7. Luther-vekkelsen.

V. Den lutherske reformasjonen.

 Martin Luther.

Vi kan vel trygt si at en av de største lysbærere verden har hatt, var Martin Luther. Det er i alle fall sant om slutten av Middelalderen og inn i nyere tid. Han er også det naturlig sentrum her. Hans reformasjon fikk størst betydning i den offisielle kirke i Norge og Skandinavia.

Før han ble reformator, måtte han gjennom en lang forberedelse. Han opplevde selv vekkelsen og ble ført inn i et dypt og rikt liv med Gud. Dermed fikk han også trang til å føre andre dit. Vi ser at ingen kan føre andre til liv i Kristus som ikke selv har opplevd frelsen. Derfor ble det første skritt for Luther, som for alle andre forkynnere: frelse av nåde for Jesu skyld.

Vi kan dele den lutherske vekkelsen inn i tre hovedavsnitt: Luthers personlige vekkelse, luthervekkelsen i Tyskland, og dens videre utbredelse til andre land. Vi skal ikke ta med alle detaljer på hvert trinn her, men vise en oversikt over det som skjedde.

Vekkelsen begynte altså med at denne munken ble frelst. Og slik er det vel egentlig i alle vekkelser: den enkelte møter Gud på en ny og personlig måte. Hos Luther ser vi dette tydelig. Han gikk vakt i flere år før han kom fram til personlig tro og frelsesvisshet. Jeg tror at vi også i denne framstillingen må følge noen hovedtrekk i hans liv. Det kaster lys over flere sider ved reformasjonen og andre vekkelser.

Martin Luther ble født i den lille landsbyen Eisleben i Tyskland den 10. nov. 1483. Dagen etter ble han døpt – og det var St. Martins dag. Derfor fikk han navnet Martin. Sju år gammel måtte han på latinskolen og ble student da han var 17 år. Han studerte så filosofi i Erfurt. Faren ville gjerne at han skulle studere jus for å bli dommer. Men Martin fortsatte sin egen vei. Og etter fire år tok han sin magistergrad.

I 1505 hendte det som skulle sette merke i livet hans, og som fikk slik betydning for hans videre utvikling. Han hadde vært hjemme hos sine foreldre og var på vei tilbake til Erfurt. Det var dårlig vær, og Luther kjente vel noe av den samme dødsangsten i seg som da han ett år tidligere hadde vært i dødsfare.

Da han var like utenfor byporten, slo et lyn ned like ved ham. Han stanset brått og falt på kne og ropte som god katolikk: «Hjelp, hellige Anna, jeg vil bli munk!»

Denne hendelsen viser noe vesentlig ved Luther og katolisismen: I farens stund og når dødsangsten kom, var munkeløfte det nærmeste. Det var den sikreste frelsesvei. Og Luther viste at han mente det alvorlig: Av de 23 klostre som var i Erfurt, valgte han det strengeste og alvorligste – Augustinerklosteret.

Den 17. juli banket han på porten til klosteret og ble opptatt på prøve i ett år (som såkalt novice).

Da det vanlige prøveåret var omme, måtte han avgi de munkeløftene som gjaldt livet ut: kyskhet, fattigdom og lydighet. Det var gjennom dette han håpte å finne fred med Gud og vinne den rette rettferdighet.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før Martin Luther oppdaget at syndens att dypt, og at St. Anna ikke kunne hjelpe. Synden satt i hjertet, selviskheten var det egentlige vonde. Et munkeløfte var ikke nok. Her merker vi vekkelsen hos Luther: syndserkjennelsen begynner. Det er ikke lenger bare dødsangst og frykt som driver ham. Nå må han bli fri sin synd. Og alvoret viser seg igjen. Han begynner med askese, helgendyrkelse og Mariadyrkelse, sakramenter og bekjennelser. Han pinte og plaget seg selv for å kunne møte den hellige Gud. Selv har han sagt: «Om en munk noen gang gjennom sitt munkeliv er kommet til himmelen, så skulle jeg sannelig ha kommet dit.»

Men han fant ikke fred og hvile i dette.

Noe hjelp fikk han av lederen for klosteret – Staupitz. Han fikk Luther til å studere Bibelen, og særlig Det nye testamentet. Der var hjelp å få. Han viste ham også til Kristus på korset, som da han sa: «Hold deg bare til Kristus, i ham ligger alle skatter skjult.»

Men heller ikke nå fant Luther skatten.

I 1510 reiste han til Rom og benyttet da anledningen til å krype opp Pilatustrappa, eller Scala Sancta. Kanskje der var hjelp! Den skulle jo gi avlat for 252 år. Samtidig ville han hjelpe sin bestefar gjennom Skjærsilden.

Men tvilen kom også her: Hvem vet om det er sant? Fred fikk han ikke, men han lærte å kjenne baksiden av den katolske kirke i Rom: synden og fordervelsen mellom de ledende.

Året etter tok han doktorgraden i teologi og ble professor i bibelkunnskap i Wittenberg. Han skulle forelese over Salmene og brev i NT. Han begynte visstnok med Romerbrevet. Da han arbeidete med det, kom gjennombruddet i hans eget trosliv. Han satt i tårnet i kirken og studerte Rom. 11, 17: «I evangeliet åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve. «

Om dette sier han senere: «Da så jeg Skriften i et helt nytt lys og følte meg i samme stund som gjenfødt. Det var som om jeg så Paradisets dør stå på vidt gap.» Luther hadde sett og oppdaget det vesentlige: troen. Og vi kan vel tenke oss at han tar fram fjærpennen og skriver i margen på sitt testamente: Sola fide (ved tro alene). Det ble i alle fall et hovedprinsipp i lutherdommen. Og det var ved dette at denne vekkelsen hadde sin største kraft, og ved det bredte den seg ut. (Senere skal vi se at det kom flere slike «slagord» til som ble en del av reformasjonsvekkelsen.

Men reformasjonen stanset ikke ved Luthers egen opplevelse. Han ble reformator for andre og for kirken.

Avlat.

Den ytre årsak var avlatshandelen. Peterskirken i Rom skulle bygges, og pengene til det skulle komme inn ved salg av avlatsbrev. I praksis betød det syndenes forlatelse for folk. Paven hadde overdratt dette til verdslige og kirkelige myndigheter. Kurfyrsten og biskop Albrekt av Mainz skulle stå for handelen i Tyskland. En svensk forsker har sagt at ingen ting av dette kom til Peterskirken, men at paven fikk halvparten og erkebiskop Mainz resten. Johan Tetzel skulle så kreve avlaten inn i et distrikt. Med faner og sang dro han rundt i bygd og by med sitt budskap, bl. a.:

Når pengene i kisten klinger,

Straks sjelen fra Skjærsilden springer.

Dette var lettvint frelse. Folk kjøpte avlat villig vekk. Deretter kom de til Luther og andre prester i skriftestolen og ville ha absolusjon, dvs. tilsigelse av syndenes forlatelse. Men de behøvde ingen anger eller bot, for de hadde avlatsbrev! Dette ble for mye for Luther. Når folk i tillegg kunne besøke slottskirken i Wittenberg og få ettergivelse for 127799 år pga alle relikviene der, forstår vi nok at den alvorlige sjelesørgeren Luther ikke kunne se rolig på dette.

Noe måtte gjøres. På Allehelgensøndag 1. Nov. 1517 ville mange mennesker komme til kirken. Dagen før, 31. okt., slo han opp 95 setninger (teser) om avlaten på kirkedøren. De var skrevet på latin og ment som en innbydelse til disputas dagen etter. Slik var skikken. En av de viktigste setningene her var: «Hver den som ærlig angrer og gjør bot, får Guds nåde uten noe avlatsbrev eller hellig gjerning.»

Det var egentlig ikke noe radikalt brudd med kirken. Men det føltes som en befrielse for mange at en kunne få eie Guds nåde bare ved troen. Og at det var behov for det og hunger i folket etter det, er tydelig. Tesene ble straks oversatt til tysk og spredt rundt om i landet. Ingen kom til disputasen, men Gud hadde andre planer. Det ble gnisten som tente en av de største vekkelsesbranner i nyere tid.

Men Luther fikk motstand. Slik vil det vel alltid være der Gud arbeider. Både paven og avlatshandlerne ble forarget. Begge mistet jo en vesentlig inntekt. Mange andre motstandere fikk han også.

I 1519 ble det holdt en stor disputas mellom Luther og den lærde dominikaneren Eck. I 14 dager diskuterte de bot, avlat og pavedømmet. Eck påviste at Luther hadde samme mening som Wyclif og Johan Hus. Og de var jo dømt som kjettere. Dette førte til at Luther må fornekte pavens ufeilbarhet. Han hevdet også at et kirkemøte kunne ta feil, som da Hus ble dømt. Etter dette ble Luther lyst i bann av paven, og han hadde dermed ingen beskyttelse mer. Men han var nå sikker i sin sak: Paven var Antikrist, mens han selv gikk på Guds veier.

Den 10. des. 1520 slo han opp en plakat i Wittenberg der alle «som var grepet av iver for den evangeliske sannhet» ble innbudt til å være med utenfor byporten kl. 09.00. Da skulle han brenne pavens lovbøker og teologiske skrifter sammen med bannbullen. Mange møtte fram. Både studenter og professorer ville være med. Luther går selv fram og legger papirene på bålet før det ble tent. Da roper han ut over forsamlingen: «Du har gjort herrens hellige sorg, derfor skal den evige ild fortære deg!»

Nå var bruddet endelig og fullstendig. Etter dette var det ingen vei tilbake for Luther.

Den nye keiseren, Karl V, var bare 21 år gammel. Han skulle holde sin første riksdag i Worms i 1521. Hit ble Luther innbudt for å få sin sak avgjort. Og Luther kom. Mange advarte ham og minte ham om Hus. Luther var imidlertid klar og avgjort i sitt svar: «Dere kan vente alt av meg, utenom flukt og tilbakekallelse!» På veien møtte han nye venner som mente han burde rømme. Luther var igjen fast og bestemt: «Hus ble nok brent, men sannheten ble ikke brent. Og det er så mange djevler Worms som det er taksteiner på takene, skal jeg dit.»

I Worms ble spørsmålet klart og konsist formet til den opprørske munken fra Wittenberg. Hadde han skrevet disse bøkene (som ble lagt fram for ham), og ville han tilbakekalle dem som vranglære? De hadde utformet 41 punkter som han måtte fornekte om han skulle gå fri.

Luther ba om betenkningstid, og fikk det til neste dag. Den natten tilbrakte han i bønn. Han visste ikke at en venn stod utenfor og noterte noen av bønnene hans. Han sa bl. a.: «Saken er jo ikke min, men din, Gud. For min egen del har jeg ikke noe å gjøre her, og jeg har intet med denne verdens store herrer å gjøre. Stå meg bi, du trofaste, evige Gud. Jeg stoler ikke på noe menneske, det er fåfengt og forgjeves.»

Neste dag kunne han svare frimodig og uten tvil: «Hvis dere ikke kan overbevise meg ut fra Guds ord eller med andre klare og tydelige grunner, verken kan eller vil jeg tilbakekalle eller rette på et eneste ord. For å handle mot sin samvittighet er utilrådelig, skadelig og farlig. Her står jeg, jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg. Amen.»

Dette var et definitivt brudd med Rom. Han ble imidlertid lovet fritt leide fra Worms, men han ble en fredløs mann en måned etter. Da var Luther kommet i sikkerhet. Han ble «overfalt» av riddere på veien hjem fra Worms og bortført til borgen Wartburg. Det var kurfyrst Fredrik som hadde ordnet det da han fryktet at uvennene ville ta ham.

På Wartburg gikk han under navnet «junker Jørgen» og var kledd som ridder. Men noe latmannsliv ble det ikke. Han skrev en hel del prekener og oversatte NT til tysk. Dette ble et av hans storverk som ennå er levende i Tyskland. To viktige ting ble innført med det: Han skapte faktisk et allment tysk språk, og oversatte en del av Bibelen til folkemålet. Resten kom senere. Det ble en varig oversettelse. Noen hadde forsøkt før, men språket var da for tungt. Luthers oversettelse brukes fremdeles i Tyskland. Den ble ferdig på rekordtid: fra desember 1521 til februar 1522 – på vel to måneder. Han hadde jo studert Bibelen i flere år før og kjente den godt.

Dette innslag i den lutherske vekkelsen er viktig, som det er i alle vekkelser.

Bibelen fikk igjen førsteplassen. Den skulle ut til folket i et språk de forstod. Og folket skulle lese Bibelen – og leve etter den. Men Luther betoner likevel friheten i forhold til den hellige Skrift: Den var ingen lovbok der alt skulle tas bokstavelig, slik Calvin forsøkte den første tiden. For Luther var prinsippet stadig om Bibelens bøker «drev til Kristus» (ob sie Christum treiben oder nicht). Han ble aldri trett av å innprente sine tilhørere at Kristus sikke var kommet som en ny Moses med en ny lov. Evangeliet var at vi er kalt til frihet.

Det samme viser seg i synet på gudstjenesten. Det var ikke nødvendig for ham å forandre hele den katolske messe. Det som stred mot Guds ord måtte bort. Det andre kunne stå.

6. Vekkelse. Reformasjon.

IV. Reformasjonen.
Reformasjonen var vel mer reformbevegelse enn virkelig vekkelse slik vi oppfatter det. Når vi liekvel kaller det vekkelse, er det fordi det utvilsomt førte til et nytt liv. Det ble skapt noe verdifullt  som faktisk forandret verdenshistsorien sammen emd flere andre ting på den tiden. Og det har vist seg at det hadde livets rett. Det er fra protestantene de store fornyelsene innen kristenheten er komme - til denne dag.

Reformasjonen var en reaksjon mot katolisismen, og pavens makt og autoritet. Men vi skal ikke overåndeliggjøre reformene. De var nok villet og sendt av Gud, det får vi tro. Men de kom ikke som plutselige mirakler fra himmelen. En lang utviklingsprosess hadde det vært for bruddet kom. Og nye retninger oppstod.

La oss først se litt på den katolske kirke som fikk slike motstandere. Ordet «katolsk»  betyr alminnelig, og dette tolker ofte katolikkene som «universell». Det er den neste sanne kirke. Og på 1500-tallet var det den eneste tillatte kirke i Vest-Europa. Dette førte ofte til undertrykkelse og autoritetstro. Det førte igjen til redde og uselvstendige sjeler: Der lederne gikk, fulgte folket etter. Det paven mente, var rett. Dette er en viktig side ved katolisismen: Pavens makt og autoritet.

En er fristet til å si at dersom dette opphørte, ville kirken vakle. Paven var – og er – kirkens øverste myndighet. Alle måtte lyde ham. Hele verden kunne han kontrollere, fo0r han hadde midler til det. Det viktigste var «bannet». Med det kunne han nekte enkeltpersoner alle kirkelige handlinger og dens beskyttelse. Og frelsen var sterkt knyttet til kirkens handlinger, de var nødvendige til frelse. Dermed hadde han absolutt autoritet. Ingen kunne nekte ham lydighet uten at følgene ble deretter. Noen hadde trosset bannet, f. eks. kong Sverre i Norge, som talte Roma midt imot. Men de fleste bøyde seg i støvet.

Et annet trekk ved romerkirken var det religiøse og moralske forfall. Det åndelige forfall var klart: Troen på Jesus alene som frelsesgrunn var nesten forsvunnet. Kirken påbød en hel del gjerninger som var nødvendige til frelse. Og en av Luthers anklager mot den var nettopp at den bant samvittighetene med regler og bud. Dette førte til at menneskene ikke ble rettferdiggjort ved tro. Det kristne liv ble slit og lovgjerninger. En kan spørre seg selv om det virkelig var noen frelste på denne tiden. Det vet alene Gud. Men kirkehistorien har gitt senmiddelalderen navnet «Romerkirkens nedgangstid» eller «pavekirkens oppløsning» (Holmquist).

Men forfallet var også moralsk. Kanskje disse to følges ad? Er det slik at moralsk og religiøst forfall er samtidige? Ofte kan historien antyde det. Slik var det også her. Det er nesten utrolig å lese om det som kunne foregå nå. Det er ikke røk uten ild, sier et ordtak. Og sex-historier om prester og munkers utsvevende liv har en god del sannhet i seg. Et par eksempler viser det. I pavekirkens såkalte «babylonske fangenskap» i tiden 1305-1377, da pavene bodde i Avignon, er fortalt at mange menn krevde at prestene skulle ha en del konkubiner («elskerinne») for å beskytte sine egne hustruer. Om pave Johannes 23 som døde i 1417, er det sagt at han var skyldig i nesten alle slags kriminelle handlinger. Da han var kardinal i Bologna, hadde han ca. 200 kvinner –nonner og gifte – som sine elskerinner. Som pave levde han i hor med sin brors hustru.

En kan merke seg at det var i denne tid at Johan Huss i Praha ble brent på bål av kirkens menn etter å ha vært lyst i bann av paven. Om mange paver er det sagt at de hadde «uekte» barn. Innocens VIII d. 1492 hadde f. eks. 16 barn med forskjellige gifte kvinner. Paven Pius II d. 1464  erkjente åpent at han var far til mange barn utenfor ekteskap og fortalt selv om metodene han brukte for å forføre kvinnene. Han skal endatil ha lært opp unge menn i kunsten.(Se bl. a. Halleys Bible Handbook.)

Avlat.

Slik var tida før reformasjonen – selv om dette bare er en del av bildet.

Andre ting må også nevnes. Helgendyrkelse og avlatshandel var vel de mest åpenbare villfarelser. Avlaten begynte slik: Når noen hadde syndet, bekjente de det for presten. Han sa at Gud tilga synden, og dessuten påla han dem straff. Denne kunne bli ettergitt, dersom de betalte for det eller gjorde bestemte gjerninger. Dette utviklet seg til «big business» og fikk underlige dimensjoner. Å gå på knærne opp Scala-Sancta-trappa i Roma f. eks. ga avlat for 252 år. I 1908 ble det forandret til at folk fikk avlat for alltid ved å gå trappa.

Å besøke kirken i Wittenberg ga avlat for ikke mindre enn 127799 år! Og det var på denne kirkedøra Luther slo opp sine teser i 1517. Da Peterskirken i Roma skulle bygges, ga pave Leo X påbud om at avlatspengene skulle gå til den. En av hans agenter er blitt særlig kjent for ettertiden. Det var Johan Tetzel. Han sa at han hadde frelst flere enn både Peter og Paulus. Han reiste rundt i Tyskland med faner, sang og brennende lys. Og en kiste.

Mange kjøpte Guds nåde og syndenes forlatelse av ham. Og han ble på en måte den direkte årsak til reformasjonen nå ved Luther. Han visste at Tetzels billetter til himmelen ikke ble godtatt. Han hadde funnet en annen vei direkte til Gud – uten om å gå veien om Rom. Det var Sola fide et sola gratia (alene ved tro og nåde).

Slik var kirken i slutten av Middelalderen.

I denne situasjonen stod reformatorene da de begynte sitt arbeid. La oss derfor ikke fordømme dem om vi synes det ble ufullkomment. Noe ble gjort. Gud var der med sin vekkende Ånd, og mange skulle følge i deres fotspor. Vi kan takke Gud for at vi lever i reformerte land i denne betydning.

John Wyclif.

Noen hadde protestert mot den frafalne kirke før Luther og Calvin. John Wyclif var lærer i Oxford i England. Han prekte mot prestenes åndelige terror og pavens autoritet. Han våget å sette seg opp mot både paven, kardinalene og munkevesenet. Han angrep også transubstansiasjonslæren (at brød og vin blir forvandlet til Jesu virkelige legeme og blod i nattverden, som katolikkene fremdeles lære).

Men det vi husker ham mest for, var at han insisterte på at folk hadde rett til å lese Bibelen på sitt eget språk. Som vi vet var det bare den latinske oversettelsen (Vulgata) som ble brukt av kirken. Ja, det fantes ikke så mange andre oversettelser herr. Derfor ble hans store verk å oversette Bibelen til engelsk. Hans venner ble kalt «lollarder» og var en slags lekpredikanter. Men selvfølgelig kunne kirken ikke tåle dette! Han døde i 1384.

Johan Hus.

I Tsjekkia framstod det imidlertid en ny reformator. Johan Hus bodde i Praha, f. 1391 d. 1415. Han var prest ved universitetet i Praha og hadde lært mye av Wyclif ved å studere hans skrifter. Han prekte uten frykt mot alt det gale innen kirken. Avlatshandel og læren om skjærsild ble fordømt på det kraftigste, sammen med helgendyrkelse og pavens autoritet. Han mente som Wyclif at gudstjenesten skulle foregå på morsmålet, og at Skriften stod over dogmer og kirkens lære.

Men selvfølgelig fikk han motstand ved dette. Kirken har sjelden tålt å bli kritisert, særlig i religiøse frafallstider. For da er den ydmyke ånd borte. Den mener selv at den vet det best. Derfor ble han også en av senmiddelalderens martyrer – brent levende på bål i 1415 av «Guds stedfortreder» på jorden (dvs. paven).  Hans tilhengere som utgjorde en stor flokk i Bohemia, ble nesten helt utryddet ved et korstog som paven satte i gang. En frimodig og urolig vekkerrøst var brakt til taushet. Vekkelsen ble kvelt.

Savonarola.

Få år etter kom en ny Herrens veirydder – Savonarola, f. 1452 d. 1498. Han er sammenliknet med en gammel jødisk profet som talte kraftig mot synd og verdslighet i Firenze i Italia. Han samlet store skarer under sin talerstol i kriken. Her ble byens verdslighet og synd nevnt ved sitt rette nav og fordømt. Ingen kunne høre ham uten å kjenne avsky for sin synd og falle i bot for Herren. Hele byen ble forandret og ny. Det utsvevende syndeliv tok slutt, og Guds ord ble rettesnor for lære og liv. Vekkelsen var begynt i pavens eget land.,

Men paven fikk også sitt, og Savonarola mente at han var skyld i mye av elendigheten i Italia. Men å rette botspreken mot selve paven i Vatikanet kunne aldri gå ustraffet I 1497 ble han lyst i bann og året etter hengt sammen med to andre hellige. Likene ble deretter brent på bål.

Det fortelles at Savonarola framsa den apostoliske trosbekjennelse da han steg opp på «korset». Et av kirkens håp var sloknet. Dette hendte bare 19 år før Luther slo opp sine teser mot avlat.

Før regnet en gjerne reformasjonen som Luthers verk. Det var det han gjorde som betydde noe, kanskje sammen med Calvin. I den senere tid har en gjerne gått over til å tale om flere grener av reformasjonen: den lutherske, den reformerte (Calvinismen), døperbevegelsen (anabaptismen) og den engelske reformasjonen. Vi skal se litt på dem etter hvert.

5. Vekkelse - kloster.

2. Klosterliv.

Vi har tidligere sett på eneboerne som utviklet seg til noe mer fast med årene. Men de egentlige klostre kom senere. De var i høy grad vekkelsessbetont. Men nå blir alt mer systematisk og de hadde strenge regler. Vi kan gjerne dele klosterbevegelsen i to hovedgrupper: den tidlige og den senere – i «katolisismens klassiske tid» (Bergmann).

Den første klosterbevegelsen skriver seg fra år 529 da Benedikt av Nursia grunnlag et kloster på Monte Cassino i Italia. Mens hann studerte i Romas, oppdaget han synden og fordervelsen blant folket. Dette ble utålelig for denne mannen – han som ønsket å være ren i sin sjel. Han flyktet fra det hele, bort fra det onde for å leve et rent liv med Gud. Det ligger en vekkelsestone i det.

I fjellene sør for Roma fant han en liten hule hvor han ville be resten av livet. Når Djevelen plaget ham med syndige tanker og lyster, henga han seg til bønn og askese. Han kledde av seg og rullet seg i tornekratt for å drive det onde ut. Han sier selv at Fristeren da forlot ham.

En dag fant noen gjetere ham, og snart kom ryktet ut om denne hellige mannen oppe i fjellene. Og folk begynte å komme til ham for å få hjelp. Mange valgte å bo sammen med ham for å leve mer helt for Herren. Dette var grunnen til at han dannet tolv klostre i det området. Men det egentlige kloster kom senere.

Noen baktalte Benedikt og vennene hans og forsøkte å forføre dem til synd. Dret skjer sikkert ofte med oss mennesker. Da brøt de opp og fant et fjell lenger sør – Monte Cassino. Her var det et gammelt hedensk tempel, for guden Apollo. Dette rev de ned og bygde et nytt kloster i året 529 e. Kr. Dette regner vi som fødselsåret for klostervesenet. Ved det samme fjellet bygde Benedikts søster et kvinnekloster etter samme mønster som det første.

Disse klostrene ble av en annen karakter en de som var i eneboertiden. De ble strenge og hadde absolutte regler som ble karakteristiske for klosterbevegelsen senere. Det var særlig det trefoldige bud om alltid å være i klosteret som fattige, ugifte og lydige mot lederen (abbeden) som preget bevegelsen. Fattigdom betydde i praksis å være eiendomsløs. Alt skulle tilhøre klosteret. Før de avla dette munkeløftet, skulle de ha et års prøvetid (noviciat).

Nå ble det snart en folkebevegelse og vekkelse. Flere og flere søkte opp i fjellene til Benedikt og vennene hans. Det kunne til sine tider bli rene folkevandringer som i eneboertiden. Mange nye klostre vokste fram rundt omkring i Italia, og senere også i andre land.

Livet i klosteret var ikke særlig innbydende for «kjødet». Det var ofte både hardt kroppslig arbeid, bønn og andakt. «Lediggang er sjelens fiende,» sa Benedikt. Døgnet var oppdelt i nøyaktige perioder som de måtte følge: de skulle f. eks. møtes hver tredje time til andakt, og da sang de i kor av davids salmer. Disse ble sunget igjennom på en uke sammen med andre skriftsteder. Ellers vekslet det mellom arbeid, bibelstudium og to måltider hver dag.

Årsaker.

Grunnen til klosterbevegelsen var i stor mon kirkens tilstand. På den ene side var den blitt «en utpreget geistlighetens kirke» (Hal Koch). Prestene styrte over alt og alle. Lekfolket var blitt umyndiggjort. På den andre side var kirken blitt verdslig og syndige. Saltet hadde mistet sin karft slik at det verdslige og denne-sidige ble dominerende både for geistlige og lekfolk.

I denne feilende kirke oppstod trangen etter å leve mer helt for Gud og avsondre seg fra verden. Derfor ble dette vekkelse i høy grad. Gud kalte dem til dette spesielle livet for å bli en mektig faktor i kristenheten og kirken. «De var kristendommens og kulturens banebrytere i den eldre middelalder,» sier Bergmann.

I første omgang gikk utviklingen slik. De ble ikke «seg selv nok» i klosteret. De levde kanskje mer etter Guds bud og regler enn vi ofte gjør. Vi bør visst være forsiktige med å bare dra fram deres svake sider, men stanse litt for det positive. Munkene hjalp de fattige, besøkte syke og gjorde mange slike «sosiale» gjerninger. De ble misjonærer og sendte forkynnere til steder langt borte. De opprettet skoler hvor lese-og skrivekunsten ble tatt vare på. De dyrket frukt og grønnsaker. Og de øvde seg i barmhjertighet og ydmyke gjerninger. Benedikt taler f. eks. om tolv grader av ydmykhet og 72 måter å gjøre godt på. De tok altså ikke kristenlivet lett.

Men framfor alle slike «verdslige» gjerninger var kanskje bokskrivingen de viktigste for dem: Bibelen og andre hellige (og klassiske) skrifter ble avskrevet og bevart for ettertiden. Mange verdifulle bøker, f.eks. kirkefedrenes skrifter, ville kanskje gått tapt om ikke munkene hadde gjort et så nøyaktig arbeid her. For nøyaktig var det. Ble et eneste ord skrevet feil, måtte hele arket kasseres og skriv på nytt. Dermed var en temmelig nøyaktighet sikret. Og all denne kunnskap tok munkene med sge hvor de kom. Det var f. eks. munkene som introduserte hagebruk og fruktdyrking her i landet. Fra klostrene bredte det seg ut over bygdene og ble til nytte for folket.

Men vi skal ikke nekte for at det dessverre gikk her som så mange andre steder: verden kom inn og grep sinnet. Satan fikk også adgang til klostercellene med sine listige angrep.

Ny klostervekkelse.

Som en ny vekkelse kom så den andre klosterbevegelsen i katolisismens «klassiske tid» - på 11-12-hundretallet. Snart oppstod det flere bevegelser.

900-tallet er ofte kalt det mørke århundre i historien, bl. a på grunn av vikingferdene. Klostrene ble plyndret og ødelagt og mange drept. Midt i denne tiden kom det en vekkelse: Cluny-bevegelsen i Burgund i Frankrike. En greve grunnla et kloster der for å virkeliggjøre Benedikts regler. Dette ble en veldig reformasjon av munkevesenet med strenge regler og mer alvor. Prøvetiden ble nå tre år. Arbeidet ble hardere og reglene mer detaljerte. Og framfor alt krevde de lydighet. Fra Cluny bredte denne «reformen» seg utover til andre kloster, ja, like inn i kirken. De kritiserte de verdslige biskopene for ikke å ta seg av menigheten etter Kristi ord: De er prester, men preker ikke. De er ulver og ikke hyrder.

De krevde bot og et hellig liv. Kirken var en Kristi kirke, sa de. Den måtte være verdig sitt høyer kall. Gudstjenesten ble utført med stor prakt og kirkene ble mer og mer utsmykket, alt sammen for å skape religiøs stemning. Nye kirker ble bygget, større og vakrere enn før.

Nå kom også tanken opp om skille mellom kirke og stat. Den skulle ikke være avhengig av verdslig makt. Men skulle det skje, måtte kirken være den største – d e n skulle herske over verden. Dette ble et av Cluny-bevegelsens store mål. Den som kom til å kjempe mest for dette, var munken Hillebrand som i 1073 ble pave under navnet Gregor VII. Dermed seiret bevegelsen innen kirken. Ganske snart tok imidlertid verdsligheten overhånd. Rikdom og prakt har ofte ført dette med seg, Dermed var også selve vekkelsen slutt.

Som reaksjon mot dette kom en ny bevegelse innen kirken, en reform som snart skulle bli den ledende: Cistersienserne. Her ble fattigdom idealet. All prakt skulle bort fra kirker og gudstjenester.

Bevegelsen oppstod ved klosteret Citeaux i Burgund i Frankrike. Deres ideal var Benedikts regel om et hellig og asketisk liv. Hit kom en dag den unge Bernhard – i 1112. Litt senere dannet han et eget kloster i Clairvaux (den lyse dalen). Dette ble sentrum for en ny stor klostervekkelse. På få år ble et nett av kloster dannet utover Europa. Selv grunnla han 65 klostre. Bernhard gikk foran med sitt eksempel som munk. Fattig og ydmyk gikk han hele livet. Og så strengt praktiserte han faste og askese at kroppen fikk merker av det.

Cistyersiensene var den første virkelige munkeorden. Men det kom flere. En av dem var tiggermunkene. Den viktigste skikkelsen her var vel Frans av Assisi. Han var født i 1182 i Italia og levde et sorgløst ungdomsliv. En dag ble han syk og begynte å tenke over livets alvor. Det livet han hadde levd, kunne ikke gi ham varig tilfredsstillelse. Den 24. febr. 1209 hørte han dagens tekst fra Mat. 10, 7-10. Da ble han inspirert til et nytt livsideal i fattigdom og kjærlighetsgjerninger. Snart fikk han en liten flokk med seg, og de vandret rundt om som en slags lekpredikanter. Dette ble godkjent av pave Innocens III mot at han lovet paven troskap. Flokken vokste fort. Mange ville gå inn under disse Jesu ord: For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.

Frans ville forene fattigdomsidealet med arbeid. Det var altså ikke hans tanke i begynnelsen å tigge alt de behøvde. Bare som en siste utvei ble det tillatt. Det navn de satte på seg selv, var ikke så krevende: De små brødre. Og det var sikkert alvorlig ment.

En ny ordens regel kom i 1223. Da ble tigging nærmest en plikt. Dermed oppstod den egentlige tiggerorden, som ble en av de viktigste ordener. Med tiggermunkene ble hele klostervesenet omdannet: Munkene var ikke lenger bare innestengt bak murene. Nå kom de ut til folket. De dro av sted og preket fattigdomsidealet hvor de kom. De skulle følge Kristus. Disse brødrene kom ut over hele Europa og brakte en vekkelse med seg.

Ja, helt til hedningene kom de. Frans selv dro til muhammedanerne i Egypt og Palestina. Noen av hans disipler nådde helt til det indre av Asia, til Kina og Japan. Her grunnla de en kirke ved slutten av 1200-tallet. Dessverre fikk hedenskapet også denne gang overhånd og forsøket på å kristne Kina ble mislykket. Men noen sjeler ble nok frelst inn i Guds rike. For det var misjon. Og en har sagt at Frans var den «katolske hedningmisjonens far» (Holmquist).

Frans var en hellig og ydmyk mann. Og han så farene ved å være tigger. Han opplevde også den såkalte «stigmatisering», dvs. han fikk slike sårmerker som Kristus hadde. Mot slutten av sitt liv dro han seg tilbake for seg selv med noen venner. Noen ganger kunne han gå opp på et fjell og være der i bønn i timevis til han fikk disse sårmerkene på kroppen. Slikt har også skjedd senere med andre.

Vi skal ikke vurdere klosterbevegelsen så mye her. Men det ser i alle fall ut til at utgangspunktet og begynnelsen var ærlig ment, og de hadde et ønske om å berge sjelene fra verdslighet og synd. Men utviklingen var ikke alltid så god. Synd og fristelser fulgte med dem også i klosteret. Ingen blir fri dette her i livet. Noen av arbeids-og levemåtene deres virker også fremmede for oss. Men vi skal ikke være så snare til å dømme det som vi kjenner lite til. – Men det kom i alle fall nye vekkelsesbevegelser ved slutten av det vi kaller Middelalderen.

4. Vekkelse. Eneboere.

III. Klosterbevegelsen.

Middelalderen var en mørk tid for kirken og kristenlivet. Det er det vel ingen tvil om. Behovet for vekkelse var stort. Men lite skjedde i den offisielle kirke. Likevel var det noen som var våkne og som ville leve og tro på Bibelens ord. To grupper kan vi i alle fall nevne nå.

1. Eneboere.

Den offisielle kirken ble mer formalistisk med årene. Men mange ønsket å leve mer helt for Gud i sitt personlige liv. Det var trolig et ærlig ønske hos mange om å skille seg med verden og dermed de syndige ting. Det begynte visstnok i Egypt og spredte seg fort over et stort område. Ørkenen ble tilholdssted for tusener på 2-300-tallet.

Den første eneboer var en koptisk bonde – Antonius f. ca. 250 e. kr. Han ble signalet til det såkalte eremittlivet. Han flyktet ut i ørkenen for å leve i ensomheten: der ville han møte Gud og leve i kontakt med ham. Fra ca. år 305 kom så flere og flere for å leve det samme livet. Antonius var forbildet og han ble høyt aktet. Under den diokletianske forfølgelsen besøkte han en gang Alexandria for å styrke de kristne. Denne underlige støvete mannen fra ørkenen i de grove klærne og med sitt lange hår og skjegg vakte oppsikt. Selv hedningene ble forundret og grepet av hans alvor og nidkjærhet. Og eksemplet virket. Mange fulgte med ham ut i ørkenen. Særlig etter hans død i 356 kom mange nye. Det ble nesten en motesak å bo for seg selv.

Snart begynte det å bli system i dette også. Rundt Antonius vokste det fram en hel liten eremittby. De bygde seg små hytter eller gravde seg inn i fjellet. Smale veier ble anlagt mellom hyttene, og hver eremitt hadde gjerne en liten hage der de dyrket mat. Senere ble det et slags munkeliv med kloster og egne lover og forstandere. Den første som fikk dette i stand var egypteren Pachomios som levde som eremitt nord for Thebe. Her samlet han en del eneboere i et felles hus med mur omkring. Her var det et fellesskap mellom dem. De måtte ikke gi bindende løfter for livet som i senere kloster, men de skulle være absolutt lydige mot sin forstander.

Fellesskapet ble tydelig også ved at de spiste sammen, hadde like klær m.m. Huset ble snart fullt og ny slike klosterhus oppstod. Ja, en hel organisasjon av kloster og eremittkolonier fantes nå i Egypt. Og det spredte seg til andre land også. Klosterlivet i denne form kom til Palestina, Syria og videre til Lille-Asia og Europa.

Det gikk imidlertid med dette som med så mange andre bevegelser: det utartet seg. Djevelen flyttet også med ut i ørkenen med sine fristelser. Og for enebeoerne ble eremittlivet og fromhetsøvelser et kjennetegn på sann kristendom. Den som drev flest fromhetsøvelser og gjerninger var den beste kristen. Dette utviklet seg til askese som kunne få helt fantastiske former og utslag.

Best kjent er Simon Søyleboeren, død 459. Han bodde på søyler nesten hele sitt liv, de siste 30 år på en 20 meters høy søyle og 4 kvadratmeter stor på toppen. Han var stadig i bønn og rytmiske øvelser. En dag skal han ha bøyde seg ned om lag 1244 ganger. Men da stoppet de å telle. Andre krøp omkring på alle fire og spiste gress. Og noen dro fra sted til sted som tiggere. Slik kunne altså en slags vekkelse utvikle seg i gal retning.

Flere ting virket med til at eremittlivet oppstod. Verdsligheten i kirken var en viktig faktor. Og det er dette som bl.a. gjør at en kan kalle det en vekkelse: De ønsket å leve helt for Gud og være i nær kontakt med ham. De mente at dette kunne de best gjøre i ørkenen. Men ønsket om å flykte fra denne verden har også virket med. Det har vel sitt utspring i den kristne lære om at vårt egentlige hjem er i himmelen. Dette livet er bare venterommet til det evige.

Vi bør også merke oss at en viss trang etter mysteriefromhet, påvirket av orientalsk religion, har vært en faktor. Dette hadde også som følge askese, for mysteriereligionene lærer at materien er av det onde. Historikere har også pekt på at den sosiale nød var stor i Egypt på denne tiden, og forfølgelsene av de kristne under keiser Diokletian.

Vi bør imidlertid ikke få inntrykk av at det bare var eremitter på 2-400-tallet, og at kristendommen i det hele var unaturlig og verdensfjern. Det var en mektig misjonsperiode og Guds rike vokste mye. Vi kan kanskje vanskelig tenke oss slike vekkelser i vår tid. År 225 var det over 20 bispedømmer øst for Syria og Palestina (Israel). Armenia fikk kristendommen som statsreligion ca. år 300. Da var også kristendommen kommet til Persia, slik at keiser Konstantin kunne si til kongen av Persia: «Jeg er henrykt over å høre at Persias fagre områder blir smykket av de kristnes nærvær».

Allerede i år 635 er kristendommen kommet til Kina – under Tang-dynastiet. Den ble mottatt av keiseren og kom til å blomstre i ca. 300 år der. 35 kristne skrifter ble oversatt til kinesisk, og vi har vel lov å tro at mange fant fred med Gud der. Mange mener at apostelen Tomas dro til India og forkynte evangeliet der ca. år 50. De såkalte Tomas-kristne i Sør-India hevder at det var slik. Jeg har selv vært i området og hørt om det.

Vi vet også at kristendommen i de første århundre etter Kristus var en mektig faktor i Nord-Afrika. Kirkefaderen Augustin var f. eks. derfra. Store forfølgelser raste i Egypt på 22-300-tallet som viser at det var kristne der. Den koptiske kirke i Etiopia er også vitnesbyrd om kristendommens framgang i det området.

Slt dette viser med all tydelighet at den kristne tro bredte seg ut med veldig kraft i den første tiden. Vi undervurderer visst ofte dette og mener at v å r  misjonstid er enestående. På tross av kjettere, lærestrid og kanskje svalt kristenliv gikk den nye lære fram med stor fart. Massene ble omvendt – selv om vi ikke vet om de fikk et bevisst og personlig møte med Herren Jesus. Det skjedde i alle fall noe.