Efeser III av VI.

Kap. 3.

Ef. 3, 1-13. Paulus - og bønn.

Ef 3,1-13 Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger - 2 så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere. 3 Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. 4 Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. 5 Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: 6 At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. 7 For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. 8 Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, 9 og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. 10 Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. 11 Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre. 12 I ham har vi frimodighet, og ved troen på ham har vi adgang med tillit. 13 Derfor ber jeg at dere ikke må tape motet på grunn av de trengsler jeg lider for deres skyld. De er jo en ære for dere!

Paulus begynner dette avsnittet med å forsikre dem om sin forbønn. Det kommer han tilbake til i v. 14ff., og viser der innholdet i bønnen. I mellomtiden taler han om sitt kall og mer om Kristus og hemmeligheten. Og han tenker særlig på hedningenes plass i menigheten.

1. Paulus’ stilling, v. 1.

Både her og i kap. 4, 1 sier han at han er fange. Derfor kaller vi dette og andre brev for fangenskapsbrev. De er skrevet i fengsel. Og han er der for deres skyld og for Herrens skyld. Han er fanget fordi han forkynner evangeliet om Kristus. Han nevner også sine trengsler i f. eks. v. 13. Det har ikke alltid vært lett å være evangelist og misjonær, og fremdeles koster det.

Hvis en forkynner tar sin tjeneste alvorlig, vil han kjenne den smerte det er å tale Guds ord uavkortet til folket som ofte ikke vil høre. Han kjenner smerten over de mange ufrelste og nøden for at noen må bli frelst. Han er blitt Kristi trell og må gå hans ærend.

2. Paulus’ oppdrag, v. 2ff.

Gud hadde gitt ham en spesiell tjeneste i den nye husholdning som Herren hadde opprettet, v. 2. Både tjenesten og husholdningen handlet om nåde og var av nåde. Paulus skulle formidle dette til leserne, ja enda lenger ut. Husholdning taler først om Guds frelsesplan med hele verden. Men her betyr nok ordet det oppdrag Paulus hadde av nåde. Han skulle forvalte evangeliet i sin tid. Slik er vi også alle husholdere som må være tro mot oppdragsgiveren, sml. 1. Kor. 4, 2. Vi skal gjøre regnskap for ham en dag.

Gud hadde satt ham til denne tjenesten, det var ikke noe han hadde valgt selv. Slik taler alltid Paulus om seg selv. Derfor var det av nåde. Nå skulle han forkynne og bringe videre Guds nåde, dvs. evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Han er nå blitt en tjener av nåde for evangeliet, v. 7. Det står i stor kontrast til det han gjorde før da han tjente loven og forfulgte evangeliets tjenere.

Nå viser han til det han har skrevet i kap. 1-2 i Efeserbrevet: Slik jeg ovenfor har skrevet med få ord, v. 3. Det er hemmeligheten eller mysteriet han har talt om, og da viser han særlig til kap. 2, 11-22. Den kunnskapen han hadde om det, hadde han ikke studert seg til. Han hadde fått det ved en spesiell åpenbaring. Gud hadde vist ham noe som han ikke hadde visst før. Noe står nok i GT, men han fikk nå se sammenhengen i Guds frelsesplan på en ny måte. Når efeserne leser dette, vil de forstå at han kjenner Guds frelse, v. 4.

Han har ikke bare kunnskap, men innsikt i evangeliet. Det måtte en åpenbaring til, fordi evangeliet ”er utilgængelig for den menneskelige fornuft og religiøse sans” (Frøkjær-Jensen). Denne danske teologen gjør også oppmerksom på at ordet for å ”lese” (anaginåskå) egentlig betyr å lese høyt i menigheten slik de gjorde med skrifter fra GT. Ved en slik opplesning i gudstjenesten, måtte alle tekster være hellige tekster (sml. Kol. 4, 16). Dermed stilles Paulus’ brev på samme plan som GT. Det er en interessant tanke.

I v. 5 sier han klart at tidligere slekter har ikke kjent til dette. Det er altså noe om frelsen som ikke er nedtegnet i GT.: ”Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent…” Den nye pakt kaster nytt lys over Guds vilje og plan. Og det er ikke bare Paulus som vet dette, men også apostler og profeter. Man mener at profeter her er profeter i NT, som nevnt i 1. Kor. 14, 3. Men Paulus har nok fått en spesiell åpenbaring når han sier: han har kunngjort det for meg, v. 3. Alt var i Guds plan fra evighet av, den var ikke en ”nødløsning” etter syndefallet. Nå skal han forkynne det videre til folket ved sine brev og sin tale.

Innholdet i denne hemmelighet finner vi i v. 7: ”At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.” Også i den gamle pakt kunne en hedning bli med i Israels som proselytt. Og det var de som hadde løftene hos profetene. Jesu gjerning var å åpne veien fullt og helt for alle folk. Medarving betyr å arve på lik linje med samme rett – det hadde aldri en hedning fått før. Løftet om Messias og frelse gjaldt ikke lenger bare jødene, men alle troende. Dette var mer revolusjonerende enn de fleste forstår i dag. Hemmeligheten er hele evangeliets budskap om frelsen i Jesus Kristus som gjelder for alle.

Å forkynne dette var Paulus’ oppdrag, v. 7. Men det er i kraft av Guds nåde at han er forkynner. Og ved Guds kraft har han vært forkynner og utført oppdraget. Den holdningen og ydmykheten må alle forkynnere ha om de skal være i Guds vilje.

3. Paulus som hedningmisjonær, v. 8ff.

Paulus taler noen ganger om seg selv. Det er alltid farlig. Men vi legger merke til at han taler meget ydmykt her. Han er den minste av alle de troende. I 1. Kor. 15, 9 sier han at han er den ringeste av apostlene, og i 1. Tim.1, 15 er han den største blant syndere – og det er i et av de siste brev han skriver. Der ser vi litt av voksteren i hans liv.

Men her gjelder det altså tjenesten. Han skulle forkynne evangeliet for hedningene. Etter eget utsagn er han en liten forkynner. Og budskapet er veldig stort. Han kaller det ”Kristi uransakelige rikdom”. Små redskap kan altså få bære fram et stort budskap. Både Paulus og vi undrer oss ofte over at vi kunne brukes i tjenesten. Vi blir små hos Jesus, både som kristne og som arbeidere.

Denne uransakelige rikdom er evangeliet. Mange ser bare et ord når de leser det, noe som ikke gjør særlig inntrykk på dem. Men evangeliet er så rikt at vi vil aldri forstå det til bunns her i livet, fordi det handler om guddommelige og evige ting. Uransakelig betyr uuttømmelig, noe du aldri kommer til bunns i eller forstår fullt ut. Her i tiden vil det alltid være mange spørsmål vi ikke finner svar på. Da skal vi tenke at det er for stort for meg, jeg fatter ikke Guds tanker – som profeten taler om i Jes. 55, 9.

Paulus’ oppdrag var ”å opplyse alle” om dette, v. 9. Han fikk ikke tale til alle mennesker, men han skrev det ned slik at vi også får se det. Husholdningen betyr her Guds frelsesplan. Den er fra evighet av, men lå skjult hos Gud. Ved evangeliet er alt dette kommet fram i lyset. Nå skal Paulus tale om dette til folket.

I v. 10 ser vi et nytt uttrykk: Guds mangfoldige visdom. Den ligger bak alt det Gud gjør. Like lite som vi forstår selve evangeliets innhold og husholdningen, forstår vi heller ikke måten han fører budskapet fram på. Vi synes at han bruker mange omveier for å nå sitt mål. Også disse veier var med i hans plan, og vi må overlate det til ham som ser det best. Det er lettere når vi tenker at det handler om evige planer som vi ikke har evne til å skjønne. Et lite barn har ikke forutsetninger for å forstå høyere matematikk.

Det lyder underlig for oss at også makter og myndigheter i himmelen skulle få høre dette av menigheten. Det er trolig englene i himmelen, som er ukjent med frelsen. Men en dag skal englene få se inn i evangeliet og hva det betyr.

Også det var med i Guds plan fra evige tider av, v. 11. Frelsen skulle en gang bli kjent for alle. Og det ble fullført da Jesus ropte ”fullbrakt” på Golgata.

Nå ser vi resultatet av frelsesverket: Vi har frimodighet fordi Jesus har tatt all vår skyld og dom på seg og er blitt rettferdige i Kristus, v. 12. Ved troen har vi adgang til hele Guds rike fordi Jesus åpnet veien, og det har vi tillit til er nok. Det er i grunnen troen.

I v. 13 går han over til å tale direkte til leserne om deres behov. Han ber dem om å være frimodige midt i trengselen. For når de hørte at Paulus var i fengsel på grunn av at han forkynte evangeliet, kunne de tenke at Gud hadde sviktet ham. Vi har så lett for å tenke jordisk, og mange har en lykkefilosofi som sier at det alltid må gå godt for en kristen. Er det ikke noe galt med oss, når vi opplever motgang og tunge dager?

Nei, sier Paulus. Lidelsen er nødvendig. Bibelen sier tydelig at de troende vil oppleve motgang, f. eks. i Apg. 14, 22. Den blir dermed en bekreftelse på at Guds ord er sant og Paulus er en rett forkynner. Det må jo være en ære for dem som Paulus har talt til. Den viser også at Paulus elsker dem og er villig til å lide for at de skal få høre evangeliet. Det er fra disse ordene han så går over til å be for dem.

Ef. 3, 14-21. Paulus' bønn.

Ef 3,14-21 Derfor bøyer jeg da mine knær for Faderen, 15 han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. 16 Jeg ber om at han etter sin herlighets rikdom, ved sin Ånd må gi dere å styrkes med kraft i det indre menneske, 17 at Kristus må bo ved troen i deres hjerter, 18 for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, 19 og at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde. 20 Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss – 21 ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus, gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.

Her kommer apostelens andre bønn for leserne (jfr. 1,16-20). Han bøyer seg igjen for Gud (v.1) som eier dem og skal bestemme over alle, både engler og mennesker, v.15.

Vi får her et nytt gløtt inn i Paulus’ bønneliv, og nå ber han igjen for Guds folk. Det ser ut til å være et viktig emne i hans bønner. Du ber kanskje mest for deg selv og for din nære slekt. Noen ber også for hedningene. Og det er ikke galt. Men vi skulle kanskje utvide sirkelen litt mer og be for hverandre som Guds barn. Jeg tror noen tenker slik: Tenk om noen ville be også for meg? For vi kan og skal hjelpe hverandre i dette. Når vi gjør det, blir det også mindre baktale, kritikk og misunnelse. For bønnen har en rensende makt med seg. Du kritiserer ikke så lett de du ber for.

For leserne ber han nå om flere ting:

1) At de må styrkes, v.16.

Vi behøver stadig ny kraft i livet med Gud. Vi tappes for kraft ved arbeid og anstrengelser i livet, også åndelig sett. Den som gir seg mest for Gud, behøver også mest kraft.

Han har nok for alle og gir oss den ved Ånden. Gud skal styrke dem etter sin herlighets rikdom. Og i kap. 1, 19 sier han: Hvor overveldende stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.

Og det skjer ved Ånden, ved at han veileder oss, refser oss og gir oss nytt mot alt etter som vi behøver det. Noen ganger bruker Ånden mennesker som sitt redskap, og andre ganger taler han direkte til oss ved minnelser. Vi skal alltid være våkne for at Ånden taler bestandig slik Skriften taler. Det er menneskepåfunn om noe annet kommer fram. Og dette gjelder ”det indre menneske”, altså vårt hjerteliv med Gud.

Merk at Paulus ber for sine venner at de må styrkes på det indre plan. Det er der striden står, og han har omsorg for dem - og ber. Det kan altså være nødvendig at noen ber for oss, at også vi må få styrke og kraft nok. Har vi lite åndskraft fordi det er så få eller ingen som ber nettopp for oss?

I kap. 6, 18-20 sier Paulus at vi skal be alltid – også for han, står det. At han må med frimodighet kan forkynne og kunngjøre evangeliet. Ja, at han kan tale med frimodighet. Var det nødvendig for den store apostel Paulus å ha forbedere, føler nok jeg det ennå mer nødvendig. Er det noen som vil be – også for meg?

En annen erfaring må også nevnes her: Vi får selv mer styrke når vi ber om at Gud må styrke andre! Bønnen får en slags gjensidig og tilbakevirkende kraft.

2) At Kristus må bo i dem, v.17.

Jesus tok bolig i oss i gjenfødelsen. Han ikke bare døde for oss og ordnet alt i himmelen. Jesus stiger også inn til oss og er oss nær hele livet. Bønnen er at han alltid må få rom i vært liv og hjerte. Han ber om det, slik at Jesus får prege vårt liv, Gal. 4, 19.

Da blir han husets herre. I den grad Jesus er herre i vårt liv, opplever vi Guds kraft. For det er han som er vår kraft og ikke noe i oss selv. Vi har noen ganger lyst til å styre vårt eget liv og slik gjøre oss uavhengig av Gud. La oss heller overgi nøkkelen til huset til vår Frelser. Det er da det går oss godt. Dette er en del av bønnen.

3) At de må kjenne Kristi kjærlighet, v.19.

Hans kjærlighet åpenbares særlig på korset da han ropte i døden: Det er fullbrakt (Joh.19, 30). I den grad Kristi gjerning for oss blir klar, blir vi rotfestet og grunnfestet i troen. I vår tid behøver vi dette mer enn noensinne. Det er et vern mot vranglære og verdslighet.

Han ber for dem at de må bli rotfestet og grunnfestet, v. 17f. Kristenlivet blir ikke fast og trygt om du hele tiden er opptatt av dine følelser og tanker om hvordan du har det. Her ser du at troen skal ha et feste, den skal bygge på noe som er sterkere enn vårt eget indre liv.

Han bruker først en plante som eksempel. Den må settes i god jord og ofte dyp jord for å få næring og vann nok. Det vises mest i tørketider. Vil den overleve da? Frukten er også avhengig av en god jord der planten får det den trenger.

Dernest bruker han bilde av et hus. Det trenger et godt og solid fundament og grunnvoll. Her er det stormen og motgangen som er i sentrum. Vil huset stå når høststormen kommer? Paulus vil vise hvor viktig dette er. Derfor ber han om det.

Det vi skal bygge på er Kristus og hans verk. Å være rotfestet og grunnfestet der, er å ha et godt og grundig kjennskap til Kristus. For han er jo følgen og resultatet av Guds kjærlighet mot oss. Derfor er det nyttig og nødvendig å bruke tid på det Bibelen sier om frelsen. Det er de overfladiske og lettvinte kristne som først faller. I fristelsens stund hjelper ikke de store ord eller opplevelser i fortiden. Spørsmålet er: Hva eier du i dag?

4) At de må forstå

hvor omfattende Kristi kjærlighet er, v.18. Den er umålelig. Den overgår all kunnskap, v.19 – og er en Guds fylde. Derfor er den også uforståelig og uforklarlig. Vi kan ikke lese oss til denne forståelse, ei heller kan menneskelig fornuft forklare den. Her må Guds ånd hjelpe oss og lede oss trinn for trinn. Det skjer både ved dypere bibelstudium og bønn og i vårt daglige erfaringsliv med Kristus. Der opplever vi at hans kjærlighet når oss. Da blir det ikke noe vi vet og kan, men noe vi har opplevd. Det er ikke nok med teoretisk og ”død” kunnskap. Vi må selv få se inn i Guds hjerte og fylles til all Guds fylde.

5) Kjærlighetens omfang.

Her bruker apostelen fire uttrykk for å si noe om det. Han bruker de vanlige retninger i verden for å vise størrelsen av Guds kjærlighet.

Dens bredde: den når alle mennesker i hele verden. Gud elsker jødene som sitt eget spesielle folk. Og han elsker hedninger av alle trossamfunn. Han elsker muslimene som nå er en så veldig stor gruppe. Han elsker de fine og de dårlige – også meg, sier Paulus. 1. Tim. 1, 15.

Dens lengde: den er evig og varer livet ut, fra vogge til grav, fra Adam til det siste menneske. Hele verdenshistorien er innbefattet i dette ordet Kjærlighetens lengde.

Dens dybde: den når de dypest falne og omfatter det verste fall i ditt liv. ”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Ingen kan visst utgrunne det i dette liv. Vi har så lett for å sette noen til side: De kan umulig bli frelst. Å, jo! Guds kjærlighet kjenner ingen grenser.

Dens høyde: den løfter en synder fra dypet til himmelen, røveren blir et Guds barn, og Gud setter oss i himmelen med Kristus. Jfr. kap. 2, 6. Objektivt sett er vi der allerede nå ved troen. Men himmelens høyde er så stor at heller ikke den fatter vi.

6) Kristus gjør mer

enn vi kan be om, v.20. Slik kraft gir han oss at vi får mer enn vi ber om. For Gud kan gjøre "uendelig mye mer" (Ny overs. 75).

7) Til Guds ære.

Alt skal skje til Guds ære, v.21. Det er den dypeste grunn til alt Guds verk. Hans ære skal utfoldes i menigheten, ved at vi lar oss frelse og lede av Kristus. Dette skal bli fullkomment i evigheten da lovsangen til Guds ære aldri skal ta slutt. Du blir vel med der? Ennå er det tid til å komme og få del i dette frelsesverk.

Amen.