Efeser I av VI.

Innledning.

Kap. 1. 

Dette brevet er kalt ”Det høyeste og det dypeste brev i NT”. En annen karakteristikk er ”De troendes verdibrev”. Hvis det er slik, har vi mye i vente når vi studerer brevet. Og det er all grunn til å feste tillit til disse beskrivelsene.

Brevet er skrevet av Paulus, kap. 1, 1 og 3, 1. Og det er trolig skrevet i løpet av årene 60-62 e. Kr. Da satt Paulus som fange i Rom, og brevet er dermed ett av ”fangenskapsbrevene”, kap. 3, 1; 4, 1 og 6, 20. Innledningsordene ”i Efesus” mangler i noen håndskrifter (manuskripter). Og det har man tolket slik at brevet opprinnelig var et ”rundskriv” til flere menigheter der Paulus var kjent. Så kunne man føye til eller tenke sin egen menighet. Et slikt rundskriv havnet i Efesus, og det er blitt bevart i avskift for ettertiden. Det minner oss om at brevet som resten av Bibelen gjelder oss alle. Gud har skapt alle og gjenløst alle og ønske at alle skal bli hans barn.

Paulus var kjent i Efesus. Han hadde talt der i ca. 3 år til sammen. Det var vekkelse i byen, og mange ble frelst. Apg. 19,8. 10. 22 og 20, 31. Og det er alltid slik: Vi blir særlig glad i de som har vært til hjelp for oss i åndelige spørsmål. Jfr. kap. 20, 36-38. Det viser ekte kristent fellesskap og broderkjærlighet.

Efesus var kjent for bl. a. Dianatemplet (også kalt Artemis). Det var et sted for dels løssluppen hedensk gudsdyrkelse, og en god inntektskilde for noen i byen. Sølvsmedene laget små miniatyrutgaver av Dianatemplet som de solgte til folket. Det utgjorde en vesentlig del av inntekten deres. Kap. 19, 24. Og dermed ble det stort oppstyr når den tok slutt som følge av vekkelsen.

En grunn til at man tror det var et rundskriv, er også at det ikke finnes en eneste personlig hilsen i brevet. Han hadde vært der i tre år! Han må ha kjent mange der. Det er kanskje også et uttrykk for at Paulus ikke ville risikere å glemme noen og utelukke noen som kunne føle seg såret. Han ville ikke gjøre forskjell på folk, og for Paulus var budskapet det viktigste! Han skulle være i bakgrunnen.

Luther sier om Efeserbrevet: ”I dette brevet lærer Paulus hva evangeliet er, hvorledes det er forutsett av Gud i evighet og blitt forkynt av Kristus. Alle som tror det, sier Luther, skal bli rettferdige, fromme, levende, salige og fri fra loven, synden og døden.” Slik er det virkelig et stykke åndelig arbeid som menneskene trenger.

Paulus skriver her om rikdommen i Kristus. Alt er i Kristus. Dette uttrykket finner åtte ganger i første kapittel i en eller annen form på grunnteksten. Her er mye å få, der er en uuttømmelig dybde. Vi taper ofte åndelig styrke og kraft, om vi ikke leser mye i Skriften. Der er kraftens kilde gjemt.

Kap. 1.

I. Velsignelsen, v. 1-3.

A. Hilsen, v. 1-2.

Ef 1,1-2 Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel - til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus. 2 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

Som vanlig begynner brevet med avsenderen. Han skriver om seg selv at han er apostel ved Guds vilje. Apostel er en utsending fra Gud med et spesielt oppdrag. Til vanlig regner vi med Jesu tolv disipler som apostler. Paulus er også det, fordi han hadde en spesiell og viktig oppgave i Guds rike da.

Men Paulus var det ved Guds vilje. Det betyr at han ikke har tatt navnet og oppdraget selv. Det er noe han har fått av Gud. Slik må det alltid være med oss. Det vi er og gjør må være av Gud.

Paulus gir oss her i begynnelsen fire kjennemerker på Guds folk. Og de er like for alle kristne til alle tider i alle land. De troende er utrolig like over alt. Men det er ikke så rart, vi er jo født av den samme far. Derfor kan vi prøve oss selv allerede her. Er vi virkelig Guds barn?

1) Troen.

”Til de som tror på Kristus Jesus,” står det. De frelste er ”troende”. Det var slik vi ble kristne, ved å tro. Og troen er å oppgi sitt eget, å kapitulere innfor Gud. Da finner de bare en utvei: Å fly til Kristus og be om nåde. Salme 34, 23 sier det slik: ”Ingen av dem som tar sin tilflukt til ham, dømmes skyldig.”

Dette var en hovedsak for Luther. Han uttrykte det med to ord på latin: Sola fide: Ved tro alene. Og troen står alltid i motsetning til våre egne gjerninger. I Romerbrevet og Galaterbrevet har Paulus skrevet mer om troen. I Gal. 2, 16 sier han f. eks.: ”Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.”

Det er ikke vårt eget strev etter å bli gode nok, som teller. På den måten kan vi ikke avbetale et eneste øre av vår store syndegjeld. Det er ikke slik i Guds rike at vi skal gjøre så godt vi kan og på den måten betale litt av skylden – og så gjør Gud resten ved Kristus. Nei, det har aldri vært frelsens vei. Den er ved tro alene. Og da blir det også av nåde.

Troen er ikke opptatt av seg selv, men av den vi tror på. Troen ser på Kristus og det han har gjort i vårt sted. Da får den troende lov å tro: Jesus er min Frelser. Han har gjort alt for meg. Da skjer det forunderlige: Alle mine synder tar Jesus på seg og gjør dem til sine på en måte. Og så blir alle Jesus gode gjerninger og død min eiendom. Kristi rettferdighet er blitt åpenbart uten loven på grunn av Kristus. Synderen blir da rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Rom. 3, 21-24.

Troen frelser – ikke det vi selv er og gjør.

2) Nåde.

Også dette ordet er viktig i den lutherske reformasjonen og ellers i den kristne tro. Nåde betyr gave, og alt i frelsen er fritt, for ingen ting uten noe annet i tillegg – sola gratia på latin. Vårt ord gratis kommer fra det latinske Gratia.

Ordet nåde kjenner vi også fra ordet ”benådning”. Det betyr at en fange blir frikjent, og skyld og gjeld blir ettergitt av ulike grunner. Før kunne til og med en dødsdømt fange bli benådet her i landet, før dødsstraffen ble opphevet. Det må ha vært den største dag i fangens liv. Han kunne spasere ut av fengselet som en fri mann. Kongen hadde frikjent ham. Slik er det også for en kristen. Han er frikjent fra alt han har gjort, og det er av nåde.

Vi har ikke krav på å bli frelst. Vi har ikke fortjent det. Og vi har ikke gjort en eneste ting som kan betale av på vår gjeld. Det er ikke slik at vi har gjort for lite. Nåden forteller oss at vi ikke kan gjøre noe for å bli frelst. Og dermed har vi heller ikke gjort noe.

Joh. 1, 14-17 sier noe viktig om nåden. Jesus kom til verden som Ordet, og hans herlighet er full av nåde og sannhet, står det. Og døperen Johannes vitner om dette og sier: Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For nåden og sannheten kom med Kristus. Alt i kristendommen er altså av nåde, og den strømmer over de kristne. Nåde over nåde betyr at det stadig kommer ny nåde i vårt liv. Den blir aldri oppbrukt, men blir stadig fornyet. Det er en kristens erfaring gjennom troslivet.

Og fordi vi behøver nåde hele veien, er dette et kjennetegn på en kristen. Klarer du deg uten nåde, er du utenfor Kristus. For han er nåde. Men det er ikke slik at vi trenger nåde i tillegg til det vi gjør selv. Det er alltid bare nåde. I kap. 2, 8 sier Paulus det samme: Av nåde er dere frelste ved tro, og det ikke av dere selv. Det er Guds gave. Hvis vi betaler litt, er det ikke lenger gave.

3) Hellighet.

Paulus kaller de kristne hellige i v. 1. Alle som tror på Jesus, har nåde og er hellige. Det er også et kjennetegn. Jesus gjorde oss hellige da han døde for oss. Og denne hellighet er fullkommen. Vi skal komme tilbake til det i dette brevet, men må peke på noe viktig allerede nå.

a) For Gud er vi fullkomne nå. Vi kan ikke bli bedre for Guds åsyn enn det vi er ved tro på Jesus. Hebr. 10, 10 sier at vi er blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle. Pontoppidan skriver i sin forklaring slik: Gud anser oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet. Derfor kan vi synge med stor frimodighet: Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i Verdens Frelser alt nu … Det skulle vi aldri glemme.

b) For mennesker er vi ikke det. Her har vi mange formaninger til å leve et rett og sant liv. Mye kan bli bedre i livet vårt til hverdags. Vi svikter gang etter gang og kan lett tape motet. Da skal vi hele tiden se på hva vi er i Kristus for Guds åsyn, og det skal gi oss frimodighet og kraft til å fortsette hverdagslivet. Min far var klokker i kirken i 30 år. Jeg satt og hørte ham ”lese” klokkerbønnen utallige ganger: ”Og forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet.” Det gjorde inntrykk, og jeg glemmer ikke den setningen, tror jeg. Nå har de tatt den ut av kirkens ritual, og det er synd. Den var en god og nyttig påminnelse til oss kristne.

Formaningen kommer tilbake i kap. 4, der vi skal se nøyere på det. Allerede nå må vi si at du kan ikke være en kristen og samtidig leve i åpenbare eller skjult bevisst synd. Da har du meldt deg ut. Det gjelder ikke bare store og grove synder i våre øyne. Det gjelder like mye skattefusk, små løgner og sladder og baktalelse om andre mennesker.

4) Vi har fred med Gud.

Det er en frukt av troen. I Gal. 5, 22 kalles det en Åndens frukt. Fred med Gud er en dyrebar sak og en del av troslivet. Vi kan ikke leve som kristne uten å eie fred med Gud. Det er et kjennetegn på en kristen.

a) Først har vi et rett og sant forhold til Gud. Det er fred mellom meg og min Gud, som det står i sangen. Kristus har forlikt verden med Gud. Det er ikke krig mellom den hellige Gud i himmelen og hans troende barn på jord. Vi lever i et fredsforhold.

b) Dernest opplever vi en følbar fred, særlig noen ganger. Vi har det ”godt med Gud”, og det er det normale, om vi kan si det slik. Den følbare fred kan tapes uten at Gudslivet tapes. Denne fred kan forstyrres f. eks. av ulydighet, sykdom og dårlige nerver. Men du har det like rett med Gud og er like rede til å komme hjem til himmelen, selv om du kjenner det tungt og vanskelig og mørkt i sjelen. Det er bare forholdet til Gud som avgjør den saken. Så vil også djevelen komme og si at du har det ikke rett med Gud, det er derfor du ikke har fred. Da må du ikke glemme dette: Kan du si med sangeren dette verset: ”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste!” Da er du på himmelvei.

B. Velsignelsen er fra Gud, v. 3.

Ef 1,3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

Her begynner Bibelens lengste setning, som går fram til v. 14 i grunnteksten. I No-30 er det også slik. I senere oversettelser er setningen oftest delt opp i flere deler for å gjøre det lettere å lese og huske. Men dermed er også noe tapt, nemlig helheten i dette avsnittet der Paulus kommer med mange gode sannheter i den kristne tro. Og de hører organisk sammen, der det ene liksom bygger på det andre, men er samtidig en enhet av likeverdige deler.

Her lodder Paulus dypt. Han rører ved himmelske ting og ikke bare jordiske sannheter. Derfor er de heller ikke så lette å forstå. Vi må tenke litt etter og se de enkelte deler i lys av hele Guds frelsesplan.

Vers 3 her er som en overskrift over resten av den lange setningen. Her har han samlet noen kjerneord som vi må stanse opp ved.

1) Lovsang.

Lovet være Gud, sier Paulus. Engelske bibler har her oftest ”Velsignet være Gud” (bless). Slik står det også i den hebraiske utgaven: Baruk. Ordet på grunnteksten gresk er: Evlogetos av verbet evlogeå som betyr å tale godt om. Og det kan jo være både en velsignelse og en gjennom en lovsang.

J. Calvin taler om velsignelse i fire betydninger i Bibelen: Vi velsigner Gud når vi priser ham for hans godhet. Gud velsigner oss når han lar det lykkes for oss. Mennesker velsigner hverandre når de ber, og prestens velsignelse er mer enn bønn fordi det er vitnesbyrd om guddommelig velsignelse.

 Vi legger merke til at Paulus alltid lovpriser og velsigner Gud. Det handler ikke om oss selv eller å opphøye oss eller andre mennesker. Lovsangen er å ære Gud. Og det har vi for lite av. Nå føyer han også til: Jesu Kristi Far. Gud settes i forbindelse med Jesus.

Folk i Efesus og andre steder hadde jo så mange ”guder”. De var ikke guder, for det finnes bare en. Men i folkets tanke var det mange. Paulus vil avgrense sin tale om Gud til den ene, levende Gud. Og han er Jesu far, som viser at Jesus var selv Gud, en del av treenheten. Paulus hadde jo forkynt dem om Kristus. De kjente hans navn og frelse. Nå knytter han Jesus sammen med den levende og ene Gud i himmelen.

Hvordan får vi så denne lovsang i vårt hjerte? For Paulus mener ikke sanger med ord om de er aldri så vakre og kunstneriske. Her er det hjertet som synger. Og denne sangen skapes ikke ved tvang eller opplæring eller ved stemning og mye musikk.

Nei, det skjer ved å se. Når hjertet blir stille for og oppmerksom på hva vi eier i Jesus Kristus, da tennes en takkesang til Gud. Og det er rett lovsang. Her i v. 3 og følgende vers skriver han nettopp om alt det Gud har gjort for oss. Hovedsaken er at vi får tro oss frelst og ser at det åndelige er det viktigste. I kap. 3, 4 skriver Paulus: ”Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristusmysteriet (hemmeligheten)”. På nynorsk står det slik: ”Kor vel eg kjenner Kristi løyndom.” Og vi kan lære å kjenne noe av dette ved å studere Skriftene.

Peter skriver i 1. brev 1, 3 om Gud som har gjenfødt oss til et levende håp. Det er himmelen, målet for vår reise her i verden. Det er også en grunn til å synge lovsang. Vi har noe i vente.

2) Lovsangens innhold.

Her sier han det med ett eneste ord: Velsignelse. Det ordet finner vi igjen både i GT og i NT. Det har så rikt et innhold at det kan vanskelig beskrives. Men det er åndelig å forstå og ikke materielt eller jordisk.

Her sier han nå noen underlige ord. Først at han HAR velsignet oss. Det gjelder de troende. I en forstand har han velsignet alle mennesker som sin skapning. Men i det åndelige gjelder det bare Guds folk, de som har tatt imot Jesus og tror på ham. Vi har alle fått en velsignelse. Vi behøver ikke å be om den. Verden er utenfor og forstår ikke slik tale. Du må tro på Jesus for å forstå velsignelsens innhold.

Disse tankene står klart omtalt i Apg. 3, 26: Peter taler til folket slik: ”Det var til dere Gud først sendte sin tjener, da han reiste ham opp for å velsigne dere når hver av dere omvender seg fra sine onde gjerninger.” Velsignelsen er knyttet til Guds folk.

Dernest sier han at han har velsignet oss med all åndelig velsignelse. All velsignelse betyr at det er nok for alle for alle ting du behøver det. Du har hele himmelens lager og resurser til rådighet, og der når du aldri bunnen. Ordspr. 10, 22 sier også: Det er Herrens velsignelse som gjør rik, eget strev legger ikke noe til. Tenk om folket ville se det og innrette seg etter denne Guds plan.

Moses talte mye om velsignelse. Og i 5. Mos. 28, 3-6 sier han noe fint: ”Velsignet være du i byen og velsignet være du på marken … Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang.” Velsignelsen har vi fra vi gikk inn i livet og til vi forlater det. Sml. her Salme 121, 8 der Herren skal bevare vår utgang og vår inngang til evig tid. Det er en annen måte å se det på: Vi går ut av verden og inn i Guds rike, vi går ut av en tjeneste og inn i en annen, slik det kan veksle i vårt liv. Men Herren er med og velsigner sitt folk helt inn i evigheten.

Salme 133, 3 sier noe om velsignelsen: På Sions berg har Herren satt velsignelse, liv til evig tid. Det var til Sion Jesus Messias kom som frelser, og kom til verden med den aller største velsignelse som vi skal se. Men Sion er også bilde på den nytestamentlige menighet der Jesus er sentrum. Der blant de troende og Jesu nærvær har han satt velsignelse for oss. Det opplever Guds folk stadig. I en god kristen forsamling med bibelske forkynnelse og bønn – der trives Guds barn. Der hører vi hjemme og ikke der verdslig underholdning dominerer eller liberal forkynnelse skjer. Guds sanne barn merker denne forskjellen.

Nå må vi også gå til Abraham. Han fikk løfte om velsignelse, 1. Mos. 12, 3. ”I deg skal alle jordens slekter velsignes,” sa Herren til ham. Det var et veldig løfte. Velsignelsen er Messias og alt det han er og skulle gjøre. Jesus er velsignelsen. Derfor er det sant det vi synger i salmen: Eier du ham, da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Paulus sier det samme i dette verset: han har velsignet oss i Kristus. Der ligger hemmeligheten gjemt. Derfor må vi gå til ham og være hos ham for å leve velsignet her i verden. En annen sang sier det slik: Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord: Jesus.

I Rom. 15, 29 taler Paulus om reisen til Rom. Han vil gjerne dit. Og når han kommer, så vet han at han kommer med en fylde av Kristi velsignelse. Hvordan kan han vite det? Jo, han kommer med evangeliet om Jesus. Det er det han skal forkynne også i Rom.

3) Åndelig velsignelse.

Gud har ikke lovt oss materielle goder, et lett liv med god helse og mange penger. Noen tenker slik når det tales om velsignelse. Og Gud kan skaffe oss alt dette. Han kan gi velstand, men alltid så langt som det tjener Hans rike.

Her taler Paulus om åndelig velsignelse. Det viktigste ved den er at Gud vil frelse vår sjel. Det er viktig for et menneske å forstå det, ellers vil han søke alle andre ting for å tilfredsstille sin lengsel. Men vi får aldri ro og fred i sjelen før den er frelst. Folk tenker ofte altfor mye verdslig om livet. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel.

For en kristen er det en velsignelse å få leve godt og rett med Gud. Da må vi leve i lyset, 1. Joh. 1, 7. Det er å leve i et åpent forhold til vår Frelser og til andre mennesker. Velsignelsen er også å leve himmelvendt slik at målet er klart. Da vil tanke og sinn også bli mer opptatt av det enn det jordiske. For Gud har lagt evigheten ned i vårt hjerte, som Forkynneren 3, 11 sier.

4) I himmelen.

Når vår livsreis er slutt, har vi et sikkert sted å komme til. Himmelen er en god ”endestasjon” for en synder. Vi skal få være med i den store hvite flokk. Ved troen på Kristus har vi allerede en reservert plass der.

Men det er ikke alt. Allerede her i verden lever vi som kristne i ”det himmelske”. Vi har en himmel over vårt liv og lever i en himmelsk atmosfære. Gud vil gi oss så mye godt at vi får en forsmak på evigheten allerede nå.

Denne himmelske rikdom er Jesus Kristus. I ham har vi alt og hans rikdom er stor. Vi ser det bl. a. i Kol 1, 19: ”For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham.” Hele Guds storhet finnes altså i Jesus. Dette sier han mer om i Kol. 2, 9-10: ”For i ham bor hele guddommens fylde legemlig. Og i ham er dere blitt fylt, han som er hodet for enhver makt og myndighet.”

Vi ser ofte så lite av denne fylde her i tiden fordi vi er lite opptatt av den. Det er det og den vi er opptatt av som gir oss mest glede. Vi må se oss selv der vi er plassert ved troen i det himmelske. Ved å se på det verdslige og være opptatt av det jordiske leder ofte til at vi finner erstatning for Guds rikes fylde og storhet.

Denne rikdom taler Paulus videre om i Efeserbrevet. Men hele tiden gjelder det: Alt har vi i Kristus. Må Gud få hjelpe oss til å leve der i troen. Amen.

Ef 1, 4-14: En rekke velsignelser fra Gud.

1) Utvalgt av Gud, v. 4.

Ef 1,4 For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.

Dette er Bibelens lengste setning. Den handler om Guds velsignelse, som er frelse.

Se Ordspr. 10.22: Det er Herrens velsignelse som gjør rik, eget strev legger ikke noe til.

Vi ble utvalgt av Gud før skapelsen, fra evighet av. Det var med i Guds plan.

Forut bestemt, står det – det vi kaller predestinasjon. Det er et vanskelig tema som mange har misforstått. Og vi skal ikke så snart mene at vi har forstått alt om det. Men noe kan vi si:

1. Noen er ikke utvalgt til frelse og andre til fortapelse.

Augustin mente at Gud valgte ut noen til frelse – resten lot han være.

Calvin sa derimot at Gud valgte ut noen til frelse, og andre til fortapelse. For dem var det ikke noe håp.

Luther var enig med Augustin i begynnelsen, men forlot den tanken.

De reformerte nå lærer også at Jesus bare døde for noen.

Lutherske kristne har vært klare på at Jesus døde for alle og at utvelgelsen er i Kristus. Det betyr at når vi tar imot ham, er det Jesus som frelser oss og er vår garanti for frelse. Men i tanken om utvelgelse ligger også det at Gud begynte og har gjort alt. Det var ikke vi som valgte Jesus en dag, det var han. Det er i grunnen en frigjørende tanke

2. Hva det betyr:

Noen viktige hovedpunkt kan vi vise til her:

1) Gud begynte og laget en frelsesplan.

Ingenting er av oss, eller noe i denne verden er grunn til frelse.

Etter sin viljes frie råd har han gjort det. Og det betyr at alt er av nåde. Vår frelse begynte i Guds hjerte i evigheten. Før verden var grunnlagt gjorde Gud alt ferdig i sin tanke. Og han gjorde det av kjærlighet, fordi han elsket oss så. v. 5. Joh. 3, 16. Gud kunne ikke la oss gå fortapt uten å skape en ny vei til himmelen!

Og vi må forstå det ut fra syndefallet. 1. Mos.3. Alt håp var ute da, alle mennesker var fortapt.

Da sa Gud: De som tror, er frelst. Derfor kalles vi De troende. Vi bygger ikke vår frelse på noe i oss selv. Vi bygger på det Gud har gjort for oss. Det er tro, og dette er de utvalgte.

Gud visste alt før det skjedde. Han er allvitende på alle områder. Derfor visste han også hvem som tok imot. Vi kan ikke overraske Gud. Rom. 8, 29. 1. Pet. 1, 2. Han vet det på forhånd. Det er også en god tanke. ”Du visste alt om meg før du meg kalla …

2) Gud vil ha alle.

Ikke en så ussel er… Slik synger vi med rette. Alle er utvalgt, på tross av synd og udugelighet. Ingen behøver å tenke: jeg er utenfor. Det er plass for deg. Jesus viste oss det. Han tok seg av alle da han var her på jorden og døde for alle mennesker.

Paulus skriver i 1. Tim. 2,4: Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Det er tydelig tale og klare ord. Ingen skal påstå at noen er utenfor. Alle er regnet med. Her finner vi Guds vilje med menneskene: Frelse for sjelen – og at de erkjenner at de selv er syndere og at løsningen bare finnes hos Jesus.

Peter skriver om det samme slik i 2. Pet. 3,9: ”Herren er ikke sen med løftet, slik som noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” Han sier det altså både negativt og positivt. Det er ikke Guds vilje at en eneste skal gå til fortapelsen. Nei, hans store plan er at alle skal være i hans himmel. Når det ikke skjer, er det menneskenes skyld. De fleste velger sin egen vei og vraker kallet fra himmelen.

Derfor er det underlig at noen vil så tvil om dette. Det skaper bare uro og unødig tvil hos usikre sjeler. Det er en plass i himmelen for deg. Det har Gud selv sagt. Han visste alt om oss, slik at ingen ting kommer uventet på ham. Han regnet med at det ville være slik på grunn av syndefallet.

3) Gud har vist vei: Kristus.

Joh. 14, 6. Han tvinger ingen, det er et fritt valg. Men: Vi kan ikke gå vår egen vei. Det er en blindvei. Men Jesus sa det så tydelig: Jeg er veien, sannheten og livet Og så føyer han til: Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Det understreker tanken om at det bare er en vei til Gud og hans himmel. Ingen annen religion kjenner denne veien, og derfor fører de folk vill åndelig talt.

Men vi må også understreke at der er galt å si at alle blir frelst ved sin tro. Mange liker nok slik tale. Den er ikke forpliktende eller avhengig av Gud. Det er en tro som bygger på seg selv og sin egen tanke og opplevelse. Det frelser ikke.

Veien er å følge ordet i Joh 1, 12: Alle de som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Du må altså ta imot og tro på Jesus som Frelser. Det betyr også at vi må komme med våre synder og be om nåde og tilgivelse.

Gud har forberedt alt. Ingen ting er ugjort. Også hedningene er med i Guds frelsesverk. Derfor er vi med i misjonen. Jesus døde for alle. Alt ferdig for alle. Ellers var Gud urettferdig. Han har skapt alle, gjenløst alle og innbyr alle. Men hver enkelt av oss må ta imot frelsen personlig, si ja takk for Guds gave.

Hva får vi når vi kommer til ham? Paulus kaller svaret: Barnekår. Vi blir ikke slaver, treller eller tjenere. Vi får noe stort, høyt og hellig – vi blir lik Jesus. Frelsen gir oss samme rett og arv som han har. Det skal vi tale mer om senere.

I v. 4 sier han at vi skulle bli hellige og ulastelige for Guds åsyn. Det er et viktig mål med frelsesverket. Et Guds barn vet at han ikke er det i seg selv eller ved noen av sine egne gjerninger. Her må vi fødes på nytt, Joh. 3, 3 og 5. Og vi må oppleve en ny skapelse der alt er gjort av Gud og at han får begynne om igjen med oss. 2. Kor. 5, 17.

Da blir vi slik som Jesus er, vi får det på samme måte. Gud ser oss i Kristus. Å være i ham er det inderligste forhold som tenkes kan. Det er å være ikledd Jesus og skjult i ham, Da er ingen ting av oss. Dette uttrykket ”i ham”, eller i Jesus, kommer igjen 11 ganger her. Det viser at dette er viktig. Og slik skal vi virkelig få være som Guds barn.

2) Barnekår. V. 5-6.

Ef 1,5-6 I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, 6 til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.

Dette er en ny velsignelse. Gud har valgt oss ut – til barnekår hos seg. Gud bestemte hvorledes de kristne skulle være, hva de skulle få. De skulle ikke være slaver og tjenere som skulle få lønn for sitt strev. De skulle være barn av Gud, som Joh. 1, 12 sier.

Her må vi velge. Gud tvinger ingen, og det skjer ikke automatisk ved fødsel. Gud kaller oss og vi kan svare. Da får vi barnekår. Det betyr at vi får samme rett som et barn i et hjem. Vi har flere bibelvers om det. Rom. 8,17; Ef. 1,12; Gal. 4,7.

Men her taler ikke Paulus om fødsel. Han ser frelsen fra en juridisk synsvinkel, og skriver derfor om adopsjon. Hvorfor gjør Gud det? Fant han noe verdifullt hos oss? Nei, grunnen var nok en annen, og da rører vi ved en hovedlinje i Bibelen.

- Han gjorde det i kjærlighet: Gud elsket sin skapning, på tross av vår synd . Joh. 3, 16 sier det så tydelig: Gud elsket verden – derfor sendte han sin Sønn, og derfor vil han ha oss som sine barn.

- Han gjorde det etter sin frie viljes råd: ingen tvinger Gud til noe. Han ville det. Vi har ingen rett hos Gud. Synden tok den fra oss.

Frelsen begynte altså i Guds hjerte. Det var ikke vi som valgte å følge Jesus, dypest sett. Det var Gud som valgte oss. Det er litt av hemmeligheten ved ordet om utvelgelsen, v. 4. Vi er en utvalgt ætt – i den betydning her at Gud selv tok initiativet. Og dermed valgte han oss akkurat slik som vi var og er.

Og hvorfor gjorde han det? Det får vi lys over her. I v. 6 sier han: Til pris for sin nådes herlighet. Guds folk er Guds ære – vi er hans mesterverk. Det skjer fullt ut i himmelen når vi kommer hjem.

Da ser vi ikke bare nåden, men hvor stor den er. Vi ser nådens glans og herlighet, slik han egentlig er. For der ser vi Jesus slik han er. 1.Joh. 3,2. Vi fikk alt av ham: ved Jesus Kristus gav han oss alt. Men Gud har sett alt dette og mer til fra begynnelsen av.

Allerede nå ser vi litt av barnekåret, i Ordet og bønnen får vi små glimt. Og jo mer vi ser av storheten, jo mer takker vi. ”Det er da noe å være barn å være barn av Gud den evige Fader.” Og vi synger mange ganger slik: ”O Jesus åpne du mitt øye så jeg kan se hvor rik jeg er.”

Og hvorledes vi får det, skal vi se i neste vers.

3) Syndenes forlatelse, v. 7-8.

Ef 1,7-8 I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. 8 Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand,

Her møter vi en ny og veldig velsignelse. Vi blir ikke velsignet av å gjøre så godt en kan.

Det er bra menneskelig sett å leve fint og rett, holde loven – men det fører ikke frem. Du blir heller ikke velsignet av å gjøre som en vil i alle ting og la det andre skure. Det er en hån mot Gud.

Hva er så Veien?

Svaret er enkelt og klart i Guds ord: Erkjenne og bekjenne sin synd. Det er å omvende seg. Vi skal legge alt fram for Gud og si som sant er: Jeg er fortapt i meg selv.

Vi har noen fine eksempler på det i Bibelen. I Luk. 15, 19 møter vi den fortapte sønn som sier av hjertet: Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. Han hadde rotet seg bort i syndelivet i det fremmede land. Nå ble han oppmerksom på det og ville hjem til sin Far.

I Jes. 6 ser vi den unge profeten Jesaja. Han får et sterkt møte med Gud og ser hvor uren han er. Der og da opplevde han at Gud selv rørte ved ham og renset han fra synden. Er det slik med deg? Eller er det fusk i kristenlivet? Har du noen skjulte synder som du ikke vil slutte med?

Vi har også beretningen Davids syndefall og gjenreisning til frelse i Salme 32 og 51. Her ser vi at han bekjenner og ber om nåde og renselse. Vi opplever aldri velsignelsen og frelsens glede ved å gjemme noe for Gud. Alt må fram i lyset, bare der er tilgivelse. 1. Joh. 1, 7.9.

I Ef. 1, 7 står det så fint: Syndenes forlatelse er etter hans nådes rikdom. Her er nok for alle og for alle slags synder. Vi synger om det i f. eks. denne sangen nr. 262 i Sangboken: I syndsforlatelsens rike, fortapte synderes hvilested. Det er en god plass.

Og grunnen til at det er mulig får vi også vite her: Jesus betalte for synden. Ved forløsingen ved hans blod, v. 7. Da leder han oss opp til korset på Golgata. Der skjedde forløsningen da Gud ble forsonet og adgangen åpnet inn i Guds rike. Det skjedde ved Jesus død.

I  Nynorskoversettelsen av 1978 står dette verset slik: som vart vunnen ved hans blod. Han er frelsens grunn, derfor er det rom for alle, for alle var med på korset. I Salme 103,3 ser vi at syndens forlatelse er en velsignelse. Eier du den? Det er hovedsaken i vårt liv. Hvis vi ikke eier tilgivelse for vår synd, er vi fortapt.

I innledningen til brevet stod det slik i v. 2: nåde være med dere. Og dette er nåde – å få eie fred med Gud ved troen.

Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen!

4) Guds vilje, v. 9-10.

Ef 1,9-10 da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, 10 om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.

Her er flere velsignelser, også de er en stor rikdom for Guds folk. Nå får vi se litt inn i Guds tanke og plan med menneskene og skaperverket. Det hadde vært en hemmelighet (et mysterium), men ble åpenbart i Kristus. Men slik er det fremdeles. Frelsen er skjult for menneskenes naturlige fornuft. Det er først når vi møter Jesus og tar imot ham, at vi får nye øyne og ser inn i Guds plan med oss.

Guds vilje, som er skjult for fornuften. Ve forstår det ikke pga synden. Gudsbildet i oss er ødelagt ved syndefallet, derfor er alt i frelsesverket en hemmelighet (mysterium). Det ligger utenfor oss. Vi kan ikke fatte de åndelige ting, men bare de jordiske som vi ser omkring oss.

Vi kan se litt av Guds gjerning, skaperverket. Vi ser de store ting, stjerner og planeter, og de små. Jo lenger vitenskapen kommer, jo mer ser de av skaperverket. De ser stjernene langt borte ved store teleskop. Og de oppdager mye inne i oss og andre skapninger som de ikke kjente til i gamle dager, som molekyler og atomer. Vi skulle tro at alt dette ledet menneskene til å erkjenne at det finnes en Gud som står bak alt. Men ofte gjør de ikke det. De lager bare nye teorier om evolusjon og utvikling og fornekter Gud som skaper og herre.

Det er særlig Guds vilje om frelsen Paulus tenker på her. Alle andre religioner viser at menneskene har sine tanker om frelse. Men de går i feil retning. Menneskene kan ikke vite av seg selv hva Gud vil her. Derfor måtte han åpenbare det også.

Han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet (mysterium), etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv, Ef. 1, 9. Han kunngjør sin vilje til oss ved sitt ord og sin Ånd. Evangeliet er innholdet (kap. 3,6). Og det er Ånden som viser oss det (1, 17). Hemmelighet betyr ikke her noe som bare spesielt innvidde personer får del i, som hos hedenske religioner og filosofer. Her gjelder det ”en sannhet eller kjensgjerning som menneskene ikke kan kjenne av seg selv, men bare gjennom guddommelig åpenbaring” (Olaf Moe).

Ordet hemmelighet (mysterium) blir brukt om hele Guds frelsesråd, og om det enkelte ledd i Guds råd, slik som at hedninger og jøder står likt i forhold til frelsen (Ef, 3, 3). Dette forutsetter at Guds frelse ikke var kjent før, og vi finner mer om det i neste punkt.

Guds ord er komplett, og der har vi alt vi trenger å vite nå. Vi vil nok få større innsikt i Guds råd når vi en gang skal møte ham personlig i himmelen.

5) En husholdning, v. 10.

Her er vi inne på en ny velsignelse, og det er egentlig innholdet i hemmeligheten. Husholdning betyr at Gud har ”lagt en plan som gikk ut på opprettelsen av en ’husholdning i tidenes fylde”, og som alene kunde virkeliggjøres derved at hans viljes hemmelighet blev oss kunngjort” (S. Odland).

Dermed er dette noe nytt i verden. Hele åpenbaringen kom først med den nye pakt. ”Ingen hade ju kunat veta Guds vilja och Guds tankar med afseende på oss, derest Gud icke uppenbarat sin viljas hemlighet. Men detta har han nu gjort” (E. J. Ekman). Og det var virkelig gode nyheter for menneskene som Gud selv ønsket å vise folket: ”Det er Guds glæde og længsel at kungøre os sin hemmelighed” (Fl. Frøkjær-Jensen). Den sistnevnte kommentar viser også til den danske oversettelse: ”ud fra den gode beslutning”. Ordet god står ikke direkte i grunnteksten, men det ligger i det greske ordet evdokian, der ”ev” betyr god.

Jødene hadde fått noe av Guds vilje åpenbart i Det gamle testamentet. Men oppfyllelsen og fylden kom i den nye pakt. Og denne guddommelige plan er fullkommen og viser oss hvordan Guds rike er og hvordan det skal ledes.

Gud skulle samle alt til ett og gjenopprette skaperverket. Alle troende blir likestilt overfor Gud når det gjelder frelse, og himmel og jord blir ett til slutt. Men alt skjer i Kristus, der er Guds menighet på jord – som er jordens største under (Nordahl Grieg).

I v. 1 ser vi at menigheten eller kirken består av de som tror på Jesus. Kirken er egentlig ikke lokal, men universal. De troende i hele verden tilhører den samme Guds menighet. I v. 9 ser vi at det skjedde etter hans frie råd. Gud bestemte selv hva han ville gjøre, og ikke noe menneske har påvirket ham der. Da er det av nåde, for etter syndefallet er alle mennesker motstandere av Gud. I v. 10 sier Paulus at noe skal skje i tidenes fylde. Da skal alt bli fullkomment. Da er det høst på jord og evigheten begynner.

Det er også en stor velsignelse.

6) Arven, v. 11-12.

Ef 1,11-12 I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, 12 for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus.

Nå minner han oss om en ny velsignelse som gjelder alle troende. Vi er blitt arvinger. I den eldre bibelen (1930) stod det ”arvelodd”, og det betyr nettopp å få del i arven. Det er noe likt mellom arven i bibelsk betydning og vår jordiske arv. I en søskenflokk er det slik at hvert barn får like mye. Arven blir delt mellom arvingene.

Arven er en naturlig og logisk følge av å være barn. Og det er bare barna som får arv på denne måten. Paulus skriver flere steder om arven, f. eks. i Rom. 8, 17: ”Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger.” Og i Gal 4, 7b sier han: ”Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud.”

Denne arven er vår når vi er ”i ham”. Det er uttrykk for en inderlig forbindelse med Jesus, en fullstendig forening med ham. Og det skjer ved troen. Da knyttes vi sammen med Frelseren slik at alt vårt blir hans, og alt det han har blir vår eiendom. Jesus tar våre synder på seg og kler oss i sin egen rettferdighet. Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i ham. Rom. 8, 1.

Så kommer et nytt uttrykk: ”Etter at vi forut var bestemt til det.” Guds evige frelsesplan var altså bl. a. at vi skulle bli arvinger. Det bestemte Gud. Vi skulle ikke komme til himmelen for å bli tjenere eller slaver eller underordnede på en måte. Han bestemte at de som skulle til himmelen, de skulle være likestilt med Guds egen Sønn: hans medarvinger.

Det skjedde etter hans forsett, sier Paulus. Gud hadde bestemt det. Det blir enda en gang understreket. Så legger han til: Han setter alt i verk etter sin viljes råd. Gud følger sin plan uavhengig av hva folk flest mener. Ettersom Gud er allmektig, evig og allvitende, kan han ikke få råd av andre. For han vet alt, og det gjør ikke vi.

Hedenske guder kunne forandre mening etter omstendighetene. Det gjør ikke Herren. Noen få ganger ”angret Gud”, står det. 1. Mos. 6, 6 om Noahs tid. Han måtte ”forandre” sin plan, men det var til beste for folket. Og det er sagt for folkets skyld, for at de skulle forstå alvoret. Gud visste også om det på forhånd. Derfor er det Guds nåde ”från børjan til slut” (E. J. Ekman). Dette viser også at det ikke skjer noe ved en tilfeldighet, alt er deler av Guds plan.

I vers 11 er det en interessant lesemåte, som f. eks. Bengel har: Vi er blitt hans arv, dvs. alle de troende er blitt Guds eiendom ved forløsningen på korset. Denne tanken er også bibelsk.

I v. 12 ser vi målet med Guds frelsesplan: Vi skal være til pris for Gud. De frelste skal ære Gud i all evighet. Der er Guds mening. Og det begynner her. Gud har garantert i sitt ord for løftene skal gå i oppfyllelse. Det er ikke noe vi håper på i menneskelig betydning.

7) Ånden, v. 13.

Ef 1,13 I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt,

I dette verset har vi også en ny velsignelse. Fordi Kristus har kjøpt oss fri, kan alle som hører evangeliet, bli frelst. Det er Åndens verk. Han skal

- vekke,

- kalle,

- frelse,

- bevare.

Det er Den hellige Ånds gjerning, skriver Luther i forklaringen. Vi kan ikke bli frelst av oss selv. Vi kan ikke vekke oss opp fra synden og den åndelige søvn, vi kan ikke bestemme når kallet skal komme til oss, vi kan ikke frelse oss selv og heller ikke bevare oss gjennom livet. Det må Gud gjøre ved sin Ånd. Derfor er hans komme en velsignelse.

Og det skjer ved å høre sannhetens ord – om oss selv og om Jesus. Her skal vi kort si noe om Åndens gjerning ut fra ordene i teksten.

a) Den som tror det, får Ånden til segl.

Det hadde Gud lovet, og det ville han gjøre.

Segl er mer enn et stempel, som blir brukt for å vise eiendom og at det er sikkert og må ikke åpnes av uvedkommende. Det er f. eks. brukt i Jer. 32, 8-14 om et jordstykke som ble kjøpt, og kjøpebrevet ble forseglet. Det fungerte som et skjøte og var bevis på at Hannibal hadde kjøpt det.

Vi har fått Ånden som segl. Ånden er ikke en følelse eller opplevelse eller en ekstra erfaring i livet. Ånden er en person i treenheten sammen med Faderen og Sønnen. Gud eier oss og vil sørge for oss uavhengig av det vi selv føler og kjenner og mener. Og Ånden kjennes på sin gjerning i våre liv. Han viser at vi er syndere, og han leder oss til Jesus Kristus som frelser for syndere. Det er et godt kjennetegn på at vi har Ånden som segl.

b) Ånden er også pant, v. 14.

Pantet er den første utbetaling på en kjøpt eiendom. Slik var det i alle fall før. Når du betalte en viss sum da handelen ble inngått, hadde du bundet deg til å betale resten. Men pantet er også sikkerhet på eiendommen. Banken tar pant i noe når du låner. Jeg fikk en gang ordførerens underskrift på at jeg kunne låne i banken. Han garanterte på kommunens vegne at lånet skulle betales tilbake. Det var et viktig dokument for meg. Pantet kan også i et slikt tilfelle være ”førsteprioritet” i lånet. På den måten sikrer banken seg mot tap.

Dette viser i alle fall en side ved Guds behandling av oss. Han har gitt de troende en arv, som vi har talt om ovenfor. Allerede her på jorden har vi fått litt av den. Det er Åndens gjerning i og for oss mens vi er her i verden. Han har vist oss litt av frelsen, vi har fått syndenes forlatelse og løfte om evig liv. Vi er frelst i troen og håpet om en evig himmelsk salighet.

Hvor lenge skal vi leve slik? Jo, til den enste velsignelsen oppfylles fullt og helt:

8) Forløsingen, v. 14. 

Ef 1,14 han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet.

Det er Jesu gjenkomst. Her i verden og i denne tiden er vi fri i Kristus ved troen. Men her har vi fiender og er underlagt forgjengelighetens lov. Kjødet i oss begrenser vår frihet og glede. Vi er frikjøpt ved Jesu død, men kan ikke nyte frukten av det fullt ut her i verden.

Derfor har han gitt oss løfte om en fullstendig forløsning. Og selve løftet er en velsignelse. For vi lever ikke i usikkerhet om hvordan det skal gå, og hva som skal skje etter døden.

Jo, en gang kommer ”forløsningens dag” – ”vårt legemes forløsning”, Rom. 8, 23. Det ser vi fram til og venter på. For noen må dø og legges i grav. Andre vil leve helt til det skjer. Men for alle blir det sant at vi skal forvandles og bli ham lik – når vi ser ham som han er. Synet av Jesus har en slik forvandlende makt over oss at vi i ett nu blir lik den guddommelige Jesus i himmelen.

Da ser vi og opplever fullt ut det vi har trodd på her. Da får vi restbeløpet utbetalt og hele arven blir vår. Vi får se den og nyte helt og fullt. Då blir vi til pris for Gud.

Dette gjelder bare for Guds folk. Alle andre går fortapt. Da er det viktig å spørre hverandre: hvordan står det til? Er du rede hver tid og stund? Ennå er det nådetid over jord – kom derfor mens du har anledning.

- Når vi ser alle velsignelsene samlet, oppdager vi mer av storheten i den kristne tro. Der er ikke bare en side. Her samles mange ting om vår frelse, og det gjør oss enda tryggere i troen. Vi må prøve å se alt samlet, hvor det ene bygger på det andre og utfyller samtidig hverandre. Frelsen er rik og stor og består av mange deler. Det viser ikke minst Efeserbrevet oss.

Ef. 1, 15-23.

Paulus ber,

Ef 1,15-23 Derfor, etter at jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus, og om deres kjærlighet til alle de hellige, 16 holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg minnes dere i mine bønner. 17 Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, 18 og gi deres hjerter opplyste øyne, så dere kan forstå hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, 19 og hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. 20 Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, 21 over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. 22 Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, 23 som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.

I. Paulus kjenner dem, v.15-16.

Han har hørt om dem, ikke sladder, men om deres gode sider: deres tro og kjærlighet. Det er bilde av et sant kristenliv. De to ting skal følges hånd i hånd. Derfor blir hans bønn en takk. Det er godt når vi kan takke for hverandre - at de tar imot Guds velsignelse og vandrer rett.

II. Han ber for efeserne, v.17-20. Selv om leserne har mottatt velsignelse, trenger de forbønn. De er makt i de foldede hender! Dag for dag får vi leve i denne direkte kontakt med Herren. Og Paulus ber om flere ting, slik også vi kan gjøre.

1) Han ber om at de må få mer kunnskap om Gud, v.17. Til det trengs visdoms og åpenbarings Ånd. Den må Gud gi. Selv om de har fått Ånden, v. 13f, trenger de mer av den. Guds visdom får vi i Guds ord ved Den hellige Ånd.

2) Han ber om at de må forstå det håp de har, v.18. Til det trengs åndelige, opplyste øyne. Fornuften fatter det aldri. Gud må opplyse ved Ånden.

3) Han ber om at de skal forstå arvens herlighet. Vi blendes så lett av verdens herlighet og glemmer vår himmelske arv. Den stråler over alt. Vi kan aldri sammenlikne Guds herlighet med noe i verden.

4) Han ber om at de skal skjønne litt av Guds makt, v. 19f. Han er herre over død og grav og gjør det umulige. Oppstandelsen er bevis på det. Den samme makt er tilgjengelig for Guds folk. Han ber om at efeserne skal forstå det. Da ville de stole mer på Gud. Han gir oss en seier som også seirer over graven.

III. Paulus forklarer Kristi stilling, v. 20-23. Kapitlet avsluttes med en hyllest til Kristus.

1) Han er ved Faderens høyre hånd i himmelen, v.20. Der har han "fått del i Guds makt og ære" (Bibelverket). Han har fått igjen den stilling han hadde før han kom til jord.

2) Han er satt over alle makter i tid og evighet, v.21. Det taler om hans absolutte seier, nå og i dommen. Intet kan reise seg mot ham. Alt er lagt under hans føtter, v.22. Vi har en mektig frelser.

3) Han er menighetens hode, v. 22f. Ja, over alt er han hode. Det taler om hans bestemmende makt og myndighet. Vi er hans lemmer som skal stå til hans disposisjon (se ellers kap.5). Menigheten er fylt av Jesus som fyller alt i alle, v.23. Han er alle steds nærværende, og vet alt om alle.