Ord på korset.
Av Nils Dybdal-Holthe.
Det er langfredag. Jesus skal dø som en forbryter. En del folk er samlet på retterstedet, også noen av Jesu venner. Det er tid for å sone all verdens synd. Det er essensen av påskebudskapet og syntesen av alt det han gjorde og sa. Hele verdens synd og skyld skal betales nå.
Da begynner Jesus å tale. Det er ingen sammenhengende lære som f. eks. i Bergprekenen. Han kommer med noen setninger og uttrykk til flere. Det er vanlig å kalle alt dette for ”Jesu sju ord på korset”. Det betyr i praksis sju setninger. I denne betraktningen skal vi stanse litt for disse ordene.
Ubegripelig tilgivelse.
Det er det første Jesus sier noe om: Han tilgir alle syndere. Ingen er for stor eller for ubetydelig. Hans syndsforlatelse er som et osean, som Stillehavet eller Atlanterhavet. Kan du forstå det? Denne gangen sier han det om soldatene: De visste ikke hva de gjorde da de pisket og korsfestet Jesus.
Det er en bønn for de ugudelige: Fader, forlat dem. Luk. 23, 34. Det skal vi alle være glade for. Alle mennesker er i utgangspunktet ugudelige og behøver en full og hel frelse. Det betyr ikke at soldatene ble frelst, det er en for rask konklusjon. Selv om Jesus ber for alle mennesker, blir de ikke frelst. Hver enkelt av oss må ta imot den ferdige frelse, som Johannes skriver: Joh. 1,12. Men denne ene synden skulle ikke tilregnes dem. Men de hadde nok mange andre slik vi alle har.
Da må vi gå til Gud og bekjenne vår synd og ta imot den nåde og frelse som han gir syndere. Først da vil du få en salig påske dette året. Det begynner der.
Den første.
En av de to røverne som hang på korset sammen med Jesus, ble vakt ved Jesu bønn. Vi er skyldige å dø, det er ikke han! Slik tenkte han nå. Det er et botferdig hjerte, som de gamle sa. Han erkjente at han var en synder og måtte dø.
Da bad han en forsiktig og ydmyk bønn: Tenk på meg! Et slikt hjerte vil Jesus aldri skyve fra seg. Da kommer det andre ”ordet” på korset: I dag skal du være med meg. Luk. 23, 43. Det var et ord bare til ham. Den andre var utenfor. Soldatene likeså. På grunnteksten står Jesu ord slik: Sannelig til deg sier jeg. Det var en fortrolig samtale på Golgata. Jesus taler med den første som ble frelst på korset.
Hans Høeg kaller dette: en liten bønn og en stor bønnhørelse. La oss si det slik: På denne plassen må vi alle være, om vi skal komme til Guds himmel. Vi synger så fint om det: ”Røveren i nøden, der fant liv i døden. Jeg så ond som han, samme frelse fann.” La det også bli vår hjertetanke.
Omsorg.
Det tredje ordet Jesus sier på korset, viser at han har omsorg for sine. Moren Maria stod der sammen med en disippel. Jesus ser på dem og sier: Kvinne, det er din sønn. Og til disippelen Johannes sier han: Det er din mor. Joh. 19, 26f. På en måte distanserer han seg fra sine, for ingen skal ha fordeler hos Jesus. Alle er like m.h.t. frelse.
Han sier likevel her noe som han ikke sier til andre. Nå taler han mer som menneske og ber dem om å ta seg av hverandre. Han viser omsorg ved å be dem om det han ikke lenger kan gjøre. De skal ha et rent forhold til hverandre. De var ikke mor og sønn, men de skulle være sammen som det. Det var nok tungt for Maria å se sønnen lide. Nå skulle hun få hjelp i livet.
Påsken har altså et ord til oss om dette. La oss følge Jesu oppfordring i praksis. Vi har og kjenner noen som behøver omsorg i en kald verden. Det er et ansvar og kan være et offer. Men det er Jesus selv som ber oss om det.
En mørk natt.
Tenk – Guds Sønn fra himmelen skulle oppleve at Gud Fader i himmelen forlot ham! Det var en av hans tyngste stunder på jord. Og nå bad han ikke lenger som i Getsemane om han kunne bli fri denne lidelsen. Han visste det måtte skje.
Nå siterer Jesus ordet i Salme 22, 2, og det er det eneste ordet på korset som gjengis på Jesu språk. Det var først og fremst et rop opp til sin himmelske Far: Hvorfor har du forlatt meg? Mat. 27,46. Mange hadde forlatt ham gjennom livet (f. eks. i Joh. 6), og nå gikk også disiplene fra ham i Getsemane. Det verste var nok at nå var han helt alene på korset. Han skulle lide fortapelsen for vår skyld, og det ble vår eneste redning. Og da vendte Gud seg bort.
Har du sett inn i noe av dette dypeste mørke, at det var for deg han led? Om ikke han hadde lidd gudsforlattheten på Golgata, ville du og jeg ha smakt det i all evighet. Den mørke natta denne dagen ble til evig lys for de troende. Havig-Gjelseth skriver så sant og rett at ”her aner vi også syndens forferdelige alvor… Han måtte inn i helvede for vår synd.” For nå la Gud sin vrede over verden på Sønnen. Han skulle bære det som ingen andre kunne.
Da kjenner vi takkens toner for Jesu smerte og Golgata. Å, tenk at det var alt for meg!
Tørst.
Midt i denne smerte kjente han både legemets og åndens tørst og ber om hjelp for seg selv: Jeg tørster. Det hørte med til døden på korset. En sanger har grepet en åndelig hovedtanke her: Han tørstet for sjeler å få. Hele hans lengsel var å berge de fortapte. Den tørsten har han fremdeles. Og han ønsker å smitte oss med den, gi oss noe av den samme guddommelige lengsel etter sjeler på kne for Jesus.
Alt er ferdig.
Gunnar Dehli kaller utsagnet i Joh. 19, 30 for ”hjertebladet i evangeliet”. Det taler om at frelsesverket er fullført. På grunnteksten er det bare brukt ett ord, og det er et seiersrop! Hans livsgjerning hadde lykkes, målet var nådd. Ordet betyr at det som blir gjort tilsvarer oppdraget. Når Jesus sier: Det er fullført, har han gjort akkurat det Faderen bad han om.
All verdens synd var nå sonet. Jesus hadde betalt med sitt blod og liv. Straffen lå på ham. Han ble såret og knust for vår skyld. Vår syndeskyld ble lagt på Jesus, og det behaget Faderen å knuse Sønnen. Det var den eneste måte som vi kunne få fred med Gud på og bli løst fra fortapelsen. Jes. 53.
Langfredag ble skyldbrevet naglet til korset og utslettet, og Guds Sønn ”avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset” (Kol. 2, 14-15). Og påskemorgen skrev Gud under på dokumentet. Det var endelig godkjent, og ingen kan forandre dette. Frelsesverket fikk et evighetsstempel på seg. Det vil alltid være gyldig.
Paulus kan derfor spørre og svare så frimodig: ”Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død…” (Rom. 8, 34). Det er svaret på alt.
Denne påsken kan du enda en gang – eller kanskje for første gang – komme med dine tårer og tanker og bekymringer og synder, og så bli stille der ved korset og la ham si til deg også: Det er fullført! Du skal ikke gjøre mer. Jesus har gjort alt.
Engstede hjerte, opp av din smerte!
Glemmer du aldeles bort hva du har:
Frelserens vennskap, nåde og kjennskap!
Ennå han lever og er som han var.”
(Rosenius - Sangb. 429.)
I dine hender.
Da alt var ferdig kunne han overgi seg og alt til Gud. Han store gjerning på jord var over. Nå skulle han hjem til sin Far og sitt himmelrike.
Det er der du og jeg som tror også skal få komme. Når livet er slutt, og døden kommer er alt over her. Da vil det skje at ”sjelen får sin fagre pryd som frem for den er lagt: Rettferdighetens brudekrans, og så den hvite drakt, i salig fryd og evig fred, nær Herren Sebaot.” Den svenske presten Laurentius Laurinus skrev denne salmen i 1622 da kona hans døde. Og N. E. Söderberg sier at ”det er en overjordisk skjønnhet som stråler” i salmen (I himmelen, i himmelen, Sangb. 872).
I troen har vi allerede nå den hvite drakt. Der oppe skal vi se den i dens fulle prakt sammen med Frelseren. Det gjelder for alle som i sannhet overgir sin ånd og sitt liv til Gud. Da vil vi også møte alle de andre troende, og alle har den rene drakt uten en eneste flekk.
Så er spørsmålet: Skal du også være i denne skaren? Det er ennå tid å komme. Slå lag med røveren på korset og be om nåde og frelse. Han står og venter på deg med utstrakte armer. Men du må ikke vente lenger. Det haster! Amen.
.
(Artikkel i Bibelsk Tro nr. 2, 2010.)
