fredag 11. mai 2007

3A. Mini-dogmatikk

Et lite utvalg av dogmatiske begreper kort omtalt.

Av Nils Dybdal-Holthe.

1974/2006

Innhold:
”MINI- 1
DOGMATIKK”. 1
Forord. 1
I. Gud. 1
II. Jesus. 3
III. Ånden. 4
IV. Mennesket. 5
V. FRELSE. 6
VI. SYND. 6
VII. OMVENDELSE. 7
VIII. Gjenfødelse. 8
IX. RETTFERDIGGJØRELSE 9
X. Forsoningen 10
XI. HELLIGGJØRELSE 10
XII. BIBELEN 11
XIII. Sakramentene

Forord.
Disse bibeltimene stod opprinnelig som kronikker i avisa Dagen i 1974. Senere ble de trykt som et hefte. Det nye opptrykket er en lett revisjon av første utgave.
Vi skal her ta for oss en rekke emner og begreper fra den kristne troslære. I sammentrengt form vil vi forsøke å belyse disse ut fra Bibelen. Tekniske problemer og detaljer må utelates. Skrifthenvisninger måtte bli få av plasshensyn. Vi skal se på emnene ut fra et lekmannssyn, og for lekfolk. Kanskje er det for pretensiøst å kalle det ”dogmatikk”, derfor setter vi ordet i hermetegn. Ettersom dette er en svært kortfattet framstilling av troslæren, er faren stor for at ikke alt er forklart tydelig nok.
Først vil vi tale litt om tre-enheten og siden om andre hovedbegrep i den kristne frelseslære.

I. Gud.
Den første person i guddommen er Gud. Ingen har sett ham, og ingen kan egentlig bevise ham ved vitenskapelige midler. Mange forsøker å benekte hans eksistens og har det travelt med å bortforklare ham. Og vi skal ikke ta lett på slike forsøk, heller ikke ironisere. Men vi må leve i erkjennelse av at vi aldri klarer å bevise ham eller overbevise andre om ham.
Det er først når Gud selv får tale til den enkelte av oss at vi blir overbeviste om Gud. Derfor må vi alltid henvise til Gud selv når mennesker betviler hans eksistens. Vi må be dem prøve selv om han er til, slik Jesus lærer oss. Joh. 7, 17. Skal vi gjøre det rett, må vi vite hva Bibelen sier om Gud. Det er det eneste sted hvor han omtales og hvor vi kan lære noe om ham, ved siden av naturens tale.
Bibelen sier mange ting om Gud.

A. Bibelen taler om Guds vesen og egenskaper. Disse viser oss hvordan Gud er og hvem han er.
1. Gud er ånd, Joh. 4,24. Derfor må vi ikke forestille oss Gud som et menneske med dets mangler og begrensninger. Mye tvil kan lukes bort om vi er klar over at Gud er ånd. Dermed er han også uten begrensning, han er uendelig. Hvis han er det, kan et menneske ikke fatte og forstå ham slik vi fatter et annet menneske. Vi klarer ikke å måle ham med våre begrep. Hvis menneske ville erkjenne sin begrensning og Guds ubegrensning, ville vi forstå at vi ikke kun-ne forstå Gud.

2. Gud er en person, det kan vi forstå av hans egenskaper og gjerninger som vi skal tale om nedenfor. Men som person er han ikke en alt omflytende og ubestemmelig kraft i tilværet. Han er noe bestemt bak alt annet.

3. Gud har en persons egenskaper. Han er evig, eksisterer av seg selv, uforanderlig, ufor-anderlig, allvitende, alle steds nærværende og allmektig. Salme 90,1; Jes. 48, 12f; Salme 102, 28; Salme 139; Jer. 23, 24; Ordspr. 15,3; Jer. 32, 17f.

Gud har også andre egenskaper som viser oss hvordan han er i forhold til oss. Han er hel-lig i det han selv er fri fra synd og ved at han hater synden hos andre. 3. Mos. 19,2. Han er rettferdig – både i seg selv og i egne handlinger og i hans krav til oss. 5. Mos. 32, 4. Gud har aldri slått av på sin hellighet og rettferdighet. Men han er også kjærlighet, 1. Joh. 4, 8. Han elsker sin skapning og vil den vel. Men siden dette ikke kan stå i strid med hans rettferdighet og hellighet, elsker han mennesker på bestemte ”premisser” – eller sagt annerledes: mennes-kene møter hans kjærlighet på et bestemt sted og gjennom en bestemt person: i hans Sønn på korset.

B. Bibelen taler også om Guds gjerninger og viser derigjennom hvem og hva han er. Ved hans gjerninger kan vi lære ham å kjenne – til et visst punkt.
1. Gud har skapt alle ting ved sitt ord. 1. Mos. 1, 1ff. Åp. 4, 11. Salme 33, 6-9. Han er den dypeste årsak til alle ting, uten at det i detalj er sagt hvordan de enkelte ting ble til.
2. Gud oppholder og styrer sitt skaperverk. Han har ikke forlatt det skapte, men følger med det og sørger for det. Mat. 10, 29f; Hebr. 1,3; Dan. 4, 35. Og fordi han er opphav og le-der av alt, har han makt over alt. Bare tilsynelatende lar han menneskene råde. Alt det Gud gjør er ledd i en langsiktig plan. Har vi ikke det for øye, mister vi oversikten over det som skjer og er tilbøyelige til å anklage Gud for urettferdighet. Men Gud vet alltid hva tid han må gjøre det som er nødvendig.

C. Guds navn er mange og kan vise oss sider ved ham. Jødene brukte – i GT – særlig to navn på Gud. Det ene ble skrevet med fire bokstaver JHVH, som kalles tetragrammet. Men ingen vet hvordan det skal uttales. Derfor ble det omskrevet med f. eks. ”navnet” (Hasjem) eller ”herre” (adonai). JHVH betyr egentlig ”jeg er” som i 2. Mos. 3,14, og blir nå uttalt (av ikke-jøder) som ”Jahve” eller ”Jehova”.
Det andre navnet er Elohim, som er en flertallsform og viser Gud som den mektige og sterke. Han er den enestående og suverene. Flere lignende navn finnes, som El og Elyon. De er av samme stamme som Elohim. Gud kalles også Far som på en spesiell måte viser hans forhold til menneskene. Han er Jesu Far, alle menneskers far og spesielt de troendes far. 2. Kor. 1,3; Efes. 4,6; Mat. 6,9; Luk. 12, 30ff.

D. Treenheten(Treenigheten).
Dette uttrykket skal frøst være brukt av Tertullian ca. 160 e. Kr. Men det er ikke brukt i Bibelen. Flere ganger imidlertid de tre personer omtalt samtidig, som i Misjonsbefalingen, Mat. 28, 18-20, og i den apostoliske velsignelse. 2. Kor. 13,13. Treenhetslæren er et mysteri-um som vanskelig kan forklares. Vi har én Gud, som likevel er tre personer slik en trekant har tre hjørner men allikevel er en. Fra gammelt av har troen på den treenige Gud vært et kjenne-tegn på sann kristendom. For det innebærer at alle personer er like med hensyn til guddomme-lighet, mens Faderen er overordnet Sønnen og Ånden. Mange striden i kristenheten kunne vært unngått om man holdt fast ved enheten mellom dem og Faderens suverenitet.

Mange bevis på Guds eksistens har vært forsøkt – det ontologiske, kosmologiske, teleolo-giske og det moralske bevis – uten særlig lykke.

II. Jesus.
Den andre person i guddommen er Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av faderen fra evighet. Han åpenbarer på en særlig måte hvem Gud er, han har forklart ham, Joh. 1, 18. Det gjorde han da han ble menneske og ved all sin gjerning på jord. Den som vil se Faderen, må derfor se Sønnen. Joh. 6, 46.

Bibelen sier også flere ting om Jesus.

A. Jesus har en to-foldig natur. Han er samtidig Gud og menneske. Egentlig er det umulig å fatte med vår forstand hva dette i virkeligheten innebærer. Men det er tydelig ut fra hans jordiske liv og gjerning. Et eksempel er oppvekkelsen av Lasarus der han viser menneskelig deltagelse og guddommelig makt.
Jesus har vært Gud fra evighet av, han var det under sitt jordeliv og er det i himmelen nå. Det var nødvendig for ham å være det for å kunne utrette sitt verk. Fil. 2, 5-8; Joh. 1, 1ff.

1. Jesu guddommelighet.
Flere ganger kaller Bibelen ham for Gud (Jes. 9,6; Tit. 2, 13). Bibelen viser at han har Guds egenskaper, som evig, alle stedsnærværende, allvitenhet og uforgjengelighet. Ja, han sidestilles med Gud. Joh. 16,15; Kol. 2,9. På samme måte gjør han Guds gjerninger, som å skape, styre, tilgi synd, vekke opp døde og dømme verden. Joh. 1,1-10; Mat. 9, 2; Joh. 5, 22 og 28f.; Apg. 10, 42. Ingen andre enn Gud kan utføre slike gjerninger som tillegges Jesus, og de viser dermed hans natur. På den andre side taler Bibelen om at Jesus var gjenstand for til-bedelse slik Gud har krav på det. Apostlene og de hellige tilbad ham, Luk. 24, 52; Åp. 1, 5-6. Bibelen advarer ikke mot å tilbe Jesus, slik den advarer mot å tilbe mennesker, Apg. 14, 11ff. Englene tilbad ham også, Hebr. 1, 6; Åp. 5, 11-12. Til sist skal alle skapninger tilbe Jesus enten de vil eller ikke, Fil. 2, 5-11; Ef. 1, 20f; Åp. 5, 11-13.

2. Jesu menneskelighet.
Da Jesus ble født på jord, tok han på seg en menneskelig drakt, og et av kristendommens største under skjedde: Gud ble menneske. Det kaller man inkarnasjonen. At Jesus var men-neske på jord, kan vi se av flere forhold som omtales i Bibelen.

A. Bibelen sier tydelig at han var menneske, 1. Tim. 2,5; Apg. 2, 22. Han fikk et mennes-kelig legeme som fungerte som for andre mennesker: Han ble sulten, åt, tørstet, sov, ble trett, gråt og han døde. Han hadde også menneskelige følelser som harme og sorg. I sin utvikling viste han seg som menneske, Luk. 2, 52. Som vi ble han fristet og prøvet, Hebr. 4, 15. Men han viste seg som Gud ved ikke å synde.
Likevel – han var samtidig både Gud og menneske. Hans fødsel taler om det: Han var født av en jomfru – det var et under. Men han ble født som et menneskebarn. Hans liv taler om det: han gjorde under, han oppførte seg som andre mennesker. Hans død taler om det: han oppgav ånden frivillig, og døde som andre. Hans begravelse og oppstandelse taler også om dette.

B. Jesu navn viser hvem og hva han er.
Jesus er hans personnavn, gitt av engelen Gabriel. Ordet er det samme som Josva i GT og betyr ”Herren er frelse”, eller ”Herren frelser”, Mat. 1, 21. Det viser hovedoppgaven hans.
Kristus er den greske oversettelsen av det hebraiske Messias (Maschiach), som betyr ”den som er salvet” av Gud. Joh. 1, 42. I dette ligger oppfyllelsen av profetiene i GT om den som Gud hadde utkåret til verdens frelser.
Herre er oversettelse av det greske ordet ”Kyrios”. I GT er det oversettelse av Jahve. Alle-rede ved Jesu fødsel ble navnet nevnt, Luk. 2, 11. I GT ble det brukt om Gud, og anvendt på Jesus viser det hans guddommelighet. Mange mener forresten at der navnet Herren er brukt i GT, der er det Jesus som opptrer før han ble menneske.
Andre navn på Jesus er Ordet (logos) i Joh. 1,1 og 14, Menneskesønnen, for eksempel i Mark. 8, 38, Guds Sønn i Mat. 3, 17 m.fl.

C. Jesu gjerning kan inndeles i tre ”embeter” eller tjenester, og viser hvorfor han kom.
1. Han kom som profet, som fortsettelse og avslutning på Israels profetlinje. 5. Mos. 18, 15; Apg. 3, 22 og 26. Som profet talte han med myndighet og autoritet, Mat. 7, 29.
2. Han var prest og ofret seg selv som et sonoffer for verdens synd. Han ble kalt Guds lam, Joh. 1, 29. Dette offer konstituerte den nye pakt der alle har adgang til Gud ved hans offer. Hebr. 9, 14ff. Nå fortsetter han sin prestetjeneste for Guds trone som forbeder og mel-lommann. Rom. 8, 34; 1. Joh. 2,1-2.
3. Han kom som konge og oppfylte slik Messiasprofetiene som legger vekt på denne side ved ham. Som presteembetet har også dette to sider: det ble oppfylt i Jesu første komme, Luk. 1, 32-33. Han er konge og herre i våre hjerter og regjerer ved evangeliet, 1. pet. 3, 14; Hebr. 1, 8. Ved sin gjenkomst vil hans konge-og herredømme så få en ganske annen og verdensomfat-tende karakter, Fil. 2, 9-11; 1. Kor. 15, 24ff.
Om Jesu frelsergjerning skal vi tale mer om senere under andre emner.

III. Ånden.
Den tredje person i guddommen er den Hellige Ånd. Til alle tider har dette menet vært utsatt for strid og vansker. Også i dag er det lett å misforstå Åndens gjerning og oppgave, hvis vi ikke alltid holder det klart for oss hvem og hva Ånden er.

A. Ånden som person.
Mange blir forvirret ved talen om Den Hellige Ånd fordi de ikke helt har oppfattet at han er en person på linje med Faderen og Sønnen. Hvis vi derimot ser på han som en kraft, vil det lett føre til svermeri. Da blir han lett forvekslet med menneskelige følelser og kanskje onde ånder.
1. Ånden omtales i Bibelen på lik linje med de andre presonene i treenheten. Mat. 28, 18-20; 2. Kor. 13, 13. Som de er personer, er han det.
2. Ånden sies å være Gud av vesen og tillegges slik Guds egenskaper. Han kalles rett fram for Gud – Guds Ånd.
3. Han har gjerninger som en person – han gjenføder. Tit. 3, 5. Han deler ut evner og ga-ver, 1. Kor. 12, 6. 11. Og han lærer oss visdom med ord, 1. Kor. 2, 13. Han har vilje, 1. Kor. 12, 11, og ”evne” til å ransake alt, også i Gud, 1. Kor. 2, 10f.
4. Ånden kan behandles som en person. Vi kan spotte ham, lyve for ham og volde ham sorg.
5. Han omtales direkte som en person og kalles ”Talsmannen” og ”Trøsteren”. Bibelen bruker også hankjønnspronomen om ham – ”han” (gr. ekeinos).
Vi kan ikke si noe av dette om en kraft, eller hvis han bare er en del av Gud eller en egen-skap ved ham. Samtidig er han på en måte underordnet både Faderen og Sønnen, i det han sendes ut av dem og har som oppgave å vise til dem.

B. Åndens gjerning.
Åndens gjerning er omfattende og vi kan bare peke på noen enkelte sider her.
1. Ånden kaller mennesker til Gud og viser dem deres synd og fortapte stilling. Joh. 16, 8ff. På denne måten viser han noe av sin makt og kraft over menneskene og djevelen.
2. Han omskaper og gjenføder den fortapte synder og gjør ham til et Guds barn. Joh. 3, 5; Tit. 3, 5. Bare Guds kraft kan gjøre det.
3. Han viser alltid menneskene til Kristus og får dem opptatt med ham. Joh. 16, 14. Slik er han mellommann – han tar alltid av Kristi ord og formidler det til oss. Han ber oss aldri bli opptatt med Ånden selv eller med de åndelige gaver i og for seg. Han leder oss til å bli opptatt med Kristus.
4. Han hjelper de troende i deres liv. Han gir visshet, helliggjør, bor i oss, veileder oss og hjelper oss i bønnen. Joh. 14-16. Rom. 8.
5. Han kaller de troende til en gjerning i Guds rike og utruster dem til tjenesten. Apg. 13, 2; 6, 10; Mat. 10, 19-20.
6. Ånden bruker mange midler i sin gjerning. Han bruker Guds ord og dermed forkynnel-sen, troende menneskers liv og vitnesbyrd og sakramentene – hos de evangeliske kristne er det dåp og nattverd. Han kan også tale direkte til menneskene, f. eks. gi dem et kall. Da bru-ker han som regel tidligere erfaringer vi har hatt med ordet eller menneskers vitnesbyrd.
7. Ånden kan bli motstått, Apg. 7, 51.
8. Ånden gir kraft, Apg. 1, 8. Legg merke til at han ikke er kraft, men gir den. Og kraften gir han f. eks. til tjeneste, til å vitner – like til jordens ende. Pinsedag begynte en ny tid. Ån-den var ikke lenger begrenset til enkelte mennesker. Nå kom han til hele menneskeheten. Også hedningene skulle nå få Ånden, Apg. 10.
9. Hvis en fortsetter å gjøre motstand mot Åndens kall fører det til forherdelse og fortapel-se. Det skjer der mennesker holder fast ved og elsker sin synd og seg selv og ikke overgir seg til Gud. Joh. 3, 19; Jes. 63, 10.
10. Ånden fortsetter sin gjerning i den troende – i helliggjørelsen. Han tukter og trøster de troende og leder dem fram på troens vei.

IV. Mennesket.
I den kristne troslære må behandlingen av mennesket få en sentral plass. Læren og gud-dommen og frelsen står alltid i relasjon til mennesket. Mennesket har en særlig plass i Guds skaperverk. Det kristne menneskesyn må bygge på Bibelens ord. Vi skal samle noen av de viktigste punkter i læren om mennesket.

1. Mennesket er skapt av Gud, uavhengig av all annen skapning. 1. Mos. 1-2. Det første mennesket, Adam, er stamfar til alle andre – det lærer både GT og NT. Rom. 5. Adam betyr menneske.

2. Mennesket ble skapt i Guds bilde, etter hans lignelse. Dermed fikk det noe av Gud i seg. Gudsbildet er ikke ytre likhet, men åndslikhet.

3. Mennesket er tredelt – det består av legeme, sjel og ånd. Det er ikke lett å skjelne mel-lom de to siste. 1. Tes. 5, 23. En foreslår gjerne denne forskjellen: Sjelen er den immaterielle del overfor verden, mens ånd retter seg mot Gud (siden Gud er ånd). (T.C. Hammond).

4. Mennesket ble skapt i en uskyldstilstand der det kunne ha direkte kontakt med Gud. Livet i Eden var uten syndige forstyrrelse uten at det direkte kan sammenlignes med de krist-nes endelige frelse.

5. Mennesket levde i frihet. De ble stilt overfor et valg: enten lyde Guds vilje og ord eller å la det være.

6. Mennesket falt i synd ved Djevelens fristelse. Dermed ble mennesket en fallen skap-ning, derfor måtte de også jages ut av Edens hage der de var i Guds nærhet. 1.Mos. 3. Bibelen lærer klart at fra den dag av var mennesket på flukt bort fra Gud og er fortapt uten kontakt med ham. Den fortapthet gjelder alle mennesker fordi de alle er født i Adams bilde. Dermed hviler fordømmelsen over menneskeheten som sådan, og det er ikke noe godt i oss. Rom. 7,18.

7. Bibelen lærer videre at hvis mennesket skal bli frelst fra en evig fortapelse borte fra Guds åsyn i Helvete, må Gud gripe inn. Mennesket kan ikke redde seg selv. Det må Gud gjø-re. Det gjør han på flere måter som vi skal tale om senere.
Det kristne syn på mennesket slik det er i dag, er altså: Det er syndig og trenger en frelser hvis det skal leve hos Gud etter døden. Det betyr også at mennesket er ondt i seg selv på grunn av synden og ikke godt. Rom. 7, 18. Det ”gode” et menneske kan gjøre består bare i ytre handlinger for mennesker. Sinnelaget bak handlingen vil aldri være fullkommen god, og den vil derfor i Guds øyne alltid være ond. Det onde består ikke bare i enkelte handlinger, men selve naturen er fiendsk mot Gud. Denne gamle, onde natur i oss kalles gjerne ”kjødet”.

V. FRELSE.
Mennesket må frelses på grunn av sin synd. Det er utestengt fra Guds rike og må føres tilbake dit.
Ordet fresle brukes i Bibelen i flere betydninger. Vi kan samle dem i tre her:

1. Frelse som fortid – den gjelder alle mennesker. Og det skjedde den gang Jesus Guds Sønn døde på Golgata kors som et sonoffer for alle menneskers synder. Da ble veien til det stengte Paradis åpnet, alle hindringer tatt bort og mulighet til frelse ble gitt til alle mennesker som hører og tror evangeliet. Vi kan se Jesu død på korset under flere synsvinkler. En av dem er denne. Da han ropte: Det er fullbrakt (Joh. 19, 30), ble alle mennesker gjenløst. Ettersom ordet frelse kan bety flere ting, er det bedre å bruke ord som forløsning, forsoning eller forli-kelse om denne side ved frelsen. Bibelen bruker ordet sjelden i denne betydning. 1. Tim. 4, 10. (Men det betyr ikke at alle mennesker derfor blir endelig frelst.)

2. Frelse som nåtid. Det skjer når et menneske tar imot Jesus som sin personlige frelser ved at det får forlatelse (tilgivelse) for sine synder. Det skjer når et menneske omvender seg og tror på Jesus som sin eneste redning fra fortapelsen. Det er den subjektive frelse, og vi er mest vant til å bruke ordet slik. Da blir vi fri fra alle våre synder som domsårsak, fortiden er skjult under Jesu blod og vi har lagt framtida i Guds hånd. Vi har lov å si at vi er frelst på denne måten. Gud tar imot synderen og gjør ham til Guds barn ved rettferdiggjørelsen og gjenfødelsen. Denne frelse er av nåde, og vi har ingen fortjeneste i den. Apg. 16, 31; 2, 21. I frelsens øyeblikk er han fullkommen ren i Kristus og skikket for himmelen. Han behøver ikke noe mer fordi Gud har kledd ham i sin rettferdighet. Han er et Guds barn og Gud lik for hans åsyn. (Det han er i seg selv er en annen sak som vi kommer til senere.)

3. Endelig omtales frelsen som framtid. Det er det øyeblikk den troende stiger over gren-sen fra livet og inn i evigheten. Da først er han evig sikret og fri alle farer. Da er han hjemme hos Gud og kan aldri mer verken bli fristet eller falle i synd. Da er endemålet for troen nådd: sjelens frelse (1. Pet. 1, 9). Dette sukker og lengte de troende etter og gleder seg til å nå fram. Er han noen ganger mismodig, kan han løfte sitt trosblikk mot den herlige stad og vite at en gang skal han være der – når han holder seg til Guds løfte.
Frelsen har mange sider. Den innbefatter syndenes forlatelse, gjenfødelse, rettferdiggjørel-se og barnekår hos Gud. For Gud tar den frelste synderen opp i sin familie og gir ham samme rettigheter der.

VI. SYND.
For å forstå hovedpoenget med frelsen og kristendommen i det hele tatt, må en ta i be-traktning spørsmålet om synd. Den er den menneskelige bakgrunnen for Guds handlemåte med folket og for Jesu komme til jord. (Bakgrunnen sett fra Guds side er selvsagt hans kjær-lighet.) Noen hovedmomenter om synden er:

1. Syndefallet. 1. Mos. 3.
Mennesket fikk en fri vilje og de valgte å være ulydige mot Gud. Fristelsen kom fra djeve-len (slangen) og ikke fra Gud. Men våre handlinger får alltid følger, slik var det også i Edens hage: de ble jaget bort fra Guds nærhet og underlagt dødens lov. Her skal vi merke oss at dø-dens er tofoldig: den legemlige død og den åndelige. Død er å være atskilt fra Gud og det medfører evig død.

2. Følgene av syndefallet når lenger enn til Adam og Eva. Bibelen lærer klart at alle men-nesker ble syndere ved Adams fall. Rom. 5, 12-19. Og med synden kom også døden og for-dømmelsen over alle mennesker. Det har også medført at alle mennesker synder i gjerning. Det moderne menneske må her være klar over at det er underlagt Guds dom, og er ikke skyld-fri overfor Gud. Gud tar synden alvorlig hos alle mennesker.

3. Synden kan defineres (forklares) slik: Vi kan se på synd fra flere synsvinkler, og derfor er det ikke lett å forklare den kort. Synden står i forbindelse med Guds lov, slik at den som synder samtidig gjør lovbrudd. 1. Joh. 3, 4. Rom. 4, 15. Dermed stilles synden i sammenheng med Gud selv: Vi gjør ikke først og fremst vondt mot våre medmennesker eller skader oss selv ved må synde.
-- Selvsagt er det alvorlig nok, men det alene gir ikke det bibelske perspektiv over synden. For da handler vi mot Gud og er forbrytere i hans øyne. Vi bryter hans lov og bud. Når vi taler om synden som avvik fra det som er rett, er det alltid i relasjon til Gud og det han regner som rett. Synden blir da å følge sin egen lyst og vilje i stedet for å innrette oss etter Guds ord. Det er denne hovedsynd alle mennesker gjør seg skyldig i om de ikke alltid gjør de samme ytre feil og brudd. Rom. 3, 23.

4. Menneskets syndighet viser seg på to måter: Det har både en syndig natur og gjør syn-dige handlinger. Det første betyr at mennesket er født med en tilbøyelighet til å synde, de ønsker egentlig å synde og vil gjøre det vonde. Dette er ”kjødet” som viser at de er fordervet, og det bor ikke noe godt i oss mennesker. Rom. 7, 18. Det andre er de enkelete gjerninger vi gjør og som ikke stemmer med Guds plan med vårt liv. De skjer med fullt overlegg av alle mennesker. Vi kan ikke tale om at noen er ”bedre ” enn andre i så måte.

5. Det mest vanlige ordet for synd på gresk er ”hamartia” som betyr å ga feil eller ta feil av veien, å bomme slik at en ikke når målet. Alle synd fører slik mennesket bort fra Gud, som er målet vårt. I NT blir synden også definert som vantro mot Jesus, Joh. 16, 9, Det betyr å forakte Guds eneste frelsesvei. Jesus er denne veien, Joh. 14, 6. Alle andre veier er stengt.

VII. OMVENDELSE.
Veien til Guds frelse går gjennom omvendelse og tro for alle voksne og bevisste mennes-ker. Ingen kommer inn i Guds rike uten omvendelse. Med dette begrepet mener vi her at vi overgir oss til Gud. Å ”bestemme seg” for å følge Jesus kan være en del av det. Vi bør ikke kalle det betingelse for frelse, for det fører tanken lett til fortjeneste eller noe vi skal gjøre for å bli frelst, Omvendelse er heller vårt svar på Guds kall når Ordet rammer vår samvittighet (K. Marthiniussen).

1. Ordet omvendelse betyr sinnsforandring (gr. metanoia). Det innebærer at vi får et annet sinn både overfor Gud, oss selv og våre medmennesker. Forholdet til Gud er selvsagt det grunnleggende her. I stedet for den selviske ånd som tenker på sitt eget, får vi et sinn som vender seg til Gud. Et annet ord for omvendelse betyr å snu om, vende seg rundt, og å få et nytt mål for livet sitt. Begge ord er brukt i Apg. 26,20: omvende seg og komme tilbake. I dette siste ligger vårt ansvar.

2. Omvendelse blir ofte forklart med to uttrykk: anger og tro. Her behøver en ikke å opp-fatte angeren som en prestasjon eller noe vi må gjøre. Heller ikke må den oppfattes slik at den skal være av en bestemt styrke for å være rett. Vi kan heller se på angeren slik: Vi innretter ikke lenger vårt liv etter vårt eget ønske, vi går til Gud med alt. Og ved å gå til Gud bøyer vi oss også for Guds dom over vårt liv, innrømmer synd, bekjenner den og vender oss fra den. Et mennesker er ikke omvendt om det fremdeles lever i sin synd, eller forsvarer den og nyter den. Det nye sinn makter ikke å kvitte seg med all synd. Men det hater synden. Derfor er også den omvendte bedrøvet over hvert fall i sitt eget og andre les. Han er sønderknust over selve synden – dvs at han gjør Gud imot – og ikke bare over syndens følger. Salme 38, 19; 2. Kor. 7, 10.

3. Troen er tillit til Gud: Han tar imot den som kommer og gir mer enn vi ber om. Troen er slik ingen prestasjon eller noe vi må gjøre. Det er å ta imot Guds gave i Kristus.

4. Det nye sinn kan illustreres med den fortapte sønn da han kom hjem til sin far. Han sier: Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Luk. 15, 21 og 29. En slik fattig synder ”har mistet troen på seg selv og alt sitt eget, mistet troen på sin anger, sin bønn og omvendelse” (Rosenius). Når så den omvendte synder vender seg til den korsfestede og ber om nåde, er han frelst.

VIII. Gjenfødelse.
Vi har før nevnt at frelsen kan sees fra to sider: Den er både Guds og vårt ansvar. Men når et menneske blir gjenfødt, er det alene et verk av den Hellige Ånd. Her kan et menneske ingen ting gjøre. Vi kan bare takke Gud for det han har gjort.
-- Sett fra en side er mange begreper utrykk for det samme: Gjenfødelse, frelse, omvendelse og tro. De har alle med vårt forhold til Gud å gjøre, men vi ser det fra forskjellige syndsvink-ler. Her skal vi tale litt om det uttrykk som mer enn noe annet viser at Guds står bak – Han frelser oss.

1. Selve bildet viser det klart: å bli født er en passiv handling, noe blir gjort med oss. Vi kan ikke føde oss selv. Gud frelser oss ved en slik handling.

2. Dette betyr også at gjenfødelsen er en ny begynnelse for et menneske. Livet i verden starter ved fødselen. Slik skapes også det nye livet i et menneske. Han får del i guddommelig natur, 2. Pet. 1, 4. Dermed får han også ny kraft til å leve dette livet. Han får kjærlighet til Gud og hat til synden, han får et nytt mål for sitt liv og lever i en ny verden. Det betyr også at gjenfødelsen fører med seg nye ønsker og begjær: han kommer i et annet forhold til verden, til sitt arbeid, sine kamerater m.m. Han har behov form åndelig mat, som er Guds ord. Han vand-rer i et ”nytt levnet”, Rom. 6, 14. Og han er blitt en ny skapning, 2. Kor. 5, 17.

3. Mange skriftord og forskjellige uttrykk er brukt i Bibelen for å beskrive denne forvand-ling hos en kristen. Han er gjenfødt (Tit. 3, 5), født på ny og født av vann og ånd (Joh. 3, 3 og 5). Han er gjenfødt ved Guds ord (1. Pet 1, 23), blitt en ny skapning (2. Kor. 5, 17; Gal. 6, 15), og er gått over fra døden til livet (Joh. 5, 24; 1. Joh. 3, 14). En slik forandring med et menneske kan bare Gud gjøre.

4. Bibelen lærer at gjenfødelse er nødvendig for alle mennesker hvis de skal bli frelst. Hvis et menneske ikke er gjenfødt, hjelper ikke et godt og anstendig liv, eller om en er aldri så hjelpsom og fin som menneske. Gjenfødelsen er slik et navn på porten til liv i Gud. Vi taler slik om ”gjenfødelsens trange port”. Det er nødvendig fordi mennesket av naturen er forder-vet. ”Kjødets attrå er fiendskap mot Gud, de kan ikke tekkes Gud” (Rom. 8, 7-8). Det naturli-ge menneske er rett og slett ikke i stand til å leve for Gud.
-- Det er litt av frukten av syndefallet. Også det moderne menneske lir av denne totale mangel: det kan ikke leve rett for Gud, og det vil heler ikke gjøre det. Derfor må mennesket få et nytt sinn – som elsker Gud og hans bud.

5. Gjenfødelsen er spesiell på flere måter: den skjer i et menneske, og gjør det på en måte nytt. Det betyr ikke at de kristne er lik Adam før fallet. Men det betyr at Gud har opprette noe av det som gikk galt ved fallet. Senere vil en fullstendig gjenopprettelse skje, Rom. 8, 21ff.

6. Gjenfødelsen skjer ved tro på Jesus som sonte vår synd på korset, dvs. ved evangeliet. Det er tydelig av samtalen med Nikodemus. Joh. 3, 9 og 14.

IX. RETTFERDIGGJØRELSE
Også rettferdiggjørelsen er et verk helt og fullt av Gud. Like lite som vi kan gjenføde oss selv, kan vi gjøre oss rettferdige i Guds øyne. Men der er en viss forskjell mellom rettferdig-gjørelse og gjenfødelse.

1. Gjenfødelsen skjedde i oss, mens rettferdiggjørelsen gjøres for oss – i himmelen. Derfor kan aldri rettferdiggjørelsen oppleves av oss mennesker. Og den skjer i samme øyeblikk som vi tror på Kristi verk for oss.

2. Rettferdiggjørelsen forandrer vår stilling i forhold til Gud. Vi flyttes over fra Satans rike til Gud. Apg. 26, 18. Vi er ikke lenger hans fiender og motstandere, men han venner.

3. Rettferdiggjørelsen innebærer tilgivelse for alle våre synder, idet Gud glemmer hele vår fortid. Fra rettferdiggjørelsens øyeblikk ser Gud oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet (Pontoppidan). Apg. 13, 38; Jes. 43, 25. Syndsforlatelsen skjer i et øyeblikk og er straks full-stendig. Den kan ikke skje gradvis. Den fortapte sønn (Luk. 15) fikk straks tilgivelse for alt. Tilgivelsen gjelder synder som vi har gjort. Vi ber ikke Gud om tilgivelse for synd generelt, for så å leve videre i synd. Når en kristen faller i synd, må han igjen til Gud for å be om forla-telse. Ellers synder han på nåde. Årsaken til tilgivelsen ligger i Guds hjerte: han elsker synde-ren, og derfor sendte han Kristus som offer for synd. Derfor er det bare Gud som er i stand til å tilgi.

4. Rettferdiggjørelsen stanser ikke ved tilgivelsen av det som er galt. Gud gir oss også noe nytt, idet han gir oss sin egen rettferdighet. Dette er egentlig en juridisk handling. Gud er dommer og erklærer at synderen er rettferdig. Da tilregner Gud den ugudelige sin egen rett-ferdighet. Rom. 4. Og dette skjer når mennesket tror på Jesus. Fil. 3, 9. ”Å finnes i Kristus” betyr å eie Guds egen rettferdighet, altså å være slik Gud er. Det er å rose seg av Herren og det vi har fått av ham, og ikke av våre egne prestasjoner.

5. Dette kan Gud gjøre på et rettferdig grunnlag, fordi Kristus på Golgata har kjøpt denne rettferdighet til oss ved sin død. Dette skjer ved et bytte: Kristus tok all vår dom og straff på seg og tilbyr nå en full og hel oppreisning til alle som tror. 2. Kor. 5, 21. Det er først i evange-liet at Guds rettferdighet åpenbares slik av tro og til tro. Rom. 1, 17. Ved Kristi gjerning kan Gud både være rettferdig og gjøre (erklære) dem rettferdig som tror. Rom. 3, 26.

6. Denne rettferdighet er så fullkommen at den ikke kan forbedres ved et hellig liv. Vi kan falle ut av vår rettferdige stand, men vi kan ikke tilsmusse Guds rettferdighet.

7. Siden Gud rettferdiggjør synderen, er det ganske ufortjent, det er av hans nåde. Derfor kan ingen rose seg av å være frelst og eie Guds rettferdighet. Den er Guds ufortjente gave.

X. Forsoningen
Med forsoningen mener vi Jesu verk på Golgata. Det er et veldig tema som vi bare kan berøre kort i denne sammenheng. Man har forstått dette noe ulikt gjennom tidene, og det er flere oppfatninger av det også i dag.

1. Menneskenes synd er den store og alvorlige bakgrunn og forutsetning for forsoningen. Synden skilte menneskene fra Gud og gjorde ham vred. En forlikelse og forsoning kreves. Rom. 3, 23; Joh. 3, 36.

2. Gud elsket verden – og det åpnet en vei tilbake til Gud. Joh. 3, 16; 14, 6. Guds kjærlig-het alene frelser ingen. Men han har vist oss hvorledes han elsker: Ved at Sønnen, Jesus Kris-tus, døde for våre synder. Rom. 5, 8.

3. Forsoningens vesen eller innhold har flere sider. De taler om hvordan veien tilbake til Gud ble åpnet, eller hvorfor menneskene kan bli frelst?

a) Jesus har ved sin forsoning stillet Guds vrede, han har tatt dommen over synden på kor-set. Det skjedde da han ropte på korset: Det er fullbrakt (Joh. 19, 39). Da var hans sjel forfer-det og ropte: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Da var han blitt forbannet av sin far og led fortapelsens gru for oss. han ble en forbannelse, sier Paulus. Gal. 3, 13. Han forlikte Gud og menneskene til fred for menneskene. Fred betyr ikke her en subjektiv opplevelse, men det forhold som objektivt eksisterer mellom partene (et fredelig forhold).

Forsoningen skjedde ikke for å gjøre oss myke og skape anger i oss. Guds kjærlighet og Kristi død skulle ikke først og fremst bevege oss til å omvende oss.

Nei, vi hadde syndet mot Gud, og hans vrede måtte stilles. Dette forstår vi ikke med vårt sinn og tanke. Men Jesus gjorde det. All Guds vrede over synden ble utrent over Jesus på kor-set. Det var lidelsen, ikke hudstrykningen og naglene og spotten. Jesu lidelse og smerte må ikke bli sentimental for oss. Det var et oppgjør mellom Gud og Satan.

b) Jesu lidelse og forsoning var stedfortredende. Det skjedde for oss i betydningen i stedet for oss, og ikke bare til beste for oss. Det betyr: 1) Vi burde lidd for vår egen synd. Vi syndet og vi burde betale. Syndens lønn er døden. Rom. 6, 23; Esek 18, 4. Det betyr å smake Guds vrede ved dom. 2) Jesus tok denne plassen i vårt sted og tok dermed ansvaret for alle våre synder. Han døde i stedet for alle, bar dommen og smakte dermed fortapelsen. Joh. 1, 29; Jes. 53; Hebr. 9, 29. Jesus gav sitt liv for syndere. Mark. 10, 45; 1. Pet. 3, 18. Tenk det! Gud selv – ikke den skyldige – ordnet forsoningen ved at han selv bar straffen.

c) Dette skjedde for alle mennesker, dvs. det var en universell forsoning. Den reformerte kirke (etter Calvin) lærer her en begrenset forsoning: Jesus døde bare for de utvalgte, de frels-te. Men Bibelen har mange ord for at Jesu død gjaldt alle i hele verden. 1. Joh. 2, 1-2; 1. Tim. 2, 6. Derfor er det håp for alle som tar imot denne frelse. Men det betyr ikke at alle dermed har fått tilgivelse for sine synder og er frelst. Det får bare de som kommer og bekjenner sin synd i tro på Jesus.

d) Flere bilder brukes for å belyse dette: alter, sonoffer, løsepenge og nådestol. Dette viser tilbake til forbildene i GT og forklarer forsoningen.

XI. HELLIGGJØRELSE
Helliggjørelse kan bety flere ting i Bibelen. Her tenker vi på Åndens gjerning i den troen-de etter omvendelsen. Og denne gjerning har ikke noe å gjøre med rettferdiggjørelsen og gjenfødelsen. Den er knyttet til den troendes liv og vandring på jorden. Helliggjørelsen er å fullbyrde Jesu ord om å være lys.

1. Ordene på grunnteksten for hellig betyr to ting: Å være atskilt fra noe og innviet til noe. Slik brukes f. eks. ordet om sabbaten: den er utskilt fra de andre dagene og på en særlig måte innviet til Gud.
Denne dobbelte betydning gjelder også de kristne: atskilt fra synden, verden og seg selv – og innviet til Gud og tjeneste for ham med alt en har. En kristen stiller seg slik til Guds dispo-sisjon med alt han har. Helliggjørelse betyr en stadig atskillelse og innvielse i dette.

2. Vi kan se på helliggjørelse i flere trinn, eller i flere betydninger. Det betyr ikke at vi taler om hellighet i flere grader her i livet, selv om vi med en viss rett kan si det. Her skal vi heller tale om hellighet på forskjellige ”steder”.

3. Alle frelste er fullkommen hellig for Guds åsyn. Den hellighet som gjelder der, har vi i Kristus på linje med rettferdiggjørelsen. For Guds åsyn er vi i Kristus, og da er vi fullkom-ment innviet til Gud og atskilt fra verden. Det er vår stilling som troende. Efeserne kalles ”hellige” – de ”som tror på Kristus Jesus” (Ef. 1, 1. Og det er vi p.g.a. Jesu død. Hebr. 10, 10; 1. Kor. 1, 30. Vi er fullstendig frelst i Kristus, skjult med Kristus i Gud. Verken vi eller andre kan se denne hellighet. Men vi tror Skriftens ord om den.

4. En ganske annen sak (eller: en annen side av saken) er den hellighet vi har for mennes-ker, slik vårt liv viser seg til daglig. Det er vår erfaring som kristne. Vi er lys, men vi skal la lyset skinne klart, vi skal vise oss som lys i verden. Fil. 2, 15. Slik skal vi være Guds ulasteli-ge barn midt iblant en vanartet og vrang slekt. Vi er oppreist med Kristus, og skal derfor søke det som er der oppe. Kol. 3, 1. Selv om vi er hellige i Kristus, sier Bibelen at vi skal være hel-lige, 1. Pet. 1, 14-16. Denne hellighet har med vårt daglige liv å gjøre. Vi blir bedt om å være hellige i all vår ferd. Derfor er dette det samme som å avlegge det gamle menneske med dets lyster og kle oss i det nye. Ef. 4, 22ff. Kol. 3, 8ff.

Sett fra denne synsvinkel kan vi godt si at helliggjørelse innebærer det å bli ”en bedre kristne”, avlegge synder og leve etter Guds vilje. Det skal vi gjøre, ikke for å bli mer verdige for Gud, men for å vise andre veien til Gud, peke på Kristus og ære Ham.

Formaningene tjener til å hjelpe oss her. Ordet gir praktisk hjelp. Men det skal alt sammen skje ved Den Hellige Ånd. 1. Pet. 1, 2. I egen kraft og anstrengelser blir det lett lovgjerninger.
- Når vi så møter Jesus ved hans komme, skal vi bli lik ham i alle ting. 1. Joh. 3, 2. Da blir vår erfaring lik vår stilling. Inntil da skal vi hellige Kristus som herre i våre hjerter. 1. Pet. 3, 14.

XII. BIBELEN
All kristen dogmatikk må nødvendigvis bygge på Bibelen, ellers er den ikke en kristen lære. Bibelen er Guds åpenbaring til menneskene ved siden av naturen, som også til en viss grad åpenbarer Gud. Rom. 1, 19f.

Spørsmålet om Bibelen er Guds ord har alltid vært levende og aktuelt.

1. Vi har mange indisier på at Bibelen er et ”overmenneskelig” budskap til verden. Dens enhet i lære og siktemål er påfallende når vi tenker på at ca. 40 forfattere står bak, og at den er blitt til i et tidsrom av ca. 13-1500 år. Arkeologien stadfester Bibelen på mange punkt. Men vi skal ikke alltid binde oss til dens resultater – ikke alt er utgrav ennå, og vil kanskje aldri bli det. Oppfylte profetier taler også for Bibelens sannhet. Vi kan bare tenke på Jesu ord om Jeru-salem (Mat. 24; Luk. 19) som gikk i oppfyllelse år 70 e. Kr., og forbannelsen over byene Ka-pernaum, Besaida og Korasin (Luk. 10), som også skjedde. I en særstilling står Messiasprofe-tiene i GT. Vi merker oss der at flere detaljer gikk bokstavelig i oppfyllelse, slik som Jesu fødested, hans død og oppstandelse. Dette var ikke tilfeldigheter, men ledd i Guds plan. De viser at Bibelen er til å stole på, vi kan trygt forlate oss på dens løfter.

2. Vi vet det er vanskeligheter m.h.t. Bibelen. Vitenskapen kan stille store og alvorlige spørsmål ved Bibelen. Det kan se ut som at f. eks. utviklingslæren (Darwins teorier) står i skarp kontrast til skapelsesberetningene i Bibelen. Ved første øyekast vil en kanskje tro at Bibelen inneholder selvmotsigelser som f. eks. i spørsmålet om Guds vrede, kjærlighet og rettferdighet. Kan de forenes?

3. Løsningene er ikke alltid så lette å finne. Mange ærlige bibellesere vil gi opp og bøye seg for bibelkritikkens ”resultater” når de ikke ser en annen logisk løsning. I slike spørsmål skal vi huske et par ting som kanskje kan hjelpe oss til klarhet: a) For det første bør vi ha den intellektuelle ydmykhet at vi innser ai løsningen kan finnes selv om vi ikke kjenner den i dag. Guds tanker er fremdeles høyere enn våre, og vi skal ikke regne med at vi forstår alt han sier med en gang. Problemet kan rett og slett skyldes vår manglende erkjennelse og kunnskap. b) Videre bør vi ser alt i lys av Jesus Kristus, slik de første kristne og kirkefedrene gjorde. Da løses mange vansker. Han er Bibelens kjerne og siktemål. c) Det er nødvendig å skille mellom teorier (hypoteser) om Bibelen og fakta. De såkalte ”vitenskapelige resultater” er noen ganger ikke annet enn hypoteser. Og da har vi ikke lov til å dra andre konklusjoner enn de som byg-ger på sikre fakta. Det er slik i all vitenskap. Men egentlig kan ingen bevise Bibelen vitenska-pelig. Derfor kan en heller ikke overbevise en skeptiker med menneskelig argumentasjon om at Bibelen er sann. Men vi bør klargjøre vårt syn og standpunkt og hvorfor vi tror det er slik. Hvis det er mulig, bør en også oppklare misforståelser. Ingen bør bli skeptiker på falske pre-misser. d) Det viktigste for en troende må være Bibelens egne utsagn om seg selv. Også her må vi være forsiktige så vi ikke presser ordene den ene eller den andre veien.

4. Hva sier så Bibelen om seg selv, hva er dens selvvitnesbyrd her? La oss ganske kort se på noen uttalelser:
a) Bibelens forfattere var drevet av nden, 2. Pet. 1, 20f. Derfor kan Ordet være lys, v. 19. For Peter var dette viktig. Han sier: idet dere først og fremst vet dette. At de var drevet av Ånden når de talte, må bety at de ikke bar fram sine egne tanker og påfunn, mens Guds tan-ker. De var drevet, eller båret fram. Når profetene talte, talte de Herrens ord, for eksempel Jer. 1, 4. Derfor kan v. 21 bety: de talte ord som kom fra Gud.

b) Bibelen er innblest av Gud. 2. Tim. 3, 16. At dette betyr GT ser vi i v. 15. Siden Gud har innblest Skriftene, er de nyttige og gjør oss vis til frelse. Ordet innblest (gr. theopnevstos) blir ofte oversatt med inspirert. Det må bety at Gud ved sin Ånd ledet de som skrev de hellige skrifter slik at de ble etter Guds plan og vilje. Det er ikke skjedd ved menneskers vilje. Også når vi leser Ordet, levendegjør Ånden det. Joh. 6, 63; Hebr. 4, 12; 1. Tes. 1, 5.

c) Bibelen er evig. 1. Pet. 1, 23-25. Det betyr: 1)Den er uforgjengelig, den lever og blir – alltid i motsetning til gresset og blomstene som er forgjengelige og forgår. 2) Derfor har Bibe-len samme gyldighet, autoritet og makt nå som tidligere. Vi har ikke anledning til å trekke fra noe eller legge noe til. 3) I disse vers får vi også vite at dette gjelder NT og ikke bare de gammeltestamentlige skriftene: ”dette er det ord som er forkynt for dere ved evangeliet,” v. 25. Dette kalles Herrens ord. Og det stemmer med Rom. 16, 25f. og Jesu ord i Mat. 24, 35 (Jesu ord skal aldri forgå).

d) Derfor er Guds ord kraftig, Hebr. 4, 12. Det greske ordet (energes) betyr virksomt, ”energisk”. Det er ikke passivt, men påvirker oss. det gjør vis til frelse, og det gjenføder men-neskene. Jak. 1, 18. 1. Pet. 1, 23; 1. Tes. 2, 13.

e) Bibelen er et våpen eller et redskap som stilles til vår disposisjon. 1) Det kalles et sverd, Hebr. 4, 12; Ef. 6, 17; Åp. 1, 16. Det er tveegget og skarpt, et stridsvåpen mot djevelen i vårt eget liv, slik Jesus brukte det i fristelsen, Mat. 4. 2) Det kalles en hammer og ild, Jer. 23, 29. Her brukes disse ordene i en spesiell betydning, nemlig for å knuse og ødelegger motstande-ren. Bibelen kan rydde bort enhver hindring for Guds sak. 3) Guds ord er skjold, Ordt. 30, 5. Det er forsvar og vern, et skjul på den onde dag.

f) Guds ord er rent, renset sju ganger. Ordt. 30, 5; Salme 18, 31; 12, 7. Det er ikke opp-blandet med mennesketanker og ideer eller hedenske og falske lærdommer. Det er Guds rene ord som vi trygt kan forlate oss på.

g) Derfor er det også lykt og lys, Salme 119, 105. Det viser veien og farene, v. 9, og hjel-per oss mot synden, v. 11. Derfor bør vi pugge bibelord, lære dem utenat slik at vi har både forsvar, mat (Mat. 4, 4) og stridsvåpen. Da får kristenlivet mening, og vi kan kanskje få gjøre en liten gjerning for Gud.

XIII. Sakramenter.
Den lutherske og reformerte kirker har 2 sakramenter i motsetning til den katolske kirke (ro-merske) som har 7.

Et sakrament er ytre tegn eller synlige midler som gir en usynlig nåde og er innstiftet av Jesus selv. Våre sakramenter er dåp og nattverd. Det går et skille mellom luthersk og reformert teologi i synet på sakramentene.

Dåpen er etter luthersk lære et gjenfødel-sesmiddel. Men vannet virker sammen med Ordet, sier Luther. Mennesket blir født som syn-dere, og småbarn kan ikke velge eller gjøre noe selv. I dåpen blir de derimot født inn i Guds rike.

Konfirmasjonen er i prinsippet en stadfestelse av dette, selv om den ikke er et sakrament.

Nattverden er også synlige midler ved brød og vin som gir den usynlige nåde ved syndenes forlatelse. Det er også et samfunnsmåltid med Guds folk og en forkynnelse av Kristi død og forsoning til han kommer. (Men også ved troen får vi syndenes forlatelse når vi kommer til Gud med vår synd.)

-- De reformerte har kort sagt en mer symbolteologi om sakramentene. Dåpen er en bekjennelse av at de er Guds barn, og nattverden et rent samfunnsmåltid.

------
Hovedlinjer i Bibelen
Ved Nils Dybdal-Holthe

1. Messiasprofetien 1
2. De svarte ordene - synd 2
3. Forsoningstanken 3
4. Israels folk 4
4. Bønn. 5


Noen hovedlinjer i Bibelen –

1. Messiasprofetien

Gud skapte mennesket fullkomment og rent: Vi ble skapt i Guds bilde. Men - etter kort tid kom verdens største katastrofe: Syndefallet. Og dermed kom den under Guds dom.
Da grep Gud inn, og han ga mennesket det første løfte allerede samme dag fallet skjedde. Det viser hans omsorg og kjærlighet. For da ga Gud løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode. 1.Mos.3,15. Luther sier at dette gir de kristne en mektig trøst. For det var Kristus som skulle frelse verden fra synd, dom og død. Adam og Eva gikk altså ut av Edens hage med et godt løfte og håp for framtida.

Abraham
Mange år senere fikk en mann i det nåværende Irak besøk av Herren. Han skulle forlate sitt land og folk. Han skulle bli en velsignelse, ja, i ham skulle alle jordens slekter velsignes. Det var Abraham. 1.Mos.12,1-3. Det Gud hadde sagt til Adam, ble nå gjentatt og nærmere forklart. For den største velsignelse er ikke jordisk lykke, men en frelst sjel. Og det gjaldt ikke en familie eller noen få. Alle jordens slekter, fikk Abraham høre. Hele verden var regnet med.
Nå måtte Gud arbeide lenge med Abraham og senere slekter for å få dem til å lytte til Ham og leve med Herren. Det har vist seg at fruktene av syndefallet spirer i hvert eneste menneske til alle tider. For å hjelpe menneskene, ga Gud mange nye løfter og sa det på forskjellig vis, Hebr.1,1. Slik ble de minnet om den rette vei.

Fredsfyrsten
Jakob ga folket et flott løfte mange år etter Abraham. Han talte til sine sønner og hadde et ord til hver enkelt. Og da talte han selvsagt til deres etterslekt også. Om Juda sier han bl.a.: ”Kongespir skal ikke vike fra Juda … inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.”
Fredsfyrsten er kongenes konge - og han var født av Juda stamme. Den første julenatt kom han. Men ennå er ikke alle folkene lydige, dvs. de tror ikke på ham og følger ham. Bibelen gir oss imidlertid løfter om det. Alle folkeslag skal høre selv om ikke alle enkeltpersoner skal ta imot budskapet.

David
Denne store kongen levde ca. 1000 år før kongen ble født i Betlehem. I Salme 2 (som mange tror er av David) skriver han merkelige ord, om den salvede og Sønnen som er født. Det var profetiske syner han fikk. Og Davids sønn, kong Salomo, skrev i salme 72 om hans navn som blir til evig tid og skyter friske skudd. David Welander skrev jo sin flotte sang ut fra dette.

Jesaja
Bibelens hovedlinje fortsetter. 700 år f.Kr. får Jesaja nye syner. En jomfru skal bli med barn, og det skal kalles Immanuel, kap.7. Gud med oss, betyr det - og ingen har vært det slik som Kristus. Han skal også ha flere andre navn: under, rådgiver, til og med Gud! Kap. 9.
Men det største finner vi i kap. 53: han er såret for våre overtredelser… Det er nesten som å stå i utkanten av Golgata en fredag lenge etter. Der hang Jesus og ropte: Fullbrakt! Da lå straffen på ham, han ble knust for oss. Og mange av oss har fått legedom der, for alle våre synder.
Vi skynder oss til en av de siste bøkene i GT. Sakarias skriver om en som blir gjennomstunget. Da ble en kilde åpnet for Davids hus. Det er frelsen for alle. Kap. 12-13. Dette fikk jeg tro og oppleve - Jesus ble min FRELSER.




2. De svarte ordene - synd

Der Messiastanken lyser mot oss, er ordene om synd og vondskap svarte og tunge. Og vi finner dem gjennom hele Skriften. Det er virkelig sant som Paulus sier: Synden kom inn i verden ved ett menneske, Rom.8,12.
Det skjedde i Edens hage. De tok av frukten og åt, står det. 1.Mos. 3.6. Det var ulydighet mot Gud. Det er litt av syndens kjerne. Mennesket reiser seg i protest mot Skaperen. Gud viste tydelig sin reaksjon ved å drive dem ut av Eden.

Noah
På Noahs tid ser vi hvorledes det onde hadde utviklet seg. Ondskapen var stor, og alle deres tanker og hensikter var onde. 1.Mos. 6,5. Gud demonstrerte også dommen for dem: hele jorden ble lagt øde, slik ville han vise at ondskapen skulle utryddes.
Noen få ble berget. Det var Guds venner, de utvalgte på jord. Noah viste at han var det ved å bygge et alter og tilbe Herren. Kap. 8.

Folkets synd
Gjennom hele Israels historie møter vi synden. Til og med lederne syndet og folket var ofte ulydige mot Herren. Det viser at synden bor i oss. De gamle kalte det ”slangesæden”. Og den bærer frukt i våre onde gjerninger.
Abraham var en fin mann. Også han var en synder. To ganger løy han om kona si og sa hun var søster. Det gjorde han for å berge seg selv, 1.Mos. 12,12f. Sønnen Isak gjorde det samme, kap.26.
Også Moses kunne svikte. I ørkenen Sin manglet de vann. En gang før hadde Gud sagt at Moses skulle slå på klippen, da skulle det komme vann. Men denne gang sa han: Tal til klippen, 4. Mos. 20,8. Men Moses slo. Det kom vann, men Herren refset sin tjener. Fordi dere ikke trodde, skal dere ikke føre folket inn i Kanaan, sa Herren. Slik kan de troende svikte og tape velsignelse i sitt liv.
Vi vet at David og Salomo syndet. Profeten Jonas sviktet. Ja, hele Israels historie viser at synden og det onde har stor makt over menneskene.

Profettida
Ikke minst viser dette seg når Israel kommer inn i sitt land, og profetene begynner som veiledere. De talte strengt og alvorlig om folkets synder. Folket syndet grovt og mye. Som eksempel kan vi bruke Jeremias og hans tid.
Herrens ord kom til ham. Noe av det første han fikk vite var at Guds folk hadde syndet på to måter, kap.2,13. De hadde forlatt Herren - og funnet en erstatning for Ham. Gud kaller på dem: Vend tilbake… for jeg er nådig. Kap. 3,12. Søk etter de gamle stier, sa han, kap.6.
Men folket fortsatte å synde. Folket hadde et trossig og gjenstridig hjerte, 5,23. Ja, forferdelige og avskyelig ting skjedde i landet. De var falt fra med et evig frafall,8,5.
Og profeten gråt. Han måtte fortelle dem at hele folket skulle sendes bort til Babel som straff - i 70 år. Kap.25,11f og 29,10. Og det skjedde. Gud holder alltid sitt ord. Det han har sagt, vil skje. Det viser Israels historie.
En av de siste profetene var Haggai. Han var profet i Jerusalem omkring år 520 f.Kr. Noen av jødene var kommet hjem fra Babel, og de hadde bygt seg gode hus i landet. Men templet lå i grus. Derfor gikk det ikke så godt med folket. De ”får lønnen i en hullet pung”, sier han. Det er en følge av synden - de har prioritert seg selv og ikke Herren. Folket sier: ”Tiden til å bygge Herrens hus er ennå ikke kommet”. Hag.1,2.
Derfor roper profeten ut: ”Gå opp i fjellet og hent tømmer! Bygg huset!” De må med andre ord omvende seg fra synden.

Lys
Men alt var ikke håpløst for Israel. Gud tente selv et lys i mørke. Den siste profet i GT talte om en budbærer som skulle rydde vei, om paktens engel som skal komme. Mal.3,1. Det ble en 400 år lang og mørk natt før lyset ble tent da julestjernen tindret over krybba i Betlehem.
Slik holder Gud ord - også for deg og meg om vi svikter.
”Gud er på tronen ennu -- .”
Også jeg fikk se dette lyset. Det avslørte at jeg var en synder som levde i et håpløst mørke. Jeg kunne ingen ting gjøre for å frelse meg selv.
Men lysstrålene pekte videre - Jesus på korset kom til syne: Han bar min synd og betalte min bunnløse gjeld. I unge år kalte han og sa: Kom til meg, for jeg er verdens lys! Joh. 8,12.
Da ble jeg frelst - av bare nåde.




3. Forsoningstanken

Et offer uttrykker soning. Et dyr eller et menneske må dø for at andre skal leve. Soning og forsoning taler om at synden må få sin straff og dom. To parter skal forlikes, og da må noe gjøres opp eller gjeld betales.
I Bibelen står ordet først og fremst i en frelsesbetydning. Hovedsaken er at mennesket har syndet og dermed kommet bort fra den levende Gud. Og synden er så alvorlig at den ikke bare kan glemmes eller ”tilgis”. Det måtte et oppgjør til, og de lærde har strevet mye etter å forstå dette rett.
Vi skal ikke gå dypere inn i det. Her skal vi heller stanse ved noen sentrale bibelsteder om forsoningen. For Gud har talt om dette og vist oss litt av hemmeligheten ved frelsen.
Offertanken er her sentral. Vi finner det gjennom hele Det gamle testamentet (GT). Allerede Kain og Abel ofret til Herren, 1.Mos.4. Der ser vi også at Gud ikke tar imot alle slags offer. Kain ble forkastet, mens Abel ble mottatt. Og slik har det alltid vært: Noen prøver å tilfredsstille Gud med det de selv har gjort. Det var Kains feil. Abel gikk i tro til Gud med et lam. Og nettopp der er hovedsaken i forsoningen.
Også Noah ofret brennoffer til Herren. Gud hadde berget ham gjennom vannflommen. Det første han gjorde da var å bygge et alter for Herren. 1.Mos.8,20. Det viser at hans hjerte var rett, derfor var duften behagelig for Herren. Det viser også en hovedsak ved forsoningen.
Etter dette kan vi følge ofringene gjennom GT, hos Abraham, Isak, Jakob, Moses og senere i tabernaklet. Det taler om tro og avhengighet til Herren Gud.
Men framfor alt taler det om død og blod. Det ser vi f.eks. ved utgangen av Egypt, 2.Mos.12. Det er et tydelig bilde på hva frelse og forsoning er og krever.
Gud talte dom over Egypt fordi de syndet mot Herren. Alle førstefødte skulle dø. Det var dommen. Hvordan ville det da gå med Guds eget folk, Israel? Her hadde Gud en unik plan: Et dyr skulle dø i stedet for jøden. De skulle slakte et lam, og dermed hadde døden allerede gjestet det hjemmet. Blodet skulle smøres på dørstolpene - og var dermed en tydelig tale om død og at straffen allerede var skjedd der.
Dermed underviste Herren sitt folk og sa: Slik er frelsen, slik må det gå til og folk skal berges fra synden.
Det var også Moses som fikk beskjed om å bygge Tabernaklet og ordne med alle ofringene der. Da ble det enda klarere for folk, for nå skulle de ofre hver dag, og alle jøder skulle ta del i dette.
Et par ting er ekstra tydelige. Det ene er paktens ark og nådestolen - det var lokket oppå arken, 2. Mos. 25. Det var det første han fikk befaling om å lage, for det er det viktigste. Arken skulle stå i det aller helligste. Der skulle menneskene møte Gud. Men først måtte de ofre og blodet skvettes på lokket. Bare ypperstepresten kunne gjøre det og gå inn til Gud.
Slik er frelsen. Vi behøvde en yppersteprest - og et gyldig offer. Ellers var vi fortapt. Så sier Bibelen at Guds egen Sønn ble vår yppersteprest - og han ble også vårt offer. Han ofret seg selv som Guds lam for vår skyld. Og dette offer er nok til frelse. Soningen er akseptert av Gud selv. Joh. 1,29; Hebr. 3,1; 4,15; 5,1ff.
I mange hundre år skjedde disse ofringene. Men det er én dag som skiller seg ut blant alle offerdagene. Det var på Den store forsoningsdagen, 3. Mos. 16. En gang om året kunne ypperstepresten gå inn i Det aller helligste - det var da han skvettet blod på nådestolen.
Det første offeret som Moses skrev om i 3. Mos. var brennofferet, kap. 1. Det var et blodig offer der hele dyret skulle brennes opp. Hver del skulle legges opp på alteret, hodet, føtter og innvoller. Alt skulle fortæres av ilden. Den som ofret, skulle først legge hånden på dyrets hode - og dermed overføre sine synder til dyret. Når dyret døde, ble det en stedfortreder og døde for ham.
Slik er Jesus. Han hang på korset med alle våre synder på seg. Gud hadde overført dem til ham. Langfredag døde han som vår stedfortreder, der hver synd ble sonet og betalt. Paulus og Peter og Johannes skriver om dette. ”Det som var umulig for loven,... det gjorde Gud.” ”Dere ble kjøpt fri ... med Kristi dyrebare blod.” ”Og han er en soning for våre synder ... for hele verdens.”
Det er vår frelsesgrunn. Salig er du som har bygget ditt liv der!






4. Israels folk

En rød tråd gjennom hele GT er Israels folk. Menneskelig sett er det hovedaktøren i Bibelens historie. Intet folk har vært så hatet og elsket som Israel.
Men det er et meget viktig folk! Prøyserkongen Fredrik den store (d. 1786) spurte sin abbed Steimets: Finnes det noe bevis for at Gud eksisterer? - Jødene, Deres majestet! var svaret. I tillegg er det viseren på Guds klokke. Folkets skjebne forteller hvor nær vi er de siste dager. (Her må vi prøve å ta med mer.)




4. Bønn.
Gjennom hele Bibelen leser vi om bønn. Og i alle samfunn ber folk. Bønn er internasjonal. Og det begynte tidlig, og fortsetter helt til endens tid.
Vi finner ingen vanlig bønn i Edens hage, da var det et naturlig forhold mellom Gud og mennesker. Men så snart syndefallet kom, møter vi bønnen. Da ble den nødvendig, for et skille var inntrått mellom mennesket og Gud.

Den første bønn
Den første gang vi møter dette er da Adam og Eva fikk barnebarn. Adams sønn Set fikk sønnen Enos - og ”på den tid begynte de å påkalle Herrens navn”. Noen mener at de hadde bedt før privat, men nå skjedde det offentlig. Her er altså verdens første bønnemøte. Familien følte behov for å tale med sin skaper, slik de før også hadde ofret til ham.
De påkalte Herrens navn, står det. Det var Jahves navn de begynte å bruke. Og Jahve er senere Israels paktsgud. Han var så hellig at de våget ikke å uttale ordet Jahve - og ingen vet hvordan det egentlig skal uttales. Derfor sa de ofte bare ”navnet” el.l. For navnet er personen.
Nå ble det så vanlig å be at det ikke nevnes direkte så ofte. For det som er vanlig, skriver vi ikke mye om. Vi må tro at det var bønn i teltet til både Enok og Noah og andre som levde med Gud. For uten bønn finnes det ikke noe gudsliv. Den er ”sjelens åndedrett”.

Abrahams slekt
Da Abraham kom til Kana’an etter en strevsom reise, slo han seg ned ved fjellet mellom Betel og Ai for en tid. Da står det: Han påkalte Herrens navn, 1.Mos. 12,8. Luther oversatte forresten det på en annen måte: han forkynte Herrens navn. Og Luther forklarte det slik: han ”underviste sine om Guds navn, så de lærte at Gud er barmhjertig og nådig og god mot menneskeslekten”.
Abraham fortsatte nok med det. Og han bad for andre. I striden med Abimelek (1.Mos. 20) står at Gud sa: Abraham skal be for deg så du får leve.
Sønnen Isak hadde hørt faren be og undervise om bønn. Han ble også en bønnens mann. I Beerseba slo han seg ned, og han ”påkalte Herrens navn”, 1.Mos. 26,25. Slik ble bønnen til Herrens navn et varemerke for Abrahams slekt. Og det fortsatte de med.

Moses og Israel
Også Moses kjente bønnen, selv om han ble oppfostret i Faraos hus. Israels folk i Egypt sukket og klaget og ropte til Gud om befrielse, står det. 2.Mos. 2,23. Noe hadde nok Moses lært av sin svigerfar, men mest lært han trolig i møte med Gud ved den brennende tornebusken, kap. 3. Og det er nettopp i møte med Gud vi lærer å be rett. Det er den beste bønneskole.
Moses’ bønneliv var så godt kjent at til og med Farao visste det. Flere ganger bad han Moses om forbønn: Be for meg, sa han, av frykt for følgene av å trosse Herren. Da står det: Så gikk Moses og bad til Herren. 2. Mos. 8,30. Han kjente bønneveien, og det hjalp. Tenk det står slik: Herren gjorde som Moses bad. Bønn er et redskap i Guds folks hender. Vi får lov til å bruke det i ”frelseskrigen”. Gud hører bønner i dag som før, synger vi. Det er sant. Men det gikk ikke så lett. Gang etter gang måtte Moses kjempe med Farao og be. Likevel kom seieren da Guds klokke slo.
Og da Israel og Moses var kommet over Rødehavet som skilte dem fra Egypt, sang de lovsang til Herren, 2. Mos. 15. Det er egentlig en eneste takkebønn til Gud for hans hjelp. Og takken er drivkraften til å be mer. For den forteller om bønnesvar og Guds hjelp.
Leser vi så videre i vår Bibel, finner vi bønnen som en tjukk rød tråd gjennom hele boka. Et enstemmig vitnesbyrd møter oss. Guds folk ber!
Ikke minst ser vi det hos David. Jødene har brukt hans Salmebok som bønnebok. Allerede i Salme 4,2 kommer det: hør min bønn. Og den neste salmen: Til deg ber jeg, 5,3. Selve innholdet i Salmene er bønnerop - om nåde og hjelp og med takk. I en av de siste lovsangene oppfordrer han oss alle: Svar Herren med takk, 147,7. Det sømmer seg for Guds folk.
Vi har ikke plass til å gå videre gjennom profetene i GT. Vi legger bare merke til at en av de siste profetene har et flott framtidsløfte: Gud selv skal utgyte (eller utøse) nådens og bønnens ånd, Sak. 12,10. Da taler han om fremtida - når Guds Sønn selv skulle komme. Det var evangeliets og nådens tid for hele verden. Da heter det: ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst, Rom. 10,13.
Tenk at også jeg skulle få høre og tro det! Amen.