1. Peters brev.
.
Kap. 5.
.
V. 1-3. Formaning til de eldre.
De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: 2 Vokt den Guds hjord som er hos dere, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, 3 heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men slik at fere blir mønster for hjorden;
.
V. 1: Vitne om Kristi lidelser.
Det siste kapittel begynner med å nevne Kristi lidelser. Det har gått igjen flere ganger i brevet. Han er et ekstra sterkt vitne om Jesus og hans død, ettersom han fulgte Jesus i tre år. Selv hadde han bitre minner fra denne tida, men det gjør han til et enda sterkere vitne ettersom han fikk full oppreisning og ble gjeninnsatt i tjenesten etter Jesu oppstandelse. Johs 21.
.
Her hos Peter betyr det først og fremst at han var vitne til det Jesus Kristus led mens han var på jord. Da innbefatter det både lidelsen fra fariseerne og de skriftlærde o.a., påsken og til slutt døden på korset. Selv om det ikke er direkte bevitnet i NT, må vi anta at Peter stod i utkanten av folkemengden på Golgata langfredag og så det som skjedde. Han våget seg nok ikke inn til korset som Johannes.
Ordet vitne har også en kontinuerende betydning. Han skriver ikke bare om det han en gang var. Hele hans liv senere har han vitnet om dette og dermed om betydningen av det. Hele Kristi liv var en lidelse. Men ordet brukes særlig om det som skjedde på korset.
.
Peter kaller seg selv en eldste, eller en med-eldste som det heter på gresk (sympresbyteros), det forekommer ikke andre steder i NT. Det forteller om ydmykhet, han setter seg ikke over noen andre. Han lever i bevisstheten om at alle står under overhyrden (kap. 5, 4).
.
Det siste Peter sier om seg selv her, er at han har del i herligheten som skal bli åpenbart når Jesus kommer igjen. Han peker mer på det i v. 4. På den måten er de én flokk. De hører alle med i Kristi menighet og har et felles mål. Herligheten er himmelen og en den endelige frelse som skjer da.
.
Nå vil han tale spesielt til lederne i menighetene som får brevet hans. Det er de eldste som har ansvar for andre kristne i byen og distriktet. Nå vil han formane dem med tanke på deres tjeneste for Gud.
.
Og her legger vi merke til at bruker det samme ordet til dem som Jesus gav ham ved Gennesaretsjøen: Vokt den Guds hjord som er hos dere, v. 2. Det hadde Jesus bedt ham om, Johs 21, 16. Å vokte er å passe på dem, slik at de både får mat og vann og blir bevart fra villdyrene. Det er en hyrdegjerning. Når har Peter gjort dette i mange år og fulgt Jesus ordre: Vokte min lam. Her overgir han liksom sin tjeneste til de lokale lederne på hvert sted og sier: Fortsett denne hyrdegjerning og fullfør tjenesten for Jesus.
.
Men dere må huske, skriver han, at det må skje frivillig om det skal lykkes, og ikke av tvang. Det er en advarsel mot likegyldighet, sier P. Madsen. De må ikke gjøre forkynnergjerningen som en plikt og en rutine, noe de må gjøre. Det kan Gud ikke velsigne. Et villig hjerte må stå bak, og det kan i grunnen bare den gjøre som har et virkelig kall til tjeneste. Da er offeret ikke lenger noe offer. Det blir et privilegium.
.
En annen fare er pengene. De har mange ganger ført predikanter og ledere på avveier. Ussel vinning er penger satt i forhold til herligheten i Guds rike. En prest og predikant har ikke som mål å legge seg opp jordisk rikdom og slik være blant de store. Når hjertet er rett for Gud, er sjelevinnergjerningen noe som overgår alt her i verden. Den villige ånd er å bøye seg for Guds kall uten å sukke og klage, selv om vi har det trangt økonomisk noen ganger.
.
Og den tredje fare er herskesyke, v. 3. En leder skal ikke herske over de andre kristne. Han er kalt til å være en tjener. Det skal han være hele livet. Noen ganger opplever vi at ledere går over denne grensen og vil bestemme over andre mer enn som godt er. Det motsatte er å være forbilde for de andre kristne. Vil vi at andre skal være slik som oss? Hva hadde skjedd om alle kristne var slik vi er? Slike spørsmål skal vi ikke tale lett om. Det er når vi følger Jesus vi kan be andre følge oss. Det gjorde Paulus. 1.Kor. 11, 1; Fil. 3, 17.
.
V. 4: Og når overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krans.
Her er vi inne i de siste tider og Jesu gjenkomst. Tjenesten skal vare like til den tid. Og vi skal følge Guds formaninger i Bibelen om tjenesten hele veien. Det er først ved Jesu gjenkomst at den er slutt her på jord.
.
Overhyrden er Jesus. Det er et vakkert navn og ganske talende. Han er den gode hyrde, Johs 10,11. Det har vi også sett i kap. 2, 25. Som hyrde gjør han alt for å berge oss hjem. Ingen ting er uprøvd for å lede oss på rett vei hele tiden. –
.
Men her kalles han overhyrde. Og det taler om at han har et særlig tilsyn med de andre hyrdene. I vår tid er det prester og predikanter og misjonærer og andre ledere i Guds rike. Dette ordet sier oss at alle arbeidere i Guds rike har en overbiskop over seg. Han er på visitas hos alle forkynnere for å se om vi taler og lever rett. Og han hjelper oss i tjenesten slik at den blir etter Guds vilje. Og da har han mye å gjøre med mange av oss.
.
Her er noe spesielt ved overhyrden nevnt. Han skal gi lønn til sine tjenere en dag. Vi skal få ærens uvisnelige krans, står det. Det ble ofte lite ære her på jord, og vi skal ikke søke den heller. Den betyr ingen ting i Guds rike her. Jordisk ære kan tvert om være til skade for tjenesten. Tjeneren kan bli opptatt av det han har gjort og som mennesker synes godt om og gir belønning for. Men synes Gud godt om det? Slik må vi alltid spørre.
.
Ærens krans i evigheten er noe annet. Vi vet ikke sikkert hva den består i. Og vi vet det heller ikke før dagen kommer og Jesus kaller alle sine tjenere fram og gir den en ekstra, ny krans. Men vi kan være visse om at det er noe vi aldri har sett på jord. For den er himmelsk.
.
V. 5-7. Formaning til unge og alle.
5 Likeså skal dere yngre underordne dere under de eldre, og dere alle skal iklæ dere ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. 6 Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, forat han kan opphøye dere i sin tid, 7 og kast all deres sorg på ham! for han har omsorg for dere.
Før har Peter formant de eldre. Her kommer han med en kort formaning til de unge og deretter til alle kristne. Vi skal alle ta imot formaninger i ydmykhet, og vi vet at vi behøver dem hele veien. Også de unge må høre dette. De har gjerne god tro på seg selv og sine evner og sin visdom. Ofte sprudler de over av tanker og ideer og tror de kan utføres enkelt og rakst. Og da er det kanskje ikke så lett å ta imot veiledning. Men vi må alle lære å eie det ydmyke sinn også på denne måten.
.
Til de unge sier han: De skal underordne seg de eldre. Dette har aldri vært særlig populært, verken for unge eller eldre. Men det er en Guds ordning selv om den er vanskelig å følge. Det betyr ikke blind lydighet. Men det innbærer nok en større respekt for eldre enn det som er vanlig i vår tid. Her står eldre i motsetning til yngre og går vel da på alder og ikke på stilling i kirken. Hovedsaken her som ellers er å leve etter Guds vilje og hans ord. Da går det oss vel.
.
Til alle. Her er overskriften "Gud" og vårt forhold til ham. Peter sier flere ting om Gud her:
.
Gud er til. Det er selvsagt i Bibelen og for folket et par generasjoner siden. Nå sår en tvil og forakt for tanken på Gud. Humanetikerne går sterkt fram her. Gamle folk står fram i TV og blader og sier at de ikke tror på Gud. De er religiøse, men vil ikke ha noe med Bibelens Gud å gjøre. Da er de gudløse. Salme 14,1 sier det er dårskap. Salme 10,4 sier det ikke er rom for Gud i deres planer. Der er det bare rom for deres egne tanker og menneskeplaner.
.
Vi gjør vel i å regne med Gud. Og det er viktig å ha et rett syn på Gud, ellers tror folk lett på en drøm og sine egne tanker. Og vi finner Gud bare i Bibelen. Der møter du åpenbaringen av Gud. Han har vist seg for menneskene – i sin Sønn.
.
Det vil aldri gå vel med de som forakter eller snur seg bort fra sin Skaper.
.
Gud står de stolte imot. Det samme sier Jakob i kap. 4, 6 som siterer Ordspr. 3, 34. Å være stolt er å ha høye tanker om seg selv, om det han er, har og gjør. Å være stolt eller overmodig er å tenke høyt og stort som seg selv i sitt hjerte. Det er ikke sikkert du sier det til noen. Men hva sier du til deg selv? Er dine tanker slik: Vi skal klare oss selv, vi skal ta ansvar for våre egne handlinger, som det heter det i dag.
.
Noen mener de bare trenger litt hjelp fra Gud, i tillegg til det de selv gjør. Og det er like farlig. Det viser at man ikke har sett dypt nok inn i ens eget hjerte. Vi er så dypt falt at vi ikke kan gjøre noe som helst. Og stolthet avler ny stolthet og fører oss lenger bort frå Gud.
.
Mennesket er født stolte. Det er en frukt av fallet og en del av syndens vesen. Derfor må vi alle ydmyke oss. Det er å bøye oss, erkjenne synden og be om nåde. Ydmykhet løser altså våre problem, for det fører oss inn i Guds nærhet i erkjennelse. Det venter Gud på.
.
Gud gir nåde. Men er bare til den ydmyke. I Luk 18,13 møter vi tollmannen som ber: Gud vær meg synder nådig. Det er veien til frelse. Han gikk rettferdig hjem den dagen. For Gud fikk frelse ham. Det stolte sinn stenger for Gud, slik det hendte med fariseeren. - I Luk 7 møter vi en kvinne. Hun var en synder, men kom til Jesus uten å forsvare seg selv eller bortforklare sin synd, v.37. Det var grunnen til at Jesus kunne si: Dine synder er forlatt, v. 48.
.
De som har små tanker om seg selv, er fattige i ånden, Mat.5,3, og erkjenner sin fortapte stilling, de kan bli frelst. De finner ingen ting av verdi i sitt liv. De har de samme tanker som Paulus: Jeg vet at i meg, det er i kjødet mitt, bor ikke noe godt. Rom. 7,18. Det sier også prof. Jesaja 57,15: Gud bor i det høye og hellige - og hos den som er knust og nedbøyet i ånden. Gud har et stort arbeid med å vise oss hvorledes vi er og på den måte knuse alle tanker om å berge seg selv, eller å hjelpe til med frelsen. David sier i Salme 103,11b at Guds miskunnhet er mektig over dem som frykter ham. Men det er bare de som har sett seg selv i lys av Guds ord, som frykter Gud. Den overmodige gjør ikke det. Han synes han har litt å rose seg av.
.
Men disse små og fattige får nåde av Gud. Det betyr at de blir frelst uten fortjeneste, uten betaling av noe slag, uten offer og gode gjerninger og en endeløs rekke avbetalinger. Alt var gratis, ved å tro på Jesus. Hele frelsesverket ble mitt i troens øyeblikk. Vi ble fri syndeskyld og dom. Derfor er det salig å være fattig og liten. Men "det fortjente ikke jeg".
.
Gud opphøyer sine, v. 6.
I hans time skjer det. Det kan skje her på jord. Noen ganger betror han oss oppgaver som vi kan tåle uten å ta ære av det selv. Men den egentlige opphøyelse kommer i evigheten. Da skal vi komme inn i Guds herlighet og motta livsens krone og rettferdighetens kran. Åp. 2, 10; 2. Tim. 4, 7-8; Jak. 1, 12. Vi vet ikke sikkert hva alt dette betyr, for det tilhører de himmelske ting. Men det var nok for Peter og Paulus og andre å vite AT det skal skje uten å vite HVORDAN. Det får vi også bøye oss for.
.
Gud har omsorg for sine, v. 7.
Dette er en innbydelse og et tilbud til oss som tror. Vi skal få lov til å kaste all vår sut på Herren. Når vi har kastet noe fra oss, er det langt fra oss og vi har egentlig ikke noe mer å gjøre med det. Herren selv har fått det. Da skal ikke vi ta det tilbake i tankene våre og la det plage oss videre. Vi må tenke slik: Dette er jeg fri, for en annen har overtatt saken.
.
For er interessert i oss og han elsker oss. Derfor har han omsorg for oss, mer enn en mot har med sitt lille spedbarn.
.
Djevelen.
Vers 8-9. 8 Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke; 9 stå ham imot, faste i troen, for dere vet at de samme lidelser er lagt på deres brødre i verden.
Vi skal våke og være edrue. Det betyr å være oppmerksomme, følge med, være klar i tanken, ikke la oss beruse eller rive med i denne tid og av det som møter oss i samfunnet. - For vi er ikke fremme ennå, vi har ikke nådd frem til himmelen. Vi er i verden. Og der er Satan vår motstander. Han kalles Djevel og navnet betyr baktaler. Det er et talende navn.
.
Han er en så viktig person for oss kristne og såp mye omtalt i Bibelen, at vi må ta noe med om ham her.
.
Vi møter ham først som en slange i Edens hage, 1. Mos. 3, 1ff. Han kommer umerkelig og er falsk i sitt vesen. Han lokker først Eva til ulydighet mot Gud og sår tvil i hennes sinn om Guds ord. Dette var så alvorlig at det førte hele den senere menneskehet ut i synd. Alle kom dermed under Guds dom. Rom. 5, 12-18.
.
Dette viser også at vi må ta djevelen alvorlig. Han er vår største fiende. Og han har ikke forandret seg med tiden og er dermed ikke snillere enn før. Jesus sa at hver gang Guds ord blir forkynt, hørt og lest, møter han opp for å ta Guds ord fra menneskene. Mat. 13, 19. Og da spør vi: Hvordan er egentlig denne motstander?
.
Peter sier her at han kommer som en brølende løve. Det er en virkelig ond dag når det skjer. Ef. 6, 13. Da frister han oss til åpenbar synd og får oss til å gjøre store og stygge synder mot Gud. Men da skjønner vi også hvem vi møter og kan gjøre motstand, skriver Paulus til Efeserne kap. 6. I gamle dager sa de han kom ”ramlende på treskoene”. I slike stunder er det som han tvinger oss til å synde, overmanner oss og kommer i det beleilige øyeblikk. Det er når vi ikke er faste i troen, v. 9, i vår svakhet og etter store opplevelser.
.
Dette brøl fra Satan hører vi i forfølgelser i noen land, i en tydelig verdslighet og åndelig søvn i vårt eget land. Umoralen i vår tid er Satans seier over menneskene.
.
Andre ganger kommer djevelen med listige angrep, Ef. 6, 11. Da kommer han i bakhold, umerkelig og nærmest lurer oss til å synde. Han finner vårt svakeste punkt, der vi trodde vi var sterke og ikke var så nøye på vakt. Alle har slike deler av sitt liv. Og ingen er sterkere enn sitt aller svakeste punkt – akkurat som med en kjetting. Da er vi lik Samson som sa i fristelsen med Dalila: Jeg skal nok rive meg løs, Dom. 16, 20. For han visste ikke at Herren hadde veket fra ham.
.
Det kan skje ved motløshet når han får oss til å gi opp, 2. Tim. 1, 7. Eller det skjer ved bitterhet, vrede, vi blir fornærma og lar kjødet rå. Gal. 5, 16. Det begynner så fint og uskyldig. Mange forstår ikke at det er djevelen som kommer. Derfor må vi alltid våke. Alle må det, ingen er sterke nok. Mark. 13, 37.
.
Blir du liggende i et slikt syndefall, blir du ikke frelst. Skal du seire, må du ta på deg Guds fulle rustning, Ef. 6, 10ff. Da er du svak i deg selv, men sterk i Jesus. Det er troens seier. Og har du syndet, reis deg igjen ved å be om syndenes forlatelse. Han vil alltid ta imot deg.
.
Endelig kommer djevelen som en lysets engel, 2. Kor. 11, 11-15. Han kler seg om og skifter drakt – til det ugjenkjennelige. På den måten er djevelen utspekulert. Han kan til og med blir en ”kristen” og se ut som en av oss andre. Det er da det virkelig er fare på ferde.
.
Det skjer ved vranglære av alle slag. Vranglære er ofte å forandre litt på Guds ord. En dråpe gift i et vannglass er nok til å drepe et menneske. Slik lurer han inn vranglære i ellers ”gode” sjeler. Slik skriver han i 2. Pet. 2, 1. Derfor skal vi være veldig nøye med læren.
.
En annen måte er å omtolke synden. Den blir ikke lenger syndig, men hvit og ufarlig. Nå ser vi det ved hor, bruk av alkohol, sladder, åndelig lathet, homofili m.m. – Er vi redd for å nevne synden ved sitt rette navn? På den måten lurer han oss også til fall. Men forstår vi at lysets engel er Satan? Da må vi kjenne Guds ord meget godt!
.
Jakob skriver: Stå djevelen imot, Jak. 4, 7. Vær faste i troen, ta kampen opp og gi ikke etter. Dette er den seier som har seiret over verden, vår tro, skriver Johannes i 1. Johs 5, 4. Eller som sangeren synger: Å tro det er å legge seg ned ved korsets fot, og begge armer strekke sin Herren Krist imot. Tro på blodets makt, Åp. 12, 11. Jesus er den sterkeste av alle. Mat. 12, 29.
.
Da kan vi takke og be. Overgi livet vårt i Guds hender og alltid leve i Guds ordet og bønnen. Det er den våkne tilstand.
.
Leserne skal også vite at andre blir fristet til synd. De går gjennom de samme lidelser som vi, v. 9. Det ligger også en styrke og en påminnelse i å vite at vi ikke er alene. Og Gud er rik nok for alle som kaller på ham.
.
Nåde.
1. Pet. 5,10-12; 4,10.
10 Men all nådes Gud, som kalte dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere; 11 ham tilhører makten i all evighet. Amen. 12 Med Silvanus, den trofaste bror – det holder jeg ham for – skriver jeg kort til dere for å formane og vitne at dette er Guds sanne nåde som dere står i.
I 1977 kom det ut en bok om Mawson som reiste til Sydpolen i 1913. Han kom til polpunktet, men på veien tilbake frøs han i hjel. Siste kvelden skrev han også i sin dagbok. Den ble funnet senere, og slik vet vi hvorledes han hadde det. Boken om Mawson har tittelen: ”Landet uten nåde”. Her var det ingen vei tilbake, ingen snarvei eller nødutgang. Døden innhentet Mawson.
.
I Guds rike heter det derimot: Alt er av nåde. Nåde betyr gratis, ufortjent, som gave - av Gud. Derfor taler Paulus om “Nådens evangelium” i Apg. 20, 24. For evangeliet er det Gud har gjort og gjør for oss. Nåde er et hovedord i kristendommen, og derfor må vi si noe om dette her.
.
Og han er ikke sparsommelig på sin nåde. I kap. 4, 10 heter det: Guds mangfoldige nåde. Her er mange slags nåde fordi det er mange slags vanskeligheter for oss mennesker. Det er som en forretningsmann. Han har mange ting i hyllene sine som folk trenger eller må ha. Og han har mer ute på lageret. Går det tomt i hyllene, går han ut på lageret og finner mer. Det er alltid nok hos Gud - av alle slag. Her skal vi tale litt om noen av de mange sidene ved Guds nåde, om den sanne nåde som Guds barn står i.
.
Først om Golgata, se 2, 24 og 3, 18 og 1, 18-19. Peter skriver tydelig at vi er kjøpt med blodet fra Golgata, og der bar han våre synder opp på korset og slik førte oss fram til Gud. Men menneskene ville ikke ha dette, de spurte ikke etter korset og ville ikke ha den forsoning Gud ville gi. Og vi fortente det heller ikke.
.
For menneskene vil etter sin natur synde, ja, bare synde. For naturen er ond. Syndefallet i Eden, 1. Mos. 3, førte alle mennesker på vei til fortapelse. I oss selv er vi redningsløst fortapt, og Guds dom hviler over alle på jorden.
.
Da kom de gode nyhetene: En annen ble dømt i vårt sted. Uten hjelp fra oss og uten vår vilje gikk han til korset. Det var faktisk hedninger som dømte ham og slik var det ytre reidskap til at synden ble betalt, selv om det ikke er den egentlig årsak. Slik var Golgata en nådehandling av Gud. Det som var umulig for oss, det gjorde Gud – på alle måter.
.
Kallet er det andre her. Kallet fra Gud til frelse og omvendelse er ren nåde. Det er ikke selvsagt at vi skulle få høre om det. Tenk på de mange millioner som aldri fikk høre. Da er kallet stor nåde for oss.
.
Og vi gikk bort fra Gud. Det er oss alle han taler om i Luk. 15. Vi er sølvpenningen som kom bort, vi er den tapte sauen, og vi er gutten som gikk ut i synden og ødela alt for oss selv. Men til oss lydde også ropet: Søk Herren mens han finnes. Jes. 55, 6. Egentlig kunne vi ikke og ville ikke vende om. Vi var bundet i syndens lenker og elsker synden.
.
Da kom kallet - midt i syndelivet. Det var uventet og ufortjent.
I Kineseren 1923 står en liten fortelling - på lederplass. En kristen enke drev en liten butikk i en småby. I bakrommet hadde hun et lite kontor der hun førte bøkene og skrev regninger. Vesle Hans var sønnen hennes, og han hadde ofte sett mor skrive. En dag fant mor en liten lapp på tallerkenen sin der det stod: Fra Hans til mor. For å ha båret ved og kull - kr. 0,50. For å ha gått ærend - kr. 0,50. For å ha vært snill - kr. 0, 35. I alt kr. 1, 35.
.
Mor kom med penger og gav Hans og han tok mot og var glad. En tid etter fant Hans en lapp på sin tallerken. Der stod: Fra mor til Hans. For hus, klær og mat i 10 år - ingen ting. For pleie og stell i 10 år - ingen ting. For omsorg og kjærlighet i 10 år - ingen ting. I alt: Ingen ting.
Da skjønte Hans poenget og gav pengene tilbake til mor og sa: Jeg kan ikke beholde dem. Det jeg har gjort for deg, er ingen ting mot det du har gjort for meg.
.
Slik er nåden. Frelse er det Gud har gjort - vi har ikke gjort noe som helst.
Jeg nynner ofte på en sang:
.
Å, jeg undres hvorfor Jesus stanset meg og opp meg tok.
Han forlot meg alle synder, skrev mitt navn i livets bok. –
.
Slik er det. Jeg kan ikke slutte med å undre meg over dette: Hvorfor fikk jeg kallet, jeg var en av de få i min bygd og blant dem jeg gikk på skolen med. Hvorfor stanset du meg? Det var nåde.
.
Guds bevarende nåde er det tredje. De gamle talte om det. Han vil sørge for oss i alle ting. Og Peter sier her: Han skal grunnfeste dere, stadfeste og styrke dere. Han skal gjøre oss faste slik at vi bygger på ordet og ikke på oss selv eller det vi føler. Dette har og blitt en undring i mitt liv etter som årene går: At han fikk berge meg gjennom denne onde verden. Her var mange farer og fristelser. Det var ikke min fortjeneste. Det er et under at slikt kan skje.
.
Paulus sier til de eldste fra Efesus i Apg. 20, 32: Nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord. Han kunne ikke gjøre mer. Han hadde talt og formant. Nå la han dem over på Gud og hans ord og visste: det var nåde om de nådde fram. Det må ofte en taler gjøre når han reiser fra bygd og by. Han gir folket over til Gud.
.
Etter en kort tid med lidelse, sa Peter. Vi må regne med trange tider som kristne. Aldri lovet han bare sol og sommer. Jesus sa: Jeg ber ikke at Gud skal ta dem ut av verden, men at han bevare dem gjennom verden. For i verden har vi trengsel, men han har overvunnet verden, Joh. 17 og 16.
.
Mange lider av depresjoner nå, og de kan ha mange årsaker. Vi bør går til lege og spesialister i mange slike tilfelle. De kan hjelpe mange ganger. Likevel må vi spørre: glemmer ikke folk Gud midt i dette? Har du fått hvile i nåden, og tro at Jesus bevarer deg i alt? Stirrer du på bølgene i og omkring deg som Peter? I Mat. 14, 30 står det: Peter så på uværet - og ble redd. Da sank han i bølgene. Den bevarende nåde sier: Se ikke på problemene. Tenk på den Allmektige. Han har nåde nok, også i din situasjon. Da blir vanskene mindre enn nåden.
.
Salme 34, 5 sier: “Jeg søkte Herren, og han svarte meg, han fridde meg fra alt det som forferdet meg. Og I Hebr. 4, 15 står det: Vi har en yppersteprest som “kan ha medynk med oss i vår skrøpeligheter”, fordi han er prøvd i alt og kjenner oss helt igjennom.
.
Vi faller og synder på mange måter. Vi har i grunnen stor ulyst til Guds ord og hans rike. Da er det godt å kunne synge nr. 463: Rekk meg, o Jesus, din hjelpende hånd, når jeg er trett på min vei. – Lær meg å synge om Frelserens sår selv når det går meg imot.
.
Tjenesten er også nåde. Peter sier her: Han skal dyktiggjøre deg. Når han gjør det, er også hele æren hans. Vi er ikke noe av og i oss selv. Vi kan ikke tjene Gud rett slik vi er i oss selv. Og vi fortjente ikke å få tjene ham, vinne noen, være lys eller gjøre noe som helst i Guds rike. Det kan bevare oss fra hovmodighet og det kan gi frimodighet. Hvis tjenesten er nåde, kan alle gå. Da krever han ikke kvalifikasjoner av ypperste slag. Han ber oss bare om å være lydige til en hver tid. Det betyr ikke at alle kan gjøre alt. Vi har forskjellig utrustning.
.
Det gjelder misjonæren og predikanten. Og det gjelder hva vi kan gjøre på hjemstedet vårt, her i bedehuset, i forening og misjonslag. Vil du være med? Han utruster oss med spesielle gaver etter som han trenger det. All nådes Gud har kalt, da gir han også all nåde til de som er kalla.
.
Sangeren sier dette slik: Det er bare nåde å give sin tid og sitt liv i hans hånd. Det er bare nåde å være et redskap i Mesterens hånd.
.
Himlen blir den siste nåde. Jeg er sikker på at vi ser mer av nåden i det øyeblikk vi stiger inn porten enn vi så i hele vårt liv. Da vil vi erkjenne: Det er nåde at jeg får stige inn her. Vi opplever det Paulus skriver til korinterne: Det øyet ikke så og øret ikke hørte, og det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. 1. Kor. 2, 9. Dette ordet blir sannhet her i livet i et godt samliv med Jesus. Men fullt og helt blir det sant i evigheten. Da opplever vi noe vi aldri drømte om her på jord.
.
Det er målet for kallet: til sin evige herlighet. Det kan komme lidelse på veien dit, men det blir også nåde i lys av målet lenger framme.
.
Er det ditt mål? Har du funnet fram og satt deg like inne i nådens evangelium? Kallet lyder ennå. Det står fast det Mesteren gjorde. Den hellige byen har plass for deg og. Åp. 21, 1-2.
.
Men: Fortapelsen for dem som ikke tok imot - det er landet uten nåde. Helvete er et nådeløst rike, et evig isøde borte fra Guds godhet og nærhet. Jeg tenker med gru på alle dem som ikke har tatt imot i tide. Livet er kort, anledningene kan bli få. Derfor må vi benytte de muligheter vi får. Du får ingen anledning etter døden. Nåden slutter med livet. Derfor er det rett å si:
.
Grip anledningen nu, ja grip anledningen nu.
O sjel som er her, kan hende det er,
den siste anledning du får.
.
Vers 10 avslutter med det Gud vil gjøre for å bevare og berge oss hjem: Han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste dere. Han skal altså gjøre alt. Han skal gjøre oss dyktige både til frelse, helliggjørelse og tjeneste. Han skal stadfeste at vi er på rett vei, styrke oss og gjøre oss sterke ved å lede oss inn på den rette grunn.
.
Må Gud velsigne oss til å ta imot nåden og leve i den. Han har all makt i all evighet, slår Peter fast, v. 11.
.
Avslutning.
13 Den medutvalgte menighet i Babylon hilser dere, likeså Markus, min sønn. 14 Hils hverandre med kjærlighets kyss! Fred være med alle dere som er i Kristus!
.
Silvanus var med som avsender, v. 12. Han kalles her ”den trofaste bror”. Det er et godt vitnesbyrd om et menneske. For trofasthet er en sjelden vare iblant oss. Han er den Silas som var med Paulus på misjonsreiser og er kalt en profet, Apg. 15, 32. Han var også romersk statsborger som Paulus, Apg. 16, 37. Man tror at han var Peters sekretær og skrev ned brevet.
.
Brevet er kort, sier han. Han formaner dem og vitner at det er Guds sanne ord han skriver. Han gir også leserne en attest: de står i nåden, dvs. de har tatt imot frelsen fra Gud og lever i nåden. Det viser trolig at han har kjent leserne uten at vi vet hvordan.
.
Babylon er omtalt i v. 13. Og i den byen er det en menighet. Noen mener virkelig at det betyr Babylon i det nåværende Irak, mens andre sier det er et hemmelig navn for Rom, hovedstaden i Romerriket. Det siste har mye for seg. Både Luther og mange tolkere mener det. Vi vet ingen ting om at Peter var i Babylon, men det er kjent at han var i Rom. Menigheten der hilser vennene, sammen med Markus som han kaller sin sønn. Han hadde også vært Paulus’ medarbeider. Han er Peters nære venn, ”min sønn”. Tradisjonen sier også at Peter hadde hjulpet Markus til å skrive sitt i evangelium.
.
En siste oppfordring i v. 14: Hils hverandre med kjærlighets kyss. Antagelig var det noe som lignet arabernes og russerne kyss på kinnet. I vår kultur har et fast håndtrykk gjort samme tjeneste. For her er det tale om ren kjærlighet og vennlighet. Derfor kommer også ønske om fred med alle som er i Kristus og dermed er frelste. Mellom oss troende skal det råde kjærlighet og fred, det er tanken Peter gir oss her. Amen.
.
