Peters første brev 3.

1. Peter brev.

.

Kap. 3.

.

Formaning til hustruer.

1. Likeså dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, 2 når de ser for sine øyne deres rene ferd i frykt.

.

Fra v. 1 taler Peter til hustruene. Flere grupper mennesker får sine spesielle formaninger, og de er beregnet på dem. Han har talt til alle sine kjære og til tjenerne eller husslavene. Nå kommer turen til de gifte kvinnene.

.

I vår tid er det et ømtålig tema, og vi vet ikke riktig hvordan folk så på underordning i bibelsk tid. Men de var nok godt kjent med det, både i jødedom og blant romerne. Men det var ikke selvfølgelig at kristne skulle underordne seg andre, ellers hadde ikke en slik formaning vært nødvendig.

.

Det er tydelig i teksten at noen troende kvinner hadde ufrelste menn, antagelig hedninger. Slik har det alltid vært og vil nok bli framover også. Det er et vanskelig problem for mange, kanskje ett av de vanskeligste. Hvor mange kvinner har ikke gått hjem fra et vekkelsesmøte der de har gitt seg over til Gud, og har en vantro mann hjemme. Hva vil han si? Hvordan skal jeg være nå? I svært vanskelige tilfelle etter en tid, tenker noen på skilsmisse. Andre forlater sin egen tro, mens andre blir stående i sin tro i lydighet mot Gud og ofte i en livslang kamp.

.

Her mener nok Peter at de skal det. Og det er i den sammenheng han her sier de skal underordne seg. Det betyr f. eks. at de skal tåle hån og spott hver dag av sin egen ektemann. Paulus sier til og med at de skal underordne seg i alle ting (Ef. 5, 24). Han har en spesiell tanke med dette: Ved å bøye seg, ikke si imot men gjøre mest mulig godt for mannen, er hun et vitne om sin Frelser. Og på den måten kan hun vinne mannen for Gud! Selv om hun i slike tilfelle ikke sier et eneste ord om at han må omvende seg og blir en kristen, kan det skje. Et fint liv er i et hjem en bedre preken enn mange formaningsord.

.

Det betyr ikke at vi aldri skal tale omvendelse og be folk om å bli frelst. I en slik situasjon i hjemmet, kan det ha stor virkning og være en god arbeidsmåte for Gud.

.

Det motsatte er ikke et godt vitnesbyrd. Hvem vil høre på en kvinne som stadig klager og syter og gnåler på mannen? Han vil avsky henne for det hun gjør da. Han vil ikke være slik hun er. Mange kobler lett kristendom og tro til livsførsel, og med en viss rett.

.

Et slikt bibelord som dette skal heller ikke tas til inntekt for at man godt kan gå inn i ekteskap med en vantro – ”vi kan jo vinne ham etterpå”. Det er et fromt men ofte urealistisk ønske. Mange har brent seg på det. Det var ikke så enkelt. Israels historie viser tydelig at Gud ikke vil at troende skal gifte seg med vantro. Det fører til ulykke mange ganger. Der det ikke skjer, er det stor og dels uvanlig nåde. Esra 9,2ff og 10, 2ff beskriver situasjonen i Israel da folket kom hjem fra Babel.

.

3 Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller klædebon, 4 men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.

.

Enda et ord har Peter til kvinnen, det står også i sammenhengen om å vinne mennene for Gud. Det gjelder pynt og pryd på seg selv. Det har også vært et vanskelig tema mange ganger. For vi har lyst til å pynte oss – det er en menneskelig ”naturlov”.

.

Peter er radikal her også. Pynten skal ikke være den utvortes med hårfasonger, gull og klær. Hvor bokstavelig og konkret han mener det, er litt uvisst. Klær må vi ha og håret må stelles. Også dette må vi se på bakgrunn av den tid han levde i. Hedenske kvinner hadde en overdrevet omsorg for sitt legeme og utseende. Det galdt å være best også der. Så overgikk de hverandre i mengde og størrelse av pynt og hårfasonger.

.

Noen kristne kvinner har trolig kommet fra slike hedenske miljø, og de hadde trolig vansker med å se at dette nå var slutt. Det var ikke slik en kristen skulle være. De var et annerledes folk, helt ulik verden.

.

Ordet for ”pryd” er her interessant. På grunnteksten står ordet ”kosmos” som til vanlig betyr ”verden” i Det Nye Testamentet. Men grunnbetydningen i språket i Hellas var pryd. Og grekerne mente at verden var skjønnhet og harmoni (P.Madsen). Det er til et slikt miljø Peter skriver nå. Det er ikke denne verden som skal være din pryd, for etter syndefallet er verden syndig. Den duger ikke som pynt for troens folk.

.

Nei, vår pryd er ikke utvortes, sier han. I troens verden gjelder det ”hjertes skjulte menneske”, v. 4. Og der betyr ikke gull og klær noe. Der er det spørsmål etter noe uforgjengelig: en mild og stille ånd. Den er dyrebar for Gud. Men den er også et godt hjelpemiddel til å vise mannen hva kristendom er. Alt – også pynt og fryd – skal stå i vitnetjenesten. Hva kan jeg gjøre for å vinne noen for Gud? Det er hovedsaken. Og da faller slike fristelser bort. Det indre gudslivet overtar liksom styringen av vårt liv.

.

Derfor er mye av vår tids vektlegging på det ytre, kroppen og moteklær m. m. tvilsomme tegn på gudsliv. Her må vi nåtidskristne våke mer enn noen gang. De gode økonomiske kår som mange har hatt sammen med en materialistisk tankegang ligger bak. Men det er den overdrevne og luksuspregede holdning Bibelen påtaler. For den har også en tendens til å fylle tanke og sinn og dermed trekke fokus bort fra troen og kampen for evangeliet. Derfor skal vi alle være på vakt.

.

Eksempel fra historien.

5 For slik prydet og fordum de hellige kvinner seg, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet seg under sine egne menn, 6 likesom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er dere blitt når dere gjør det gode og ikke lar dere skremme av noe.

For å underbygge sin lære og formaning viser Peter til den bibelske historie. Hvordan oppførte kvinnene seg før i tiden? Her er det ikke det man kaller nostalgi eller konservatisme Peter taler om. Han tenker tydelig nok på at de menneskene han bruker som eksempel, levde rett med Gud.

.

Først viser han det generelt: ”Slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider.” Her er det ikke en eller flere navngitte kvinner som er eksempel. Heller ikke et bestemt tidsrom er nevnt. Det betyr trolig at troende kvinner generelt har levd et sparsomt og gudfryktig liv – ”med en mild og stille ånd”. Det gjelder ikke alle kvinner før i tida, bare slike ”som satte sitt håp til Gud”. I tillegg sier han at de også ”underordnet seg under sine egne menn”. Med det vil Peter si: Slik bør også dere kristne leve.

.

Da kommer han med et konkret, historisk eksempel som trolig mange kjente: Sara. Hun var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Det er tegn på at hun satte ham høyt og over seg selv. Vi er vant til å tale om de troende som Abrahams barn. Men her bruker Peter Sara og sier de kristne kvinnene er Saras barn, dvs. de følger etter hennes eksempel i livet.

.

For å bli hennes barn, skal de gjøre det gode og ikke la seg skremme av noe. Her er det ikke tale om å bli Guds barn ved å gjøre gode gjerninger. Det skjer bare ved troen på Jesus. Her taler Peter om å leve som kristne. Da skal vi alle gjøre det gode, også som vitnesbyrd om vår tro. Madsen sier at de gode gjerningene er de ”Egenskaber, som er nødvendige for at blive i Forholdet”. Og frykten gjelder trolig deres hedenske ektemenn. Naboer og omgivelser kan også gjøre det vanskelig for kristne som vil leve rett og rent.

.

7 Likeså dere ektemenn: Lev med forstand sammen med deres hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, for at deres bønner ikke skal hindres.

Her viser Peter oss noen viktige sider ved kristenlivet. Det er en formaning til ektemennene. Tanken går først tilbake til kap. 2, 13-14 der det står at vi skal være all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld. Ektemannen er den overordnede part. Det står fast. Jfr. Ef. 5, 22f. Carl Fr. Wisløff skriver om dette: ”Det er en guddommelig visdom i Bibelens ord om ektefellelenes plikter og oppgaver mot hverandre. Når det så ofte gikk galt i ekteskapene, var grunnen oftest den at Guds ord ble glemt.” (Daglig brød s. 99).

.

Men det apostelen vil ha fram her, er at ektemannen ”skal bøye seg under ekteskapets krav” (prof. S. Odland). Ektemannen er slik ikke tenkt som hersker over kvinnene like lite som kvinnens skal være mannens slave. Mannen skal først ”leve med forstand” sammen med hustruen. Det kan sikte til det ekteskapelige samliv, men også til det vanlige hverdagsliv. Der skal de leve med ”skjønnsomhet, forståelsesfullt, hensynsfullt og med finfølelse” (Tr. Bjerkrheim). Bl. a. skal han som regel ta de hardeste tak, da hun er det svakere kar. Han må erkjenne at hun er svakere uten å se ned på henne av den grunn. Hun er også et Guds redskap. De skal hjelpe hverandre i livet, ”idet hver av partene har sin særegne oppgave overfor den andre” (S. Odland). Augustin sier: ”Kvinnen er ikke tatt av mannens fot, at hun skal ansees for en tjenestepike, heller ikke av hans hode, at hun skal ansees for en herskerinne, men av hans side at hun skal bli erkjent som en livsledsagerinne”. (Sitert etter Besser.)

.

Mannen skal også vise henne ære. Om mannen er hode åndelig sett, er de to likevel like når det gjelder deres stilling innfor Gud. Her er det ”likestilling”. Gud har også gitt kvinnen rett til å være medarving til livets nåde, dvs. bli frelst. Dette synes kanskje selvfølgelig i vår tid. Men vi må se det på bakgrunn av den gamle tid i Romerriket. Der hadde kvinne ikke høy status. I vår tid kan vi se noe av dette i enkelte u-land og muslimske land. Det er kristendommen som har løftet kvinnen opp på høyde med mannen. At vi ikke har gjort nok i så måte er trolig sant. Mannen skal vise henne ære som et menneske på linje med seg selv. Men det bør også skje i dagliglivet med de små oppmerksomheter og flittig bruk av takk for de daglige ting hun gjør.

.

En viktig grunn til et slikt rett og godt samliv i hjemmet, er våre felles bønner. Det er gode og fine stunder ved kjøkkenbordet når mann og kone er alene og leser og ber og synger sammen. Vi har opplevd noen hellige minutter på den måten. Men det skal lite til for å forstyrre denne ”atmosfæren”. Unødige og harde ord, taushet, misforståelser og uenighet om daglige ting kan lett hindre bønnen. Derfor sier Peter – kanskje av egen erfaring, han hadde vært eller var fremdeles gift, at vi skal leve forsiktig med hverandre. Bønnen må få ha sin plass i hjemmet. Her er ett av de områder som djevelen kommer listende og åpenlyst for å ødelegge, jfr. Kap. 5, 8. Det kan til og med føre til frafall, og da har den Onde nådd sitt mål. Må Gud få hjelpe alle kristne hjem til å holde fast på de små andakter hjemme – de har så stor betydning. De skal bygge landet vårt på den rette måte. La det bli mange ”bønne-ekteskap” iblant oss.

.

Flere formaninger.

Vers 8-17

8 Og til slutt: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, 9 så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil ble dere kalt, at dere skal arve velsignelse.

.

Peter er bare omtrent halvveis i brevet, og likevel sier han her: Til slutt. Det virker som om han tenker å avslutte brevet, i alle fall den tankerekken han holder på med. Men han har ennå mange ting å minne folket om. Nå er det noe som gjelder alle. Her er vi like, og ingen kan trekke seg unna å tenke: Dette gjelder bare de andre.

.

Den første formaning er at alle må være enige. Allerede i denne første kristentid var det tendenser til splittelse og grupperinger blant de kristne. Det ser vi i 1. Kor. 1, 10-16. Peter hadde nok også skjønt det, og nå ville han be dem om å være enige i hovedsaken: De var frelste ved tro på Jesus. Det er ikke til å unngå at vi har ulike meninger om mange ytre ting. Men i troen og gudslivet må de ikke skille lag. Og mange ganger er forskjellene små mellom ulike fraksjoner i en menighet. Vi skulle kanskje bestrebe oss mer på å holde sammen i slike tilfelle. Men går det på troen og livet løs, er et skille ikke til å unngå.

.

Dernest ber han dem å være medlidende, som betyr å lide sammen med noen som har det ondt og delta i deres sorg og nød. På grunnteksten står ordet ”sympatisk” som for oss også betyr å vise forståelse for andre, være imøtekommende og velvillig. Med tanke på forfølgelse og motgang som han har skrevet en del om i brevet, blir dette ordet forståelig og viktig. En slik medlidenhet kan lette byrden for noen.

.

Deretter nevner han broderkjærlighet, som ordet betyr her. Det er kjærlighet og vennlighet mellom de kristne. Det er ikke uvanlig at kristne kritiserer kristne for andre ting enn tro og liv. Og det er til stor skade i en kristenflokk. Det kan f. eks. være om posisjoner og styreverv. Når kjødet får styre tanken, kommer kjødelige ting i forgrunnen. Slik skal det ikke være. Kjærligheten har den evne å jevne ut og forene.

.

De kristne blir nå oppfordret til å være barmhjertige. Det betyr å hjelpe folk i nød og vansker av ulik slag, være god og vise forståelse for de som lider. Florence Nightingale er et godt eksempel på et slikt menneske som hjalp de syke i krig og fred. Den barmhjertige samaritan i Luk. 10, 25ff er et godt bibelsk eksempel.

Ydmykhet er neste dyd. Det er en hellig form for beskjedenhet som setter seg nederst og gjerne gjør det de andre ikke vil ta på seg. Han trenger seg ikke fram på den andres bekostning og akter de andre høyere enn seg selv, skriver Tr. Bjerkrheim. Dette ordet er et eksempel på at Det Nye Testamentet forandrer betydningen av et ord på gresk. I det gamle Hellas betydde ordet å være feig, liten og uanselig og ringe. Bibelen har løftet ordet opp og gitt det ny betydning. Jesus sa om seg selv: ”Jeg er saktmodig (nedbøyd) og ydmyk av hjertet”, Mat. 11, 29. Og han er vårt eksempel på den måte: lær av meg, sa han.

.

I v. 9 kommer noen flere konkrete følger av den kristne tro. Da vil de ikke gjengjelde ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord. Her er det tale om å møte et menneske som vil oss noe ondt. Hvordan handler vi da? Det er lett for kjødet å ta igjen på samme måte. Mange tror at de vinner ved å ta hardt igjen. Som oftest blir frontene skarpere av det.

.

I Guds rike gjelder det motsatte av kjødets lyst: Vi skal velsigne motstanderen, gjøre vel imot ham og ta alt i beste mening. Jesus sa selv i Bergpreika at vi skulle velsigne dem som forbanner oss. For vi ble også kalt til å arve velsignelse. Den gjelder også for dette livet, men i hovedsak blir velsignelsen den evige frelse i Guds himmel. Det er målet.

.

10 For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik; 11 han skal gå av veien for ondt og gjøre godt, søke fred og jage etter den!

Egentlig er dette ikke en formaning til noe vi bør gjøre, men heller en opplysning om hvordan livet blir når vi går Guds vei.

.

Å elske livet og se gode dager er ikke verdslig og materielt å forstå. I vår sammenheng betyr det å leve godt og rett som kristen. Det innebærer bl. a. å ha kontroll over sin tunge. Er i grunnen det så viktig? Den er bare en liten del av vårt legeme. Kan den gjøre noen skade?

.

Jakob skriver at den er et lite lem, men taler dog store ord. Jak. 3, 5ff. Tungen er en ild. Som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. Tungen kan ikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift. M. m.

.

Tenk litt på det. Dette har du også latent i munnen din. Peter visste det, og derfor sier han så sterke ord: hold dine tunge fra ondt og svik. Det fører bare til undergang og nød for deg selv og for andre.

.

I v. 11 ser vi det dobbelte innhold i kristenlivet: Det negative og positive. En kristen går av veien for det onde. Det er et godt uttrykk. Vi møter alle onde ting på livsveien. Da er det lurt og rett å vike og ta en annen vei bort fra synden, sier han.

.

Det gode er alt det positive i livet som en kristen med god samvittighet kan bruke livet sitt til. Vårt liv blir å gjorde godt mot alle mennesker, til og med de som spotter og forakter oss, og søke fred og jage etter den. Det betyr å gjøre noe ekstra for å bevare freden i hjemmet og familien, i nabolaget og der vi ellers ferdes. Freden kommer sjelden av seg selv. Den er heller ikke gratis. Jfr. Mat. 5, 9 og Rom. 12, 18.

.

12 For Herrens øyne er over de rettferdige, og hans ører vendt til deres bønn; men Herrens åsyn er over dem som gjør ondt.

”Herrens øyne er over” dem betyr at han ser med velvilje på de troende. De er hans folk fordi de tror på ham. Han har selv ”gjort” dem rettferdige og født dem på nytt (kap. 1, 3). Derfor vil han også høre deres bønn. Han har jo selv bedt oss om å be. Vi står i et nært forhold til den Allmektige Gud, som far og barn.

.

Det er motsatt med de gudløse. Herrens åsyn er over dem. Ordbruken er svært lik, men sammenhengen viser to motsatte holdninger av Herren. For begge gjelder det at Han følger med oss alle og ser våre veier. Han behandler og dømmer oss etter det. Vi merker at Gud ikke hører de som gjør det onde. Her er ikke tenkt på enkelte fall i synd som vi kan vende oss fra. Her taler han om mennesker som lever i og praktiserer synden. Ingen ting er skjult for hans øyne.

.

Gjennom hele Bibelen går denne todelingen av mennesker. Det handler om den smale og breie vei, Mat. 7, 13-14; om å bygge på fjell eller på sandgrunn, Mat. 7, 24ff; om å leve etter Guds ord eller ikke, Salme 1; og om hvordan vi stiller oss til ordet om korset, 1. Kor. 1, 18. Vi er alle på en av disse to veiene.

.

13 Og hvem er det som kan gjøre dere ondt såfremt dere legger vinn på det gode? 14 Men om dere enn skulle lide for rettferdighets skyld, er dere salige. Men frykt ikke for dem og forferdes ikke; men hellige Kristus som Herre i deres hjerter, 15 og vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere, dog med saktmodighet og frykt, 16 idet dere har en god samvittighet, for at de som laster deres gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler dere for som ugjerningsmenn. .

Den samme tanken fortsetter i grunnen her: Hvis Guds øye følger oss, hvem kan da gjøre oss virkelig ondt? Etter sammenhengen betyr ”ondt” her forfølgelse og motstand. Og svaret er et kraftig nei. I det lange løp kan verden ikke gjøre oss noe.

.

Likevel vet vi at mange må lide for Jesu skyld, det viser Kirkehistorien oss – både i den første martyrtid og ulike steder senere. Når det skjer, er vi salige, v. 14. Det avgjørende for vår frelse er ikke de ytre kår. Det er troen på Jesus som frelser.

.

Derfor behøver vi ikke å frykte for motstanderen på den måten. Jesus holder sine fast gjennom alt. Legemet må tåle mye i forfølgelsestider og motgang, og sinn og tanke kan fylles av tvil og spørsmål. Men verden kan ikke røre vår tro og frelse. Den står på en sikker grunn. Vi skal bare holde oss til Kristus, la ham regjere i våre hjerter. Etter sammenhengen må det være betydningen av denne setningen her: Hellige Kristus som Herre i deres hjerter. I vanskelige tider er det aller viktigste å holde seg til ham.

.

Da kan vi også forsvare oss rett. Da behøver vi ikke å vise fram vårt eget liv. Folk vil alltid finne feil ved det. Vi kan peke på Kristus som vår herre. Verden vil ikke godta det regnskapet, men det er vårt forsvar og vår grunn for himmelhåpet.

.

Men det skal skje med ”saktmodighet og frykt”. Et ydmykt og stille sinn når mye lenger her enn overlegent skryt og høylydt snakk om kristendom. Også i en slik stund står vi for Gud og hans øyne følger oss. Derfor skal vi tale med en viss frykt for å kunne skade Guds rike og skyve folk enda lenger fra oss og kristendom. Noen av oss må kanskje kjempe en indre kamp her mot naturen og kjødet.

.

Gjennom alt gjelder det å ha en god samvittighet, v. 16. Det kan vi ikke ha om vi lar kjødet rå i slike stunder. Noen vil tale ondt om oss og kanskje forvrenge det gode vi har gjort og bare peke på svakheter og feil. ”Deres gode ferd i Kristus” er uttrykk for kristenlivet og ikke moralsk fullkommenhet.

.

Når vi også ytre sett lever et så godt liv som vi kan, vil verden måtte skamme seg. Til slutt må de se at de tar feil når de baktaler oss for som ugjerningsmenn. De vil nok ikke erkjenne det offentlig så lett. Men her gjelder det først og fremst deres eget tankeliv og erkjennelse.

.

17 For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt.

Noen ganger er det Guds vilje at de troende må li for hans skyld. Her gjelder ”Guds tillatelige vilje”, det er ikke Han som sender den. Men han bruker noen ganger det onde for å prøve oss og dermed styrke oss i livskampen. Her taler han om å lide for Jesu skyld, når vi gjør det gode. Da er lidelsen gagnlig. Hvis får kritikk når vi synder og gjør noe galt, fortjener vi reaksjon og motsigelse. Og det ydmyker oss. Vi føler oss skyldige og må bære følgen av det. I slike stunder skal vi ikke prøve å rettferdiggjøre oss selv, men erkjenne åpent og sant: Jeg gjorde feil, vil du unnskylde meg!

.

Kristus led for synder.

18 For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden, 19 og i denne gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt, 20 de som fordum hadde vært gjenstridige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken blev bygget, i hvilken noen få - åtte sjeler - blev frelst ved vann, 21 det som også nå frelser oss i sitt motbillede, dåpen, som ikke er avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse, 22 han som er faret opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.

I kap. møter vi også et viktig vers med flere deler av forsoningslæren: "For Kristus selv led døden for syndenes skyld, en gang for alle. Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud. Han døde legemlig, men ved Ånden ble han gjort levende..." (v. 18).

.

Det første vi skal merke oss her er at uttrykket "led døden". NO-78 har trolig forsøkt å kombinere to lesemåtene ved å oversette: led døden, mens NO-30 og NB-88 oversetter: Kristus led. Innholdsmessig blir det likt: Kristus led og døde for synden. Det var hans oppgave og mål med inkarnasjonen. "Han døde altså ikke for sin egen sak, men utelukkende for andres, for å fri dem fra syndens skyld og makt og sette dem i evig frihet" (T. Bjerkrheim).

.

Det andre vi må understreke er sammenhen­gen ordet står i. Peter har talt om de krist­nes lidelse etter en formaningsdel. De led ikke forgjeves, det var "bedre" å lide som rettferdig enn som urettferdig (v. 17). Dette stadfester han så i v. 18 ved å vise til Kristus: Han led en gang. Bengel sier om dette verset: "Det er bedre for oss å lide en gang med Kristus enn for evig å være uten ham."

.

Jesu lidelse var en engangshandling. I Hebr. står denne sannhet i forhold til og i motsetning til de mange offer i den gamle pakt, Hebr. 7, 27; 9, 28; 10, 10. Sammenhengen i 1. Peters brev taler om en annen side der som vist ovenfor. Likevel står sannheten fast at Kristus døde en gang og det skal ikke skje igjen. Dermed er syndens straff tatt for alltid.

.

Den rettferdige (Kristus) led for uret­tferdige (syndere). Dette et ordspill både på gresk og norsk: en rettferdig for urettferdige. Her står den ene i kontrast til "de urettferdige" som må bety alle mennesker i hele verden til alle tider, ettersom intet menneske er rettferdig. Dermed er forsoningens universalitet nevnt. Kristus led for alle. Hans forløser-og frelsergjerning gjelder alle mennesker. "De urettferdige" er et talende uttrykk om menneskene. De er synde­re i den forstand at de ikke eier rettfer­dighet og heller ikke gjør rettferdighet.

.

Hensikten var å føre oss fram for Gud. Det viser at Peter tar seg selv med både blant de som var urettferdige og de som ble ført fram til Gud.

.

Her er litt ulike oversettelser. I NO-30 og NB-88 står det slik vi har skrevet her: for å føre oss fram til Gud. NO-78 har derimot: for å føre dere fram. Her er altså to lesemåter: oss eller dere. I det ene tilfelle tar apostelen seg selv med, og i det andre tenker han bare på leserne. Det har ellers liten betydning. Kristus led for alle, her er det bare spørsmål om adressaten.

.

Jesus døde som menneske, led døden i kjødet, men stod opp fra de døde (levendegjort i eller ved Ånden). Jesu legeme stod opp igjen i en herliggjort skikkelse og forent med hans ånd.

.

Nå kommer noen vanskelige vers som noen fortolkere bruker my plass på. Vi kan ikke gjøre det her, men si litt om saken og så vise til litteratur som behandler det grundig.

.

Her vil jeg sitere det Guttorm Raen skriver i Ettbindskommentaren, Lunde 1987. Det er kort og konsist: ”Det som er vanskeligst å tolke er det som sies om at Kristus i ånden ’gikk bort og forkynte for åndene som var i fangeskap’, v. 19. Noen har ment at det dreier seg om evangelieforkynnelse, og at det er mulighet for omvendelse etter døden. Men det stemmer ikke, for det er bestemt tale om noen som har hørt Guds ord og fått anledning til å vende om under sitt jordeliv, v. 20. (Åndene er det mest naturlig må forstå som avdøde mennesker, ikke engler, jfr. Hebr. 12, 23.’Forkynne’ kan gjelde både evangelium og lov. Gal. 2, 2; Apg. 15, 21. Andre tolker Ånden i v. 18 som Den Hellige Ånd, og mener det betyr at Kristus talte evd Ånden på Noahs tid. Men da blir det ikke mening i det som sies om at han ’gikk bort og forkynte’ etter at han var levendegjort. Mest sannsynlig er det nok at det skalk forstås som hans levendegjørelse etter at soningsdøden var fullbrakt, det vil si at det første trinnet i hans opphøyelse var at han kunngjorde sin seiert i dødsriket, jfr. Kol. 2, 15.

.

Om dåpen, v. 21, understrekes to momenter: (1) Den er et nådemiddel (et middel som frelser, jfr. Apg. 2, 38; Rom. 6, 3f; Tit. 3, 5. (2) Det er ikke tale om en seremoniell, ytre renselse, jfr. Hebr. 9, 13f, som skulle være virksom uansett om en lever i troen eller ikke. Nådemidlet forbenter et tilsvar i tro på Guds løfte, slik at samvittigheten blir renset, jfr. Mark 16, 16.”

.

I ånden gikk Jesus altså bort og preket for åndene som var i varetekt, v. 19f. Disse hadde før vært gjenstridige, i Noahs dager, mens arken blev bygget. Vi husker at noen få sjeler blev frelst ved vann, faktisk bare åtte. Da hadde Gud vært langmodig mot folket, slik han alltid er.

.

Så bruker Peter vannet som bilde på dåpens vann og sier at det hører med til frelsen. Han sier at det ikke er avleggelse av kjødets urenhet, som når man vasker legemet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi oppstandelse, v. 21f. Han går likevel ikke grundig inn i dette og sier hvorledes vannet frelser i dåpen. Han stanser bare ved Jesu historie og sier at han fór opp til himmelen og er nå ved Guds høyre hånd, der engler og makter og krefter er ham underlagt.

.

Her viser jeg videre særlig til fortolkingene av Tr. Bjerkrheim i Bibelverket og prof. Sigurd Odland i sin kommentarserie.