Efeser V av VI.

Kap. 5.

Guds etterfølgere. Kap. 5, 1-21.

Ef 5,1-21 Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, 2 og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud. 3 Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige – 4 og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn! 5 For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk – han er jo en avgudsdyrker – har arv i Kristi og Guds rike. 6 La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn. 7 Gjør derfor ikke felles sak med dem! 8 Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn! 9 For lysets frukt består i all godhet og rettferdighet og sannhet. 10 Prøv da hva som er til behag for Herren! 11 Ta ikke del i mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller! 12 For det slike mennesker driver med i det skjulte, er det en skam bare å tale om. 13 Men når alt dette blir refset, blir det avslørt av lyset. For alt som blir åpenbaret, er lys. 14 Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg. 15 Se derfor til hvordan dere kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, 16 så dere kjøper den laglige tid, for dagene er onde. 17 Vær derfor ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje! 18 Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, 19 så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, 20 og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn. 21 Underordne dere under hverandre i Kristi frykt.

Dette avsnittet er en naturlig følge av det foregående. Det nye gudslivet er å følge Guds egne anvisninger, så å si. Det er å ha Kristi kjærlighet til forbinde, som NB-05 har som overskrift her. Derfor kommer her en del gjentagelser om å avlegge det gamle og ikle seg det nye. Bibelen er praktisk i sin formaning, og vi gjør vel i å følge den. – Lloyd-Jones sier at de to første vers kanskje er det høyeste av all lære og det største ideal for livet.

1. Leve i Kristi kjærlighet, v. 1-7.

Kapitlet begynner med en sterk formaning, og det er sagt til troende. De er Guds kjære og elskede barn. Det er vi ved troende og ikke ved noe annet. Gud har tilgitt oss synden, kap. 4, 32. Derfor skal vi være Guds etterfølgere. Det er tydelig og sterk tale, og det gjelder hverdagslivet.

Dette livet blir nå konkretisert. For vi kan med god grunn spørre: Hva betyr det å følge Gud? Et viktig kjennetegn på Gud i forhold til oss mennesker, er hans kjærlighet. Joh. 3, 16. Da blir det naturlig for Paulus å fortsette slik: og vandre i kjærlighet. På gresk er brukt det samme grunnord for kjærlighet her som for å elske hos Joh. 3. Han begrunner det videre med at Kristus har elsket oss, og nå forklarer han mer hva denne kjærlighet er.

For nå viser han hva Kristus gjorde for oss: han ga seg selv som en gave og et offer. Her har vi et konsentrat av hele frelsesverket. Derfor oversetter Bibelen Guds Ord dette slik: En offergave og et blodig offer for Gud. Han tenker her på Jesu død på korset der han ofret seg selv for våre synder. Og det var Gud som sendte ham til oss.

Kjærligheten er altså praktisk. Det er ikke nok å si til folket f. eks. på et møte, at vi elsker dem så høyt. Det er ikke nok å si til en syk: Jeg er så glad i deg. Han blir ikke frisk av det, han trenger legemlig hjelp. Det er da vi blir til en velbehagelig duft for Gud. Dette viser til lovprisningsofferet i GT. 2. Mos. 29, 18 og 25.

Skal vi bli det, kan vi ikke leve i synd. V. 3 ff nevner flere grove synder. Det er kanskje litt overraskende at hor og pengekjærhet settes på samme linje. Det kommer nok bl. a. av at alt som drar hjertet bort fra Gud, er like galt i Guds øyne. Vi klassifiserer ofte synden, og menneskene mener at noen synder er så stygge at de ikke skal nevnes en gang. Samtidig lever de kanskje i skjulte synder som sladder og småløgn i hverdagslivet. Det er hykleri.

Det alvorlige ved alle synder, er at slike mennesker har ikke arv i Guds rike, dvs. de kommer ikke til himmelen når de dør, v. 5. Derfor må vi ikke bedra oss selv eller la andre lure oss med tomme ord, v. 6. Tomme ord er tale uten støtte i Guds ord. Det er å si at synden ikke er så farlig, at en gjerning ikke er synd selv om Bibelen sier det. Alle bortforklaringer av Bibelen kommer inn under dette. De som taler slik, glemmer at Guds vrede vil komme over både de som gjør synder og de som godkjenner og tillater synder.

Derfor må vi ikke gå sammen med slike, for vi kan selv bli smittet av villfarelsen. V. 7. Det betyr at det er og må være et sterkt skille mellom Guds barn og verden. Det er mye verden gjør som en kristen ikke kan være med på. Her skal vi være tydelige, selv om noen blir fornærmet eller kritiserer oss.

Det betyr selvsagt ikke at vi kan leve akkurat som Gud i vårt daglige liv. Det er overmot å tenke slik. Det er i hovedsaken vi skal leve som det sømmer seg for Guds folk. Da skal vi ikke sammenligne oss med det verden og sløve kristne ønsker, men med det Guds ord sier om saken. Det som sømmer seg for de troende, v. 3, er å leve i samsvar med Ordet og la Guds vilje styre vilje og liv. Da er vi Guds etterfølgere. Det hender nok at vi faller i synd, da vil vi straks gå til Gud og be om tilgivelse. Det viser at vi virkelig er Guds etterfølgere.

Ordet for ”etterfølger” betyr å etterligne, imitere. Det er noe ved Gud selv som vi kan gjøre etter ham, selv om det ikke blir like fullkomment. Gud har egenskaper som vi ikke kan imitere. Han er Gud og vi er mennesker. Han har f. eks. en herlighet som vi aldri oppnår her i livet. Og han er evig, uten fødsel og død. Vi er født inn i verden og skal dø en dag. Gud er allmektig, allvitende og alle steds nærværende. Vi kan ingen ting av det.

Men han er noe mer. Han er rettferdig og hellig, kjærlig og nådig m.m. Og her er det at Bibelen kaller oss til etterfølgelse. Vi skal ikke bli kristne på den måten. Det er vi av nåde. Men blant våre medmennesker kunne vi ofte være bedre – både for å vise dem Guds rike og for å hjelpe i nød.

Nå har Gud vist seg for verden på en spesiell måte. Det er ved Jesus, sin Sønn. Han har forklart og vist hvem og hva Gud er, Joh. 1, 18. Og i sin avskjedstale sier Jesus: Den som har sett meg, har sett faderen. Joh. 14, 9. Derfor kan vi se på Jesus, hvordan han var og levde som menneske – der er vårt forbilde.

2. Leve som lysets barn, v. 8-14.

Nå begynner Paulus med en ny tankerekke, men om samme tema. Her taler han om motsetningene lys og mørke. De troende er lysets barn, mens verden vandrer i mørke. Nå minner apostelen dem om at de skal leve hverdagslivet som lysets barn.

Han konkretiserer også her hva dette lyset betyr, v. 9. Et slikt liv består i all godhet og rettferdighet og sannhet. Det er gode menneskelige dyder, men det er egentlig beskrivelse av livet i lyset her. Jfr. 1. Joh. 1, 7. Det er dyder i forhold til Herren, v. 10. Verdslige mennesker kan også være snille og gode ytre sett. Men når en kristen gjør de samme gjerninger, blir det noe annet, for han gjør det for Guds skyld. Han vil ære sin Mester og tjene menneskene fordi de er Guds skapninger.

Straks kommer en formaning om ikke å ta del i verdens vesen, v. 11. Der er et skille mellom kristne og verdslige. Disse to kan ikke forenes. Når noen vil gjøre de kristne lik verden, viser det svikt i åndelig dømmekraft. Det er risikabelt å ha slike mennesker som ledere.

En ny og kanskje overraskende formaning følger nå: Refs dem heller. Det er ikke nok for oss å holde oss borte fra verdens vesen og levemåte. Vi skal peke på at det er galt å synde. Det vil koste mye mer enn vanlig evangelieforkynnelse. For da tråkker vi på andre mennesker, sier de. Derfor må vi gjøre det høflig og forsiktig og med vennlighet og kjærlighet. Men folk må forstå hva det innebærer å leve i synd.

I neste vers ser vi at det antagelig ikke var ”småsynder” Paulus tenkte på, v. 12. Det skjer nok i det skjulte, men Gud kjenner det. Og om det er skjult synd for mennesker, er det en skam for menneskeheten. Antagelig tenker han her på usedelighet av en slik art at til og med hedningene ønsket å skjule dem. Homoseksualitet var f. eks. vanlig i hedenske miljøer.

En side ved refselsen er at synden da blir åpenbart. De som erkjenner synden og ber om nåde, blir frelst fra den. Nye kristne drog kanskje med seg noen av de gamle synder inn i menigheten, og derfor var det viktig for apostelen å peke på at dette var synd. De kunne ikke være kristne og fortsette i syndelivet. Den regel gjelder til alle tider.

Det som blir åpenbart av Gud, er lys. For da blir det klart at synden er synd. Og da får de nytt lys over livet og hele tilværelsen. Da er det Paulus siterer Skriften med en ny formaning eller vekkelsesforkynnelse. Dere må våkne opp, v. 13. Paulus siterer ikke direkte et bibelvers i GT. Han kombinerer heller et par bibelsteder, som Jes. 60, 1 og Jes. 26, 19 og Jes. 51, 17 eller 9, 1. Det er ikke uvanlig hos Paulus. Det er saken og poenget han vil ha fram.

Både søvn og død er bilder på det å være i synd og leve i synden. Synden er både en stilling og en tilstand. Det er å ha en syndig natur, å være i en syndig verden der Gud ikke aksepteres, og å leve ut de lyster og innfall som man har. Det vil Gud kaste lys over og frelse oss fra. For lyset er noe aktivt, det fordriver mørket og dermed synden.

3. Leve i Ånden, v. 15-21.

Ånden er både vår trøster og hjelper og veileder. Han minner oss om det Guds ord sier om livet vårt, og han gir oss mot og kraft til å leve etter det. Helliggjørelse er et liv i Den Hellige Ånd. Derfor har vi ingen ros eller ære av det vi gjør. Å være fylt av Ånden er å følge Åndens anvisninger slik det står i Guds ord.

1) Lev rett!

Først i dette avsnittet får leserne en formaning til å leve forsiktig og være vise i sin omgang med andre mennesker, v. 15ff. Å vandre varlig er å se seg godt for, være forsiktig med det en sier og gjør og ha tanke for andre mennesker og ikke bare seg selv. Egoismen er dessverre en utbredt sykdom.

Vi skal kjøpe den lagelige, beleilige tid. Rett deg etter tiden, sier Luther om det. Bruk tid og omstendigheter med visdom. Å kjøpe kan bety at det koster oss noe å gå Guds vei. Vi må gi avkall på noe for å gjøre Guds gjerning. Den lagelige tid betyr da anledningene vi får til å vitne og gjøre godt.

Dagene er onde, sier Paulus, jfr. kap. 6, 13. Vår motstander, djevelen, gjør hva han kan for å hindre de troende i å gjøre Guds gjerning. Han gjør det både ved å fylle vår tid med jordiske ting og gjøre oss opptatt, og ved å gjøre aktiv motstand mot oss på ulike måter. Når dagene er onde betyr det at det er vanskelig å lese rett som kristen, og å finne anledninger til å arbeide for Gud.

Da er det viktig å være vis og forstandig og ikke går rett fram etter egen vilje. Å vise rett forstand i slike tilfelle er å prøve å forstå hva Gud vil i enhver situasjon. Hans vilje vil alltid stemme med det Guds ord sier. Det er et godt utgangspunkt og en viktig rettesnor. Da må vi også bruke Bibelen flittig. Der står det mye om vår vandring, både i formaningene i NT og f. eks. i Ordspråket og Forkynneren. Det er her vi lærer å kjenne Guds praktiske visdom.

2) Fylt av Ånden.

Dernest kommer noen flere formaninger. Den første gjelder forholdet til alkohol, v. 18. Det var på sin plass på den tid da de kristne kom rett ut fra hedenskapet. Vår tid er også blitt mer og mer alkoholisert. Kristne mennesker tar etter verden og mener det er legalt å drikke litt.

Paulus peker her på følger av alkohol til alle tider. Den fører bare til utskeielser. Og det betyr f. eks verdslig tankegang og påfølgende handlinger. ”Drukne av vin” betyr ikke bare ”døddrukken”. Paulus peker på selve saken: det å drikke leder mennesker på gal vei. Går vi tilbake til versene foran, ser vi det bedre. Alkoholen sløvner tanke og sinn og du er ikke lenger årvåken og forstandig og vis.

Når vi tenker på at noen tåler meget lite alkohol for å bli avhengig, blir det noe søkt å vise til måtehold. Vi må tenke på at vin etc. ikke er en nødvendig drikk i vårt miljø og samfunn, slik det gjerne var i det gamle Romerriket. Og når det ikke er nødvendig, hvorfor skal vi da friste oss selv og særlig svake sjeler til noe som så lett kan føre dem på villspor og ut i synd?

Det motsatte er å leve livet etter Guds vilje der hans Ånd leder oss. Å være fylt av Ånden kan ikke være forenet med å leve i utskeielser og synd. Ånden leder oss på rene stier.

Et liv i Ånden blir å tale åndelig med hverandre, synge og spille for Herren i våre hjerter. Og det vil vise seg i det ytre liv. Da vil et Guds barn takke Gud for alt, selv om det føles tungt og vanskelig, ja, til og med umulig, v. 20. Vi får takke Gud i Jesus navn fordi vi vet at han alltid vil oss det beste. Han er jo vår far, og da vil han ikke sende noe ondt over oss.

3) Underordning, v. 21.

Den neste formaning er at vi skal underordne oss under hverandre. Ingen skal ”sjefe” og kommandere i et hjem eller på en arbeidsplass som om han var general for sine soldater. I et kristent samfunn er det gjensidig respekt fordi vi frykter Kristus. Det er han som er vår leder. Vi står egentlig alle på samme linje. Vi har hver vår oppgave. Er noen en leder, skal han ta hensyn til de som er under ham. Og underordnede skal i prinsippet være lydige mot sine overordnede.

Flere har pekt på at her er tanken på menigheten som et legeme tydelig. Se v. 19 og 23f. og kap. 4 og kap. 1, 22-23. Derfor binder dette verset sammen det som har stått før og det som nå kommer - hustavlen. Kristus er hodet som leder alt, mens hver enkelt av oss er et lem på Kristi legeme. Skal det fungere, må alle utføre sin spesielle oppgave.

Hustavle. kap. 5, 22-6, 9.

GUDS ETTERFØLGERE - i våre hjem,

Ef 5,22-33 Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren. 23 For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser. 24 Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting. 25 Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, 26 for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet, 27 slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig. 28 Slik skylder også mennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. 29 Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten. 30 For vi er lemmer på hans legeme. 31 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. 32 Denne hemmeligheten er stor - jeg taler her om Kristus og menigheten. 33 Men også hver enkelt av dere skal elske sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.

I dette avsnittet kommer en rekke formaninger til de enkelte medlemmer i familie og på arbeidsplassen. Hovedtanken er også her: underordne dere under hverandre, slik Kristus elsket dere. Men blant våre kjære er det vanskelig.

1. Hustruen

skal underordne seg sin mann, v. 22, og ha ærefrykt for ham, v. 33. Hun lignes med menigheten som er underlagt Kristus. Vi kan ikke komme forbi dette prinsippet i Skriften. Merk at det ikke er begrunnet i den praksis som hersket på den tid, men i forholdet til Kristus. Å underordne seg betyr bl. a. å ikke presse fram sin egen vilje, men bøye seg. Jfr. Fil. 2, 3-5.

Argumentasjonen bygges her opp med parallellen til Jesus og de kristne (menigheten). Det er idealet, målet for alle hjem. I den grad dette blir tilstrebet, blir hjemmet godt. Vi sier ikke at det lykkes alltid. Så lenge vi er i dette syndens land, vil ingen ting lykkes fullstendig. Men vi skal tilstrebe det, gjøre vårt beste for at det skal skje.

2. Mennene

skal elske sine hustruer, v.25 f. Kjærlighet er ikke følelse og fine ord, men offer slik Jesus ofret seg for oss. Han før og varmer oss, og skal en gang framstille oss fullkomne i Guds rike. Slik skal mannen være: gjøre alt for henne.

Kap. 6.

Ef 6,1-9 Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre, i Herren! For dette er rett. 2 Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til – 3 for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet. 4 Og dere fedre: Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning. 5 Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer, med respekt og aktelse av et oppriktig hjerte, som mot Kristus selv. 6 Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere, så dere gjør Guds vilje av hjertet. 7 Gjør deres tjeneste med et villig sinn, som for Herren og ikke for mennesker. 8 For dere vet at det gode som enhver gjør, det skal han få igjen av Herren, enten han er trell eller fri. 9 Og dere herrer: Gjør likedan mot dem, så dere lar være å bruke trusler. Dere vet jo at både de og dere selv har den samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk.

3) Barna

skal være lydige og hedre sine foreldre, kap. 6,1-2. Det er den bibelske barneoppdragelse som alltid er fruktbar. Da gjør man nemlig det som er rett - i Guds øyne. Da har også barnet løftet om at det skal gå godt, v.3.

- Her siterer Paulus det 4. bud for dem. Det sier at barna skal hedre sine foreldre. Bibelen bruker altså budene. Derfor har vi dem i den kristne troslære. Den er en norm for oppførsel og levemåte i dette tilfelle. Og budet brukes som en autoritet. For dette er rett, sier han. Som budet legger også han til det løftet som er knyttet til budet og sier at det er det første av budene som har et løfte. Og det er at det skal gå oss vel når vi følger Guds ordninger.

4) Foreldrene

skal oppdra barna i Herrens tukt, men uten vrede, v.4. En del skriftsteder om barneoppdragelse kan hjelpe oss til å gjøre det rett. Ordspr.19,18; 23,13-14. Salm.78,3-4. 2.Mos.20,12. 5.Mos.6,7. Kol. ,20-21. Men vi legger her merke til at foreldre ikke skal bli vred og slik la sine følelser ta overhånd.

5) Tjenerne

(slavene) skal være lydige mot sine sjefer, for slik gjør de Guds vilje. Den moderne revolusjonsånd i stor og liten målestokk er ikke etter Guds ord. De som er lydige, har løfte om lønn i det evige liv. Det er kristen dyd å kunne vente, v.8. Sml. Tit.2,9-10. 1.Tim.6,1f. Kol.3,22f. 1.Pet.2,18f.

6) Arbeidsgiverne

Til slutt får arbeidsgiverne en formaning, v.9: de skal være på samme måte mot tjenerne og ikke true. Da blir det gode arbeidsforhold hvis tjenere og herrer behandler hverandre likt. Herrene har også sin Herre i himmelen, og han tar ikke hensyn til noen i sin dom om de har høy eller lav stilling. Han dømmer rettferdig. Jfr. Kol.4,1.

La oss gå inn til vår Gud i lønnkammeret og be om tilgivelse for at vi så lite har vært hans etterfølgere i vårt daglige liv, og be om kraft og visdom til å gjøre det bedre heretter.