De kristne.
Gal. 1, 1-5.
Dette er et viktig brev av Paulus. Ja, alle brev bibelskrifter er viktige, men dette er særlig rettet inn mot vranglære som begynte å spre seg blant menighetene på Paulus’ tid. Hovedsaken i brevet er derfor Den ekte kristendom. Og det betyr et rent og rett evangelium. Det er det som bringer fornyelse i den enkeltes kristenliv og i det kristne samfunnet.
.
Da må vi spørre igjen: Hva er det som gjør oss til sanne kristne og til varme kristne? Og det handler om alle kristne hvor de enn bor, v. 2-3.
.
For – det var noe galt blant de kristne i Galatia. Hvor mange det gjelder i menigheten, vet vi egentlig ikke. Men der var noen som ikke var sanne kristne. De hadde navn å leve, men var åndelige døde, som i Sardes. Åp. 3, 1. I Gal 5, 4 står det: Dere er skilt fra Kristus. Og grunnen var at de ville bli rettferdige ved loven, altså ved egne gjerninger og jødiske skikker.
.
Legg merke til at det ikke er noen takk og lovsang i begynnelsen av dette brevet, slik det var vanlig i Paulus’ brev. Og der er ingen lovsang hos de som vil gjøre seg selv til kristne.
.
Paulus presenterer seg selv som apostel, v. 1. Han var ikke en av de tolv apostlene, men han var spesielt utvalgt av Gud. Det ser vi i Apg. 9, 15. Han var ikke blitt apostel av mennesker eller ved noe menneske. Gud selv hadde gitt ham oppgaven. Vel var han lærd, men det var Guds åpenbaring som gjorde ham stor. Slik er det forresten alltid.
.
Nå var han ikke alene. Han har noen brødre med seg, v. 2. Guds rike var i vokster omkring i Romerriket. Brødrene var de andre troende han hadde med seg. Nå ville han bl. a. vise at han var ikke alene, han var ikke en fripredikant som selv hadde tatt en tjeneste.
.
Han skriver ikke en til en enkelt person eller til en menighet. Det står i flertall. Til menighetene i Galatia. Dermed er det et slags ”rundskriv” som skal leses i flere menigheter. Derfor gjelder det ikke bare en isolert kristenflokk som var kommet på avveie. Det hadde skjedd noe i hele dette området som kalles Galatia i det nåværende Tyrkia.
.
Spørsmålet er: Hvorledes er de kristne? Hva er kjennetegnet på en kristen?
1. De har fått nåde av Gud.
Det er det første han ønsker å tale om, slik det skjer i de fleste brev. For det er selve hovedsaken i den kristne tro. Det er nåden som gjør oss til kristne. Men vi må forstå nåden rett, og ikke sove på den. Det er skjebnesvangert.
.
Nåde betyr gratis, uforskyldt, noe vi har fått som gave. Det er brukt 155 ganger i NT. Om det må vi si noe her:
a) Nåden taler om Guds godhet. Han sendte Jesus til jorden, Tit. 3, 4. I dette er kjærligheten, sier Johannes, 1. Joh 4, 10. Når vi tenker på at synden er stor og alvorlig og hvor stygge vi mennesker er i vårt indre, blir nåde veldig stor. Den overgår alt dette, og det skulle gjøre oss ydmyke.
.
b) Vi fikk frelsen som gave, uten gjerninger. Tit. 2, 11; Ef. 2, 8. Det betyr at vi kan ikke opparbeide oss en kapital av gjerninger og bli frelst ved dem. Frelse er mer å erkjenne sin hjelpeløse fattigdom, og deretter ta imot Guds nåde som gave. Vi må leve vårt liv på Guds godhet, og bare på den. Uten er det ingen ekte kristendom. – Dette hadde noen galatere glemt! Det var åndelig skjebnesvangert for dem.
.
2. Han ønsker at de må eie fred.
Her mener han sann hjertefred, fordi de har det rett med Gud. Det finnes en falsk fred – det er som å sove i et brennende hus. Og ikke alltid er det ro i vårt følelsesliv heller. Det avhenger mye av hva som skjer omkring oss. Men du eier noe bedre:
.
Du kan møte Gud som dommer i dag! Ved å legge alt fram for Gud og bekjenne synden og ta imot frelse av nåde, er det sant. En kristen får nå stole på Gud hver dag selv om du ikke føler det. For det står skrevet i Ordet. Han er vår fred, Ef. 2, 14. Ikke det vi føler selv.
.
3. Han bygger sitt liv på Jesu gjerning.
Det sier han klart i v. 4: Han som ga seg selv for våre synder. Da tenker han på døden. Det var nok for alle. Da betalte Jesus skyldbrevet. Og ved oppstandelsen ble det godkjent av Gud selv. Jesus døde for oss, og det gjorde han frivillig. Av seg selv – står det i Fil. 2, 7. Og i 2. Kor. 5, 18 sier Paulus: Alt dette er av Gud.
.
Hovedsaken var at Jesus døde for synden. Det er fundamentet og grunnvollen for vår tro. Det er ikke noe vi har tenkt ut selv eller klart på egen hånd. Nei, vi var syndere for Gud, vi hadde et skyldbrev og var dermed under Guds rettferdige dom. Vi kunne ikke gjøre noe for å befri oss fra dette.
.
Noen prøver nok – med religiøsitet, gjerninger og strev. Noen trår til og med at de har klart det, og bygger sitt liv på sandgrunn.
.
Bibelen sier at frelsen bare var ved Jesu gjerninger. Det største hendte på Golgata da Jesus tok bort all vår synd. Alle hindringer ble da ryddet av veien og døren inn i Guds rike ble åpnet. 1. Pet 2, 24: Han som bar våre synder opp på treet, sier Peter. Og døperen ropte ut ved Jordan-elva: Se der Guds lam som bærer verdens synd. Joh. 1, 29.
.
Da spurte galaterne: Er dette nok? Det var greitt at vi begynte med det. Men er det nok i fortsettelsen? Slik var situasjonen i dette landområdet.
.
4. Jesus fridde oss ut av den nåværende verden.
Det var Paulus sitt svar. Vi var fanget i synden og kunne ingen ting gjøre. Da gjorde Jesus det umulige sett fra vår siden. Han fridde oss ut. På gresk står: exaireå, som betyr å befri noen fra slaveri og fengsel. Det er et sterkt ord og viser Jesu mektige gjerning på korset.
.
Vi er ikke bare utfridd fra noen synder eller det vi hadde gjort før. Han har tatt oss ut av den onde verden, åndelig talt. Befridd oss fra alt der. Og da gjelder frelsen hele livet som kristen. Endelig fri blir vi først i himmelen. Det er sant. Men når vi lever i troen på Jesus, er vi borgere av himmelen og eier friheten og frelsen. Det var Guds vilje, sier Paulus til dem. Dere må ikke tvile på det, men heller gi Gud ære, v. 5. Det er også oppfordringen til oss i dag.
Amen.
