Flere kjennetegn - II av III.
Vi må se på flere kjennetegn på de kristne. Også de hører sammen med det som er sagt ovenfor, om troen og bønnen. Dette er mest skjulte tegn, selv om folk vi merke det. Det indre gudsliv vil prege ditt ytre liv. Og da kommer vi til noen ytre kjennetegn på alle kristne.
3. Vi får et nytt forhold til verden.
I 1. Joh. 3, 1 står det: Verden kjenner ikke oss fordi de ikke kjenner Gud. Vi er Guds barn og kalles det. Men den tanken er ukjent i verden. Om det kan vi si noe her:
a) Verden forstår oss ikke, ikke våre interesser eller vårt liv. De kan ikke skjønne at vi ber og samles for å lese i Bibelen og høre en tale. Dette er totalt fremmed for verden. De har sett noe av det ytre, og vet at det skjer. Men det forstår ikke ”vitsen” med det.
b) Vi trives ikke hos dem. Vi bor i to ulike verdener. Den verdslige ånd blir skitten for oss. Derfor er det et farlig tegn hvis du trives med de verdslige. Vi må ofte arbeide sammen med verdslige mennesker, ha dem som naboer og som familiemedlemmer. Men trives du der? Er du blitt så lik dem at du er en del av dem? Da må du våkne.
Hvorfor er det slik? Hvorfor er vi så ulike, kan vi ikke være som alle andre og ha religionen for oss selv? Ja, det er slik den Onde argumenterer. Men han glemmer eller utelater at Jesus står mellom meg og verden. Det utgjør hele forskjellen. Det er ham de ikke kjenner.
Verden vil to ting med oss:
1) De vil bryte med oss når vi er faste og tydelige i troen. De sløve kristne blir ikke angrepet eller forstyrret. Det skjer bare med de varme og ekte troende.
2) De vil vinne oss! De vil få oss over på sin side slik at vi blir som dem. Derfor sier de at det er ikke noe galt i å danse eller ta seg glass for å bli i godt humør. Det er jo ikke noe galt i det, sier de. Bare prøv!
Hvorfor tenker og taler de slik? Hvis de vil svare ærlig og oppriktig, vil de erkjenne: Et klart kristenliv er en dom over deres syndeliv. Inne i seg vet de at de kristne har rett. Men det koster for mye å bryte over med synden og verden og innrømme at Gud har rett.
Men en kristen kan ikke slå lag med verden – for sin egen del og for de andres skyld. Bibelen er så klar også her:
1. Joh. 2, 15-17: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham.
For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden.
Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.
- Verden er altså vår stadige fiende og fare. Vi skal bruke verden, men ikke elske den og slik la den komme inn i vårt hjerte.
Jakob sier i kap. 1, 27: En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.
Og i kap. 4, 4 skriver han: Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.
Paulus skriver også om dette og sier i Rom. 12, 2: Skikk dere ikke lik denne verden.
Det er sterke ord i Bibelen om vårt forhold til denne verden. Og vi ser at mange tar det så lett og bryr seg ikke om advarselen fra Gud selv. Men lever du i fiendskap med Gud på grunn av verden, er du en frafallen.
Vi er et annerledes folk. Johannes advarer de troende i sitt første brev: Ta dere i vare for avgudene, 5, 21. Her ligger en av våre største farer. I Israel ser vi at de ville ha en konge og være som alle andre folk, 1. Sam. 8, 6-7. 20. Senere ble det stor avgudsdyrkelse i Israel fordi de levde som verden.
4. Vi får et nytt forhold til de troende.
Vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene, 1. Joh. 3, 14. Det er et usvikelig kjennetegn. Det skjedde en storm forandring med oss, og den viser seg i kjærlighet til andre kristne. Vi fikk et nytt forhold til Guds folk, broderkjærligheten, kap. 3, 11-14.
Jesus sier om disiplene: Gå til mine brødre, Joh. 20, 17.
Hebr. 2, 17 sier: Jesus måtte bli sine brødre lik i alle ting.
Og i Joh. 13, 35 bruker han kjærligheten som den store test på om vi er sanne disipler. Vi skal prøve å huske den store forandring det ble med oss. Alle andre sanne kristne ble våre brødre og søstre i troen. Vi føler oss hjemme blant dem. Sangen og vitnesbyrdet og bønnene er den samme. Vi har Gud til far og Jesus som vår frelser. Det knytter oss sammen.
Tenk litt på dette nå:
1) Som ufrelste.
Hvordan så vi på bedehusfolket da? De fleste ufrelste vil ikke ha noe med dem å gjøre. Det var et skille. I tillegg blir de troende sett på som litt rare folk, ja vi er et skuespill for verden, Hebr. 10, 33 og 1. Kor. 4, 9. Et skuespill er noe uvirkelig eller overdrevet. Ja, i 1. Kor. 4, 13 sier Paulus at han og de troende var som utskudd i verden, som avskum for alle.
Som en følge av dette, unngår de ufrelste oss som nære venner. Det henger også sammen med at de kritiserer de troende, og det er ikke alltid rettferdig. Det er lett å finne feil ved oss mennesker. Noen ufrelst sier rett ut: Når jeg blir kristen, skal det bli skikkelig! Men de fleste finner snart ut at det ikke er så enkelt.
2) Som troende.
Da ble det forandring. Vi fikk et nytt forhold til alle de frelste. Kap. 3, 14 sier: Vi elsker dem. Det er et usvikelig merke på sann kristendom. Spørsmålet er om jeg er knyttet til Guds folk på jord, de som bekjenner troen på Jesus og levre i lyset. Ikke alle døpte eller navnkristne er det.
Om Rut står det så fint: Hun sier til sin svigermor som var jøde: Ditt folk er mitt folk. Rut. 1, 16. Dette er noe av den første kjærlighet som manglet i menigheten i Efesus, Åp. 2, 4. Tretti år før var det annerledes, Ef. 1, 15: Paulus hadde hørt om deres - - kjærlighet til alle de hellige. Slik er det med alle kristne.
Vi behøver ikke å være enige med dem i alle ting, men vi er glad i dem. Det er som i et ekteskap. Der kan det være diskusjon og ulike meninger om praktiske oppgaver. Men der er kjærlighet. Det er ikke det samme som sympati, som i politikk og forretningsverden.
I denne kjærligheten finner vi en dobbelthet:
a) Vi er glad i dem. Det er den nye fødselsgave. Gud gav oss en ny kjærlighet til sitt eget folk. Vi er søsken. Det er hellige bånd mellom de troende, og vi har et felles, hellig mål for livet: Himmelen.
b) Vi oppfordres også til å elske hverandre: La oss elske, 1. Joh. 4, 7; Ef. 5, 2; Kol. 3, 14. Vi mennesker er så forskjellige og kan lett irritere hverandre med småting. Det skal vi lære å overse og la kjærlighet få rom. Hvis ikke blir det lett strid og mye vondt mellom folk.
Kjærligheten er ikke store ord, følelser og stemning. Det betyr heller ikke at vi skal tolerere synd iblant oss uansett hvilket navn den har. Kjærligheten må være bundet sammen med sannheten. Først da er den ekte. Derfor heter det i Ef. 4, 15: Sannheten tro i kjærlighet.
I vår tid er det en fare her. For nå sier mange at kjærligheten er å godta alt, og de kaller synden for kjærlighet, f. eks. homofili. Da blir alt feil. Det Guds ord sier er synd, skal vi behandle som synd.
Ef. 5, 2 sier: Vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss … Jesus er vårt eksempel også her. Han godtok aldri synd eller hykleri. Han refset det. Vi må vekke en som sover i et brennende hus. Er det kjærlighet å la ham sove seg inn i døden? Nei, kjærlighet må i slike tilfelle være noe brutal. Da er det ikke tid for en søt og behagelig søvn.
Dette er litt av det hellige samfunn. De troende samles om Jesus, på møter, i forening m.m. De ytre former kan skifte, men hovedpersonen og budskapet er det samme til alle tider.
Et godt og varmt forsamlingsliv er et åndelig sentrum. Det er kraftstasjonen i bygd og by og Guds redskap for å berge verden. Det er farlig når blir sykt her, f. eks. av kritikk og baktalelse. Hvis vi lar kjærligheten råde, får ikke synden rom.
Guds menighet er ikke en plattform for kjødet der mennesker skal hevde seg og komme seg fram. Menigheten er et sted der tjenesten skjer og omsorgen for hverandre er viktig. Verden skal se på oss kristne og kunne si: Se, hvor de elsker hverandre.
Hvor deilig det er å møte når ene man vandrer frem, en broder og søsterskare på veien til samme hjem.
Kom, la oss kjærlig vandre og legge hånd i hånd, og holde av hverandre i dette trengsels land.
*********
