1. Peters brev.
.
Kap. 4.
.
Noe av stoffet i dette kapitlet er kjent fra før, og vi skal gå rakst gjennom det. her er formaninger til å leve rett og om lidelse for Jesu skyld. Det er et hovedtema i dette brevet. Vi har allerede møtt det flere ganger, og vi trenger sikkert å bli minnet om det. Vio vet lite om hva framtida vil gi oss.
.
V. 1: Kristus har lidt i kjødet.
"Når Kristus altså har lidd under sitt jordeliv, så skal dere væpne dere med denne tanken: Den som har lidd her i livet, er ferdig med synden."
Verset står egentlig i sammenhengen fra kap. 3, 18. En del manus har et tillegg her: Kristus led "for oss", men man tror det er et senere tillegg påvirket av kap. 2, 21 og 3, 18. Teologisk er det selvsagt korrekt: det var for oss han led, ikke for seg selv eller tilfeldig.
.
To tolkinger er mulige ved særlig siste del av dette verset. Odland sier f. eks.: "Ved tanken på Kristi lidelse skal de overvinne sin naturlige lidelsesskyhet". Den som frivillig lir for Kristus, viser at han frivillig har brutt med synden og på den måten er "ferdig med synden". Lidelsen stålsetter altså viljen og gjør en troende fast. Her føres altså tanken tilbake til det som var sagt før om lidelsen. Luther legger også vekten på dette.
.
Andre legger vekt på at bindeordet ”hoti” på gresk også kan oversettes "at" og finner innholdet i "tanke" i det følgende. "Det viser til at også Kristus væpnet seg med en tanke. Og denne tanken var ikke at han måtte lide, men at han - når lidelsen var over - for evig var 'ferdig med synden', med den lidelse som offerdøden for synden førte med seg" (T. Bjerkrheim, som heller til denne forklaring). Jfr. Hebr. 12, 2. Den samme tanken skal de troende ha, og det er et våpen mot det onde, også lidelsen.
.
Forstått slik har vi altså her et nytt ledd i Kristi lidelse og forsoning. Gjennom lidelsen så han fram mot lønnen og den evige herligheten som ventet. Og i fortsettelsen av denne tankerekken kommer nettopp ordet i kap. 4, 7: "Slutten på alle ting er nær."
.
Men vi kan spørre: er det nødvendig å velge mellom disse to tolkingene? Mon ikke begge tolkinger har en flik av innholdet i seg. Tanken på framtida er utvilsomt til stede, om lønnen som ventet og venter oss. Men samtidig er det utvilsomt en lidelse og en kamp for alle kristne. Og tanken på Kristi lidelser og seier for oss har alltid vært en kraft til å holde ut og til å leve et nytt liv.
.
2 så dere ikke lenger skal leve etter menneskers lyster, men etter Guds vilje, den tid dere ennå skal være i kjødet.
Livet er altså blitt forandret når vi kom til Jesus. Vi kan ikke leve slik som verden gjør, og etter vår nye natur har vi ikke lyst til det heller. Men fristelsene er mange og vi behøver formaninger.
.
Her legger vi merke til at det ikke står ”syndige lyster”, men ”menneskers lyster”. Folk flest tenker på grov umoral når det tales om synd. Peter vil si at vi som kristne er et annerledes folk.
.
De kristne har en helt annen standard å leve etter enn folk flest. Og det er ikke menneskers tanker og vilje som er grunnlaget her, slik bl. a. humanetikerne sier. Vår rettesnor er Guds vilje. For Han har en plan med alle, og den finner vi i Guds ord, Bibelen. Når vi tar den på alvor, blir livet et helt annet enn det menneskene mener er det beste. Og livet etter Guds vilje vil alltid være til det beste også for oss.
.
Og det er rettensoren for hele vårt liv – ”den tid dere ennå skal være i kjødet”. Gud vil at vi skal innrette oss etter hans ord både i barndom, ungdom, manndom og alderdom. Ingen periode er unntatt.
.
I vår tid ser vi at folk flest er sterkt påvirket av samfunnet og folkeflertallet. Det som mange gjør, blir etter hvert tillatt. Folkemeningen blir litt etter litt den ”lov” som folket følger. Vi vet at folkemeningen skifter mye og er aldri stabil. Det er ulike meninger om de fleste ting ned gjennom tidene. For et Guds barn er det godt å ha et fast fundament som aldri svikter.
.
3 For det er nok at dere i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje, idet dere ferdedes i skamløshet, lyster, fyll, svir, drikk og skammelig avgudsdyrkelse; 4 derfor undrer de seg når dere ikke renner med dem ut i den samme strøm av ryggesløshet, og spotter dere;
Nå peker Peter på deres egen fortid, og det tyder på at de har vært hedninger. I sitt tidligere liv har de ”gjort hedningenes vilje”. Deretter regner han opp en rekke åpenbare synder som tydelig nok er fortid for dem nå.
.
Skamløshet er tøylesløshet og umåtelighet i flertall, ”vel særlig med tanke på seksuelle utskeielser” (Tr. Bjerkrheim). Det er slike som ”setter sin ære i sin skam” (Fil. 3, 19). De er med andre ord ikke skamfulle over noe, men lar de menneskelige lyster styre livet. I vår tid skjer det f. eks. ved at folk står fram i TV, film og tidsskrift og forteller åpent at de synder. Noen er til og med stolt av å være slik og kaller det frigjorthet og en menneskerett. Hvis folk kan si det, kan de gjøre alt. Da er det ikke lenger noen grenser. Men Gud kaller det altså skam og synd.
.
Lyster er det som bor i er syndig menneske, begjær etter det man ikke har og ”har lyst på”. Det er utgangspunktet for mangt et lastefullt liv i verden. Mange har ødelagt seg selv, sin familie og andre ved å følge sine lyster i et utsvevende liv.
.
Eksempler på det er fyll, svir, drikk, som Peter nevner videre. Det er en konkretisering av lysten og hører ofte sammen. Fyll og drikk har med alkohol å gjøre. I eldre tid var det normalt at kristne ikke skulle drikke øl og vin. Litt etter litt kom noen frigjorte kristne på banen og mente at måtehold ikke var galt. I Bibelen står det jo om vindrikking! Og da er jo folk villige til å følge Bibelen – når det stemmer med deres egen lys og ønske. Men de tenkte lite på alle dem som ikke kan styre sin drikk. Det skal noen ganger bare ett glass til for den som er disponert for det. Mange menneskevrak ligger langs livets vei på grunn av dette.
.
Svir er et utsvevende liv som ofte er knyttet både til alkohol og hor, og gjerne innbrudd, festing og dans. Mange foreldre skammer seg over barn og ungdom som oppfører seg slik.
.
Hedningene hadde også avgudsdyrkelse som Peter kaller skammelig. Ikke all hedenskap er det ytre sett. Her tenker han trolig på den utbredte praksis med tempelhor eller ”hedenske offermåltider” (Madsen). Kvinner hørte til i templer der menn kom og drev hor som en ”gudsdyrkelse”. De brukte ”gudstjeneste” ved templene som en unnskyldning for å drive ”lovlig” hor.
.
Men den tiden er forbi – ”det er nok”. En kristen er ikke slik. Han har begynt et nytt liv og ser alt i et annet lys. Når folk kommer ut av et slikt syndeliv, ser de bedre hvordan det var: skittent, syndig og umenneskelig. Den som har vært mest ute i synden, ser ofte klarest hvor elendig det var. Og de har stor grunn til å være glad og takknemlig. Vi har møtt mange slike.
.
Hedninger og verdslige mennesker skjønner det ikke. De undrer seg over at de kristne ikke lenger er med dem. Slik står det. For de kan ikke forstå den forandring som skjer med en kristen. Han har i sannhet fått et nytt liv. ”Det gamle er forganget, se alt er blitt nytt,” 2. Kor. 5, 17. Da kommer også hån og spott, og de prøver å får nyfrelste tilbake til syndelivet. En grunn til det kan også være at de selv har dårlig samvittighet for sitt eget liv og for at de selv ikke er kristne. Når de er mange ugudelige sammen, døyves ofte samvittigheten bedre.
.
5 Men de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde.
Livet er ikke slutt med døden og syndelivet. Det kommer noe mer – et ”deretter”, Hebr. 9, 27. Og det er dommen. Alle gudløse skal en dag gjøre regnskap for sin ugudelighet. Det blir en sterk dag for mange. Da opplever de at noe som de ikke trodde på, var sannhet. Noen av dem har sagt høyt og tydelig at døden er slutten, og at det ikke er noe mer enn det. Og de sier gjerne at de selv står ansvarlig for sine gjerninger og spør ingen andre om råd. Dikteren Arnulf Øverland var en av dem som gjorde det klart for hele folket.
.
Og det er sant. De står ansvarlig for sitt liv. Helt alene og ensomme blir de kalt inn på regnskapsdagen og må svare for hvert ord de sa og alt annet de gjorde. Det blir alvor når det endelig går opp for dem at Gud lever, og de står ansvarlig for ham som sin skaper.
.
Da står Gud ferdig, sier Peter. Tiden er kommet. Folket skal ikke lenger leve som de vil uten tanke på konsekvenser og oppgjør. Tiden på jord er slutt, en helt ny tidsepoke kommer. For nå er tiden for Guds dom. Gud er rede til å ta oppgjøret. Spørsmålet er om vi er det?
.
For da skal Gud dømme levende og døde. Nå er tiden for en stor dag på jord da alle gudløse skal reises opp av gravene og havet og hvor de enn er. De skal samles med alle de levende på jord på den tid. Denne talløse skare skal fram for Guds trone og dømmes av ham som vet alt om oss.
.
Regnskapens dag er kommet. Hva har du å betale med da? Syndegjelden er endeløs stor. Det er nok en svimlende sum Gud presenterer for folket. Der står alle gjerninger og ord og tanker og alt det vi burde ha gjort gjennom hele livet. Hva har vi å gi til vederlag for det?
.
En troende kristen har allerede her i tiden gjort opp dette regnskapet. For ved troen på Jesus som var frelser og Herre gjør at Han har betalt alt. Vi er kvitt. Da han døde på korset på Golgata og ropte: Det er fullbrakt, var gjelden betalt. Vi fikk lov til å tro det og ta imot denne frelse. Da så vi at det var av nåde, uforskyldt og gratis. Vi kan gå framtida frimodig i møte. Vi møter Gud i Jesus navn. Da er saken ordnet. Vi kan bare takke og tilbe og prise ham for det.
.
6 For derfor ble evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve slik som Gud i ånden.
Dette er et vanskelig vers som har skapt mye bry for tolkere og kristne ellers, sammen med kap. 3, 19ff. Derfor viser jeg til det stedet her.
.
7 Men alle tings ende er kommet nær; vær derfor sindige og edrue så dere kan be, 8 og ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! For kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. 9 Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!
Peter er opptatt av endetiden nå, det man også kaller ”eskatologien”. Det handler om de siste ting når Jesus kommer igjen og denne tids husholdning er forbi. Denne tiden er kommet nær, sier han. Mange tror at de første kristne og apostlene levde i en sterk forventning om Jesu komme og trodde det ville skje i deres levetid. Flere bibelord tyder på det. Jesus talte også sterkt om at han skulle komme igjen, og de måtte vente og våke. Det er også et sunnhetstegn på en kristen menighet at de er i forventning.
.
I den forbindelse kommer Peter med formaninger igjen. Det er flere av dem i dette brevet, og det viser også at de er nødvendige. Kanskje de var spesielt viktige for de som nettopp var kommet ut av hedenskapet der fristelsene var mange. De bodde også mellom hedninger i en hedensk stat. Det er lett å forstå at de behøvde all den hjelp de måtte få.
.
Det spørs bare om ikke vi lever i en lignende situasjon. Europa er nå så verdsliggjort at det er vanskelig å leve som en sann kristen. Myndigheter og lover setter grenser alle steder snart, og det gjør at mange velger å tilpasse seg en ny situasjon. Og dermed får vi en amputeret kristendom. Den har mistet saltet, men vil gjerne være lys. Men de to sidene ved kristendommen hører nøye sammen.
.
Fordi tiden for Jesu gjenkomst nærmer seg, viser han dem noe viktig i livet med Gud: Vær derfor sindige og edrue så dere kan be. Å være sindig er her å ha en sunn tro og et sunt åndelig liv. Ordet betyr å ha kontroll over seg selv og tukter seg selv. Den sindige blir ikke lett revet med av nye ting og ideer som kommer, og heller ikke av lettsinn og synd som lokker. Jfr. 2. Tim. 1, 7.
.
Til dette hører også edruelighet, som er å våke og dermed forstå tiden de lever i. Den edruelige lar seg ikke forføre av sekter og samfunn eller av den verdslige levemåte og lyst. Både hodet og samvittigheten må være klar, sier Alan Stibbs i Tyndale-kommentaren 1971. Og Tr. Bjerkrheim skriver: ”Verdslighetens innvirkning på hjertelivet likner alkoholens på hjernen. En blir åndelig ustø og uklar, både i syn og sinn, i ord og gjerning.”
.
Og dette henger sammen med å be: Så dere kan be. Hvis sinn og tanker er atspredt og fylt av verdslige ting, er det nesten umulig å be. Når sinnet er fylt av verdslige tanker, er det ikke plass for Gud. Og vi vet at bønnen er vår åndelig pust, det er hjerteslaget i vår gudstro. Uten bønnesamfunn med Jesus, blir vi en maskin som nok kan gå en tid, men vil etter hvert stanse.
.
Men framfor alt, sier han, er broderkjærligheten viktig, v. 8. Ha inderlig kjærlighet til hverandre. Da taler han om de troende. Framfor alt. Hvis kjærligheten kjølner i et ekteskap, går det uopphørlig mot slutten om ikke gnisten blir tent på nytt. Derfor må broderkjærligheten også holdes ved like.
.
Kjærligheten skjuler synd – mange synder. Det gjelder både fra Gud til mennesker i forsoningen og tilgivelsen, og mellom oss kristne. Det betyr ikke at noen skal overse synden eller at vi ikke skal påtale synden. Først og fremst gjelder det for oss kristne å kunne overse synd og urett mot oss selv. Vi skal ikke bære på gammel urett mot oss, men legge saken i Guds hender (kap. 2, 23). Vi skal heller ikke bære andres synder ut til andre. Det er sladder. Ordet er sitert fra Ordspr. 10, 12 og ”er den sanne åndelige kjærlighets natur” (J. MacArthur).
.
Gjestfrihet er den del av den praktiske kjærligheten. Ordet er interessant, for det betyr ordrett: å elske/ha kjærlighet til fremmede. Tanken er ikke bare å ta imot slekt og venner, men slike du aldri har sett og som trenger hjelp. Kjærligheten betyr at det er en naturlig del av vår holdning
.
Å tjene og tale av nåde, v. 10-11.
10 Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde: 11 om noen taler, han må tale som Guds ord; om noen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, for at Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus, han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.
Med Guds nåde til frelse følger nådegaver til å tjene. Enhver av oss har fått en nådegave, sier apostelen. Det betyr ikke at alle har fått det samme eller like mye. Det kan henge sammen med vår naturlige utrustning. Ikke alle er i stand til å gjøre alt. Men vi har noe, en ekstra gave fra Gud.
.
En nådegave er en åndelig utrustning eller ”evne” fra Gud. Når den er av nåde, er den gratis og kan ikke fortjenes. Vi kan heller ikke utdanne oss til den eller kreve noen nådegave. Det er nettopp gaver. Bibelen regner opp mange slike gaver, selv disse listene kanskje ikke er fullstendige ettersom de ikke er like. Se Rom. 12, 3-8; 1. Kor. 12, 4-10 og nedenfor v. 10f.
.
Hensikten med nådegavene er ikke å vise dem fram eller være tegn på ekstra gode og åndelige kristne. Gud gir dem for at vi skal tjene ham her på jord. De kan brukes, men ikke brukes opp. Vi skal tjene hverandre med dem, står det. De tilhører med andre ord menigheten og dens forsamling. Det er ikke bare profesjonelle ledere som skal styre kirken. Bibelen regner med at nådegavene må være i funksjon om menighetslivet skal være sundt.
.
Denne tjenesten skal vi gjøre som gode husholdere av Guds mangfoldige nåde. En husholder står til ansvar og til regnskap for sin herre. Vi eier ikke våre nådegaver, men de skal brukes til Guds ære. En god husholder er ikke nødvendigvis en som gjør mye, men som tjener for å ære Gud og bygge Guds menighet. Vi er forvaltere av evangeliet.
.
Guds mangfoldige nåde er i en sum evangeliet. Slik tjenesten i Guds rike er mangfoldig, er også evangeliet det. Derfor vil en forkynner måtte tale om mange ting, fordi det bibelske budskap er så rikt. Det ser vi mer på i neste vers.
.
En av nådegavene er å forkynne, da må vi tale Guds ord rett, v. 11. Den som forkynner, må forkynne som Guds ord, ellers fører de folket vill. La ordet står klart og skarpt slik det egentlig er. Olaf Lie sier: "Det skal han gjøre på den mest samvittighetsfulle måte, slik at han ikke blander det opp med sine egne og andres tanker."
.
Det skjer noen ganger nå. Talen blir mer menneskeord enn budskap fra Gud. Også vårt personlige vitnesbyrd skal være i samsvar med Bibelen. Ikke alt vi opplever som menneske stemmer med Guds tale, og derfor skal det ikke fram som eksempel på kristenliv. Det er bare når det stemmer med Bibelen, at det har kraft og har kvass egg.
.
Dette er ordet om synd og nåde, om himmel og helvete, om Jesu blod og seier og hvorledes et menneske blir frelst. Alt dreier seg om det. Derfor må alle høre ordet om han som døde for alle, kap. 3, 18. Se også til kap. 5, 12.
.
Forkynnelsen er altså bundet til Guds ord. Vi skal tale som Ordet taler. Vi har ikke lov til å forandre noe, ikke ta noe bort og ikke legge til noe. Det blir egentlig det Jesus talte. Vi skal bare tale hovedbudskapet i Bibelen. Her kan vi nevne noe:
.
Ordet om synd er viktig. Jesus og resten av Bibelen taler om den. Alle mennesker er syndere, Rom. 3, 23. Det henger sammen med syndefallet i Edens hage, 1. Mos. 3. Og en synder kan ikke komme inn i himmelen slik han er i seg selv. Et annet problem er at mange mener at de ikke er syndere, eller at synden ikke er så farlig. Slike tanker er frukt av syndefallet, og derfor må vi forkynne at alle er syndere. Uten erkjennelse av sin egen synd, vil folk ikke søke frelse. Da kan kirke og menighet bare bli et sosialt hyggesamfunn og leder ikke folket til frelse. Da går de fortapt.
.
Det andre er Guds nåde. Det er et fortettet ord om frelsen. Og det viser noe vesentlig om hvorledes vi blir frelst. Paulus sier at ”dette er ikke av dere selv, det er Guds gave”, Ef 2, 8. Ordet nåde sier at vi ikke kan gjøre noe for å komme inn i Guds rike. Det er helt og fullt Guds gjerning. Vi bedrar oss selv dersom vi mener og tror at vi kan gjøre gode gjerninger, be og leve etter kristen moral og ofre noe (mye) for Guds rike – og så tro at vi er kristne og frelste av den grunn. Nei, sier Ordet. Det er selvbedrag. Gud må gjøre alt. Troen og nåden hører sammen. For troen er ingen gjerning. Den er tillit til det Gud sier og gjør. Vi får bare ta imot Jesus, Johs 1, 12.
.
Videre taler Bibelen sterkt om Jesu død og blod. Det er forsoningen på korset på Golgata. Det skjedde oppgjøret, han betalte og sonet all skyld. Det har Peter skrevet om flere ganger i dette brevet. Jesu død er selve grunnvollen for frelsen. Det finnes ingen annen grunn til frelse. Derfor kan ingen hedning bli frelst ved sin religion. Derfor vil alle som nekter Jesus, gå fortapt. Det er bare blodet som renser fra synd og leder et menneske på himmelvei. 1. Johs 1, 7. Det har ingen ting med at kristendommen er en ”bedre” religion enn andre.
.
Evigheten. Hva skjer etter døden? En forkynner må hjelpe folk til å stille det spørsmålet. Mange mener nå at døden er punktum for alt, ikke bare livet på jorden. De lever i et selvbedrag kanskje uten selv å vite det. Det er også en villfarelse å tro at alle kommer til Guds himmel, hvis det finnes noen himmel! Jeg føler at det vil gå bra til sutt! Slik taler man nå.
.
Nei. Der er en himmel og et helvete. Og det er tydelige veier til begge disse steder. Himmelveien heter Jesus. Johs 14, 6. Apg. 4, 12. Da er i grunnen valget enkelt.
- Den som taler, han må tale som Guds ord.
.
En annen nådegave er tjenesten. Det er her et samleord for alt arbeid i Guds rike. Det er tjeneste for Gud, ikke hobby eller lek. Ordet for tjeneste er her det vi har i ordet diakon. Det er ikke tenkt på slavearbeid eller gudstjenesten. Det er mer et hjelparbeid, sml. Apg. 6. Alle tjenester skal skje ”ved den kraft som Gud gir”. Gud som kaller oss til et arbeid for seg, vil også gir kraft og frimodighet til det. Han er rik nok for alt og alle.
.
Målet med all tjeneste og alt arbeid for Gud er egentlig å ære Gud. Det er en mektig tanke. Vi tenker ofte jordisk. Menigheten må vokse, mange må ”komme med”, misjonen er en veldig oppgave som krever mange resurser. Så blir folk bedt om å gi mye til dette. Slik tale kan lett avspore. Målet blir det vi gjør. Prof. L. Brun skriver noe fint om dette: ”Guds ære er for den enkelte som for menigheten livets høyeste mål.” – Både makten og æren tilhører jo ham som skapte alt og oppholder alt. Til det sier Peter: Amen. La det skje!
.
f) Prøvelse og del i Kristi lidelser.
12 Dere elskede! undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det hendte dere noe underlig; 13 men i samme mon som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også i hans herlighets åpenbarelse kan glede dere med jubel. 14 Om dere hånes for Kristi navns skyld, er dere salige, fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. 15 For ingen av dere må lide som morder eller tyv eller ugjerningsmann eller som en som blander seg i andres saker; 16 men lir han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn.
Dere elskede, eller mine kjære – det er samme uttrykk som i kap. 2, 11. Det viser et nært forhold og kjærlighet mellom Peter og leserne. Han taler til dem som venner, med omsorg og ønske om å hjelpe. I det andre brevet bruker Peter dette uttrykket seks ganger, fem av dem i kap. 3, og der taler han også om motstand mot de kristne og de siste tider.
.
Ennå en gang taler om prøvelse og lidelse for Kristi skyld. Det var trolig uventet at det ble slik for disse kristne. Men de må ikke undre seg over motgangen selv om den er sterk. Den kommer som en ild, dvs noe brenner opp for dem og det er smertelig å oppleve det. Det er ikke underlig, sier han. Den kristne tro er motsatt den verdslige tankegang og blir ikke tålt når den er ekte og klar.
.
Prøvelsen er som sagt nevnt flere ganger. Først sier han i kap. 1, 6-8 at slik må det være, at vi har lidelser. I kap. 2, 20f taler han om at Kristus led som eksempel for oss – og da sier han samtidig at vi kommer til å lide. I kap. 3, 14-18 gjentar han dette og sier at de som lider, er salige. Vi er på vei til Saligheten i himmelen, men opplever noe av himmelens gleder midt i trengselen. Kap. 4,1 sier noe om lide i kjødet og ha Kristus som eksempel der også. Her i kap. 4, 12-16 er lidelsen igjen tema. I kap. 5, 10 får vi høre at lidelsen er kort i evighetens lys, men at Jesus er med oss og stadfester troen.
.
I kap. 4, 13 fører han inn en annen tanke, slik han gjorde i kap. 1, 6: Midt i lidelsen er det glede. Og den kommer i samme grad som de må lide for Kristi skyld. Trolig er det også tenkt på den glede som møter oss ved Jesu komme etter å ha tålt mye i livet for hans skyld. ”Bare ved å lide tålmodig for Kristi skyld skal de som nå gler seg under tårer, gle seg med jublende, sorgløs fryd, i ren og rik og evig lykke, når Kristi herlighet en dag skal stråle fram i all sin glans.” (Tr. Bjerkrheim). Den store glede kommer altså når ”hans herlighet blir åpenbart” ved Jesu komme. Denne tanken blir klarlagt i v. 14: De blir spottet for Kristi navns skyld. Det viser at de er salige og lever med Gud. Jfr. Mat. 5, 10-12.
.
Noen har hatt andre tolkinger av uttrykket ”Kristi lidelser”, og her nevner vi kort et par av dem. I den romersk-katolske kirke har noen ment at det betyr Kristi lidelse for våre synder. De forfulgte er altså med og soner synden. Det er en uholdbar tanke – Kristus Jesus gjorde det alene. – P. Madsen hevder at det må bety ”de lidelser, som Kristus selv har baaret”. Vi kan ha del i dem, sier han, uten å være konkret. O. Moe sier derimot at ”Kristi lidelser er typiske, for så vidt som de er martyrlidelser, d.v.s. for sannhetens og rettferdighetens skyld kan andre dele dem.” Ingen kan ha del i alle Kristi lidelser. Noen av dem var så eksklusive at bare han selv kan utholde dem. Det var f. eks. lidelsen for synden (kap. 2, 24).
.
Men forfølgelsen er også en del av Kristi lidelser, dvs. de lidelser Kristus måtte tåle i sitt jordeliv fordi han var som han var og ved sin forkynnelse. Og disse lidelser vil også komme over alle sanne troende. Det er ikke likt til alle tider og på alle steder. Heller ikke i bibelsk tid var det slik. Det ser vi av Apg. 2, 47a i kontrast til Apg. 14, 22.
.
V. 17-19.
17 For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? 18 Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen? 19 Derfor skal og de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode.
Vi vet at en dag kommer den store dommens dag. Som vi alt har sett, levde de første kristne i sterk forventning til Jesu annet komme og den aller siste tid. Til det hører også dommens dag.
.
Dommen begynner med Guds hus, de troende. Den skal begynne nå. Det betyr at Peter ser en sammenheng mellom dette livet og den avsluttende dom. Det er en vanlig forståelse at Peter her med dommen mener renselse og prøving av de kristne før dommen. En ser dette i sammenheng med Jesu ord i f. eks. Mat. 24 og Åp. 11. O. Moe kaller det ”en dom som har pedagogisk formål”. Og den har egentlig foregått gjennom hele kirkens historie.
.
Blir også de troende prøvet, hvordan går det da med de ufrelste? De vil ikke tro Guds evangelium, skriver Peter. Slike mennesker vil gå fortapt. Det er Guds klare ord. Johannes skriver om dette: ”Den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” Johs 3, 36. I lys av Guds ord vet vi altså hva som skjer med dem.
.
Den samme tanken gjentas i v. 18 med noen andre uttrykk. De rettferdige er de troende, de som er frelst av nåde ved tro på Jesus. De blir vanskelig frelst, eller med nød og neppe (NB88). Her gjengir Peter et skriftsted i Ordspr. 11, 31 etter gresk oversettelse. I NB88 står det slik: ”Se, den rettferdige får sin lønn på jorden. Hvor mye mer da den ugudelige og synderen?” Der er det tale om dette livet.
.
Med nød og neppe viser vel til de trengsler og motgang en kristen får her på jorden. Det er den som holder ut inntil enden, som blir frelst. Kirkehistorien har eksempler på folk som svikter i forfølgelsestider og fornekter sin frelser. Vi tror at forfølgelsen blir enda større i den siste tid. Da kan med større rett sies at de blir vanskelig frelst. Da har djevelen si siste anledning til å forføre verden.
.
Dommen over den ugudelige blir stor, og vi kan ikke helt forstå hva det innebærer. Fortapelsen er det verste som kan skje et menneske. Peter skriver nok dette med tårer og hjertebank. Også han ville at alle skulle blir frelst.
.
Derfor, sier han i v. 19. Når veien til himmelen går gjennom trengsel og motgang for Guds folk, kan vi bare gjøre en ting: overgi oss i Guds hender. Han er vår skaper, og derfor vil han oss vel. Vi kan trygt overlate vår skjebne til ham.
.
Ordet ”overgi” hører visstnok til bank-språket. Det betyr at en person deponerer noe i banken og lar den ta vare på penger eller verdisaker. Når vi overgir oss til vår Gud og Skaper, gir vi ganske enkelt til Gud det han har skapt (J. MacArthur). Han er den trofaste Skaper og vil nok ta vare på sin eiendom.
.
”Ved å gjøre det gode” betyr her å leve et rett og sant kristenliv etter Guds ord – i ”et livsforhold som i alle deler stemmer med Guds vilje” (S. Odland). Det er ikke lovisk ment, slik at en kan fortjene frelse ved sine gjerninger. Det gode er ganske enkelt frukt av den troendes liv med Gud.
.
