Kjennetegn på Guds folk (I)
1. Joh. Brev.
Av Nils Dybdal-Holthe.
Guds folk er et annerledes folk. Den er ulik verden og alle andre religiøse mennesker. Slik har det alltid vært og vil bli så lenge jorden og Guds folk består. Å være en kristen betyr å være kalt ut av verden. Vi får et nytt liv og dermed en ny framtid og et nytt mål.
Jesus sa om dette: ”Av dette (kjærligheten) skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre” (Joh. 13, 35).
Derfor er det kjennetegn på hvem vi er, og det skal folk merke. Det er som en soldat. Du kan se at han er soldat, og ofte hvilket land og våpengren han representerer. Han skiller seg fra de andre. Eller vi kan tenke på et flagg. Det er symbol på landet det tilhører. Når vi reiser i andre land, kan vi noen ganger se vårt eget flagg. Og da sier folk: Se! Det er vårt flagg!
Dette betyr også at ikke alle er kristne selv om de lever i et kristent land. Det er ikke nok å si at vi er kristne – hvem som helst kan gjøre det. Sanne kristne har bestemte merker som viser at de er det. I 1. Joh. 3, 1 skriver Johannes: ”--- vi skal kalles Guds barn, og det er vi.”
Det er heller ikke nok å si at vi er kristne i motsetning til muslimer eller buddhister. Noen bruker dette f. eks. i jobbsøknad. Da mener de heller ikke selv at de er personlige kristne eller aktive kristne. De tenker gjerne mer på det som en kultur og for å distansere seg fra andre kulturer.
Før vi går inn på aktuelle og konkrete kjennetegn på en kristne, må vi si et par generelle ting:
a) Vi kristne blir gjenkjent av verden.
Så sant vi er rette kristne vil folk forstå det – uten at vi sier så mye. Vi skal ikke alltid strø om oss med store ord om at vi er kristne. Det kan lett bli til spott når de ser ditt virkelige liv.
Nei, Jesus sa: En by som ligger på et fjell, KAN IKKE skjules. Mat. 5, 14. Det er åpenbart for alle hvem vi er når vi lever som kristne. Og i Joh. 13, 35 sier Jesus: Av dette skal ALLE kjenne at dere er mine disipler. Da tenkte han på at folk vi se at vi elsker hverandre, selv om vi kan være uenige. Det er også en stor utfordring for oss.
Om de første kristne ble det sagt: ”De kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus”. Apg. 4, 13. Kan de gjøre det med oss? Er vi tydelige nok? Da vi var unge, var det vanlig at vi kristne gikk med ”gullkors” på jakkeslaget når vi f. eks. var ute og reiste. Det var en enkel bekjennelse.
b) Vi kan selv vite om vi er frelst. Frelsesvisshet er normalt. Johannes skriver om det slik: Så dere skal vite at dere har evig liv. 1. Joh. 5, 13. Det handler ikke om følelser eller opplevelser eller å bli fri alle synder før vi kan tro oss frelst. Det er ikke vi som skal frelse oss selv. Det skal en annen person gjøre for oss. Derfor skriver Paulus slik: Jeg vet hvem jeg tror på, 2. Tim. 1, 12. Sløvheten sier: Det er ikke så farlig, det går nok bra. Troen sier: Jeg kjenner en som frelser meg, hos ham er jeg trygg for alltid.
c) Vi kan bedra oss selv. Fariseerne var trygge på at alt var rett og at de var på rett vei. Det betyr at ikke alt i den kristne tro og vårt liv er kjennetegn. Mange tror og mener at de er kristne, uten at de har liv i seg. Det ser vi av flere eksempler i NT:
Mange tror og mener at de er sanne kristne, uten at de har åndelig liv. Bibelen sier at det skal bli slik. Og da må vi se på noen bibelvers som taler om dette og ta alvoret inn over oss selv.
I Mat. 7, 22 sier Jesus: Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Det er tydelig at de brukte det som kjennetegn på at vi var rette Guds barn. Men Mesteren svarte slik: Jeg har aldri kjent dere. Vårt arbeid for Gud er ikke adgangsbillett til himmelen. Noen vil altså bli overrasket ved himmelens port.
I Mat. 25, 8 forteller Jesus om noen som går ham i møte og vil til himmelen. Det er det ikke tvil om. På veien opplevde de at lampene sloknet. Da var det for sent å ordne sin sak, og de møtte en stengt himmeldør.
Paulus skriver i Gal. 3, 3 om at de kristne i Galatia hadde begynt i Ånd, men fortsatte i kjød. Da var alt forgjeves, v. 4. De begynte rett ved å tro på Jesus, men fortsatte med å gjøre noe selv for å være rette kristne. Da går det galt.
Og i Åp. 3, 1 sier Jesus noe til de kristne i Sardes – 60 år etter at Jesus var død og oppstått: Dere har navn av å leve, men er døde. Folk regnet dem som kristne, men de hadde ikke et indre, åndelig gudsliv. Mon noen som leser dette, har det slik. Til menigheten i Pergamum, gir Jesus dette rådet: Omvend deg” Åp. 2, 16. Og det sier han til alle.
Derfor må vi njå spørre: Hva er de rette kjennetegn?
Paulus skriver til korinterne slik: Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17. Det betyr bl. a. at du og jeg er kommet inn i et helt nytt forhold til alle ting. Og alle disse ting er knytt sammen, slik at vi kan ikke unnvære noe og være fornøyd med litt. Vi kan ikke si at vi har ett eller to kjennetegn, så da må jeg være et Guds barn. Det er selvbedrag. Når vi spør slik, er det i grunnen et tegn på at hjertelivet er feil. Et Guds barn spør ikke slik.
Her skal vi peke på noen vesentlige kjennemerker på en kristen:
1. Vi tror.
Guds folk er et folk av ”troende mennesker”. Det kan vi se i f. eks. 1. Joh. 3, 23 og 5, 1 og 5 og 10 og 13. Selve troen er et kjennetegn. I Joh. 3, 36 står det slik: Den som tror på Sønnen, har evig liv. Verden og vår egen tanke vil forstå, forklare og se.
Er det alltid mulig? Forstår du alt i hverdagslivet? Eller hva med den ytterste stjerne vi kan se i de store kikkertene – hav er utenfor den? Ivar Aasen tumlet med disse tankene og skrev i sin tid: ”Vesle vitet det rekk ikkje til, ei tru lyt styggja oppunder.”
Troen kan defineres og forklares på flere måter. Den er en kostbar perle, som bare Guds folk ser. Troen ser det umulige, for den vet at Gud står bak. Tro uten Gud er drøm og fantasi, et sandslott som vinden feier bort.
Frelsen skjer ved tro. Gal. 2, 16 og 3, 11; Rom. 3, 28; 4, 5 og 5, 1. Slik var det også med Abraham. 1. Mos. 15, 6. Ved troen ble vi Guds barn og ikke tjenere eller slaver. Vi fikk barnekår og barnerett.
”Det er da noe å være barn av Gud den evige Fader.”
2. Vi ber.
En troende lever i bønn og har slik kontakt med Gud. Det er ikke ritual eller regler, men en levende samtale med Herren selv. I Luk. 18, 1 forteller Jesus en lignelse om ”at de alltid skulle be og ikke bli trette”.
Hva betyr det? I bibelparafrasen ”Levende Bibel” er det omskrevet slik: Hvor viktig det er å be. Og i det er det noe sant. Det greske ordet dein betyr at noe er nødvendig. Det kommer av verbet deå som betyr å binde. Det er et sterkt ord brukt i forbindelse med bønn. Bønnen er de troendes åndedrett, har noen sagt. Og slik er det nok.
Paulus skriver en del om bønn. I sitt første brev som apostel, sier han i 1. Tes. 5, 17: Be uten opphold. I en eldre bibel stod det slik: Be uavlatelig. Og i Ef. 6, 18 skriver han: Be til enhver tid. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige. Og igjen i 1. Tes. 3, 10: Natt og dag ber vi.
Når bønnen er så viktig og nødvendig hele kristenlivet, er det da ikke et tegn på at vi er det. Om Peter og Johannes står det i Apg. 3, 1: Ved bønnetimen gikk de opp til templet. Så selvfølgelig var det. Når bønnen stilner, sløves ånden.
Problemet i Luk. 11 var ikke om de skulle be, men hvorledes. Herre, lær oss å be, sa disiplene. Og Jesus svarte: Når dere ber … det var naturlig å be, og da skulle de gjøre det slik som Fader Vår lyder. Det er en mønsterbønn for oss alle.
Prof. Ole Hallesby skriver i boka ”Fra bønnens verden: ”Å be er å lukke Jesus inn.” Hykleren gjør nemlig ikke det. Han forteller Gud om alt det gode han har gjort og hva han venter av Gud nå. Hallesby sier også: ”Bønnen er for de hjelpeløse.” Og det er alltid vårt tilstand, slik er vi i oss selv.
Det er også vår erfaring i vår nød. Vi går ikke til Buddha eller Muhammed eller til psykologer. De kan ikke hjelpe noen i sjelenød. Men vi går til Jesus. Der fikk vi svar.
Vi kan og skal be for oss selv, for slekta vår, folket vårt, hedningene – og om vi har noen fiender eller de som forfølger oss, skal vi be for dem også, sa Jesus. Mat. 5, 44.
Paulus ba mye da han var fariseer. Men det var bare ord og regler. I Apg. 9, 11 står det derimot: Se, han ber. Det var da han møtte Jesus.
*****************
