Peters første brev - 1.

Peters første brev.

Kommentar.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Innledning.

.

I. Om PETER.

.

Navnet Peter betyr berg eller klippe og er det samme som Kefas. Han hadde også navnet Simon før han møtte Jesus. Han var en av de 12 og ble tidlig kalt til disippel.

.

Her vil vi si litt om Peter og hva Gud gjorde med ham, hvorledes han dannet og formet Peter etter sin vilje. Peter var ikke enkel. Gud hadde mye strev med ham. Men han er et strålende eksempel på hvorledes Gud arbeider lenge med mennesker for å lede dem til himmelen.

.

Mange av oss er som Peter. Gud har strev med oss på mange måter. Men nettopp fordi Peter kunne bli frelst og bevart, skal vi få tro at andre kan bli det om det ser håpløst ut. Og vi skal ikke selv gi opp om alt går imot.

.

Vi skal bare ta med litt av det Peter opplevde her. Vi finn flere ting om ham i Bibelen. Men han ble en leder i Guds rike og derfor kan vi se litt på livet hans. Det kan være til hjelp for noen.

.

1. Kallet til frelse.

Først vil vi se på kallet han fikk til frelse. Joh. 1, 40-42. Her ser vi hvorledes Peter ble vunnet for Guds rike. Han ble vunnet ved personlig arbeid og samtale. De fleste som blir frelst i dag blir det også slik. Og det var broren Andreas som vant ham. Han ble altså vunnet av en som kjente ham. Gud brukte et menneske i denne tjenesten. Kallet kom ikke som en åpenbaring fra det høye. Men en som selv hadde møtt Jesus, fortalte det videre og vitnet om sin tro. Og Peter kom selv og fikk møte Jesus.

.

Peter fikk et direkte kall av Jesus. Vi må også få det. Det er når vi har kall at vi kan komme. Det er løgn å tro at folk kan komme når de selv vil. I Joh. 6, 44 sier Jesus: Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham. Vi må altså bli dradd til Jesus. Og det skjer ved Den hellige Ånd. I Katekismen sier Luther dette slik: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan komme til Kristus eller tro på ham. Det er Den hellige Ånds gjerning.

.

I Mat. 4, 18 hører vi om et annet og nytt møte med Jesus. Og det blir avgjørende for ham. Fra nå av er han en disippel. Det er ikke nok å høre om Jesus eller få et ytre og løst møte med ham. Bibelen sier vi må fødes på ny. I 1. Pet. 1, 3 skriver Peter dette slik: han har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu oppstandelse fra de døde. Det må skapes et nytt liv i en synder for at han skal bli frelst. Da er han en kristen. Det er ikke nok å bøye seg eller si ja med munnen og forstanden. Vi må så å si flytte inn i Jesus, få se oss frelst og frigjort i evangeliet og ta imot Jesus i hjerte. Men det er ikke vår gjerning, det skjer ved å høre evangeliet.

.

I det andre brevet sitt skriver han slik om dette: han som kalte oss og gav oss de største og dyreste løfter for at vi ved dem skulle få del i guddommelig natur ved at vi flyr bort fra verden. 2. Pet. 1, 3-4. Frelsen skjer ved Ånden. Men bakgrunnen er at vi sier nei til synden og verden og kommer til Jesus med alt. Da får vi del i guddommelig natur, står det. Han gir oss de største og dyreste løfter. Det er evangeliet om Jesus og hans død for våre synder, og hvorledes vi får del i det av nåde. Noe større enn det finnes ikke. Og det er kostbart. "Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag."

.

Alle som hører Ordet får et slikt frelseskall. Du skal ikke vente på en spesiell opplevelse i sjelslivet eller følelser for å tro at du har kallet. Når Ordet forteller deg at du er en synder og trenger Jesus, er det kallet. Det sier du er fortapt uten Jesus. Da har du bare en ting å ”gjøra”: å gå til Jesus med din synd og be om nåde og tilgivelse. Det er veien til frelse. Og den som lar Guds Ord kaste lys over synden, vil få se alt det Gud ser du kan tåle. Men her må vi aldri nekte eller bortforklare synden. Det er avveien.

.

2. Kallet til tjeneste.

Videre fikk Peter et kall til tjeneste i Guds rike. Da han møtte Jesus (Mat. 4, 18), fikk han høre at Jesus sa: jeg vil gjøra deg til en menneskefisker. Det ble livskallet hans, rett og slett "yrket" hans senere. Han skulle bruke livet sitt til å lede mennesker til Kristus slik at de ble frelst. Han skulle ikke først og fremst lede dem inn i en ny kirke eller en organisasjon. Men folk skulle få et møte med Jesus personlig. Det er egentlig kristenkallet i dag også. I Luk. 5 får han et møte til med Jesus, det er trolig senere. Her er det sagt mer detaljert. De hadde fisket forgjeves en hel natt og Jesus stod på stranda. Jesus sa til dem: Legg ut på dypet, v. 4. .

.

Det kunne nok virke litt tvilsomt etter så lang tid på sjøen. De var fiskere av yrke og visste vel hvor vanskelig det var. Peter stiger fram og sier: På ditt ord, Herre. Det var viktig. Han hadde fått tillit til ordet, til det Jesus sa. Og da underet skjedde, så han seg ganske uverdig. Gå fra meg, jeg er en syndig mann, sa han. Da var det Peter fikk ordet: Frykt ikke, fra nå av skal du fange mennesker, v. 10. Han skulle bli en tjener for Kristus og vinne noen for himmelen. .

.

Grunntekstordet betyr å ta noen levende, ta fanger. Og sannelig skal Guds tjenere fange mennesker for et nytt liv der det gamle nok må dø, men et nytt stå opp. Peter kaller seg selv for Kristi tjener og apostel. 2. Pet. 1, 1.

.

Nå skal alle troende være Jesu vitner. Det er ikke for spesielt utvalgte mennesker. Vi er vitner der vi lever så sant vi lever med Gud. Spørsmålet kan være om vi er sanne og gode vitner for Jesus. Men vi bærer alltid med oss et vitnesbyrd - hjemme, i fritida og på arbeid.

.

Noen blir kalt til spesielle tjenester i Guds rike, både her hjemme og ute. Det kan være som misjonær eller som forkynner. Oppgaven er den samme som for Peter: å vinne mennesker for Jesus. Han kaller oss oftest til tjenester ettersom vi har evne og naturutrustning til. Så utruster han sine vitner videre og gir dem det de trenger til arbeidet. Det fikk Peter oppleve.

.

3. Peter blir prøvet.

Når vi følger Peter sitt liv videre, finner vi snart at Jesus prøvde ham på flere måter. Han blir ført inn i forskjellige situasjoner i livet. Jesus ville prøve hans tro, slik at den skulle bli sterk. 1. Pet. 1, 7: som gull, glødet i ild. Ingen tro blir sterk uten å bli prøvd. Og da spørs det om troen holder prøve. Vi kan trekke fram noen slike situasjoner han kom opp i.

.

Jesus gikk en gang på sjøen, Mat. 14, 26ff. Da de så det, ble de alle redde. Peter var likevel litt annerledes og sa: er det deg, si til meg at jeg skal komme til deg på sjøen. Og Jesus gjorde det. Da opplevde Peter at han kunne gå på havet på Jesu ord og befaling. Det må ha vært en underlig erfaring for ham. Men så så han på bølgene, og da gikk han under og måtte rope: Herre, frels, jeg går under.

.

Det var en viktig erfaring i troslivet: så lenge han så på Jesus og holdt seg etter hans ord, gikk det bra. Så snart han så seg omkring, på uværet og vanskene, gikk det galt. Og så måtte Jesu sterke hånd ta fatt i ham, og han fikk høre dette om seg selv: du lite troende! Troen hadde ennå en lang veg å gå.

.

En annen gang talte Jesus sterkt og hardt om seg selv som det eneste livsens brød for et menneske. Mange av de som hadde fulgt ham og kalte seg disipler, gikk da bort. De ville bare være med i medgang med et enkelt budskap. Jesus spurte da de tolv: vil dere også gå bort? Da var det Peter som svarte for alle: Hvem skal vi gå til, du har det evige livs ord. Joh. 6, 66-68. Der fikk han bære fram sin bekjennelse: Ordet - det var redningen. Peter ble sterk i troen fordi han bygde på Ordet. Det gav visshet og kraft.

.

Slik blir alle troende prøvd. Uten det er vi bare uekte barn og har ikke arverett. Ordet hos profeten Jesaja gjelder nok oss alle som tror: når du går gjennom vann og ild, er jeg med. Det kommer mange slike dager når vi må gå gjennom ild og vanskeligheter. I slike stunder er Gud selv ved vår side. Han lar ikke noe verdifullt for oss brenne opp. Det som ikke har verdi for Gud, det brenner.

.

Slik gikk det med Daniels tre venner, Dan. 3. Sadrak, Mesak og Abed-Nego ble bundne og kastet i ildovnen. Den ble gjort sju ganger varmere enn før, og alle mente det var slutten for de tre. Da de så ned i ovnen, så de fire menn gå omkring der, og med dem gikk en fjerde mann. Han så ut som en gudesønn, står det. Og det var Guds Sønn selv, Jesus, som var i ovnen og løste deres bånd.

.

Nettopp slik er trengslen for oss også. Han brenner alt som binder oss til verden og synden. Og midt i det som kan kjennes tungt og som et offer, er han selv til stede. Gud tar seg av sine i prøvelsen for å gjøre oss avhengige av ham og binde oss til Jesus.

.

Men Peter fikk oppleve mer. I Mat. 16, 23 ble han refset av Jesus fordi han ikke skjønte hvorfor Jesus måtte inn i lidelsen og dø for oss. Vik bak meg, Satan, sa han. Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører mennesker til. Og det er ganske naturlig. Det er slik vi alle er etter vår natur. Peter var slett ikke så uvanlig der. Vi har alle en god sans for det jordiske.

.

Til voksteren i Guds rike hører det med at vi blir løst fra denne jordiske sans. Vi skal få øyet opp for det himmelske. Og da trenger vi noen ganger å bli refset og irettesatt. Det hører med til oppdragelsen i Guds rike. Vi skal ikke så snart tro det er lovtrelldom. Jesus behandlet sine disipler slik. Og han må nok gjøre det samme med noen av oss også.

.

I Luk. 22, 32 finner vi så at Jesus ba for Peter. De er kommet til påskehøytiden og Jesus vet hva som skal skje: Peter vil fornekte ham. Nå har han vært i bønn for Peter. Men han ber ikke om at Peter må la være å banne eller bli fri fristelsen til å fornekta ham. Han visste at det ville og måtte skje. Han ser våre svake punkt og vet vi vil falle i synd gang etter gang. Men Jesus ber om at Peter må komme tilbake til ham, be om tilgivelse. Det er avgjørende om vi skal være troende. Og det er nettopp slik han tar seg av sine feilende venner på jord. Han kommer med ny tilgivelse gang etter gang.

.

Så kom påske, og Peter nekta tre gonger. Men - det var svar på bøna - utafor porten låg han og gret, v. 62.

.

Det var Peters redning og oppreisning.

.

4. Peter ble brukt.

Likevel, Peter ble brukt av Gud i tjenesten. Gud slår ikke handa av oss om vi feiler og "skjemmer" oss ut eller ikke er støpt i same form eller er fullkomne. Menneskene venter ofte at vi skal være uten feil. Men Gud tar seg av oss igjen og igjen - bare han slipper til. Det å komme til Jesus i all nød er selve pulsslaget i livet med Gud. Når det stopper opp, dør gudslivet i oss.

.

Peter fikk se Jesus som den oppstandne, Luk. 24, 34 og 1. Kor. 15, 6. Det var altså kjent for de andre som f.eks. Paulus at han fikk en spesiell åpenbaring av Jesus. Og det var nødvendig for at han skulle settes inn i tjenesten på nytt. Det ser vi i Joh. 21, 3-7.15-19. Peter ville av sted for å fiske og slik vende tilbake til det gamle livet han forlot 3-4 år før. Og de andre var med, men de fikk ingen ting den natta. Og på stranda stod Jesus og ventet på dem. Et nytt under fikk Peter se da. Kast garnet på høyre sida, sa Jesus til dem. Og da fikk de fisk. Ikke fordi det akkurat der var mer fisk enn andre steder, men fordi de gjorde det på Jesu ord. De måtte hele tiden læras opp til å stole på hans ord og løfte. Snart skulle de bare ha det å stole på.

.

Etter måltidet fikk Peter spørsmålet: elsker du meg? Det er da han får oppgaven: fø mine lam og mine sauer, og vokt sauene. Det var tjenesten i Guds rike, han skulle bli brukt av Gud.

Først ser vi det på pinsedag, Apg. 2, 14. Det var han som var hovedtaler. Og i den talen viste han nettopp til hva Gud hadde sagt i GT. Det var et resultat av oppdragelsen i Guds skole. .

.

Han talte ikke slik han mente var best, eller det han mente ville nå mest fram til folket. Nei, han brukte Ordet. Det hadde Jesus lært ham. Og 3000 ble frelst på pinsedag. Gud hadde grepet inn med et større under enn noen annet av det han hadde sett før.

.

Etter pinse finner vi ham flere ganger i tjenesten. Ved bønnetimen i Apg. 3 får han hjelpe en som hadde det vondt. Bare ved Jesu navn kunne det skje. Og i kap. 4 ser vi hvorledes vekkelsen fortsatte - nå var det 5000 nyfrelste i Jerusalem. Og Peter var en sentral person i denne vekkelsen.

.

Senere møter vi ham som reisetaler. Han var en tid i Lydda ved kysten, kap. 9. Der reiste han opp Tabita fra de døde og mange trodde på Jesus der. Vekkelsen bredde seg altså ut over landet og ikke bare i Jerusalem.

.

Det er mens han er her at han får bud fra Cæsarea om å komme til Kornelius og tale ord til ham som han skulle bli frelst ved, kap. 10-11. Og hele huset hans ble døpt da. Gud viste ham at ingen var uren i den betydning at de ikke kunne få evangeliet. Det skulle være for alle. Dette åpnet veien til ikke-jøder for ordet om Jesus. Fra nå av går evangeliet ut i verden og seirer flere steder.

.

5. Peter dør.

Jesus sa noe til Peter som ikke var til de andre: en profeti om hans død, Joh. 21, 18-19. Han skulle ikke dø naturlig eller på vanlig måte. Andre skulle binda ham og føre ham dit han ikke ville. Men han skulle æra Gud med sin død, så selv i den stunden var han en tjener for Gud.

.

Før det hendte skulle han altså være i tjeneste for Jesus og hjelpe mange til tro. Og han fikk tid til å sende to brev til venner og andre troende. Men at han var den første biskop i Rom som den katolske kirke sier, er det ikke holdepunkt for i Skriften.

.

Bibelen sier heller ikke noe om hvorledes han døde. Men en legende sier at han ble korsfestet i Rom. Då bad han om å bli korsfestet med hodet ned, for han var ikke verdig til å dø på samme måten som Frelseren, sa han. Det viser at han var en ydmyk tjener for Herren. Biskop Eusebius (d. 339) forteller dette.

.

Teksten vi bruker her, er hentet fra norsk oversettelse fra 1930, med noe ny rettskrivning.

.

Kap. 1, 1-2. Overskrift og hilsen.

Peter, Jesu Kristi apostel – til de utlendinger som er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalgt 2 etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred bli dere mangfoldig til del!

.

Peter var den frimodige talsmann og ordfører, en ledertype. Men det var også han som falt og fornektet i prøvens stund. Den samme Peter ble oppreist og stod fram på pinsedag som taler. Han ble fylt av Den Hellige Ånds kraft og går ut i gjerningen som menighetsleder i Jerusalem og reist omkring som misjonær.

.

Denne Peter er det nå som har ordet, som et rør i Mesterens hånd. Han hadde vært til hjelp for mange før, og ordet hans lever videre i dag. Det skal leve videre lenge – og hjelpe mange. Sikkert skal det også hjelpe deg.

.

Han er så sikker på sitt kall og utvelgelse at det ikke finnes tvil hos ham om at han er Jesu Kristi apostel. Han visste det fordi han hadde hatt et møte med Mesteren, han hadde fått oppreisning av ham. Derfor visste han det. Her ligger også hemmeligheten til å få forvissning og vår frelse og vårt kall. Et møte med Jesus og oppreisning av ham.

.

Han er apostel, kalt til å være det. Mesteren har valgt ham ut. Du er også utvalgt av den samme Herre og Mester. Jesus fra Nasaret har kalt deg inn til seg.

.

Det er denne apostelen Peter som skriver brevet. Det var skikk og bruk og sette avsenderen først og deretter navnet på den som brevet var adressert til. Slik er det også her. Det er på samme måte som når et firma f. eks. bruker trykte brevark med deres navn øverst.

.

Peter sender nå brevet til ”de utledninger som er spredt omkring”. Han kaller dem utlendinger. Den konkrete betydning av dette ordet kan være at de var jødekristne som bodde i andre land en Israel. De ble ofte kalt ”diaspora-jøder”, og det ordet er brukt her som oversettes med ”spredt omkring”. Ellers ser det ut til at det i alle tilfelle var hedningkristne blant leserne, kap. 4, 3.

.

Den åndelige side ved det er at de ikke har sitt rette fedreland her i verden. Fra første stund vendte han blikket opp mot de evige høyder. Det var deres rette hjemland. Hele brevet bærer preg av dette: Vi må ”streve” for å nå dette hjem. Det er formaninger og veiledning om veien dit i hele brevet, til det avsluttes med uttrykket i kap. 5, 10: ”den evige herlighet i Kristus Jesus”. Alle kristne er på vei dit, og vi kan bruke brevet om alle kristne også i vår tid. Hele Bibelen er skrevet for oss.

.

Opprinnelig er brevet skrevet til kristne i Pontus, Kappadokia, Asia og Bitynia. Det er forskjellige landskaper eller områder i det nåværende vestre og nordlige Tyrkia. Av dette ser vi at det har vært kristne i disse områdene i tidlig kristen tid. Det kan delvis henge sammen med at det var folk fra disse distriktene i Jerusalem på pinsedag. Men noen kan også ha blitt kristne ved kristne handelsmenn som reiste omkring i området. De vitnet om sin tro og noen kom til tro slik.

.

Peter gir oss så en liten karakteristikk av de kristne der og taler om den grunn de bygger sin tro på. De er utvalgt etter Gud Faders forutviten. Gud er allvitende og kjenner alle ting. Han kjente også menneskene, men valgte dem likevel som sine. Her er det tydelig at det er tale om forutviten og ikke forutbestemmelse. I begynnelsen så han alle mennesker, også vår synd og svakhet. Da sa han: De skal bli mine barn.

.

Vi må også tenke at han så hvem som kom til å ta imot og hvem som ville vrake ham. Han så hvem som var villige til å ”la seg frelse”. Derfor er vi alle kjent av Gud, han har sett oss før vi var født. Men på en særlig måte kjente han dem som ville ta imot frelsen. På grunnlag av dette kjennskap var det han valgte oss ut. Utvelgelsen er ikke at noen er bestemt til å bli frelst, mens andre ikke er det – og er dermed bestemt til å gå fortapt. Noe annet alternativ er det ikke. Slik lærte Calvin og delvis Augustin. Luther legger vekt på måten Gud velger oss ut på: Ikke ved oss selv, men ved Guds ordning, sier han. For vi er ikke i stand til å føre oss selv til himmelen eller å skape en tro i oss selv, skriver han til dette verset.

.

Men utvelgelsen har noe med hva vi skal bli som kristne. Han har valgt oss ut til å bli noe. Det ser vi både her og i Efeserbrevet kap 1 og Rom. 8. Bibelen legger vekt på det Gud vil gjøre for oss og med oss når vi tror på ham. Nå kommer flere uttrykk som vi må stanse ved.

.

Utvelgelsen skal skje ”i Åndens helliggjørelse”. Her mener han ikke den daglige helliggjørelse hos en kristen eller noe som skjer gradvis med oss og heller ikke av oss selv. Hellig har en dobbel betydning: Det handler om å skille seg fra noe og så å innvie det til noe annet. Et eksempel på det er søndagen som er en helligdag. Den er utskilt fra alle de andre seks dagene i uken, og innviet til Gud. Da skal vi høre Guds ord og prise ham på en særlig måte. Søndag er ikke bare en hviledag for legemet, den er dag for å tjene Gud.

.

Slik er det også med utvelgelsen. Gud har hentet oss ut fra verden og ført oss inn i sitt rike. Det er skjedd en veldig forandring med oss. Men for å vise at det har vi ikke gjort selv, sier han: Det er i Åndens helliggjørelse. Det var et verk av Den Hellige Ånd. Han kalte oss og gjenfødte oss og viset oss til Kristus som vår eneste frelser. Utvelgelsen og frelsen er en Åndens gjerning. (At dette skal vise til dåpen som både Olav Moe og P. Madsen sier, virker søkt. Peter skriver til voksne mennesker som er gått over jødedom eller hedenskap til den kristne tro. Og det skjer ved troen på Jesus. I det minste måtte det stå: Ved troen og dåpen.)

.

Videre skriver nå Peter om målet med denne utvelgelse: Til lydighet. Men det gjelder ikke lydighet mot Mose lov eller de ti bud for dermed å bli frelst eller fortjene noe hos Gud. I første omgang er det lydighet mot evangeliet ved å tro på Jesus. Det er det Paulus kaller ”troens lydighet” i Rom. 1, 5. Av natur er alle mennesker bortvendt fra Gud og totalt ulydige mot Guds vilje. I vår ufrelste tilstand gjorde vi kjødets og tankenes vilje og vi var av naturen vredens og syndens barn. Ef. 2, 3. Derfor var vi ikke engang skikket til å lyde Gud på fullkommen måte. For synden har ødelagt oss totalt på det området. Og før et menneske innser det, vil det ikke omvende seg og bli frelst. Graden av en slik forståelse kan variere, men retningen må være rett: Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned; jeg ser min synd at den er stor….

.

Da sier Peter noe mer: og til bestenkning med Jesu Kristi blod. Her nevner han løsningen på menneskets største problem. For her viser han til soningsverket på Golgata og den frelse som gjelder form alle mennesker i Jesu blod. Bestenkning kan også oversettes overstenking eller oversprengning. Bibelen lærer klart at Jesu blod renser fra all synd. Og vi møter det igjen senere i brevet, v. 18f.

.

Grunntanken er sterk og tydelig og viser tilbake på den gamle pakt og ofringene i tabernaklet og senere templet. Men tanken om blodet som frelsesmiddel må først peke tilbake til den første påske. Da vet vi at et dyr (et lam) ble slaktet, og blodet av det ble et vitnesbyrd om frelse og frihet fra dommen. 2. Mos. 12. Blodet skulle strykes på dørstolpene til et vitnesbyrd for domsengelen. Da han så blodet, skulle han gå fordi det huset. Og dermed var folket fri. Dette ligger i bunn for mye av talen om blodet i Det Nye Testamentet.

.

Men at blodet her på vårt sted skulle bestenkes eller sprenges, går tilbake til offertjenesten i tabernaklet som ble innstiftes etter påsken. Når dyret var slaktet, skulle presten stryke eller stenke blodet på alteret og deretter på folket. 2. Mos. 24, jfr. Hebr. 9, 18. Blodet er livet i en skapning, uten blod er menneske og dyr døde ting. Når Jesu blod blir brukt så ofte om frelse og forsoning, er det fordi Jesus døde og dermed ga sitt liv og blod som et offer for vår skyld. Vi var skyldige til den evige død, men Jesus gikk inn i vårt sted og tok den straffen. Golgata kors var offeralteret der vår forsoning skjedde.

.

Så skulle blodet stenkes på folket. Det var en del av offerakten. For oss betyr det at vi tror at Jesu frelsesdød var for vår skyld og at det er nok til frelse. Blodet skal anvendes på syndere slik at de at der er vår frelse. Den ligger aldri i at vi selv skal gjøre noe eller bli bedre slik at gud kan godkjenne oss. Det vil aldri skje. Når Luther forklarer dette, sier han: ”Det må en bestenkning til som omvender oss og gjør oss åndelige. Å bestenke betyr å forkynne at Kristus ga sitt blod og ber for oss for faderen og sier: ’Kjære far, her ser du mitt blod som jeg har gitt for denne synder.’ Hvis du tror det, er du bestenket. Da vet du også den rette måte å forkynne på.”

.

Deretter kommer den vanlige hilsen som vi kjenner fra Paulus’ brev. Det er noen ønsker apostelen har for sine venner og tilhørere. Og det gjelder alle som er frelst ved blodet, slik han har skissert opp her. De andre er utenfor denne hilsen. Slik setter Guds ord og evangeliet et klart og alvorlig skille i verden. Og det skille må alle mennesker akseptere før eller senere.

.

Det første ønske er nåde. Vi ble alle frelst av nåde, som Paulus sier, Ef. 2, 8. I syndens verden finnes det ingen annen vei til Gud. Nåde betyr å få noe gratis, som ordet også heter i en bøyning på latin. Det er en ufortjent gave som ikke skal eller kan betales. Og der begynte vårt liv med Gud. Vi innså at vi var syndere og kunne ikke gjøre noe for å bli frelst. Det var en hard lærdom for et stolt hjerte som gjerne ville klare seg selv.

.

Men hos Jesus lærte vi sangen: Av nåde alt jeg får hos Gud fra først til sist! Da fikk vi ta imot gaven og gikk inn i Guds rike på fribillett. Den var betalt av en annen. Guds Sønn hadde gått inn i mitt sted og gjort alt. Og det er bare de som går inn gjennom denne Nådeporten som blir frelst og berget for evig.

.

Men Peter ønsker altså nåde til de som allerede er frelst av nåde. Hvordan henger det sammen? Jo, et Guds barn lærer noe i Guds skole. Og dette er en viktig lekse: Vi behøver nåde hele veien. Vi lever på nåde. Vi er bare kristne så lenge vi er det an Guds nåde. Vi kan aldri leksa vår i Guds skole. Igjen og igjen må vi se det i øynene: Vi er ingen ting i oss selv. Vi står hele veien som fattige tiggere.

.

Det er også sant at vi er blitt åndelig rike som kristne. Men det skal ikke gjøre oss selvgode og egenrettferdige. Den veien er kort. Og vi blir aldri så rike i denne verden at Guds nåde er overflødig. Og da må vi innse at nåde er bare for fattigfolk. Den som tror at han er noe åndelig talt, vil aldri oppleve nåde. Så enkelt er det.

.

Nå ønsker Peter at leserne må eie denne kontinuerlige nåde. Og da kommer det neste ordet i teksten til sin rett: Da har vi fred, som på hebraisk heter Sjalom. Det står som motsetning til krig og uro og strid. I åndelig forstand betyr det selvsagt ikke politisk fred i til alle tider. Det var heller ikke meningen med juleevangeliet og englesangen: Fred på jord. Da misforstår vi det evangeliske budskapet.

.

Nei, vi har nå fred med Gud. Vi er kommet i harmoni med ham. Derfor kan vi møte ham som vår far og be til ham på den måten. Men det betyr også en indre fred, en hjertefred der vi har det godt som menneske fordi vi lever med Gud som hans rette barn. Vi er medlem av Guds familie, og der er det fred og godt å være.

.

Alt dette ønsker Peter at de må ha i rikelig mål. Det er et fint uttrykk her. Det er ikke fattigdom hos Gud. Han har nok til alle. Og det ligger også noe gjemt her. Skal vi leve et langt liv, behøver vi mye nåde. Mange år som kristen betyr en uendelig rekke av nådegjerninger fra Guds side. Han må ta oss til nåde igjen og igjen fordi vi feiler og snubler og synder så titt. Og da må vi ikke tenke at vi allerede har fått nåde hos Gud, så den saken er vi ferdige med. En slik tanke viser svik i ånden. Nei, da må vi tenke at også denne dag må jeg ha nåde av Gud. Etter mange år som kristen kan vi kanskje tenke at nå er det ikke mer nåde igjen for meg. Jo, sier Peter, du skal få det i rikeig mål. – Jeg har nå vært en kristen i nesten 22.000 dager. I denne tida har det dessverre vært mange feil og svikt og synder i livet. Jeg skammer meg mye ved det. Og det var ikke Guds feil, det var bare min egen skyld. Men i alle disse dagene har jeg opplevd Guds nåde. Og der var alltid nok, rikelig nok. Og når jeg ser det, blir takkesangen tydelig og sterk, og jeg synger lettet og glad: ”Nådefulle Gud, synd du sletter ut. Jesus tok all synd som sin, og derfor også min.” Takk, takk, at også jeg fikk være med.

.

Lovsang:

1 Pet 1,3 Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,

.

Etter en kort hilsen og ønske om nåde og fred, bryter Peter ut i lovsang. Og her lærer han oss noe om den. For lovsangen kan lett misforstås og til og med misbrukes. Nå vi han få oss til å se også dette på rett måte.

.

Først viser han oss at lovsang til Gud er på sin plass. Han går foran med et godt eksempel og priser Gud. Salme 33, 1 sier også at Lovsang sømmer seg – for Guds folk. Og vi har flere ting å prise Gud for, her behøver vi ikke å være ensidig. Men denne gang er Peter opptatt av en ting: Håpet om evig liv. Det henger kanskje sammen med at han begynner å bli gammel og tenker mer på døden enn før. Og da er det naturlig å se framover mot det som venter.

.

Det er Gud som Jesu Kristi Far han nå gir takken og lovprisningen. Vi skal huske at det var mange guder i folkets tanke og bevissthet på denne tida. Det vrimlet av Gud i forskjellige land i Romerriket. Og noen kunne tenke slik: Hvilken gud er det kan tenker på? Den bevisste kristen skjønte det selvsagt. Men det var nok mange som nettopp var kommet ut av hedenskapet og hadde tilbedt ikke bare keiseren, men guder i Hellas og Italia og andre steder. Peter gjør det derfor klinkende klart at det er bare en Gud. Ved tillegget om Jesus vil han vise at det er hans far vi har med å gjøre. Og samtidig viser han dermed til Jesus frelsesverk om det blodet han alt har nevnt.

.

Og straks er han inne i den personlige tro og kristendom og den veldige forandring som er skjedd med leserne og ham selv. Her er de like. For alle kristne er gjenfødt. Så radikal er alltid frelsen. Ikke alltid viser det like tydelig eller er like dramatisk. Men på det indre plan er det slik: Det skjedde en ny fødsel. Vi ble faktisk skapt på nytt, som Paulus antyder i Ef. 2, 10.

.

I den håpløse verden som hedninger og alle folk lever i, tenner Peter nå et lys. Han sier til dem at dette nye livet de får ved troen på Jesus, er ikke bare for jordelivet. Det rekker lenger. Og det gjør at livet ikke lenger er håpløst og uten mening. For Gud har gjenfødt oss til et levende håp. At det er sikkert og visst, sier han ved å vise til Jesu oppstandelse. Håpet er slik knyttet til påskemorgen.

.

Når Jesus kunne bryte dødens lenker og stå fra graven, gjelder det samme oss, vi som tror. Og dette håpet om himmelen er levende. Det står her i motsetning til død. Håpet vårt har en levende kraft, som Barnes sier. Slik Jesus ble levende ved oppstandelsen, skal vi få nytt liv etter synden og jordelivet.

.

Jesu oppstandelse er ikke bare garantien for vi også kan og skal oppstå, men den danner selve grunnlaget for at frelsen er gyldig og fullstendig. Den er på en måte Guds segl og godkjenning av frelsesverket. Den som tror og følger Jesus på jord, skal også følge ham i evigheten. For vi får ”del i den samme guddommelige kraft som reiste Kristus opp fra de døde,” som Tr. Bjerkrheim sier.

.

Peter forsetter nå å tale om dette håpet her og i evigheten.

.

.

Arven i himmelen er neste avsnitt i dette brevet.

V. 4 til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for dere,

Nå fortsetter Peter med å tale om hva håpet innebærer. Vi har en arv i vente. En arv kan vi ikke fortjene eller gjøre noe som helst for å motta. Og vi bestemmer ikke selv over hvor stor arven blir. Det er avgjort av den som gir arven. Til vanlig får vi heller ikke arven før giveren er død, men vi kan få et forskudd på den hvis giveren ønsker det.

.

Vi har bare rett til arven om vi er født inn i slekten og hjemmet. Og da betyr det lite eller intet om vi er gode og snille eller noe annet. Betingelsen er vanligvis bare at vi er født til den. Og da er den rimelig sikker.

.

Her står det at vår arv er gjemt. Det betyr ikke at ingen vet hvor den er. Men arven er nå på et sikkert sted slik at ingen skal røve den eller fjerne den før vi får arven. Den er gjemt i himlene for oss. Og himmelen er en sikker oppbevaringsplass. Meningen er at vi skal få den fulle arven når vi kommer dit. Det vi har nå, er bare et lite forskudd. Den dagen vi går inn gjennom de himmelske porter – for å tale i bilder – får vi overrakt alt sammen. Den blir hentet ut fra lageret og gitt til frelste syndere.

.

Jødene (israelittene) kjenner til hva en slik arv er. Stamfaren Abraham fikk flere løfter fra Gud om en arv. De skulle få Kana’ans land til odel og eie, 1. Mos. 15, 18. Når Herren gir et løfte, holder han det, og det er derfor sikkert. Men arven var aldri sikker eller trygg. Det skjønte de allerede på reisen gjennom ørkenen. De måtte kjempe for den steg for steg til de var framme. Og det samme ser vi i vår moderne tid. De har løfte om landet – ”Eretz Israel” – men fienden er stadig på jakt etter dem. Men med den åndelige arv er det motsatt. Den er alltid sikker.

.

Peter vet noe om dette. Apostlene stod i en særstilling slik at de fikk åpenbaring om noen av Guds hemmeligheter og skatter i Guds rike. Slik var det f. eks. med Paulus, i Ef. 3, 4: Når vi leser hans brev, vil vi kjenne hans innsikt i Kristi evangelium. Peter vet også noe om arven, og nå viser han oss tre ting eller kvaliteter om den. Han bruker tre adjektiver til det. Men legg merke til at han beskriver ikke arven med positive ord. Det finnes ikke sterke nok ord på noe jordisk språk som kan fortelle oss om hva det evige Guds rike i himlene er. Han må ty til det motsatte og si hva det ikke er. Noen ganger er det nødvendig når vi skal forklare noe.

.

1). Først sier han at den er uforgjengelig. Mye av det som hører denne verden til, vil forgå etter kort eller lenger tid. Det hender at man finner gamle skatter nedgravd i jorden for flere hundre år siden. Da hadde de tatt vare på stasklærne til storfolk og gjemt dem godt for ettertiden. Nå var det bare en klump med moll igjen. Alt hadde forvitret. Men inni blant finner de en sølvknapp eller et smykke av gull. Og det er intakt! Det var nær sagt uforgjengelig jordisk sett.

.

Det er et svakt bilde på det Peter skriver om her. For han tenker på det som ikke kan dø og aldri forgå på noen måte. Ingen kan ødelegge denne arven verken med atombomber eller de frykteligste kjemiske våpen som menneskene rår over i dag. Og når vi en gang får den i fullt mål i himmelen, kan vi heller ikke miste den. For der kan vi ikke begå noen synd, hvor liten den enn synes for mennesker. Da er frelsen vår for evig og alltid. Er det underlig at Guds folk gleder seg til å nå fram en dag? Vi opplever jo daglig at nesten alt kan bli borte for oss.

.

2). Det neste han nevner er usmittet. Tanken her er at den alltid vil være fullstendig og helt igjennom ren. Men et slikt ord har vi ikke på våre jordiske språk. Alt vi tar i eller tenker på ligger det noe syndig og skittent ved. Vi kan ikke alltid se det, for synden har en stor evne til å forkle seg, dekke seg og se ut som noe skikkelig vakkert. Men slangen ligger skjult mellom rosene. I rette øyeblikk dukker den fram og stikker.

.

Det kan aldri skje i himmelen. Derfor vil vår frelse alltid være ren uten et eneste fnugg av ondt eller syndig ved seg. Himmelen er på alle måter det motsatte av denne verden. Slik vi aldri kan misse frelsen i himmelen, vil vi heller aldri oppleve at skygger kommer og skitner den til. Hele evigheten er den like ren. Om dette var det presten Wexels sang i 1841:

.

”Tenk når en gang jeg uten synd skal leve,

hver tanke ren, hver gjerning uten brist.

Når aldri jeg behøver mer å beve

for muligheten av en syndig lyst.”

.

3). Peter sier også at arven er uvisnelig. Dette ordet er like uvirkelig for oss som de andre. For vi er vant til at alt visner og blekner her i vår verden. Vi mennesker gjør det. Vi taler om ungdommens skjønnhet, om de vakre grønne spirer om våren og skogen som grønnes litt etter litt. Men hvor mange måneder går det før alt faller av, blir brunt og sammenkrøket og ubrukelig. Vi er så vant til vår og høst at det er naturlig for oss. Det er nesten bare svart jord og hardt fjell som står der alltid som i vikingtida og før. Verden forandrer seg hele veien.

.

Peter kaller den himmelske frelse for uvisnelig. Da har han sagt noe som vi vanskelig begriper. Der oppe vil ingen ting forandres. Gjennom alle evigheter skal det være likt – og likevel skal det være like nytt som første gang vi så det! For uvisnelig betyr at alt er like grønt og vakkert, og like friskt hver eneste dag (hvis det finnes dager der). Barn og noen tankeløse mennesker har sagt at de vil ikke til himmelen fordi det blir så kjedelig. De er vant til stadig forandring og at hele tiden skjer det noe nytt. Da skjønner de ikke at himmelen er uvisnelig.

.

Himmelen er ny og frisk og uoppdaget hvert eneste minutt. Gud er allmektig og kan gjøre det slik for oss. Derfor gleder vi oss til å komme dit. Den vil aldri tape sin glans og nyhetens interesse. Det henger for en del sammen med at tilværelsen i evigheten er tidløs. Det blir ingen kveld eller morgen slik vi kjenner det. Og heller ingen dager – som nevnt ovenfor.

.

5 dere som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.

Men ennå var Peter i denne verden, slik vi er det nå. Og hele veien ligger farene på lur. Djevelen går omkring som en brølende løve, sier han i kap. 5, 8. Og han gjør hva han kan for å sluke de troende. Han bruker så mange krumspring for å få tak i oss at forstår det ikke rett. Derfor blir mange lurt bort fra Jesus og arven før de selv er klar over det.

.

Med tanke på dette, vet Peter at vi behøver en større og sterkere kraft og makt enn vi selv rår over. Vi trenger Guds makt. Bare han er i stand til å berge oss gjennom denne syndens dal vi lever i. Derfor skriver han nå med stor trosvisshet: Dere holdes opp ved Guds makt. Det er sant om oss alle. Vi blir bevart i troen alene på grunn av Guds kraftige hånd. Det er troen på ham som gir oss seier, 1. Johs 5, 4.

.

Ordet for å ”holdes oppe” betyr egentlig å være bevoktet som i et fengsel eller en festning. Det er som en militærvakt som passer nøye på slik at fienden ikke skal nå oss. Det betyr at de var svake i seg selv og møtte mange fristelser på veien. Vi kristne er som et spedbarn mot ulver og bjørn. Vi har ingen sjanse. Da kommer Guds veldige hær og stiller seg rundt barnet og berger oss steg for steg. Det er vårt eneste håp til å nå fram til målet.

.

Og målet er den frelse som skal bli åpenbart i den siste tid. Den er ferdig, og ved troen har vi tatt imot frelsen. Men frelse betyr her den endelige frelse når vi stiger inn gjennom himmelporten. Og det skal skje i den siste tid. Peter ser altså framover mot Jesu gjenkomst og de siste dager av evangeliets tid. Ingen kjenner tiden for dette, vi må hele veien leve i troen

.

Den åpenbaring som skal skje da, vil vise oss frelsen og Guds rike på en ny måte i forhold til nå. Her ser vi bare som i et speil – da skal vi se alt klart og fullstendig. Det blir nok mye større enn vi kan forestille oss her i tiden.

.

Gleder og prøvelser – og tro.

6 Derover jubler dere, om dere enn nå – når så skal være – har sorg en liten stund ved mange prøvelser,

En kristen vil ofte ha to motsatte erfaringer i livet. Selv om de er så ulike som vel mulig, hører de likevel sammen i kristenlivet. De som er utenfor den kristne tro, kan ikke forstå det og vil stille seg undrende til slik tanker.

.

Som et troende menneske opplever vi en ny og dyp glede over å høre Jesus til. Noen ganger blir det en jublende glede, det renner over når frelsesverket og målet som venter oss går opp for hjertelivet. Tenk det er slik: Jeg er en synder på alle måter og helt uverdig til å være hos den hellige Gud. Likevel får jeg tro at jeg er et Guds barn, og det er alt av nåde og derfor ufortjent. Skulle jeg ikke da kunne bryte ut i lovsang og takk til Gud!

.

Og midt i en slik glede og frelsesfryd møter vi motgang. Det er det uforståelige. Vi har sorg fordi vi møter mange slags prøvelser. Det er ulike slag av motgang fra forskjellige kanter. Det må vi se litt på nå. Først er det viktig å skille mellom prøvelse og fristelse. Det første er gjerne en test som Gud tillater for å prøve oss og styrke oss i troen, mens fristelsen er fra djevelen for å føre oss til fall og få oss bort fra Gud.

.

En hovedsak i prøvelsen er at troen blir prøvd, og med det de som tror. Slik opplever de troende en lidelse som ikke alle kan se. Det er ikke lett å være en kristen. Vi får sorg, anfektelse og motgang som verden ikke aner noe om. Og dette kommer i tillegg til de vanlige sorger og motganger som hører menneskelivet til. En herlighetskristendom i den betydning at alt er herlighet og glede for en kristen, eksisterer ikke.

.

Peter kjente til dette. Han kunne nok aldri glemme den påsken med Jesus da han valgte den letteste veien. Som kristen fikk han oppleve det flere ganger å komme i fengsel, Apg. 4,3, og han vitnet frimodig om hvem som var hans autoritet 5, 29. Når det står mye om lidelse i Peters brev, kommer det delvis av at han taler av egen erfaring. Da er det grunn til å lytte til ham. Legg først merke til et par ting han sier her:

.

a) Lidelsen er kort, kap. 1, 6; 5, 10. Vi opplever gjerne slike tider intense og lange. Men i det evige lys og perspektiv blir det noen øyeblikk. Ingen ting kan være så tungt å bære som trengsler. Da er det godt å tenke at det tross alt bare er en kort stund.

.

b) Det er prøvelser av mange slag. I eldre oversettelser stod det: allehånde prøvelser. Med det er ment at vi opplever mange ulike slags prøvelser, og de kommer på mange måter. Ikke alle kristne får de samme lidelsene eller like mye. Gud ser hva den enkelte tåler og deler ut etter det. Og det er noe vesentlig sant i diktet av Nordahl Grieg der det står: "Det er de beste som dør." Det er ofte de ”gode” og åndelige kristne som tåler motgang best og som smaker mest av den.

.

Her vil vi nå spørre: hvorfor må de kristne lide slik? Og hva slags lidelser er så spesielle for de kristne? Vi vil altså ikke tale om de trengsler som alle mennesker får, fordi vi er mennesker. Her taler vi bare om de spesielle kristne lidelsene.

.

1) Først må vi lide fordi vi er kristne, kap. 3, 14; 4, 14.16; 2. Pet. 1, 4. Vi er blitt nye skapninger i Kristus ved troen. Vi er født inn i Guds familie og fått et nytt mål med nye interesser og oppgaver. Men vi bor midt i en verden som har sagt farvel til Gud og innerst inne hater ham. Derfor vil verden aldri forstå en kristen, og vil heller ikke tåle ham når han reiser rent flagg. Lidelsen kommer derfor når troen er ekte og sann og vi ikke slår av på "kravene".

Slik lidelse møter vi ofte i form av spott og hån, flir og kanskje harselering. Noen ganger og noen steder blir det direkte forfølgelse og konfrontasjon, slik det har vært mye av i kommunistiske og muslimske land. Fra kirkehistorien vet vi at det var mye direkte forfølgelse i Romerriket. De kristne ville heller dø enn å nekte sin Frelser.

.

I dette lyset skal vi forstå ordene i kap. 2, 12 og 15: vi skal leve rent og godt i verden for å vinne noen for Gud ved det. Ufrelste menn kan faktisk bli vunnet for Gud ved at en frelst kone lever rett, kap. 3, 1f.

.

2) En kristen har også lidelse når kjøttet fristar. Kjøttet er den gamle natur som aldri vil bøye seg for Gud. Derfor blir kristenlivet en livslang kamp mot vondskapen i oss. Synden blir en lidelse for en kristen. Han kan ikke elske synden, men hate den. Rom. 8, 13. Vi vil aldri klare å utrydde synden i oss en gang for alltid. Fristelsen innenfra vil stadig komme igjen. Som kristne har vi en ny natur. Vi er født på nytt til et liv med Gud. Samtidig har vi den gamle, kjødelige natur i oss. Og de står hverandre imot, sier Paulus. Gal. 5, 17. Enhver ærlig kristen opplever sannheten i det.

.

3) Djevelen frister en kristen, kap. 5, 8. Han både lokker og tvinger for å få fram sin vilje. Målet hans er alltid å føre oss til fall. Til dette benytter han ofte mennesker som stiller seg villige i hans tjeneste. Noen ganger skjønner de ikke selv at de går Satans ærend. Peter hadde selv gjort det en gang, og visste vel hvorledes det var. Mat. 16, 22-23.

.

Når vi så ligger igjen på slagmarken og har gitt etter for fristelsen, sier Satan: det nytter ikke for deg, bare se hvor lett du faller!

.

4) En kristen har også lidelse for den ufrelste verden. Han vet at alle utenfor Kristus går fortapt. Og det skaper lidelse i ham - et sinn som lengter etter at de skal oppleve frelse. Paulus hadde det. Han taler om samfunnet med Kristi lidelser i Fil. 3, 10. Og det betyr bl.a. dette. Og i Rom. 9,1f og 10,1f finner vi sterke ord om hvorledes han vil vinne noen av sine for Kristus.

Gud tar ikke lidelsen for sjelene fra oss. Kristus må ha noen gråtende og lidende hjerter på denne jord. Det er misjonssinnet. Ordet om korset må ut til nye folk.

.

Vi kan bli sløve og trette. Nytter det å arbeide mer? Slike tanker kommer til mange i dag også. Men det er Satans verk. En rett kristen har nød for andre, både her hjemme og der ute.

.

5) Vi kan nevne enda en sak: en våken kristen vil se når frafallet kommer både hos de nære kristne og ute i folket. Da kommer en lidelse for at vekkelsen må komme, slik at Guds folk får et klart bibelsyn. Uten det blir heller ikke det kristne livet rett. Derfor må en kristen alltid kjempe for en hel bibel. Det kan også koste noe for kjøtt og blod. 2. Tim. 4, 3.

.

7 for at deres prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse,

Peter skriver nå noe om hensikten med prøvelsen, at Gud noen ganger tillater at enkelte kristne ble særlig hardt prøvet også. Det har noe med at troen må bli sterkere og mer holdbar. Derfor må vi si noe om den kristne tro her.

.

For troen er en hovedsak i Bibel og kristendom. Og Luther førte denne hovedsaken tilbake til de kristne. I lang tid hadde de katolske lærde talt om gjerninger og tro. Menneskene skulle samarbeide med Gud for å bli frelst, het det gjerne. Denne korte og presise setningen ble et varemerke for luthersk kristendom: Ved tro alene, på latin heter det: sola fide. I dette brevet finner vi troen omtalt flere ganger. Vi har allerede møtt troen i v. 5, og vi møter det igjen i v. 7, 8 og 9 og senere. Vi taler nå om den frelsende tro, ikke noe antagelse eller kanskje eller et usikkert håp.

.

Å tro er å få, og å ta imot, uten å hjelpe til. Tro er tiltro til ham som gir. Troen er det motsatte av gjerninger og egen innsats. Paulus skriver slik: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror. Rom. 4, 5.

Derfor er troen en veldig makt. Jesus sa at den faktisk kunne flytte fjell, Mat. 17, 20 (21,21). Ja, troen kan gjøre det som er mye mer: seire over verden og nå fram til Guds himmel. Troen er den største makt i verden.

.

Men troen er ikke en slags ny gjerning eller en prestasjon, noe jeg må få til. Troen er tillit. Det er å gi seg selv og alt en har i Guds hånd. Derfor er det egentlig den Allmektige Gud selv som gjør alt for den troende. Og derfor får han æra for alt.

.

Og da er vi tilbake til vers 7: Den er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild. Troen er noe verdifullt og kostbart. Derfor formaner Bibelen så ofte til at vi skal ta vare på troen. Den er ikke et tilbakelagt stadium for en kristne, noe han blir ferdig med etter noen år som troende. Han fortsetter å tro hele veien. Derfor kalles vi troende – det er et fint navn på Guds barn. Det viser at vi er avhengige av Gud og alltid stoler på ham.

.

Vi vet at gullet må renses for slagg. Da går det inn i smelteovnen. Denne prosessen bruker Peter for å si noe om prøvelsen. Den kan være smertefull, og vi synes at alt brenner opp og vi har intet igjen. Og det er sant. Vi står ribbet tilbake – med bare en ting: tilliten til at Gud vil ta seg av oss. Og det er troen. Da er det som Luther sier: ”Vi er renset mer og mer helt til vi dør. Ingen gjerning kan gjøre det for oss. For hvordan kan en ytre gjerning rense hjertet i vårt indre? Men når troen er prøvet slik, må alt det falske forsvinne.” Også Luther regnet altså med at denne prosessen varte livet ut.

.

Og det skjer sier Peter, for at troen må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. Når Jesus kommer igjen og henter sine, skal det vise seg at Gud selv anerkjenner disse troende og Jesus går god for dem og sier: De er mine venner.

.

8 han som dere ikke har kjent og dog elsker, han som dere nå ikke ser og dog tror på, og derfor fryder dere med en usigelig og herliggjort glede,

Felles for alle troende etter aposteltida er at vi har aldri sett Jesus med våre øyne og kjent ham som menneske, slik noen av de frøste kristne gjorde. Likevel elsker vi ham og tror på ham, sier Peter. Det er nettopp troen. Vi tror det vi ikke ser, for Guds Ånd har overbevist oss om hvem Jesus er. Hebr. 11, 1ff.

.

Og dette åndelige møte ved troen skaper et nytt liv i oss, og det gir oss en ny fryd og glede som ingen i verden kan forstå. V. 8 og kap. 4, 13. Derfor må vi gjenta noe om gleden i Herren her. Midt i lidelsen kan altså en kristen være glad. Her er vel helst tenkt på lidelsen fra verden og Satan. Denne glede er usigelig. Den kan ikke tolkes med ord eller forklares. Prøv og forklar verden hvorfor du er glad midt i motgang! De vil tro du taler over deg. Det er som å forklare forskjellen på rødt og blått for en blindfødt. Han aner ikke hva du snakker om.

.

Den er også herliggjort, himmelsk og ren. For dette er ikke menneskeverk. Dette er Guds rike. Ved troen har du sett og opplevd en liten del av selve himmelen. Dette er ikke lett å forklare for noen. Men la oss glede oss over det så lenge vi kan.

.

Peter sier det rett ut: de vil undre seg, kap. 4, 12. Men i dette blir trua lutret og renset. Hva blir så løsningen på denne gåten og spørsmålet om hvorfor vi må lide? Og hva skal vi gjøre i en slik situasjon. Vi kan lett tenke at vi gir opp alt sammen. Kap. 4, 19 gir et svar: Vi skal overgi vår sjel til Gud - og så gjøra det gode. Det gjorde Jesus, kap. 2, 23. Gud som ser alt, vil også dømme alt på rett vis til rett tid. Vi må ha tid til å vente på dommens dag.

Jeg har ofte hatt bruk for dette. Og så var det fredfullt å lære denne lekse: ha tid å vente på Guds tid. Amen.

.

9 når dere vinner fram til endemålet for deres tro, sjelenes frelse.

Det er ikke tilfeldig at Peter minner dem om målet for livet og troen nettopp her. Sjelenes frelse er her uttrykk for den endelige frelse i himmelen. Det må de kristne aldri tape av syne. Det kan skje både i medgang når alt er ”på topp” og gleden fyller hjerte og sinn. Men det kan også skje i motgangen og lidelsen og kampen. Et ubefestet sinn som bare ser på dette livet, vil lett tenke slik: Jeg orker ikke mer av dette. Det får gå som det vil. Jeg gir opp og går tilbake til verden – akkurat slik israelittene talte i ørkenen: Vi hadde det bedre i Egypt. Folk glemmer så lett. Derfor må vi påminne hverandre om målet. Gjennom alt gjelder sjelens frelse. Vi må nå fram, ellers er alt her på jorden forgjeves. Jesus sa det: Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel. Mat. 16, 26.

.

Guds ord.

10 Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som dere skulle få, 11 idet de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter;

.

Her og i v. 23-25 taler Peter sterkt om Guds ord, slik han også gjør i det andre brevet sitt, kap. 1, 20-21. For oss er det sterke vitnesbyrd om Bibelen. Den er Guds ord. Har denne gamle boka noe å si til oss i dag?

.

Bibelen er kilde til all sann kunnskap om frelse. Både hedninger og humanetikere er på villspor her. Deres utgangspunkt er feil og da blir resultatet også feil. Gud må være utgangspunkt for at målet skal bli korrekt. For her vi å gjøre med åndelige spørsmål.

.

Det har alltid vært strid om Bibelen. Djevelen er interessert i å ta Bibelen fra oss. Han gjør det oftest nå ved å ta troen på Bibelen fra oss. Ikke all teologi har bygget opp om en hel Bibel. Ny-liberale retninger tar noen ganger tilliten til Ordet fra folk uten at tilhørerne selv ser det.

Men alt raser sammen under oss uten en hel Bibel. Den er som en solid grunnmur. Hva skal vi gjøre uten den? Peter skriver noe viktig om Guds ord her. La oss stanse ved det.

.

Profetene gransket skriftene. v. 10-12.

Det er underlige ord, men de sier en god del om hva Skriften er og hvorledes vi skal forstå den.

.

Profetene spådde om frelsen, sier Peter. I GT er det mye profeti, både av åndelig karakter og om politikk. Her er Messias-profetiene det mest aktuelle. Salme 22 er en kors-salme, Jesaja er evangelisten i GT og Sakarias taler både om påske og endetiden. Dette er de største og dyreste løfter, 2. Pet. 1, 4. Ved dem får vi del i frelsen, ja i guddommelig natur.

Her har det vært mye strid og kritikk.

.

Profetene forstod ikke det de talte og skrev om. De gransket og ransaket skiftene, men fant ikke den endelige og rette betyding. De spurte etter hva tid profetiene talte om. Var det lenge til? Og dernest hvorledes den tiden var. A. Barnes nevner at ordet kan oversettes med "hvem, hva slags person" ordet taler om. De tenkte altså slik: hvem er Messias, og hva tid kommer han?

.

Det var særlig Kristi lidelse de tenkte på. Kanskje noen av dem faktisk forstod at Kristi lidelse var det største? Her tenker vi helst på Jes. 53. Her er forsoningen hovedsaken, Messias skulle ta på seg all verds skyld. Men de så også noe av herligheten etter dette.

.

12 for det ble dem åpenbart at de ikke tjente sig selv, men oss, med dette som nå er blitt kunngjort ved dem som har forkynt dere evangeliet ved den Hellige Ånd, som ble sendt fra himmelen – dette som englene attrår å skue inn i.

.

Profetene så noe mer: at dette ikke var for dem. Det de talte om var for en annen tid, v. 12. Det betyr altså at GT er for oss og taler om den evangeliske tid.

.

Englene lengter etter å få se inn i evangeliet. De er uten synd og forstår ikke hva ordet om forsoning og syndforlatelse er. Dette viser at evangeliet er stort, så stort at himmelske engler ønsker å forstå det. Englene vet litt om dette, men kjernen i evangeliet er ukjent. "For de som ikke kjente synd, ei vet hva frelse er."

.

Vi ser også av dette verset at vi får kjennskap til evangeliet når noen forkynner det for oss. Men det er ikke bare ordene som teller. Forkynnelsen er viktig og nødvendig til alle tider, men den må skje ved Ånden. Bare den kan gjøre Ordet levende både for forkynneren og for tilhørerne. Ellers blir det bare teori. Mon ikke det er tilfelle mange ganger i dag?

V. 13-17 Derfor, omgjord deres sinns lender, vær edrue, og sett deres håp fullt og fast til den nåde som blir dere til del i Jesu Kristi åpenbarelse! 14 Som lydige barn skal dere ikke skikke dere etter de forrige lyster i deres vankunnighet, 15 men vær, etter den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd! 16 for det er skrevet: Dere skal være hellige; for jeg er hellig. 17 Og når dere påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid,

.

I dette avsnittet finner vi noen av de sterkeste ord om kristenlivet og dermed om helliggjørelsen på det praktiske plan. Peter skriver både om Jesus død som grunnlaget for kristen tru, om Guds ord der vi finner ordet om frelse, om gjenfødelsen og målet for troen. Nå kommer han til selve livet. Hvorledes skal jeg leva det?

.

Da taler han om et hellig liv. Og det er ikke selvsagt for oss. Det kommer ikke automatisk om jeg har en sann tro på Ordet og er blitt født til et nytt liv. Nei, "her gjelder kjempe, ja trenge seg fram, ellers ei himlen du vinner".

.

Ordet hellig har to sider: utskilt fra verden og innvidd til Gud. Søndag kaller vi en hellig-dag, og det illustrerer godt dette ordet. Denne dagen skulle være utskilt fra de andre dagene og ikke benyttes til arbeid og pengejag. Den skulle derimot være innvidd til Guds ord og samværet med de troende. – Men er den alltid det? Slik er det også med det hellige livet for en kristen. Gud har en mening med det.

.

Spørsmålet blir nå: når Jesus sitt mål med oss? For å hjelpe oss i dette, kommer apostelen nå med flere formaninger til de troende. Og målet er et hellig liv her på jorden.

.

Først må vi vite dette: I Kristus er vi hellige og fullkomne.

Dette kan vi kalle den objektive hellighet, og den gjelder for Gud og er synlig i himmelen. Det er en skjult hemmelighet på jorden, men åpenbares for troen. Vi får del i Guds hellighet, Hebr. 12, 10. I denne betydning er alle kristne 100 % fullkomne, vi er helt innviet til Gud. Det mangler ingen ting.

.

Det er dette Pontoppidan skriver om slik: "Gud av bare nåde frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens straff, og i stedet tilregner ham Kristi rettferdighet. Ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet." Han skriver om dette under rettferdiggjørelsen, men han regner det som en del av selve helliggjørelsen i vid betydning (sp. 486). I denne betydning kan helliggjørelsen sammenlognes med rettferdiggjørelsen

.

Og vi har mange skriftord som sier dette. I vår tekst v. 15-16 skriver Peter at Gud er hellig, derfor skal vi være hellige. Det er sitat fra 3. Mos. 19, 2 og 11, 44. Det var skrevet til israelitter, og her viser Peter at det samme gjelder for oss kristne. Om dette sier Luther til denne teksten: "Fordi jeg er din Herre og Gud, og dere er mitt folk, må dere være lik meg... La Gud alene regjere, leve og arbeide i dere. Da er dere hellige slik Han er hellig."

.

Paulus skriver til de kristne i Efesus og sier: Til de hellige i Efesus - som tror på Kristus (Ef. 1,1). De hellige er altså de som tror på Kristus. Det samme ser vi i 1. Kor. 1,2. Der kaller han de kristne "de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige". Og vi vet at de kristne der ikke var fullkomne i livet. Likevel var de hellige. Og hemmeligheten til det finner vi i 1. Kor. 1, 30: ”Kristus Jesus... han som for oss er blitt... helliggjørelse.”

.

Jesus død og forsoning gjorde oss hellige. "Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle", og "for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget" (Hebr. 10, 10. 14). "Hva Jesus har meg givet, gjør meg for Gud så kjær." Det er han som er vår hellighet, og vi har ikke noen ære av det. Det er oppfyllelsen av hans bønn: "Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet" (Joh. 17, 19 NO-30). Denne bønnen er oppfylt. Vie er fullstendig frelst i Jesus og "lik" Gud i denne meining.

.

Dernest: Vi blir formanet til å leve hellig. Og her må vi skille den tydelig fra rettferdiggjørelsen.

Den objektive helliggjørelse er bare synlig for Gud. Våre naboer og arbeidskamerater legger ikke merke til det. De ser bare hverdagslivet vårt. Det er om dette den gamle klokkerbønnen ble lest og bedt hver søndag: Å forbedre meg hver dag i et hellig liv og levnet. Og det er dette Peter skriver om i v. 13f.

.

Om dette skal vi først si dette nå:

– Vi blir aldri ferdig med det. Det er en prosess som varer livet ut. Jeg må stadig videre i dette. Slik ordet hellig betyr å være utskilt og innvidd, slik vil kristenlivet alltid være preget av å skille lag med det verdslige og en ny innvielse til Gud. Det verdslige er gift for oss kristne som lett tar det åndelige livet av oss.

.

Denne side ved helliggjørelsen er da å "bli bedre" i det ytre. Vi blir aldri bedre eller gode nok i forhold til frelsen. Den er og blir av nåde for Kristi skyld. Men vårt ytre liv kan bli bedre. Her må vi legge av syndige vaner og feil som ødelegger for oss selv og for andre. Det gamle menneske, "kjødet", skal legges av og dø, og vi skal kle oss i det nye, sier ordet. Ef. 4, 22. 24; Kol. 3, 5-8.12. Det betyr å leve etter Guds vilje og la vår egen vilje dø. Dette har vi for lite av i vår tid. Mange degger for mye med sin egen vilje og lyst.

.

Og dette er summen av Peters ord: Dere skal være hellige, v. 16. Blir vi noen gang ferdige med det? I Hebr. 12, 14 er skrevet: "Jag etter helliggjørelse". Uten denne kampen vil gudslivet dø. Her skal vi altså lære oss å være nøye i pengesaker, med ordene våre og vreden. Tida vår er Guds eiendom, det er følelsene våre og alt vi elles eier. Peter bruker flere ord om dette her:

.

Først: Spenn beltet om livet, eller: omgjord deres sinns lender, v. 13. De brukte lange, vide kjortler på den tida, og det kunne hindre en rask gang eller i arbeidet. Derfor måtte de binde kjortelen opp med beltet når de arbeidet eller var på reis. Jfr. Ef. 6, 14. Slik skal en kristen alltid være rede til å gå for Jesus og tjene han. Kanskje ville vi heller sagt det slik: brett opp armene og ta fatt. Denne formaningen viser til sinnet, om å være rede i tanke og sinn. Det betyr at vår tanke og hjerte ikke må være bundet eller påverket av denne verden.

.

Luther har en annen forklaring på dette ordet. Han sier at kilden for barna er livet ("vår lend"), og derfor taler ordet om renhet. Slik en jomfru er fysisk ren og skyldfri, er sjelen åndelig ren ved troen. Ved den blir vi Kristi brud. Men hvis vi faller fra i falsk lære eller synd, blir vi ødelagt. Derfor blir avgudsdyrking kalt hor i Bibelen. Det er også noe vi må tenke gjennom.

.

Dernest taler ordet å være våkne (NO-85) eller edrue (NO-38 og NO-88). Å være edru betyr konkret å ikke drikke vin eller alkohol. Så sant som det er, viser vel også dette ordet til vårt sinn og tanke. Og det er et godt bilde: alkohol tar bort kontrollen over oss. En full mann kan gjøre dumme ting han senere angrer sårt på. Han hadde ikke evne til å se konsekvensene av det han gjorde og lot seg rive med av egne og andres ideer.

.

Åndelig edru er den som har kontroll over syndelystene og ikke lar impulser styre livet. Han er verken i religiøs ekstase eller moralsk uansvarlig. Han våker over sitt eget liv. Å være edru og våke er to sider ved samme sak. "Den som er rett edru og våken, som uforstyrret og uanfektet av denne verdens ting, er stille for Gud og med samlet sinn, kaster av kjødets treghet og river seg løs fra sin egen ånds innbilning, og vender alle sitt sinns krefter til den himmelske arven, sitt tros mål som er sjelens frelse" (W. F. Besser).

.

Videre skulle vi sette vårt håp fullt og fast til den nåden vi får når Kristus kommer igjen. Han mener at de ikke må bli trette og gi opp når prøvelsene kommer. Og de måtte ikke mista håpet som evangeliet gir, men holde fast ved håpet om endelig frelse så lenge de er på jorden. Et bibelsk håp er noe mer enn et ønske eller en drøm om å nå fram. Det er viktig å se at vi setter v åt håp til en nåde vi får ved Jesu komme. Alt er nåde i gudslivet. Og vi behøver den hele veien. Men også det å bli ønsket velkommen inn i himmelen, er nåde. Heller ikke det har vi fortjent.

.

Alle disse tre formaningene skal virke sammen: Vi både spenner beltet om livet, er våkne og edrue og holder håpet levende.

.

Ei fjerde formaning kommer nå: Vi skal være lydige barn, v. 14. Og her er vi kanskje inne i kjernen av den praktiske, hverdagslige helliggjørelsen. Som ufrelste var vi ulydige og vantroende. Og det skjedde egentlig i uvitenhet, står det. Som kristne er vi født på nytt inn i Guds familie og har fått Gud til Far med hans natur (2. Pet, 1, 4).

.

Av det følger at det skulle være naturlig for oss å lyde vår himmelske Far. Barn kan være ulydige og vrange, det er heller ikke ukjent for Guds barn. Derfor kommer en oppfordring her som sier: Dere er faktisk lydige barn, fordi troen er lydighet, som Luther understreker. Men da er det viktig, sier Peter, at de ikke lenger følger de syndige lystene slik som før. Meningen er den samme som i Rom. 12, 1-2: Skikk dere ikke lik denne verden. Det er ikke de verdslige som skal sette standarden for Guds barn. Det skal Bibelen og Guds vilje gjøre.

.

Vi legger merke til at de sterke ordene om helliggjørelse kommer umiddelbart etter talen til lydige barn. Denne side ved helliggjørelsen er lydighet mot Gud og hans vilje. Så skarpt må vi si det. Den som altså forakter formaningen til et nytt liv, kan ikke leva i helliggjørelsen.

.

I v. 15 skriver Peter om det forbilde vi har for helliggjørelsen: Gud selv er hellig, derfor ber han oss også om å leve hellig. Det er virkelig sterke ord. Her er det ingen mulighet til å slå av på Guds vilje med oss uten å gjøre vold mot Guds ord. Vårt kall er etter, eller i samsvar med hans forbilde. Som Tr. Bjerkrheim peker på i Bibelverket, lød det samme budet til Guds folk allerede i den gamle pakt, v. 16. Jfr. 3. Mos. 19, 2 og kap. 20, 7.

.

Denne sammenligningen gjør at vi kan ikke si med rette at vi nå lever i den evangeliske tid og er fri alle ”bud og regler”. Gud sier tydelig hva han venter av oss her. Og det er ikke loviskhet å ta slike ord på alvor når vi bare husker at det her gjelder helliggjørelsen og ikke rettferdiggjørelsen og vår frelsessak hos Gud. Den er alltid av nåde.

.

En ting til nevner Peter: Ferdes i frykt for Gud den tid dere er her som fremmede, v. 17. Dette kommer rett etter ordet om helliggjørelse. Den som har den rette frykt for Gud, vil være lydig. Misser vi denne frykten, lukker han oss ute frå sitt rike og arven. Ef. 5, 5. 2. Kor. 5, 10. Gud dømmer uten å ta hensyn til mennesker. Gud er upartisk og 100 % rettferdig.

.

Mest hele resten av brevet er nå en videre forklaring på det hellige livet, til kap. 5, 11. Det skal vi se mer på senere. Peter taler om hvorledes vi må legge av synden og leve et rett liv både i samfunnet og i hjemmet og blant de kristne. Vår sorg som kristne er at det lykkas så sørgelig lite. Vi har så mange svikt i hverdagskristendommen vår.

.

Og når vi så er hjemme i himmelen, skal vi bli fullkommen hellige i all vår ferd, det vi ikke klarte å oppnå her i verden. Og det har vært vår sorg hele veien. Men da skal vi se Jesus ansikt til ansikt, og da skal vi bli ham lik, sier Johannes, 1. Johs. 3, 2.

Dette hadde W. A. Wexels sett inn i da han skrev: - Tenk når engang jeg uten synd skal leve …

18 for dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, 19 men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam,

Disse sterke ordene om at vi er frikjøpt med Jesu blod, er egentlig et argument for det kristne liv i versene foran. Og det er sant: her ligger framfor alt kraften til et hellig liv. A. Barnes sier om dette verset slik: "Det finnes ikke en mer effektiv vei til å få de sanne kristne til å hellige seg helt til Gud, enn å vise til at de ikke tilhører seg selv, men er blitt kjøpt med Kristi blod."

I dette avsnittet vil vi nå se litt på dette mektige grunnlaget for et sant kristenliv: Jesu blod og død. Det står alltid i relasjon til synd. Derfor får vi to hovedemner her: synd og frelse.

.

Synden er bakgrunnen for at Jesus måtte dø. Synden er det største problem i verden. Ingen ting er så alvorlig som det, og ingen ting får slike konsekvenser. Likevel opplever vi at mange ikke vil tale om det eller ønsker å få et bibelsk rett syn på saken. Men slik vil en også lure seg selv.

.

Først: Vi er syndere ved arv. Det lærer Peter oss her, v. 18: det tomme livet – eller den dårlige ferd - dere arvet fra fedrene. Her blir vi ført tilbake til Adam i Edens hage og syndefallet. Det er ikke bare tale om en påverkning av de nålevende eller nærmeste fedre og familie. Det er tale om en arv i kjøtt og sinn. Ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, skriver Paulus (Rom. 5, 18). Da Adam og Eva tok av frukten på treet, ble de skilt fra Gud og jaget ut av hagen. Det betyr at vi er utenfor Guds rike fra fødselen av. Av natur er vi fiender av Gud. Selve vår natur er syndig og uren. Og hvorledes kan en slik natur (kjødet) gjøre det som er rett? Om vi ville gjøre det gode, kunne vi det ikke. Vår natur var ikke bra nok og ikke i stand til å gjøre noe godt som holder prøve for Gud.

.

Så alvorlig er synden.

.

Og: denne syndige natur fører til syndig handling. Kjødet hindrer oss ikke bare i å gjøre det gode. Vi gjør også det vonde. Peter visste det, han hadde prøvd det selv. Alle troende har smertelige erfaringer og minner om synder vi gjorde. Det kunne være direkte mot Guds bud der vi brøt hans befalinger og vilje. Eller det var forsømmelse av noe vi burde gjøre. Synden kan være grov i menneskers øyne, eller tilsynelatende fin og uskyldig. I Guds tanke er synden alltid synd uansett hva vi mener om den.

.

Derfor behøver alle mennesker frelse, om det skal gå dem vel til slutt. Frelsens grunn har Jesus sørget for. Han har frelst oss fra synden. Det kommer tydelig fram i dette ordet: Vi er frikjøpt, ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, men med Kristi dyre blod. Han var offerlammet som ga seg selv for hele menneskeslekta.

.

Dette betyr: Jesu død er vår frelsesgrunn. Da han hang på korset, sonet han all synd og skyld og betalte skyldbrevet. Ingen ting var utelatt. Flere ord i dette brevet viser det. Og det forklarer hva oversprengning er (v. 2), så langt det går an med ord.

.

Prisen er høy, v. 18-19. Det fantes ingen ting på jord som kunne betale våre synder eller løse oss ut av trældommen under synden og loven. Det er betydningen av ordene "forgjengelige ting, sølv eller gull". Det er same sak som Ef. 2, 2-3: Vi var av natur vredens barn. Og den har tatt makten over menneskene slik at vi gjør synd og vil synde. Vi er treller under synd.

.

Og trellen måtte kjøpes fri. Derfor er ordet her nettopp det ordet som er benyttet om slik handel (lytron). Kristi dyre blod var "betaling" og det løste oss ut og satte oss i frihet. Jesus var offerlammet, den eneste ulastelige og lyteløse i verden. Ofringene i GT var bilder på det og pekte fram mot det siste offer som skulle komme. Jes. 53. Joh. 1, 29. Her var det Guds Sønn som måtte dø for ugudelige. Derfor var prisen så høy. Og derfor kan Peter skrive i neste brev om "den dyre tro", 2. Pet 1, 1.

.

Den er grunnlagt på det største offer i verden: at Gud ga sin egen Sønn for syndere. Men Jesus seiret over synden og døden: Gud vakte ham opp fra de døde og ga han herlighet, v. 20-21. Ja, han var til før verda ble skapt og ble åpenbart for vår skyld. Jesus var evig fordi han var Gud. Derfor kunne ikke døden holde på ham. Apg. 2, 24.

.

Senere i brevet finner vi flere andre ord som taler om frelse og hva Jesus gjorde for oss, kap. 2, 24; 3, 18; 4, 1. Det er grunnvollen for troen og det egentlige innholdet i kristendommen. Det er dette vi må bygge på og holde fast ved. Da står vi djevelen imot, kap. 5, 8-9.

.

20 han som forut var kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, men ble åpenbart ved tidenes ende for deres skyld,

Her får vi enda flere opplysninger om Frelseren. Han var kjent, står det, før verdens grunnvoll ble lagt. Det er uttrykk for evigheten. Da var Jesus til, og det viser at han er Gud. Han var forut kjent – på engelsk (KJ) står: forut bestemt. Tanken er at Guds frelsesplan var utformet og forsoningen for våre synder var bestemt før skapelsen. Den samme tanke får vi i Ef. 1,4: Utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt.

.

Men alt det som skulle skje var ikke tydelig for folk. Det var bare Israels folk som fikk profetier om at det skulle skje en gang. Men det ble først fullstendig åpenbart da Jesus kom som menneske – ”ved tidenes ende”. Og det skjedde for vår skyld, sier han. Gud ville at alle mennesker skulle bli frelst, og dermed gjorde han det kjent når tiden var inne – i tidens fylde, Gal. 4, 4.

.

21 dere som ved ham tror på Gud, som oppvakte ham fra de døde og gav ham herlighet, så at deres tro også er håp til Gud. 22 Rens deres sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet,

Et viktig uttrykk kommer nå i v. 21: dere som ved ham tror på Gud. Det er altså ikke bare tale om å tro på Gud, som skaper og en god far. Noen mener de gjør det og det er nok. Nei, sier Peter. Skal det bli en frelsende tro, må de tro på Jesus og ved ham komme i kontakt med Gud. Det er den eneste veien, Johs. 14, 6.

.

For Jesus har vist at han er herre over døden, og det er han fordi han tok syndens straff og dom som nettopp er døden. Påskemorgen var den seieren vunnet for evig og alltid. Så gikk han hjem til sin far i himmelen og fikk den herlighet som tilkommer Sønnen.

.

Noen har kanskje trodd at det å tro på Jesus ikke var nok. De måtte jo tro på Gud også. Da sier Peter: Deres tro er også håp til Gud. Han sier det samme som Jesus selv sa: Jeg og Faderen er ett. Johs 10, 30.

.

I v. 22 fortsetter formaningen til de troende til et hellig liv. Når vi er født på nytt til liv med Gud, er det naturlig at vi renser oss fra alt det verden har å by og som synden lurer oss til. Det vil Gud, og det er å være lydige mot sannheten. Det kan vi aldri være om vi tillater synd i vårt liv. (Her taler vi altså ikke å falle i synd, bli overrasket av djevelen som har tusen veier til å nå oss med sitt frafall. Her taler vi om å leve bevisst i syndige gjerninger, dvs. å handle mot Guds ord og vilje.)

.

Målet må være at den kjærlighet som er av Gud, får fylle vår tanke og vårt liv til aktivt å leve ut kjærligheten mellom våre brødre og søstrer. For kjærligheten er lovens oppfyllelse. Rom. 13, 10. Denne kjærlighet er ikke følelser eller gode tanker om folk. Den er aktiv og praktisk. Det dreier seg om å hjelpe folk av alle slag, mest åndelig, men også praktisk.

.

23 dere som er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir! 24 For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomst på gress: gresset visnet, og blomsten på det falt av, 25 men Herrens ord blir evinnelig; og dette er det ord som er forkynt dere ved evangeliet.

Guds ord er evig, det er hovedsaken til slutt i dette kapitlet, v. 23.25.

.

Guds ord frelste oss, det har kraft i seg til å føde en synder på nytt. Det er motsatt av alt det jordiske og menneskelige. Verde er liknet med gress, v. 24. Det dør og forsvinner fort.

Ordet er derimot en uforgjengelig sæd, det lever og varer evig. Guds ord står om alt annet forgår. Ingen kan utrydde det, selv om mange har forsøkt ned gjennom tidene.

Hebr. 4, 12 sier og det er et levende ord, og at det er kraftig. Det gir liv, slik Jesu ord gav den døde Lasarus livet tilbake, Joh. 11, 43. Der sa Jesus bare disse ordene: Lasarus, kom ut.

Slik kan Guds ord gi nytt håp til den verste synder og skape et nytt liv hos fariseeren og hykleren.

.

Slik Gud er levende og evig, vil Guds barn være det. Det er sannhetens ord, Jak. 1, 18.

At det er evig betyr både at det har samme aktualitet som før, og at det er like sant som før. En ny tid kan ikke redusere Guds ord. Den samme Gud har det samme budskap til alle mennesker.

.

Dette ordet er evangeliet, v. 25. Han viser til ordet i Jes. 40, 6ff som han har sitert. Dette viser sammenhengen mellom GT og NT. Begge steder finner vi evangeliet.

.

Så avsluttes kapitlet med evangeliet. Og i neste kapittel møter vi evangeliets virkning på oss mennesker i helliggjørelsen, slik vi allerede har sett noen glimt av. For en kristen er også det viktige ord.

.