Peters første brev - 2.

.

1. Peters brev.

Kap. 2.

.

De troendes nye liv.

1 Pet 2, 1-3. Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse, 2 og lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, for at dere kan vokse ved den til frelse, 3 så sant dere har smakt at Herren er god!

.

Tanken fra kap. 1, 22 føres her videre med nye formaninger til et hellig liv i hverdagen. Det er tydelig at Peter legger stor vekt på den siden ved kristenlivet. Det er ikke sikkert at vi gjør det. Det er lettest nå å forkynne og vitne om nåden og de gode sider ved evangeliet. Men det fører ikke til vokster, se nedenfor. Det er heller ikke en bibelsk tanke at dette hverdagslivet vårt og dermed den praktiske helliggjørelsen kommer automatisk av seg selv når vi er kristne. De sterke formaningene hadde da ikke vært nødvendige.

.

Og Peter er svært konkret og aktuell også for oss. Det er noe vi som kristne skal legge av, eller legge til side som det står på engelsk. Han bruker bildet om å skifte klær, ta av seg noe. Det samme gjør han f. eks. i Ef. 4, 22. Når både Paulus og Peter legger slik vekt på dette, kan grunnen være at noen predikanter ikke har forkynt formaninger eller til og med sagt de ikke var nødvendige.

.

Nå understreker Peter dette. Med ordet ”derfor” viser han til det som er sagt i kap. 1 som grunn til et nytt liv. De er dyrt kjøpt og gjenfødt til en arv i himmelen – da er det naturlig at de også lever slik det sømmer seg en himmelborger.

.

De skal avlegge all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse. Tre ganger sier han ”all”, og da er ingen ting unntatt av ondskap, svik og baktalelse. Her kan vi ikke komme med noen bortforklaringer eller unnskyldninger og si: Det betyr jo så lite! Nei, alt det onde skal bort. Det samme gjelder svik og baktalelse. Det siste er kanskje den mest utbredte synd blant oss. Det skal så lite til før folk snakker nedsettende om andre. Hykleri er å forestille seg og gi inntrykk av at man er bedre enn man egentlig er. I all religion ligger det snublende nær. Og avind er å misunne andre det vi selv ikke har. Ja, noen misunner andre også det de selv har. De vil være enerådende på sitt felt.

.

Det er ikke tale om å være fullkomne i alt. Det kan ingen her i verden. Heller ikke kan vi rydde ut alt ondt i vårt hjerte. Men jeg tror vi alle skjønner hva det dreier seg om: Vi skal ikke tillate synden å tre fram. Vi må lære å si Nei og ikke praktisere synden. Og når vi faller i noen synd, viser Jesus oss veien tilbake til ham som møter oss med nåde og tilgivelse. Men det skal ikke være en unnskyldning for å synde. Før kalte man det å synde på nåde.

.

Guds ord er mat for sjela, v. 2. Det er redningen for oss. Om vi lever mye i Guds ord, vil også sjel og hjerte bli opptatt av de åndelige ting og ikke av verden. Jesus sa at menneske lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord, Mat. 4, 4. Jfr. 5. Mos. 8, 2-3. Vi får her en formaning til å lengte etter Ordet, fordi vi trenger det. Ordet for å lengte er sterkt, som når et lite barn er sultent og nærmest skriker etter mat.

.

Ordet er melk, dvs. næringsrik mat og helt nødvendig som for små barn. Det er samme sak Jesus taler om i Joh. 6, 51: det brødet jeg vil gi er mitt legeme som jeg vil gi for verdens liv. Melk inneholder all nødvendig næring for et lite barn, slik Guds ord har alt det vi trenger for vårt åndelige liv.

.

Den er ekte el. uforfalsket. Det er et sterkt uttrykk for at Bibelen er Guds sanne ord. Her betyr det at det ikke er blandet opp med mennesketanker! Så snart et Gudsord blir det, er det ubrukelig.

.

Hvorfor er dette så nødvendig for oss? Jo, sier Peter: ved det kan vi vokse til frelsen er nådd. Frelse betyr her den endelige frelse i Guds himmel, slik som i kap. 1, 9. I den tiden vi lever som kristne på denne jord, taler ordet om vokster for en kristen, jfr. 2. Pet. 3, 18.

.

Vi kan aldri vokse oss fram til å bli kristne. Vi må bli født til det. Men vi kan vokse som kristne. Og denne vokster har både med kunnskap å gjøre, et bedre liv som kristen, om større tjeneste og et dypere og mer inderlig samfunn med Gud. Da behøver vi næring. Og det er Guds ord.

.

Så sant dere har smakt at Herren er god, står det. Det betyr at de har opplevd og erfart Guds godhet til frelse. De er altså begynt på himmelveien. Nå vil Peter at de skal fortsette der, og da må de bruke Guds ord. Det er maten og styrken på veien. Herren er god, sier han. Om denne godhet sier Peter mer utover i brevet. For her taler han om en åndelig og guddommelig godhet, som Frelser og Herren. Derfor kommer nå neste oppfordring:

.

De troendes presteskap.

V. 4-8 Kom til ham, den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, 5 og bli også dere oppbygget som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. 6 For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme. 7 Dere altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe, 8 disse som snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt.

.

Innbydelsen i v. 4 kommer gjerne noe uventet, slik det står på norsk. Leserne er gjenfødt og velsignet av Gud. Likevel står det: Kom til ham. Vi må stadig komme til Kristus på grunn av vår daglige synd og skrøpelighet, det er sant. Men kanskje en annen oversettelse treffer meningen bedre, nemlig den engelske King James, i norsk oversettelse 1999 og Bibelen Guds ord 1997: Når dere kommer til ham som til en levende stein. (Grunnteksten har pres. part. som nettopp understreker at de stadig kommer til ham, det er ikke en oppfordring til å komme.)

.

Nå bruker Peter et nesten umulig bilde sett med menneskelige øyne: Jesus er en levende stein. Det er mot all natur. En stein er død. Men Bibelen fyller ofte ord med et nytt innhold. I dette avsnittet er bildet et byggverk, et åndelig hus. Her er Kristus hjørnesteinen, som nevnt i Salme 118, 22 og Jes 28,16. Men han er ikke en død stein, han er levende både ved at han selv har evig liv som Gud og gir liv til alle som kommer til ham.

.

Først sier Peter med sitt sitat fra Det gamle Testamentet at Jesus Messias ble forkastet da han kom til verden, jfr. Johs 1, 11. Peter hadde selv vært med Jesus og visste hvordan han ble mottatt i Israel. Og det var bygningsmennene som forkastet ham, dvs. lederne og prestene.

.

Da sier han straks: Dere som kommer til Jesus, er selv levende steiner ved troen på ham. Og da blir alle de troende som steiner i en stor bygning, til et åndelig hus. Det er Guds menighet på jord. Vi hører alle sammen, støtter hverandre og sammen er vi små deler av Guds rike. Det taler om et samfunn og et fellesskap mellom de troende. Noen av oss er nær hverandre, mens andre står på en helt annen vegg av huset. Men vi tilhører alle den samme Guds menighet, og alle har fått åndelig liv ved den samme frelser. Derfor er det et inderlig og åndelig fellesskap mellom Guds folk i alle land og tila lell tider. Vi hører sammen fordi vi har den samme frelser.

.

Han bruker straks et annet bilde: Vi er et hellig presteskap. Prester er ganske vanlig i mange religioner. Det er de som tar seg av ritualene og er de offentlige representantene for religionen m. m. Jødekristne kjente også godt til presteskapet i den gamle pakt. Men dette har lite og ingen ting med det Peter vil ha fram. Også her bryter en ny tid fram.

.

I den nye pakt er det et hellig presteskap i et åndelig hus med åndelige offer. Dermed er det et åndelig prestedømme av en helt annen karakter enn i den gamle pakt. I v. 9 er de kristne kalt for et ”kongelig presteskap”. Det taler om hvem vi tilhører i vår prestetjeneste, nemlig kongenes konge. Og det sier igjen at vi bor i et annet rike enn denne verden. Og det er det Guds rike som bygges av frelste syndere på jord. Ingen andre har rett til å bo der.

.

Presteskapet taler om en tjeneste. Vi bærer fram åndelige offer som er til behag for Gud, slik prestene i Det gamle Testamentet bar fram blodige og ublodige offer på alteret. Det vi har å bære fram, er oss selv. Bibelen sier at vi skal bære fram eller framstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag, Rom. 12, 1. Det er selvfølgelig åndelig å forstå.

.

Det er ikke kroppen vår som bokstavelig skal legges fram for Gud, men at vi bruker vårt legeme og vårt liv i tjeneste for Gud. Og det gjelder ikke bare de som går inn i en heltidstjeneste for Herren som misjonær, prest eller predikant. Hver eneste en av oss er med i denne tjenesten ved forbønn, møter og foreninger for Guds sak, samtale med folk og rett og slett å leve rett og godt med Gud.

.

Men det må være en ren og hellig tjeneste om den skal være Gud til behag ved Jesus. Det som smaker av æresyke og egoisme eller andre synder, må bort. Skal tjenesten for Gud være til Guds behag, må den framfor alt være ”ved Jesus Kristus”. Han må være drivkraften og motivet, og han må få all ære og ros for det som skjer. Hvor mye har ikke blitt mislykket fordi det ikke skjedde. Tenk om vi kunne lære mer og mer å tjene slik at Guds rike var hovedsaken. Å være en hellig tjener for Gud er å innvie seg til Ham slik at det er han som styrer oss i tale og beslutninger som angår Guds rike. Det er en dyrebar lærdom for en kristen arbeider.

.

I v. 6 henviser Peter til Skriften og siterer Jes. 28, 16, og i v. 7 siterer han Salme 118, 22 og i v. 8 er det et sitat fra Jes. 8, 14. Også v. 9-10 gjenspeiler ord i Det gamle Testamentet, fra 2. Mos. 19, 6, Jes. 43, 20-21 i v. 9 og Hoseas 1, 6.9; 2, 3 og 25 i v. 10. Dette viser at Peter var godt kjent i Det gamle Testamentet og visste å bruke det som en kristen forkynner. Han bygde sin forkynnelse på Guds ord slik at det ble hans autoritet. Det er tryggheten i vår forkynnelse.

.

Jesus er hjørnesteinen – i Sion. Det var egentlig en del av Jerusalem i den eldste delen av byen – ”Davids by”. Senere er det blitt brukt om hele Jerusalem. I overført betydning er det navnet på sentrum i Guds rike, slik det er brukt her. Jfr. også Hebr. 12, 22 og Åp. 14, 1. Luther forklarer forresten ”hjørnestein” med at Jesus ”brakte hedninger og jøder sammen, de som var mentale fiender”. Han sier også at ”denne steinen ble plassert der først” og huset ble bygget på den. Slik må vi alle bygge på ham.

.

Kristus er også utvalgt og dyrebar. Gud fant bare ham – ingen andre kunne bli verdens frelser. Og han er dyrebar og kostelig, jfr. v. 4. Det fantes ingen ting i universet eller i himmelen som var så verdifull som Kristus. Han er Guds egen Sønn, fra evighet til evighet. At han var den eneste som kunne frelse verden, gjør han meget verdifull. Og en følge av dette at Kristus er dyrebar i seg selv, er han også det mest kostelige for en kristen. Dermed er Jesus all ære verd også fra oss.

.

I dette Guds rike er Jesus grunnvoll og hovedsak og selve grunnleggeren. Derfor er det så alvorlig at han ble forkastet. Og sitatet fra Jes. 28, 16 sier noe mer: Den som tror, haster ikke, står det hos Jesaja. Peter bruker den greske oversettelse, Septuaginta, over skriver i siste del av verset: - han skal ikke bli til skamme. Det gjelder både her i livet og særlig når vi står for Guds trone. Mange opplever nok motgang og føler skam i tunge tider. Men her må vi se på alt i det evige perspektiv og hvordan det går til slutt. Og da har en troende ikke hastverk, han har tid å vente på Guds time når han skal overta styret for hele verden. Den som hviler i Herren, skal ikke bli til skamme og bli skuffet, og har ikke behov for å flykte i hast, står det i JFB-commentary.

.

I motsetning til den fortapte verden, er det en ære å være en kristne, v. 7: Æren tilhører dere som tror. Vi er Guds barn og har full arverett i det himmelske. Allerede her på jorden får vi en forsmak på det. Jesus er vår frelser, og han har gjort alt dette mulig for oss. Derfor takker vi og tilber ham.

.

De vantro kommer heller ikke utenom Jesus. For dem er han blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe, v. 7. Selv om noen forkaster Jesus, er han likevel hjørnesteinen, dvs. grunnvollen i Guds rike som ingen kommer utenom. Gud er ikke avhengig av noe menneske, heller ikke bygningsmennene i Israel. Gud fullfører sitt verk etter sin vilje, som alltid er til beste for oss mennesker.

.

Når de ikke tror, er Jesus en snublestein og til anstøt. Grunnen er at Jesus og hans lære kommer i veien for deres egen vilje. De vil ikke bøye seg for Jesus og følge ham, for han er for liten i menneskers øyne. Det er ”å ta avstand fra ham på grunn av den ringe skikkelsen han hadde” (Trygve Bjerkrheim).

.

Vantroen er alltid til fall og ulykke for de vantro. Men de kan ikke ødelegge Guds rike på den måten, de ødelegger bare for seg selv. W. F. Besser sier i sin kommentar: ”De kan ikke gjøre det ordet som er forkynt til frelse for dem kraftløst ved sin vantro, men de må tvert imot stadfeste det ved å lide den dom som det samme ord dømmer dem til etter Guds ordning.” Og Luther sier om disse vantro: ”Det gjelder ikke bare de store offentlige syndere, men heller de store helgener som vil store på den frie vilje og deres gode gjerninger og gudsfrykt.” Det er en nyttig presisering.

.

Når de vantro vil rømme fra Kristus, møter de ham som en stein de snubler over og faller. Det er ikke Guds skyld, men deres egen fordi de fornekter ham. De snubler og faller ved å ikke ta imot Guds ord til frelse i Kristus, v. 8. ”Til det er de også satt.” Det betyr at Gud har bestemt for alle vantro at de skal gå fortapt. Han ønsker det ikke, men det er en konsekvens av vantroen. Jesus er den eneste vei til frelse. Når noen ikke vil gå den, må de ta følgene. Gud vil ikke at de skal gå fortapt, men de velger det selv.

.

V. 9-10. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans dyder som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, 10 Dere som fordum ikke var et folk, men nå er Guds folk, dere som ikke hadde funnet miskunn, men nu har fått miskunn.

.

Her gjentas noe som er sagt før om presteskapet og med nye henvisninger til Guds ord.

.

Som Guds barn er vi en utvalgt ætt. Det har ikke noe med utvelgelse av noen framfor andre. Alle som hører Ordet er kalt av Gud til å ta imot frelsen. Men de som tar imot kallet og lar seg frelse (”velger”) er de utvalgte. Slik har det vært sagt på en enkel måte. Se også til kap. 1, 1-2. Det er nok et skrøpelig folk han har valgt, som det står i 1. Kor. 1, 26ff.

.

Valget er derfor ikke på grunn av noe i oss selv. Grunnen til valget er Guds egen kjærlighet til den skapte verden. ”Ikke en så ussel er at ei Jesus har ham kjær,” synger vi. Når Gud kalte menneskene, måtte han gå om en annen, en som Gud aksepterte. Derfor valgte og kalte han oss ”i Kristus”, Ef. 1, 4. Han har tatt på seg vår skyld og sonet vår synd. Nå går han god for oss innfor Gud, og vi får skjule oss i ham. Se også Johs 15, 16 og 19.

.

Dernest er vi et kongelig presteskap, jfr. v. 5. Det betyr at alle troende i den nye pakt er prester for Gud. Derfor har de adgang like inn til Herrens trone og vi behøver ingen mellommann mellom Gud og mennesker, slik f. eks. paven framstiller i den katolske kirke. Det presteskap som er i statskirken eller frikirker er heller ikke det samme som Det gamle Testamentet.

.

Noen hevder at dette presteskapet ikke betyr at alle troende skal forkynne Guds ord. Prof. Olav Moe og biskop P. Madsen sier det. Forkynnelsen her gjelder formaning til livets helliggjørelse, sier Madsen. Det er likevel klart at alt som sies her gjelder alle kristne. Det er ikke bare en spesiell gruppe som skal tale Guds ord. Alle som er kalt og utvalgt, en hellig Guds eiendom skal forkynne. ”Gullgruben” er nærmere når den sier: ”Alle troende mennesker skal være med og ’forkynne hans storhet’.” Og prof. G. Wohlenberg skrev i den anerkjente Zahns Kommentar at det er de som er kommet ut av mørket til lyset ved evangeliet som skal forkynne. Og han understreker at det ikke bare skal skje med ord, men også ved et hellig liv.

.

At dette er kongelig betyr bl. a. at de er et nytt folk på jorden med en ny konge, Herren selv. Guds folk tilhører ikke bare en nasjon, men består av mennesker fra alle folk og nasjoner som alle har anerkjent Herren Gud som sin leder og konge.

.

Guds barn er også et hellig. Å være hellig er å være utskilt fra verden og innviet til Gud, som vi har sagt til kap. 1, 2. Det er slik vi er i Guds øyne, og det handler også om tjenesten som kristne. Vi er innviet til Gud for å tjene ham i kjærlighet med ord og gjerninger.

.

Vi er også kalt et folk til eiendom. Vi tilhører Gud som hans eiendom, og det innebærer at vi er utskilt fra verden og hedninger. På engelsk (KJ) er ordet oversatt med særlig, spesiell, og betyr at det er et helt annet folk enn verden. I den norske oversettelsen av KJ (1999) er det oversatt med særegent folk. Og det er spesielt fordi det er Guds eiendom. Jfr. 5. Mos. 7, 6. – Men ordet på grunnteksten (peripoiéå) kan også bety å kjøpe, skaffe seg, erverve. Og denne betydningen er beholdt den syriske oversettelsen Peshitta (engelsk oversettelse ved G. M. Lamsa). Det taler om at vi er Guds eiendom fordi han ikke bare har skapt oss, men kjøpt oss dyrt med sitt blod. Det skjedde på Golgata.

.

Oppdraget vårt som gjenløste og hellige kristne er å forkynne hans storhet. Det betyr først at vi ikke skal forkynne oss selv eller tale mye om våre egne gjerninger. Det er en stor fare ved alle intervjuer og portretter og selvbiografier. Det ligger i vår falne natur og framheve våre ”gode” sider, om vi har noen. I en biografi stod det slik: Jeg er fornøyd med meg selv. Og en stor politiker sa: Jeg har ingenting å angre. Menneskelig sett kan det være sant noen ganger, men aldri som kristne.

.

Dernest viser det innholdet i vår forkynnelse og vitnesbyrd. Vi skal forkynne Kristus som Filip gjorde i Samaria, Apg. 8, 5. Hans dyder eller storhet er Guds gjerninger, og særlig hans frelsergjerning i Kristus. Bare det kan berge oss mennesker. Og når et møte og et vitnesbyrd er godt, er det når Jesus Kristus blir fremhevet. Vi skal ikke tale mye om oss selv, og slett ikke om vår udyder, som en sa. Vi skal aldri legge skjult på at vi er syndere hver eneste dag. Men vi skal ikke la det smake av selvskryt. Synden skal ydmyke oss.

.

Vers 10 viser dette. Peter sier at leseren ikke var et folk før og hadde ikke funnet miskunn. Det kan tyde på at de var hedninger – for jødene var jo et folk. De var ingen ting og var ikke på vei til himmelen.

.

Men så skjedde forandringen. Gud gjorde dem til sitt eget folk. Og det skjedde ved den nye fødsel som er omtalt i kap. 1. Og den skjedde av nåde ved troen på Jesus. Da fikk de miskunn og fikk del i Kristi frelsesverk.

.

Hovedsaken er at han frelste oss. Han kalte oss ut av mørket der verden og synden rår, og til sitt underfulle lys, som er evangeliet og frelsen vi lever i. Og da skal vi heller ikke glemme å kalle andre inn der. Det hører med til forkynnelsen. Det må lyde klart og tydelig til alle at alle kan bli frelst. Ingen synder er for stor. Men du må komme i nådens tid før døren lukkes.

.

De kristne er pilegrimer i verden.

11 Dere elskede! jeg formaner dere som fremmede og utlendinger at dere avholder dere fra de kjødelige lyster, som strir mot sjelen,

Dere elskede – eller: mine kjære. Slik taler han til de troende han kjenner. Slik kjenner han det. De er virkelig hans kjære venner. Som vi har sett i forrige avsnitt er de troende et nytt og spesielt folk i verden. Og de har et særlig forhold innbyrdes. De er brødre og søstrer i Ånden. Men det er også en forsiktig måte å nærme seg dette temaet på. Ennå en gang skal han tale om den hellige vei som de troende går på.

.

Og da formaner han. Formane kan bety å trøste og hjelpe, slik Ånden blir kalt for trøsteren. Slik vil formaningen oppmuntre folket. Men det betyr også å peke på noe galt som må rettes og vise til gode og nyttige gjerninger. Det vil Peter gjøre nå.

.

Først minner han dem om at de ikke er hjemme ennå. De bor i et fremmed land og er derfor utlendinger her i verden. Det er en nyttig påminnelse. For det forteller oss noe om hvem vi er og hvordan vi bør være i denne verden. Dette henger sammen med at de er borgere av Guds rike, og verden er ikke det. Vi må kalles ut av verden for å få del i dette nye riket. Og Peter er selv en fremmed. Han er en del av Guds rike, og deler kår med dem der.

.

Besser har et lite avsnitt om hvordan det er å være fremmed. Det skal vi sitere her: ”En fremmed taler et fremmed språk, han er kledt i fremmede klær, og retter seg etter fremmede seder og skikker. Han taler også et språk som er ukjent i denne verden, det som Den Hellige Ånd lærer dem som bekjenner og ber i Jesu navn. Har vi den drakt som er fremmed for den stolte verden, nemlig Jesu rettferdighets bryllupsklær? Lever vi etter de seder og skikker som er så fremmed for denne verden, nemlig etter Guds folks hellige og prestelige skikker ved at man i en ånd tjener en Herre med åndelige offer? En pilegrim bosetter seg ikke i det land han vandrer gjennom. Han bruker bare reisekost. Han vil videre og iler fremad til reisens mål.”

.

Og dermed minner apostelen leserne og oss om noe viktig: At dere avholder dere fra de kjødelige lyster, som strir mot sjelen. Her er det tale om synder og gjerninger som ikke er i samsvar med kristentroen. Ingen synd er det. Alt som er mot Guds ord og bud, strir på sjelen. Derfor er Peter nå inne på et ømtålig spørsmål. Vi kan ta med hele rekken av Guds bud og alle såkalte lastekataloger. De hører ikke hjemme i en troendes liv og i Guds forsamling på jord.

.

De skal avholde seg fra dem, sier Peter. Han tenker fremdeles på at de er utlendinger. Og det bilde er klart. Når vi er på reis i et fremmed land, er det flere ting vi ikke gjør. Vi kjøper ikke hus – om vi ikke skal bruke det til feriested. I noen land kan man bli tilbudt ekteskap over natten med mange fordeler. Da svarer vi: Nei takk, det kan jeg ikke. For det ville lett binde oss til stedet.

.

En kristen har det også slik. Vi må lære å si nei. Vi skal tenke slik: Vi tilhører et annet folk og har et annet hjemland. Vi er på vei dit. Da kan jeg ikke delta i syndig lag og ha fornøyelse av det. Et syndig forhold vil utvilsomt ødelegge sjelelivet og forholdet til Gud og Frelseren. Da er svaret nei.

.

Dette kan lett føre til strid. Du kjenner kampen i ditt indre: Skal – skal ikke? Og det kan bli strid innen familien og blant venner. Da er det godt og viktig å gå inn til Gud med saken, og la hans Ånd få lede avgjørelsen. Den er alltid i samsvar med Skriften.

.

12 så dere lar deres ferd iblant hedningene være god, for at de mens de baktaler dere som ugjerningsmenn, kan se deres gode gjerninger og for deres (gjerningenes) skyld prise Gud på besøkelsens dag.

Neste formaning, som nok er et resultat av den første, er et godt og fint liv blant de ufrelste. Vi kan aldri bli fullkomne, og verden vil kanskje alltid finne noe å utsette på oss. Men vi skal ikke gi dem anledning til det ved å leve i åpen synd av ulik slag. Og her kan vi godt være nøye, tenke oss om før vi handler og gjør noe. Vi bør spørre oss selv: Er dette til gagn eller skade for Guds navn?

.

Den gudløse verden vil nok baktale oss og noen ganger dikte opp ting vi har gjort. Noen har glede av det. Andre bruker det som unnskyldning for at de selv kan synde. ”De kristne er ikke bedre enn andre,” sier de og mener de derfor kan leve som de selv vil. Da er det viktig å stå fast i det liv som Gud har talt om i sitt ord. Vi skal f. eks. ikke gjøre noe som helst ondt mot de som gjør ondt mot oss.

.

Da kan det skje noe underlig. En dag vil noen av de som baktalte oss, se vi hadde rett. Det var feil å si noe ondt om andre. Noen møter selv kallet til frelse og tara imot. Etterpå kan de si: Noe av det som gjorde at jeg ble en kristen, var ditt liv. Og så takker de Gud for det. De priser Gud på besøkelsens dag. De kristnes gode liv var et kall til den gudløse verden. Ikke noe offer er for stort når slikt skjer. Vi kan også takk Gud for at vi fikk lov å være lys og salt i vår egen tid. Men det skjer kanskje altfor sjelden.

.

13 Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som den høyeste, 14 eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt.

Vær derfor, sier Peter. Så gir han et eksempel på hvordan vi kan leve et godt liv her i verden. Vær all menneskelig ordning undergitt! Det gjelder lover og regler og handler om underordning under andre. Det er aldri lett. Men vi bor i et samfunn med nødvendige lover og ordninger. Skal samfunnet fungere, må vi innrette livet vårt etter det.

.

Vi kan ta et enkelt og praktisk eksempel. Myndighetene har vedtatt trafikkregler. Og de er ikke tilfeldige. De er faktisk til vårt eget beste når alle andre også følger dem. Da skal vi ikke tenke: Jeg bryr meg ikke om dem, for jeg er som kristen hevet over alle lover. Nei, sier Guds ord. Du skal følge dem – for Herrens skyld. På den måten viser du at du respekterer myndighetene og lovene. For øvrigheten er villet av Gud. Rom. 13, 1.

.

Vi skal ikke bare holde lovene for å unngå straffen, men som en Guds ordning. Peter kjenner ett unntak av dette, når lovene strir mot Guds ord. Han hadde selv talt tydelig om dette i den første kristentid, Apg. 4, 19 og 5, 29.

.

15 For slik er det Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet, 16 som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere.

Nå sier han også tydelig fra: Det er Guds vilje å gjøre det gode også mot de som selv ikke er gode. Slik kan vi målbinde verden og vise i praksis at vi er et annerledes folk. Det er ikke nok å si det med ord, vi skal vise det i hverdagslivet. Vi skal ikke se etter frukt eller om noen legger merke til vårt liv og omvender seg. Det er Guds sak. Vi skal mer se til å ta det nøye med våre ord og handlinger at de ikke gjør skade.

.

Verden er både uvettig og vankundig, står det. I NB-88 heter det: uforstandige og uvitende. Uten Guds Ånd er i grunnen alle mennesker det. Paulus sier noe om dette til Titus, Tit. 3, 3. Det er først ved gjenfødelsen vi ser mye av dette.

.

Det er sant: Vi er fri. Fri fra synden og dommen. Og vi er fri fra å måtte gjøre det onde, slik det naturlige menneske er. Her skal vi passe på at vi ikke bruker friheten til en leilighet for kjøttet eller som påskudd til å synde. Vi kristne må ikke engang tenke slik, for vi skal oppføre oss og leve som det vi egentlig er, Guds tjenere. Også her er Peter inne på det hellige hverdagsliv.

.

17 Ær alle, elsk broderskapet, frykt Gud, ær kongen!

Ære, elske og frykte. Det er noen vern som kjennetegner Guds barn. Men hele veien gjelder det å se bort fra oss selv. En egoistisk kristen er i grunnen en selvmotsigelse. Det er også en æresyk person, en som tenker på ære for sin egen del, ofte for ganske små gjerninger og dyder.

.

Nei, ær alle andre. Prøv og opphøy din neste, tal vel om ham, kappes om å hedre hverandre, står det. Rom. 12, 10. Men særlig skal kongen ha ære, dvs. den øverste leder på grunn av sin høye stilling. Broderskapet er de andre kristne, ung og gammel, høy og låg. Et kjennetegn på ekte kristendom er faktisk broderkjærligheten. 1. Johs 3, 14. Nå minner Peter oss om det. Viktige ting kan lett glemmes. Og til sist: frykt Gud! Den rette gudsfrykt er en viktig del av kristenlivet og erfaringen med Gud. Ta vel imot dette.

.

Kristus og hans tjenere.

18 Dere tjenere! vær deres herrer undergitt i all frykt, ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange! 19 For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud finner seg i sorger når han lider urettferdig. 20 For hva ros er det om dere er tålmodige når dere synder og får straff for det? Men om dere er tålmodige når dere gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud.

Ordet for tjener er her oiketes, som betyr en som hører huset til, en husslave. Etter den tyske tolkeren H. A. W. Meyer (og B. Weiss) er dette opprinnelig er snevrere ord enn ordet for slave (doulos), og dermed et mildere ord. Formaningene her er da rettet til tjenere i familier og hus og ikke generelt. Ordet er bare brukt fire ganger i Det Nye Testamentet.

.

Peter tenker kanskje mest på slik her. De skal bøye seg for husets herre og gjøre det han befaler. I all frykt, sier han. De skal ha respekt for sine leder, det er et gjennomgående tema i Bibelen. I denne sammenheng er det også trolig kristne tjenere det gjelder. Lydigheten er en del av deres tro, for på den måten å vitne om Frelseren.

.

Det har nok vært mange slags herrer, da som nå. Noen var gode og rimelige, da er det lett å tjene. Andre var vrange, og da røyner det på. Men Guds ord klart: Vi skal bøye oss i lydighet også for slike.

.

I v. 19 kommer så en forklaring på dette. Hvis er lydige og må tåle ondt også inne i huset, ser Gud i nåde til det. han har velbehag i et slikt liv, for det opphøyer Gud og viser at de kristne har respekt for andre mennesker og er ydmyke. Det er igjen et vitnesbyrd for den ufrelste leder. Dette ligger Peter på hjerte og han taler flere ganger om den saken. Hovedsiktet med vårt liv er å vinne noen for Gud, selv om vi må tåle sorg og lide ved det.

.

I v. 20 viser han noe av det motsatte. Hvis vi fortjener straff for noe ondt vi har gjort i tjenesten og på vårt arbeid, er det bare naturlig at vi skal få reprimande. Ingen får ros når han tåler det. Og det er ikke noe godt vitnesbyrd for de ufrelste. En slik formaning er viktig også for oss. Det er lett å slurve og tenke: Det betyr så lite. Dessverre er det noen slike kristne. Det er med tanke på dem at Peter forklarer dette og formaner oss til er rett liv.

.

Luther sier noe om dette i sin kommentar: ”Det din herre byr deg, det har Gud selv befalt deg. Det er ikke et menneskebud, selv om det skjer gjennom mennesker. Derfor skal du ikke se på hva slags herre det er, om han er god eller ond, vennlig eller vred og hard. Men du skal tenke slik: Min herre får være som han vil, men jeg vil tjene ham og gjøre det til Guds ære. For han vil ha ære av meg, og fordi min herre Kristus selv er blitt en tjener for min skyld. Dette er den rette lære, som man alltid skal tale, og som nå dessverre nesten er forstummet og borte.”

.

I vår tid der alle vil ha frihet til alt, er en slik formaning viktigere enn noen gang.

.

21 For dertil ble dere og kalt, fordi også Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge etter i hans fotspor, 22 han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, 23 han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig; 24 han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår dere er legt. 25 For dere var villfarende som får, men har nå omvendt dere til deres sjelers hyrde og tilsynsmann.

Vårt kristenkall er å følge Jesus på hans vei, v. 21. Det kan bli en lidelsesvei, noe ulikt for hver enkelt av oss. Det henger litt sammen med miljøet og kulturen vi lever i. I tillegg behandler Gud oss enkeltvis etter det vi behøver og tåler her i verden.

.

Som et motiv og kraft til å leve i lidelsen, taler Peter nå om Kristus. Vi vet at han led for våre synder. Det skal vi også se på. Men her sier han at Jesu lidelse er et eksempel for oss. Vi skal følge Jesus der han gikk. Da må vi også gå sammen med ham i lidelsen. Det kan være en tøff skole for mange. Men der ligger noen Kristi fotspor som venter på våre føtter. Vi kan ikke følge ham i alt. Hans lidelse for synden var unik. Bare han kunne ta den. Men der er mye annet.

.

Nå får vi noen eksempler på hvordan Jesus var her i verden som menneske. Meningen er nok at det skal vise oss hvordan vi bør leve. Dette er praktisk kunnskap og ikke historie.

.

Jesus gjorde ikke synd, v. 22. Det er det ene som står om vår Frelser, og det er et fint vitnesbyrd. Jesus praktiserte ikke synd i handling. Og som Guds Sønn hadde han heller ingen synd. Slik står Jesus i en særstilling, og ingen kan etterligne ham der.

.

Ingen fant heller noe svik hos ham. Det er nokså vanlig blant mennesker. Vi svikter i små ting, kommer for sent til avtalt tid, glemmer noe vi har lovt og gjør noe som sårer andre. Baktalelse og løgn er egentlig å svikte vår neste som var fortrolig mot oss. Jesus var ren i sin ferd til alle tider. Når Peter taler slik nettopp her, er det for å vis e at slik skulle vi også leve. Ingen klarer det fullkomment, og det mener ikke Bibelen. Men noe kunne nok vært bedre.

.

Et par konkrete ting nevner han nå i s. 23. Jesus skjelte ikke igjen, han tok ikke til motmæle eller svarte med harde ord. Han møtte slik motbør flere ganger, f. eks. i påsken. Men Jesus var stille. Her kan vi lære mye. Og han truet ikke midt i lidelsen. Han hadde makt til å ta igjen, han kunne fortelle dem om dommens dag når hevnen kommer. Men han gjorde ikke det som en personlig hevn. Han tok det derimot med i sin forkynnelse.

.

Da sier han noe viktig, som jeg selv har brukt flere ganger i motgang: Jesus overlot saken til Gud som skal dømme rettferdig en dag. Det er en viktig lærdom for en kristen i tider med motgang og strid. Og det ligger en forløsende kraft i det ordet: Vi er frigjort fra å ta saken i egne hender Vi kan legge den fra oss. En dag vil det bli gjort opp på en rett og god måte. Og vi har tid til å vente til det skjer.

.

Kristus bar våre synder, v. 24f.

"For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel... Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet, så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettfer­digheten." Her er Peter kommet til selve sentrum av den kristne tro. Det er dette saken dreier seg om: Jesu død og lidelse for vår synd.

.

Dette står midt i et avsnitt der Peter både taler om det kristne liv med mange formaninger og der han fører Jesus inn som eksempel. Her er to vers som taler om Jesu gjerning. Dette er ren evangelieforkynnelse, og ingen kan følge Jesus her. Det overgår vår forstand og evne. Og Peter vet godt at vi trenger det midt i vårt kristenliv der vi så ofte svikter. Da må vi få høre det igjen og igjen: Jesus døde for dine svikter og fall. Du skal få leve i hans nåde.

.

Jesus led for dere, står det i v. 21. Verbet her står i fortid og betyr å lide. Det refererer trolig til hele Jesu liv som en lidelse, men med særlig vekt på påsken og hans død. Ordet ”paschå” er nettopp det ordet som vårt ord påske er kommet fra.

.

Jesus led for dere og bare våre synder. Det taler om hans stedfortredergjerning. Han led og døde i vårt sted, slik vi skulle og burde ha gjort det. Det var vår synd han tok på seg. Han hadde ingen synd, har vi nettopp lest. Men Jesus kom til jord for vår skyld.

.

Jesus bar våre synder, v. 24. Verbet "å bære" er fortid og betyr å bære bort, å ta opp. Verbet er ikke det samme som i Joh. 1, 29, som kan betraktes som et parallellsted her. Likevel har ordene så store likheter i betydning, og vi kan betrakte dem som synonymer. Begge steder gjelder det å bære noe til et annet sted. Overført brukes begge ord om Jesu gjerning. Han tok våre synder fra oss og tok straffen på seg.

.

Han gjorde det frivillig, han tok ansvaret og bar all dom og nødvendig straff. Jfr. Gal. 3, 13.. "Våre" må her bety hele verdens, både sett i lys av Bibelens budskap ellers og fordi det ikke er gjort noen reser­vasjoner. Peter taler generelt og universelt.

.

Bakgrunnen for verset er trolig profetien i Jes. 53. Det er en av de sterkeste og klarest profetier om Messias og taler så tydelig om Jesus og hans gjerning som det går an. Å bære synden er å ta ansvaret for den og få den bort.

.

Han bar den på sitt legeme, som offer slik dyret ble brent. Det er betyd­ningsfullt. Det må tale om lidelsen som skjedde i legemet. "Han ble betraktet som om han hadde vært en synder, for at vi skulle betraktes som om vi ikke hadde syndet," sier Barnes.

.

En hensikt med Jesu død for våre synder, er at vi skal dø bort fra våre synder og leve for rettferdigheten. Igjen viser Peter til vårt liv i forhold til Jesus. De henger så nøye sammen.

.

Siste vers er som en oppsummering av Jesu gjerning. Menneskene var som sauer som fór vill. Her tenker han nok på Jes 53, 6 der profeten sier: Vi fór alle vill som får. Det er frukten av syndefallet som ledet alle mennesker bort fra Gud og gjør at vi alle synder i gjerning.

.

Så skjedde noe med oss. Vi ble omvendt til Gud og fikk en ny retning for vårt liv og et ganske nytt liv. Da fikk vi en ny hyrde og tilsynsmann, som begge sikter til Jesus. Som tilsynsmann våker han stadig over oss og kjenner våre mangler, ønsker og vet om farene som møter oss. Og som hyrde tar han seg av oss, gir oss rett og nok mat, leder oss til de beste beitemarker, forsvarer oss mot villdyrene og leder oss framover i livet.

.

Hyrdebildet er kjent fra Bibelen. Salme 23, Jerem 23, Esek. 34 og Johs 10. – Vi er blitt åndelig helbredet ved Jesus sår, v. 24c. Jesus fikk sår da han ble pisket og hudstrøket. Det var en del av hans lidelse for slekten. Nå kan vi bli frelst og fri ved den.

.

En kristen er alltid trygg i Jesu omsorg.

.