Kirke-historie
NDH.
Kirkehistorien kan hjelpe oss til se hvordan Guds folk har vært i andre tider enn vår. Og da ser vi også Guds ledelse gjennom tidene. I motgangstider trøstet han og hjalp dem. Til andre tider måtte han tukte og straffe dem. Noen ganger henger dette tydelig sammen med den verdslige historien og hva som hender ute i verden. I en så kort skisse som dette, kan vi ikke gå inn i mye av det.
Vi skal her følge framstillingene i noen korte kirkehistorier beregnet på den gamle folkeskolen, middelskolen og gymnaset. Det var mer slikt stoff i eldre tid enn nå.
DEL A. OLDKIRKEN
Fra pinse til ca. 500 e. kr.
I. Kirken og Romerriket.
Det var en uoverstigelig kløft mellom de kristnes tro og liv på den ene side og hedenskapet på den andre. Her gjaldt Herrens ord: Ingen kan tjene to herrer. Det måtte bli et brudd. De kristne fikk ofte skylden når en ulykke hendte. For de nektet å ofre til de romerske guder og dermed framkalte de deres vrede.
Da Rom brant i år 64 e. Kr., anklaget han de kristne for det, og mange trodde på keiseren. Mange kristne ble fengslet, pint og kastet for ville dyr. Om kvelden satte Nero kristne menn og kvinner på påler, innviklet i brennende stoff som de satte fyr på. Dermed opplyste de brennende kristne hagen hans. Selv kjørte keiseren omkring og folket hyllet ham. Men det førte også til at den kristne tro ble omtalt og kjent vide omkring. Og nye forfølgelser kom senere.
Polykarp.
I Smyrna bodde den gamle biskop Polykarp. Her var det også forfølgelse og mange kristne ble drept. Mange ropte da på Polykarp og ville drepe ham. Han kunne flykte, men ville det ikke. Før han gikk på bålet, sa han: "I 86 år har jeg tjent Kristus, og han har aldri gjort meg noe ondt. Hvorledes skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?"
Jødene i byen var også ivrige etter å få ham bort. Et bål ble laget i stand, og de ville binde ham. Men han sa: "La det være. Han som gir meg kraft til å utholde ilden, vil også gi meg kraft til å stå på bålet uten bånd." Så han i døden mens han priste Gud.
Perpetua
En annen martyr var den unge kvinnen Perpetua. Hun var blitt en kristen. De tok barnet fra henne og kastet henne i fengsle. Faren kom og ba henne fornekte Kristus, men hun svarte: Jeg kan ikke fornekte, for jeg er en kristen! En soldat drepte henne og en venninne med dolken.
Keiser Decius (240-251)gav ordre til alle skulle delta i statens gudsdyrkelse på en bestemt dag. De som nektet, skulle tvinges til det. En stsor forfølgelse kom nå for mange kristne nektet. Decius falt i et slag i år 251, og de kristne fikk et pusterom.
Under keiser Deoklesian (303-311) kom ny forfølgelse der mange kristne døde martyrdøden. Flere andre forfølgelsestider var det også. Mange kristne gjemte seg i katakombene, som var underjordiske huler og berget livet der. Men mange kristne nektet sin tro og falt fra. Likevel utbredte den kristne tro seg stadig leneger ut. En gammel kirkefar har sagt det slik: "Martyrenes blod er kirkens sæd."
2. En ny tid for de kristne.
Kirken blir godkjent.
Keiser Konstantin den store (323-337) gjorde slutt på forfølgelsene. Han ønsket enhet i Romerriket, og da måtte han anerkjenne de kristne. Om han selv ble en sann kristne, er omstridt. Han skulle ha sett et kors på himmelen i et syn, og ved siden av stod det: Ved dette skal du seire! Nå erklærte han kristendommen som tillatt i riket, og han selv ville bli kristne. Mange gikk nå over til kristendommen. Man mener at verdens ånd med dette også fikk innpass i kirken.
Kirkemøtet i Nikea.
Presten Arius i Aleksandria lærte at Kristus ikke var guddommelig, men diakonen Atanasius sa at Arius hadde feil. Dermed begynte striden om Kristi guddom, som førte til møtet i Nikea i 325 der kirken fikk gjennomslag for det gamle, bibelske synet at Jesus er sann Gud og sant menneske.
Keiser Teodosius den store erklærte i 380 at all skulle bekjenne seg til den treeninge Gud, og offer til de gamle guder ble nå stemplet som majestetsforbrytelse. Kristendommen var i praksis blitt statens religion.
Augustin
var en viktig person i denne første tid i kirkens historie. han fikk betydning for den katolske kirke og for alle kristne senere. Han var født i Nord-Afrika, mor hans var Monica, en from kristen. 17 år gammel drog han til Kartago for å studere og leste hedenske skrifter. Der kom han også sammen med verdslige kamerater og levde som dem. Monika advarte ham forgjeves og sørget over hans liv.
Augustin reiste så til Rom og Milano, og mora reiste etter ham. Her var Ambrosius biskop, og Augustin hørte ham tale ettersom biskopen var kjent for sin veltalenhet. men innholdet i prekenen gjorde også inntrykk på ham. En dag gikk han og sukket og bad: Herre, hvor lenge vil du våre vred? Et barn i nabohuset gjentok ordene: Ta og les! Det var som ord fra Gud til Augustin som straks fant fram en bibel og leste og ble troende. Påskeaften 387 ble han døpt av Ambrosius.
Han ble prest og senere biskop i Hippo i Nord-Afrika og skrev mye. Han kjempet mot vranglære og døde i 430. Se Mini-biografiar i bloggen http://Gudsfolket.blogspot.com
Antonius
var en annen kjent person før middelalderen begynte. Han var eneboer i Egypt og kalles "munkenes far". Han solgte det han hadde arvet og gav det til de fattige. Selv drog han ut i ørkenen øst for Rødehavet. Mange fulgte hans eksempel før han døde i 356, 105 år gammel.
3. Middelalderen - 500-1500.
Paveveldet vokser fram og blir nesten enerådende i den vestlige verden. I Øst-Europa er den ortodokse kirke. Kristendommen hadde fått fotfeste mange steder i Romerriket. Så tidlig som på slutten av 500-tallet kom kristendommen til England ved munken Augustin (ikke biskopen). Og i begynnelsen av 700-tallet reiste Bonifatius (egentlig Winfred) til Tyskland som misjonær.
Munken Ansgar i Vestfalen (d. 865) ble sendt som misjonær til Danmark og Sverige, men han kom ikke til Norge. Folk i Skandinavia var ute både på vikingtokter og handelsreiser og møtte kristne i andre land, så prektige kirker og opplevd en annen verden enn sin egen. Likevel var det trolig kongene som innførte den nye troen mer permanent og offisielt. De hadde med seg prester og bisper fra England, og nye kirker ble bygt som ble samlingsstedet for folk i bygd og by. En ny kultur steg fram i Europa.
De viktigste norske kongene i denne fasen var Håkon den gode, Olav Tryggveson, Olav den hellige (Haraldsen) og Olav Kyrre.
Ellers var Middelalderen preget av paveveldet. Paven i Rom steg fram som lederen for kristenheten, og han fikk etter hvert stor verdslig makt. Dermed var det duket for strid mellom keiser og pave i Europa i mange år.
Korstogene kom på 11-1200-tallet. De kristne skulle befri det hellige land og Jerusalem fra muslimene. Dette ble en skamplett på kristenheten. de for stygt fram og alt ble mislykket.
Pave Innocens 3. var en av de mektigste pavene (1198-1216). Han hadde både åndelig og verdslig makt i den vestlige verden. Det viste han i 1215 da han kalte inn til en verdenskirkemøte i Rom med over 1500 delegater. Innocens erklærte at han (paven) var Kristi stedfortreder og brukte Jesu ord om seg selv: "Jeg har fått all makt i himmel og på jord." Mat. 28, 18. Pavekirken utviklet seg i denne retning med årene.
Munkevesenet utviklet seg i Middelalderen. Flere ordnener av munker vokste fram med litt ulik nyanse. Mest kjent er kanskje Bendikt av Nursia som i år 529 bygde kloster på Monte Cassino i Italia (benediktinerordenen). Munkene avla et tredobbelt løfte, om kyskhet, fattigdom og lydighet. Bernhard av Clairvauw ville gjøre klosterreglene strengere, og nye ordener oppstod, som franciskanermunkene (kalt: gråbrødre) og dominikanermunkene (svartbrødre).
Også i Norge ble det opprettet kloster: Nidarholm og Elgseter ved Trondheim, Munkeliv i Bergen, Gimsø ved Skien, Utstein kloster i Ryfylke, St. Mariæ i Oslo med. flere.
Middelalderen er kalt den mørke tid. Deler av den var det åndelig sett. Helgendyrkelsen økte i omfang der Maria og andre helgener ofte fikk mer plass en Jesus Kristus. Avlatshandelen på 1500-tallet var en grov forvrengning av evangeliet om den frie nåde. Og kirken og prestene hadde makt over folket både menneskelig og åndelig. Forskjellen mellom kirkens makt og prakt og vanlige folk var stor.
Derfor kom også flere reaksjoner fra folket. men det var farlig å si kirken imot. det fikk flere erfare og måtte bøte med livet. Valdenserne i Frankrike var en slik gruppe som ville leve etter Guds ord. Derfor kom forfølgelsen der mange ble drept av kirken.
Men var lysglimt om en nyere tid. Thomas av Kempen i Nederlandene skrev boka: Kristi etterfølgelse, som taler om et inderlig, personlig gudsliv. John Wiclif i England oversatte Det nye testamentet til engelsk, slik at folket selv kunne lese Guds ord. Han så at pavekirken lærte mye som ikke stod i Bibelen. Han fikk kirken som motstander og døde i 1384. Og i Prag bodde professor Johan Hus som var enig med Wiclif og gikk mot katolikkenes vranglære om avlat. Han ble lyst i bann og brent på bål i 1415. - Alle disse banet vei for reformasjonen som var i anmarsj.
4. Reformasjonen - 1500-tallet.
Luther og Calvin og Zwingli protesterer mot Romerkirken og skaper nye, reformerte kirker på evangelisk grunn.
5. Ortodoksien 1600.
Ortodoksi betyr den rette lære. De ville ta vare på den rette lutherske lære, men hos noen kom det personlige gudslivet i skyggen.
Likevel var det f. eks. noen prester som som prekte vekkelse og et personlig liv med Gud og slik forberedte pietismen i årene etter.
6. Pietismen 1700.
Nå kom kristenlivet til den enkelte mer i fokus og samtidig kjærlighetsgjerninger som diakoni og misjon. Filip Jakob Spener sammen med August Herman Francke var opphav til det. De forkynte sterkt et personlig gudsliv og hjalp mennesker i nød, som hjem for foreldreløse barn i Halle. Herfra drev de også misjon. Grev N. L. Zinzendorf grunnlag Brødremenigheten og drev misjon.
Andre kjente navn i denne tida var biskop og salmedikter H. A. Brorson,. biskop T. Kingo og biskop Erik Pontoppidan. Den siste skrev læreboka Sannhet til gudfryktighet.
I Norge var presten Thomas von Westen samenes apostel og Hans Egede ble Grønlands apostel. I Sverige var L.L. Lestadius prest i Karesuando og ble opphav til læstadianismen - også i Finnmark.
7. Opplysningstid
Vitenskapen hadde framgang i det 16. og 17. århundre, og mange fikk stor tro på mennesket. Opplysning, kunnskap og naturvitenskap ble løsenet for mange. Rasjonalistene Voltaire og Rousseau i Frankrike levde nå. Også til Skandinavia kom denne retningen.
8. Vekkelsestid
På 1700-tallet opplevde England en stor vekkelse ved brødrene John og Charles Wesley. Sammen med dem var George Whitefield - og metodistkirken ble til. Litt senere kom Hans Nielsen Hauge i Norge med en pietistisk vekkelse som grep store deler av landet. I Danmark levde Grundtvig som var en stor salmedikter og talte mot rasjonalismen. men samtidig mente han at de kristne også måtte leve et sundt menneskelig med opplysning og kultur. Dermed fikk han mange pietister mot seg. W. A. Wexels i Norge var grundtvigianer og prest i Oslo, d. 1866.
9. Misjonstid.
Med 1800-tallet kom også misjonsvekkelsen. Både i Europa og Amerika våknet trangen etter å bringe evangeliet ut til andre folk. Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842 og Santalmisjonen i 1867. Senere er flere andre selskap kommet til.
Det er også stiftet flere frikirker etter hvert. De kom ofte på grunn av vantro og liberal teologi i Statskirken. Noen ønsket også en friere gudstjenesteform. I de fleste land er kirken med årene løst fra staten. Ett unntak er Norge.
Innen statskirken er det dannet flere frie organisasjoner med ulike målgrupper og tjenester.
Enhetstanken har vokst fram på 1900-tallet med Kirkenes Verdensråd som forum. Mange har sett at teologien der er mye preget av liberal og menneskelig tenkning. Derfor har den ikke oppslutning blant bibeltroende.
--
