Katolsk tro

.

Av Nils Dybdal-Holthe.

Den romersk-katolske kirke (RK) er verdens største kirkesamfunn, og de har medlemmer over hele kloden. Også i Norge har den vokset med årene og viser mer og mer igjen i landskapet. Trolig vil det føre til større innflytelse på det norske samfunnet i takt med nedbemanning og mer uklarhet i kristne organisasjoner og den lutherske kirken.

Det er derfor all grunn til å følge med i utviklingen av RK og kjenne til hovedforskjellen mellom den og vår lutherske og evangeliske tro. Et hovedtrekk ved RK er at den er utrolig stabil i lære i forhold til andre kirker. Det virker nok tiltrekkende på ærlige sjeler. For den vingling vi har sett i lærespørsmål i vår egen kirke skaper rett og slett forakt. Men der er noen andre sider ved katolisismen som mange ikke regner med eller vet om. Det er godt å være forberedt når nye framstøt kommer.

Som utgangspunkt for en kortfattet analyse av RK ligger noen bøker. Den nyeste er Den Katolske Kirkens Katekisme på Catholica 1996 (KKK), svensk utgave, oversatt fra latinsk grunntekst 1992. Det er en svær sak på 851 s. En mindre og eldre er ”Katolsk kristendomskunnskap for barn” fra 1955 (KB), utgitt av Oslo katolske bispedømme. Den er liten og enkel ”til bruk i skole og hjem”. En orientering gir også ”Den romelsk-katolske kirke. Historie og lære” på dansk, 1967 (RHL).

Det er (selvsagt) en del punkt i katolisismen som vi evangeliske kristne er enig i. ”Vi” er jo gått ut fra katolisismen. Verken Luther eller Calvin eller Zwingli brøt med alt i RK. Men dess mer var det på vesentlige og livsviktige punkt de måtte skille lag. Den lange reformasjonskampen viser at det ikke var mulig å forene disse ulike syn. For det gikk på troen løs. Noen slike punkt skal vi prøve å vise her, og gjøre rett og skjell til begge sider.

1. Maria.

Maria, Jesu mor, står meget sentralt i katolisismen. Ingen kommer utenom henne om vi skal studere RK. Allerede i andre avsnitt (kapittel) i KB lærer barna om Maria. Bare hun var født uten arvesynd. Alle andre mennesker har synden i seg. Det er en ren påstand uten noen hjemmel i Guds ord. Men det skal foreberede barna på noe viktig som kommer senere. I sakregisteret i KKK fyller Maria en hel spalte.

Vi sperrer selvsagt øynene opp når vi leser at denne kvinnen er både kirkens mor og Guds mor. Ingen av disse påstandene har belegg i Skriften. Det er rett at Maria var en spesiell kvinne som skulle føde Guds Sønn. Men det er noe helt annet å si at hun er Guds mor, selv om de da mener Jesu mor. Hvorfor ikke si det som er rett? Men dette skal også bygge opp mot en annen påstand om Maria, og det står i forbindelse med en annen vranglære i RK.

I forklaringen om de helliges samfunn (s. 32f i KB) tales om himlen. Noen kommer ikke dit straks, de må vente i skjærsilden til de er helt rene. Alle de hellige i himlen skal vi ære, står det. Det skal vi gjerne gjøre. Men så kommer det: ”Vi ber om deres forbønn hos Gud.” Min bestefar var haugianer og alvorlig kristen. Skulle han nå be for meg hos Gud? Da må vi spørre: Hvor står det? De viser ikke til et eneste skriftsted om saken. Da står de svakt. Vi har ikke lov til å dikte opp en lære på denne måten.

Men det kommer mer: ”Særlig ber vi jomfru Maria om forbønn for oss…” Det henger sammen med at hun står i en særstilling hos Gud og skiller seg ut blant de andre hellige der. Derfor er det viktig å få hennes forbønn. Dette spesielle ser vi også ved Marias himmelfart: ”Hun ble tatt opp til himmelen med legeme og sjel.” s. 35. Intet bibelsted forteller det. En kristen kirke bør vel belegge alle viktige påstander med Bibelen. Det gjør de ikke. Men de mener selvsagt at Marias forbønn må ha større virkning enn andre bønner. En annen side ved dette er at hun var syndfri. Hun var ikke bare født uten arvesynd, noe som virkelig er enestående. KKK sier s. 120 at ”under hele sitt jordiske liv har hun ved en særlig Guds nåde aldri begått noen form for synd”. Her viser de til konsilet i Trient i 1545-63. Det er autoriteten og ikke Bibelen.

Enda en gang nevner vi Marias forbønn. I omtalen av det sjette bud i KB tales rett og sant om å leve rett og rent. Så kommer det: ”I fristelser mot det sjette bud be særlig til Guds mor, be om hennes forbønn for å bevare sjelens og hjertets renhet.” s. 89. Her skal vi ikke bare be om jomfru Marias forbønn hos Gud, vi skal be direkte til Maria for å få hjelp. Hvor står det? Er hun blitt en del av guddommen siden hun kan hjelpe mennesker på jord? – I en av kirkens bønner står det rett ut: ”Be for oss, Guds hellige mor, at vi må bli verdige til Kristi løfter” – som om det i det hele tatt var mulig.

Jeg har tatt så mye med om Maria for å vise at de skaper nye dogmer uten belegg i Skriften. Og det henger sammen med at de ikke bare har Skriften som kilde for sin lære, de har også tradisjonen. Og den kan ingen av oss kontrollere, den er en hemmelighet for presteinnvidde. Men heller ikke for tradisjonen har de noe skriftsted som belegg. Men de henviser ofte til kirkefedre som sin autoritet. En kirke som løser seg selv så mye fra Skriften, er det all grunn til å ta avstand fra.

2. Kirken.

Hva den kristne kirke egentlig er, er diffust for mange mennesker. Også lutheranere er ofte uklare her. Mange henger seg opp i statskirke og geografiske menigheter og at alle døpte er med i kirken. Det er ikke rett uansett hvem som lærer det.

Katolikkene går flere steg lenger. Det ser ut for at kirke-teologien (ecclesiologien) er særlig viktig for dem. Det er noe fundamentalt.

Det er rett at kirken er grunnlagt av Jesus, og at det bare er én kirke på jord. Men derfra går veiene i helt ulike retninger. Kirken er Guds folk, det er visst alle enige om. Men hva mener man med det? Der ligger forskjellen. For å få en enkel oversikt over kirkelæren, skal vi også her vise mest til katekismen for barn (KB).

”Jesus har grunnlagt den katolske kirke,” heter det i et kapittel, s. 28. Det er sant. Katolsk betyr alminnelig. Men her mener de organisasjonen Den romersk katolske kirke. Av det drar de flere konsekvenser. Av Mat. 16, 13-19 sier de at Jesus gjorde ”Peter til sin stedfortreder her på jorden”. Og fordi Peter døde som biskop av Rom, er Rom Kirkens synlige styrer og leder, dvs. ved paven. Og fordi denne ”Kirken er grunnlagt av Jesus, kan paven ikke ta feil i sin lære, når han som Kirkens øverste hyrde og lærer forkynner Guds ord og viser oss veien til himmelen, ” s. 29. Ja, slik lærer de barna. Det er alminnelig mening blant reformatorene og deres lærde at det er en feil tolking av Guds ord. Og det sprekker på første punkt. Jesus gjorde ikke Peter til sin stedfortreder på jorden, og han var ikke biskop i Rom. Det er ikke kirkehistoriske holdepunkt for det, og heller ikke bibelske.

Tanken om kirken går videre. Der er bare én kirke, og det er den katolske, sier de. Og den må ha fire kjennetegn for at alle kan kjenne at det er Jesu kirke. ”Den må være enig, hellig, katolsk og apostolisk.” Bare de som godtar denne kirke, er sanne kristne – det er en viktig del av læren.

I den store katekismen (KKK) blir denne delen forklart nærmere. Under den tredje artikkel om Ånden står det om lokalkirkene: ”Helt innlemmet i kirkens fellesskap blir de som har Kristi Ånd, som aksepterer hele dens ordning og alle de frelsesmiddel som den har fått og innen sin synlige struktur forenes med Kristus som styrer den gjennom paven og biskopen,” s, 245.

Man henviser til det andre Vatikankonsilet som sier: ”Bare gjennom Kristi katolske kirke, som er den universelle veien til frelse, kan man få del av nådemiddel i dens fylde. Vi tror nemlig at Herren bare til det apostoliske kollegiet, som Peter leder (førestår), har gitt alle den nye pakts gaver, for å bygge et eneste Kristi legeme her på jorden, som alle de som på noen måte tilhører Guds folk, må fullt innlemmes i,” s. 239. Dette er i klartekst det motto som har vært brukt i lang tid: Utenfor kirken er det ingen frelse. Og da er vi over i enste punkt.

3. Frelse.

Av det foregående ser vi at frelsen er knyttet til medlemskap i den romersk katolsk kirke som organisasjon. Som den lutherske kirke lærer katolikkene at det er frelse i dåpen. Den er et nådemiddel som Jesus selv har innstiftet. Ingen kan bli frelst uten dåp, sier de. Fortsettelsen i kristenlivet er derimot mer vanskelig å få orden på i tanken.

En del av fortsettelsen er ”fermingen”, ved at biskopen salver og ber om den Hellige Ånd og tegner et kors på pannen deres. Det skal gi styrke og hjelp mot synd. Både dåpen og fermingen ”setter et merke på vår sjel som ikke kan utslettes”. Og det ligger veldig nær læren om ”en gang frelst – alltid frelst” uten at vi kan slå det endelig fast.

Boten er en viktig del av veien videre. Men katolikkene deler syndene inn i to store grupper, og det gjør det problematisk. De taler om alvorlig synd eller dødssynd og om mindre synder. Da sier de: Ved alvorlig synd vil Guds liv i oss dø. Ved mindre synd svekkes bare gudslivet, fordi vi har krenket Gud. Da trenger vi tilgivelse for å få Guds liv igjen, og her gjelder boten. Da helbreder Jesus vår sjel og gir oss nytt liv. Det skjer ved at presten tilgir dem synden og sier: Jeg løser deg…

En del av denne frelse blir så skiftemålet. De må skrifte minst en gang for året, helst oftere. Og da skal de fortelle om alle sine dødssynder og hvor mange ganger de har gjort det. Den som tier med en dødssynd i skriftemålet, får ikke tilgivelse. Men den som skal bli frelst, må angre på rett måte. Det er ikke nok å angre av frykt for straffen, det må skje av kjærlighet til Gud. Og så må de love Gud at de skal holde hans bud.

De som da blir frelst og blir med i oppstandelsen er: ”Har vi gjort godt i vårt liv, levd som gode kristne og dør i Guds nåde, vil vår sjel få himmelen til lønn.” KB s. 34. Dermed ser vi essensen i frelsen: Katolisismen blir til sist en gjerningsreligion – der det slutt heter: er vi gode nok, får vi lønn for det. Stemmer det med Bibelen? Det er ikke nok å bruke ordet nåde, når det ikke har den bibelske nådes innhold. Det virker som en streng lovtrelldom der hvilen i Gud er fraværende slik vi kjenner det fra evangeliet.

4. Messeofferet.

Dette og flere andre ting er så omfattende at det ikke er plass til det i en artikkel. Men vi må innom nattverden som er knyttet til messeofferet. Her kan vi henvise til den grundige behandling som Carl Fr. Wisløff har gitt i sin doktoravhandling ”Nattverd og messe” i 1957/1996. Noen tanker må vi likevel ta med her. I messen ofrer presten Kristi legeme og blod som en gjentagelse av døden på korset, men som et ublodig offer. Det er noe uklart hva de mener med det. Wisløff skriver at det ikke betyr en gjentagelse av korsets offer, s. 133.

Noen belegg for katolsk syn siterer vi fra KB s. 56f: ”I den hellige messe fornyer Jesus sitt offer på korset. Også der er han offerprest og offergave, og ofrer sitt legeme og blod til Gud Fader. Når vi feirer den hellige messe, tar vi del i Jesu offer, og ofrer med ham hans hellige legeme og blod til vår himmelske Far. … Den hellige messe kan ofres for levende og døde. Det er ingen forskjell på Jesu offer på korset og messeofferet. Det er bare den ytre ritus, dvs. måten å ofre på som er forskjellig. På korset var Jesu offer blodig, i messen er Jesu offer ublodig.” – Det er klart nok at dette ikke er bibelsk lære. Jeg har understreket noen av uttrykkene som viser det.

Messen er i alle tilfelle ikke et offer, og det fins det ingen belegg for det i Skriften. Der står tvert om det motsatte. Kristus døde en gang for alltid for alle mennesker. Hebr. 10. Den troende skal ikke ha tiltro til et nytt offer, men tro på det som allerede er skjedd. Er den tanken uklar, blir frelsen uklar. ”Offertanken i den katolske nattverd er bibelstridig. I nattverden får det katolske lekfolk dessuten bare brødet, ikke vinen. Den katolske nattverdspraksis må ansees som ugyldig, da den er i strid med Jesu innstiftelse,” (Olaf B. Dal i Dagen 22.4.03.

Inntrykket av katolsk lære er at den er ubibelsk på flere punkt, forvirrende i frelsesspørsmålet og egnet til å skape utrygghet om folks evige ve og vel fordi mennesket ikke blir løst ved troen og nåden.

Augustana sier dette klart i art. XXVIII: ”Det som er nødvendig, er å holde fast på hovedstykket i evangeliet, at vi får nåde uforskyldt ved troen på Kristus, og ikke ved bestemte skikker eller ved en gudsdyrkelse som er innført av mennesker.”

(Står også nå i Bibelsk Tro nr. 3 2009, s. 14-17.)

*