiendskapet, v. 16. Derfor kan frelste hedninger og frelste jøder ha samfunn med hverandre og lovsynge den samme Messias, Jesus Kristus.

3. Resultatet av Kristi gjerning, v. 19-22.

De troende er blitt et nytt folk. Disse vers er en gjentagelse og videre utvikling av det Paulus skrev om i v. 13. De er ikke lenger fremmede og dermed utenfor Guds rike. En fremmed er uttrykk for en som er på besøk i et land og er der en kort stund. Utlending er den som har slått seg ned i landet for å leve der uten at de egentlig tilhører landet og folket.

Ved troen på Jesus er de blitt ”de helliges medborgere og Guds husfolk”. Paulus tenker her på det Guds rike Jesus kom for å opprette. De troende i Efesus og eventuelle andre nabobyer er nå blitt borgere i dette riket og dermed medborger sammen med alle andre kristne. Alle disse er Guds husfolk og ”medlemmer af en storfamilie, hvor Gud selv er husfaderen” (F. Frøkjær-Jensen).

Og vi har en sterk grunnvoll, v. 20. Det er apostlenes lære og profetens budskap om en kommende Messias. Det kan stå som uttrykk for hele Bibelens lære. Her dreier alt seg om Kristus, han er hovedhjørnestein, det som binder alt sammen. Framfor alt er det han alle sanne kristne har felles. Når vi lever vårt liv i troen på ham, har vi åndelig samfunn med alle andre troende, og sammen vokser vi til et hellig tempel i Herren, v. 21. Det skjer både en indre vokster i hver enkelt kristen, og at Guds rike vokser ved at nye blir lagt til.

V. 22 fortsetter denne tanken: I Jesus Kristus blir vi alle troende bygd opp til en Guds bolig i Ånden. Dette tempel og bolig er Guds menighet på jord. Paulus vil vise at menigheten er Guds folk som tror på Kristus og som bygger på hans gjerning. I menigheten skal de troende få være og kjenne seg hjemme, og der bor Gud selv ved sin Ånd.

Sammendrag,

I kap. 2 finner vi en del uttrykk om det vi som kristne var før og det vi er nå – før og nå-situasjonen. Det kan vi samle her:

Vi var døde og vandret på verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, levde i vårt kjøds lyster og gjorde kjødets og tankenes vilje. Dermed var vi vredens barn. Vi var hedninger, uomskåret, uten Kristus og utestengt fra Israels borgerrett og fremmede og utledninger, uten håp og uten Gud. Vi var langt borte fra Gud og hans rike, og det var fiendskap mellom hedninger og jøder.

Vi er nå blitt levende med Kristus og frelst av nåde og ikke av våre egne gjerninger. Vi er oppreist med Kristus og har fått plass i hans himmel. Nå opplever vi nådens rikdom og får gjøre gjerninger som Gud har forberedt for oss. Vi er nå kommet nær Gud og fått fred med ham. Alt fiendskap er borte og vi er forlikt med Gud i Kristus, og evangeliet ble forkynt for oss. Vi har adgang til Faderen ved Ånden og er blitt de troendes medborgere og Guds husdolk. Vår åndelige grunnvoll er apostlenes og profetens lære om Kristi verk. Her på jorden er vi et hellig tempel i Herren og en Guds bolig i Ånden.