Kjennetegn III av III.
De kristne har noen varemerke. Alle varer fra samme fabrikk har det samme varemerke. Og det forteller litt om varen. Slik er det med de kristne. Noe er likt over alt i verden. Til nå har vi nevnt: Troen, bønnen, forholdet til verden og til andre kristne. Noen tegn er synlige, andre mer på det indre plan. Nå skal vi først tale om et meget viktig varemerke for et Guds barn:
4. Et nytt forhold til synden.
Det kan vi lese om i 1. Joh. 3, 4-10. Det er 100 % avgjørende. Her brenner det for mange. Tar vi det nøye med synd? I tillegg må vi spørre i vår tid: Vet vi egentlig hva synd er? Her må Gud hjelpe oss til å se klart.
A. Verden og synden.
Først litt om hvordan verden ser på synden. Før var det nok flere som syndet i smugg. Synden var ofte forbundet med skam og noe stygt. I 1927 skrev forfatteren Sigurd Hoel boken: ”Syndere i sommersol.” Der skulle de ikke gjemme seg bort, men synde åpenlyst. Det ble et stort oppstyr den gang med protester fra kristne og andre. I min tid var det pensum på lærerskolen.
Noen er overbærende og synes vi er gammeldagse som fremdeles taler om synd som noe stygt og farlig. Noen synder og skjelver og vet det er galt. Men syndens krefter er for store. Og andre synder fint og skjult og unngår de grove synder. Slik har det vært til alle tider.
Nå er det blitt en ny tendens. Folk viser fram sin synd. De skryter av den og vil at vi andre skal godta deres synder. Gjør vi ikke det, kaller de oss hyklere.
Folk vil gjerne bortforklare synden og gjør det på ulike måter. De nekter at noe er synd, de skjuler den for allmennheten og forsøker å glemme den.
Dikteren Arne Garborg fra Jæren som blir hyllet så høyt i dag, sa en gang: ”Når eg skulle vera glad, måtte eg gløyma Gud.” I det lange løp er det ikke så lett. Han er etter oss og vil at folk skal omvende seg fra synden og verden.
B. De troende og synden.
Hva særpreger oss i denne saken? Hva gjør dette til et kjennetegn på de troende? La oss stanse for noen hovedsaker her:
1) Vi synder.
Vi kan ikke komme bort fra at vi som kristne faller i synd. Så lenge vårt hjerte slår, vil det være sant. Og ser vi dypt nok på synden, oppdager vi snart at det er sant. Det skjer i tanker, ord, gjerning, forsømmelse, svikt og mer. Det er fakta vi ikke må glemme.
Noen mener nok at vi kan bli syndfrie, slik som Smiths Venner lærer. En viss hellighetsforkynnelse kan gi inntrykk av det. Men Bibel og erfaring sier nei. Vi kan falle i synd og gjør det. Hvis vi nekter det, er det virkelig alvor for oss. 1. Joh. 1, 8 og 10.
2) Guds mening.
Gud vil at vi ikke skal synde, som 1. Joh. 2,1 lærer oss. Og en gang skal det bli sant, kap. 3, 2. Og vår lengt og ønske er også å leve hellig og rent. En prest skrev denne sangen da svogeren døde:
Tenk når en gang jeg uten synd skal leve,
hver tanke ren, hver gjerning uten brist.
Og Bibelen er klar: Vi skal ikke synde. Det er mot Guds natur og vesen og stemmer ikke med det kristne budskapet. Og Bibelen gir også hjelp til oss troende. For vi har en kamp å kjempe, en åndelig krig mot synden. Men jeg er redd for at mange troende har lagt ned våpnene her.
3) Når det skjer, hva så?
Her spør vi ikke etter om det er grov eller hemmelig eller fin synd. Spørsmålet er: Hva gjør du da? DET er det avgjørende tegnet.
Når en kristen har falt i synd, gråter han. Han må ned på kne og be om nåde. Her får han ta imot ny tilgivelse for sin synd. Det er renselsen, kap. 3, 3. Er du av sannheten. MÅ du går til Jesus. Det er som med kompassnåla: den vil alltid søke mot nord før den faller til ro.
Vi har flere bibelske eksempler å vise til her:
a) David. Han hadde syndet med Batseba og mot Urias. Da sendte Gud en profet til kongen, Natan. Og David var av sannheten. Han erkjente sin synd og ba om ny nåde. Salme 51 og 32. Vi kan regne med at Salme 51 kommer først. Da erkjenner han og ber om nåde, men finner ikke fred. Hele salmen er uttrykk for bot og erkjennelse av synd. Dyp erkjennelse. Så kommer salme 32. David er blitt salig og frelst. Da har han opplevd det største: Du tok bort min syndeskyld, v. 5c.
b) Peter er den andre. Han fornekta Jesus og banna på at han ikke var en disippel. Men et blikk fra Jesus var nok. Da skjønte han hvor syndig han var. Gråten utenfor var ikke følelser, men dyp anger og nød. Noe senere fikk han den fulle oppreisning – ved Gennesarets-sjøen.
Hva har du gjort med ditt eller dine syndefall? Prøver du å glemme dem eller bortforklare dem? - Så lenge du går til Jesus med fallet, er du en kristen. Og det vil nok såre deg så mye at du aldri ønsker å synde mer.
4) Gjør ikke synd, 1. Joh. 3, 9.
Det er sterke ord av Johannes. Den som er født på ny, gjør ikke synd. Det gjelder oss alle kristne, ikke bare noen få utvalgte og sterke personligheter.
Ordene betyr her å ikke praktisere synd. Du kan falle i synd, men synden kan ikke bli en vane for en kristen. Den engelske NIV-oversettelsen har her uttrykket: de fortsetter ikke med å synde.
For en sann kristen blir synden en lidelse, en vemmelse og står i motsetning til vår nye, gjenfødte natur. Den vil ikke synde og kan ikke få seg til å synde. Den amerikanske forkynneren Torrey sier at verden og de kristen er som gris og en sau. De har to helt ulike naturer. Sauen kan snuble i søla, men den kan umulig bli liggende der. Den gjør alt for å komme seg opp.
Grisen søker derimot til sølepytten. Den trives ikke uten å rote i søla.
Hvem likner du på? Som verdslig trivdes du og likete deg i syndelivet på en måte. Det ble helt annerledes da du ble frelst. Da ble synden ei pine. Du må bort fra den, bekjenne den og på nytt få tro på Jesus som din frelser.
Der ER forskjell. Det gjelder ”hver den”.
Ta en fisk inn i stua di. Om stua er vakker med dyre ting der, blir det ingen god plass for fisken. Han har ikke en natur som passer der. Det er derfor vi kristne ikke kan og vil drikke alkohol, danse, spille kort og delta i selskaper der dårlige vitser og urent snakk får rom. Vi må da ta den belastningen og si: Dessverre, jeg kan ikke komme.
En predikant fortalte en gang: Jeg var trett og sovnet midt i ei maurtue. Da han våknet, var det bare en tanke i hans hode: Han måtte bort!
5) Størrelsen på synden.
Den er ubetydelig når vi ser den i forhold til Gud. Vi regner ofte at grove og stygge synder er verst, som hor, tyveri og drap. Og vi skal være nøye med dette.
Men i forhold til Gud er andre ting like alvorlige: hykleri, avvindsyke, baktalelse, misunnelse, dårlig snakk og løgn. Legg merke til at Paulus stiller misunnelse sammen med mord i Gal. 5, 21. Gud tar dem like nøye. Vi skal ikke gradere synden på den måten. (En annen sak er at noen synder gjør mer skade på andre mennesker enn andre. Men religiøst sett står de likt.)
I 1. Joh. 1, 7 sier apostelen: Dersom vi vandrer i lyset. Da legger vi alt fram for Gud, avlegger rapport om vårt liv, så å si. Og i lyset er vi også mer påpasselig med det vi gjør. Det skal vi også være som kristne. – Og da lever vi i renselsen.
Det er kraft i Jesus, å rense hvit som sne.
Der er kraft til å rense og til å leve et rett liv. Må Gud hjelpe hver enkelt av oss til det.
6. Bibelen.
Betyr Bibelen noe her? Er synet på og forholdet til den et kjennetegn på en kristen? La meg først si at her skal vi være noe forsiktige.
I 1. Joh. 2, 14 skriver apostelen: ”… dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere.” Gunnes (katolsk) oversetter slik: Dere er sterke fordi Guds ord blir i dere. Det er et sant ord. Men da blir det motsatte også viktig: Hvis vi ikke tar hensyn til Guds ord, blir vi svake. Og nekter vi Guds ord, kan vi ikke være Guds barn. En kristen kan aldri svikte Bibelen, eller forandre noe i den. Det er åndelig sjelemord og livsfarlig.
I Åp. 22, 18-19 leser vi noe om å ta bort noe fra Guds ord eller å legge noe til. Da sier Johannes. Det går galt åndelig sett. Gud skal ta vår del fra livsens tre og den hellige by fra oss. Og han skal legge de plager som er beskrevet i boken på oss. Vi taper altså himmelen og må oppleve fortapelsen.
Dette er forresten et sitat fra 5. Mos. 4, 2. Der står det som er påbud: Dere skal ikke. Deretter minner Moses folket om de som syndet på den måten ved Baal-Peor, ble utryddet fra Israel, men de som holdt fast ved sin Gud, levde videre, v. 4. Det å holde fast ved Guds ord, er altså å holde fast ved Gud. Gud og hans ord er ett.
Ved at Johannes her siterer et ord fra GT, viser også at Gud handler i hovedsak på samme måte før og nå. Dermed har han sagt at Guds ord er viktig for en kristen. Se også Salme 119; 2. Tim. 3, 16 og 2. Pet. 1, 19-21.
Vi skal altså være forsiktige med å gi tvil på Bibelen rom i vår tanke. Når vi møter noe vi ikke forstår, skal vi ikke lage vår egen fortolking av det og tøye Bibelens ord litt slik at det ikke blir til anstøt. Vi skal heller gjøre som prof. Carl Fr. Wisløff sa: Vi skal legge det til side, for Gud vil gjerne kaste lys over det senere, eller jeg må vente til jeg kommer til himmelen. Da blir alt klart. – Men vi tør nesten ikke tenke på alle de – lærde og ulærde – som kritiserer Bibelen i dag. Hvordan skal det gå med dem til slutt? Skal det gå dem vel, må de omvende seg og tro Ordet selv om de ikke forstår det.
7. Frimodighet.
Ordet frimodighet brukes på flere måter i Bibelen, også her i 1. Joh. brev:
Kap. 3, 21: Frimodighet for Gud (som kristen og i bønn).
Kap. 4, 17: Frimodighet på dommens dag.
Kap. 2, 28: Ha frimodighet når han blir åpenbart (ved Jesu gjenkomst)
Kap. 5, 14: Den frimodige tillit vi har til ham (i bønnen).
Dessuten i Hebr. 10, 19: Frimodighet i Jesu blod (på grunn av forsoningen).
Og f. eks. i Apg. 4 der Peter og Johannes kom i konflikt med jødiske ledere. De talte med frimodighet selv om de møtte motstand.
Vi har egentlig grunn til å frykte – for Gud, for dommen, for Jesu gjenkomst. Vi er syndere, og der er mange hindringer og vanskeligheter her i verden. Hvor kan vi da våge å kalle oss kristne? La oss minne om et par viktige ting her:
- Blodet har betalt. Jesus har ordnet alt.
- Guds ord sier at det er slik. Vi har det skriftlig.
Frimodigheten vår er altså ikke frekkhet eller menneskelig freidighet.
Det er å skjule seg i ydmykhet i det Jesus har gjort og ta imot nåde fra Gud. Vi har lov til det, fordi Guds ord forkynner det så klart. Denne frimodighet er derfor et kjennetegn.
8. Himmelhåp.
Det evige liv er et gjennomgangstema i 1. Joh. Brev. ”Dette er løftet han ga oss: det evige liv. Kap. 2, 25. I kap. 3, 2 hører vi at Jesus skal åpenbares (ved sin gjenkomst), og da skal vi bli ham like.
Vi er gjenfødt til et mål, og det er noe som rekker bak død og grav. Verden lever bare for dette livet, selv om noen av dem kan leve fint og godt. Bak graven har de ingen ting. De fleste har det som i Korint: La oss ete og drikke, for i morgen dør vi. 1. Kor. 15, 32. De prøver å glemme evigheten.
Guds folk lever på en annen måte. Vi ser fremover. Det er sann realisme: Vi vet at livet tar slutt. Men vi vet noe mer, som Johannes skriver: Vi vet at når han åpenbares… 3, 2. Noe er ennå skjult for oss. Men Paulus visste noe om sin fremtid: Han var klar over at rettferdighetens krans ventet på ham der oppe, 2. Tim. 4, 8. Alle frelste skulle få den. Det er himmelhåpet.
Bibelen sier en del om himmelen, for Gud vil kalle oss dit. Håpet berger oss fra mismot, fall og verdslighet. Du har hørt om sjøgutten som klatret i riggen og ble svimmel. Jeg faller, sa han. Hva skal jeg gjøre? Da svarte kapteinen: Se opp, gutt! Og det ble redningen.
La verden se at vi gjør det!
Å vente på Jesus er et kjennetegn. Det var normalt for de første kristne, som Paulus sier i Fil. 3, 20: Mens vi venter…
La oss gjøre det!
.
